Etterlyser debatt om politikernes bruk av klimaforskning

Beslutningstakere som hevder at oljeboring i Barentshavet er i tråd med beste tilgjengelige kunnskap holder folk for narr, mener forsker.

Iskantsaken er et eksempel på såkalt «cherry picking», der beslutningstakere plukker de tallene som passer til deres politiske ønsker, mener forsker Erlend Hermansen. Illustrasjon: Colourbox.com

Striden om hvor den sørlige iskanten i Arktis går, har skapt overskrifter våren 2017. Mens regjeringen vil oppdatere forvaltningsplanen for Lofoten - Barentshavet med nye tall for isutbredelse, vil opposisjonen og miljøbevegelsen holde seg til avgrensningen fra 2011. Bruk av nye tall vil muliggjøre oljeboring lengre nord og øst enn noen gang tidligere.

– Det er helt legitimt at norske politikere vil bore i Barentshavet. Det som ikke er legitimt, er å si at det er i tråd med best tilgjengelige kunnskap når statens eget rådgivende fagorgan, Polarinstituttet, anbefaler å legge til grunn en annen definisjon av iskanten enn regjeringen, sier forsker Erlend Hermansen ved TIK Senter for teknologi, innovasjon og kultur, UiO / CICERO Senter for klimaforskning.  

– Det som ikke er legitimt, er å si at det er i tråd med best tilgjengelige kunnskap.

Sammen med kolleger har han sett nærmere på ulike definisjoner og tallgrunnlag for å fastsette iskanten. Han mener at iskantsaken er et eksempel på såkalt «cherry picking», der beslutningstakere plukker de tallene som passer til deres politiske ønsker. Skal kunnskap kunne brukes på en bedre måte bør forholdet mellom kunnskap og politikk vies langt mer oppmerksomhet enn i dag, sier Hermansen som i sin doktoravhandling ser nærmere på bruken av kunnskap i politiske prosesser.

Må snakke sammen

Forskere og politikere må snakke sammen, mener forsker Erlend Hermansen. Foto: Håkon Benjaminsen.

De aller fleste er enige i at beslutninger bør være kunnskapsbaserte, men folk tenker høyst ulikt om hvordan kontaktflaten mellom forskere og beslutningstakere bør være.

I forskningsmiljøene er det to viktige leire: Den ene mener at forskere ikke skal ha noe form for samarbeid med beslutningstakere før de endelige resultatene er klare. Den andre mener at kunnskap best utvikles i samarbeid: at forskere gjerne kan snakke med beslutningstakere, både tidlig og seint i forskningsprosessen, fordi dette vil styrke forskningen og gjøre resultatene mer anvendbare. 

– Dette er en debatt som går igjen og igjen, og ofte blir det et spørsmål om enten eller. Det er umulig å si at det ene er riktig og det andre galt. Vi ønsker å vise at det finnes mange muligheter for samhandling. Men hvis kunnskap skal brukes til å løse et samfunnsproblem, det være kontaktflater mellom de ulike partene, sier Hermansen. 

Et klimaråd i Norge?

En måte å håndtere problemer som iskantsaken på, kunne være å etablere et klimaråd som kommer med en innstilling eller uttalelse i kontroversielle saker, foreslår Hermansen. Storbritannia, USA og Tyskland har i dag slike vitenskapelige råd.

– Et argument for å ha [et klimaråd], er at et slikt råd kan ha en utenforstemme i debatten.

– I dag skal Polarinstituttet ha en rolle som et rådgivende ekspertorgan i polarsaker, men de er også litt bundet av det faktum at de er både er forvaltningsorgan og en forskningsinstitusjon. De er underlagt Klima- og miljødepartementet, og det legger begrensninger på hvor hardt de går ut offentlig i politiske debatter, sier Hermansen.

Han er ikke overbevist om at Norge bør ha et slikt råd, men mener at det bør utredes nærmere.

Etterlyser en bredere debatt

Resultatene fra doktorgraden hans tyder på at det ikke finnes enkle, universelle løsninger på hvordan forskning og politikk best knyttes sammen. Her er det ikke svart-hvitt, men mange nyanser av grått, ifølge Hermansen.

– Det jeg etterlyser, er en mye bredere debatt. Dette er et felt der det må tas mer bevisste valg enn i dag. Forsker man på en snøpartikkel i Sibir kan forskerne trolig sitte atskilt fra beslutningstakerne, men forsker de på klimaomstilling i kommuner er samarbeid med politikkutformere et suksesskriterium for at kunnskapen skal bli relevant. At forskningen skal brukes er et mantra som går igjen og igjen, og noe de fleste er enige om. Men jeg ønsker meg en bredere debatt om hva bruk av forskning faktisk innebærer.

– Dette er et felt der det må tas mer bevisste valg enn i dag, konkluderer Hermansen.

Av Silje Pileberg
Publisert 1. juni 2017 11:20 - Sist endret 2. juni 2017 09:40