Natt til 10. november feiret tyskerne tiårsjubileum for Murens fall. Et av de paradoksale trekkene ved den tyske gjenforeningen var at Gorbatsjov var mer positiv enn den britiske statsminister Thatcher og den franske president Mitterand, som begge fryktet et mer dominerende Tyskland. Nøkkelen til åpningen av Muren lå nettopp i Kreml, der ledelsen hadde avgjort at den røde hær ikke skulle settes inn til støtte for det østtyske regimet, og der de stolte på vesttyske løfter om at sovjetiske soldater ikke skulle bli trakassert.
Gorbatsjovs politikk skulle vise seg å være verdenshistoriens mest betingelsesløse tilbaketog. Ettervirkningene av Murens fall forplantet seg inn i hjertet av Kreml, og ble starten på en imperieavvikling som nærmest kam sammenlignes med Romerrikets undergang, bare raskere og fredeligere. Sovjetsystemet var overmodent for radikale reformer, både politisk og økonomisk.
Likevel var overgangen til et krympet statssystem med markedsøkonomi basert på katastrofale feilgrep. For det første neglisjerte oppløsningen av Sovjetunionen at ingen nasjonal integrasjon holdt de nye statene i kjernen av imperiet sammen, i det øyeblikk partidiktaturet falt. Situasjonen i Kaukasus er hittil det sterkeste uttrykket for dette, utenfor Balkan. For det andre overså de økonomiske reformene at markedsøkonomi er helt avhengig av en akseptert rettsorden og en ordnet statsmakt.
Det post-sovjetiske systemet i kjerneområdet Russland og Ukraina, er en gangsterkapitalisme der både økonomisk effektivitet og velstandsutvikling mangler. Reformprosessen ble deformert av en sovjetisk arv der ressursene ble knabbet av tidligere partipamper og nyrike kriminelle, i bytte mot lojalitet til en korrupt politisk elite. Det er dette som i fattige u-land har vært kalt klientelisme, og det betyr at personlige bånd utveksles mot materielle privilegier.
De sosiale konsekvensene av den østlige formen for deformert markedsøkonomi er daglig nyhetskost: levealderen som synker, fattigdommen som øker, lønningene som ikke blir utbetalt, pensjonene som svinner inn, kriminaliteten som karrierevei og eksportvare til den vestlige verden.
Ikke noe av dette er overraskende. Tegnene var klart synlige allerede i revolusjonsåret 1989. Det er veletablert innsikt at markedsøkonomi forutsetter sosial integrasjon, en stabil politisk orden og et respektert rettssystem. Men det var åpenbart ikke veletablert innsikt blant reformprosessens utøvere og utvalgte rådgivere, enten de kom fra Vest-Europa eller fra USA. I mangel av en sosialt ansvarlig statsmakt ble ressursene og markedet erobret av dem som hadde en gunstig startposisjon, den etablerte nomenklatura, og av dem som var mest hensynsløse i et kappløp uten regler. Slik fikk den kriminelle syndikalismen i post-sovjetisk økonomi fritt spillerom.
På bakgrunn av ti års erfaring virker forestillingen om "hestekur" og "overgangsreformer" svært naive. Harde tider og velferdstap i dag gir ingen garantier for vekst og velstand i morgen. En deformert kapitalisme kan like gjerne forsterke seg selv og forplante seg gjennom generasjoner. Det fins en lang rekke historiske eksempler på at nedgang og relativ tilbakeliggenhet har vedvart i årtier og århundrer.
Det som trenger en forklaring i det tidligere Sovjetunionen er den politiske føyeligheten, den sosiale tilpasningen, mangelen på opprør og brede protestbevegelser. Det enkleste svaret er det selvfølgelige; at de kriminelle syndikatene er for tunge, de nye maktstrukturene for ugjennomsiktige, de politiske alternativene for lite alternative, de nye karrierene eller fluktmulighetene for fristende for de allerede ressurssterke.
Det er en lærdom til i dette. Et demokratisk samfunn bygges ikke ved et parlamentarisk valg i ny og ne. Det bygges på et finmasket nett av tillit, organisasjonserfaring og åpen offentlig debatt som bare eksisterer under særlig gunstige vilkår. Utviklingen i det tidligere Sovjetunionen det siste tiåret er stein på stein til et monument over feilslåtte endringsstrategier og primitiv samfunnsteori, til dels av vestlig merke.