Jubileum med bismak

Norges første europaminister holder ARENA-forelesningen 2014. Vidar Helgesen kommer til Blindern den 4. mars for å snakke om det doble jubileumsåret: Grunnloven 200 år og EØS 20 år. ARENAs forskning viser at Norge har gått i integrasjonsfella.

Norske statsborgere er annenrangs borgere i Europa. Hvem er «vi» som tillater en slik utvikling? (Foto: Regjeringen via Flickr)

Norges 200-års jubileum for Grunnloven gir grunnlag for en refleksjon over hvem «vi» er og over Norges plass i verden. Mens jakten på norsk identitet er ørkesløs, kan refleksjonen over Norges plass i verden være på sin plass når Grunnloven skal feires. Refleksjonen får mer retning om vi tar med at det er 20 år siden EØS-avtalen ble Norges varige tilknytningsform til Den europeiske union. I 2014 feirer vi følgelig to jubileer. Det er imidlertid en feiring med bismak. Dette både fordi grunnlovskonteksten har endret seg fundamentalt og fordi EU ikke er noen vanlig mellomstatlig organisasjon som en kan avgrense virkningene av.

Grunnloven av 1814 var viktig for å etablere og sikre nasjonal suverenitet. Her ble selvstyreprinsippene knesatt og her ble den demokratiske styringskjede lokalisert i tråd med idealene i den amerikanske og franske revolusjonen. Heretter er konstitusjon å forstå som en horisontal sammenslutning av like og frie borgere som styrer seg selv gjennom rett og politikk. Denne forståelsen er felles for alle moderne, demokratiske stater og har vært grunnleggende for den europeiske integrasjonsprosessen.

Utilsiktet og uoversiktlig utvikling

Bare demokratiske stater kan bli medlem av EU. Men i motsetning til hva som er tilfelle i Norge, har de fleste andre landene i Europa formelt avgitt suverenitet til EU gjennom en grunnlovsendring. EU landene har lukket seg inne i et overnasjonalt samarbeid for å hindre krig og for å øke sin handlingskapasitet. De har slått sammen og delt suvereniteten seg i mellom og til gjengjeld fått medbestemmelse over felles anliggender. De har fått i stand et indre marked og en felles valuta. Europeerne kan reise, arbeide, studere, og investere fritt. Bortfall av grenser og tollbarrierer, av handelshindringer og proteksjonisme gjør Europa til verdens største marked.

Denne orden, dette markedet, har norske ansvarlige politikere ikke kunnet overse. Til tross for nei-flertall i 1994 ble den allerede inngåtte EØS-avtalen beholdt. Det er den mest omfattende avtalen Norge har inngått. Det er en avtale med konstitusjonelle implikasjoner, fordi den i realiteten gjør at Norge er med i det indre marked på lik linje med EUs medlemstater. Hver regjering etter 1994 har brakt Norge nærmere EU, og flere parallelle avtaler utenfor EØS er inngått. Det gjelder avtaler om grensekontroll, om asyl, om politisamarbeid. Rundt tre fjerdedeler av den lovgivningen som gjelder for medlemsstatene, gjelder også for Norge. Nye avtaler er kommet til over tid, og de eksisterende avtaler utvikles og utvides. Den kumulative effekten er stor, utilsiktet og uoversiktlig.

Undergraving av norsk selvråderett

Når en tar i betraktning mengden av avtaler, måten Norge er tilknyttet EU gjennom EØS og Schengen, etableringen av nye tilsyn og EU-byråer som Norge avgir suverenitet til, får vi ikke akkurat inntrykk av nasjonal selvstendighet og demokrati. Heller er det slik at Norge har avgitt suverenitet gjennom vanlige flertallsvedtak på en rekke områder, betaler og er underlagt EU-retten på lik linje med EUs medlemsstater. Norge har avgitt suverenitet uten å få den kompensasjon i form av medbestemmelse som EU-medlemskap gir. I Norge gjelder ikke slagordet fra den amerikanske frigjøringskampen om «ingen skattlegging uten representasjon». Tvert i mot, Norge adlyder og betaler, men er ikke representert i de organer som bestemmer.

