Fra en fjær til langt mer enn fem høns

Rapporter som mangler vesentlig informasjon kan gi et feil bilde av hvordan sykdommer som fugleinfluensa spres. Hvor gode blir da rådene om forebygging og begrensing av smitte?

Foto: UiO

Linda Madsens doktorgradsavhandling, Avian flu mobilities. Following bio (in)securities in Turkey and beyond, handler om sammenhengen mellom lokale utbrudd av fugleinfluensa og  hvordan fugleinfluensa formes som en ”global” trussel.

Svake beviser for smittekilde?

Tyrkiske myndigheters rapporter om utbrudd av fugleinfluensa i landet unnlot å nevne dets betydelige fjørfeindustri og viste heller til villfugl og bakgårdshøns. En aldri så liten fjær av en mistanke om at villfugl ”hadde skylda”, ble grunnlaget for en konklusjon, som igjen avfødte en strategi om håndtering av smitte. Resultatet av rapportene var midlertidige forbud i Tyrkia og andre land mot å ha frittgående høns på tunet eller i hagen.

Senere viste det seg at utbruddsstedene var tett forbundet med fjørfeindustrien. Ingen villfugl hadde testet positivt. Betyr det at smittehåndteringsstrategien ble laget på feil grunnlag?

Bevisene trengte åpenbart ikke være spesielt sterke for allikevel å ha stor kraft i debatten.

Varselklokker og smitterapporter

Da Madsen begynte arbeidet i 2006, hadde influensaviruset av typen HPAI H5N1 nylig spredd seg fra Asia, der viruset hadde herjet siden 2003, til Tyrkia og enkelte land i Europa. Dette fikk varselklokkene til å ringe i mediene og hos internasjonale helsemyndigheter: En mulig pandemi var på vei! Fugleinfluensa er en potensielt svært farlig sykdom, som tidligere har smittet mennesker.

Da utbruddet kom, skrev tyrkiske myndigheter rapporter om hvert utbrudd i samarbeid med internasjonale eksperter. Basert blant annet på disse utbruddsrapportene utarbeidet Verdensorganisasjonen for dyrehelse OIE, i samarbeid med Verdensorganisasjonen for mat og ernæring (FAO) og Verdens helseorganisasjon (WHO), en global strategi for kontroll av fugleinfluensa. I denne ble alle land og regioner  oppfordret til å formulere tilsvarende strategier tilpasset regionale eller nasjonale forhold. Dette ble ansett som en viktig del av beredskapsarbeidet mot spredning

Påfallende aktivitet

Madsen gikk inn disse rapportene i detalj og sammenlignet dem med hva hun selv observerte og lærte under flere opphold i Tyrkia. Hun dro først til de stedene hvor det hadde vært registrert fugleinfluensa.

Og da oppdaget hun noe svært påfallende: store, industrielle produksjonsanlegg for fjørfe. Anleggene var lette å oppdage. Madsen kunne faktisk ofte se dem med en gang hun kjørte inn til et nytt sted med lokalbussen.

 

Produksjonsanleggene for fjørfe ble ikke nevnt i tyrkiske utbruddsrapporter. Førte det til misvisende råd om smittefare? Foto: Colourbox.

 

Men disse større kyllingprodusentene var helt fraværende i de tyrkiske rapportene. Rapportene til lokale og internasjonale mat- og helsemyndigheter beskrev hvordan smitten sannsynligvis overføres via villfugl til mindre hønseflokker, bakgårdshøns, som nesten hver familie på den tyrkiske landsbygda har gående på tunet eller i hagen.

Jeg syntes det var merkelig, fordi alle som jobber med dette vet at slike anlegg er relevante i forbindelse med fugleinfluensa.

Madsen spurte de internasjonale ekspertene hvorfor en av disse store broilerfarmene ikke nevnes i rapportene, og de svarte at det ikke var nødvendig å nevne den fordi det ikke var funnet tegn på smitte blant besetningen.

- Jeg syntes det var merkelig fordi alle som jobber med dette vet at slike anlegg er relevante i forbindelse med fugleinfluensa. Hvis smitte først kommer inn i store anlegg, er det langt alvorligere, både fordi det vil være et mye større antall fugler som rammes, og fordi storproduksjon er en del av et bredt nettverk med enorme muligheter for introduksjon og spredning av virus. Innsatsvarer til produksjon kommer inn og ferdige produkter distribueres til videre foredling og til markeder nasjonalt og internasjonalt. Slik transport innebærer også risiko for spredning mellom besetninger på ulike steder, sier Madsen.

