Unge vokter privatlivets grenser på nett

- Skillelinjene mellom privat og offentlig er tydelige når tekst eller bilder deles digitalt. Dessuten har pandemiåret ført til større bevissthet om digitale vaner, sier antropolog Tuva Beyer Broch. Hun har fulgt ei gruppe kvinner mellom 19 og 25 år det siste året.

Bildet kan inneholde: hånd, dingser, kommunikasjonsenhet, finger, tommel.

Et sosialt verktøy: Også på tur blir mobilen raskt både et verktøy og et samlingspunkt. Foto: Tuva Beyer Broch.

Digitale plattformer og sosiale medier er for lengst blitt en integrert del av hverdagslivet. Unge mennesker er pådrivere og ofte de første til å ta i bruk nye medier. Men hva betyr det for unge kvinners sosiale liv og identitet når fortrolige forhold opprettholdes gjennom Facebook, Snapchat eller Instagram? Og hva deler de egentlig på nett, og med hvem?

Portrett av Tuva Beyer Broch.
Tuva Beyer Broch: Forsker på digitale hverdagsliv. Foto: Trude Westby.

Tuva Beyer Broch er forsker ved Sosialantropologisk institutt og Norsk institutt for naturforskning. Hun er del av forskningsprosjektet Privatlivets grenser, som har mottatt støtte fra Norges forskningsråd for å utforske hvordan smarttelefoner og digital teknologi påvirker hverdagslivet.

- Jeg fant raskt ut at forskningsdeltakerne mine var digitale på en helt annen måte enn jeg forestilte meg på forhånd. Mange er nokså usynlige. Alle er på Facebook, Instagram og Snapchat, men det er sjeldent de deler noe eller gjør seg synlige på andre måter. De fleste bruker mest tid på scrolling, sier Beyer Broch.

Hun forteller at det nettbaserte samværet i hovedsak foregår gjennom chat eller avtalte digitale møter, i lukka grupper og via private kontoer.

- Det tok litt tid, men nå er jeg med i flere lukka grupper, først og fremst på Instagram og Snapchat. Å få ta del i de private kontoene føles litt ut som å tre over terskelen til noens soverom. De er langt fra like strigla og utstillingsprega som de offentlige kontoene, sier Beyer Broch, som blant annet er opptatt av i hvilke situasjoner smarttelefonen tas i bruk.

Brei rekruttering

Seks av deltakerne i studien kom Tuva Beyer Broch i kontakt med under sitt doktorgradsarbeid om krysskulturalitet, identitet og natur, publisert i boka Urbant ungdomsliv, natur og følelser (2020). I tillegg har antropologen rekruttert fra Instagram og universiteter. Deltakerne representerer by og bygd, student og arbeidsliv, forteller Beyer Broch.

- En ting som synes sikkert så langt er at bruken av og forholdet til digitale medier er individuell og variert, sier hun.

Deltakerne i studien har også hatt klare formeninger om hva som er privat og ikke privat, ifølge antropologen. Bilder av egen kropp er et eksempel på noe som ikke, eller sjeldent deles.

- Noen av deltakerne kan legge ut flotte bilder av seg sjøl, men de har klare grenser for hvor mye hud som vises. Et annet eksempel er såre eller intime temaer. Min generasjon kan offentliggjøre at et forhold er slutt via Facebook, for så å motta masse støtteerklæringer fra venner. En slik praksis passer ikke disse unge kvinnene. Aller helst vil de møtes fysisk om noe er vanskelig, sier Beyer Broch.

Tre unge kvinner på ei seng med mobiltelefoner.
Digital sosial: Sjøl med hver sin lille skjerm i fokus går praten livlig, med utveksling av blikk, gestikulering og latter. Foto: Tuva Beyer Broch.

Enorm kreativitet

Feltarbeidet til Tuva Beyer Broch var planlagt før covid-19 ramma samfunnet. At oppstarten til prosjektet sammenfalt med pandemiens begynnelse, var en tilfeldighet og på mange måter en utfordring. Fordelen er at antropologen i dag sitter på et nokså unikt materiale, som viser koronakrisas digitale effekt på hverdagslivet, i sanntid.

Beyer Broch har sett en tydelig utvikling gjennom det foregående året.

- Alt var veldig greit i begynnelsen av pandemien. Deltakerne fortalte meg at de var glade for å kunne ligge i senga og høre på forelesning klokka åtte, i stedet for å stå opp og dra til høgskolen eller universitetet, sier hun.

Deltakerne mente også at nedstengninga ikke gikk ut over vennskap, fordi de fortsatt kunne møtes digitalt. Beyer Broch forteller at digitale møter i begynnelsen av pandemien blei omtalt som likeverdige med fysiske treff.

- Jeg synes også mange var enormt kreative. De så filmer sammen via delte skjermer, arrangerte spillkvelder og organiserte faddermøter på nett. Krisa ga flere av dem et ekstra digitalt gir. Det var spennende å følge med på dette, forteller hun.

Tydelig forandring

Men etter et snaut år – da Norge blei stengt ned igjen i januar 2021 – kunne Tuva Beyer Broch merke en markant endring i hvordan deltakerne snakka om sine nå gjennomdigitale hverdagsliv.

