Arbeidsgrupper og abstracts

LandBruk: Antropologiske perspektiver på jordbruk, landskap og bruk av land

I en tid preget av usikkerhet og tap av både natur og biologisk mangfold, setter denne arbeidsgruppen fokus på landskap og bruk av land, i bred forstand. Land er ikke bare sentralt for matproduksjon og utnyttelse av ressurser, men er også der folk lever og relasjoner til landskap blir meningsfulle. Landskap kan være felleseie eller privateid, bli pløyd eller pleiet, utbedret eller utmagret, bevart eller utbygd, og forstått som verdifulle eller verdiløse. Hvordan land skal forstås eller brukes, og av hvem, er ofte viktige og betente politiske, økonomiske og etiske spørsmål. I Norden er det også spesifikke utfordringer knyttet til vær- og klimamessige forhold, urfolksspørsmål, samt spenning mellom bruk og vern, rekreasjon og næring. Til panelet er vi særlig interesserte i bidrag med fokus på Norden, men åpner også for komparative perspektiver fra andre deler av verden. Vi spør blant annet hvilke kritiske antropologiske teorier og verktøy som kan adressere utfordringer knyttet til landskap og landbruk. Hvordan setter politiske føringer spor i landskapet, og hvordan blir visjoner om bærekraft realisert? På hvilke måter blir territorialitet og landskap forstått og forvaltet i en tid preget av geopolitiske spenninger? På hvilke måter har “forbedring” vært en drivkraft for endringer i landskap, driftsformer og bruk av land? Hvilke roller spiller bruk av land for opplevelsen av fellesskap, tilhørighet, og for fremtidsforestillinger? Panelet springer ut av seminarrekken LandBruk, arrangert av forskningsgruppen Nordisk Laboratorium. https://www.sv.uio.no/sai/forskning/grupper/nordisk-laboratorium1/

Forslagsstillere

• Magnus Olav Nyaas Ravnå, Stipendiat ved Institutt for geografi og sosialantropologi, NTNU.

• Erik Nordnes Einum, Stipendiat ved Institutt for kultur, religion, Asia- og Midtøstenstudier, Universitetet i Oslo.

• Louisa Crysmann Stipendiat ved MESH og Department of Social and Cultural Anthropology, University of Cologne.

Kontaktadresse

• magnus.o.n.ravna [at] ntnu.no

Abstracts

Vilde Kristensen: Umistelig tradisjonell kunnskap: infantilisering i møte med miljøkriser.

Med utgangspunkt i forskning fra Austertana, en liten bygd i Tana kommune i Finnmark, vil jeg utforske hvordan marginalisering og infantilisering kan forstås gjennom miljøforvaltning, kunnskapshierarkier og statlig styrt utvikling. Etterkrigstidens velferdsinitiativer og assimileringspolitikk bidro til å underordne samisk og lokalt forankret kunnskap under sørnorske normer. I lys av dette reises spørsmål om en vedvarende prosess av infantilisering kan forme forståelsen av den nordnorske befolkningen, og dermed hvilke muligheter de har for å bidra i utviklingen av og miljøforvaltningen i egen region. Jeg argumenterer dermed for at infantilisering kan benyttes som et verdifullt analytisk grep i denne konteksten, for å belyse hvordan nordlige befolkninger fremdeles systematisk fremstilles som mindre kompetente og i behov av statlig styring, særlig i miljørelaterte beslutningsprosesser. Med fokus på forvaltningen av laks i Tanaelva diskuterer jeg hvordan ekspert- og statlig drevne løsninger marginaliserer den tradisjonelle kunnskapen som lokalbefolkningen besitter, og hvordan lokale aktører gjøres tilsynelatende irrasjonelle eller uskikkede til å håndtere invasjonen av pukkellaks. Til sammenligning presenteres lakseforvaltningen i Syltefjordelva, som illustrerer en kontrast hvor mer lokalt forankret kunnskapsgrunnlag åpner for både mer effektive og kulturelt relevante forvaltningsmodeller. Jeg utforsker hvordan infantilisering kan forstås som en samtidsmekanisme for kolonial maktutøvelse, og hvordan kampen for epistemisk anerkjennelse er sentral i arbeidet for kulturell overlevelse og rettferdig deltakelse i utformingen av regionens miljøforvaltning.

Denne analysen belyser hvordan landskap, kunnskap og maktforhold veves sammen i spørsmål om bruk og forvaltning av land, og tematiserer tradisjonell kunnskap som umistelig i møte med miljøkriser.

Ida Marie Hydle: Et ropende Arktis og tause stater: Urfolksrettigheter mot statlig ekstraktivisme.

Mitt utgangspunkt er flere feltarbeid i samisk reindrift over år. Nå arbeider jeg sammen med fiskere, kunstnere og forskere i EU-prosjektet Birgejupmi (nord-samisk for å berge seg med det man har). Oppgaven er bl.a. å dokumentere urfolks bærekraftkompetanse i arktiske kyststrøk. Jeg observerer folk og laks rundt laksefeller i flere av Finnmarks 90 lakseelver. Statens mål er å stoppe pukkellaksen i elvemunningene. Lokalbefolkningen protesterer pga. tvil om at myndighetene vet hva de gjør, begrunnet i kunnskaper som verken statlig ansatte fagfolk eller politikere lytter til. I urfolks mentale bilder, språklige praksiser og ferdigheter henger naturen/e og kulturen/e sammen på flere ulike måter. En del av problemstillingene henger tett sammen med de ulike synspunktene på nasjonale og internasjonale maktkamper som utspiller seg i Arktis, der lov og rett håndteres på uvisse og overraskende måter. Enorme verdier hentet fra kyst-og havfiske er, med statenes velsignelse, samlet på få milliardærhender i løpet av de siste 70 årene.

Hvordan svarer ikke statlige myndigheter på lokale fiskeriorganisasjoners henvendelser eller på domstolsavgjørelser som gjelder folkerettslige forpliktelser? Hvorfor og hvordan bygges Kyst-Arktis ned? Hvordan øker oppdrettsnæringen trass i fiske- og fugledød? Er det et kategorimistak å sammenlikne «fiskebruk» med «jordbruk»? Hvordan forstå «lønnsomhet» i landbruks- og fiskerinæringene? Hva er «bruk», «brukbart» eller «bærekraftig»? Sjøbunnen under merdene lukter fjøs. Mine samiske kolleger avkler statens ekstraktivisme av land og hav under det grønne skiftet-flagget år etter år ... i likhet med andre urfolk.

Aina Helene Guttorm Einarsen: Meahcci og lodden – samisk landskap og praksis – og hvordan de henger sammen.

Lodden – en samisk sedvane og andejakt, har siden 1950-tallet vært regulert gjennom forskjellige ordninger, og i perioder vært forbudt, fordi den strider med prinsipper for bærekraftig jakt i Norge. Både staten, fugleforskere og loddejeaddjit (de som driver med lodden) har omsorg for fuglene, men hvordan de har omsorg er forskjellig. En feiloversetting av samiske onto-epistemologier visker ut disse forskjellene, og den langvarige kontroversen fremstår som en interessekonflikt mellom fugleforskere og samer, vitenskap og tradisjon, natur og kultur, der staten må velge mellom å beskytte fuglebestanden eller bevare samisk kultur (Einarsen 2025).

Lodden foregår i et landskap som kalles meahcci – «praktiske steder med uforutsigbare (men produktive) sosiale relasjoner med levende og moralsk-følende (ikke)menneskelige vesener hvor et skille mellom natur og kultur ikke eksisterer» (Joks, Østmo & Law 2020: 305. Min oversettelse fra engelsk). Denne definisjonen av meahcci er en motreaksjon til at det ofte oversettes til «utmark» på norsk. Å kategorisere områder som folk har nyttiggjort seg av i flere generasjoner som «utmark», visker ut folks relasjonelle praksiser der. Joks og Østmo (2024) argumenterer for at hvis vi ikke kan nyttiggjøre oss av meahcci, så kan det ikke lenger kalles for meahcci. Med andre ord, meahcci og lodden – landskap og praksis – er uløselig knyttet sammen. Hva skjer når disse forsøkes løses fra hverandre, og hvordan kan et så enkelt og samtidig vanskelig grep som å nekte å oversette påvirke vår forståelse av land og bruken av den?

Helge Hiram Abdelnoor Jensen og Gro B. Ween: Statens antropologi.

Statens antropologi tar utgangspunkt i en erkjennelse av at mye antropologi er skrevet om landskapet innenfor et subarktisk areal, løselig definert med geografisk overlapp mellom nasjonalstaten Norge og kulturområdet Sápmi. Faktiske rettigheter til land og vann og naturforvaltnings autoritet, er saker som stadig undersøkes av antropologer, i respons til spørsmål som bringes på dagsorden i offentlig politisk debatt. Antropologer skriver om forståelse av landskap, møter mellom ulike kunnskapsformer i naturressursforvaltning, og fokuserer ofte på lokalkunnskap, lokale sedvaner og rettsoppfatninger.

Imidlertid er antropologer ofte tause om statsteori. Hvilke implikasjoner kan etnografiske funn ha for vår forståelse av statlig suverenitet, komplekse politiske systemer og statlige praksiser? Spørsmål om rettslig pluralisme og komplekse suvereniteter er noe antropologer gjerne undersøker om de følger bistandsorganisasjoner til fjerntliggende postkolonier. Å rette det samme blikket mot innenrikspolitiske forhold synes derimot vanskeligere.

Samskrevet av en statsviter og en antropolog med felles fokus på Finnmark, undersøker dette paperet hvordan perspektiver på statlig politikk i de nordiske stater kan gi andre forståelser av landskap, bruk av, og rettigheter til, land i Sapmi.

Henrik Sindig-Larsen: To teoretiske begrepspar for å forstå spenningen mellom modernitet og bærekraft i forvaltning av landskap. 

Innlegget er inspirert av eksempler fra seminarserien LandBruk hvor forvaltere av landskap opplever spenninger mellom krav til økt effektivisering på moderniseringens økonomiske premisser og økt bærekraft på det grønne skiftets økologiske premisser. Sentrale spenninger er knyttet til skala og skalerbarhet. Bærekraftig arbeid forutsetter ofte lokal kunnskap som ikke lar seg oppskalere på samme måte som generisk kunnskap tilegnet gjennom tegnsystemer som skrift, tall og penger (semiotisk infrastruktur). Moderniseringsprosessen kan betraktes som en trinnvis oppskalering av semiotisk infrastruktur som grunnlag for oppskalering av energetisk og materiell infrastruktur. Teknologi eksternaliserer funksjoner som tidligere var individuelt realisert av muskelkraft og kognitive ferdigheter. Sinding-Larsen (1992, 2006, 2019) diskuterer forholdet mellom høyeksternalisert versus laveksternalisert som alternativer til begrepsparet moderne versus tradisjonell/førmoderne for å forstå dype brytningstider. Bærekraftig omstilling representerer en dyp brytningstid som inneholder elementer av både modernisering i revers og forsterket modernisering bl.a. fordi nyere vitenskapelig økologi bygger på en høyere eksternalisert vitenskap enn dagens mer reduksjonistiske biologi.

Ytterligere et begrepspar: Spenninger/konflikter innen samme eksternaliseringsnivå kaller jeg laterale mens spenninger mellom eksternaliseringsnivåer kalles vertikale. Samme konflikt kan ha laterale og vertikale aspekter. Eksempel: I samisk kontekst (Henriksen and Hydle 2024; Harvey, Lien, and Nyquist 2024) finnes konflikter om hvem som skal eie/forvalte land (laterale aspekter) som samtidig handler om hva det vil si å eie land (vertikale aspekter): vertikal fordi konflikten er mellom forståelsesrammene til en høyeksternalisert rettsstat og en lavere eksternalisert interessebærende enhet (f.eks. en mer relasjonell siida). Innlegget vil diskutere hvordan disse begrepsparene kan kaste lys over skalakonflikter i det grønne skiftet.

Erik Nordnes Einum: Kjøttets politiske økonomi: Hvordan kjøttproduksjon og -forbruk endrer norske fjellbygder.

I tiden etter andre verdenskrig har antallet bønder og gårdsbruk i Norge gått drastisk ned. Samtidig, har produksjonsnivået ved norske gårder økt enormt, spesielt av kjøtt- og melkeprodukter. Kravet om effektivitet og produksjonskvoter har ført til en kannibalisering av norske gårdsbruk, der størrelse og mengde er viktig. Denne ideen av fremgang, sammen med økt sentralisering av produksjon i det norske landbruket, har gjort det vanskeligere for fjellbygder å holde liv i gårdsbrukene. Basert på antropologisk feltarbeid med bønder i fjellandbruket og den historiske industrialiseringen av kjøtt- og melkeproduksjon i Norge, undersøker jeg hvordan sammenhengen mellom byråkrati, natur, og kultur endrer bygder, dyr og landskap i fjellområdene i Nord-Gudbrandsdalen. Med dette viser jeg blant annet hvordan industrialisert kjøttproduksjon «avnaturaliserer» dyr og deres rolle i fjellandskapet, og hvordan produksjonen av kjøtt og melk endrer fjellbygder gjennom sentralisering av jordbruket, «grønne» diskurser omkring beitedyr og rødt kjøtt, og nyere opplevelsesforestillinger av fjellandskapet. De norske fjellbygdene havner mellom ideer av bruk og vern, fremgang og endring, en økt spenning mellom det rurale og agrare som i større grad er frakoblet, og mellom valgfrihet og tvang i forhold til bosted. Dermed undersøker jeg kjøttets politiske økonomi – sammenhengen mellom økonomi, politikk, makt, og miljø – og hvordan kjøtt er mye mer enn det man ser i frys- og kjøledisker eller på tallerkenen.

Isabelle Hugøy: Klimasmarte beregninger og implikasjoner for alternativ drift av jordbruksland.

Jordforringelse, ekstremvær, avlingstap, økonomisk usikkerhet og økende krav til å møte dagens klima- og miljøproblematikk er noen sentrale utfordringer som bønder i Norge står overfor. I Østfold responderer en økende andel kornbønder ved å eksperimentere med alternative dyrkingspraksiser som utfordrer etablert ideologi og praksis rundt bruk og drift av jordbruksland. Til tross for at flere bønder opplever bedret jordhelse samt positive personlige og sosiale ringvirkninger er nøkkelaktører i landbruket skeptiske til alternative driftsformer. I stedet promoterer landbruksaktører klimasmart logikk som tar sikte på å samtidig effektivisere matproduksjon, redusere klimagassutslipp og tilpasse driften av jordbruksland til klimaendringer. Klimasmart logikk innebærer økt fokus på måling, kvantifisering og kalkulering for å optimalisere bruk av land og ressurser. Dette samsvarer dårlig med alternative driftspraksiser hvor bønder i større grad lener seg på sensoriske og erfaringsmessige endringer i landskapet og i jorden. Hvilke implikasjoner har klimasmart logikk for bruk av jordbruksland? Hvilke type relasjoner, kunnskap og praksis risikerer å gå tapt når teknokratiske løsninger til klimakrisen promoteres fra politisk hold og av nøkkelaktører i jordbruket?

Dette paperet utforsker spenninger som oppstår i møtet mellom klimasmart jordbruk og alternative driftsformer, med et spesielt fokus på rollen kvantifisering og beregninger har i forståelsen av hva som anses som legitim bruk og drift av jordbruksland. Paperet er i hovedsak basert på feltarbeid blant bønder i Østfold og Jæren i Norge i 2021-2023, men trekker også på komparative innsikter fra feltarbeid blant kaffeprodusenter i Turrialba, Costa Rica i 2022 og 2023.

Louisa Crysmann: Investeringer i subarktisk jordbruk – hvorfor bønder velger store kostnader for høyere produksjon.

Europeiske jordbrukslandskap er vanligvis enten forlatt eller intensivert, og representerer en av disse to motstridende polene. Ettersom noen regioner investerte i monokulturer, opplevde andre avfolking og åkre i ubruk. Konvensjonelt dyrkede subarktiske åkre passer ikke inn i dette skjema. De er marginalt lønnsomme nok til å støtte førstnevnte, og for avsidesliggende til å snu ryggen til matproduksjon helt.

På gårder på Shetland (Storbritannia) og Finnmark (Norge) blandes disse motsetningene – forlatthet og intensivering – ettersom jordbruk er både konvensjonelt og produktivt, men heller ikke helt som i den store skalaen vi finner lengre sør. I stedet finner vi industrielt jordbruk i mindre skala, på jord som bare delvis egner seg til maskinarbeid og kortere sesonger, noe som krever mer areal for like produksjon.

Med fokus på saue- og melkeproduksjon på tvers av disse områdene, fokuserer denne artikkelen på bønder som investerer pengene sine i store dyreraser, kunstgjødsel, nye maskiner og kraftfôr på et sted der vekstsesongen er kort og fôringsvintrene er lange. Gjennom disse historiene blir nedlagthet og avfolking sammenflettet med industrielt jordbruk ettersom store områder med subarktiske drenerte jorder fra det tjuende århundre blir tilgjengelige for investeringer i industrielt jordbruksmetoder for de få som fortsatt dyrker jorden. Og hvorfor en overgang til mindre kjemiske og mindre intensive metoder virker utenkelig i denne sammenhengen.

