Utfyllende informasjon om arbeidsgrupper finner under arbeidsgrupper
Landbruk: Antropologiske perspektiver på jordbruk, landskap og bruk av land
I en tid preget av usikkerhet og tap av både natur og biologisk mangfold, setter denne arbeidsgruppen fokus på landskap og bruk av land, i bred forstand. Land er ikke bare sentralt for matproduksjon og utnyttelse av ressurser, men er også der folk lever og relasjoner til landskap blir meningsfulle. Landskap kan være felleseie eller privateid, bli pløyd eller pleiet, utbedret eller utmagret, bevart eller utbygd, og forstått som verdifulle eller verdiløse. Hvordan land skal forstås eller brukes, og av hvem, er ofte viktige og betente politiske, økonomiske og etiske spørsmål. I Norden er det også spesifikke utfordringer knyttet til vær- og klimamessige forhold, urfolksspørsmål, samt spenning mellom bruk og vern, rekreasjon og næring. Til panelet er vi særlig interesserte i bidrag med fokus på Norden, men åpner også for komparative perspektiver fra andre deler av verden. Vi spør blant annet hvilke kritiske antropologiske teorier og verktøy som kan adressere utfordringer knyttet til landskap og landbruk. Hvordan setter politiske føringer spor i landskapet, og hvordan blir visjoner om bærekraft realisert? På hvilke måter blir territorialitet og landskap forstått og forvaltet i en tid preget av geopolitiske spenninger? På hvilke måter har “forbedring” vært en drivkraft for endringer i landskap, driftsformer og bruk av land? Hvilke roller spiller bruk av land for opplevelsen av fellesskap, tilhørighet, og for fremtidsforestillinger? Panelet springer ut av seminarrekken LandBruk, arrangert av forskningsgruppen Nordisk Laboratorium. https://www.sv.uio.no/sai/forskning/grupper/nordisk-laboratorium1/
Abstracts
Magnus Olav Nyaas Ravnå: På Gjengrodde Grøfter: Fra Myrdestruering til Myrrestaurering.
De siste 200 årene har man i Norge, og store deler av verden, vært travelt opptatt med å drenere, bygge ned og grave ut myrer etter alle kunstens regler. Myr har med få unntak blitt betraktet og beskrevet som uhyggelig, ufremkommelig, og verst av alt, ubrukelig mark, og har som resultat blitt drenert med støtte fra statlige og private aktører i stor skala. I Norge har dette stort sett blitt gjort for å dyrke skog eller lage åkerlandskap. Men i nyere tid har Myrrestaurering – det å forsøke å returnere drenerte myrer til «naturlig tilstand» – sammen med andre former for naturrestaurering blitt et stadig mer populært tiltak for å stagge klimaendringer og naturtap.
Hvordan har det seg at vilt forskjellige aktører i Norge, fra politikere og forskere til aktivister og næringslivsaktører, i dag alle stiller seg bak myrrestaurering når de for ganske kort tid siden arbeidet hardt for at mest mulig myr skulle forsvinne? Og hvordan kan slike praksiser endre måtene vi forstår og bruker landområder på? Basert på arkivarbeid og feltarbeid med forskere og statsansatte som restaurerer myr i Norge undersøker jeg hva det er med myra som har omvendt fiender til støttespillere, og i hvilken grad fremveksten av myrrestaurering representerer en reell endring i nordmenns forhold til myr, eller simpelthen trår opp igjen velgåtte grøftespor.
Carolin Maertens: Contested ground. Politics of environmental knowledge and practice in Eastern Germany.
This paper explores the complex interplay between industrialisation, environmental degradation, and fundamental shifts in human-environment relationships in the Bitterfeld-Wolfen region of eastern Germany. Once an industrial hub for coal extraction and chemical production, this area has faced significant pollution and a profound loss of ecological environments, leading to the erosion of localised environmental knowledge and practices that shaped the landscape until the 1950s.
Following German reunification in 1990/91, extensive ecological remediation efforts transformed the region into an entirely new landscape composed of lakes, nature reserve, and tourism infrastructure, all of which also fostered new forms of ecological expertise. However, this knowledge often remains compartmentalised and shaped by divergent and competing conceptions of landscape, the environment, or Nature, resulting in varied human-environment relationships, practices, agendas, and conflicts over land use and environmental governance.
The paper argues that while the "ruins of late capitalism" (Tsing 2015) may harbor unexpected productive capacities—such as new ecologies, relationships, and landscapes—this potential must be approached with caution. Rather than celebrating unexpected benefits of ruination, close examination is needed, one that is particularly attentive to local complexities and the intertwined nature of environmental and political histories. In order to do so, I combine ethnographic methods with methodological and conceptual approaches developed within political ecology and the environmental humanities.
This perspective underscores the importance of critically engaging with the afterlife of industrial landscapes to foster informed, sustainable and socio-economic just approaches to environmental transformation.
Kathrine Dalsgaard: Samskabte Naturer: Fortællinger og forvaltning af ny natur i Danmark.
I respons på klima- og biodiversitetskrisen skal danske landskaber på kort tid forandres og forvaltes på nye måder. Offentlige projekter vil fjerne grøfter, dræn og udtage klimabelastende lavbundsjord og skabe større artsrigdom i det åbne land. Landskabets omstilling og målet om at gøre fremtidens landskab mere vådt og vildt, støder mod flere borgeres nuværende forhold til og fortællinger om naturen, der er udviklet i takt med århundreders produktionsfremmende interventioner i og kolonisering af landskaber. De nye tiltag afføder gnidninger mellem myndigheder og forskellige borgere om hvad natur er samt debat om tempo, æstetik, vidensformer, adgang samt hvordan man i det antropocæne drager omsorg, opretholder beboelige verdener og for hvilke væsner.
Oplægget præsenterer indsigter fra en erhvervs. -Ph.d. i Naturstyrelsen (NST) og på Københavns Universitet, der har undersøgt naturprojekter, som de udspilles og fortælles af jordejere, andre borgere og forvaltere i Midtjylland. Fokus har været på, hvordan forskellige aktørers fortællinger både afspejler kontroverser om landskabets brug og indretning og metodisk bidrager til at samskabe landskabet.
I oplægget opridses og udforskes nogle af de positioner og enactment af naturer, som er på spil i en brydningstid. Mange analyser af menneskets forhold til natur tager afsæt i antagelser om én natur, som forskelligt placerede aktører repræsenterer og ser forskelligt på. Jeg viser, at natur praktiseres som multiple, omstridte og delvist overlappende virkeligheder, der fremkommer i et samspil mellem forskellige aktører. Et fokus på de forskellige aktørers performance og udøvelse af forskellige naturer kan bidrage til at forklare kontroverser om fremtidens landskab.
Antropologi for en kaotisk verden
I denne arbeidsgruppen spør vi hvordan mennesker produserer mening i en uforutsigbar verden og hva slags antropologiske tilnærminger som kreves for å forstå slike prosesser. Antropologiske fortellinger produserer gjerne helhetlige verdensbilder og kronologiske historier. Denne fremgangsmåten kan bidra til å redusere menneskers erfaringer og levde liv til forutforståtte strukturelle, kulturelle og kategoriske rammeverk, og vi risikerer å reprodusere samfunnspolitiske forståelsesrammer i våre analyser. Samtidig blir det stadig klarere at livsverdener som antropologene beskriver (og selv opererer i) ofte erfares som kaotiske, uoversiktlige og uforutsigbare, at mange mennesker opplever sine liv som fragmenterte og at deres erfaringer er i konflikt med, eller utelatt fra, hegemoniske narrativer. Prosesser som kolonisering, migrasjon, okkupasjon, flukt og krig, strukturelle endringer i landskap og miljø eller personlige traumer som vold, fattigdom eller ekskludering kompliserer lineære årsaksforklaringer og klare verdensbilder. Er det antropologens rolle å fremstille mening i slike omstendigheter, eller mister vi noe vesentlig hvis vi utelukkende fremmer helhetlige, lineære fortellinger? Hvordan kan denne spenningen - mellom koherens og kaos, orden og uorden – innlemmes som en produktiv metodisk modalitet for å bedre forstå menneskers liv? Vi inviterer presentasjoner som diskuterer denne overordnede tematikken fra forskjellige innfallsvinkler: etnografiske studier av liv konstruert og erfart i marginen av ordnede samfunn, menneskers motstand mot systemer, brudd i sosiale relasjoner, alternative virkelighetsoppfatninger og mer. Vi er også interessert i refleksjoner over hva kaos og uforutsigbarhet kan gjøre med etnografiske historier, hvordan vi operasjonaliserer antropologiens potensiale til å forstå sammenhenger samtidig som vi anerkjenner eksisterende uorden, og hvordan formidle fragmenterte fortellinger.
Abstracts
Geir Henning Presterudstuen (UiB): All men are liars…eller å fiske med for stormasket garn: Sannhet, sannferdighet og narrativ upålitelighet blant i Indo-Fijiansk etnografi.
I denne presentasjonen diskuterer jeg Indo-Fijianske menns upålitelige historiefortelling som utgangspunkt for en bredere diskusjon om sannhet og sannferdighet i etnografisk feltarbeid og tekst.
