Mye mer enn bare lek

- Det er jo rene universitetet det folk driver med på fritiden, sier Lise Kjølsrød. I sin nye bok argumenterer sosiologen for at «voksnes lek» som fjellklatring og kunstsamling, ikke bare er viktig for en selv, men også for samfunnet.  

Fritidsaktiviteter er en kilde til blant blant annet kunnskap, motstandskraft (social resilience) og samfunnsengasjement, i følge Lise Kjølsrød. Foto: Colorbox

Lek er ikke bare lek, det er også læring, kreativitet og problemløsning i vid forstand. Dette er en opplest og vedtatt sannhet når det gjelder barns utvikling. Men hva med de voksne?  I boka Leisure as source of knowledge, social resilience and public commitment har professor i sosiologi, Lise Kjølsrød, sett på hvordan fritidsaktiviteter som alt fra fuglekikking til kunstsamling og backpacking er en kilde til verdiskaping for enkeltpersoner og samfunn.

- Hva er poenget med å skrive ei bok om dette? Jeg ønsker å forstå de mange som investerer overraskende mye tid, følelser, intellekt og økonomi i tilsynelatende unødvendige aktiviteter. Tittelen på boken springer ut av det jeg fant; altså fritidsaktiviteter som kilde til blant blant annet kunnskap, motstandskraft (social resilience) og samfunnsengasjement, sier Kjølsrød.

Lite forskning på spesialisert lek

Helst ville hun at boka skulle hatt «specialized play», altså spesialisert lek, som hovedtittel, men forlagsverden valgte seg «leisure» fordi en av målgruppene er alle lærestedene som underviser i Leisure Studies.

Det finnes mye samfunnsvitenskapelig forskning om spesialisert arbeid, mens det er liten forståelse av spesialisert lek.

Kjølsrød har studert hvordan slike aktiviteter er bygget opp, hvordan enkeltpersoner og grupper tar den kulturelle formen i bruk, og hva de får ut av anstrengelsene. Det finnes mye samfunnsvitenskapelig forskning om spesialisert arbeid, mens det derimot er liten forståelse av spesialisert lek.

For henne handler det om å finne en tilnærmingsmåte og begreper som ikke er begrenset av

Lise Kjølsrød er professor i sosiologi. Foto: UiO

den tradisjonelle opptattheten av arbeid, men som likevel fanger opp at mennesker som holder på med tilsynelatende rare og unyttige ting, også kan være verdiskapende og ikke bare konsumerende.  

- Jeg kaller det spesialisert lek for å fremheve et sammensatt slektskap. På den ene siden til kunnskap- og kompetanseutviklingen som skjer i arbeidslivet, og på den andre siden til lekens og kunstens invitasjon til å bruke fantasi, abstrahere og forme originale bilder som viser til den virkelige verden på en annen måte, sier Kjølsrød.

Mennesker med mye energi

Kjølsrød har lenge vært opptatt av voksnes komplekse fritidsaktiviteter, eller spesialiserte lek, og har publisert både norske og engelske artikler om temaet. Hun konsentrerer seg om amatører som går i dybden, å ha en liten frimerkesamling eller ha gått noen klatrekurs holder ikke for å vekke sosiologens interesse.  

-  Bak det fjellklatrere, langdistanse seilere, ærgjerrige samlere, dedikerte rollespillere, fuglekikkere og mange andre gjør på fritiden ligger det mye læring. Det kan være overraskende krevende. Ingen kan seile på de sju hav uten å vite noe om årstidsvariasjoner, vinder, havstrømmer og kart. Noen seilere har til og med lært å lese stjernehimmelen for å kunne navigere dersom satellittkommunikasjonen skulle feile, sier Kjølsrød.

Etter hvert som de fordyper seg i en bestemt aktivitet så er det ikke uvanlig å bli ganske lidenskapelig.

- Hvilke fellestrekk har de du skriver om i boka?
 -De har jo fulltidsjobber, så det at de bruker så mye tid på en aktivitet betyr at de har mye energi.
- Og er de ikke gjerne veldig entusiastiske?
- Ikke nødvendigvis i begynnelsen, men etter hvert som de fordyper seg i en bestemt aktivitet så er det ikke uvanlig å bli ganske lidenskapelig. Det kan sammenlignes med forskning.

Inspirert av egen irritasjon over eksmannens samlemani

Researchmaterialet til boka har hun i hovedsak hentet fra intervjuer med samlere, og fra foreliggende studier av backpackere, klatrere og samlere, samt selvbiografier skrevet av fjellklatrere, seilere og andre. Og fra det hun i boka beskriver som «not fieldwork in a strict sense». Dette «feltarbeidet» er fra de 30 årene Kjølsrød opplevde seg litt som en idrettsenke, irritert og litt sjalu på eksmannens verden av objekter. - Han la så mye lidenskap i det, en lidenskap jeg antakelig skulle ønsket han viet meg.  
 

Han la så mye lidenskap i det, en lidenskap jeg antakelig skulle ønsket han viet meg.

