To forskningsprosjekter ved ARENA – Senter for europaforskning har hatt spesielt stor betydning for norske politikeres kunnskap om EU-spørsmål. Forskere ved ARENA har både vist at Norges tilknytning til EU er vesentlig mer omfattende enn opprinnelig antatt, og at vår tilknytning til EU gjennom EØS-avtalen påvirker demokratiet i Norge negativt.
- Gjennom det første prosjektet, kalt NORWEU, ville vi synliggjøre bredden i den tilpasningen Norge hadde til EU. Og vi viste at vår tilknytning til EU berørte så mange flere områder enn tidligere tenkt – ikke bare gjennom EØS-avtalen, men også gjennom Schengen-avtalen, utenrikspolitikk, forsvarspolitikk og asylpolitikk, sier professor Helene Sjursen ved ARENA.
- Vi fylte et kunnskapshull, sier Erik Oddvar Eriksen, professor og direktør ved ARENA.
Politikernes interesse for forskningen fra ARENA ble først vekket med et spesialnummer av Nytt Norsk Tidsskrift i 2008, redigert av professorene John Erik Fossum og Helene Sjursen. I dette nummeret ble Norges brede tilknytning til EU analysert, og begrepet om et norsk demokratisk underskudd lansert av Eriksen. Disse forskningsfunnene spilte en sentral rolle da den norske regjeringen i 2010 vedtok å nedsette en komite for å utføre en grundig gjennomgang av EØS-avtalen.
EØS er den avtalen som EU tilbyr andre europeiske land som ikke vil være medlem, men ha adgang til det indre marked. Den påfølgende 900-siders rapporten, kalt «Utenfor og innenfor— Norges avtaler med EU» (NOU 2012: 2), brukes fremdeles av politikere i alle departementene som en kilde til kunnskap om EU. Utenriksdepartementet skriver i en e-post til ARENA at rapporten ikke ville ha kommet i stand uten senterets forskning.
EU påvirker vårt demokrati
ARENAs neste prosjekt, kalt The Norwegian Constitution in a Changing European Context (NORCONE), ble avsluttet i 2014, året Norges grunnlov hadde 200-årsjubileum. Prosjektet undersøkte på hvilke måter Norges tilknytning til EU påvirker vårt demokrati, og ARENAs forskere fant at vårt spesielle forhold til EU undergraver det:
- Vi er underlagt EUs regler, betaler for EØS-medlemskapet, men er ikke representert i EUs organer og har ikke stemmerett over avgjørelser som har konsekvenser for Norge, sier Eriksen.
Resultatet av arbeidet ble boken «Det norske paradoks: Om Norges forhold til Den europeiske union». Også dette prosjektet påvirket det offentlige ordskiftet i Norge, gjennom en rekke kronikker, avisdebatter, møter med politikere og offentlige arrangementer.
- Forskningen vår endret debatten, og dette er et viktig poeng med ARENA - vi vil øke kunnskapsnivået om EU og EØS-avtalen i Norge, sier Erik Oddvar Eriksen.
Advarer England
Eriksen og kollega ved ARENA John Erik Fossum har senere redigert boken "The European Union's Non-Members: Independence under hegemony?", som blant annet viser hvor integrert Europa er og hvor vanskelig det er å komme seg ut av EU. Dette er aktuelt nå som Brexit forhandles og diskuteres.
Eriksen skrev i forbindelse med lanseringen av boken et innlegg på London School of Economics sin blogg at Norge var fanget i en «integrasjonsfelle», uten mulighet til å unnslippe: Medlemskap var utelukket på grunn av befolkningens skeptiske holdning til EU, og en avslutning av EØS- og andre avtaler var umulig, fordi Norge ikke ville være i stand til å forhandle seg fram til en god frihandelsavtale som kunne erstatte dem.
Under et statsbesøk i England i 2016 uttalte statsminister Erna Solberg at utenfor EU ville England ende opp som Norge, «and you will hate it».
