English version of this page

Store utfordringer for norsk demokrati

Vi mangler både prinsipielle debatter og klare politiske alternativer i Norge i dag, skriver Johan P. Olsen, Norges mest renommerte og siterte statsviter, i sin nye bok.

Boken «Folkestyrets varige spenninger: Stortinget og den norske politiske selvforståelsen» har sitt utspring i et paradoks.

– Norge har internasjonalt vært oppfattet som et av verdens mest velorganiserte, velfungerende og stabile demokratier. Det norske styresettet og de politiske institusjonene har høy tillit i befolkningen, sier Johan P. Olsen, professor emeritus ved ARENA.

– Samtidig har tre store offentlige utredninger i løpet av det siste tiåret stilt dystre diagnoser av det norske demokratiets virkemåte og utviklingsretning.

Han viser til Makt- og demokratiutredningen, Europautredningen og 22. juli-kommisjonen. Hans nye bok analyserer hvordan dette paradokset kan forstås. Vi må tørre å ta den prinsipielle demokratidebatten, mener Olsen.

Selv var han en av lederne i den første norske maktutredningen på 70- og 80-tallet. Gjennom et halvt århundre har han forsket på beslutningsprosesser i organisasjoner og institusjoners rolle i det politiske liv.

Demokratialarmer

Alle de overnevnte rapportene utløste det Olsen kaller «demokratialarmer».

Makt- og demokratiutredningen (1998-2003) slo fast folkestyrets forvitring og politikkens retrett.

– Den viste at myndighet er overført til multinasjonale konserner, markedsaktører, uavhengige forvaltningsorganer og rettslige institusjoner både i Norge og i utlandet, sier Olsen.

Tre EU-flagg på flaggstenger.
Oppslutningen om Norges EU-tilknytning tyder på at demokrati ikke er viktigste prioritet, mener Olsen (Bilde: Colourbox.com)

Europautredningen fra 2012 viste at den norske tilknytningsformen til EU gjennom EØS-avtalen og andre avtaler er demokratisk problematisk og har svekket Stortingets stilling. Mulighetene for parlamentarisk styring er begrensede.

– Også utenforlandet Norge er del av et overnasjonalt system med flere konkurrerende styringsnivåer og mange kontaktflater på tvers av landegrensene, forklarer forskeren som i 1994 grunnla ARENA som et forskningsprogram om europeisering av nasjonalstaten. Olsen oppfatter den brede oppslutningen om avtalene, både i Stortinget og i befolkningen, som et tegn på at demokratiske hensyn ikke nødvendigvis er den viktigste prioritet i norsk politikk og opinion.

En tredje demokratialarm ble utløst av 22. juli-kommisjonen, som også leverte sin rapport i 2012. Den fant blant annet manglende iverksettingskraft og resultatorientering.

– Kritikken minner om at et velfungerende demokrati forutsetter en velfungerende forvaltning, forklarer Olsen.

Anti-politiske tendenser

Olsen mener at disse rapportene stiller oss overfor noen grunnleggende verdivalg. Han har skrevet boken som et slags sideblikk til grunnlovsjubileet og etterlyser en prinsipiell demokratidebatt.

Forskeren tar for seg grunnleggende spørsmål om politisk organisering, styring og endring også i andre representative, parlamentariske demokratier de siste tiårene.

– Hva kan folkestyre bety i dag? spør Olsen. Hvordan kan et folk på 5 millioner, 50 millioner eller 500 millioner styre seg selv?

Hvordan kan et folk på 5 millioner, 50 millioner eller 500 millioner styre seg selv?

Olsen ønsker å forstå dynamikken mellom forskjellige styringsnivåer; lokalt selvstyre, det nasjonale, det europeiske og det globale nivået.

Samtidig ser han på den demokratiske politikkens rolle i samfunnet i forhold til markeder og prissystemer og rettslige regelverk, rettigheter og plikter, men også forhandlingsordninger og det sivile samfunn. Kort sagt, dynamikken mellom ulike institusjonelle sfærer.

Han viser til at det internasjonalt har vokst fram en «anti-politisk tendens» de siste tiårene. Politikken tillegges en mindre rolle i samfunnet. Den daglige politiske handlefriheten begrenses av økonomisk liberalisme, friheter og privatisering på den ene siden, og av konstitusjonalisme og rettighetstenkning på den andre siden.