Hun var overrasket over at utbruddsstedene ikke var isolerte landsbyer slik rapportene hadde gitt inntrykk av , men tett forbundet med fjørfeindustrien. Mange tyrkiske bønder driver nærmest som leilendinger for storprodusenter – de forer opp sine egne små, private bakgårdsflokker, samtidig som de forer opp 20.000 høns i store hønsehus vegg i vegg med egen bolig. På denne måten blir også store trailere med hønsefor, nyklekkede kyllinger og slakteferdige broilere en helt vanlig del av landsbybildet.

Madsen tilføyer at tyrkiske myndigheter ser ut til å ha bidratt til å kontrollere situasjonen. Siden hennes siste feltarbeid i 2008 er det ikke rapportert om nye utbrudd. Så hva er da problemet?

Industrien går fri

I avhandlingen påpeker Madsen at dette viser hvordan ulike ”adgangskriterier” gjelder for villfugl og kommersiell fjærfe. Mens sistnevnte ikke gis plass i rapportene, blir villfugl gitt den helt sentrale rollen som smittekilde – til tross for at heller ingen villfugl testet positive.

Det er lett å skylde på villfugl. Villfuglen har ingen lobby.

Villfugl og bakgårdshøns fikk skylda for smitteutbrudd. Foto: Colourbox

Ved å ekskluderes og ”nektes adgang” unngikk de store produsentene å bli blandet inn i fugleinfluensaskandalen.

Madsen ønsker ikke å spekulere i hvorfor lokale tyrkiske smittevernmyndigheter unnlot å nevne stordriftproduksjonen, men det er nærliggende å spørre om årsakene kan ha være økonomiske.

Hønseoppdrett er en viktig næringsvei i Tyrkia. Produksjonen er mer enn åttedoblet fra 1995 til 2008, viser offisiell tyrkisk statistikk. Beregninger gjort av FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO) i 2005 anslo dessuten at bakgårdshøns utgjorde opptil 40%  av den totale fjærfebesetningen i landet.

Landbruksmyndigheter og industri har begge interesse av å få avskaffet den uformelle sektoren fordi det vil øke markedsandelen til kommersielle produsentene, og økt handel gir større inntekter for staten ved skatter og avgifter.

-Det er lett å skylde på villfugl. Villfuglen har ikke noen lobby. Det er viktig å se det sterke fokuset på denne mulige spredningsveien i sammenheng med internasjonal spenning og usikkerhet. Det kunne se ut som om ekspertene kappet om å komme med bevis på at migrerende fugler var i stand til å spre også den farlige, høypatogene varianten av viruset over store avstander, konstaterer Madsen.

Unyttige eller kontraproduktive tiltak

Resultatet av rapportene var midlertidige forbud i Tyrkia og andre land mot å ha frittgående høns på tunet eller i hagen. En stund forsøkte tyrkiske myndigheter å ”kollektivisere”  frittgående hønseflokker slik at hver familie måtte sende sin håndfull fugler til en felles enhet. Dette tiltaket ble så motarbeidet av lokalbefolkningen at det måtte oppgis.

-Det mest dramatiske ved dette eksempelet er at myndighetene faktisk forsøkte å avskaffe bakgårdshøns og heller innføre lukkede bakgårdskollektiv. Det kunne lett medført større – ikke mindre - spredning av potensielle pandemivirus, sier Madsen.

Myndighetene forsøkte å [...] innføre lukkede bakgårdskollektiv. Det kunne lett medført større - ikke mindre - spredning av potensielle pandemivirus.

Mønster for utbrudd i andre land

-Slike utbruddsrapporter, fra Tyrkia og de aller fleste andre land som har registrert utbrudd, bidrar til å skape kunnskap om fugleinfluensa, men de bidrar også til å forme problemet på bestemte måter, noe som igjen legger føringer for hvilke tiltak og strategier som ansees som strategisk viktige og riktige for å håndtere pandemitrusselen. I rapportene virker konklusjonene overbevisende og man kan gjerne si at de både oppfyller visse forventninger og bidrar til å gjøre en fryktet utvikling reell, mener hun.

Madsen påpeker at offisielle anbefalinger, påbud og forbud er bygget på et innsamlet datagrunnlag med mange lokale kilder i ulike land. De er aldri bedre enn delene de består av. Dersom dataene er mangelfulle, vil rådene fra myndigheter bli mangelfulle. Utbruddsrapporter kan være nyttige for å bedre beredskapen, men det må være rom for tvil, åpenhet for flere muligheter og plass til flere av de komplekse sammenhengene slike sykdomstilfeller innebærer. Dette er avgjørende for å få til mer robuste strategier.

Av Nina Kraft
Publisert 27. jan. 2015 16:05 - Sist endret 12. mars 2020 13:05