EU, #metoo og likestilling

Mange fryktet likestillingspolitiske tilbakeslag da Norge ble med på EØS-avtalen. 25 år senere viser forskningen at resultatet så langt heller har vært en vinn-vinn-situasjon, sier professor Cathrine Holst i dette intervjuet på den internasjonale kvinnedagen.

Seksuell trakassering høyaktuelt: Medlem av Europaparlamentet Terry Reintke (Tyskland, De grønne) under en debatt om tiltak mot seksuell trakassering og misbruk i Europa. Foto: European Parliament, 2017.

- Cathrine Holst, gratulerer med den internasjonale kvinnedagen! Som ekspert på likestilling, kan du si noe om hvordan 8. mars feires rundt om i verden?

- Den internasjonale kvinnedagen feires over hele verden. En nasjonal kvinnedag ble først arrangert i USA i 1909, mens en internasjonal dag ble vedtatt året etter på Sosialistinternasjonalens konferanse i København, der over 100 kvinner fra 17 ulike land deltok. Dagen ble etablert for å styrke kvinners kamp for stemmerett og kvinnelige fagforeningers kamp for arbeideres rettigheter.

8. mars ble i hovedsak feiret av sosialister og kommunister, frem til kvinnedagen i 1977 ble anerkjent som en offisiell FN-dag.

8. mars er en offisiell fridag i Russland og i mange tidligere sovjet-republikker, i tillegg til post-kommunistiske land som Mongolia og Vietnam.

I Kina får kvinner en halv dag fri fra jobben. Norge feiret kvinnedagen for første gang i 1915, da kvinneforbundet i Arbeiderpartiet avholdt et folkemøte for fred. Selv om det ikke er en nasjonal fridag vil jeg nok tørre å påstå at vi i dag er blant de i verden som er flinkest på å feire dagen, med store parader og en rekke andre offentlige arrangementer.

 

- Fra et forskerperspektiv, trenger vi fortsatt å markere kvinnedagen?

- Vi er kommet langt, særlig i de nordiske landene, men full likestilling har vi ikke. Kvinner har fortsatt lavere gjennomsnittsinntekt enn menn, kvinnetypisk arbeid verdsettes lavere, kvinner har færre lederstillinger, også videre. Det siste avtegner seg også i akademia, der menn fremdeles dominerer blant professorer og «fremragende forskere». Retter vi blikket ut i verden, er det naturligvis også mange viktige kvinnekamper som gjenstår.

Verden anno 2019 er en verden der mange jenter og kvinner nektes grunnleggende friheter og rettigheter bare fordi de er født med «feil» kjønn. Det er forferdelig og opprørende.

 

- Forskningen viser at Norge gjennom EØS-avtalen og andre avtaler med EU er blitt ‘europeisert’ på de fleste samfunnsområder. Gjelder dette også i likestillingspolitikken?

- Svaret på det er et ubetinget ja. Europeiske land har riktignok formelt sett stor frihet til å utarbeide sin egen politikk på likestillingsområdet, men forskning påviser hvordan EUs direktiver og dommer i EU-domstolen legger klare rammer for hvordan for eksempel kvoteringstiltak kan og ikke kan utformes. Permisjons- og trygdeordninger og likelønnsreguleringer kan heller ikke stride mot EUs regler.

 

- Er dette bra eller dårlig for Norge?

- Dette er et sensitivt spørsmål. For det var kvinnene som holdt Norge utenfor EU i 1994, da et klart flertall av norske kvinner stemte nei til norsk medlemskap, mens det blant menn var en klar overvekt av ja-stemmer. Det var særlig argumentet om at et norsk EU-medlemskap ville svekke velferdsstaten, og dermed likestillingen, som ble avgjørende for mange av kvinnene som stemte nei.

Påstanden er gjerne at EU og EU-land har kommet «kortere» enn Norden når det gjelder likestilling, og at europeisk påvirkning på nordisk likestillingspolitikk i så fall er til det verre. I virkeligheten er bildet mer sammensatt. Det finnes på den ene siden eksempler på at EU-retten gjør det likestillingspolitiske handlingsrommet mindre. Krav til likebehandling og ikke-diskriminering gjør for eksempel at øremerking av stillinger for det ene kjønn ikke lenger er tillatt. Norsk kvoteringspolitikk foregår med andre ord innenfor trangere rammere enn før, og om vi bare ser på målet om kjønnsbalanse må EØS-avtalen sies å ha bidratt lite positivt. EU kan også generelt kritiseres for å ha for lave ambisjoner på likestillingsområdet, og de siste årenes innstrammingspolitikk og konservative og populistiske strømninger i mange av EUs medlemsland har satt en stopp for nye likestillingspolitiske initiativer. 

Det er samtidig hevet over tvil at EU-domstolen har bidratt til større gjennomslag for kjønnslikestilling gjennom en rekke dommer mot direkte og indirekte kvinnediskriminering. Et annet eksempel er omfanget av sivilsamfunnets kontakt med parlamentet og forvaltningen på likestillingsfeltet, der EU skårer minst like høyt som Norge. Det er også slik at EU og EØS så langt har lagt få hindre for en videre utvikling av den ambisiøse nordiske familiepolitikken. Slik sett er det snakk om en slags vinnvinn-situasjon: Diskrimineringsvern og likestillingslovgivning er styrket, samtidig som den foreldre- og familievennlige velferdsstaten er intakt.

 

- Hva er det siste EU har gjort på likestillingsfronten som påvirker Norge?

- EU-domstolen har i en dom fastslått at fedre har en selvstendig rett til opptjening av foreldrepermisjon og EØS-tilsynet ESA hevder at den norske foreldrepermisjonsordningen, som ikke sikrer dette fullgodt, derfor er i strid med EU-retten. Dette er et eksempel på at heller ikke familiepolitikken går klar av EU-påvirkning. Ellers er det jo ikke bare nye direktiver og dommer som påvirker Norge, men også mer langsiktige prosesser via det indre markedet. Et eksempel er muligheten for såkalt «trygdeeksport», at for eksempel barnetrygd og kontantstøtte tas ut av arbeidsmigranter i Norge og «eksporteres» til familien i hjemlandet. Blir dette omfattende, kan det over tid sette velferdsytelser under press, men vi ser begrenset av dette foreløpig.

 

- Hvordan har #metoo og alle avsløringene om seksuell trakassering påvirket likestillingsarbeidet rundt om i Europa?

- Bevegelser som #metoo og #ItsTime ser ut til å ha vært en kraftig vekker også i Europa. Vi ser det blant annet i debatten om endringer i loven om voldtekt.

Mange land har i lovverket definert voldtekt som en ‘voldsgjerning’. Aktivister og politikere går nå ut og mener at dette ikke favner bredt nok, og krever at voldtekt omdefineres til ‘sex uten samtykke’.

Sverige får snart en ny lov om dette. Vi ser også endringer i lovverk og lavterskeltilbud i møte med seksuell trakassering, også i Norge. Som medlem av Likestillingsutvalget regjeringen oppnevnte for noen år siden var jeg i 2012 med på å foreslå en styrking av lavterskelapparatet. Da var det ikke så mange som brydde seg. Nå er det tverrpolitisk enighet om at noe må gjøres. Det er åpenbart at #metoo har gjort en forskjell her. 

 

Emneord: Likestillingspolitikk, likestilling, Norden, Ekspertise, feminisme Av Mads A. Danielsen
Publisert 8. mars 2019 10:19 - Sist endret 8. mars 2019 15:03