English version of this page

Europaparlamentet utfordrer nasjonale maktmonopol

EU-parlamentarikere har fått stor innflytelse i handelspolitikken og utfordrer nasjonale maktmonopol, ofte som urokråker i internasjonale forhandlinger.

Seats with EU Parliament members with anti-TTIP signs and T-shirts

USA og EU har forhandlet om frihandelsavtalen TTIP siden 2013, men har møtt høylytt motstand fra "urokråker" i Europaparlamentet. Her ved de to italienske parlamentarikerne Marco Affronte og Laura Agea fra den EU-skeptiske partigruppen EFDD. Foto: European Union, 2015

  • Postdoktor Guri Rosén er ekspert på Europaparlamentet, EUs handelspolitikk og EUs utenriks- og sikkerhetspolitikk.
  • Rosén forsker akkurat nå på bruken av hemmelighold i EUs utenriks- og handelspolitikk.

Tradisjonelt har bare teknokrater og regjeringsmedlemmer spilt en rolle i internasjonale forhandlinger, forklarer Guri Rosén, postdoktor ved ARENA Senter for europaforskning. Folkevalgte parlamentarikere har vært holdt utenfor handelspolitikk og utenrikspolitikk.

Lisboa-traktaten, som trådte i kraft i 2009, har derimot gitt Europaparlamentet langt mer reell makt, blant annet fordi mange parlamentarikere var med på å skrive EUs grunnlov. Rosén har studert hva slags innflytelse det er snakk om og hvordan Europaparlamentet takler sin nye rolle.

– At Europaparlamentet ble mer involvert var knyttet til ideer om demokratisering, rettigheter og legitimitet. I årene etter Lisboa-traktaten er Europaparlamentet blitt en langt tydeligere stemme for EUs borgere, sier Rosén.

I handelspolitikken representerte Lisboa-traktaten en liten revolusjon, forklarer hun. Den ga parlamentet vetorett over internasjonale handelsavtaler og beslutningsmyndighet over handelslovgivning generelt. Med Lisboa-traktaten ble også teknokratene i EU-kommisjonen pålagt å rapportere jevnlig til parlamentet om internasjonale handelsforhandlinger.

Mye blest om transatlantisk avtale

En konsekvens av Europaparlamentets involvering i handelsavtaler, er at andre interesser og verdier blir vektlagt, også temaer som ikke er relatert til handel i seg selv, slik som bærekraftig utvikling, menneskerettigheter og datasikkerhet.

– Hvordan reagerer teknokratene på dette?

– Teknokrater har plutselig måttet lære seg å snakke på en annen måte for å samhandle med parlamentarikere. Parlamentarikere vil snakke om politikk, bærekraftig utvikling og menneskerettigheter, mens teknokratene er opptatt av tekniske detaljer og effektene av for eksempel økning i tariffer og lisensieringsprosesser.

Eksempelvis i forhandlingene om handelsavtalen Transatlantic Trade and Investment Partnership (TTIP), mellom EU og USA, har EU-parlamentarikere vært mer synlige. Særlig i Tyskland var avtalen høyt på dagsorden, NGO-er og sivilsamfunnsorganisasjoner lyktes i å skape blest og det var store protester, noe som utvilsomt påvirket EU-parlamentarikere til å motsette seg deler av avtalen, og da særlig den foreslåtte tvisteløsningsmekanismen.

Fortsatt lav valgoppslutning

EU-parlamentarikere utfordrer nå makten til nasjonale regjeringer, forklarer Rosén.

– De hevder sin rett til å øve innflytelse over avtalene. Dette er noe veldig nytt, i alle fall i europeisk sammenheng. Hvor mange ganger har vi sett stortingsrepresentanter involvere seg i handelsavtaler? spør hun retorisk.

– EU får stadig kritikk for sitt demokratiske underskudd. Er Europaparlamentets økte innflytelse demokratiserende?

– Potensielt sett ja. De er det eneste direkte folkevalgte organet og kan sørge for at saker som er viktige for «folk flest», blir tatt hensyn til i avtalene. De har også et bedre utgangspunkt for å følge opp handelspolitikken, fordi de er i regelmessig kontakt med EU-kommisjonen, som gir bedre tilgang til informasjon. Men Europaparlamentet står fortsatt overfor en rekke demokratiske problemer. Parlamentet får større og større makt, samtidig som velgeroppslutningen synker. Europaparlamentet sliter med å få oppmerksomhet om hva de gjør, som undergraver kontakten med borgerne.