Det måtte en akademisk tilnærming til for at hun skjønte hva som drev han. Boka «Homo ludens» - Det lekende menneske av den nederlandske kulturhistorikeren Johan Huizinga fra 1938, var en av de bøkene som gjorde henne klokere. Han betrakter leken som det historiske opphavet til alt fra utviklingen av rettsvesenet til vitenskap og kunst. Ikke minst har Huizingas bok vært en oppfordring til akademisk tilnærming av fenomenet.  En annen inspirasjonskilde er den tyske sosiologen Georg Simmel, spesielt hans essay om eventyret.

Museer bygd opp av samlere

De som driver med spesialisert lek produserer kunnskap på smale felt, som hvordan håndskriften ble til, eller hvordan gamle instrumenter ble brukt og bør restaureres.
- Svært mange museumssamlinger er bygd opp som en konsekvens av samleres virksomhet, for eksempel The British Museum eller Stenersensamlingen overtatt av Munchmuseet, sier Kjølsrød.

Det kumulative aspektet er en drivkraft. Det gjelder å fylle inn det som mangler i en bestemt serie beslektede utfordringer/gjenstander,  eller finne måter for å forbedre det som alt er der. En klatrer konsentrerer seg kanskje om alle fjell i Europa av en bestemt høyde eller vil erobre det høyeste på hvert av verdens kontinenter. En samler av glass fra Nøstetangen glassverk (1741–1777) vil kanskje ha alle hovedkategoriene representert, i best mulig utgaver. Blir det for vanskelig eller for kjedelig, er det mulig å definere en ny serie.

Å gjennomføre en ekspedisjon, eller å få tak i en attraktiv gjenstand som mangler, oppleves som en action. Det er knyttet spenning til den fordi det kan gå bra eller bli mislykket. De aktivitetene det er snakk om i boken har en slik spill-lignende struktur.

En måte å håndtere livet på

Folk knytter seg til og assosierer seg med det de gjør, i fritid som i arbeid. Dermed skapes det en identitet og mening ut av den spesialiserte leken. Kjølsrød mener at de lekende menneskene hun skriver om utvikler en slags motstandskraft, det som på engelsk refereres til som social resilience. Ikke primært fordi de holder på med noe som i seg selv er morsomt og tilfredsstillende. Snarere fordi de har tilgang til et annet slags språk som betyr mye for dem.


Det skapes en identitet og mening ut av den spesialiserte leken.

- Det er her slektskapet med kunsten kommer inn. Backpackere får anledning til å lese seg selv inn i sin evne til å takle utfordringer i eksotiske land. Dermed kan de overbevise seg selv, foreldre og andre, om at de duger også i andre sammenhenger, sier Kjølsrød, og fortsetter:

- En kunstsamler som sørger over et barnløst liv, kan gjøre kunsten til sine barn og føre verdi tilbake til samfunnet på en alternativ måte ved å donere samlingen. Velferdsstaten er bra, men i stedet for å ligge på benken hos psykologen er det fint at menn og kvinner kan finne måter å håndtere seg selv og livet på.

Trekker de som leker seg tilbake fra samfunnet?

- Neppe, sier Kjølsrød, i polemikk med filosofer som Simon Critchley som mener dagens mennesker er så fulle av forakt og redsel for verdens voldelighet og korrupsjon, at de trekker seg inn i seg selv i en slags form for «europeisk buddhisme» der det eneste som angår dem er egen selvrealisering.

I kapittelet «Contingent activism, mediated through play» forteller hun om en gruppe surfere i Cornwall i England som startet et sosialt engasjement for å stoppe kloakkutslipp og vannforurensning. Så er det framveksten av gatekunsten med sine politiske og sosiale budskap. Et annet eksempel hun tar opp er en gruppe mennesker fra Hvite Russland som brukte rollespill til å framføre et skjult politisk budskap om politisk frigjøring for landet. Poenget er at de alle kom til politikken via leken.

- En grunn til at det går slik er de sosiale verdenene som vokser opp rundt hver fritidsaktivitet. Ingen surfer, gatekunstner eller rollespiller er alene, men ser seg selv som deltaker i en krets av folk med beslektede interesser som er koplet sammen i kommunikasjonsfellesskap.

Tror på en lekende framtid

Mens leken lenge var uglesett for voksnes del, og gjerne da ble assosiert med «seksualisert lek», ser Kjølsrød at det er i ferd med å endre seg.

- I de siste årene har det blitt mer rom for lek i samfunnet. Det snakkes om betydningen av å være fleksibel og kreativ, i ledende bransjer forestiller vi oss at aktørene nå om dagen leker seg til innovasjon.


- I de siste årene har det blitt mer rom for lek i samfunnet. Det snakkes om betydningen av å være fleksibel og kreativ, i ledende bransjer forestiller vi oss at aktørene nå om dagen leker seg til innovasjon.

- Samtidig er det mye angst for endringer, at teknologiseringen og automatiseringen skal ta jobbene fra mennesker. Det er kanskje mindre farlig enn vi tror, da kan folk leke mer, og det blir neppe så håpløst, sier Lise Kjølsrød.

Av Lisbet Jære
Publisert 21. des. 2018 18:11 - Sist endret 21. des. 2018 18:11