Magnus Olav Nyaas Ravnå: På Gjengrodde Grøfter: Fra Myrdestruering til Myrrestaurering.

De siste 200 årene har man i Norge, og store deler av verden, vært travelt opptatt med å drenere, bygge ned og grave ut myrer etter alle kunstens regler. Myr har med få unntak blitt betraktet og beskrevet som uhyggelig, ufremkommelig, og verst av alt, ubrukelig mark, og har som resultat blitt drenert med støtte fra statlige og private aktører i stor skala. I Norge har dette stort sett blitt gjort for å dyrke skog eller lage åkerlandskap. Men i nyere tid har Myrrestaurering – det å forsøke å returnere drenerte myrer til «naturlig tilstand» – sammen med andre former for naturrestaurering blitt et stadig mer populært tiltak for å stagge klimaendringer og naturtap.

Hvordan har det seg at vilt forskjellige aktører i Norge, fra politikere og forskere til aktivister og næringslivsaktører, i dag alle stiller seg bak myrrestaurering når de for ganske kort tid siden arbeidet hardt for at mest mulig myr skulle forsvinne? Og hvordan kan slike praksiser endre måtene vi forstår og bruker landområder på? Basert på arkivarbeid og feltarbeid med forskere og statsansatte som restaurerer myr i Norge undersøker jeg hva det er med myra som har omvendt fiender til støttespillere, og i hvilken grad fremveksten av myrrestaurering representerer en reell endring i nordmenns forhold til myr, eller simpelthen trår opp igjen velgåtte grøftespor.

Carolin Maertens: Contested ground. Politics of environmental knowledge and practice in Eastern Germany.

This paper explores the complex interplay between industrialisation, environmental degradation, and fundamental shifts in human-environment relationships in the Bitterfeld-Wolfen region of eastern Germany. Once an industrial hub for coal extraction and chemical production, this area has faced significant pollution and a profound loss of ecological environments, leading to the erosion of localised environmental knowledge and practices that shaped the landscape until the 1950s.

Following German reunification in 1990/91, extensive ecological remediation efforts transformed the region into an entirely new landscape composed of lakes, nature reserve, and tourism infrastructure, all of which also fostered new forms of ecological expertise. However, this knowledge often remains compartmentalised and shaped by divergent and competing conceptions of landscape, the environment, or Nature, resulting in varied human-environment relationships, practices, agendas, and conflicts over land use and environmental governance.

The paper argues that while the "ruins of late capitalism" (Tsing 2015) may harbor unexpected productive capacities—such as new ecologies, relationships, and landscapes—this potential must be approached with caution. Rather than celebrating unexpected benefits of ruination, close examination is needed, one that is particularly attentive to local complexities and the intertwined nature of environmental and political histories. In order to do so, I combine ethnographic methods with methodological and conceptual approaches developed within political ecology and the environmental humanities.

This perspective underscores the importance of critically engaging with the afterlife of industrial landscapes to foster informed, sustainable and socio-economic just approaches to environmental transformation.

Kathrine Dalsgaard: Samskabte Naturer: Fortællinger og forvaltning af ny natur i Danmark.

I respons på klima- og biodiversitetskrisen skal danske landskaber på kort tid forandres og forvaltes på nye måder. Offentlige projekter vil fjerne grøfter, dræn og udtage klimabelastende lavbundsjord og skabe større artsrigdom i det åbne land. Landskabets omstilling og målet om at gøre fremtidens landskab mere vådt og vildt, støder mod flere borgeres nuværende forhold til og fortællinger om naturen, der er udviklet i takt med århundreders produktionsfremmende interventioner i og kolonisering af landskaber. De nye tiltag afføder gnidninger mellem myndigheder og forskellige borgere om hvad natur er samt debat om tempo, æstetik, vidensformer, adgang samt hvordan man i det antropocæne drager omsorg, opretholder beboelige verdener og for hvilke væsner.

Oplægget præsenterer indsigter fra en erhvervs. -Ph.d. i Naturstyrelsen (NST) og på Københavns Universitet, der har undersøgt naturprojekter, som de udspilles og fortælles af jordejere, andre borgere og forvaltere i Midtjylland. Fokus har været på, hvordan forskellige aktørers fortællinger både afspejler kontroverser om landskabets brug og indretning og metodisk bidrager til at samskabe landskabet.

I oplægget opridses og udforskes nogle af de positioner og enactment af naturer, som er på spil i en brydningstid. Mange analyser af menneskets forhold til natur tager afsæt i antagelser om én natur, som forskelligt placerede aktører repræsenterer og ser forskelligt på. Jeg viser, at natur praktiseres som multiple, omstridte og delvist overlappende virkeligheder, der fremkommer i et samspil mellem forskellige aktører. Et fokus på de forskellige aktørers performance og udøvelse af forskellige naturer kan bidrage til at forklare kontroverser om fremtidens landskab.

Solfrid Ingriddatter Nordrum: Skaping av land, Afrikansk svinepest og villsvin.

Samtidig som Afrikansk svinepest (ASP) har spredt seg til stadig flere land i Europa, har villsvinet gjenbefolket Sverige, samt svenskegrensa i Norge. Både hver for seg og sammen påvirker villsvinet og ASF bruk av land på ulike nivåer, fra intime relasjoner til nasjonal suverenitet og internasjonal industri. Det friske villsvinet åpner for en kjøttrik og annerledes jakt som er tilgjengelig for små grunneiere. Samtidig spiser villsvinet kornavlinger og er en potensiell vektor for ASP. ASP gir 99% dødelighet til ville og tamme svin og kan forbli smittsomt i lang tid i jord og kadaverrester. Gjennom feltarbeid, intervjuer og dokumentanalyse har jeg fulgt Scandinavias første ASP utbrudd, som var på villsvin i Sverige. 1000 kvadratkilometer skog ble stengt av fra all aktivitet i ett år, mens lokale jegere og myndigheter plukket ut kadaver og skjøt ned resten av villsvinene. Mens Norge har ambisjon om null villsvin for å beskytte nasjonal svineindustri, forvalter Sverige villsvinet som et stegent vilt, men uten fysiske barrierer i landskapet krysser villsvin stadig landegrensen. Som en forlengelse av ASF utbruddet i Fagersta har jeg derfor fulgt norske myndigheters forsøk på å holde villsvinet helt ute, og gjort feltarbeid blant jegere langs svenskegrensa som blant annet på grunn av dyrevelferdshensyn motsetter seg forebyggende nedskyting av villsvin. Jeg ønsker å se på hvordan ASP og villsvinet er med å skape hverandre, og diskutere hvordan dette henger sammen med ulik bruk av og rett på land.

Cornelius Heyse: The decline of trapping and the continuation of hunting in Alaska.

In this paper I present the decline of a once popular subsistence tradition, namely trapping fur animals. I argue for a critical review on the concepts of resilience of subsistence traditions. The case study focuses on the annual subsistence cycle in the Upper Kuskokwim Valley in the southwestern Interior of Alaska. During my long-term fieldwork, stretching from the late 1990s up to the 2020s, I witnessed the gradual decline of trapping, whereas moose hunting has remained a popular and widely practiced hunting tradition. In my ethnographic investigation, I compare the social relevance of moose hunting with trapping. Unlike collective moose hunting which takes place on communal hunting ground in fall, mercantile fur hunting is an individualistic activity which takes place along traplines in the woods during winter. In contrast to moose meat, which is shared among relatives and friends, the furs in commercial trapping are withdrawn from the local sphere of reciprocal gift economy. As fur prices were going down in recent years, trapping became unprofitable. Global warming seems to be another reason for the decline, since rising winter temperatures and poorer snow conditions seriously impacted the ability to go trapping. It seems that the more commercialized a previously non-commodified subsistence practice has become, in this case trapping, the more it is subjected to instrumental reasoning. Exemplified by moose hunting and trapping, I explore why some subsistence traditions are still practiced while others recede into the background.

Karin Lillevold: Om «ekstra ville» reinsdyr, «dumme» moskus og spenningene mellom bruk & vern på Dovrefjell.

Bruk har blitt FORbruk i nasjonalparken på Dovrefjell, hevder noen, mens andre higer etter sin rett til å gå hvor de vil i jakten på nye nærbilder av moskus. Med villreinen som rødlista blir mennesker møtt med skilt om at de er gjester i dens rike og forvaltningen skjer etter prinsipp om at mennesker ikke må forstyrre den. Men hva vil det egentlig si å forstyrre i et såkalt inngrepsfritt, villmarkspreget område? I dette paperet vil jeg presentere etnografisk materiale fra min forskning blant nasjonalparkforvaltningen på Dovrefjell og spør hvordan performance-teori kan hjelpe oss å forstå spenningene mellom bruk og vern. I dette spenningsfeltet oppstår en kamp mellom å beskytte villreinen, regulere moskusbestanden, og samtidig håndtere menneskers ønsker om fri ferdsel i et landskap som fremstilles som villmark. Skilt, stier og naturveiledere forsøker å disiplinere besøkende og unngå «lekkasje», mens forvaltningen “plukker ut” moskus som beveger seg utenfor definerte soner. Slik holdes både mennesker og dyr i sjakk for å sikre reinsdyras livsgrunnlag, der tukt og omsorg går hånd i hånd. Jeg analyserer hvordan disse praksisene iscenesetter Dovrefjell som en arena der arter og mennesker kontinuerlig rangeres, kontrolleres og feires på ulike måter. Forvaltningens logikker med omsorg og kontroll viser hvordan vern ikke bare handler om å beskytte noe gitt, men om å stadig produsere og reforhandle hva – og hvem – som er umistelig i fjellet.

---

Antropologiens umistelige rolle som dannelsesfag

Thomas Hylland Eriksen har hevdet at universitetenes oppgave er å være irrelevante. Dette fordi såkalt irrelevante grunnforskningsprosjekter åpner for uante sammenhenger og nye perspektiver som svarer på spørsmål vi ikke visste vi hadde. Dette reflekterer Signe Howells vektlegging av åpent etnografisk feltarbeid basert på deltagende observasjon, der stedet er ukjent og tematikken ullen før avreise, der utforskertrang er den viktigste drivkraften. Begge disse perspektivene peker mot dannelse som en umistelig kvalitet ved antropologien. Dette perspektivet utfordres når idéen om arbeidslivsrelevans og samfunnsnytte inntar universitetene. Studenter lurer på hva de kan bli og politikere lurer på om de blir nyttige. Da blir det irrelevante uinteressant. Er antropologi fortsatt et dannelsesfag dersom studentenes krav om forberedelse til arbeidslivet møtes med «praksisnære» emner og seminarer, der også introduksjonsemner vier plass til «arbeidslivsrelevans», i stedet for emner som vektlegger irrelevansens egenverdi? Mister vi noe dersom antropologi i praksis ikke lenger refererer til feltarbeid eller utforming av antropologiske analyser, men til livet som arbeidstager med antropologigrad? Denne arbeidsgruppa utgår fra antagelsen om at antropologi er et dannelsesfag for å spørre: Hvilke elementer må ivaretas for å bevare denne kvaliteten? Hvilke epistemologiske og metodologiske implikasjoner har dette for utøvelsen av, og utdannelsen innenfor, antropologi? Vi er interesserte i bidrag som reflekterer over og diskuterer forholdet mellom antropologi og danning; hvordan det utfordres og hvordan det kan bevares. For å understreke deres umistelige bidrag til faget ønsker vi bidrag som går i dialog med Thomas Hylland Eriksen og/eller Signe Howells arbeider for å utforske antropologien som dannelsesfag.

Forslagsstillere

• Anne-Erita G. Berta, Universitetet i Sørøst-Norge

• Ola G. Berta, Universitetet i Bergen

Kontaktadresse

ola.berta [at] uib.no

Abstracts

Farida Ahmadi: Antropologiens umistelige rolle som dannelsesfag

For meg er antropologi et dannelsesfag med høy samfunnsnytte, fordi den viktigste kilden til kunnskap er menneskers levde erfaringer. Jeg mener at utdanningssystemet bør bygge på en universell pluralisme, slik Thomas Hylland Eriksen foreslår i sin forståelse av dannelsesbegrepet innen antropologi. Kunnskap utvikles gjennom antropologiske metoder og nysgjerrighet, og dette er også grunnlaget for mitt arbeid. Jeg mottok en forskningspris fra Kvinneuniversitetet for mitt arbeid med å skrive om innvandrerkvinners virkelighet i det norske samfunnet. Mine ideer utvikles ut fra nær erfaring. Som flyktning ble jeg nysgjerrig på hvorfor mange innvandrerkvinner rapporterer om smerter, til tross for at de lever i et velferdssamfunn som Norge. Gjennom ni måneders feltarbeid så jeg en tydelig rød tråd: mange kvinner mister sin individualitet og blir kategorisert ut fra religion, etnisitet og kultur. Dette har jeg begynt å forstå som en form for «uoffisiell multikulturalisme», en kritisk betegnelse på en politisk styringsstrategi som bygger på et «oss og dem» skille. Mitt empiriske materiale viser at slike kategoriseringer skaper smerte og ekskludering. Dannelse i antropologi må derfor forstås som en dynamisk prosess som endrer seg i takt med samfunnet, og som gir rom for kritisk tenkning om strukturelle ulikheter.

Anne-Erita Berta: Antropologiens relevans for utdanningen av utdannede

Antropologiens bidrag til samfunnslivet strekker seg langt utover universitetsinstitusjonenes grenser. Dette bidraget utforsker antropologiens potensial som dannelsesfag i lærerutdanningene og argumenterer for hvordan antropologisk metode og tenkemåte kan berike lærerens profesjonsutøvelse i vurderingsarbeid og klasseromspraksis. Bidraget trekker på arbeidet til Signe Howell og Thomas Hylland Eriksen, som begge har vært fremtredende stemmer for antropologiens relevans som dannelsesfag. Howell har vist hvordan feltarbeidets kjerne – systematisk observasjon, refleksjon og deltakelse – er en metode som gir dyptgående innsikt i komplekse sosiale dynamikker. Eriksen har, blant annet, fremhevet antropologiens evne til å fostre kritisk refleksjon og helhetlig tenkning. Gjennom disse perspektivene diskuterer jeg hvordan antropologiens metodiske og analytiske prinsipper kan anvendes av lærere for å styrke deres evne til å forstå og håndtere komplekse undervisningssituasjoner. Belyst gjennom en lærer med bakgrunn fra antropologi eksemplifiserer artikkelen hvordan læreren kan anvende etnografiske prinsipper som deltakende observasjon og feltnotater for å oppnå en dypere forståelse av elevenes læringsprosesser. Ved å tenke helhetlig om klasserommet som et sosialt og kulturelt mikrokosmos, og gjennom å observere og analysere elevenes utvikling, demonstrerer læreren i eksemplet hvordan antropologens analytiske ferdigheter kan oversettes til praksis. Bidraget konkluderer med en refleksjon rundt spørsmålet om vi kan trene lærere til å tenke som antropologer uten å gjennomgå den omfattende dannelsesprosessen som antropologiutdannelsen innebærer. Eller forblir antropologiens dybde og relevans forbeholdt de som har blitt formet av disiplinens unike praksiser og perspektiver?

Ola Berta: Antropologi mellom nytte og dannelse

Antropologien må navigere i et krysspress for å tilfredsstille minst fire interessenter med ulike, og kun delvis overlappende, krav om nytteverdi og lojalitet. De fire partene jeg forholder meg til her, er Samfunnet, faget, menneskene eller samfunnet vi studerer og studentene våre. Kravene om nytte hviler igjen på to ulike idéer om eller premisser for verdi: politisk-økonomisk verdi, der bruksnytte (policy) og samfunnsøkonomi er sentrale evalueringskriterier, og metafysisk eller moralsk verdi, der spørsmål om personlig danning og filosofisk egenverdi står sentralt. Dette er ikke gjensidig utelukkende verdier, men står likevel i et spenningsforhold til hverandre. I dette bidraget trekker jeg på nasjonale og internasjonale eksempler fra offentlig debatt, antropologiske diskusjoner og egne erfaringer og inntrykk for å pakke ut de ulike kravene om nytte og utforske hvilke muligheter og utfordringer de byr det antropologiske virket. Målet er å utvikle et fagpolitisk innlegg som diskuterer hvordan antropologer best kan navigere og forholde seg til spenningen som oppstår når ulike interessenter fremfører ulike og tidvis motstridende krav om nytte. Dette åpner for videre spørsmål om hva antropologien er og bør være, spørsmål der danning i det minste bør være en del av svaret for at faget ikke skal miste seg selv.

