Da FNs generalsekretær i september holdt klimatoppmøte under høynivåuken i New York, stod ikke Norge på talerlisten. António Guterres hadde på forhånd sagt at det bare var de landene som hadde noe konkret å presentere, som skulle få taletid.
– Det burde ikke komme som noen overraskelse at Norge ikke får snakke under dette klimatoppmøtet. Grunnen er åpenbar. Regjeringen har ingen nye store viktige klimatiltak å komme med, kommenterte Energi- og miljøpolitisk talsperson i SV, Lars Haltbrekken, til NRK.
Både SV, Venstre og Greenpeace mente at Norge ikke fikk taletid fordi regjeringen mangler en omstillingsplan og heller ingen nye klimatiltak.
Lar seg ikke blende lenger
I disse dager pågår klimatoppmøte i Dubai, og den norske delegasjonen vil sannsynligvis måtte svare for et stadig større press fra flere land, som lurer på når vi har tenkt å bremse olje- og gassproduksjonen.
– Jeg tror at den balansegangen har blitt vanskeligere og vanskeligere for Norge.
Det sier postdoktor Bård Lahn i Senter for teknologi, innovasjon og kultur ved UiO.
I den vitenskapelige artikkelen «Klimapolitikk i oljestaten: Robust folkestyre eller sementerte næringsinteresser?» i Norsk sosiologisk tidsskrift, skriver han om hvordan klimapolitiske krav og målsettinger har utfordret norsk oljepolitikk de siste 20 årene, og hvilke politiske endringer disse kravene har ført til.
– Det er mye vanskeligere for Norge nå enn for ti år siden for eksempel, å komme til et klimatoppmøte og si: «Hei, se på det flotte vi gjør! Vi skal drive et gassproduksjonsanlegg med fornybar energi», sier Lahn.
– For 15 år siden hadde det kanskje ikke blitt stilt så mye spørsmål rundt det, men i dag tror jeg at mange vil le litt. Eller de vil gjennomskue at vi kommer til å kjøre på med full gass, og så pynte på regnskapet.
Sakker akterut i klimakappløpet
Om man sammenlikner Norge med andre europeiske land, så har Norge, ifølge Lahn, kommet mye kortere på den jobben som faktisk skal gjøres enn veldig mange andre, og oljeproduksjon er den viktigste grunnen til at Norge ikke har klart å kutte utslippene mer.
– De har økt ganske mye siden 1990-tallet. Ikke på grunn av oljen som produseres, men på grunn av de direkte utslippene fra selve produksjonen, som oljeplattformene og prosessanleggene, understreker han.
Ifølge Lahn har denne utslippsøkningen i selve oljeproduksjonen ført til at de totale utslippene har holdt seg ganske stabile siden 90-tallet.
– Først i det siste er det en svak nedadgående tendens å spore, mens veldig mange andre land, som våre nordiske naboer, allerede har klart å gjennomføre ganske kraftige utslippsreduksjoner i løpet av den samme tiden.
Skilt klima fra olja
Tradisjonelt har norske politikere skilt klimapolitikk fra oljepolitikken. To departementer, Klima- og miljødepartementet ledet av Andreas Bjelland Eriksen og Olje- og energidepartementet ledet av Terje Aasland, illustrerer dette.
Lahn mener at de politiske skillelinjene mellom olje og klima har gjort det lettere for Norge å kombinere rollen som storprodusent av olje og gass med ønsket om å føre en ambisiøs klimapolitikk, og bli ansett som en nasjon som tar en lederrolle i klimaarbeidet internasjonalt.
– Å kombinere disse to tingene har vært et mål for norske politikere helt siden 90-tallet. Det har vært viktig å skille mellom produksjon eller tilbud av fossil energi, og etterspørsel eller forbruk, forklarer han.
– Klimapolitikken retter seg kun mot etterspørselen etter og forbruket av fossil energi. Det medfører at man må gjøre alt man kan for å bruke mindre olje, kull og gass, og det gjør vi jo i Norge også, med elbilpolitikken blant annet.
