Forskning og kommersialisering - hånd i hånd?

Vitenskapelig eksellens og kommersialisering av forskningsresultater har lenge vært to sentrale mål i forskningspolitikken. Hvordan påvirker det forskernes arbeid og identitet? Finnes det en spenning mellom disse to målene?

Det har Siri Brorstad Borlaug undersøkt i sin doktoravhandling ”Excellence and innovation in research policy – external steering and internal responses”. Hun tar for seg hvordan virkemidlene Sentre for fremragende forskning og Sentre for forskningsdrevet innovasjon påvirker både forskningssystemet og selve forskerne.  

Borlaug har snakket med universitetsforskere fra Norge og Sverige som deltar i slike sentre innenfor ulike fagfelt.

Kvalitetsstempel legitimerer kommersialisering

– Eksellens og innovasjon har vært to sentrale mål i forskningspolitikken de to siste tiårene. Jeg ville undersøke hvordan forskningspolitiske virkemidler med disse målene påvirker forskerne, forteller Borlaug.

Sentre for fremragende forskning er rettet mot vitenskapelig eksellens, mens Sentre for forskningsdrevet innovasjon skal kombinere vitenskapelig kvalitet og innovasjon gjennom samarbeid med næringslivet.

– Noe av det jeg ønsket å undersøke var hvorvidt det er en spenning mellom vitenskapelig eksellens og kommersialisering av forskning. I Sentre for fremragende forskning var det ingen slik spenning, og det er nok fordi merkelappen SFF fra starten av stempler forskerne som fremragende, påpeker Borlaug.

Kvalitetsstempelet SFF bidrar altså til at forskerne opplever det som legitimt å drive med kommersialisering. For forskerne i Sentre for forskningsdrevet innovasjon, kan det derimot ofte oppstå en spenning mellom vitenskapelig kvalitet på den ene siden og kommersialisering på den andre.

Relasjonene er alfa og omega

– Forskning er en av kjerneaktivitetene til vitenskapelige ansatte. Å jobbe i et senter hvor forskningen skal bidra til innovasjon og kanskje til og med en kommersialisering skaper flere ulike former for spenninger, forteller Borlaug.

- Noen spenninger var særlig knyttet til relasjonen mellom universitetsforskerne og industripartnerne. Hvis denne var svak var det en tendens til at mye av det som skjedde i senteret ble på forskernes premisser. Var relasjonen derimot sterk virker det som Senter for forskningsdrevet innovasjon kunne bidra til å legitimere kommersialisering, sier Borlaug.

I følge hennes avhandling mener forskerne at Senter for fremragende forskning på mange måter er A- laget innenfor forskning – hvor kun de beste er med, mens Sentre for forskningsdrevet innovasjon er B-laget.

– Sånn oppfattet forskerne det siden virkemidlene er utformet annerledes. Likevel er begge viktige og veldig prestisjefylte virkemidler for universitetene.

Forskningssystemenes betydning

Borlaug har sammenliknet Norge og Sverige og funnet ut at de nasjonale forskningssystemene avgjør virkemidlenes effekt.

Både Sentre for fremragende forskning og Sentre for forskningsdrevet innovasjon er veletablerte virkemidler som har funnet sin plass i det norske systemet. Det samme har ikke skjedd i Sverige.

– Sverige har et mer konkurransedrevet forskningssystem, og sentrene er ikke så velfinansierte som i Norge. Det betyr at forskerne i større grad må skaffe annen finansiering enn staten og forskningsrådene. I tillegg er de fleste sentrene virtuelle – forskerne er ikke fysisk samlokalisert. Dette gjør at sentrene ikke oppnår den samme organisatoriske identiteten som de får i Norge, hvor de står svært sterkt. I Sverige har man også hatt mange liknende typer virkemidler, og senterordningene har derfor ikke oppnådd samme prestisje som i Norge, mener Borlaug.  

Her til lands har sentrene vært viktige virkemidler som har hatt en tydelig påvirkningskraft i det norske forskningslandskapet; nasjonalt, på universitetene og for de individuelle forskerne.

– Jeg har underveis i prosessen blitt overrasket over hvor stor betydning virkemidlene har hatt i Norge sammenliknet med Sverige. Her har sentrene blant annet hatt en stor organisatorisk påvirkning, fordi flere av sentrene har samlokalisert forskere på tvers av institutter og fakulteter.

Fremtidens virkemidler?

Samlokaliseringen fører utvilsomt til bedre samarbeid og slagkraft i tillegg til kommunikasjon på tvers, men Borlaug konkluderer med at det også har bidratt til en god del støy – ikke minst i forhold til hvem som er innenfor og hvem som står utenfor sentrenes prestisjefylte posisjon.

– Senterordningene er kanskje ikke alltid det rette virkemidlet. En kan kanskje tenke seg at et prosjekt kan være et bedre virkemiddel enn et senter – da kan man fokusere på målet ved virkemiddelet og ikke så mye på organiseringen, mener Borlaug.

Hennes anbefaling er å ta i bruk flere virkemidler; noen rettet mot organisatorisk endring og vitenskapelig eksellens, som senterordninger. Andre virkemidler kan åpne for finansiering til noen få forskere som så får muligheten til å bygge opp en faggruppe.

– Med dagens virkemidler er det en iboende fare for konservatisme ved at allerede veletablerte forskningsgrupper og fremragende forskere får støtte. Forskningsrådet burde åpne for flere høyrisikosøknader, for eksempel fra unge forskere og fra tverrfaglige miljøer. En større fleksibilitet innenfor sentervirkemidlene vil skape mye større dynamikk, konkluderer Borlaug.

Av Ina Jakobsen
Publisert 15. juni 2015 11:08 - Sist endret 12. sep. 2016 14:09