Vigdis Broch-Due: Mot renhet, for kompleksitet

Antropologi, dannelse og den demokratiske forestillingsevnen Antropologien har dype aner som dannelsesfag og oppstod i skjæringspunktet mellom reisen, nysgjerrigheten i forhold til andre kulturer, og oversettelsen mellom ulike perspektiver og levevis. Denne dannelsen former ikke bare intellektet, men også sansene, forestillingsevnen og det etiske blikket. I dag er imidlertid nettopp de elementene som gjør antropologien formativ under press. Langvarig feltarbeid kuttes ned, den etnografiske monografien og essayet viker plass for korte, kvantifiserbare publikasjoner, og økende spesialisering snevrer inn fagets horisont. Samtidig fragmenteres det offentlige rom i bobler som krever renhet, enkelhet og entydighet. Dette innlegget hevder at antropologiens ufravikelige bidrag ligger i å kultivere porøsitet, kompleksitet og oversettelse på tvers av verdener. Med etnografiske eksempler fra det pastorale livet på den østafrikanske savannen i dialog med Thomas Hylland Eriksens arbeid, viser jeg hvordan antropologien former borgere som kan leve med mangfold og tvetydighet. Å bevare antropologi som dannelsesfag innebærer å forsvare langt feltarbeid, narrative former som formidler kompleksiteten i det å være menneske i en verden vi også deler med andre arter, samt en engasjert fortellingsstil som vitale byggeklosser for å fremme en demokratisk forestillingsevne og praksis.

Mona Paulsrud: Den antropologiske dannelsens arbeidslivsrelevans

Universitetene er 50-post virksomheter i statsbudsjettet med følgende overordnede mål:

• Høg kvalitet i utdanning og forsking.
• Bærekraftig samfunnsutvikling, velferd og innovasjon.
• God tilgang til utdanning, forsking og kompetanse i heile landet.

Universitetet og antropologiens rolle er å være relevante samfunnsaktører som skaper, vedlikeholder og formidler relevant og interessant kunnskap om og for samfunn og arbeidsliv. Det er åpenbart at fagets studenter skal ut i jobb.

Med erfaring fra livet som arbeidstager med antropologigrad i snart 30 år vil jeg argumentere for hvorfor og hvordan den klassiske, antropologiske dannelsen er umistelig og relevant i arbeidslivet. Mitt praksisfelt er ulike deler av staten som juridisk person. Jeg har - gjennom å utforske tverrfaglig samarbeid med revisorer, økonomer, kjemikere, jurister og norske bønder - lært å skape unike resultater gjennom å supplere etablerte arbeidsprosesser med kvalitativ analyse og utforskende metode.

Etter mitt syn er antropologiens holistiske, komparative og modellbaserte grunnforskning også fagets arbeidslivsrelevans. Faget må i større grad utvikle en bevissthet om dette gjennom dialog med praksisfeltet og styrke evnen til å formidle egen kjernekompetanse. Å bringe faglig doxa inn i opinionsfeltet kan være et godt sted å starte.

Lars Risan: Antropologiens og livets umistelighet

Kommunikasjon gjennom kompromiss er et grunnleggende premiss for all menneskelig virksomhet. I denne artikkelen vil jeg diskutere hvordan dette bør være et premiss for både kontinuitet og endring i sosialantropologiens egen historie og utvikling.

«Å kommunisere» betyr «å gjøre felles» og alt arbeid med å «gjøre felles», skape fellesskap, skjer gjennom kompromiss. Malinowski skapte sitt fellesskap med trobrianderne, og dagboka hans viste hva slags kompromisser han måtte inngå.

Teoretisk vil artikkelen utforske hvordan dette grunnpremisset skaper faglig kontinuitet fra antropologiske klassikerne til nyorienteringer som «posthumanisme» og «den ontologiske vendingen». Mennesket er ikke eneste art som former fellesskap gjennom kompromiss. Også i studier av ulveflokker eller samspillet mellom melkekyr og bønder, er kommunikasjon gjennom kompromiss et grunnpremiss.

Å se slik kontinuitet på tvers av vendinger og ulike «ny-ismer» er helt sentralt for antropologifagets integritet, troverdighet og tyngde. Denne kontinuiteten er antropologiens egen umistelighet. Den vi ikke skal ofre for noen anvendt eller politisk orientering, men som likevel kan gi oss en langsiktig eksistensberettigelse.

Empirisk vil artikkelen diskutere en helt alminnelig sosial konflikt, nemlig kontroversen rundt planleggingen og byggingen av ny E6 over Lågendeltaet, vest for Lillehammer. Utgangspunktet er Hylland Eriksens involvering i kontroversen i Det Umistelige, men artikkelen utvider tidsperspektivet til å spenne fra spiren til kontroversene i 2016 til byggingen av ny bro sommeren 2025.

Denne empiriske undersøkelsen vil gjøre det mulig å sammenligne antropologiens umistelighet med E6-kontroversens ulike politiske umisteligheter – inklusive «naturreservat» og «økonomisk vekst», samt Lillehammer-væringers såvel som trekkfuglers ve og vel – som i varierende grad likevel viste seg å være forhandlbare.

Oddmun Toft: Etnografi som dannende praksis i og utenfor antropologien

Signe Howell skrev engasjerende om etnografiens sentrale plass i antropologien, og at vi som antropologer må beskytte metoden vår fra utvanning (2010, 2015, 2017, 2018). Thomas Hylland Eriksen skrev like overbevisende om viktigheten av at universitetene fokuserer på grunnkunnskap uten umiddelbart åpenbar samfunnsrelevans, da denne ofte er relevant i flere settinger enn én (2011).

Mange, som undertegnede, tar med seg antropologien og etnografien inn i andre fagfelt (Phd i Utdanningsvitenskap) og jobber på arbeidsplasser utenfor antropologien (pedagogikk). Mitt spørsmål til arbeidsgruppen om antropologi som danningsfag er hvordan vi i denne gruppen kan forholde oss til etnografi og antropologi på måter som bevarer de umistelige kvalitetene Howell og Hylland Eriksen, og mange andre, kjempet for å bevare. Hvordan kan forskere i andre fagfelt gjøre langvarig, holistisk etnografi med relativt åpne forskningsspørsmål i fagfelt hvor denne metoden ikke er den vanligste? Hvordan kan utforskertrangen som driver etnografien slik vi kjenner den, styre etnografisk forskning utenfor antropologien?

Mens antropologien har et behov for å bevare essensen av etnografien, er det også slik at andre fagfelt vil ha enorm nytte av mer (skikkelig) etnografisk forskning. I pedagogikken er mange forskningsprosjekter svært spisset inn mot konkrete problemstillinger med en antatt nyttverdi. Jeg ønsker å diskutere hvordan etnografi gjort på ‘antropolog-måten’ har mye å bidra med i andre fagfelt, hvordan vi kan bevare de umistelige og dannende dimensjonene av etnografien, og bruke empiri fra mitt etnografiske doktorgradsprosjekt om gutters identitetsforming på mellomtrinnet (Toft, 2024) til å eksemplifisere fordeler og utfordringer ved forskning på tvers av fagfelt.

Ståle Wig: En oppskrift på antropologisk selvtillit

Antropologi i Norge står overfor alvorlige problemer. Søkertallene til bachelor og master-programmene synker i takt med at studentenes krav til en «arbeidslivsrelevant» utdanning vokser. Erfarne forelesere slår alarm om at studenter ikke lenger leser pensum som før, mens kunstig intelligens tar over lese-, skrive- og tankearbeidet som tidligere forvandlet dem til lesende, skrivende, og tenkende antropologer. Fagmiljøets svar på disse utfordringene har vært å tilpasse undervisningen og det akademiske arbeidet til tiden vi lever i. Ved Universitetet i Oslo får studenter tilbud om praksisplass i næringslivet og arbeidslivsrelevante studieemner, som «Antropologi i praksis». Den øvrige undervisningen blir også tilpasset med mer interaktive elementer, mens større deler av pensum kommer i form av podkaster, medie-opptrender og videomateriale. På tvers av universitetet trykker man ikke lenger fysisk papirpensum, men legger til rette for at studenter skal lese digitalt. I denne artikkelen deler jeg erfaringer fra femten år som student og foreleser ved Universitetet i Oslo for å argumentere for at svarene på antropologiens problemer må handle om mer enn å tilpasse seg tidsånden, men å forsvare kjernen ved den antropologiske praksis. Jeg trekker på Thomas Hylland Eriksens begrep om «overoppheting» i akademia, og legger fram tre tiltak for å senke tempoet i faget, og gjenreise den antropologiske selvtilliten i det tjueførste århundre.

 

---

Property and Loss on the Urban Fringes

Peri-urban expansion is a key aspect of urban development worldwide, but life on the urban fringe is often precarious. Property is a key institutional relation to prevent loss. It is therefore no surprise that property is seen as sacrosanct by many peri-urban dwellers, even if the actual experience of law may sometimes suggest that the relationship between property and loss is more complicated. This is most certainly the case on the urban fringe, where peri-urban property development often begins outside formal planning and law, and only later becomes legal. The legalization of property, rather than preceding its exercise, often occurs afterward and typically, the legal codification and recodification of land access formalizes already established facts. However, the ability to do so is unevenly distributed. To understand how property may thus both be a shield against one’s own loss, and a powerful tool to produce that of others, we must inquire into the conditions of its making.

In this panel, we invite empirical explorations of these dynamics of legalization, occupation and loss of peri-urban land. Work on urban land often operates with an unfortunate distinction between formal and informal, and legal and illegal, creating implicit dichotomies in which poor urban segments of the population are confined to informality. We welcome contributions that analyze how actual peri-urban development is legitimized, an inherently contentious process in which critical questions of property, identity, land value, and public authority are all at stake.

Forslagsstillere

• Mattias Borg Rasmussen, Institut for Fødevare- og Ressourceøkonomi, Københavns Universitet
• Kenneth Bo Nielsen, Sosialantropologisk Institutt, Universitetet i Oslo

Kontaktadresse

• k.b.nielsen [at] sai.uio.no

Abstracts

Anne Waldrop, OsloMet:A house of one’s own: Gendered perspectives on house-ownership and belonging in two semi-authorized settlements in Delhi.

In this paper I analyze the property status, and what this means in terms of house-ownership and belonging, for residents in two types of semi-authorized settlements on the outskirts of New Delhi. Since both settlements, when they initially started coming up in the late 1970s, came up in violation of the regulations of the Delhi Master Plan, both have been classified as unauthorized albeit in different ways. One of them was classified as an unauthorized colony, while the other one was classified as a slum, or Jhuggi Jhompri Colony. The classifications are a result of how people originally acquired the property – whether they bought it ‘illegally’, or they just occupied it, and of what type of land they are on. 

Overall residents in the unauthorized colony are middle class and high caste, and residents in the slum are working class and Dalit or Muslim. Over time the Delhi municipality has changed its policies towards such settlements, and both types have gained a more authorized status, yet there are differences as to how they are treated by the government and what amenities they are entitled to. Taking a gendered class-perspective, this paper aims to analyze how the classification status of the colony one resides in affects the sense of property ownership, security and belonging of residents. 

Mattias Borg Rasmussen, University of Copenhagen and Maximiliano Navarrete, independent researcher, Argentina: The making and re-making of urban frontiers in Patagonia: Shifting land relations in Valentina Sur, Neuquén.

This paper analyzes the transformation of the coastal area of the Limay River in Valentina Sur, a peri-urban zone in the western part of Neuquén, the administrative, political, and cultural capital of the province of the same name in Argentina. Like the rest of the city, the history of Valentina Sur is a history of its relationship with water—its excesses and shortages. This history fundamentally changed with the construction of the El Chocón hydroelectric dam in 1969, which stabilized the river’s flow, opening up possibilities for a redefinition of the land and a shift in the city’s logic, which began to turn toward the riverbank. Over the past decades, the city of Neuquén has experienced exponential demographic and urban growth as a result of the fracking boom in Vaca Muerta. This productive model has eroded old socio-economic structures and practices in certain areas of the city, creating a heterogenous landscape composed of agricultural fields, precarious neighborhoods and gated communities. In this paper, we explore the current competing claims over land and analyse the historical processes behind land use and allocation for productive purposes—from the military campaigns in Patagonia to the present day. We focus on the redefinition, allocation, and multiple uses of land, considering its legal reclassification as a heterogeneous process that involves not only urban planning officials but also a diverse set of actors, such as neighborhood associations, environmental organizations, and others.  

Kenneth Bo Nielsen, University of Oslo, Solano Da Silva, BITS Pilani Goa, Tahir Noronha, University of California Berkeley:From barren to beautiful: Land fictions on an Indian tourism frontier.

In this paper, we analyse the trajectory of a planned tourism-cum-golf-course in a village in the northernmost corner of Goa in India over approximately two decades. Drawing on recent work on land dispossession and commodification in both Marxian and Polanyian traditions, and especially Ghertner and Lake’s work on ‘land fictions’, we analyse imaginaries of land and profits conjured up by the project developers, connecting these to pre-existing visions of Goa as a tourist and lifestyle paradise. Our main interest, however, lies in exploring how the many planning and legal obstacles standing in the way of the project, effectively constituting obstacles to capitalist accumulation, were either eliminated or bypassed over a period of several years. Documenting how the village that was originally zoned as agricultural and forested was repeatedly rezoned to facilitate the assemblage of its land for the golf course and hotel, we show how the village was gradually ‘cleared’ of habitation and rights- and property-claims to produce unencumbered parcels of land for capitalist developers. In doing so, our ethnography seeks to shed light on the land fictions (and their real-world consequences) produced and circulated by political and bureaucratic agents who manipulate zoning plans, invent paperwork to remove tenancy claims and alter various ‘registers’ of land to clear it for investment. The paper forms part of a larger book-length study of land use planning and commodification in Goa. 

 

Nye ytterkanter: Fortellinger om tap og mening

Ved initiativer for et «grønt skifte» settes gjerne ulike hensyn og behov opp mot hverandre; behov for ren energi vs. bevaring av naturmangfold; investeringsvilje vs. lokal medbestemmelse; teknologisk innovasjon vs. beskyttelse av arbeidsplasser- og identitet; m.m. Det indikerer hvordan klimakrisen og andre (politiske, ideologiske og sosiale) kriser danner utgangspunkt for en rekke ulike opplevelser av tap, som kommer til uttrykk i forskjellige, ofte konkurrerende, fortellinger om hva som går tapt – og hva som forstås som det virkelig «umistelige». Det er som om vår samtid i større og større grad fremstår som en «tapets tid». Mens vi på den ene siden ser en økning i ressurskonflikter og tematiseringer av tap, så ser vi samtidig en stor vilje og kreativitet i søknen etter «bedre løsninger», både når det gjelder teknologi og organisasjon, naturrestaurering og former for bevaring, og ikke minst en dannelse av nye, territorielle ytterkanter for ressursutvinning. Denne arbeidsgruppen vil utforske ideer om det umistelige ved å fokusere på «tapets epistemologi» - og med vekt på meningsdannelse og kreativitet knyttet til ulike fortellinger om tap. Vi inviterer spesielt presentasjoner med fokus på natur, industri, teknologisk innovasjon, arbeid, og territorielle ytterkanter: Hvilke fortellinger om industriens død og gjenoppstandelse gir ulike initiativ for et «grønt skifte» opphav til? Hva kommer i skyggen av de nokså unisone fortellingene om «innovasjon», og hvordan kjennetegnes meningsdannelse i en tid med store industrielle og teknologiske endringer? Hva er tapets og kreativitetens logikk i dannelsen av nye romlige og teknologiske «frontiers»?

Forslagsstillere

• Cecilie Vindal Ødegaard, Universitetet i Bergen
• Marianna Betti, Universitetet i Bergen

Kontaktadresse

• cecilie.odegaard [at] uib.no

Abstracts

Sigurd Rud, Roskilde Universitet: Smoothing the frictions

As wind power developments in Finnmark undergo impact assessment, developers produce a substantial assemblage of proposals, maps, documents, websites, and photographs—aimed at establishing these proposal areas as legitimate “resource frontiers” (Tsing 2005). Yet the space being constructed is far from straightforward or easily delineable. Finnmark, with its long and complex history of settler colonization, is ethnically heterogeneous and layered with multiple, overlapping claims and understandings of the landscape. Much scholarship—since Jakob Meløe’s (1990) notion of the “two landscapes of Northern Norway”—has framed these understandings in terms of a Sámi–Norwegian dichotomy. I propose a “two-or-more” perspective that embraces the broader multiplicity and heterogeneity of landscape experiences.

Drawing on Anna Tsing (2005), I argue that Finnmark emerges through frictions between human and more-than-human actors, producing a constantly renegotiated, pluriversal landscape. “Two-or-more landscapes” captures this plurality, while attention to friction emphasizes how it is lived, contested, and remade. By contrast, wind power works to “smooth out” these frictions, presenting a singular, intelligible landscape for resource extraction and industrialization.

This smoothing process invites reflection on what might be lost in the name of the ‘green transition’ and on how the recognition of complex and heterogeneous ways of inhabiting and imagining Finnmark might call this process into question. What landscapes emerge, and what is hidden, through resource mapping and other bureaucratic–cartographic practices? What are the stakes as this particular reading of the landscape becomes hegemonic through the (potential) materialization of imagined infrastructures?? What space is left for struggle and endurance?

