- Arbeidsgiverne må se bakenfor fremmedartede navn og lese hva som faktisk står i CV-en og i jobbsøknaden. De som har vokst opp i Norge og er etterkommere etter innvandrere er jo norske, sier Gunn Elisabeth Birkelund, professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.
Hun har ledet et forskningsprosjekt om diskriminering i arbeidslivet i Norge (DISCRIM), støttet av Forskingsrådet. I fjor fikk hun også EU-støtte gjennom Horisont 2020 til å forske videre på diskriminering i fem europeiske land.
To like søknader
For å kartlegge mulig diskriminering sendte Birkelund og forskergruppa hennes ut nærmere 1800 fiktive søknader til rundt 900 averterte jobber i Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Forskerne benyttet såkalte randomiserte felteksperimenter, som ansees som den beste metoden for å måle diskriminering i arbeidsmarkedet. Hver arbeidsgiver mottok to nesten identiske søknader; den ene med et typisk norsk navn - den andre medet fremmedklingende navn; begge med den utdanningen og arbeidserfaringen jobbutlysningen etterspurte. Forsøket ble gjennomført mellom 2011 og 2013, som var en periode med stor etterspørsel etter arbeidskraft.
Norske navn mest ettertraktet
Det var gjennomgående god respons på søknadene, men søkere med norske navn var mest ettertraktet. Mens 50 prosent av søkerne med norske navn ble innkalt til intervju, ble i underkant av 41 prosent av søkerne med pakistanske/muslimske det samme.
- Vi fant en klar tendens til diskriminering av jobbsøkere med muslimsk/pakistansk navn, selv om nivået ikke er dramatisk.
Vi kan likevel fastslå at jobbsøkere med typisk norske navn har større sjanse for å bli innkalt til intervju, sier Gunn Birkelund. Hun understreker at forskjellen er systematisk og statistisk signifikant når alle jobbene ses under ett, og at funnene også støttes av et tidligere norsk eksperiment utført ved Institutt for samfunnsforskning.
Forskjell på yrkeskategorier
Klare tegn på diskriminering ble funnet innenfor transport og lagerarbeid, og innen undervisning, helse- og sosialarbeid. I tre av de seks yrkesgruppene forskerne sendte de fiktive søknader til, var det imidlertid ikke signifikante forskjeller i arbeidsgivernes respons på norskklingende og muslimsk-klingende navn. Innen regnskap og forsikring, konsulentjobber i det offentlige og jobber innen media, IKT og kommunikasjon ble det ikke gjort merkbar forskjell på «Knut» eller «Muhammed».
Ingen av byene skilte seg markant ut. Med andre ord: Arbeidsgivere i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim forskjellsbehandler arbeidssøkere som er etterkommere av personer med muslimsk/pakistansk bakgrunn i omtrent samme omfang.
Færre jobber - mer diskriminering?
Gunn Elisabeth Birkelund mener det vil være interessant å følge med på arbeidsmarkedet framover. Flere blir arbeidsløse, blant annet på grunn av nedgangstider i oljebransjen. Hun tror også at flyktningetilstrømmingen kommer til å påvirke hvem norske arbeidsgivere velger i framtiden – og er redd for at «Kamran, Muhammed og Fatima» vil tape i konkurranse med «Andreas, Knut og Silje» igjen. Jo flere søknader en arbeidsgiver får, jo større tilbøyelighet til å sortere vekk jobbsøkere med fremmedartede navn.
- Mange arbeidsgivere velger å ansatte folk som likner mest mulig på dem selv, fordi de opplever det som tryggest.
Arbeidsgivere legger også vekt på tidligere erfaring. Hvis man for eksempel har ansatt en vietnameser og har god erfaring med vedkommende, så fortsetter arbeidsgiveren å ansette vietnamesere. Ansetter man en marokkaner og har dårlig erfaring med vedkommende, så er det over og ut for marokkanere.
- Stereotypier har lett for å feste seg. Mens nordmenn ikke utsettes for tilsvarende generaliseringer, er dette vanlig ved ansettelser av personer med minoritetsbakgrunn, sier Birkelund.
Norsk mellomnavn en idé
Det har hendt at studenter som er etterkommere av innvandrere har spurt Birkelund om de bør skifte til et norsk navn for å få jobb. Hun er tilbøyelig til å si at det kan være en god idé.
- Jeg skulle ønske det ikke var slik. Men robuste funn viser at jobbsøkere med norske navn har større sjanse for å bli innkalt til intervju.
Et norsk mellomnavn kan jo bety at man blir lagt merke til og det kan øke sjansene for å få jobb.
I dag er ikke diskrimineringen av personer med muslimskklingende navn så stor, men den kan øke nå når etterspørselen etter arbeidskraft synker. Dette er imidlertid usikkert – en meta-studie viser at nivået på diskriminering ikke er avhengig av økonomiske konjunkturer, sier hun.
Mest og minst ettertraktet
Birkelund og forskergruppen hennes har også analysert data fra offentlige registre som viser at de minst attraktive på arbeidsmarkedet er etterkommere etter innvandrere fra afrikanske land.
- Det var klart færrest av dem som var sysselsatt ved enden av 10-årsperioden vi tok for oss. Dette gjaldt både for sønner og døtre med afrikanske foreldre. Det blir viktig å finne ut mer om årsaken til dette, sier forskeren. Hun mener at en forklaring kan være knyttet til nordmenns forestillinger om et etnisk hierarki, hvor noen grupper, som svensker, rangeres øverst, mens andre grupper, som afrikanere og romfolk, plasseres nederst.
- Slike stereotypier om ulike minoritetsgrupper er påvist i flere land, forteller hun.
Jo høyere utdanning, jo bedre
Forskerne har imidlertid avdekket at jo høyere utdanning etterkommere etter innvandrere har, jo større sjanse har de for å få jobb. For hvert skritt de tar oppover utdanningsstigen, øker sjansene.
- At utdanning lønner seg er derfor en av de klareste beskjedene vi kan sende til etterkommerne etter første generasjons innvandrere.
Det tar noe lengre tid for dem enn de andre med samme utdanning og norsk bakgrunn å komme i jobb. Det er urettferdig, men det er viktig å stå på og sende flere søknader. Og høy utdanning øker oddsene betraktelig, sier Gunn Elisabeth Birkelund.