– Politikken har alltid konkurrert, og vil alltid gjøre det, med andre tilhørigheter og lojaliteter, og andre måter å treffe beslutninger på, mener Olsen. Men i dagens situasjon er det desto viktigere å diskutere de store spørsmålene.

Den store norske fortellingen

En smilende mann med hvitt hår og briller (Johan P. Olsen).
Johan P. Olsen er en nestor i norsk statsvitenskap og europaforskning (Bilde: UiO)

– Den norske politiske selvforståelsen, «den store fortellingen», tar utgangspunkt i forestillingen om det suverene folk, den suverene nasjonalstat og det suverene parlament.

Men denne ideen har vært under press over lengre tid, påpeker han. For den «suverene nasjonalstat» er utfordret av globalisering og internasjonalisering. Det «suverene parlament» opererer i et spenningsforhold mellom politikk og forvaltning og en rekke private aktører, der faglig ekspertise i stadig større grad vinner terreng.

Ideen om det «suverene folk» er basert på et ideal der felleskapet står sentralt, der befolkningen som kollektiv kan påvirke samfunnsutviklingen. Men Olsen peker på flere utfordringer for et demokrati som vektlegger likhetsidealet.

Mens representativt demokrati forutsetter likhet i form av at én person har én stemme, så er private ressurser, som penger, kunnskap, nettverk o.l. svært ujevnt fordelt i befolkningen.

– Mens representativt demokrati forutsetter likhet i form av at én person har én stemme, så er private ressurser, som penger, kunnskap, nettverk o.l. svært ujevnt fordelt i befolkningen.

Etterlyser demokratidebatt

Hvor mye direkte demokrati skal vi ha, hvor mange flertallsavgjørelser? I hvilken grad skal vi ha et legmannsstyre, og i hvilken grad et ekspertstyre? Hva skal aksepteres som ekte uttrykk for folkemeningen?

Det har vist seg vanskelig å oppnå varig enighet om disse spørsmålene og det er dette som er «folkestyrets varige spenninger», jamfør bokens tittel.

– Moderne demokratier leve med varige spenninger, uløste konflikter og skiftende maktbalanser, forklarer Olsen. For ham er det nettopp dette som er politikk. Men den politiske kulturen i Norge er konsensusorientert, og det krever kompromisser. Kompromissviljen er viktig for et velfungerende demokrati, men den kan også redusere sjansene for en grunnleggende demokratidebatt.

Dagens institusjoner kommer til kort

– Det er ikke enkelt å si hva folket ønsker når det gjelder politisk organisering og styring. Men generelt er ikke aktiv deltakelse høyt prioritert av folk flest i dag. Spørreundersøkelser viser at gode offentlige tjenester og effektiv bruk av skattepenger prioriteres høyere, utdyper han.

– Det finnes heller ingen utbredt misnøye i befolkningen, og det er høy systemtillit. Samtidig finner vi betydelig kritikk av politikk, partier og personer.

Dette kan i følge Olsen forstås som et ledd i en gradvis lærings- og tilpasningsprosess.

Misnøye med en regjering eller et parti kan virke som en slags sikkerhetsventil mot misnøye mot systemet. Dette gjør store omveltninger mindre sannsynlig.

– Misnøye med en regjering eller et parti kan virke som en slags sikkerhetsventil mot misnøye mot systemet. Dette gjør store omveltninger mindre sannsynlig.

Tillit kan være et resultat av hvordan institusjoner faktisk virker. Men Olsen understreker samtidig at den også kan være påvirket av hva folk blir opplært til å tro gjennom utdanning, medier og reklame.

– Tillit påvirkes stadig mer av et økende antall kommunikasjonsrådgivere og omdømmekonsulenter.

Olsen hevder at dette gjør det norske demokratiet mindre rustet til å møte dagens utfordringer. Norge må forholde seg til en kompleks og dynamisk utvikling, både nasjonalt og internasjonalt.

– Vi er vitne til store endringer. Store skifter i demografi, migrasjon og økonomi kan endre hele den politiske ordenen i Europa. Det er viktig at vi har institusjoner som fungerer som bølgebrytere mot disse store utfordringene. Det er usikkert om dagens institusjoner er velegnet til det, avslutter Olsen. 

Av Marit Eldholm
Publisert 30. apr. 2014 14:09 - Sist endret 24. jan. 2024 15:41