Samme år som det norske folk takket nei til EU for andre gang, etablerte statsviter Johan P. Olsen et senter for europaforskning. Med støtte fra Norges forskningsråd, samlet Olsen forskere fra ulike forskningsmiljøer i Norge, hvor interessen for det europeiske samarbeidsprosjektet, på tross av folkeopinionen, var stor. Når innsatsen ble konsentrert i Oslo, ble også ARENA foldet inn under universitetets fane i 2004, og Erik Oddvar Eriksen tiltrådte stillingen som senterets leder i 2008.
– EU har gått fra å være et fredsprosjekt til å bli et skjebnefellesskap.
I år feirer ARENA sitt 25-årsjubileum. Målet for forskningen er stadig det samme, selv om både senteret og EU har forandret seg på tida som har gått. Det er med et påtakelig engasjement, at den avtroppende senterlederen beskriver ARENAs virksomhet i perioden.
– EU har gått fra å være et fredsprosjekt til å bli et skjebnefellesskap, sier Eriksen.
Dette er kjernen av ARENA-forskningen: Hvilken europeisk orden har utviklet seg innenfor skjebnefellesskapet? Hva slags kvaliteter har denne ordenen i dagens Europa? Hvilke demokratiske fordeler og ulemper medfører den? Dessverre har ikke disse nokså akutte problemstillingene fått særlig oppmerksomhet i det norske ordskiftet.
– Vi er alle viklet inn i EU, på et vis, og det er vanskelig å finne veien ut. Derfor er det så rart at interessen er så laber for EU-spørsmål i Norge. Journalister jeg snakker med sier ingen saker får så lite klikk, som saker om EU, forteller Eriksen.
Det norske paradoks
Tollmurer, indre marked, rettsbestemmelser, differensiert integrasjon, delt suverenitet. Det er mye ved EU som er vanskelig å forstå. Andelen nordmenn som fortsatt ønsker å holde seg utenfor unionen, svinger fra undersøkelse til undersøkelse. Men jevnt over står den norske befolkningen trygt plantet på nei-siden.
– Mange i Norge har på en måte bestemt seg, og vil kanskje derfor ikke høre noe mer om den saken. Vi lever bra med EØS, hvorfor forandre på det? Nei til EU i 1994 var et ja til mer demokrati. Men slik ble det ikke, snarere tvert imot, sier Eriksen.
Professoren driver en blogg om Europa-relaterte spørsmål, skriver jevnlig artikler og kronikker i avisene, og har bidratt til mer enn tjue bøker og en haug med artikler internasjonale tidsskrifter. Han tenker på formidlingen som en integrert del av å være forsker. En av bøkene, Det norske paradoks (2014), ble til i forbindelse med grunnlovsjubileumet. Sammen med ARENA-forsker John Erik Fossum, stiller Eriksen her den norske befolkning overfor et gapende paradoks: Hvorfor feiret vi 200-årsjubileum for den norske grunnlov i 2014 når det er EU som lager våre lover? Boka ble ingen bestselger.
Nei til EU i 1994 var et ja til mer demokrati. Men slik ble det ikke, snarere tvert imot.
Eriksen synes det er rart, og litt trist, at det ikke er mer diskusjon omkring disse spørsmålene i den norske offentligheten.
– Det er jo så mye spennende som skjer på ARENA, sier Eriksen.
Senteret koordinerer flere tungtveiende prosjekter: PhD-nettverket PLATO, om krise og legitimitet i EU, forskningsprosjektene GLOBUS, om global rettferdighet, og REFLEX, hvor spenningene mellom ekspertise og demokrati i EU undersøkes, og det foreløpig siste i rekken: EU3D – et internasjonalt prosjekt som skal forske på forutsetningene for styring og demokrati i et mer sammensatt og differensiert Europa.
– Jeg tror ARENA er en attraktiv arbeidsplass, for de som vet hva det er vi driver med. Senteret har en velfungerende administrasjon, de vitenskapelig ansatte får gode forskningsbetingelser og har en svært høy produksjon. Vi er åpen for verden, og vi passer på å invitere inn de beste folka utenfra til å komme hit og gjøre ukentlige seminarer. Det er et aktivt og kreativt forskningsmiljø. Vi har satt forskningsfronten flere ganger. Folk er her for å få gjort ting, få utrettet noe de synes er viktig, sier Eriksen.
