Karen O’Brien, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi, er ekspert på omstilling. Hun er en av de mest siterte forskerne ved Universitetet i Oslo, og samfunnsgeografen har dessuten et internasjonalt renommé for sin forskning på menneskets evne til omstilling i møte med klimaendringer.
Som medlem av FNs klimapanel (IPCC) over en tiårsperiode, har O’Brien bidratt med samfunnsvitenskapelige perspektiver i forhold til klimaeffekter, sårbarhet og tilpasning i fire rapporter. I hovedrapporten som kom ut i 2014, sto O’Brien ansvarlig for delen som omhandla transformasjon.
- Gjennom arbeidet i IPCC merka jeg hvilken motstand som finnes mot begrepet «transformasjon» blant enkelte statsledere.
Transformasjon er på ingen måte nøytralt. Det handler om hvem som skal transformere hvem, og på hvilken måte.
Jeg er kanskje mest bekymret for dette, med tanke på omstillingene til klimaforandringene. At det er så mange interessekonflikter. Men jeg ser også likheter mellom klimakrisa og koronakrisa, i nettopp denne sammenhengen, sier O’Brien.
Koronahjelp og håndvåpen
Myndighetenes reaksjon på covid-19 viser at rask forandring er mulig. Spørsmålet er hvordan samfunnet endres, hvem er det som bestemmer hva som skal gjøres og hvordan folk reagerer på disse endringsprosessene. Om det dannes vinnere, hvem som taper og hvilke verdier og politikk som ligger til grunn for tiltakene. O’Brien sier det er viktig å se endringene vi nå stilles ovafor, i et helhetlig perspektiv.
- Pandemien viser hvordan de praktiske, politiske og personlige sidene ved en krise, griper inn i hverandre. Viruset har skapt en ekstrem situasjon, litt på samme måte som finanskrisa i 2008, eller fjorårets skogbranner i Australia. Alle tre situasjoner krever – på åpenbart svært forskjellige måter – umiddelbar respons. Men krisene framtvinger også en mer langsiktig refleksjon om hva vi må gjøre for å forhindre at liknende situasjoner oppstår på nytt. O’Brien framholder at vi må gå i dybden av disse krisene og finner mer bærekraftige og rettferdige måter å organisere samfunnet på.
- I slike kriser er det mye som skjer top-down, med ulike tiltak fra myndighetenes hold. Men det er også mye som foregår bottom-up, ved at folk organiserer seg sjøl, sier hun.
Spredningen av digital kunst på internett, møtevirksomhet via videokonferanse, isolerte italienere som synger til hverandre fra balkongene, annonser på finn.no hvor gratis koronahjelp tilbys – dette er aktivitetene som ifølge O’Brien viser at kriser synliggjør hvilke verdier som er viktigst for oss.
- I Storbritannia søkte de etter frivillige til helsevesenet, og tusenvis meldte seg. Som sosiale mennesker vil de fleste av oss hjelpe til. Samtidig er det nærmest utsolgt for håndvåpen i USA. Folk reagerer på to ulike måter i møte med endring: Enten trekker de seg tilbake og sikrer seg og sitt, eller så vender de seg ut, omfavner et større «vi» og verner om de sårbare, sier O’Brien.
- Jeg tror begge sider er aktive i de fleste av oss. Men hvilken del som vinner fram, kommer an på hvordan samfunnet er organisert, hvilke verdier som ligger til grunn, sier hun.
Forsker på menneskelige forbindelser
Professoren er i gang med en ERC-søknad om endringer i paradigmer, og hvordan vi takler forandringer. Koronautbruddet vil ha en sjølskreven plass i dette arbeidet.
O’Brien leder også toppforskprosjektet AdaptationCONNECTS, hvor en gruppe samfunnsgeografer forsker på ulike typer omveltninger i samfunnet, og hvordan disse kan bidra til vellykka tilpasning til klimaendringene. Fokusområdene er kaffebransjen, reiseliv, utdanning og kunstverden.
- I AdaptationCONNECTS prøver vi å se sammenhengen mellom hode, hjerte og hånd. Vi ønsker å undersøke klimaproblemet fra et bredere perspektiv, djupere perspektiv. Det er ikke bare karbondioksid eller covid-19 som er utfordringen, det er snakk om hvordan vi organiserer samfunnet vårt, hvilke sosiale og kulturelle normer vi holder oss med, hvilke verdier som styrer våre handlinger og valg, sier O’Brien.