Europaparlamentet som urokråke

Bak internasjonale handelsavtaler ligger ofte mange år med vanskelige forhandlinger, og de fleste er ferdigforhandlet når de blir lagt frem for parlamentet Dette gjelder også i Norge. Når parlamentarikere i dag skal ratifisere handelsavtaler, kan de altså velge å si nei til helhetlige avtaler det kan ha tatt mange år å forhandle frem.

Slik kan Europaparlamentet være et «uromoment» i forhandlingsprosesser som er mer enn kompliserte nok fra før. Muligheten for et veto mot sluttavtalen er nok til at Europaparlamentet ofte kobles på og inkluderes i forhandlingsprosessen. Dette kan forklare hvorfor vetoretten sjelden benyttes. Derfor ble Europaparlamentet i mye større grad enn tidligere inkludert i forhandlingene om TTIP. Samtidig er det også i parlamentets interesse at de ikke skaper for mye uro rundt EUs handelspolitikk. 

– Mange europaparlamentarikere ønsker at EU skal inngå flere handelsavtaler. Spørsmålet er hvor troverdig og ansvarlig EU vil fremstå som handelspartner, sier Rosén.

Som en konsekvens havner europaparlamentarikere ofte i en skvis mellom idealet om ikke å sparke beina under internasjonale forhandlinger, og samtidig svare på kritikken fra sivilsamfunnet mot enkelte handelsavtaler.

Snakker forbi hverandre

De siste årene har flere omfattende avtaler kommet på bordet, som CETA (EU-Canada), TISA (EU, Norge og 21 andre land) og TTIP (EU-USA). Disse truer med å gripe inn i nasjonal selvråderett på en helt ny måte.

– Når så mye står på spill er det vel oppsiktsvekkende at det ikke har vært gjenstand for dragkamper tidligere?

– Ja. Det er enorme avtaler, hvor utrolig mye står på spill. Det nye med disse avtalene er at de er langt mer omfattende enn tidligere, både når det kommer til reguleringer – såkalte ikke-tariffære handelsbarrierer – og regelutvikling. Én regel som har skapt enorm konflikt, er investor-stat tvisteløsningsordninger. Dette satt virkelig TTIP og handelspolitikk på dagsorden igjen. Noe av forklaringen er nok også at TTIP er en avtale med USA… Amerikanske selskaper er så store og mektige at mange er redde for at de skal overkjøre europeiske myndigheter.

Presset har vært stort både fra sivilsamfunnet og næringsinteressene. Motstandere vektlegger gjerne det prinsipielle i hvordan avtalene gir big business fortrinnsrett og knebler den nasjonale handlefriheten. Tilhengerne argumenterer på sin side mer praktisk, med at avtalene kan gi store økonomiske gevinster.

– Slik snakker de gjerne forbi hverandre, og følgene er at man ikke får en reell offentlig debatt.

Hemmelighetskultur?

I starten av TTIP-forhandlingene var dørene åpne for de økonomiske interessene til nasjonale og multinasjonale selskaper, mens sivilsamfunnsorganisasjonene var ekskludert.

Senere ble representanter for sivilsamfunnet inkludert i et rådgivende panel, som kommisjonen møtte etter hver runde med forhandlinger. Panelet blir nå omgjort til en formell ekspertgruppe.

– Faren er at dette er en måte for kommisjonen å pasifisere de ulike interessegruppene, for lettere å vri seg unna anklager om at prosessene er ekskluderende og udemokratiske.

I nyere tid har forhandlingene dessuten blitt mer åpne. Dette kan påvirke forhandlingene fordi det i større grad blottlegger EUs interesser, påpeker Rosén. Samtidig mener hun at mange parlamentarikere blir forført av hemmelighetskulturen og det å få privilegert tilgang til informasjon.

– Europaparlamentarikere har flere ganger hevdet at hemmelighold er nødvendig for å ivareta EUs interesser og sikkerhet. Selv om de kan ha rett, må manglende åpenhet alltid begrunnes. Befolkningen fortjener å vite hvorfor hensynet til forhandlingene er viktigere enn hensynet til demokratiske prosesser. Derfor er det viktig at NGO-er og sivilsamfunnet opprettholder presset på parlamentarikerne, slik at dørene ikke lukker seg igjen, sier Rosén.

 

Av Emma Tollersrud
Publisert 16. jan. 2019 08:37 - Sist endret 17. jan. 2019 14:41