- England vil ta tilbake kontroll med grensene, vil øke sin suverenitet, men vi har vist at det er stor fare for at det er motsatt de får om de går ut av EU, sier Eriksen, og utdyper:
- EØS-avtalen er en dårlig deal for demokratiet, for EØS-medlemmer er underlagt EUs lover på lik linje med de som er fullverdige medlemmer. Det betyr at vi som EØS-medlemmer får alt regelverket, men ingen innflytelse. Som forskere mener vi at dette er en suverenitetsavståelse som krever en ny konstitusjonell debatt. Det er problematisk at en stadig vekk gjør bruk av vanlig flertallsvedtak i Stortinget, når en i realiteten har med suverenitetsavståelse å gjøre. Den mest aktuelle saken nå er debatten rundt Norges nylig vedtatte tilknytning til EUs energiregulatorbyrå, ACER, et fortsatt brennbart tema her til lands.
Det økonomiske viktig
Sjursen presiserer at EØS kan være en dårlig avtale fra et demokratisk perspektiv, men at den samtidig er viktig for norsk økonomi:
- Norge får tilgang til verdens største marked, på 500 millioner. Debatten om EU er betent i Norge, men det må være mulig å snakke om begge deler – både demokrati og handel, og når det gjelder handel, så får Norge mye ut av å være med. I tillegg, fortsetter Sjursen, blir jo Norge en gratispassasjer på den stabiliteten som EU har skapt og representerer:
- Norge drar også nytte av EUs arbeid med regelverk, og dette er viktig, for vi har ikke kapasitet eller muligheten til å utvikle disse selv, utdyper Eriksen.
Eksempler her er EUs kjemikalieregelverk, regelverket for matsikkerhet og regelverket for godkjenning av medisiner, som alle teknisk sett er svært tunge og krever ekspertise og ressurser vi ikke nødvendigvis har i Norge, forklarer han, og fortsetter:
- Det kan ses på som en «arbeidsdeling» mellom ulike land der Norge kan bidra med sine eksperter i EUs utforming av nye regelverk, mens vi drar nytte av EUs eksperter på andre fagfelt. EUs nye fiskeripolitikk er for eksempel inspirert av Norges fiskeripolitikk, takket være norske fiskerieksperter som ble sendt for å delta i EUs ekspertgrupper.
Debattnivået svakt i 1994
I 1994 gikk Sverige og Finland med i unionen, og Helene Sjursen mener en av årsakene var at de så at det var noen problematiske sider ved EØS, som manglende innflytelse på politiske og økonomiske avgjørelser. Det faktum at EU også har vært et politisk prosjekt har ikke vært så synlig i den norske offentlige debatten, sier hun.
- Da jeg kom tilbake fra utlandet etter mange år ble jeg veldig paff over at politikerne fremdeles i 1997 snakket om EU som en ren økonomisk aktør, hvor det handlet om det felles markedet, og ikke så mye mer. For slik er det jo ikke. Allerede da samarbeidet europeiske stater om et langt bredere sett av politiske spørsmål. EU etablerte en felles jordbrukspolitikk, med store subsidier til europeiske bønder, allerede på 1970-tallet. På begynnelsen av 1990-tallet ble klima og miljøspørsmål et viktig felles anliggende for EUs medlemsstater. Det utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet, som nå virkelig skyter fart, ble en del av EU på midten av 1980-tallet.
- Og dette siste er viktigere nå enn noen gang, med Russland på døra og med et ustadig USA, legger Eriksen til.
Det mest interessante feltet
Før første og andre verdenskrig var Europa svært ustabilt. Det var EU som i stor grad bidro til å stabilisere det etterpå, et arbeid unionen fikk fredsprisen for i 2012.
- EU er et eksperiment i demokrati og politisk integrasjon på overnasjonalt nivå uten like i verden, forklarer Eriksen.
Nå opplever unionen den ene utfordringen etter den andre. ARENAs forskere undersøker hvorfor det er slik, under hvilke betingelser dette prosjektet kan vedlikeholdes, og hvilke reformer som må til.