Hun framhever hvordan forskningen i AdaptationCONNECTS mer enn noe annet viser at mennesker er forbundet med hverandre, ikke bare fysisk, men også gjennom følelser, fortellinger og meningsproduksjon.
- Vi er sammenkobla som mennesker. Vi er deler av ett stort system. Vi er systemet. Markedet gjenspeiler dette. Når vi kjenner frykt, går børsen ned. Når vi fylles av håp, går børsen opp.
Stemningen mellom mennesker skaper betingelsene for økonomien, sier hun.
Utfordra studenter til å eksperimentere med endring
I sine forelesninger om klima, bærekraft, transformasjon og tilpasning på universitetet har professoren opplevd en del frustrasjon over det å snakke om endring, all den tid et vesentlig aspekt ved omstilling er handling. Derfor ga O’Brien sine studenter en konkret utfordring: I løpet av 30 dager skulle de gjennomgå en personlig endringsprosess, knytta til klima og miljø. De kunne velge ikke å spise kjøtt, ikke å bruke engangsplast, sykle til jobb, dusje med kaldt vann, ta vare på en plante, ikke å kaste mat, dumpster-diving, eksempelvis.
Eksperimentet blei etter hvert til cCHALLENGE, og O’Brien kan rapportere om at en lang rekke studenter, skoleelever, ordførere og forretningsledere nå har vært gjennom opplegget.
- Dette er erfaringsbasert læring. Det handler om å gjøre endring i praksis. Etter at de tretti dagene er over, opplever deltakerne at de har reflektert en hel del over hvordan de påvirker andre, hvordan de påvirkes av andre, og at omstilling er avhengig av et tilrettelagt system. Som «Hvordan kan jeg kildesortere, hvis vi ikke har et kildesorteringssystem der jeg bor?» spør O’Brien.
Små forandringer kan få store ringvirkninger
Når mennesker ser at endring skaper mer endring, får transformasjonen moment. O’Brien framhever at vi har et nettverk alle sammen, og sjøl små forandringer kan få store ringvirkninger. Hun har tidligere bemerka hvordan avskaffelsen av slaveriet i USA og Europa og framveksten av kvinners rettigheter i vestlige land er eksempler på hvordan systemer man tidligere har tatt for gitt, kan endre seg. Og at rådende oppfatninger kan bli snudd på hodet, om relativt små grupperinger argumenterer for et alternativ.
- Alle kan være endringsagenter, uavhengig av sosioøkonomisk bakgrunn og herkomst. Utfordringen handler om at du må tenke helhetlig, du må tenke systemisk. Dine personlige valg er alltid forbundet med en rekke strukturer, sier O’Brien.
Samfunnsgeografen kan vise til mange hyllemeter med teori om forandringsprosesser og betingelsene for endring, men hun slår fast at om reell forandring skal skje, må folk identifisere seg med den.
- cCHALLENGE er en trojansk hest. Ved å bringe det samfunnsvitenskapelige pensum inn i hodet på folk, kan vi åpne en samtale om hvem som har makt, hva som har betydning, hvilke fortellinger vi forteller oss sjøl og om muligheten for endring, sier hun.
Kjenner på hvor klaustrofobisk det er
Millioner er allerede ramma av viruset, tusenvis har mista livet og enda større tap synes å være uunngåelig. O’Brien kjenner på hvor klaustrofobisk det er, bare det å ikke kunne gå ut og møte venner, at hun er overlatt til seg sjøl hele tida. Men kanskje kan den tvungne situasjonen også avføde viktige refleksjoner, framholder hun.
- Kan hende vi finner ut at systemer som virker naturlige, egentlig bare er unødvendige konstruksjoner. Hva som blir utfallet av koronakrisa, er avhengig av hvilke samtaler som oppstår i mellomtida.
Vi må ikke begrense oss til kun å snakke om teknikaliteter, om flyene skal bli på bakken eller ikke, men om hvilke verdier som ligger til grunn for at vi må fly så mye i utgangspunktet, sier professoren.
- Vi ser nå hvor mye endring som er mulig, og hvor raskt den kan skje. Men om vi ikke opprettholder diskusjonen rundt disse endringene, er jeg redd mye av læringa og erfaringene vi høster nå, vil forsvinne når pandemien er over.