Maskulin sosialitet blant Indo-Fijianere er i stor grad sentrert rundt kollektivt arbeid på dagtid og talanoa – en ustrukturert, flytende samtale stimulert av den mildt narkotiske drikken kava – på kvelds- og nattestid. Begge settingene fungerer som rammen for utførelsen av livsnarrativer og familiehistorier som sentrale sosiale praksiser. Over tid repeteres de samme historiene en rekke ganger men ofte med merkbare endringer i tilnærming, moral, struktur og karakterinvolvering. Jeg har tidligere analysert dette som en form for sosial pragmatisme, hvor historiene endres i forhold til kontekst, men alltid for å stille fortelleren eller hans nærmeste i et godt lys. Sånt selvskryt blir nødvendig i en radikalt egalitær kulturell setting med få andre muligheter for å hevde seg i forhold til likemenn, mens sannhet får liten kulturell verdi.
I denne presentasjonen utfordrer jeg denne analysen og setter livsnarrativene i en større sammenheng med Indo-Fijianeres konstruksjon av seg selv i historien og kosmologien. Da fremstår ikke sannheten uviktig, men uhåndgripelig, og et sentral spørsmål for meg blir hvordan slike historier kan fremstilles etnografisk. Hva skjer med etnografisk autoritet når vi jobber med informanter som opplever grepet om sannheten om sitt eget liv som løst og, som en informant beskrev det, fisker i historien med for stormasket garn?
Anne Ragnhild Grini (UiT), Anne Sigfrid Grønseth (Universitet I Innlandet); Johanna Laue (UiT): “When I pray, I become completely free”: Religious practice negotiating experiences of fragmentation and illness among refugee women in Norway.
This study highlights the role of religious rituals and practices in supporting refugee women with health challenges during their resettlement process and participation in the Norwegian Introduction Program (NIP). Addressing experiences of fragmentation, discontinuity, stress, and health difficulties, religious practices seem to contribute to their health and wellbeing. Transition to exile entails navigating chaos, unpredictability, possible trauma, loss of familiar cultural contexts and absence of family members while adjusting to new cultural, social and climatic environment in the northern outskirts of Norway. Drawing on a year of patchwork ethnography, we find that religious rituals seem particularly important for the women in dealing with illness and mental health, and as part of maintaining continuity with traditions from their countries of origin. By religious practices they protect their family and themselves against illness and misfortunes, reduce stress, unease and create a sense of freedom and peace. Living in small towns in the far north outskirts, there are no mosques or suitable places for community worship. Thus, the women largely do religious practices on their own within their private houses and homes, thus having reduced opportunity for experiences of religious community and togetherness. Through ethnographic methods, the study provides insight into their efforts to create continuity amidst chaos, meaning making, and quest for health and wellbeing. In this sense, the study offers valuable insights into the complexities of 'human lives.'
Irmelin Joelsson (NTNU: Against insurance
Like this. Imagine. You sit on the back of a boda boda, motorcycle taxi, in Dar es Salaam’s busy traffic. Your body, the driver’s body, the motorcycle itself, is one. Perhaps there is another person on the bike too; you ride mishkaki, ‘beef skewer’, a word describing a boda boda with several passengers sitting in a row. You are one big meaty skewer. The extremities of that one body reaches out, towards the road, the traffic, the city. A sudden braking and you bounce hard against the back bumper of the front car. In that idle moment a large truck passes by at high speed. You feel the wind and the cold steel briefly stroke against your arm. The metal is dented from previous collisions. A text written across its back reads Masha’Allah, but you only have time to think, ‘Oh my God!’ There is nothing between you and that piece of dented metal, no protection. The mishkaki is roasted.
For the majority in Dar es Salaam, there is nothing, no buffer, between the forces of the city, the forces of nature and the forces of ageing, sickness and health, work and unemployment, success and failure, no organised, subsidised insurance that would ease the fall. When it hit, it hit hard. Force majeure. Uninsurable. Yet life goes on, however dangerous the occupation. Allahu Akbar, siku zinaendelea, ‘God is greater, the days go by’ the boda boda driver might exclaim. As if the body was just a vessel, a crucible for unknown purposes of which only God knew, exposed to lethal forces on the road, day after day, and anyways, haina jinis, ‘there is no other way’.
When formal, generic institutions do not hold, were never in place or perhaps ‘fail’ to eclipse the totality of life, its double steps in. The ‘absent presence’ of formal physical and bureaucratic infrastructures gives life to various ‘instructures’ (De Boeck and Baloji, 2016: 109) that become operational in the inoperability of its formal twin. Against insurance sets out to articulate a theory derived from the strategies that the absent presence of institutional security incites, when the connections that should be ‘in place’ prove inoperative, and people search for ‘insurance’ elsewhere.
The paper engages with the urban unisurables, those who live in close proximity to catastrophe, where accidents are imminent, destruction cyclical, abuse regular, those who might need insurance the most, yet are the lives that are too cheap to be insured. It elaborates the idea of ‘buying time’ in its ‘formal’ and ‘popular’ forms and argues that Dar es Salaam is experiencing the emergence of a ‘popular insurance’ that indexes social, material, and linguistic aspects of urban life, a sort of ‘infill’ in the absence of formal insurance systems with roots in Tanzanian political discouse of self-reliance (kujitegemea) (Bähre 2020; Eriksson 2015; Golomski 2013; Goodfellow 2020). As such, insurance work as a logistics in the city; as an iterative form, or a financial language; and is materially asserted in the city as ‘insurance urbanism’. This is depicted through the narration of a set of stories about risky times, where the protagonists struggle to turn the unknowable into the calculable, to turn ‘unknowns’ into ‘risks’ accompanied by appropriate hedges and anticipation.
Håkon Larsen (UiB): Epistemologisk retusjering og landskapsendring i Fiji.
Denne presentasjonen undersøker potensialet i fijiansk praksis og verdisystem til å rekonstruere – eller retusjere – fortiden for å ivareta sosial orden og oppnå rituell forsoning. En sentral dynamikk i fijianske landsbyer er at personer kan stabilisere sin sosiale posisjon og omgjøre feilhandlinger ved å utføre en tilgivelseseremoni, kjent som bulubulu. Bulu betyr på fijiansk «å begrave,» og bulubulu kan i forlengelsen forstås som en gravlegging av harme, skadeutførelse og urett – noe som innebærer at når en slik seremoni gjennomføres, er saken ute av verden og prinsipielt sett lagt sosialt død.
Som et epistemologisk korrigeringsredskap har en slik praksis videre implikasjoner for etnografisk arbeid: man må navigere en sammensatt og fragmentert virkelighet der ulike fremstillinger av hendelsesforløp, ansvar og årsakssammenhenger kan fornektes og aktivt omformes for å holde fortiden begravet. For å utforske hvilken betydning dette kan ha for antropologisk kunnskapsproduksjon, viser jeg til eget feltarbeid på øya Cicia, hvor narrativ om klimaendringer og erosjon har formet en hegemonisk forklaringsmodell etter at en symboltung, stettformet stein bristet og veltet i 2021. I løpet av 2024-2025, etter flere alvorlige bilulykker og en økende frustrasjon med lokal veistandard, har enkelte begynt å peke mot alternative forklaringer ved å spre rykter om at en anleggsulykke fra et tidligere veisikringsprosjekt er den egentlige årsaken til landskapsendringen. Presentasjonen retter fokus mot hva vi gjør med historier som ikke uten videre lar seg verifiseres som en helhetlig og koherent fortelling, når man må ta i betraktning potensialet for ontologisk forvrenging som en sosialt integrert og verdsatt praksis.
Etnografisk prosessfilm
En tradisjon i faget er å filme hvordan spesifikke hendelser, som et ritual eller utformingen av en gjenstand, utfolder seg. Grimshaw og Ravetz (2015) betegner dette som «prosessfilm» og en hovedgenre innen etnografisk film som kan spores tilbake til
Torres Strait ekspedisjonen i 1898 og filmingen av iscenesatte seremonielle danser. Faghistorisk har prosessfilm tatt ulike retninger med utgangspunkt i forskjellige perspektiver på kultur og metode. På den ene siden ble prosessfilmene viktig for dokumentasjon av kulturell variasjon, og spesielt ritualer og brukskunsthåndverk som en antok ville forsvinne. Studieobjektet fikk her forrang fremfor filmarbeidet, og filmene ble ofte rammet inn i vitenskapelig perspektiver ved hjelp av tekstplakater eller kommentatorstemmer. Prosessfilmene ble både et arkiv over kulturelt mangfold og et korpus for sammenlignende studier.
En motsats til dette la vekt på kultur som dynamisk foranderlig og på filmarbeidet som en kreativ utforskning snarere enn en «objektiv registrering» av tradisjoner. Representanter for denne utviklingen inkluderer: Jean Rouch som betraktet kamera en aktiv medspiller i hendelsesforløp i der aktørene responderer på filmingen; John Marshall som situerte kameraet i aktørenes fysiske posisjoner i samhandlingene som ble filmet, og David MacDougalls relasjonelle tilnærming. Deres arbeider pekte fremover mot en vending i etnografiske metode som vektlegger denne som skapende snarere enn som dokumenterende.
I praksis befinner feltarbeideren med kamera seg i spenningsfeltet mellom disse tradisjonene. Det er ikke mulig frigjøre seg helt fra den antropologiske kunnskapen om studieobjektet samtidig som en gjør kreativt og utforskende filmarbeid.