- Det var ikke like kult å møtes digitalt lenger. Flere begynte å snakke om sanser, om eget og andres kroppsspråk, sier Beyer Broch.

- Mange sa de var frustrert over hvor mye mikrokommunikasjon som forsvant når samtalepartneren ikke befant seg i samme rom, sier hun.

Flere av deltakerne fortalte, ifølge antropologen, at det var lett å bli ukonsentrert på skjerm, og at det var fristende å fikle med andre ting samtidig, når bare ansiktet syntes. Deltakerne i studien beskreiv savnet etter nærheten som forsvant og med den forpliktelsen til å være til stede i samtalen.

- Disse beskrivelsene er knytta til relasjoner som normalt var fysiske i hverdagen. Det digitale møtet kan helt klart være nærhetsskapende og intimt også, særlig når det er snakk om nære relasjoner der avstand hindrer fysiske møter uavhengig av en pandemi. I slike situasjoner kan digital kommunikasjon bidra til å fylle et tomrom eller lengsel, sier Beyer Broch.

Gleder seg til å slippe skjermen

Etter et år med digitalisering, var også mange av deltakerne i studien til Tuva Beyer Broch blitt mer bevisst på eget utseende. Hun mener dette er én av grunnene for at kamera skrus av i studiesammenhenger.

- Mange orker ikke ordne seg for en digital forelesning på samme måte som når de drar til studiestedet. I tillegg må rommet være presentabelt. I den nye digitale hverdagen må de tenke på det ytre sjøl når de er hjemme, i sitt indre, sier Beyer Broch.

Hun mener det er en stor forskjell fra tidligere med tanke på hvordan deltakerne snakker om det digitale.

- De gleder seg til å sitte sammen og slippe skjermen. En skjerm som tidligere brakte dem sammen, føles nå til tider som en skillevegg, sier Beyer Broch.

Unge mennesker i en sofa.
Forskjell på skjerm: En stor skjerm kan samle flere øyne. Foto: Tuva Beyer Broch.

Frivillighet og tvang

Likevel tror ikke antropologen at de unge voksne i studien bruker mobil og nett mindre enn for et år siden. Når Norge stenger ned blir det plutselig mange ledige timer i døgnet.

- Mye av denne tida går med til scrolling. De møtes også for å se på skjerm. Materialet mitt viser at det er forskjell på hvordan man forholder seg til en liten skjerm versus en stor skjerm sammen. Det kan se ut som det er utvikla en generell tretthet knytta til det digitale. De unge er lei av å sitte hjemme, de har mista råderetten over når de sjøl ønsker å møtes fysisk eller ikke, sier Beyer Broch.

- Pandemien har gjort at ungdommene har begynt å reflektere over det de tidligere tok for gitt. Som verdien av å være sammen med andre mennesker fysisk, sier hun.

Vil videreutvikle antropologi

Marianne Lien, professor ved Sosialantropologisk institutt, er leder for Privatlivets grenser. Hun forteller at forskerteamet i åra som kommer skal utforske hvordan grensene forhandles mellom hva som er privat når samvær skjer både «online» og «offline».

I tillegg er målet at prosjektet skal bidra til å videreutvikle antropologisk metode og teori.

Portrett av Marianne Lien.
Marianne Lien: Forsker på digitalisert overvåkning av reinsdyr. Foto: Tron Trondal/UiO

- En viktig inspirasjon er boka Kitchen-table Society fra 1984, som er en studie av husmødre i Bergen. Antropologen Marianne Gullestad undersøkte sosiale omgangsformer og hvordan moral og normer blei etablert i samtaler rundt kjøkkenbordene. I prosjektet vårt forfølger vi liknende spørsmål i en digital hverdag og spør: Hvor er kjøkkenbordene nå? forklarer Lien.

- Vi har samtidig ambisjoner om metodeutvikling. Vi gjør ikke reine digitale feltarbeid, men vi ønsker å utvikle etnografiske metoder slik at de mer sømløst kan fange opp digitale samværsformer, sier hun.

Prosjektet består av fire ulike delprosjekter: Tuva Beyer Broch skal forske på emosjonelt og digitalt identitetsarbeid; Cecilia Salinas skal granske digitale strategier som mennesker i kultursektoren utvikler for å skape og påvirke tilhørighet; Tom Bratrud fokuserer på den digitale teknologiens rolle for hverdagsliv i bygde-Norge; og Marianne Lien skal undersøke hvordan digitalisert overvåkning av reinsdyr i Finnmark virker inn på relasjonene mellom mennesker, dyr og landskap.

- Gjennom disse fire delprosjektene dekker vi helt ulike sider ved digitalisering. Dette gir oss samtidig mulighet til å stille spørsmål på tvers av delprosjektene, som gjensidig kan belyse hverandre, sier Lien.

- I tillegg til å styrke nordisk etnografi og forståelsen av det digitale i antropologien, håper vi på å bidra til refleksjon om hva smarttelefoner og digitale samværsformer betyr for oss. Forskning skal ikke bare løse problemer, men også øke forståelsen av samfunnsutviklingens kulturelle forutsetninger.  Derfor vil vi jobbe mye med formidling, blant annet gjennom et samarbeid med Norsk Teknisk Museum, sier hun.

Av Erik Engblad
Publisert 3. mai 2021 09:52 - Sist endret 3. mai 2021 09:59