Venter til etterspørselen går ned
Produksjonen og tilbudet av olje og gass er derimot noe mange norske politikere mener bør styres mest mulig av markedet.
Logikken blir da, forklarer Lahn, at hvis alle land bare gjør alt de kan for å kutte etterspørselen etter fossil energi, så vil produksjonen tilpasse seg det.
– Dette er for eksempel standpunktet til dagens regjering. I den grad etterspørselen etter olje og gass faller, vil Norge måtte kutte produksjonen sin. De aksepterer at det vil gå i den retningen, når markedet styrer det. Så lenge etterspørselen finnes, derimot, mener de det er legitimt at Norge leverer til den.
Etterspørselen fortsetter å øke og det i seg selv blir et problem for norske klimamål, mener Lahn. I et marked henger tilbud og etterspørsel alltid sammen. De påvirker hverandre gjensidig. Ei heller er det slik at forbruket av olje og gass utvikler seg helt uavhengig av hvor mye man investerer i ny produksjon og utvikling.
– Man kan godt innvende at det er litt kunstig å koble tilbud og etterspørsel helt fra hverandre på den måten, men det er i hvert fall begrunnelsen norske politikere har brukt, for å si at olje- og klimapolitikk er to forskjellige ting.
Parisavtalen setter press
Lahn peker på at det har skjedd en endring i løpet av de siste ti årene, knyttet til Parisavtalen med tydelige overordnete mål, som betyr at praktisk talt alle klimagasser skal bort i løpet av noen tiår.
– Det har satt en ny retning som gjør det vanskeligere å hevde at du er på rett vei ved å gjøre de litt mer marginale tingene.
Etter Parisavtalen har mange politiske aktører brukt Parismålene til å utfordre oljevirksomheten, hevder Lahn, og legger til:
– Men oljeinteressene har veldig stor makt i det norske politiske systemet.
Mektig oljelobby
For eksempel fikk ikke SV gjennomslag i oljepolitikken i årets budsjettforhandlinger med AP og SP.
SV ga også opp oljekampen i våres, da regjeringen avviste SVs krav om stans av oljeboring i sårbare havområder, under forhandlingene om revidert statsbudsjett.
Et annet ferskt eksempel er Klimautvalget 2050, som nylig la frem sin rapport «Omstilling til lavutslipp – veivalg for klimapolitikken mot 2050», der de anbefaler å ikke lete etter mer olje, før en plan for å fase ut olje- og gassutvinning er på plass.
I en kronikk i Aftenposten fulgte 17 Arbeiderparti-politikere opp rapporten ved å be partiet sitt snu i oljepolitikken.
– Vi kommer ikke til å stoppe utviklingen av norsk sokkel, svarte statsminister og partifelle Jonas Gahr Støre til E24. Med det avviste han en plan om å fase ut olje- og gassproduksjonen.
Lahn trekker frem nok et eksempel på press fra oljelobbyen. I pandemiåret 2020, da oljeprisen i en kort periode plutselig falt på grunn av koronakrisen, vedtok Stortinget en egen skattepakke. Ifølge VG skjedde dette etter at Kjell Inge Røkke i møte med Jonas Gahr Støre advarte om olje-nedleggelse. Oljeskattepakken stimulerte investeringer i næringen og resulterte i et skikkelig oppsving i nye prosjekter og aktivitet på norsk sokkel, som pågår den dag i dag.
Da Parisavtalen var vedtatt prøvde miljøpartiene SV, MDG og Venstre på Stortinget å få til en fullstendig gjennomgang av oljepolitikken, og vurdere om den var i tråd med Parismålene. Det fikk de ikke Stortinget med på.
– Det er kanskje noen små seire til klimapolitikerne av og til, men oljepolitikken vinner ofte de store og prinsipielle politiske kampene, avslutter forskeren.