Med denne tilknytningsformen har Norge i realiteten skadet sin demokratiske styringskjede, og oppnådd det motsatte av det som var hovedhensikten med å stemme nei. Selvråderett, folkestyre og demokrati var det i særklasse viktigste «nei»-argumentet i 1994. Credoet var at nordmenn ikke skulle styres av andre lover enn de som de selv fattet. Men ved å stemme nei til EU-medlemskap og gjøre EØS til vår varige tilknytningsform, ble norsk selvråderett paradoksalt nok underminert.

Norge i integrasjonsfella

Norge har gått i integrasjonsfella som for tiden ikke har noen utgang. Veien ut gjennom medlemskap er sperret på grunn av stor EU-skepsis. EU er nærmest demonisert i norsk offentlighet, og ingen politiske partier fronter en ny folkeavstemning om medlemskap. Det skal mye til for å endre folkemeningen og noe annet enn folkeavstemning er utenkelig. Den andre veien ut av fella går gjennom oppsigelse av EØS-avtalen og andre avtaler er også sperret. Norge kunne i prinsippet beskytte sin suverenitet og sitt demokrati om landet hadde gått ut av EØS og fått til en frihandelsavtale med EU. Etter alt å dømme kan ikke Norge få en frihandelsavtale som den Sveits har. EU ikke har noen interesse av det og signaliserer heller at flere burde komme inn under EØS-modellen, som er ubyråkratisk og har få omkostninger.

Sveits ser dessuten ut til å ha de samme problemer som Norge med å avgrense EUs innflytelse. Dette skyldes at EU ikke er en mellomstatlig organisasjon som WTO, NATO eller FN, som løser problemer uten å påvirke medlemmenes autonomi eller identitet. EU er en overnasjonal enhet som påvirker medlemmene og endrer deres identitet fra å være nasjonalstater til å bli medlemsstater som deler suverenitet og beslutningsmyndighet.

Mangler innflytelse

Det er noe forstemmende med hele situasjonen. Mens de andre landene i Europa sitter rundt samme bord for å løse felles problemer, må Norge ty til gammeldags diplomati og lobbyisme. Norges statsminister må dra på statsbesøk for å få snakke med sine kollegaer i Europa om Norges interesser, hva nå disse skulle være når utenrikspolitikk er blitt innenrikspolitikk. Fra et nasjonalt ståsted fortoner det seg slik at Norge har tapt suverenitet på grunn av den europeiske integrasjonsprosessen. Men fra et europeisk ståsted fortoner det seg slik at Norge har forkastet muligheten for medbestemmelse over integrasjonsprosjektet i troen på at en vil kunne beskytte nasjonal suverenitet og faktisk selvstyre.

Norge er for alle praktiske formål med i Unionen, og betaler for medlemskapet gjennom EØS-midlene, men har ikke innflytelse. Nordmenn må sitte på gangen når beslutninger som berører dem fattes. Dette bryter med hele ideen bak opplysningsprosjektet og det europeiske integrasjonsprosjektet. Her skulle alle være likeverdige deltakere i folkesuvereniteten: I stedet for den ydmykende Versaillestraktaten etter første verdenskrig, fikk Tyskland den statushevende Schumanplanen i 1952.

EU kommet for å bli

Mange ønsker EU bort. Men det er ønsketekning. Der er ikke noe alternativt prosjekt i sikte i globaliseringens tidsalder. Med alle dens feil og mangler er EU kommet for å bli. Det er det eneste «game in town». Mange EU-skeptikere og -kritikere i Europa har innsett det, og vil jobbe for å forbedre det; for å gjøre EU demokratisk og solidarisk. Mer Europa, heller enn mindre, er deres slagord. Men jo mer omfattende samarbeidet blir, jo dypere integrasjonen blir, jo mer problematisk blir situasjonen for Norge. Det er ikke Norges Grunnlov, men EUs som i stigende grad faktisk gjelder her til lands. Norske statsborgere er annenrangs borgere i Europa. Hvem er «vi» som tillater en slik utvikling?

 

Denne kronikken ble publisert i Dagbladet 3. mars 2014.

Publisert 3. mars 2014 11:00 - Sist endret 3. mars 2014 11:01
Legg til kommentar

Logg inn for å kommentere

Ikke UiO- eller Feide-bruker?
Opprett en WebID-bruker for å kommentere