Vi inviterer til diskusjon om dette dilemma ut fra prosessfilmer som arbeidsgruppedeltakerne har laget. Vi aksepterer også innlegg uten film.
“For a While, I Closed My Eyes to Film”: The Annual Pig-Slaughter Banquet in Rural China
A film by Shuhua Chen (KULT, NTNU)
(2025) 15 min. Mandarin, English subtitles.
This short ethnographic process film documents the annual pig-slaughter banquet in a village in southwest China. “For a while, I closed my eyes to film… I took another deep breath, and continued” reflects how the practice of process film offered me, as an anthropologist, a space to hold, resonate with, and settle into the dynamic flows of unfolding emotions and relationships on site during the process, and ultimately a visual opportunity to revisit a reality I once had to shut my eyes against.
It is not merely about a process—in this case, pig slaughter—but of “the thing itself”: the living process as it unfolds and is experienced, as felt and inhabited by pigs and slaughterers, by women, men, and children of the village, as well as by anthropologists and audiences. These experiences “comprise an ongoing encounter between subjectivities and the world” (Grimshaw & Ravetz 2015: 264)—an encounter never concluded, but reanimated each time one approaches the experience, whether through reviewing footage, editing, or screening.
The feast of the piglet stew
A film by Jan Ketil Simonsen (IGS, NTNU)
(2023) 44 min. Spanish, English subtitles
Over the past three decades, southwestern Spain has experienced a significant expansion in the breeding and curing of Iberian pigs. Alongside this growth, a variety of culinary festivals and pork-themed celebrations have emerged. One such event is the La Fiesta del Guarrito in the village of Montemolín, where families, friends, and villagers who have migrated to the city form groups to compete in preparing the best piglet stew.
During the festival, held annually over a weekend in August, each group sets up a table under canopy tents along the village’s main street, serving their stew—along with other food and drinks—to guests and passersby. August is holiday season, during which the migrants return to take part in the festivities and reconnect with the village community.
The feast of the piglet stew follows one group from Friday morning, when the spot for their table on the main street is drawn, through the cooking and celebration, and up to the award ceremony on Saturday evening, where the best stew is declared.
Å miste det menneskelige – liv, død, og «tekno-teologi»
Gjennom teknologier for livsforlengelse, prestasjonsforbedring, effektivisering og økt rekkevidde er det lett å se teknologi som del av mennesket. Og mennesket som teknologi. I økende grad kan det virke som menneskehetens framtid ligger bak en horisont av ennå ikke utviklet teknologi. Generell kunstig intelligens, syntetisk biologi, ny robot teknologi, «geo-engneering» i verdensrommet mm former fremtidsfortellinger hvor mennesket er blitt noe annet enn, eller mer enn, sin biologi og er en del av et økosystem av nye livsformer. Hva representerer disse nye (til dels forestilte) livsformene? Hvordan påvirker ny teknovitenskap allerede vår måte å forstå oss selv? Kan vi bruke antropologisk litteratur om relasjoner til metapersoner (Sahlins 2024) eller masker og guder (Vidal 2007) i våre analyser? På hvilke måter former også ny teknologi nye former for spiritualitet, og nye erkjennelsesformer?
I denne arbeidsgruppa undersøker vi grenseområder mellom menneske, teknologi og teologi. Noen aktuelle spørsmål kan være (lista er ikke uttømmende):
- Hvilke (nye og gamle) grenser trekkes mellom menneske og teknologi?
- Er menneskets selvforståelse og mål i ferd med å bli teknologisk ? Hva mister vi da?
- Hva skjer med det menneskelige når livet og døden selv rammes inn av teknologi?
- Om mennesket forstås som resurs, hva er vi i tilfelle ressurs for?
- Om forholdet til vårt eget liv og vår egen død preges av teknologiens kontroll; er kontrollen ute av kontroll?
- Vi lager maskiner som tenker, men lærer vi også å tenke som maskiner?
- Hvordan kan dette grenseområdet studeres antropologisk?
Abstracts
Jens Røyrvik, NTNU: Deus est Machina
I Mike Careys Lucifer trer to skapninger frem som dem som nesten lykkes i å skrive seg selv inn som Gud i Guds fravær. Deres bevegelse er en tilbakevending til begynnelsen, slik at de alltid allerede har vært, og dermed er, Gud. Kun Lucifer som bestandig har forsøkt å være fri fra Guds plan kan gjøre motstand. Heidegger skriver at vår tid så er verden bilde, verdensbildet er relativt og Gud er et av flere alternativ. Og med det åpner dette spørsmålet seg: hvor må vi vende blikket for å se det vi allerede alltid tar for gitt?
I innlegget spørres det hvordan absurditeten kan åpne en slik erfaring. For i det tilsynelatende nøytrale – vitenskapens objektivitet, byråkratiets prosedyrer – finnes det brudd, små forrykkelser, som ikke bare er tilfeldige hendelser, men betegnelser for den logikk som virker i det skjulte. Dette kaller vi en tekno-logikk, en logikk som skriver seg inn som det allerede alltid sanne.
Absurditet tas her ikke som kuriositet, men som metode. Inspirert av Gluckmans innsikt i hvordan konflikter og kriser gjør strukturer synlige, peker vi mot hvordan det absurde – i sin fremtreden som uunngåelighet – lar oss ane de forutsetninger som bærer systemet selv. Gjennom å følge det absurde, å ta det alvorlig, åpnes muligheten for å se den underliggende logikk som gjør det mulig, og tilsynelatende nødvendig, at slike situasjoner finnes.
Fartein Nilsen, Universitetet i Bergen: Tekno-teologiske monster: Kunstig intelligens, religiøst arbeid og grensene for det menneskelege
Kunstig intelligens (KI) er ikkje berre teknologi. Han er eit monster: eit grenselaust vesen som både fascinerer og uroar, og som forstyrrar sjølve definisjonen av det menneskelege.
Basert på 13 månaders etnografisk feltarbeid blant utviklarar, brukarar og entusiastar i San Francisco, undersøker eg korleis store språkmodellar vert omgjort til meir enn verktøy. I møte med utviklarar på hackathon, i investorpitchar eller i uformelle samtalar vart KI omtala som både frelse og undergang, medan brukarar skildra chatbotar som intime samtalepartnarar, trøystande vener eller lunefulle bedragarar. Samstundes vart KI òg forstått som noko endå meir: ei ny livsform med ei eiga vilje til å skape seg sjølv; eit vesen som driv fram si eiga tilbliing og som insisterer på å bli til.
For å forstå desse erfaringane kombinerer eg monsterantropologi, som ser monster som sosiale aktørar som utfordrar grenser og destabiliserar kategoriar, med David Chidester sitt omgrep religiøst arbeid: praksisar som skapar fellesskap, fokuserer begjær, og forhandlar kva som tel som menneske.
Funn frå feltarbeidet viser at KI vert vevd inn i dagleglivet gjennom konkrete ritual; som faste samtalar med chatbotar, kollektive «prompt-verkstadar» og nettbaserte forum kor erfaringar vert delt og fortolka. Desse praksisane produserer fellesskap og forteljingar om både frelse og katastrofe. Eg argumenterer for at KI gjer religiøst arbeid nettopp ved å vere monstrøs: han utfordrar grensene for det menneskelege, samstundes som han speglar tilbake både menneskelege håp – og frykt.
Marie Oppdal Ulset, NTNU: KI som sparringspartner, underviser og juksemaker
Jeg utforsker spørsmål rundt bruk av Kunstig Intelligens i høyere utdanning. Etter flere års feltarbeid sammen med studenter og ansatte på NTNU har jeg observert en effektiviserings logikk blant studenter som står i sterk kontrast til dannelses-idealet universitetet er bygget på. Selv om de fleste har fått øynene opp for denne debatten I løpet av de siste årene med KIs fremasj, viser det seg at instrumentalistiske systemer og tekniske løsninger faktisk har bidratt til automasjon av læring på NTNU i mange tiår før KI-verktøy kom på banen. Plagiering og eksternalisering som tidligere foregikk (delvis) bak kulissene I enkelte emner har med KI både akselerert og spredt seg til nye fagområder.
I denne arbeidsgruppen ønsker jeg å snakke rundt det foreslåtte temaet «vi lager maskiner som tenker, men lærer vi også å tenke som maskiner?», med fokus på hvordan tekno-logikk påvirker studentene og hva slags læring som tar form med KI som sparringspartner, underviser og juksepartner.
Håkon Fyhn, NTNU: Det menneskelige i automatiseringens gråsoner
Dette innlegget er basert på et studie av autmatisering i byggebransjen, kort sagt om folk som jobber sammen med, eller i de maskinsystemene som en dag skal gjøre dem overflødige. Men det viser seg at fagfolk ikke er så redde for miste jobben til maskinene som man skulle tro. Fortellingene om maskinenes kommende herredømme sirkulerer mest blant folk som befinner seg en armeldngdes avstand fra byggeplassen selv. Sett fra byggeplassen greier ikke maskinene helt å leve opp til forventningene. Spesielt en tendens ser ut til å ha betydning og den viser seg på ulike måter: maskinene virker ikke helt som de skal.