- Som statsviter må jo EU være det mest interessante feltet å studere. Rammene for norsk politikk blir lagt i Brussel, og det er viktig å forstå. Og det er EU som har skapt Europa slik vi kjenner det i dag. Politikere og journalister som varsler kriser har en dårlig forståelse av det som skjer, sier Eriksen.
Internasjonal skepsis til EU
Helene Sjursen har sin utdanning fra Frankrike og England, og mener forhold i internasjonal politikk kan forklare internasjonal skepsis til EUs overlevelsesevne:
- I internasjonal politikk finnes det få felles normer og lite felles regelverk. Det er vanskelig å få til stabile avtaler og samarbeid fordi stater konkurrerer om makt og innflytelse. De som har slike forståelser av politikk forventer stadig at EU vil kollapse. Det meste av vår erfaring tilsier at det er veldig vanskelig å få stater til å inngå bindende samarbeid, og overføre makt til overnasjonale organer.
Sjursen forteller at på begynnelsen av 2000-tallet, da EU vurderte å utvide unionen østover, skrev for eksempel erfarne politiske journalister i The Economist at EU aldri kom til å utvide til Sentral- og Øst-Europa, på tross av at disse landene presset hardt på for å bli medlem av EU. De mente det var for kostbart og for risikabelt. Vi forventer jo vanligvis ikke at stater tar utenrikspolitiske valg som medfører store forpliktelser, sier hun.
Eriksen forklarer at en i stedet kan bruke erfaringer fra nasjonal politikk for å forstå EU:
- EU er et institusjonalisert samarbeid og har mange statslignende trekk. Der er felles regler og prosedyrer for hvordan ulike saker skal håndteres. Der er et Parlament og et Råd som sammen har den lovgivende makt, og den mektige EU-Kommisjonen står for iverksetting, EU-domstolen dømmer i tvister og der er en sentral bank som i løpet av finanskrisen fikk økt sin makt betraktelig. EU er ikke en stat men har flere likheter med hvordan føderalstater og nasjonalstater er organisert og fungerer.
- EU er et eksperiment som går utenfor de vante banene i internasjonalt samarbeid. De har etablert sterkere gjensidige forpliktelser mellom statene, men er samtidig ikke en stat. Det er et merkelig politisk system som ikke passer inn i våre vanlige statsvitenskapelig kategorier, noe som gjør det spennende faglig, avslutter Sjursen.
Forfatter: Nina Alnes Haslie
Leder nytt prosjekt:
Helene Sjursen leder nå det internasjonale prosjektet «Reconsidering European Contributions to Global Justice» (GLOBUS) med partnere i blant annet Kina, Sør-Afrika og India.
- Gjennom GLOBUS prøver vi å finne ut av hvilke oppfatninger av rettferdighet som er operative i internasjonal politikk, og hvordan de påvirker retningen på EUs utenrikspolitikk, sier Sjursen.
Også dette prosjektet er, ifølge professoren, relevant for norsk utenrikspolitikk:
- Norske utenriksministre understreker ofte at norsk utenrikspolitikk begynner i Europa. Da blir det viktig også å forstå hva slags utenrikspolitisk aktør EU er.
ACER:
- ACER er EUs energiregulatorbyrå, og 22. mars 2018 ble Norges tilknytning til ACER vedtatt av Stortinget, etter intens debatt vinteren og våren 2017/2018.
- Noen av spørsmålene som ble stilt gjaldt hvilke oppgaver ACER har, og hvor mye makt som er delegert fra nasjonalt til europeisk nivå i energipolitikken; hvorvidt norsk samarbeid med EU innebærer tap av kontroll over egne naturressurser, særlig vannkraften; og hvorvidt det vil ha konsekvenser for norske strømpriser og kraftkrevende industri.
- Norge sluttet seg til ACER gjennom et vanlig flertallsvedtak. Derimot ble det brukt en kvalifisert vedtak – Grunnlovens §111 – ved tilslutningen til EUs finansbyråer.