John McNeish, NMBU: Indispensable Futures, Dispensable Worlds: Norway at the Frontiers of New Space

New Space– the entrance of private actors into the space industry- is framed as a frontier of technological innovation and ecological salvation. Norway has positioned itself within this global race, expanding rocket and satellite infrastructures on Andøya and Svalbard to claim status as a European leader in the commercial launch market. These projects are a radical extension of green transition and narratives of progress: new orbital capacities for earth and climate observation, the prospect of more efficient resource extraction both terrestrial and extra-terrestrial. Yet every frontier of gain is shadowed by loss.

This paper interrogates the epistemology of loss in the New Space conjuncture. Rather than treating loss as a calculable trade-off against gain, it explores how these uneasily co-exist. The pursuit of outer space reproduces the spatial dynamics of colonial expansion, where peripheries are recast as sites of exploitation. On Andøya, infrastructures for rocket launch overlay traditional fishing and other maritime economies, and transform a lived coastal landscape into an expendable and commodifiable outer edge of Europe’s space ambitions. The language of opportunity and profits—alongside resource efficiency, sustainability, discovery, employment—obscures the complications transformations have on people, land and sea- still assumed by the state and private sector to be an “outer space”.

Drawing on critical social theory and recent fieldwork, this paper situates Norway’s space infrastructures within longer histories of extractivism, territorialisation, and the making of new margins. In this view, “New Space” is not only about future imaginaries, but about how present worlds here on Earth are reordered and rendered precarious. What counts as umistelig—indispensable—emerges not from technological promise but from struggles over meaning, belonging, and recognition of irretrievable loss.

Arthur Mason, NTNU:Decay and the Aesthetics of Renewal

In this paper, I situate Arctic decay within the context of aesthetic forms of renewal.  Once viewed as fixed and fast-frozen with ice and snow covering the region for most of the year, the Arctic is undergoing a kind of accelerated decay related to environmental degradation, the most dramatic examples of which are disappearing sea ice and eroding coastlines. The inevitability of loss is also becoming an aesthetic structure of possibility. In my examples, I consider how the erosion of Arctic sea ice extent becomes a newly formed seascape through increasingly accurate projections by the US National Snow and Ice Data Center and how neglected livelihoods at Teriberka become reimagined in proposals for developing Barents offshore natural gas fields by the Russian energy company Gazprom. In my examples, fascination with decay enables the possibility of new Truths. This seems to confirm the presence of what philosopher Jacques Rancière calls an “aesthetic regime” in which what is available for us to identify as intelligible is the criteria of the sensible. But the examples also serve as an extension of efforts to propagate control over landscapes of interest, to transform their visuality into propertied regimes through practices of erasure whereby development schemes and scientific rationality make things disappear, recodifying them as economic resources to be managed efficiently and profitably. The paradoxical structure in which Truth arises from purposeful “misrecognition” (Zizek 1989:59) gives partly an answer to the question of why the topic of decay has fans, followers, and hangers-on.

Stefan Ogedengbe, UiB: Då raffineria gjekk bort. Ny luft og rettferdig omstilling i Durban, Sør-Afrika

To av to oljeraffineri er gått bort i Durban, Sør-Afrika. Det fyrste tok dagen desember 2020 grunna ein eksplosjon. Det andre raffineriet gjekk bort april 2022 då kraftig regn førte til flaum som drukna raffineriet. I landskapet materialiserte det seg difor ein slags byrjingsfase på omstillinga frå det fossile. Desse hendingane fall ogso på nærmast spektakulært vis saman med utvikling av nasjonale prosessasar, retningslinjer og diskursar for ei rettferdig omstilling («just transition» på engelsk). Rettferdig omstilling inneheld på lokalnivå framtidsforteljingar om korleis dette forureina industrielle området no kunne verta noko anna. Basert på forteljingar frå ein liten bydel i Durbans sørlege ende spring omstilling ut av ei tyngande industriell historie, ulikskap, men ogso heilt sentralt av luft og atmosfære. Eg forsøkjer her å seia noko om korleis ei rettferdig omstilling forsøkjer å mana fram «frisk luft», luft som i utgangspunktet er gått tapt men som no er gjort mogleg gjennom nye former for teknologi, energiproduksjon og sosial organisering.

Ivonne Bautista Valencia, UiO:Grønne lyder.

Hvordan forstår vi det grønne skiftet fra dets ytterkanter eller grenser? Hvordan høres grønne skiftet ut? Hva bærer egentlig bærekraftige løsninger?

Disse spørsmålene og mer kommer til syne og materialiseres i en over hundre år gammel infrastruktur. Et vannkraftverk som ble bygget for og av utvinningsindustrier og som nå representerer det grønne skiftet i en liten landsby i Andesfjellene i Peru.

Med utgangspunkt i Trouillots perspektiv på stillhet som historiens dannelse (1995), undersøker denne etnografien hvordan teknologiske endringer innebærer et tap av sosiale systemer gjennom historiske, sosiale og praktiske former for stillhet. Jeg argumenterer for at stillhet ikke er fravær, men en praksis for meningsdannelse i dagens teknologiske løsninger. I dette tilfellet er stillhet en del av det grønne skiftet.

I denne landsbyen manifesterer stillheten seg på tre nivåer: i det økonomiske økosystemet i nærområdet, der vannkraftverket forblir usynlig i forhold til de større utvinningsstrukturene; i den offisielle historien, der det kun dokumenteres eierskifter og tekniske forbedringer; og i de levde minnene, der lyder fra lokale fester, familier og økonomisk bevegelse er nå erstattet av den konstante duren fra turbinene som produserer ren energi.

Hvordan bekjemper denne landsbyen stillheten av det grønne skiftet? Hvordan kan vi da bekjempe stillheten i hverdagen? Hvordan kan vi fortsette å søke etter mer høylytte forhold?

Lars Gjelstad, HVL:Yrkesfagelever ved ytterkantene av «grønn» industrialisering i Mongstad-området.

Dette innlegget undersøker satsingen på «grønn industri» i Mongstad-regionen, som skaper nye territorielle, teknologiske, kunnskapsmessige og kulturelle ytterkanter, samt nye linjer av inklusjon og eksklusjon av yrkesfagelever. Disse elevene er i frontlinjen av selve byggingen av infrastrukturen for det «grønne samfunnet», der de tilegner seg ferdigheter innen maskinering, sveising, montering og reparasjon av  utstyr. Regionens næringsliv, med fokus på akvakultur, olje og gass, vindkraft og maritim industri, former ambisjonene til elevene.

Det «grønne» skiftet fører paradoksalt nok til at yrkesfaglig kunnskap blir mer teoretisk og globalt orientert, knyttet til futuristiske, hi-tech sosiotekniske forestillinger (Jasanoff, 2015), snarere enn en tilbakevending til natur og småskala, håndverksbasert produksjon. I Nordhordland har det over flere tiår utviklet seg et sterkt samarbeid mellom skoler og bedrifter, der bedriftene tar sosialt ansvar for lokal ungdom og utviklingen av yrkesfaglig kompetanse ved de lokale skolene (Gjelstad, 2025).

Den intensiverte industrialiseringen kan medføre «fortrenging» av essensielle kvaliteter ved teknologi- og industrifagene. Automatisering kan føre til oppstykking av arbeidsprosesser og en redusert helhetlig forståelse av produksjonen. Mange unge opplever anerkjennelse og fellesskap gjennom yrkesfagene. Tidligere feltarbeid har vist at yrkeselever danner fellesskap og sosialitet som kan analyseres som en «immanent kritikk» av økende automatisering og tap av verktøy- og materialfølelse (Gjelstad, 2015, 2016). Dette fellesskapet er forankret i lokale forhold, og deres kulturelle praksiser kan forstås som en del av en kroppsliggjort, sosialt forankret estetikk (Willis, 2000). Denne tilnærmingen kan gi innsikt i hvordan tapserfaringer manifesterer i møte med nye former for industrialisering.     

Cecilie Vindal Ødegaard, UiB: Virtuelle ytterkanter. Mellom nærvær og fravær i fjernstyrte operasjoner.

Dette innlegget diskuterer dannelsen av «nye ytterkanter» med fokus på ny teknologi i fjernstyrte maritime og offshore operasjoner (ved bruk av Remotely Operated Vehicles/ROV, videostrøm, digitale tvillinger, droner etc.). Mens spørsmål om ytterkanter ofte knyttes til «resource frontiers» og ressursutvinning i en mer konvensjonell forstand, synes ulike nyvinninger innen digitale, software, og fjernstyrte teknologier å generere verdi på nye måter (feks «big data, overvåkning, ulike typer innsparinger etc.). Ved å fokusere på teknologisk innovasjon innen maritim industri, vil jeg diskutere dannelsen av «virtuelle ytterkanter» i fjernstyrte operasjoner til havs, hvor ROV-piloters arbeid i økende grad flyttes fra havgående skip og til land – begrunnet som et «grønt tiltak» for lavere klimautslipp og økt sikkerhet til sjøs. Innlegget utforsker fenomenologiske og sosiale dimensjoner ved en økende «onshoring» av arbeidsfunksjoner, basert på feltarbeid i kontrollrom langs Norges vestkyst. Spesielt beskriver innlegget endringer i bruken av sanser i menneske-maskin interaksjon i fjernstyrte operasjoner, og hvordan arbeidsplassen og sosiale relasjoner påvirkes når ROV-piloter re-lokaliseres til land; i arbeidet med inspeksjon, overvåkning, og vedlikehold av infrastruktur på havbunnen. Innlegget reflekterer over opplevelser av tap og mening knyttet til denne romlig-digitale utvidelsen av ytterkanter – og måter å relatere seg til havet på gjennom teknologisk nærvær, men menneskelig fravær; som en form for «intimacy without proximity» (Metcalf 2008).

Marianna Betti, UiB: Ambivalent presents, uncertain futures: The values of LNG in a time of transition.

Liquified natural gas (LNG) emerges as a paradoxical resource in the context of the green transition: celebrated as a "cleaner" fossil fuel and a guarantor of energy security, while simultaneously entangles with destructive extractive practices, pollution, labor exploitation, and geopolitical turmoil. Drawing on long-term ethnographic fieldwork onboard LNG carries, this paper examines how multiple, often contradictory valuations of LNG are produced and contested across different social worlds. For European policymakers, LNG embodies resilience and independence, framed as a necessary step toward a carbon-neutral future and the EU democratic project. For shipping companies, it serves as a symbol of technological innovation and corporate responsibility. For maritime officers and engineers, LNG is both a source of alienation- detachment from fossil fuel politics, and of professional pride, as handling -both as fuel and cargo- requires skill, expertise, and care. These competing stories of LNG reveal what is gained and lost when fossil fuels are recast as transitional solutions and as ideological saviors. The framing of LNG as indispensable obscures ecological destruction, labor hierarchies, and the fragility of the infrastructures that sustain it. At the same time, the pride and meaning seafarers attach to working with LNG risk being eclipsed by dominant narratives of innovation and resilience. By tracing LNG's shifting value(s) -as energy, as symbol, as lived experience- this paper argues that LNG exemplifies the contradictions of the green shift: a resource that produces both hubris and dependence, enchantment and disillusion, and whose losses and meanings are unevenly distributed across geopolitics and labor regimes. 

Freja Klarasdatter Thorsen, Aalborg Universitet: Inaktive hydrotermiske sulfideforekomster som et nyt knudepunkt for håb, frygt og forestillinger om udvinding, bæredygtighed, energi og forsyningssikkerhed i Norge.

Inaktive hydrotermiske sulfideforekomster er mineralforekomster i dybhavet, som er aflejret gennem tidligere aktive hydrotermiske væld. Modsat aktive hydrotermiske væld, der er centrum for banebrydende forskning, har inaktive sulfideforekomster længe eksisteret i periferien af menneskelig opmærksomhed, og viden om forekomsterne og deres økosystemer er meget begrænset.

Idet inaktive sulfideforekomster er blevet mål for ny dybhavsminedriftsindustri, er de imidlertid blevet centrum for nye udvindings-forestillinger og stridigheder. Dette gælder også i Norge, der i januar 2024 åbnede 281.000 kvadratkilometer havbund i Norskehavet og Grønlandshavet for dybhavsminedrift. Åbningen har været genstand for kritik og debat grundet manglende viden om området; både ressourcegrundlag og miljøpåvirkninger ved fremtidig udvinding er uvisse.

Dette paper tager etnografisk udgangspunkt i forskellige fora, hvor konfliktstof og debatter om dybhavsminedrift er kommet til udtryk i Norge 2023-2025, herunder rapporter, politiske sagsfremstillinger og høringssvar fra åbningsprocessen samt feltarbejde ved havkonferencer og en retssag. Inspireret af politisk økologi (Tsing 2005) og den geologiske vending (Reinhart 2016) undersøger dette paper inaktive hydrotermiske sulfiders fremkomst i den offentlige og politiske debat som et knudepunkt for forestillinger om udvinding, forsyningssikkerhed, energi-omstilling, og miljøpåvirkninger i Norge. Dybhavet begrebsliggøres som et flertydigt og ambivalent rum, hvor håb og frygt for forskellige aspekter af bæredygtighed – hvad der kan mistes og hvad der må beskyttes – i fremtidens udvinding forhandles. Der argumenteres for, at inaktive hydrotermiske sulfideforekomster, i kraft af en flygtig materialitet i spændingsfeltet mellem viden og ikke-viden, danner knudepunkt for vidtgående og modsatrettede spekulationer og forestillinger om fremtidens geosociale relationer.

---

Den umistelige kunnskapen om mangfold

Studier av kropper, kjønnsuttrykk og livsformer som faller utenfor binære forståelser og ensrettende normer har lenge vært en liten, men livskraftig gren av antropologifaget, også i Norge. Til dette panelet ønsker vi bidrag som viser betydningen av konkrete empiriske studier av kjønns-, seksualitets- og funksjonsmangfold i ulike samfunn og kulturer og som får fram at slik antropologi er en umistelig del av kunnskapsutviklingen i faget. Hvordan kan antropologer med sin innlevende og sammenlignende tilnærming bidra til større forståelse for livene og selvoppfatningene til mennesker som skiller seg ut som følge av funksjonsvariasjon, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk? Hvilke nye temaer rundt normative kropper, attraktivitet, kjønnsuttrykk og seksualitet trengs å bli utforsket av antropologer?

Vi ønsker også bidrag som tematiserer hvordan mennesker organiserer seg og arbeider for større aksept for ulike typer av mangfold. Sosiale settinger hvor slikt arbeid er under press og kan stå i fare for å fortrenges eller gjøres usynlig er aktualisert gjennom de nylige angrepene på transpersoner og skeives rettigheter i land som Ungarn, Uganda og USA, og gjennom det presset som den såkalte antikjønnsbevegelsen utøver på myndigheter i store deler av verden. Videre ønsker vi bidrag som tematiserer normalitetsoppfatninger knyttet til kjønn, kropp og seksualitet i ulike lokale og globale kontekster. Teoretiske bidrag som tar opp undertrykkelse og diskriminering på bakgrunn av kroppslige egenskaper eller annerledeshet, for eksempel teori om rasisme, skeiv teori eller «crip theory» er også relevante for dette arbeidsverkstedet.

Forslagsstiller

• Hans Wiggo Kristiansen, Institutt for sosialfag, OsloMet - storbyuniversitetet

• Wenche Bekken, OsloMet – storbyuniversitetet

Kontaktadresse

• hawi [at] oslomet.no

Abstracts

Malin Håland Kleppe, HVL: Forståelse av Fravær: Hvorfor avviser Miriam medisinske undersøkelser?

Malin Håland Kleppe er stipendiat ved Høgskolen på Vestlandet, Institutt for velferd og deltaking

Mariam er en flyktningemor som har bodd i Norge i over 25 år. I løpet av de siste seks årene har hun konsekvent nektet medisinske undersøkelser og de diagnostiske merkelappene knyttet til henne og datterens lidelse. For seks år siden mistet hun omsorgen for datteren. Datteren ble diagnostisert med ADHD da hun startet på skolen. Mariam stiller spørsmål ved denne diagnosen og mener at den skjuler det relasjonelle traume de har opplevd, samtidig som den avdekker fraværet av anerkjennelse for deres komplekse situasjon. Hun opplever sin lidelse – ikke som depresjon – men som en utfordring mot hennes identitet og morskap, forankret i det dype tapet av datteren.

Fra et antropologisk perspektiv kan Mariams avvisning ses som et forsøk for å navigere i sosiale dynamikker som ofte marginaliserer henne, i tråd med Prasse-Freeman (2022), som argumenterer for at refusjon kan være en måte å håndtere diffuse maktstrukturer på. Hennes identitet blir misrepresentert, noe som påvirker hennes interaksjoner med helsevesenet. Frykten for at aksept av behandling kan skade hennes sak om omsorgsrettigheter, gjør at hun forblir bestemt: “Jeg vil ikke la dem bruke dette mot meg.” Mariam frykter at utredning og diagnosen ‘depresjon’ vil brukes som et argument mot hennes omsorgsevne grunnet mental sykdom. Hennes avvisning av medisinsk behandling fungerer ikke bare som et uttrykk for motstand mot potensielt stigmatiserende diagnosepraksiser, men også som en viktig del av hennes kamp for anerkjennelse av mangfoldet i morskap og selvoppfatning.