Dette mønsteret ser ut til å gå igjen i flere brasjer, og jeg bruker det som en nøkkel til å forstå menneskets status i den tiden og i det samfunnet vi bygger akkurat nå. Kan hende det er en slags teknologiens mellomalder, “mezzoteknikum”. Dette er situasjon der verden på den ene siden er autmatisert; maksiner har for lengst har gjort seg uunværlige og det snakkes om en nær framtid der mennesket ikke lenger vil være uunværlig. På den andre siden fungerer ikke maskinene helt som de er tenkt. Mennesker opplever fortsatt å være uunværlige. Det er livet i denne gråsonen jeg undersøker. Hva slags var får her, når vi spør hva mennesket mon tro er?
I denne presentasjonen trekker jeg noen linjer i det til tider anstrengte forholdet mellom menneske omg maskin. Jeg fokuserer spesielt på fenomenet planlegging, der spenningsforholdet mellom plan og virkelighet stadig åpner fruktbare gråsoner for mennesker.
Antropologiens umistelige rolle som dannelsesfag
Farida Ahmadi: Antropologiens umistelige rolle som dannelsesfag
For meg er antropologi et dannelsesfag med høy samfunnsnytte, fordi den viktigste kilden til kunnskap er menneskers levde erfaringer. Jeg mener at utdanningssystemet bør bygge på en universell pluralisme, slik Thomas Hylland Eriksen foreslår i sin forståelse av dannelsesbegrepet innen antropologi. Kunnskap utvikles gjennom antropologiske metoder og nysgjerrighet, og dette er også grunnlaget for mitt arbeid. Jeg mottok en forskningspris fra Kvinneuniversitetet for mitt arbeid med å skrive om innvandrerkvinners virkelighet i det norske samfunnet. Mine ideer utvikles ut fra nær erfaring. Som flyktning ble jeg nysgjerrig på hvorfor mange innvandrerkvinner rapporterer om smerter, til tross for at de lever i et velferdssamfunn som Norge. Gjennom ni måneders feltarbeid så jeg en tydelig rød tråd: mange kvinner mister sin individualitet og blir kategorisert ut fra religion, etnisitet og kultur. Dette har jeg begynt å forstå som en form for «uoffisiell multikulturalisme», en kritisk betegnelse på en politisk styringsstrategi som bygger på et «oss og dem» skille. Mitt empiriske materiale viser at slike kategoriseringer skaper smerte og ekskludering. Dannelse i antropologi må derfor forstås som en dynamisk prosess som endrer seg i takt med samfunnet, og som gir rom for kritisk tenkning om strukturelle ulikheter.
Lars Risan: Antropologiens og livets umistelighet
Kommunikasjon gjennom kompromiss er et grunnleggende premiss for all menneskelig virksomhet. I denne artikkelen vil jeg diskutere hvordan dette bør være et premiss for både kontinuitet og endring i sosialantropologiens egen historie og utvikling.
«Å kommunisere» betyr «å gjøre felles» og alt arbeid med å «gjøre felles», skape fellesskap, skjer gjennom kompromiss. Malinowski skapte sitt fellesskap med trobrianderne, og dagboka hans viste hva slags kompromisser han måtte inngå.
Teoretisk vil artikkelen utforske hvordan dette grunnpremisset skaper faglig kontinuitet fra antropologiske klassikerne til nyorienteringer som «posthumanisme» og «den ontologiske vendingen». Mennesket er ikke eneste art som former fellesskap gjennom kompromiss. Også i studier av ulveflokker eller samspillet mellom melkekyr og bønder, er kommunikasjon gjennom kompromiss et grunnpremiss.
Å se slik kontinuitet på tvers av vendinger og ulike «ny-ismer» er helt sentralt for antropologifagets integritet, troverdighet og tyngde. Denne kontinuiteten er antropologiens egen umistelighet. Den vi ikke skal ofre for noen anvendt eller politisk orientering, men som likevel kan gi oss en langsiktig eksistensberettigelse.
Empirisk vil artikkelen diskutere en helt alminnelig sosial konflikt, nemlig kontroversen rundt planleggingen og byggingen av ny E6 over Lågendeltaet, vest for Lillehammer. Utgangspunktet er Hylland Eriksens involvering i kontroversen i Det Umistelige, men artikkelen utvider tidsperspektivet til å spenne fra spiren til kontroversene i 2016 til byggingen av ny bro sommeren 2025.
Denne empiriske undersøkelsen vil gjøre det mulig å sammenligne antropologiens umistelighet med E6-kontroversens ulike politiske umisteligheter – inklusive «naturreservat» og «økonomisk vekst», samt Lillehammer-væringers såvel som trekkfuglers ve og vel – som i varierende grad likevel viste seg å være forhandlbare.
Vigdis Broch-Due: Mot renhet, for kompleksitet
Antropologi, dannelse og den demokratiske forestillingsevnen Antropologien har dype aner som dannelsesfag og oppstod i skjæringspunktet mellom reisen, nysgjerrigheten i forhold til andre kulturer, og oversettelsen mellom ulike perspektiver og levevis. Denne dannelsen former ikke bare intellektet, men også sansene, forestillingsevnen og det etiske blikket. I dag er imidlertid nettopp de elementene som gjør antropologien formativ under press. Langvarig feltarbeid kuttes ned, den etnografiske monografien og essayet viker plass for korte, kvantifiserbare publikasjoner, og økende spesialisering snevrer inn fagets horisont. Samtidig fragmenteres det offentlige rom i bobler som krever renhet, enkelhet og entydighet. Dette innlegget hevder at antropologiens ufravikelige bidrag ligger i å kultivere porøsitet, kompleksitet og oversettelse på tvers av verdener. Med etnografiske eksempler fra det pastorale livet på den østafrikanske savannen i dialog med Thomas Hylland Eriksens arbeid, viser jeg hvordan antropologien former borgere som kan leve med mangfold og tvetydighet. Å bevare antropologi som dannelsesfag innebærer å forsvare langt feltarbeid, narrative former som formidler kompleksiteten i det å være menneske i en verden vi også deler med andre arter, samt en engasjert fortellingsstil som vitale byggeklosser for å fremme en demokratisk forestillingsevne og praksis.
Antropologiens gleder og alvor: Signe Howell til inspirasjon og minne
Olaf H. Smedal, UiB: Det umistelige - om Signe.
Dette er et uhøytidelig innlegg om hvor umistelig Signe har vært for meg. Gangen i innlegget er i hovedsak kronologisk og begynner med hvordan det hadde seg at jeg ble Signes første student i Norge, deretter hvordan hun trakk meg med på ulike arrangementer og prosjekter og hvordan vi senere har fulgt hverandres karrierer – etter hvert på avstand. I den grad innlegget lufter begreper kan jeg nevne tre: «kognatisk slektskap», «Hus» og «regler».
Kaja Berg Hjukse, UiO: «Kinning» og «de-kinning»: Skilsmiss-ing i Myanmar.
Presentasjonen bruker Signe Howells (2003) begrep om «kinning» og dens tilknyttede begrepsapparat som et analytisk rammeverk for å undersøke skilsmissepraksiser blant buddhistiske kvinner i Myanmar. Gjennom å forstå skilsmisse som en prosess, heller enn et klart brudd, ser presentasjonen nærmere på opphøringen av ekteskap i Myanmar.
Det etnografiske materialet i presentasjonen er hentet fra mitt doktorgradsarbeid blant buddhistiske kvinner i Pyin Oo Lwin, utført fra 2017 til 2019. Her, i den nordlige delen av sentrale Myanmar, står ekteskapsinstitusjonen sterkt. Statistisk rapporteres det om få skilsmisser. Sosialt medfører skilsmisse betydelig stigma for den enkelte kvinne. Ekteskap blant buddhister krever hverken religiøs seremoni eller statlig intervensjon for å bli juridisk anerkjent; det er i stedet forankret i praksis og sosial anerkjennelse. Siden opphøringen av ekteskapet hviler på de samme prinsippene, fremstår skilsmissen—som ofte i antropologisk litteratur ellers beskrives som et klart brudd—både omskiftelig og uklar. Metodisk er skilsmisser videre vanskelig å identifisere, ettersom ‘ingen’ er skilt.
«Kinning», slik Signe Howell (2003) beskriver det, er en aktiv prosess der personer innlemmes i familier og større slektsfelleskap. På den andre siden av «kinning» finner vi «de-kinning» (Abram og Lien 2023), som refererer til en prosess der slektskapsrelasjoner brytes ned og blir svekket eller ‘oppløst’. Med utgangspunkt i mitt etnografiske materiale fra Pyin Oo Lwin, undersøker presentasjonen hvordan «kinning» og dens tilknyttede begrepsapparat kan berike vår forståelse av hvordan skilsmisser praktiseres i Myanmar, men også bidra til å utvikle den begrensede skilsmisseantropologien mer generelt.
Tom Bratrud, UiB: Fred som selvforsvar: Ikke-voldelige reaksjoner på trolldom og andre trusler på Ahamb, Vanuatu.