Tror ikke på genier
Men Erik Oddvar Eriksen synes det er for mye trær i Oslo. Med glimt i øyet, påstår professoren at det ikke går an å tenke ordentlig i skogen. Født og oppvokst i Vesterålen, kjenner Eriksen lengselen etter det åpne landskapet. Kanskje har herkomsten påvirket lederstilen også.
– Jeg er opptatt av å være en del av et miljø, hvor det er både lov og viktig å tenke fritt, sier han.
Før ARENA holdt Eriksen på med forskning på velferdsstaten og Nord-Norge. Han leste den tyske filosofen Jürgen Habermas, og engasjerte seg i sykehusledelse. Boka Kommunikativ ledelse (1999) ble skrevet etter et tiår hvor de tradisjonelle ledelsesprinsippene i offentlig sektor hadde møtt mye kritikk.
– Det var mye snakk om strategisk ledelse på den tida. Man skulle sette opp mål og utvikle strategier. Målstyring og virksomhetsplanlegging. Det ble mye prat, filosofi og hokus pokus. Kommunikativ ledelse derimot, baserer seg på begrunnelser og på at målene utvikler seg gjennom prosessen. Den eneste måten å realisere disse målene er å få involvert deltakerne i denne kommunkative prosessen. Som senterleder har jeg forsøkt å holde fast ved disse prinsippene, forklarer Eriksen.
– Jeg tror ikke på genier. Jeg tror ikke enkeltmennesker kan sitte isolert og tenke fram geniale løsninger. Vi må samarbeide, bringe folk sammen, gjerne fra ulike plasser.
ARENA bygges opp nedenfra og opp gjennom sine forskningsprosjektene. Eriksen forklarer hvordan strategiene oppstår gjennom prosjektene som realiseres, gjennom folkene som deltar, gjennom arbeidet som oppstår. Senterlederen er ikke interessert i å sitte på toppen og fortelle hvordan ting skal være.
– Jeg tror ikke på genier. Jeg tror ikke enkeltmennesker kan sitte isolert og tenke fram geniale løsninger. Vi må samarbeide, bringe folk sammen, gjerne fra ulike plasser. Det er en stor jobb å få alle disse ARENA-prosjektene til å fungere. Vi er avhengig at alle er med og drar lasset. Alle er avhengig av alle. Det blir en helt spesiell type energi av sånt, sier Eriksen.
Å jobbe i oppoverbakke
Den tolvårige perioden som senterleder nærmer seg slutten. Om seks år skal Eriksen gå av med pensjon. Men før den tid er det en del ting han vil ha gjort. Erik Oddvar Eriksen fortsetter i stillingen som professor ved ARENA.
– Jeg har et prosjekt jeg vil starte, og to jeg vil avslutte. Jeg har omskolert meg flere ganger, så jeg tror ikke jeg skal begynne med noe helt nytt nå. Hvis jeg kan hjelpe den nye senterledelsen på noen måte, vil jeg selvfølgelig gjøre det, sier Eriksen.
Han har tro på at ARENA vil være en vesentlig aktør i europeisk sammenheng, også i framtida. På spørsmål om hva senterledelsen kan gjøre for å øke interessen for EU i Norge, henviser Eriksen tilbake til forskningsprosjektene som han var med på å legge grunnlaget for, NOU-en om Norges avtaler med EU, som ARENA bidro til i 2012, ved siden av stabelen med kronikker, intervjuer og bøker.
– Det er derfor vi driver med forskning, for at det skal komme noen til nytte. Hva angår EU, blir det i norsk sammenheng å jobbe litt i oppoverbakke. Men spørsmålene vi jobber med er jo viktige, det viser ikke minst den pågående NAV-skandalen. Vi har foreslått å opprette en master i europeiske studier nå. Her kan det være et mulighetsrom for å skape økt interesse og kunnskap om EU, sier han.