Nora Gotaas, OsloMet: Hvordan gi og få anerkjennelse – bytteforhold i selvstyrte samtalegrupper.

Nora Gotaas er forsker II ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet - storbyuniversitetet

Den som er isolert i denne verden, går i frø. Den som lar andre ta regien, mister seg selv. Det gjelder like mye i plantesamfunnet som i menneskesamfunnet. Det er ikke kontakt som truer mangfoldet i natur og kultur, men makt (Eriksen 2024, s. 53).

Innlegget vil diskutere hvordan selvstyrte samtalegrupper (selvhjelpsgrupper) for voksne kan legge til rette for personlig transformasjon gjennom kollektive prosesser som kombinerer verdier om egalitet og individuell autonomi. I et ph.d.-arbeid fulgte jeg grupper ved et selvhjelpssenter i Oslo som er relativt unike i internasjonal sammenheng ved å bringe sammen deltakere på tvers av identitetskategorier og hvilke typer av personlige livsproblemer folk ønsker å bearbeide. Arbeidet i gruppene genererer kunnskap om mangfold der det gradvis utvikles et fellesskap av «fortrolige fremmede» (Brottveit, 2019). Gruppene har trekk av et transformativt healingritual hvor deltakernes livssmerte sees som «en ressurs» for det relasjonelle arbeidet i gruppa.

Ritualet følger en standardisert, ytre ramme og har en viss fastlagt indre struktur, men den rituelle grammatikken må i stor grad utvikles og forhandles frem av deltakerne underveis. Den rituelle formen har slik høy grad av selvorganisering og indre kompleksitet (Handelman & Lindquist, 2005). Avgjørende for gruppers virkemåte - og bærekraft over tid - er at de utvikler former for gjensidighet der deltakerne gir og tar imot personlige narrativer på måter som uttrykker bestemte kulturelle verdier omkring et autentisk og indre selv. Mye av det transformative potensialet består i å motvirke hierarkiske relasjoner. Deltakerne må klare å vise noenlunde lik vilje til å utvikle former for sosialt bytte der alle gjøre seg sårbare og tar tilstrekkelig risiko (med trekk av gavebytte) og samtidig bekrefter det egalitære fellesskapet (i form av deling). I grupper som utvikler gode bytteforhold blir deltakerne gradvis kjent med hverandres livsbetingelser og reaksjoner og erfarer gjenkjennelse på et dypere, emosjonelt plan. Deltakere fremholder at deres viktigste utbytte er opplevelse av anerkjennelse og aksept, av seg selv og andre.

Elisabeth Lund Engebretsen, UiS: Esther Newton Made Me Gay – Kritiske refleksjoner om umistelige rollemodeller og disiplinær antropologi.

Elisabeth Lund Engebretsen er professor i kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger. Engebretsen har PhD i sosialantropologi fra LSE (2008), og har etnografisk ekspertise på Kina og Norden. Tematisk forsker Engebretsen særlig på kjønns- og seksualitetsmangfold, slektskap og sosiale kollektiver, inkl. politisk aktivisme. Engebretsen stiftet European Network for Queer Anthropology, et formelt EASA-nettverk, i 2013 (sammen med Paul Boyce).

Dette bidraget tar utgangspunkt i livet og forfatterskapet til den amerikanske antropologen Esther Newton (f. 1940), en pioner innen Gay and Lesbian Anthropology – senere Queer Anthropology – for å undersøke hvordan skeiv antropologi har bidratt til å utvide og utfordre disiplinære grenser.

Gjennom en delvis autoetnografisk tilnærming reflekterer jeg over hvordan skeiv antropologi – og forbilder som Newton – har formet min akademiske praksis. Jeg diskuterer også hvordan institusjonelle kulturer og makthierarkier i akademia påvirker hvilke temaer som anses som legitime og relevante, og hvordan skeiv antropologi ofte marginaliseres innen sosialantropologiens kjerneområder.

Skeiv antropologi er en umistelig del av disiplinen fordi den retter et kritisk blikk mot cisheteronormative maktstrukturer – både i samfunnet og i akademia – og bidrar til å synliggjøre livsformer og erfaringer som faller utenfor normative forståelser av kjønn og seksualitet. Ironisk nok var kjønn og seksualitet sentrale temaer i antropologiens tidlige utvikling, mens de i dag ofte behandles som perifere eller politisk ladede og dermed mindre vitenskapelig relevante. Dette er problematisk på mange nivåer, men kanskje spesielt i lys av samtidens økende polarisering rundt nettopp kjønns- og seksualitetsmangfold, også i Norge.

Bidraget argumenterer dermed for at skeiv antropologi ikke bare er relevant men helt nødvendig for å forstå og utfordre normalitetsoppfatninger knyttet til kropp, kjønn og seksualitet. Gjennom empiriske og teoretiske refleksjoner utfra egne erfaringer viser jeg skeiv antropologi kan bidra til større forståelse for mangfold, og hvordan slike perspektiver kan revitalisere antropologiens samfunnsmessige og faglige relevans.

 

Koyote Millar: Hvis antropologi og kunst går sammen i terapi – hva oppdager vi?

Koyote Millar er sosialantropolog (master fra UiO), kunstner og psykoterapeut.

I innlegget mitt i arbeidsgruppen ønsker jeg å utforske og undre meg sammen med de andre deltakerne om hvordan kunstnerisk praksis og formidling kan overlappe med, skille seg fra og spille sammen med antropologisk forskning og formidling i kunnskapsutvikling om mangfold. Noe av det som interesserer meg i denne sammenhengen er forholdet mellom «kjent» og «fremmed», deltagende observasjon vs. observant deltagelse, rolleforståelse og bruk av rituelle strukturer og elementer i samskapende prosess.

Jeg vil invitere til denne utforskingen med utgangspunkt i empiri og erfaring fra prosjektene jeg gjør med 71BODIES, et danse- og performancekompani ledet av danser og koreograf Daniel Mariblanca, og et utvalg skrive- og fotoprosjekter jeg har bidratt til de siste par årene. En fellesnevner for disse prosjektene er et ønske og en lidenskap for å utforske og formidle nettopp mangfoldet, kompleksiteten, styrken, sårbarheten og skjønnheten i kjønns- og kroppserfaringer og -uttrykk utenfor normen – og å la folk som har disse erfaringene komme til uttrykk selv, heller enn å bli studert, vurdert, ignorert og/eller iscenesatt fra et majoritetsperspektiv. Samtidig er det også et mål å tilby og invitere til ny innsikt hos og solidaritet fra og med et bredt og blandet publikum. For 71BODIES er også tilrettelegging og samarbeid for universell tilgjengelighet i forestillingene et viktig prinsipp.

Hvordan kan kunstnerisk og antropologisk kunnskapsutvikling og formidling om mangfold møte og berike hverandre? Hvor og hvordan kan det oppstå potensielt fruktbar og utfordrende friksjon mellom en kunstnerisk og en antropologisk tilnærming? Kan både kunstnerisk arbeid og antropologisk forskning invitere relasjonsbygging og inspirere likeverd og allianser på tvers av mangfoldserfaring, og solidaritet med andre erfaringer enn de vi selv har kjent på kroppen?

Jeg kommer med en bakgrunn i antropologi og en aktiv praksis som kunstner og psykoterapeut, og jeg håper vi ved å tygge på dette temaet i fellesskap kan samskape grunnlaget for å utvide denne arbeidsskissen til en framtidig artikkel i Norsk Antropologisk Tidsskrift, og/eller inspirere til videre antropologisk forskning og formidling fra andre i arbeidsgruppen.

Alexandra Bergun: De materielle dimensjonene ved skeives liv i den jordanske konteksten.

Alexandra Bergun er sosialantropolog med master fra Universitetet i Bergen (2022).

Pre-koloniale Vestasiatiske samfunn var kjennetegnet av et mangfold av seksuelle praksiser og relasjoner, samt en konseptualisering av kjønn som var flytende (El-Rouayheb 2009). Da Storbritannia etablerte kontroll over Jordan i 1921, ble imidlertid homofili kriminalisert gjennom sodomilovgivning. Den vestlige dominansen etablertenye rammer for homoseksuell praksis ved å knytte den til bestemte seksuelle identiteter og ved å påtvinge essensialistiske forestillinger som stod i kontrast til de tidligere mer flytende forståelsene av forholdet mellom seksuell praksis og identitet. Som følge av at uavhengighet fra det britiske imperiet ble fremforhandlet i april 1946 ble lovgivningen som kriminaliserte homofili i Jordan opphevet. Det eksisterer imidlertid ingen strukturer på plass som beskytter skeive fra diskriminering. I denne sammenheng vil jeg undersøke noen av de materielle dimensjonene ved skeives liv i den jordanske konteksten, herunder hvordan seksuell orientering og kjønnsidentitet kan påvirke faktorer fra personlig økonomi og boforhold til statsborgerskap. I tråd med Jasbir Puars (2007) Homonasjonalisme vil jeg også undersøke hvilke historiske og politiske forhold som lå til grunn for at et ellers verdikonservativt samfunn historisk tidlig valgte å oppheve forbudet mot homofili, samtidig som det i nyere tid har blitt innført nye lovreguleringer som på tross av vage formuleringer har vist seg å aktivt målsette skeive i landet (Human Rights Watch 2023).

Inga Haaland, UiO: Omstridd omsorg: Skeive liv, postkolonial makt og den skjøre støtta frå global helse.

Inga Haaland er forsker og PhD-student ved Universitetet i Oslo, Avdeling for samfunnsmedisin og global helse.  

I det skiftande landskapet innan global helse og antropologisk forsking, avdekkjer erfaringane til skeive personar i Aust-Afrika viktige spenningar mellom omsorg, synlegheit og skade. Basert på feltarbeid utført i Kisumu, Kenya og Dar es Salaam, Tanzania—før nedbygginga av USAID og den aukande motstanden mot mangfald, rettferd og inkludering (DEI) i amerikansk akademia—undersøkjer denne artikkelen korleis globale helseinitiativ, forma av europeiske og amerikanske forskingsinstitusjonar og finansieringskjelder, har påverka skeive samfunn som deltek i HIV-relaterte tiltak.

Sjølv om desse programma har tilbydd viktig (temporær) omsorg, har dei òg vidareført ekskluderande praksisar og normative rammeverk, ofte ved å feilkategorisere eller oversjå personar som ikkje passar inn i binære kjønnsnormer. Inkluderinga av “MSM” som ei folkehelsekategori har tilslørt realitetane til trans personar og kjønnsvarierande individ, som framleis har usikker tilgang til omsorg. Desse dynamikkane blir ytterlegare kompliserte av kryssingar mellom klasse og makt, der tilgang til ressursar, synlegheit og påverknad er ujamnt fordelt bland skeive. Med støtte frå skeiv afrikansk teori og studiar, utforskar artikkelen korleis globale helseintervensjonar ofte favoriserer visse subjektposisjonar medan andre blir marginaliserte, og slik forsterkar hierarki knytt til respektabilitet, kjønnsnormer og sosioøkonomisk status.

Etter kvart som utanlandske donorar trekkjer seg tilbake og vestlege allierte blir mindre til stades, er framtida for skeiv helseomsorg i desse regionane usikker. Kan homofobe regjeringar tilby meiningsfull omsorg—og i så fall, korleis ser den omsorga ut? Kven blir inkludert, og kven blir ekskludert? Artikkelen argumenterer for den uunnverlege rolla medisinsk antropologi har i å navigere desse omstridde landskapa.

Jenny Frogner: Forståelse og usikkerhet i forskning på personer med utviklingshemming.

Jenny Frogner er sosialantropologi med master fra UiO. Hun disputerte i juni 2025 på NTNU (Institutt for psykisk helse) med en avhandling om personer med utviklingshemming og omsorgsrelasjoner de er en del av i sin hverdag. Avhandlingen er antropologisk og basert på feltarbeid gjort i Norge. Hun jobber for tiden som seniorrådgiver i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, i velferdspolitisk avdeling.

I kvalitativ forskning på utviklingshemming, og funksjonshemming mer generelt, aktualiseres gjerne slagordet “Ingen ting om oss uten oss”. Med utgangspunkt i mitt feltarbeid blant personer med utviklingshemming i Norge, stiller dette bidraget følgende spørsmål: Hvordan kan antropologien gjøre oss i stand til å forstå livene til personer som ikke selv kan sette ord på sine erfaringer?

Dels tar bidraget for seg hva slike møter gjør med antropologisk praksis. Det er kjent, blant annet fra Unni Wikans arbeid, at en sterk vektlegging av stemme kan lukke den antropologiske sensitiviteten: “For persons – the living, human beings who act in the world – may fade from view when the focus is on “the said” of people’s lives…” (Wikan 1992: 467). Disse møtene medfører noen metodologiske usikkerheter, blant annet: hva vil det si når informanter med utviklingshemming og lite talespråk, som dermed i begrenset grad selv kan fortelle om sine liv, skal tas på alvor?

Bidraget utforsker også utfordringer jeg erfarte på feltarbeidet mer teoretisk. Her trekker jeg delvis på Tyler Zoannis arbeid med personer med utviklingshemming i Uganda, hvor han blant annet skriver: “Katosi […] may not have a voice, but he does acquire what I call a signature. By ‘signature’ I mean a distinctive, embodied mark of being in the world, an imprint or an impress, elaborated and stabilized through living in relation to others.” (Zoanni 2018: 72). Møter med mine informanter ga innsikt i slike «signaturer», samtidig som mange situasjoner var preget av det som kan beskrives som «stemmeusikkerhet» og «flerstemmighet».

Hans Wiggo Kristiansen, OsloMet: Skeive røtter – et antropologisk blikk på søken etter skeiv tilhørighet.

Hans Wiggo Kristiansen er sosialantropolog og førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet, Institutt for sosialfag.

Utallige sosialantropologiske prosjekter har sprunget ut av en slags fortvilelse, dels ektefølt, dels iscenesatt, over at noe umistelig snart kan gå tapt. Det gjaldt også det doktorgradsprosjektet jeg ga meg i kast med rundt årtusenskiftet. Prosjektet handlet om livsfortellingene til eldre skeive menn, menn som hadde levd det meste av sine liv i en tid da homoseksualitet var forbudt ved lov og i stor grad fortiet i den norske offentligheten. Det umistelige var erfaringene til en hel generasjon som knapt hadde vært synlig og som var i ferd med å bli borte for alltid. I dette innlegget vil jeg gå tilbake til denne utgangsposisjonen og prøve å gi mening til den ved hjelp av to begreper som er blitt viktige innenfor skeiv antropologi på 2020-tallet, nemlig skeivt slektskap (queer kinship) og skeiv avstamning (queer lineage).

Hvordan kan begreper som «skeiv avstamning» og «skeivt slektskap» hjelpe oss til å forstå bånd mellom ulike generasjoner av skeive i Norge i dag? Hva har oppbruddet fra en livsform preget av diskresjon og hemmelighold til en livsform basert på en norm om åpenhet og synlighet gjort med muligheten for å lete etter skeive røtter i fortiden? Og hvilken relevans har dette for vår forståelse av erfarings- og kunnskapsoverføring over generasjoner innenfor andre sosiale kategorier? Innlegget baserer seg dels på det feltarbeidet jeg gjorde blant eldre skeive i 1999 og 2000 og det etterfølgende feltarbeidet i Innlandet i 2003-2004, dels på autoetnografisk refleksjon med utgangspunkt i disse feltarbeidene.

Wenche Bekken, OsloMet: Produserer diagnoser toleranse for mangfold eller opprettholder de fordommer? Rammebetingelsenes betydning i det profesjonelle arbeidet med barn og unge som er annerledes.

Wenche Bekken er sosialantropolog og førsteamanuensis ved OsloMet – storbyuniversitetet, Institutt for sosialfag.

Mangfold og forståelse av dette blir stadig mer sentralt i tjenester og profesjonelt arbeid i Norge. Ordet i seg selv inviterer til å tenke på menneskelig variasjon og toleranse. Hva som utgjør eller produserer forståelse og toleranse er kontekstuelt og politisk. Hvordan vi kategoriserer variasjon og hva vi gjør med variasjon er interessant å utforske. Vi ser en markant økning i antallet barn (spesielt jenter) som får diagnosene ADHD eller autisme, og det gis ulike årsaker til dette, blant annet at man har utviklet verktøy for å diagnostisere (Ref Diagnosefellen). Vi erfarer også at det snakkes mer om for eksempel ADHD i dag enn det gjorde tidligere, hvilket kan påvirke at vi raskere setter merkelapp på atferd som ADHD. Diagnoser gir rettigheter til tilpasset undervisning og oppfølging av eksperter. Lærere i skolen og konsulenter i barnevernet merker konsekvensene av dette gjennom endrede arbeidsoppgaver. Med utgangspunkt i erfaringer fra fagpersoner i barnevernet som jobber med barn og unge med ADHD eller autisme, diskuterer jeg samspillet mellom rammene for det profesjonelle arbeidet og håndtering av barn med diagnoser. Jeg vil også stille spørsmål til om toleranse i det hele tatt produseres. Temaet er interessant med tanke på grenseoppganger og normalitet - et tema som er mye belyst i sosialantropologiske studier.