Dette innlegget tar utgangspunkt i Signe Howells antologi Societies at Peace (1989), og diskuterer hvorfor øyfolk på Ahamb i Vanuatu insisterer på å møte mennesker med fred – også dem man er overbevist om har påført ens kjære skade. Jeg tar et komparativt utgangspunkt i drap og påføring av annen ulykke ved hjelp av trolldom, som i nabolandet Papua Ny Guinea har utløst mange tilfeller av grov vold og henrettelser de siste årene. I kontrast blir mistanke om trolldom på Ahamb som regel møtt med bønn, enten i kirken eller i private hjem, heller enn fysiske motangrep og sosial eksklusjon. Denne tilnærmingen har røtter i lokal personforståelse og moralske imperativ fra både slektskap og kristendom. I denne forståelsen anses alle personer som uløselig knyttet til en selv – som slektninger og/eller likeverdige som Guds barn. Enhver person er dermed forbundet med andre – i tråd med Marilyn Startherns ideer om dividet (i kontrast til individet). Et angrep på den andre blir da også et angrep på en selv. Dette resonnerer med Judith Butlers kritikk av individualistiske tilnærminger til vold, så vel som Howells kritikk av individualistiske tilnærminger til fred: Fordi mennesker lever gjensidig avhengige liv, med andre mennesker og med ‘metamennesker’ (som ånder, guddommer, formødre/-fedre og etterkommere) er vold mot en annen også vold mot en selv. Til tross for sterk frykt for trolldom og annen vold på Ahamb, rettferdiggjøres dermed ikke vold. Ikke-vold, eller en fredfull tilnærming, blir snarere den mest logiske og sosialt akseptable formen for selvforsvar.
Anita Noreide: Slekting i Noreg: "Hytta er min familie".
I dette innlegget undersøkjer eg korleis menneske gjennom hyttepraksisar i Noreg forstår og erfara slekt og familie. Det etnografiske materialet er teke frå mi doktorgradsavhandling, (2024). Materialet er basert på 16 månadar med feltarbeid mellom vår 2017 til haust 2018, på norske hyttebrukarar på vest og austlandet, og deira hyttepraksisar.
Teoretisk bygg eg på Signe Howell sitt prosessuelle omgrep «kinning» (2003), omset det til det norske «slekting», og ser vidare på korleis det kan nyttast i ein norsk kontekst. Eg argumenterer for at slekting/slektskaping ikkje er avgrensa til å gjelde levande menneske, men også omfattar gjenstandar og forfedrar og formødrer, noko som ikkje tidelegare har kome tydeleg fram i norsk antropologi.
I innlegget vil eg vere undrande til på kva måtar materialitet kan fungere og opplevast som familie og slekt. Spørsmål eg stiller er korleis slektskap kan erfarast, når ein ikkje lenger har levande slektningar? Gjennom mitt materiale vil eg utforske korleis ein bygnad, ei hytte, kan opplevast som familie, og at slekting/slektskaping framleis kan halde fram i kvardagslege og rituelle praksisar, gjennom gjenstandar og landskap sjølv om familiemedlemmar er gått bort.
I tråd med Signe Howell, argumenterer eg for at etnografisk metode, langvarig feltarbeid, og særskilt deltakande observasjon er viktig i dagens antropologi, også i situasjonar der berre er éin person til stades.
Nye ytterkanter: Fortellinger om tap og mening
Ved initiativer for et «grønt skifte» settes gjerne ulike hensyn og behov opp mot hverandre; behov for ren energi vs. bevaring av naturmangfold; investeringsvilje vs. lokal medbestemmelse; teknologisk innovasjon vs. beskyttelse av arbeidsplasser- og identitet; m.m. Det indikerer hvordan klimakrisen og andre (politiske, ideologiske og sosiale) kriser danner utgangspunkt for en rekke ulike opplevelser av tap, som kommer til uttrykk i forskjellige, ofte konkurrerende, fortellinger om hva som går tapt – og hva som forstås som det virkelig «umistelige». Det er som om vår samtid i større og større grad fremstår som en «tapets tid». Mens vi på den ene siden ser en økning i ressurskonflikter og tematiseringer av tap, så ser vi samtidig en stor vilje og kreativitet i søknen etter «bedre løsninger», både når det gjelder teknologi og organisasjon, naturrestaurering og former for bevaring, og ikke minst en dannelse av nye, territorielle ytterkanter for ressursutvinning. Denne arbeidsgruppen vil utforske ideer om det umistelige ved å fokusere på «tapets epistemologi» - og med vekt på meningsdannelse og kreativitet knyttet til ulike fortellinger om tap. Vi inviterer spesielt presentasjoner med fokus på natur, industri, teknologisk innovasjon, arbeid, og territorielle ytterkanter: Hvilke fortellinger om industriens død og gjenoppstandelse gir ulike initiativ for et «grønt skifte» opphav til? Hva kommer i skyggen av de nokså unisone fortellingene om «innovasjon», og hvordan kjennetegnes meningsdannelse i en tid med store industrielle og teknologiske endringer? Hva er tapets og kreativitetens logikk i dannelsen av nye romlige og teknologiske «frontiers»?
Forslagsstillere
- Cecilie Vindal Ødegaard, Universitetet i Bergen
- Marianna Betti, Universitetet i Bergen
Kontaktadresse
- cecilie.odegaard [at] uib.no
Abstracts
Sigurd Rud, Roskilde Universitet: Smoothing the frictions
As wind power developments in Finnmark undergo impact assessment, developers produce a substantial assemblage of proposals, maps, documents, websites, and photographs—aimed at establishing these proposal areas as legitimate “resource frontiers” (Tsing 2005). Yet the space being constructed is far from straightforward or easily delineable. Finnmark, with its long and complex history of settler colonization, is ethnically heterogeneous and layered with multiple, overlapping claims and understandings of the landscape. Much scholarship—since Jakob Meløe’s (1990) notion of the “two landscapes of Northern Norway”—has framed these understandings in terms of a Sámi–Norwegian dichotomy. I propose a “two-or-more” perspective that embraces the broader multiplicity and heterogeneity of landscape experiences.
Drawing on Anna Tsing (2005), I argue that Finnmark emerges through frictions between human and more-than-human actors, producing a constantly renegotiated, pluriversal landscape. “Two-or-more landscapes” captures this plurality, while attention to friction emphasizes how it is lived, contested, and remade. By contrast, wind power works to “smooth out” these frictions, presenting a singular, intelligible landscape for resource extraction and industrialization.
This smoothing process invites reflection on what might be lost in the name of the ‘green transition’ and on how the recognition of complex and heterogeneous ways of inhabiting and imagining Finnmark might call this process into question. What landscapes emerge, and what is hidden, through resource mapping and other bureaucratic–cartographic practices? What are the stakes as this particular reading of the landscape becomes hegemonic through the (potential) materialization of imagined infrastructures?? What space is left for struggle and endurance?
John McNeish, NMBU: Indispensable Futures, Dispensable Worlds: Norway at the Frontiers of New Space
New Space– the entrance of private actors into the space industry- is framed as a frontier of technological innovation and ecological salvation. Norway has positioned itself within this global race, expanding rocket and satellite infrastructures on Andøya and Svalbard to claim status as a European leader in the commercial launch market. These projects are a radical extension of green transition and narratives of progress: new orbital capacities for earth and climate observation, the prospect of more efficient resource extraction both terrestrial and extra-terrestrial. Yet every frontier of gain is shadowed by loss.
This paper interrogates the epistemology of loss in the New Space conjuncture. Rather than treating loss as a calculable trade-off against gain, it explores how these uneasily co-exist. The pursuit of outer space reproduces the spatial dynamics of colonial expansion, where peripheries are recast as sites of exploitation. On Andøya, infrastructures for rocket launch overlay traditional fishing and other maritime economies, and transform a lived coastal landscape into an expendable and commodifiable outer edge of Europe’s space ambitions. The language of opportunity and profits—alongside resource efficiency, sustainability, discovery, employment—obscures the complications transformations have on people, land and sea- still assumed by the state and private sector to be an “outer space”.
Drawing on critical social theory and recent fieldwork, this paper situates Norway’s space infrastructures within longer histories of extractivism, territorialisation, and the making of new margins. In this view, “New Space” is not only about future imaginaries, but about how present worlds here on Earth are reordered and rendered precarious. What counts as umistelig—indispensable—emerges not from technological promise but from struggles over meaning, belonging, and recognition of irretrievable loss.
Freja Klarasdatter Thorsen, Aalborg Universitet: Inaktive hydrotermiske sulfideforekomster som et nyt knudepunkt for håb, frygt og forestillinger om udvinding, bæredygtighed, energi og forsyningssikkerhed i Norge.
Inaktive hydrotermiske sulfideforekomster er mineralforekomster i dybhavet, som er aflejret gennem tidligere aktive hydrotermiske væld. Modsat aktive hydrotermiske væld, der er centrum for banebrydende forskning, har inaktive sulfideforekomster længe eksisteret i periferien af menneskelig opmærksomhed, og viden om forekomsterne og deres økosystemer er meget begrænset.
Idet inaktive sulfideforekomster er blevet mål for ny dybhavsminedriftsindustri, er de imidlertid blevet centrum for nye udvindings-forestillinger og stridigheder. Dette gælder også i Norge, der i januar 2024 åbnede 281.000 kvadratkilometer havbund i Norskehavet og Grønlandshavet for dybhavsminedrift. Åbningen har været genstand for kritik og debat grundet manglende viden om området; både ressourcegrundlag og miljøpåvirkninger ved fremtidig udvinding er uvisse.
