To teoretiske rammeverk er særlig populære i analyser av konstitusjonelle endringsprosesser. I den ene ses endringer som resultat av bevisste valg foretatt av en identifiserbar gruppe aktører, som oftest en vinnende koalisjon. I den andre ses konstitusjonelle endringer i et ’organisk’ perspektiv. Konstitusjoner er ikke uttrykk for en enkelt gruppes vilje. De vokser fram historisk gjennom en lang rekke små steg som på visse tidspunkt formaliseres og kodifiseres. En tredje, og mindre brukt ramme, ser konstitusjonelle endringer som uttrykk for diffusjons- eller spredningsprosesser. Konstitusjonelle endringer kommer ofte i bølger og deres idégrunnlag viser mange fellestrekk.
Denne artikkelen tar opp et eksempel på at slik diffusjon og ytre påvirkning ikke skjer. Mens den norske Grunnloven ble til i etterdønningene av det internasjonale stormaktsspillet etter napoleonskrigene, og Eidsvollsakten i 1814 bygde i betydelig grad på inspirasjon og ideer utenfra, har Norge vært lite påvirket av de konstitusjondebatter og reformer som nå foregår utenfor landets grenser. Denne artikkelen er organisert rundt spørsmålene: Hvordan kan vi forstå den internasjonale reformiveren og at utviklingen i Norge er så lite påvirket av endringene i de internasjonale omgivelsene? Hvorfor er den norske holdningen til endring så nølende at Norge langt på vei fremstår som et særtilfelle? Er det grunn til å tro at dette vil endre seg med det første?
A later version of this article was published in Norsk Statsvitenskaplig Tidsskrift, No. 18: 91-116, 2002.