---

Biocultural Heritage in an Era of Environmental Decline

This panel explores the intersections of biocultural heritage and environmental decline, responding to the conference theme of What if…? We ask: What if biocultural practices collapse under ecological loss? And what if they adapt in unexpected ways? As biodiversity loss, species extinction, and zoonotic disease emergence reshape human-environment relations, the preservation of biocultural heritage becomes both urgent and complex. We invite contributions that critically engage with how more-than-human dynamics influence the ways communities confront and navigate environmental change, triggered by climatic, social, and political shifts and extractivism. How do cultural and ecological practices persist, transform, or disappear amid accelerating ecological precarity?

We seek ethnographic, theoretical, and multimodal contributions that examine: • The ethical and political dimensions of conservation

• Land grabbing and biocultural heritage
• Resource extraction and indigenous rights
• The evolving role of zoonotic diseases in human-animal relations
• Cultural narratives of extinction
• Traditional medical and systems and ecological knowledge
• How communities co-produce cultural and ecological resilience
• Visual, audio, and multimodal ethnographies of biocultural practices
• Film and digital media for biocultural heritage preservation
• Participatory mapping and digital archives

By centering biocultural heritage in an era of uncertainty, this panel aims to generate new insights into how traditional knowledge, ritual practices, and multispecies engagements respond to ecological disruptions.

Forslagsstiller

• Richard Fraser

Kontaktsadresse

• richard.a.fraser [at] uit.no

Abstracts

Bente Sundsvold: Reading an archive in multispecies perspectives

Hylland-Eriksen addresses the need to focus on both the loss of cultural and biological diversity in his last book “Det umistelige”. Seabird populations are declining at alarming speed, worldwide and in Norway, leaving coastal people in worry and grief. This presentation explores a 50-year-old archive from the Seabird Project (1975-78). The archive consists of hundreds of interviews about coastal people’s seabird practices, collected by a group of ethnologists based at Tromsø museum. The Seabird project’s focus was on what the seabirds meant for coastal survival in Northern Norway, the human utilisation of seabirds; eggs and down/feathers, but also the bird as meat. Fuglan Veit’s focus is on seabirds seeking human protection in the nesting period. In the presentation I will investigate these two perspectives – what the bird means for human existence, and what the human means for the birds existence. How can we explore historical, humanmade and ecological conditions that make certain multispecies practices and phenomena possible? How can previous practices inform and inspire for contemporary and future practices and concern?

Tommy Osø:Paradoxes of managing the liminal - Ferality and human-animal-state relationships

Through ethnography on a herd of feral goats in Sogn, Western Norway, we examine the uneasy legacy of human-animal partnerships, as bonds of domestication are relinquished by humans. Bonds remain, and the herds’ classification as neither wild nor domestic leads to complex legal, environmental, and ethical issues. Distinctions between wild and domestic are socially constructed, and the presence of these liminal feral animals within cultural landscapes allows for a critique of Western ontologies, as a failure to capture the complexity and diversity of post-domestic relations in multi-species environments on the ground emerges. Multiple paradoxes are encountered as state entities attempt to navigate this space, all while the intrinsic value of a life and recognizing animals as dynamic subjects within ecological and cultural landscapes fade into the background, and utilitaristic, alienated, bureaucratic perspectives dominate.

Matthäus Rest:What if Camembert was going extinct? Food Microbes between genetic abundance and cultural loss

In 2024, researchers from the French CNRS rang the alarm bell: the strain of Penicillium camemberti mainly used in large-scale Camembert production was on the verge of extinction. Decades of inbreeding, the argument went, had created genetic bottlenecks that led to increasing infertility. The transnational community of fermentation activists, however, questioned the narrative on two accounts. First, it was misleading to characterize the imminent collapse of one genetic line as threat to Camembert as a whole. But more importantly, a cheese maker deeply familiar with contemporary conditions argued that traditional Camembert had gone extinct decades ago. Building on five years of multimodal research on ancient and contemporary food microbes in a transdisciplinary team, my contribution aims to challenge narratives of extinction in microbiome studies. For many years now, the rise in non-communicable diseases in the West has been hypothesized to be connected to the decrease of microbial diversity in Western guts, but there is still no evidence to prove this "hygiene hypothesis." Despite concerted efforts at microbiome extractivism from indigenous groups perpetrated by many of the major players in microbiome research, so far no microbial silver bullet has hit the market. Simultaneously, our genetic sampling has shown how similar microbial dairy ecologies are between Mongolia and the Alps, despite vast differences in production and products. Therefore, I will argue against the disregard of human skills in discussions of microbial extinction and instead focus on the cultures of cultures that sustain multispecies fermentation collectives across Eurasia.

Richard Fraser:Invisible Worlds: Zoonoses, Biosecurity, and Multispecies Relations in Chinese Wet Markets

This article examines Chinese wet markets through the lens of zoonotic anthropology—an emerging field at the crossroads of medical anthropology and multispecies studies that explores how diseases moving between animals and humans reshape cultural, political, and ecological life. It situates wet markets within the entangled lives of humans, animals, microbes, and spirits, showing how these markets are more than sites of commerce, consumption, and trade: they are also spaces where slaughter and death, lingering spirits, and unseen microbial agents converge, generating intricate ethical, sensory, and cosmological relations. Drawing on ethnographic fieldwork in Gang Tie, a small market town south of Chengdu City, the article examines how zoonoses, spirits, and cultural beliefs render particular relationships visible or invisible. Attention to these dynamics reveals how animal bodies mediate not only microbial risk but also spiritual presence, linking governance with cosmological concerns. While global media often frame wet markets as dangerous sites of contagion, this study approaches them instead as multispecies and multi-ontological spaces of negotiation, practical knowledge, and contested biopolitics. In particular, it highlights how animal bodies become charged sites of regulation and meaning, simultaneously governed as potential biohazards and as agents of spiritual, economic, and affective relations.

Jennifer Hays:“They are killing our future children”: Land-grabbing and biocultural heritage loss in northern Namibia

This paper is based on extensive research conducted in 2024-2025 with Ju/’hoansi and !Kung communities in the Nyae Nyae and N#a Jaqna conservancies of northern Namibia. The research, conducted as an ‘asset-mapping’ process, was intended in part to document biocultural knowledge of these communities in order to defend their land rights. Two overarching findings stood out: 1) the very high level of dependence that the communities in that area still have on their natural plant and animal resources, and 2) the rapid rate at which their access to these resources is threatened by illegal fencing, illegal grazing of cattle, illegal activity by evangelical missionaries, and government restrictions on hunting – among other challenges. This paper will give an overview of the general picture and provide some illustrative examples, showing how a once autonomous society is increasingly being squeezed into dependence and abject poverty. It also asks us to imagine: what if the inherent value of the Indigenous knowledge of these communities and their resource management practices – to the communities, to the country, and to humanity in general – was recognized by leaders others in society? What if the laws governing Indigenous land rights in Namibia were actually followed? And what would encourage these kinds of recognition?

Luiz Medina Guarani:Biocultural Practices and Energy Colonialism in the Vale do Ribeira

This research examines the contradictions of development and energy transition in the Vale do Ribeira region, one of Brazil’s most socio-ecologically diverse territories and home to Guarani Mbya, Quilombola, and Caiçara communities. While framed by global discourses of “sustainable development,” energy policies in Brazil often reproduce historical patterns of exclusion, reinforcing what can be understood as energy colonialism. Communities remain marginalized from basic infrastructure such as electricity, even as large-scale projects - hydropower, wind, and solar - advance under the banner of green modernization. By situating energy access within broader debates on development, coloniality, and socio-environmental justice, the study highlights how hegemonic models obscure the political and cultural dimensions of ecological crisis, presenting technical fixes to problems rooted in historical inequalities. Grounded in participatory and mixed-methods research, the project documents how traditional knowledge and community-led practices - such as agroforestry, artisanal fishing, and local energy initiatives - constitute alternative pathways that challenge dominant paradigms of development. In doing so, the research contributes to discussions on biocultural heritage in times of environmental decline, underscoring the need to rethink development beyond extractivism, technocratic transitions, and market-driven sustainability.

---

Antropologi for en kaotisk verden

I denne arbeidsgruppen spør vi hvordan mennesker produserer mening i en uforutsigbar verden og hva slags antropologiske tilnærminger som kreves for å forstå slike prosesser. Antropologiske fortellinger produserer gjerne helhetlige verdensbilder og kronologiske historier. Denne fremgangsmåten kan bidra til å redusere menneskers erfaringer og levde liv til forutforståtte strukturelle, kulturelle og kategoriske rammeverk, og vi risikerer å reprodusere samfunnspolitiske forståelsesrammer i våre analyser. Samtidig blir det stadig klarere at livsverdener som antropologene beskriver (og selv opererer i) ofte erfares som kaotiske, uoversiktlige og uforutsigbare, at mange mennesker opplever sine liv som fragmenterte og at deres erfaringer er i konflikt med, eller utelatt fra, hegemoniske narrativer. Prosesser som kolonisering, migrasjon, okkupasjon, flukt og krig, strukturelle endringer i landskap og miljø eller personlige traumer som vold, fattigdom eller ekskludering kompliserer lineære årsaksforklaringer og klare verdensbilder. Er det antropologens rolle å fremstille mening i slike omstendigheter, eller mister vi noe vesentlig hvis vi utelukkende fremmer helhetlige, lineære fortellinger? Hvordan kan denne spenningen - mellom koherens og kaos, orden og uorden – innlemmes som en produktiv metodisk modalitet for å bedre forstå menneskers liv? Vi inviterer presentasjoner som diskuterer denne overordnede tematikken fra forskjellige innfallsvinkler: etnografiske studier av liv konstruert og erfart i marginen av ordnede samfunn, menneskers motstand mot systemer, brudd i sosiale relasjoner, alternative virkelighetsoppfatninger og mer. Vi er også interessert i refleksjoner over hva kaos og uforutsigbarhet kan gjøre med etnografiske historier, hvordan vi operasjonaliserer antropologiens potensiale til å forstå sammenhenger samtidig som vi anerkjenner eksisterende uorden, og hvordan formidle fragmenterte fortellinger.

Forslagsstillere

 

• Geir Henning Presterudstuen, Institutt for Sosialantropologi, Universitetet i Bergen
• Synnøve Bendixsen, Institutt for Sosialantropologi, Universitetet i Bergen

Kontaktsadresse

• geir.presterudstuen [at] uib.no

Abstracts

Geir Henning Presterudstuen (UiB): All men are liars…eller å fiske med for stormasket garn: Sannhet, sannferdighet og narrativ upålitelighet blant i Indo-Fijiansk etnografi.

I denne presentasjonen diskuterer jeg Indo-Fijianske menns upålitelige historiefortelling som utgangspunkt for en bredere diskusjon om sannhet og sannferdighet i etnografisk feltarbeid og tekst. 

Maskulin sosialitet blant Indo-Fijianere er i stor grad sentrert rundt kollektivt arbeid på dagtid og talanoa  – en ustrukturert, flytende samtale stimulert av den mildt narkotiske drikken kava – på kvelds- og nattestid. Begge settingene fungerer som rammen for utførelsen av livsnarrativer og familiehistorier som sentrale sosiale praksiser. Over tid repeteres de samme historiene en rekke ganger men ofte med merkbare endringer i tilnærming, moral, struktur og karakterinvolvering. Jeg har tidligere analysert dette som en form for sosial pragmatisme, hvor historiene endres i forhold til kontekst, men alltid for å stille fortelleren eller hans nærmeste i et godt lys. Sånt selvskryt blir nødvendig i en radikalt egalitær kulturell setting med få andre muligheter for å hevde seg i forhold til likemenn, mens sannhet får liten kulturell verdi. 

I denne presentasjonen utfordrer jeg denne analysen og setter livsnarrativene i en større sammenheng med Indo-Fijianeres konstruksjon av seg selv i historien og kosmologien. Da fremstår ikke sannheten uviktig, men uhåndgripelig, og et sentral spørsmål for meg blir hvordan slike historier kan fremstilles etnografisk. Hva skjer med etnografisk autoritet når vi jobber med informanter som opplever grepet om sannheten om sitt eget liv som løst og, som en informant beskrev det, fisker i historien med for stormasket garn? 

Synnøve Bendixsen (UiB):Fragmentert fellesskap: Etnografiske refleksjoner fra et norsk lokalsamfunn.

Dette bidraget bygger på feltarbeid i et norsk lokalsamfunn preget av både kontinuitet og endring. Her lever tredje- og fjerdegenerasjons innbyggere side om side med tilflyttere, migranter, flyktninger, sesongarbeidere og turister. Lokalsamfunnet rommer industri, landbruk, lakseoppdrett, siderproduksjon, et thailandsk tempel og høye fjell som både tiltrekker og skygger. Naturen er sentral – som ressurs, som begrensning, som identitet – men oppleves ulikt av ulike grupper. 

Gjennom dette mangfoldet trer et fragmentert fellesskap frem, hvor ulike livserfaringer og utfordringer eksisterer side om side, ofte uten å møtes. Fraflytting og dårlig infrastruktur skaper uro, mens lokal entreprenørskap innen industri, turisme og jordbruk gir grobunn for håp, tilhørighet og stolthet. Spenningen mellom brudd og kontinuitet, mellom uro og håp, utfordrer antropologiens tendens til å skape helhetlige narrativer. 

Jeg spør hvordan vi kan formidle etnografiske historier som rommer både orden og kaos, og argumenterer for at fragmentering og uforutsigbarhet ikke bare er analytiske utfordringer, men metodiske muligheter. Ved å anerkjenne spenningen som konstitutiv for menneskers liv, kan vi utvikle antropologiske tilnærminger som bedre fanger kompleksiteten i lokalsamfunn. 

Margit Ystanes (Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, UiA: En storm i livet: antropologiske tilnærminger til favela-fordrivelser i Rio de Janeiro.

Under forberedelsene til OL i Rio de Janeiro i 2016 ble omtrent 22 000 familier fordrevet fra hjemmene sine i marginaliserte bydeler. Byens myndigheter karakteriserte dette som å flytte fattige familier til boligprosjekter av middelklasse-standard, mens berørte beboere har omtalt prosessen som en ødeleggelse av lokalsamfunnet, dets livsbetingelser, og beboernes helse. I ettertid beskrev en av dem fordrivelsen som «en storm i livet», som hadde etterlatt henne i en kontekst hun ikke visste hvordan hun skulle leve i. I denne situasjonen møter personers opplevelse av meningstap og inkoherens strukturelle forhold med dype røtter i kolonial historie og brasiliansk byutvikling, hvor marginaliserte beboere gjennom historien har blitt fordrevet til stadig mer perifere deler av byen. Beboernes motstand mot fordrivelsene tematiserte denne spenningen mellom sammenheng og brudd på forskjellige måter. Dette innlegget tar motstanden som utgangspunkt for en utforsking av mulige antropologiske tilnærminger til fordrivelsene, som en fragmenterende erfaring som samtidig ble forstått av de berørte som strukturelt og historisk forankret.     

Anne Ragnhild Grini (UiT), Anne Sigfrid Grønseth (Universitet I Innlandet); Johanna Laue (UiT): “When I pray, I become completely free”: Religious practice negotiating experiences of fragmentation and illness among refugee women in Norway.

This study highlights the role of religious rituals and practices in supporting refugee women with health challenges during their resettlement process and participation in the Norwegian Introduction Program (NIP). Addressing experiences of fragmentation, discontinuity, stress, and health difficulties, religious practices seem to contribute to their health and wellbeing. Transition to exile entails navigating chaos, unpredictability, possible trauma, loss of familiar cultural contexts and absence of family members while adjusting to new cultural, social and climatic environment in the northern outskirts of Norway. Drawing on a year of patchwork ethnography, we find that religious rituals seem particularly important for the women in dealing with illness and mental health, and as part of maintaining continuity with traditions from their countries of origin. By religious practices they protect their family and themselves against illness and misfortunes, reduce stress, unease and create a sense of freedom and peace. Living in small towns in the far north outskirts, there are no mosques or suitable places for community worship. Thus, the women largely do religious practices on their own within their private houses and homes, thus having reduced opportunity for experiences of religious community and togetherness. Through ethnographic methods, the study provides insight into their efforts to create continuity amidst chaos, meaning making, and quest for health and wellbeing. In this sense, the study offers valuable insights into the complexities of 'human lives.' 