Dette paper tager etnografisk udgangspunkt i forskellige fora, hvor konfliktstof og debatter om dybhavsminedrift er kommet til udtryk i Norge 2023-2025, herunder rapporter, politiske sagsfremstillinger og høringssvar fra åbningsprocessen samt feltarbejde ved havkonferencer og en retssag. Inspireret af politisk økologi (Tsing 2005) og den geologiske vending (Reinhart 2016) undersøger dette paper inaktive hydrotermiske sulfiders fremkomst i den offentlige og politiske debat som et knudepunkt for forestillinger om udvinding, forsyningssikkerhed, energi-omstilling, og miljøpåvirkninger i Norge. Dybhavet begrebsliggøres som et flertydigt og ambivalent rum, hvor håb og frygt for forskellige aspekter af bæredygtighed – hvad der kan mistes og hvad der må beskyttes – i fremtidens udvinding forhandles. Der argumenteres for, at inaktive hydrotermiske sulfideforekomster, i kraft af en flygtig materialitet i spændingsfeltet mellem viden og ikke-viden, danner knudepunkt for vidtgående og modsatrettede spekulationer og forestillinger om fremtidens geosociale relationer.
Den umistelige kunnskapen om mangfold
Studier av kropper, kjønnsuttrykk og livsformer som faller utenfor binære forståelser og ensrettende normer har lenge vært en liten, men livskraftig gren av antropologifaget, også i Norge. Til dette panelet ønsker vi bidrag som viser betydningen av konkrete empiriske studier av kjønns-, seksualitets- og funksjonsmangfold i ulike samfunn og kulturer og som får fram at slik antropologi er en umistelig del av kunnskapsutviklingen i faget. Hvordan kan antropologer med sin innlevende og sammenlignende tilnærming bidra til større forståelse for livene og selvoppfatningene til mennesker som skiller seg ut som følge av funksjonsvariasjon, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk? Hvilke nye temaer rundt normative kropper, attraktivitet, kjønnsuttrykk og seksualitet trengs å bli utforsket av antropologer?
Vi ønsker også bidrag som tematiserer hvordan mennesker organiserer seg og arbeider for større aksept for ulike typer av mangfold. Sosiale settinger hvor slikt arbeid er under press og kan stå i fare for å fortrenges eller gjøres usynlig er aktualisert gjennom de nylige angrepene på transpersoner og skeives rettigheter i land som Ungarn, Uganda og USA, og gjennom det presset som den såkalte antikjønnsbevegelsen utøver på myndigheter i store deler av verden. Videre ønsker vi bidrag som tematiserer normalitetsoppfatninger knyttet til kjønn, kropp og seksualitet i ulike lokale og globale kontekster. Teoretiske bidrag som tar opp undertrykkelse og diskriminering på bakgrunn av kroppslige egenskaper eller annerledeshet, for eksempel teori om rasisme, skeiv teori eller «crip theory» er også relevante for dette arbeidsverkstedet.
Forslagsstiller
- Hans Wiggo Kristiansen, Institutt for sosialfag, OsloMet - storbyuniversitetet
-
Wenche Bekken, OsloMet – storbyuniversitetet
Kontaktadresse
- hawi [at] oslomet.no
Abstracts
Wenche Bekken, OsloMet: Produserer diagnoser toleranse for mangfold eller opprettholder de fordommer? Rammebetingelsenes betydning i det profesjonelle arbeidet med barn og unge som er annerledes.
Wenche Bekken er sosialantropolog og førsteamanuensis ved OsloMet – storbyuniversitetet, Institutt for sosialfag.
Mangfold og forståelse av dette blir stadig mer sentralt i tjenester og profesjonelt arbeid i Norge. Ordet i seg selv inviterer til å tenke på menneskelig variasjon og toleranse. Hva som utgjør eller produserer forståelse og toleranse er kontekstuelt og politisk. Hvordan vi kategoriserer variasjon og hva vi gjør med variasjon er interessant å utforske. Vi ser en markant økning i antallet barn (spesielt jenter) som får diagnosene ADHD eller autisme, og det gis ulike årsaker til dette, blant annet at man har utviklet verktøy for å diagnostisere (Ref Diagnosefellen). Vi erfarer også at det snakkes mer om for eksempel ADHD i dag enn det gjorde tidligere, hvilket kan påvirke at vi raskere setter merkelapp på atferd som ADHD. Diagnoser gir rettigheter til tilpasset undervisning og oppfølging av eksperter. Lærere i skolen og konsulenter i barnevernet merker konsekvensene av dette gjennom endrede arbeidsoppgaver. Med utgangspunkt i erfaringer fra fagpersoner i barnevernet som jobber med barn og unge med ADHD eller autisme, diskuterer jeg samspillet mellom rammene for det profesjonelle arbeidet og håndtering av barn med diagnoser. Jeg vil også stille spørsmål til om toleranse i det hele tatt produseres. Temaet er interessant med tanke på grenseoppganger og normalitet - et tema som er mye belyst i sosialantropologiske studier.
Koyote Millar: Hvis antropologi og kunst går sammen i terapi – hva oppdager vi?
Koyote Millar er sosialantropolog (master fra UiO), kunstner og psykoterapeut.
I innlegget mitt i arbeidsgruppen ønsker jeg å utforske og undre meg sammen med de andre deltakerne om hvordan kunstnerisk praksis og formidling kan overlappe med, skille seg fra og spille sammen med antropologisk forskning og formidling i kunnskapsutvikling om mangfold. Noe av det som interesserer meg i denne sammenhengen er forholdet mellom «kjent» og «fremmed», deltagende observasjon vs. observant deltagelse, rolleforståelse og bruk av rituelle strukturer og elementer i samskapende prosess.
Jeg vil invitere til denne utforskingen med utgangspunkt i empiri og erfaring fra prosjektene jeg gjør med 71BODIES, et danse- og performancekompani ledet av danser og koreograf Daniel Mariblanca, og et utvalg skrive- og fotoprosjekter jeg har bidratt til de siste par årene. En fellesnevner for disse prosjektene er et ønske og en lidenskap for å utforske og formidle nettopp mangfoldet, kompleksiteten, styrken, sårbarheten og skjønnheten i kjønns- og kroppserfaringer og -uttrykk utenfor normen – og å la folk som har disse erfaringene komme til uttrykk selv, heller enn å bli studert, vurdert, ignorert og/eller iscenesatt fra et majoritetsperspektiv. Samtidig er det også et mål å tilby og invitere til ny innsikt hos og solidaritet fra og med et bredt og blandet publikum. For 71BODIES er også tilrettelegging og samarbeid for universell tilgjengelighet i forestillingene et viktig prinsipp.
Hvordan kan kunstnerisk og antropologisk kunnskapsutvikling og formidling om mangfold møte og berike hverandre? Hvor og hvordan kan det oppstå potensielt fruktbar og utfordrende friksjon mellom en kunstnerisk og en antropologisk tilnærming? Kan både kunstnerisk arbeid og antropologisk forskning invitere relasjonsbygging og inspirere likeverd og allianser på tvers av mangfoldserfaring, og solidaritet med andre erfaringer enn de vi selv har kjent på kroppen?
Jeg kommer med en bakgrunn i antropologi og en aktiv praksis som kunstner og psykoterapeut, og jeg håper vi ved å tygge på dette temaet i fellesskap kan samskape grunnlaget for å utvide denne arbeidsskissen til en framtidig artikkel i Norsk Antropologisk Tidsskrift, og/eller inspirere til videre antropologisk forskning og formidling fra andre i arbeidsgruppen.
Malin Håland Kleppe, HVL: Forståelse av Fravær: Hvorfor avviser Miriam medisinske undersøkelser?
Malin Håland Kleppe er stipendiat ved Høgskolen på Vestlandet, Institutt for velferd og deltaking
Mariam er en flyktningemor som har bodd i Norge i over 25 år. I løpet av de siste seks årene har hun konsekvent nektet medisinske undersøkelser og de diagnostiske merkelappene knyttet til henne og datterens lidelse. For seks år siden mistet hun omsorgen for datteren. Datteren ble diagnostisert med ADHD da hun startet på skolen. Mariam stiller spørsmål ved denne diagnosen og mener at den skjuler det relasjonelle traume de har opplevd, samtidig som den avdekker fraværet av anerkjennelse for deres komplekse situasjon. Hun opplever sin lidelse – ikke som depresjon – men som en utfordring mot hennes identitet og morskap, forankret i det dype tapet av datteren.
Fra et antropologisk perspektiv kan Mariams avvisning ses som et forsøk for å navigere i sosiale dynamikker som ofte marginaliserer henne, i tråd med Prasse-Freeman (2022), som argumenterer for at refusjon kan være en måte å håndtere diffuse maktstrukturer på. Hennes identitet blir misrepresentert, noe som påvirker hennes interaksjoner med helsevesenet. Frykten for at aksept av behandling kan skade hennes sak om omsorgsrettigheter, gjør at hun forblir bestemt: “Jeg vil ikke la dem bruke dette mot meg.” Mariam frykter at utredning og diagnosen ‘depresjon’ vil brukes som et argument mot hennes omsorgsevne grunnet mental sykdom. Hennes avvisning av medisinsk behandling fungerer ikke bare som et uttrykk for motstand mot potensielt stigmatiserende diagnosepraksiser, men også som en viktig del av hennes kamp for anerkjennelse av mangfoldet i morskap og selvoppfatning.
Våre unge lovende: Variasjonsrikdom i fri utfoldelse eller fritt fall?
For årets konferanse er vi blitt oppfordret til å reflektere over hva vi opplever som umistelig i våre tilværelser. Når vi i en stadig mer urolig verdenssituasjon opplever at vår felles fremtid er truet, retter vi som samfunn gjerne søkelyset mot de unge, dem vi fester vår lit til - eventuelt retter våre advarende pekefingre i retning av - i vår søken etter en vei ut av uføret. I denne arbeidsgruppen diskuterer vi hva slags rolle de «unge lovende» tillegges, for eksempel unge arbeidstakere, unge kunstnere, unge aktivister, unge influensere, unge lovbrytere, unge samfunnsborgere generelt, unge i minoritetsposisjoner/med funksjonsvariasjoner spesielt - eller også dagens unge antropologer. De som anses som «de yngre» i en eller annen sammenheng må håndtere omgivelsenes håp og forventninger, skuffelse, mistillit, misunnelse og frykt – ofte i samme åndedrag. Som unge og uerfarne i relasjon til andre risikerer de å bli utsatt for epistemisk urettferdighet (Fricker 2007) i den forstand at de ofte ikke tas på alvor som kunnskapsprodusenter, samtidig som de forventes å bidra med nye perspektiver for å sikre nettopp «kreolisering» og «avtemming» i en ensrettet verden (Hylland Eriksen 2024). I denne arbeidsgruppen spør vi: Hvem er dagens unge lovende – i vid forstand? På hvilke måter utgjør de en trussel mot – eller alternativt bidrar til å beskytte det vi som samfunn ser på som umistelig? Og hvordan ser de unge selv på fremtiden og sin egen rolle i å skulle rive ned -, kjempe imot -, eller bare forholde seg til tapet av det bestående?
Forslagsstillere
- Aina Landsverk Hagen, NOVA, OsloMet
- Tuva Beyer Broch, NINA
- Monika Grønli Rosten, NOVA, OsloMet
Kontaktadresse
- haai [at] oslomet.no
- tuva.broch [at] nina.no
- moniro [at] oslomet.no
Abstracts
Aleksandra Bartoszko, VID vitenskapelige høgskole: Rømningskapital som åpner opp livet: Ungdommens erfaringer med å rømme fra barneverninstitusjoner
Ungdommen som bor på institusjoner rømmer, det vil si at de forlater institusjonen uten ansattes tillatelse. Noen gjør det daglig, mens andre gjør det sporadisk. Enkelte rømmer alene, mens andre avtaler med venner. Mange utsetter seg for farer og oppsøker for eksempel rusmiljøer i storbyer, andre venter rolig og scroller mobilen rett rundt hjørnet eller sitter på bussen frem og tilbake timevis. Disse hendelsene rammes ofte inn som opprør og adferdsproblemer, og betegnes som et lineært fenomen (run-away / rømme fra). Men rømninger er heller demonstrasjoner av kreativ handlekraft, snarere enn enveis motstandskraft. Her henter jeg inspirasjon fra ordets etymologi fra norrønt rýma: «gjøre rommelig, mer åpen, gi rom». Jeg argumenterer at det å rømme handler om å utvide sitt handlingsrom og gjøre livet noe bedre, utfra der man er. For ungdommer representerer rømninger drømmer om hvordan livet er, og hvordan det kunne vært utenfor institusjonen, selv om rømninger ofte ender annerledes enn drømt. Disse handlingene av håp og skuffelse – behovet for å komme tilbake – står i kontrast til den lineære forståelsen av å rømme. I stedet peker den emosjonelle og fysiske bevegelsen fra institusjonen, mot den forestilte fremtiden eller friheten og tilbake til institusjonen, på deres sirkulære natur. Videre, ved å fremheve ungdommens rømningskapital – et mangfold av ferdigheter, ressurser, strategier og oppfinnsomhet som er nødvendige for å navigere innesperring, overvåking og institusjonens totaliserende kontroll – posisjonerer jeg disse handlingene innenfor en ramme av kapasiteter i stedet for mangler. Slik omskriving utfordrer konvensjonelle beskrivelser og definisjoner av deres praksiser.
Håvard Lunde Helgesen, Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet: Det entreprenørielle tankesett sin tilstedeværelse blant utsatt unge voksne i Ohio, USA og Norge: En sammenlignende studie av økonomiske strategier.
Unge voksne står overfor strukturelle utfordringer når det gjelder å få arbeid i det såkalte globale nord. I Norge har velferdsstaten iverksatt flere tiltak for å støtte denne gruppen ungdommer som står i fare for marginalisering og langvarig ekskludering. I Ohio i USA, hvor staten spiller en mer tilbakeholden rolle, tar ungdommer som lever i usikre forhold ofte lavtlønnede jobber i industrien eller tjenesteøkonomien. Selv om de to kontekstene er forskjellige, sammenligner og utforsker dette paperet de unge voksne sine økonomiske strategier og håp for fremtiden. Arbeidet er basert på feltarbeid utført i storbyområdet i Rust Belt-byen Dayton i Ohio, og intervjuer med ungdom som mottar økonomisk støtte og oppfølgingstjenester fra Arbeids- og velferdsforvaltningen i Norge (NAV). Jeg argumenterer for at en kultur preget av ideen om entreprenøren som et nyliberalt subjekt er til stede i de unge voksne sine økonomiske strategier og fremtidsplaner.
Ingrid M. Tolstad, Handelshøyskolen, OsloMet, og Anja Nylund Hagen, UiO:Kreative drømmer, prekære virkeligheter: Utvikling av kulturtalenter i skjæringspunktet mellom kreativ kontroll og utfoldelse.
De siste 20 årenes politiske styring mot kultur som kreativ næring innebærer en økt satsning på talentutvikling i ulike deler av det norske kunst- og kulturfeltet. Samtidig har den konseptuelle forståelsen av hva talent er beveget seg fra en statisk og resultatorientert mentalitet som anser talent som medfødt, til en prosessorientert vekstmentalitet hvor man ser på talent som noe som utvikles gjennom læring og veiledning i trygge omgivelser. Talenter i det norske kunst- og kulturfeltet står i et særlig skjæringspunkt mellom ‘kunst og kommers’, hvor de både forventes å kunne produsere uttrykk av høy kunstnerisk kvalitet og å kunne gjøre denne kunstneriske praksisen til et levebrød. Dette paperet undersøker hvordan kulturlivets ‘unge lovende’ og deres talentutviklere navigerer og forhandler om verdier, forventninger og fremgangsmåter på talentenes vei mot å ‘oppfylle sitt potensiale’ og ‘bli til noe’. Paperet trekker veksler på datamateriale fra to prosjekter, som gjenspeiler hver sin tilnærming til talentutvikling. I det ene intervjuet vi låtskrivere og ansatte i musikkforlag om samarbeid i strategisk karriereutvikling, i det andre gjennomførte vi intervjuer, deltakende observasjon og medforsking med ledere, deltakere og veiledere i et talentutviklingsprogram for unge filmskapere. Musikkforlagene var opptatte av å sette tydelige målsetninger i samarbeid med de unge låtskriverne de signerte, og lage et definert veikart for hvordan man kunne jobbe for å komme seg dit. I filmtalentprogrammet var man derimot opptatte av å skape et trygt rom for deltakerne hvor den kreative prosessen bidro til å drive prosjektene fremover i en ikke forhåndsdefinert retning.
I begge tilnærmingene stod talentene og deres veiledere i en rekke komplekse og sammenfiltrede dilemmaer knyttet til det å skulle sprenge kunstneriske grenser gjennom fri kreativ utfoldelse, samtidig som man håndterer bransjens krav og forventninger om kreativ kontroll. Eksempelvis diskuterer paperet hvordan talenter som utvikles innenfor et kulturliv preget av prekære arbeidsforhold sosialiseres inn i et ideal om at suksess handler om hvem som jobber mest og hardest, og at dette er verdt det fordi man er heldig som får lov til å ‘gjøre det man elsker’. Som Siciliano (2021) har beskrevet er denne typen kreativt arbeid preget av en grunnleggende ambivalens hvor kulturutøveres og -produsenters opplevelse av kunstnerisk begeistring og estetisk engasjement er tett sammenvevd med kulturbransjenes usikre arbeidsforhold og fremmedgjøring. Internaliseringen av ideen om at de som unge lovende kulturprodusenter er privilegerte, gjør dermed at de selv bidrar til bransjens utnyttelse av deres egen kreative arbeidskraft.
Friheten er umistelig
Hvilke verdier og praksiser er så grunnleggende at endringer ville rokke ved samfunnsorden slik vi kjenner den? Etter generasjoner med dyp fred i Europa og ‘Vesten’, med velfungerende, demokratiske nasjonale institusjoner – er det nå et skifte.
Totalitære ledere øker overvåkning av egne borgere, sensurerer forskning, undergraver rettsstaten og truer allierte. De skaper uklarhet om hva som er en kjensgjerning og hva som er meninger. Sosiale medier skaper ekkokammer. Disse lederne og totalitære politiske strømningene skaper polarisering i egne land, men også mellom nasjoner. Kanskje historien ikke gjentar seg, men mønstrene er gjenkjennelige. Friheten vår er det umistelige.