Irmelin Joelsson (NTNU: Against insurance

Like this. Imagine. You sit on the back of a boda boda, motorcycle taxi, in Dar es Salaam’s busy traffic. Your body, the driver’s body, the motorcycle itself, is one. Perhaps there is another person on the bike too; you ride mishkaki, ‘beef skewer’, a word describing a boda boda with several passengers sitting in a row. You are one big meaty skewer. The extremities of that one body reaches out, towards the road, the traffic, the city. A sudden braking and you bounce hard against the back bumper of the front car. In that idle moment a large truck passes by at high speed. You feel the wind and the cold steel briefly stroke against your arm. The metal is dented from previous collisions. A text written across its back reads Masha’Allah, but you only have time to think, ‘Oh my God!’ There is nothing between you and that piece of dented metal, no protection. The mishkaki is roasted. 

For the majority in Dar es Salaam, there is nothing, no buffer, between the forces of the city, the forces of nature and the forces of ageing, sickness and health, work and unemployment, success and failure, no organised, subsidised insurance that would ease the fall. When it hit, it hit hard. Force majeure. Uninsurable. Yet life goes on, however dangerous the occupation. Allahu Akbar, siku zinaendelea, ‘God is greater, the days go by’ the boda boda driver might exclaim. As if the body was just a vessel, a crucible for unknown purposes of which only God knew, exposed to lethal forces on the road, day after day, and anyways, haina jinis, ‘there is no other way’.  

When formal, generic institutions do not hold, were never in place or perhaps ‘fail’ to eclipse the totality of life, its double steps in. The ‘absent presence’ of formal physical and bureaucratic infrastructures gives life to various ‘instructures’ (De Boeck and Baloji, 2016: 109) that become operational in the inoperability of its formal twin. Against insurance sets out to articulate a theory derived from the strategies that the absent presence of institutional security incites, when the connections that should be ‘in place’ prove inoperative, and people search for ‘insurance’ elsewhere.  

The paper engages with the urban unisurables, those who live in close proximity to catastrophe, where accidents are imminent, destruction cyclical, abuse regular, those who might need insurance the most, yet are the lives that are too cheap to be insured. It elaborates the idea of ‘buying time’ in its ‘formal’ and ‘popular’ forms and argues that Dar es Salaam is experiencing the emergence of a ‘popular insurance’ that indexes social, material, and linguistic aspects of urban life, a sort of ‘infill’ in the absence of formal insurance systems with roots in Tanzanian political discouse of self-reliance (kujitegemea) (Bähre 2020; Eriksson 2015; Golomski 2013; Goodfellow 2020). As such, insurance work as a logistics in the city; as an iterative form, or a financial language; and is materially asserted in the city as ‘insurance urbanism’. This is depicted through the narration of a set of stories about risky times, where the protagonists struggle to turn the unknowable into the calculable, to turn ‘unknowns’ into ‘risks’ accompanied by appropriate hedges and anticipation. 

Davina Kaur Patel (UiO): ?

In the vast expansive agricultural plains of the northern Indian state of Punjab, lies the paddy-wheat monoculture remains of the postcolonial development programmes and practices of The Green Revolution. In the midst of the paddy/wheat cycle, stands a son of The Green Revolution turned permaculturalist, Parmpal. On a on a marginal piece of one and a half acres of land, Parmpal has carved out his rebellion against the hegemonic forces and materials of agrarian capitalism and global agribusiness, and the socioecological effects of decades of resource-intensive farming, including agrarian distress, groundwater depletion, soil degradation, air pollution, farmer suicide. In this paper I seek to draw upon ethnographic fieldwork conducted in Punjab and for this paper, largely ethnographic encounters with Parmpal, to explore the productive relationship between chaos and disorder wreaked by intensive capitalist agricultural systems and the practices of resistance and construction of new more-than-human relations and worlds on the margins. This paper further seeks to reflect on the possibilities of chaos in reshaping the practice of ethnographic writing, one that often strives to find coherence and neat linearity. How does the potential of ethnographic writing emerge when chaos is embracing and incorporated into ethnographic writing, the stabilisation and settling of anthropological knowing through coherent linear narratives is no longer the aim? Could embracing chaos in the production and writing of anthropological knowledge open for more enriching and complex ways of understanding what it means to be living in this world?   

Kjetil Wathne, Ph.D. (OsloMet) og J.D.A. Kisuule, Ph.D. (Oslomet): Balancing Welfare and Belonging: Transnational Ageing Experiences of African Seniors in Norway.

As Norway’s population ages, ethnic minority senior citizens navigate life-worlds that straddle welfare security and isolation. Their experiences reflect forms of ageing coloured by migration histories and transnational ties underexplored in ethnographic research. This paper reports some exploratory qualitative insights from a research project investigating the lived experience of old age among ethnic minority citizens, based on life course interviews with seven elderly Africans  (75+) in Norway. Their life stories resist the neat linearity of integration or successful adaptation and uncover fragmented, sometimes contradictory, orientations toward ‘home’, care, and the future. Common late-life narrative themes among these ‘aged in place’ (Warnes & Williams, 2006) seniors include a sense of confinement and disconnection(Garcia Diaz et al., 2019; Joshi et al., 2025), contrasting the individualised structures of eldercare within the communal family networks associated with African gerontology. Elderly Africans acknowledge the many tangible benefits of living in Norway, whilst their stories also convey a sense of longing for social intimacy, communal belonging, and cultural recognition (Ciobanu et al., 2017; HEIKKILÄ & EKMAN, 2003). These tensions illustrate how meaning comes about in contexts where welfare, belonging, and identity are constantly negotiated, swayed by the unpredictability of ageing in a foreign land. The paper argues for an anthropology of old age attentive to disorderly narratives, highlighting the epistemic tension between welfare provision and lived experiences of belonging.   

Peter Haugseth (UiT): Norsk nordområdepolitikk i en kaotisk verden.

I innlegget mitt vil jeg legge frem en ny dimensjon av forståelsen av Norges nordområdesatsing som startet i 2006. Statsvitere har dominert fagfeltet og tolkningen av Norges interesser. Den første tiden var preget av optimisme, og ble i mindre grad assosiert med noe kaotisk og uoversiktlig. Mitt argument er at i tillegg til å se på statsvitenskapens endimensjonale stat-til-stat perspektiv, må man også se på dette i en mere dynamisk fortolkningsramme. Ved å benytte det sosialantropologiske feltarbeidet får man forståelse av at den norske nordområdepolitikken lenge var befestet i to ulike epistemologier. Narrativet i nord skiller seg fra narrativet i sør ved at den politiske ledelsen legger vekt på to ulike narrativer i henholdsvis nord og sør. I nord legges det vekt på samarbeidspolitikk, «soft policy» at «Russland er en komplisert nabo man må samarbeide med», noe som innebærer regionbygging og identitetsutvikling. I sør vektlegges tradisjonell sikkerhetspolitikk og vestlig alliansesamarbeid i større grad. På den måten får man to parallelle narrativer som ikke kan fanges opp av et stat-til-stat-perspektiv. Denne dualismen fanges opp ved at man beveger seg parallelt langs denne etnografiske aksen. Jeg har gjort feltarbeid i regionen fra 2006 til dags dato og baserer mitt PhD. arbeid på denne fortolkningsrammen. 

Trond Waage (UiT): Samarbeid om meningsproduksjon i en uforutsigbar verden: Antropologiske filmworkshops i Nord-Kamerun.

Sahel-regionen, inkludert Nord-Kamerun, preges av eksistensiell uforutsigbarhet og kaotiske samfunnsforhold. Tillit, selv i nære relasjoner, er ofte fraværende (Hanks-Johnson, 2005; Geschiere, 2013; Amal, 2022). Årsakene er mange, og diskusjonen rundt former for «Uncertainty» er omfattende (Cooper & Pratten, 2015; Waage, 2018 mfl). Kolonialiseringen har ytterligere svekket arenaer for refleksjon og beslutningstaking, blant annet gjennom innføringen av et hierarkisk politisk system og fransk som offentlig språk. Landsbysjefer har mistet makt, og mulighet til å mobilisere. Dette har gjort lokalsamfunn sårbare overfor jihadister, opiatkrisen og utenlandske gruveselskaper med mer.  

Hva kan antropologens rolle være i en slik kontekst? Hylland-Eriksen (2020) argumenterer for at antropologer kan øke sin innflytelsesfaktor ved lage «compelling stories »  for å berøre og overbevise beslutningstakere. Slike fortellinger må være basert på arbeid i felten, som igjen handler om samarbeid med «informanter» om fortolkning, om å skape mening. 

I dette paperet presenterer jeg arbeidet fra det pågående prosjektet Sahel on Sahel: Collaborative Visual Anthropology, et samarbeid mellom visuell antropologi ved UiT og fire universiteter i Sahel (Kamerun, Niger og Mali). I prosjektet arrangerer ferdigutdannede masterstudenter i visuell antropologi filmworkshops i lokalsamfunn antropologene kjenner godt. I grupper på 4–8 personer, ofte unge voksne, eksperimenterer vi med samarbeid om audiovisuelle narrativ. Gjennom prosessen – fra å definere problemstillinger, diskutere opptak og bygge narrativer, til å vise filmene lokalt – skapes rom for fortolkning, refleksjon og beslutningstaking. 

Ved å trekke frem eksempler fra noen av de rundt 50 filmer produsert i slike workshops ved universitetene i Maroua og Ngaoundéré de siste 2-3 årene, som omhandler kvinners livssituasjon, viser jeg hvordan disse fortellingene kan bidra til ny antropologisk innsikt, og tillitsbygging i en kaotisk verden. 

Håkon Larsen (UiB): Epistemologisk retusjering og landskapsendring i Fiji.

Denne presentasjonen undersøker potensialet i fijiansk praksis og verdisystem til å rekonstruere – eller retusjere – fortiden for å ivareta sosial orden og oppnå rituell forsoning. En sentral dynamikk i fijianske landsbyer er at personer kan stabilisere sin sosiale posisjon og omgjøre feilhandlinger ved å utføre en tilgivelseseremoni, kjent som bulubulu. Bulu betyr på fijiansk «å begrave,» og bulubulu kan i forlengelsen forstås som en gravlegging av harme, skadeutførelse og urett – noe som innebærer at når en slik seremoni gjennomføres, er saken ute av verden og prinsipielt sett lagt sosialt død. 

Som et epistemologisk korrigeringsredskap har en slik praksis videre implikasjoner for etnografisk arbeid: man må navigere en sammensatt og fragmentert virkelighet der ulike fremstillinger av hendelsesforløp, ansvar og årsakssammenhenger kan fornektes og aktivt omformes for å holde fortiden begravet. For å utforske hvilken betydning dette kan ha for antropologisk kunnskapsproduksjon, viser jeg til eget feltarbeid på øya Cicia, hvor narrativ om klimaendringer og erosjon har formet en hegemonisk forklaringsmodell etter at en symboltung, stettformet stein bristet og veltet i 2021. I løpet av 2024-2025, etter flere alvorlige bilulykker og en økende frustrasjon med lokal veistandard, har enkelte begynt å peke mot alternative forklaringer ved å spre rykter om at en anleggsulykke fra et tidligere veisikringsprosjekt er den egentlige årsaken til landskapsendringen. Presentasjonen retter fokus mot hva vi gjør med historier som ikke uten videre lar seg verifiseres som en helhetlig og koherent fortelling, når man må ta i betraktning potensialet for ontologisk forvrenging som en sosialt integrert og verdsatt praksis. 

Knut Rio (Kulturhistorisk Museum, UiB): Om å høre til og ikke høre til.

Dette innlegget tar opp spørsmålet om tilhørighet. Det er en gryende bevissthet blant folk i dag omkring røtter, slekt, lokale matvarer og regionale særegenheter. I følge Latour er vi midt i en krig mellom dem som hører til og dem som ikke hører til. Dette kan knyttes til flere historiske og samfunnsmessige forhold, forskjellige steder i verden. Det ene er at folk som lever i settler stater opplever at det finnes en opprinnelig natur og kultur som går forut for deres egne opplevelser av landet. Dette kan illustreres i de samiske områdene i Norge. Men denne opplevelse av det lokale stedet som noe fremmed er også allmenngjort i samfunn som ikke er typiske settler-samfunn. På grunn av industriutvikling, urbanisering, og modernisering generelt har de fleste av oss en opplevelse av å være fremmede selv om vi er 'hjemme'. 

 

---

Friheten er umistelig

Hvilke verdier og praksiser er så grunnleggende at endringer ville rokke ved samfunnsorden slik vi kjenner den? Etter generasjoner med dyp fred i Europa og ‘Vesten’, med velfungerende, demokratiske nasjonale institusjoner – er det nå et skifte.

Totalitære ledere øker overvåkning av egne borgere, sensurerer forskning, undergraver rettsstaten og truer allierte. De skaper uklarhet om hva som er en kjensgjerning og hva som er meninger. Sosiale medier skaper ekkokammer. Disse lederne og totalitære politiske strømningene skaper polarisering i egne land, men også mellom nasjoner. Kanskje historien ikke gjentar seg, men mønstrene er gjenkjennelige. Friheten vår er det umistelige.

Antropologien skal stille de store spørsmålene, forankret i de små stedene. Hvordan kan vi møte disse sosiale endringene faglig? Vi inviterer til panelgruppe for å diskutere frihet. Frihet på alle nivå fra det lokale til det globale – og med ulike perspektiv. Hva betyr frihet – og for hvem? Hvordan rammes ulike grupper forskjellig? “In any symposium on war a place might be rightly claimed for anthropology, the study of mankind at large” sa Malinowski.

I dag er det få antropologer som bidrar på symposier hvor “mankind at large” diskuteres. Vi forankrer vår forskning lokalt, men vi skal også bidra til å stille de store og viktige spørsmålene. Hvordan kan vi som fagfellesskap bidra med innsikt og handlinger som gjør en forskjell? Vi inviterer til høyttenkning rundt det grunnleggende for våre ulike tilværelser slik vi kjenner dem i dag. Vår frihet.

Forslagsstillere

• Tone Danielsen, Forsvarets høgskole

Kontaktadresse

• todanielsen [at] mil.no

Abstracts

Trine Olsen Møgster, NTNU. Frihetens betingelser i Terra Nullius – den spekulative fremtidens nye verden.

I dette bidraget stiller jeg spørsmålet om investeringens tidsorientering – der tiden starter i den spekulative fremtiden og regner seg bakover til nåtiden – er en så grunnleggende endring at den rokker ved samfunnsorden og frihet. Jeg lurer på om vi rett og slett har oversett en forskyvning i hvordan tid forstås og gis verdi – en forskyvning med dyptgripende konsekvenser.
Da jeg studerte antropologi på 1990-tallet, gikk tiden fremover. Vi bygget landet sten for sten, og politiske prosjekter og offentlig debatt hadde tydelige forventninger til 
resonnementer og argumentasjon. Tiden beveget seg fra fortid til fremtid, og underveis ble alt gradvis bedre. Men dette var i ferd med å endres.

I Jane Guyers klassiske analyse av makroøkonomisk tid beskriver hun hvordan den nære fremtid gradvis «evakueres» og erstattes av en mer dominerende, fjern fremtid – formet av rentebaner, nedbetalingsplaner og kalendriske tidsrammer. Guyers arbeid var banebrytende i å vise hvordan økonomiske og religiøse forestillinger endrer vår 
tidsforståelse.

Med utgangspunkt i eget feltarbeid fra byutviklingsprosjekter på Fornebu argumenterer jeg for at denne forskyvningen i dag er enda mer radikal. Vi har trådt inn i den finansielle investorens tidslogikk, der fremtidens verdier importeres direkte inn i nåtidens beslutninger gjennom finansielle modeller som styrer og utvinner verdi fra det som ennå ikke har skjedd.

Denne tidsforståelsen er tett knyttet til skiftet fra varelogikk til eiendelslogikk, og får 
dype konsekvenser for privat eierskap, verdien av arbeid og individets frihet. Land og 
bolig forstås ikke lenger som fysiske ressurser eller varer, men som finansielle eiendeler definert av forventet fremtidig avkastning.

Mitt hovedpoeng er at vi må forstå denne utviklingen som en form for kolonisering av 
fremtidens tid og rom. Når grunneiendom blir en ren finansiell eiendel, behandles både fremtiden og det fysiske landskapet som en Terra Nullius – et tilsynelatende tomt og åpent territorium klart for kolonisering. Der privat eierskap til jord historisk har vært en grunnpilar i politisk tenkning om stat, demokrati og frihet, står dette forholdet i dag 
overfor en grunnleggende omforming

Are Hallan Syversen. Akademisk frihet, kulturell kommunikasjon og verdier i endring.

Hva regnes som umistelig i en tid der samfunnets verdier forskyves? I takt med økende politisering av kunnskapsproduksjon, økonomiske prioriteringer og globale kriser, utfordres universiteter og høyskolers rolle som uavhengige kunnskapsbærere. Akademisk frihet – lenge betraktet som et fundament i høyere utdanning – er i dag under press gjennom styringsformer som reduserer faglig autonomi og vektlegger kortsiktige resultater fremfor langsiktig, kritisk tenkning.