Antropologien skal stille de store spørsmålene, forankret i de små stedene. Hvordan kan vi møte disse sosiale endringene faglig? Vi inviterer til panelgruppe for å diskutere frihet. Frihet på alle nivå fra det lokale til det globale – og med ulike perspektiv. Hva betyr frihet – og for hvem? Hvordan rammes ulike grupper forskjellig? “In any symposium on war a place might be rightly claimed for anthropology, the study of mankind at large” sa Malinowski.
I dag er det få antropologer som bidrar på symposier hvor “mankind at large” diskuteres. Vi forankrer vår forskning lokalt, men vi skal også bidra til å stille de store og viktige spørsmålene. Hvordan kan vi som fagfellesskap bidra med innsikt og handlinger som gjør en forskjell? Vi inviterer til høyttenkning rundt det grunnleggende for våre ulike tilværelser slik vi kjenner dem i dag. Vår frihet.
Forslagsstillere
-
Tone Danielsen, Forsvarets høgskole
Kontaktadresse
-
todanielsen [at] mil.no
Abstracts
Trine Olsen Møgster, NTNU. Frihetens betingelser i Terra Nullius – den spekulative fremtidens nye verden.
I dette bidraget stiller jeg spørsmålet om investeringens tidsorientering – der tiden starter i den spekulative fremtiden og regner seg bakover til nåtiden – er en så grunnleggende endring at den rokker ved samfunnsorden og frihet. Jeg lurer på om vi rett og slett har oversett en forskyvning i hvordan tid forstås og gis verdi – en forskyvning med dyptgripende konsekvenser.
Da jeg studerte antropologi på 1990-tallet, gikk tiden fremover. Vi bygget landet sten for sten, og politiske prosjekter og offentlig debatt hadde tydelige forventninger til
resonnementer og argumentasjon. Tiden beveget seg fra fortid til fremtid, og underveis ble alt gradvis bedre. Men dette var i ferd med å endres.
I Jane Guyers klassiske analyse av makroøkonomisk tid beskriver hun hvordan den nære fremtid gradvis «evakueres» og erstattes av en mer dominerende, fjern fremtid – formet av rentebaner, nedbetalingsplaner og kalendriske tidsrammer. Guyers arbeid var banebrytende i å vise hvordan økonomiske og religiøse forestillinger endrer vår
tidsforståelse.
Med utgangspunkt i eget feltarbeid fra byutviklingsprosjekter på Fornebu argumenterer jeg for at denne forskyvningen i dag er enda mer radikal. Vi har trådt inn i den finansielle investorens tidslogikk, der fremtidens verdier importeres direkte inn i nåtidens beslutninger gjennom finansielle modeller som styrer og utvinner verdi fra det som ennå ikke har skjedd.
Denne tidsforståelsen er tett knyttet til skiftet fra varelogikk til eiendelslogikk, og får
dype konsekvenser for privat eierskap, verdien av arbeid og individets frihet. Land og
bolig forstås ikke lenger som fysiske ressurser eller varer, men som finansielle eiendeler definert av forventet fremtidig avkastning.
Mitt hovedpoeng er at vi må forstå denne utviklingen som en form for kolonisering av
fremtidens tid og rom. Når grunneiendom blir en ren finansiell eiendel, behandles både fremtiden og det fysiske landskapet som en Terra Nullius – et tilsynelatende tomt og åpent territorium klart for kolonisering. Der privat eierskap til jord historisk har vært en grunnpilar i politisk tenkning om stat, demokrati og frihet, står dette forholdet i dag
overfor en grunnleggende omforming
Are Hallan Syversen. Akademisk frihet, kulturell kommunikasjon og verdier i endring.
Hva regnes som umistelig i en tid der samfunnets verdier forskyves? I takt med økende politisering av kunnskapsproduksjon, økonomiske prioriteringer og globale kriser, utfordres universiteter og høyskolers rolle som uavhengige kunnskapsbærere. Akademisk frihet – lenge betraktet som et fundament i høyere utdanning – er i dag under press gjennom styringsformer som reduserer faglig autonomi og vektlegger kortsiktige resultater fremfor langsiktig, kritisk tenkning.
Denne presentasjonen undersøker hvordan skiftende verdier påvirker forståelsen av hva som er umistelig i akademia, og stiller spørsmål ved hvilke konsekvenser dette har for forskere, studenter og samfunnet som helhet. Samtidig fremheves betydningen av samarbeid og kulturell kommunikasjon på tvers av landegrenser som en mulig motkraft til fragmentering og verdiforskyvning. Gjennom eksempler fra internasjonale
kunnskapsnettverk og interkulturelle prosjekter argumenteres det for at dialog og gjensidig læring er avgjørende for å bevare – og fornye – det som virkelig er umistelig i akademia: friheten til å tenke, utfordre og skape ny innsikt
Heidi Mogstad, Chr. Michelsen Institutt. Frihetens paradokser: sikkerhet, grenser og opprustning i dagens Europa.
Frihet er trolig noe mange nordmenn lenge har tatt for gitt. Norge regnes som et av verdens tryggeste og mest likestilte land, og min generasjon har vokst opp i det noen beskriver som en “dyp fred” i Europa. I dag opplever mange at denne friheten står på spill. Russland har brutalt invadert sitt naboland Ukraina, frykten for storkrig vokser, høyreekstremismen er på frammarsj i Europa, og hele den liberale verdensordenen er under press. I dette innlegget vil jeg reflektere over ulike måter vi forstår frihet på, og særlig forholdet mellom frihet og sikkerhet i dagens Norge. Jeg vil løfte frem to tilsynelatende paradoksale trekk: at Norges og Europas frihet i dag forsvares gjennom stadig strengere og mer brutal grense- og asylpolitikk – og gjennom oppfattende militær opprustning, inkludert økende fokus på atomvåpen som avskrekkingsmetode. Spørsmålene jeg vil stille er: Blir vi egentlig friere og tryggere av stengte grenser og flere våpen? Hvilken frihet er det som beskyttes – og på bekostning av hvem og hva? Og hva kan antropologer bidra med i disse høyst politiske og betente debattene om Norges og Europas sikkerhet og frihet?
Ole Totland. Tillit – frihetens styrke og sårbarhet.
8. mai ble frigjørings- og veterandagen markert over hele landet. 80 år etter den tyske okkupasjonen blir vi minnet om at verdiene som stod på spill under krigen fremdeles angripes av både ytre og indre krefter.
Oppbygningen av sterke nasjonale og internasjonale institusjoner i etterkrigstiden bidro til å konsolidere friheten vi tar for gitt. I dag er institusjonene under sterkt press på begge sider av Atlanterhavet. Når rettsstaten og maktfordelingsprinsippene svekkes påvirker det handlings- og ytringsfriheten, men også tilliten til staten og dens institusjoner. Denne tilliten gjør det mulig å akseptere sterk offentlig kontroll, fordi den oppfattes som garantist for det åpne og likestilte samfunnet.
Høy grad av tillit til institusjonene kan forstås som en demokratisk ressurs. Samtidig gjør tilliten oss sårbare. Tillit er ikke likt fordelt. Kjønn, etnisitet og klasse former muligheter og begrensinger og påvirker hvordan tillit oppleves og forhandles. Tilliten brytes lett dersom systemet ikke kan garantere for alles frihet. Tilliten kan også forvitre når institusjonene brytes ned innenfra eller undergraves av eksterne krefter, noe som gir grobunn for splittende og autoritære krefter.
Ved å studere hvordan makten er fordelt og virker, strukturelt og i hverdagen, kan vi vise hvordan makt og tillit etableres, utfordres og forhandles i praksis. Antropologien har en unik evne til å forstå og forklare makt. Med dette følger et særskilt ansvar for å forstå hvordan kontroll, styring og tillit virker sammen, og hvordan maktinstitusjonene både kan true friheten, men også utgjøre ett av frihetens mest umistelige fundamenter.
Tone Danielsen.
“All human beings are born free and equal in dignity and rights”, står det i FNs Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. Hva betyr dette i dag, i en sikkerhetspolitisk urolig verden hvor krig og konflikter har kommet stadig nærmere? Etter generasjoner med dyp fred i Europa og ‘Vesten’ – er det nå et skifte. Totalitære ledere øker overvåkning av egne borgere, driver sensur av institusjoner og forskning, undergraver rettsstaten og truer allierte. Makt forskyves og sentraliseres. De skaper polarisering i egne land, men også mellom nasjoner. Sosiale medier blir ekkokammer, hvor skillet mellom kjensgjerninger og meninger er uklare. Kanskje historien ikke gjentar seg, men mønstrene er gjenkjennelige.
Antropologien skal stille de store spørsmålene, forankret i de små stedene. Hvordan kan vi som fagfellesskap møte disse sosiale endringene? Hvilke verdier og praksiser er så grunnleggende at endringer ville rokke ved samfunnsorden slik vi kjenner den? For meg er frihet og likeverd umistelig. Hva betyr frihet, for hvem og hvordan rammes ulike grupper og minoriteter forskjellig?
“In any symposium on war a place might be rightly claimed for anthropology, the study of mankind at large” sa Malinowski. I dag er det få antropologer på slike symposier. Vi antropologer forankrer vår forskning lokalt, men vi skal også bidra til å stille de store og viktige spørsmålene. Vi antropologer må bidra med empirisk forskning som beskriver og analyserer de store samfunnsutfordringene i dag, gi innsikt og handlinger som gjør en forskjell, for det vi mener er umistelig for “mankind at large”.