Denne presentasjonen undersøker hvordan skiftende verdier påvirker forståelsen av hva som er umistelig i akademia, og stiller spørsmål ved hvilke konsekvenser dette har for forskere, studenter og samfunnet som helhet. Samtidig fremheves betydningen av samarbeid og kulturell kommunikasjon på tvers av landegrenser som en mulig motkraft til fragmentering og verdiforskyvning. Gjennom eksempler fra internasjonale 
kunnskapsnettverk og interkulturelle prosjekter argumenteres det for at dialog og gjensidig læring er avgjørende for å bevare – og fornye – det som virkelig er umistelig i akademia: friheten til å tenke, utfordre og skape ny innsikt

Heidi Mogstad, Chr. Michelsen Institutt. Frihetens paradokser: sikkerhet, grenser og opprustning i dagens Europa.

Frihet er trolig noe mange nordmenn lenge har tatt for gitt. Norge regnes som et av verdens tryggeste og mest likestilte land, og min generasjon har vokst opp i det noen beskriver som en “dyp fred” i Europa. I dag opplever mange at denne friheten står på spill. Russland har brutalt invadert sitt naboland Ukraina, frykten for storkrig vokser, høyreekstremismen er på frammarsj i Europa, og hele den liberale verdensordenen er under press. I dette innlegget vil jeg reflektere over ulike måter vi forstår frihet på, og særlig forholdet mellom frihet og sikkerhet i dagens Norge. Jeg vil løfte frem to tilsynelatende paradoksale trekk: at Norges og Europas frihet i dag forsvares gjennom stadig strengere og mer brutal grense- og asylpolitikk – og gjennom oppfattende militær opprustning, inkludert økende fokus på atomvåpen som avskrekkingsmetode. Spørsmålene jeg vil stille er: Blir vi egentlig friere og tryggere av stengte grenser og flere våpen? Hvilken frihet er det som beskyttes – og på bekostning av hvem og hva? Og hva kan antropologer bidra med i disse høyst politiske og betente debattene om Norges og Europas sikkerhet og frihet?

Ole Totland. Tillit – frihetens styrke og sårbarhet.

8. mai ble frigjørings- og veterandagen markert over hele landet. 80 år etter den tyske okkupasjonen blir vi minnet om at verdiene som stod på spill under krigen fremdeles angripes av både ytre og indre krefter.
Oppbygningen av sterke nasjonale og internasjonale institusjoner i etterkrigstiden bidro til å konsolidere friheten vi tar for gitt. I dag er institusjonene under sterkt press på begge sider av Atlanterhavet. Når rettsstaten og maktfordelingsprinsippene svekkes påvirker det handlings- og ytringsfriheten, men også tilliten til staten og dens institusjoner. Denne tilliten gjør det mulig å akseptere sterk offentlig kontroll, fordi den oppfattes som garantist for det åpne og likestilte samfunnet.
Høy grad av tillit til institusjonene kan forstås som en demokratisk ressurs. Samtidig gjør tilliten oss sårbare. Tillit er ikke likt fordelt. Kjønn, etnisitet og klasse former muligheter og begrensinger og påvirker hvordan tillit oppleves og forhandles. Tilliten brytes lett dersom systemet ikke kan garantere for alles frihet. Tilliten kan også forvitre når institusjonene brytes ned innenfra eller undergraves av eksterne krefter, noe som gir grobunn for splittende og autoritære krefter.
Ved å studere hvordan makten er fordelt og virker, strukturelt og i hverdagen, kan vi vise hvordan makt og tillit etableres, utfordres og forhandles i praksis. Antropologien har en unik evne til å forstå og forklare makt. Med dette følger et særskilt ansvar for å forstå hvordan kontroll, styring og tillit virker sammen, og hvordan maktinstitusjonene både kan true friheten, men også utgjøre ett av frihetens mest umistelige fundamenter.

Tone Danielsen.

“All human beings are born free and equal in dignity and rights”, står det i FNs Verdenserklæringen om menneskerettigheter fra 1948. Hva betyr dette i dag, i en sikkerhetspolitisk urolig verden hvor krig og konflikter har kommet stadig nærmere? Etter generasjoner med dyp fred i Europa og ‘Vesten’ – er det nå et skifte. Totalitære ledere øker overvåkning av egne borgere, driver sensur av institusjoner og forskning, undergraver rettsstaten og truer allierte. Makt forskyves og sentraliseres. De skaper polarisering i egne land, men også mellom nasjoner. Sosiale medier blir ekkokammer, hvor skillet mellom kjensgjerninger og meninger er uklare. Kanskje historien ikke gjentar seg, men mønstrene er gjenkjennelige.
Antropologien skal stille de store spørsmålene, forankret i de små stedene. Hvordan kan vi som fagfellesskap møte disse sosiale endringene? Hvilke verdier og praksiser er så grunnleggende at endringer ville rokke ved samfunnsorden slik vi kjenner den? For meg er frihet og likeverd umistelig. Hva betyr frihet, for hvem og hvordan rammes ulike grupper og minoriteter forskjellig?
“In any symposium on war a place might be rightly claimed for anthropology, the study of mankind at large” sa Malinowski. I dag er det få antropologer på slike symposier. Vi antropologer forankrer vår forskning lokalt, men vi skal også bidra til å stille de store og viktige spørsmålene. Vi antropologer må bidra med empirisk forskning som beskriver og analyserer de store samfunnsutfordringene i dag, gi innsikt og handlinger som gjør en forskjell, for det vi mener er umistelig for “mankind at large”.

---

Å miste det menneskelige – liv, død, og «tekno-teologi»

Gjennom teknologier for livsforlengelse, prestasjonsforbedring, effektivisering og økt rekkevidde er det lett å se teknologi som del av mennesket. Og mennesket som teknologi. I økende grad kan det virke som menneskehetens framtid ligger bak en horisont av ennå ikke utviklet teknologi. Generell kunstig intelligens, syntetisk biologi, ny robot teknologi, «geo-engneering» i verdensrommet mm former fremtidsfortellinger hvor mennesket er blitt noe annet enn, eller mer enn, sin biologi og er en del av et økosystem av nye livsformer. Hva representerer disse nye (til dels forestilte) livsformene? Hvordan påvirker ny teknovitenskap allerede vår måte å forstå oss selv? Kan vi bruke antropologisk litteratur om relasjoner til metapersoner (Sahlins 2024) eller masker og guder (Vidal 2007) i våre analyser? På hvilke måter former også ny teknologi nye former for spiritualitet, og nye erkjennelsesformer?

I denne arbeidsgruppa undersøker vi grenseområder mellom menneske, teknologi og teologi. Noen aktuelle spørsmål kan være (lista er ikke uttømmende):

• Hvilke (nye og gamle) grenser trekkes mellom menneske og teknologi?
• Er menneskets selvforståelse og mål i ferd med å bli teknologisk ? Hva mister vi da?
• Hva skjer med det menneskelige når livet og døden selv rammes inn av teknologi?
• Om mennesket forstås som resurs, hva er vi i tilfelle ressurs for?
• Om forholdet til vårt eget liv og vår egen død preges av teknologiens kontroll; er kontrollen ute av kontroll?
• Vi lager maskiner som tenker, men lærer vi også å tenke som maskiner?
• Hvordan kan dette grenseområdet studeres antropologisk?

Forslagsstillere

• Håkon Fyhn, NTNU
• Jens Røyrvik, NTNU
• Annelin Eriksen, UiB

Kontaktadresse

• hakon.fyhn [at] ntnu.no

Abstracts

Jens Røyrvik, NTNU: Deus est Machina

I Mike Careys Lucifer trer to skapninger frem som dem som nesten lykkes i å skrive seg selv inn som Gud i Guds fravær. Deres bevegelse er en tilbakevending til begynnelsen, slik at de alltid allerede har vært, og dermed er, Gud. Kun Lucifer som bestandig har forsøkt å være fri fra Guds plan kan gjøre motstand. Heidegger skriver at vår tid så er verden bilde, verdensbildet er relativt og Gud er et av flere alternativ. Og med det åpner dette spørsmålet seg: hvor må vi vende blikket for å se det vi allerede alltid tar for gitt?

I innlegget spørres det hvordan absurditeten kan åpne en slik erfaring. For i det tilsynelatende nøytrale – vitenskapens objektivitet, byråkratiets prosedyrer – finnes det brudd, små forrykkelser, som ikke bare er tilfeldige hendelser, men betegnelser for den logikk som virker i det skjulte. Dette kaller vi en tekno-logikk, en logikk som skriver seg inn som det allerede alltid sanne.

Absurditet tas her ikke som kuriositet, men som metode. Inspirert av Gluckmans innsikt i hvordan konflikter og kriser gjør strukturer synlige, peker vi mot hvordan det absurde – i sin fremtreden som uunngåelighet – lar oss ane de forutsetninger som bærer systemet selv. Gjennom å følge det absurde, å ta det alvorlig, åpnes muligheten for å se den underliggende logikk som gjør det mulig, og tilsynelatende nødvendig, at slike situasjoner finnes.

Fartein Nilsen, Universitetet i Bergen: Tekno-teologiske monster: Kunstig intelligens, religiøst arbeid og grensene for det menneskelege

Kunstig intelligens (KI) er ikkje berre teknologi. Han er eit monster: eit grenselaust vesen som både fascinerer og uroar, og som forstyrrar sjølve definisjonen av det menneskelege.

Basert på 13 månaders etnografisk feltarbeid blant utviklarar, brukarar og entusiastar i San Francisco, undersøker eg korleis store språkmodellar vert omgjort til meir enn verktøy. I møte med utviklarar på hackathon, i investorpitchar eller i uformelle samtalar vart KI omtala som både frelse og undergang, medan brukarar skildra chatbotar som intime samtalepartnarar, trøystande vener eller lunefulle bedragarar. Samstundes vart KI òg forstått som noko endå meir: ei ny livsform med ei eiga vilje til å skape seg sjølv; eit vesen som driv fram si eiga tilbliing og som insisterer på å bli til.

For å forstå desse erfaringane kombinerer eg monsterantropologi, som ser monster som sosiale aktørar som utfordrar grenser og destabiliserar kategoriar, med David Chidester sitt omgrep religiøst arbeid: praksisar som skapar fellesskap, fokuserer begjær, og forhandlar kva som tel som menneske.

Funn frå feltarbeidet viser at KI vert vevd inn i dagleglivet gjennom konkrete ritual; som faste samtalar med chatbotar, kollektive «prompt-verkstadar» og nettbaserte forum kor erfaringar vert delt og fortolka. Desse praksisane produserer fellesskap og forteljingar om både frelse og katastrofe. Eg argumenterer for at KI gjer religiøst arbeid nettopp ved å vere monstrøs: han utfordrar grensene for det menneskelege, samstundes som han speglar tilbake både menneskelege håp – og frykt.

Marie Oppdal Ulset, NTNU: KI som sparringspartner, underviser og juksemaker

Jeg utforsker spørsmål rundt bruk av Kunstig Intelligens i høyere utdanning. Etter flere års feltarbeid sammen med studenter og ansatte på NTNU har jeg observert en effektiviserings logikk blant studenter som står i sterk kontrast til dannelses-idealet universitetet er bygget på. Selv om de fleste har fått øynene opp for denne debatten I løpet av de siste årene med KIs fremasj, viser det seg at instrumentalistiske systemer og tekniske løsninger faktisk har bidratt til automasjon av læring på NTNU i mange tiår før KI-verktøy kom på banen. Plagiering og eksternalisering som tidligere foregikk (delvis) bak kulissene I enkelte emner har med KI både akselerert og spredt seg til nye fagområder.

I denne arbeidsgruppen ønsker jeg å snakke rundt det foreslåtte temaet «vi lager maskiner som tenker, men lærer vi også å tenke som maskiner?», med fokus på hvordan tekno-logikk påvirker studentene og hva slags læring som tar form med KI som sparringspartner, underviser og juksepartner.

Håkon Fyhn, NTNU: Det menneskelige i automatiseringens gråsoner

Dette innlegget er basert på et studie av autmatisering i byggebransjen, kort sagt om folk som jobber sammen med, eller i de maskinsystemene som en dag skal gjøre dem overflødige. Men det viser seg at fagfolk ikke er så redde for miste jobben til maskinene som man skulle tro. Fortellingene om maskinenes kommende herredømme sirkulerer mest blant folk som befinner seg en armeldngdes avstand fra byggeplassen selv. Sett fra byggeplassen greier ikke maskinene helt å leve opp til forventningene. Spesielt en tendens ser ut til å ha betydning og den viser seg på ulike måter: maskinene virker ikke helt som de skal.

Dette mønsteret ser ut til å gå igjen i flere brasjer, og jeg bruker det som en nøkkel til å forstå menneskets status i den tiden og i det samfunnet vi bygger akkurat nå. Kan hende det er en slags teknologiens mellomalder, “mezzoteknikum”. Dette er situasjon der verden på den ene siden er autmatisert; maksiner har for lengst har gjort seg uunværlige og det snakkes om en nær framtid der mennesket ikke lenger vil være uunværlig. På den andre siden fungerer ikke maskinene helt som de er tenkt. Mennesker opplever fortsatt å være uunværlige. Det er livet i denne gråsonen jeg undersøker. Hva slags var får her, når vi spør hva mennesket mon tro er?

I denne presentasjonen trekker jeg noen linjer i det til tider anstrengte forholdet mellom menneske omg maskin. Jeg fokuserer spesielt på fenomenet planlegging, der spenningsforholdet mellom plan og virkelighet stadig åpner fruktbare gråsoner for mennesker.

Annelin Eriksen, UIB: Mytologier fra Fremtiden: etnografisk rapport fra Floridas Romfartskyst

Fremtiden i verdensrommet blir til et sted mellom fakta og fiksjon, mellom døde satellitter og forestillinger om nye former for liv. Høsten 2024 ble Elon Musk sitt SpaceX prosjekt et politisk program i den amerikanske valgkampen. Amerika skal innta verdensrommet. I denne etnografiske rapporten fra et feltbesøk på Floridas Romfartskyst viser jeg hvordan planer for å bosette seg i verdensrommet på den ene siden repeterer det kjente settler-koloniale begjæret for «nye verdener» men på den andre siden bryter med det samme narrativet. Gjennom en analyse av det vi (kanskje?) kan kalle et «tekno-teologisk» prosjekt viser jeg hvordan grunnleggende kategorier, som «mennesket», «liv» og «verden», får ny mening i lys av fremtidsmytologiene fra verdensrommet.

Kristian Liven, NTNU: Teknologi-eskatologi?: Er tekniske løsninger på menneskeskapte klimaendringer det som muliggjør at mennesket får en ny begynnelse eller møter vi vår endetid?

Teknologiske løsninger blir fremstilt som en av nøklene til en vellykket energiomstilling som i neste omgang er en viktig komponent i å løse samtidens klimaproblematikk. Den dominerende fortellingen om energiomstillingen utviser en stor tro på at teknologien vil sette mennesket i stand til å leve innenfor planetens tålegrenser gjennom produksjonen av grønn teknologi som tar i bruk ren, rettferdig og grønn kraft. Det er som om teknologien er en form for frelse på det uføret som mennesket har satt seg selv i, der de teknologiske løsningene blir sett på som de fremtidige løsningene – en form for teknologi-eskatologi.

I dette innlegget utforsker jeg tanken om at «det grønne skiftet» er et forsøk på å frelse vår tid fra klimaendringer, naturkatastrofer og ekstremvær. Retorikken knyttet til energiomstillingen i dag bygger på en forståelse av klimaendringer som en eksistensiell trussel for mennesker og ikke-menneskelige livsformer, der en omstilling må skje for å unngå at vi havner utenfor vippepunktet. Jeg undersøker hvordan energiomstillingen kan forstås som en sekulær eskatologi, altså en sekulær fortelling om tidens gang, verdens undergang og dens fornyelse. En slik forståelse av energiomstillingen stammer fra en observasjon om at samtidens diskusjoner og politikk knyttet til klima og omstilling, er påvirket av en lineær temporalitet og orientering mot «the threat of the end time».

Med et empirisk utgangspunkt i debatten om utbygging av vannkraftverk i verna vassdrag, stiller jeg spørsmål om slike tekniske inngrep i naturen begrunnes i at de kan skape en frelse i vår tid. I 2025 åpnet Stortinget opp får å lette på deler av vassdragsvernet for å kunne bygge ut kraftverk som kunne bidra til å redusere fremtidig flomfare, en fare som har oppstått som konsekvens av eskalerende klimaendringer. Likevel er det store uenigheter og usikkerhet om hvorvidt et kraftverk som en teknisk løsning, har mulighet til å fornye verden eller kun er et bidrag i å dytte menneskeheten nærmere verdens undergang. Er teknologiske løsninger på energiomstillingen det som muliggjør at mennesket møter sin endetid eller skaper det en ny begynnelse?

Christian Sørhaug, OsloMet & Hanna Ihlebæk, Høgskolen i Østfold: Sosiomateriell kontroverskartlegging som etnografisk tilnærming til et digitalisert samfunn

«I det hele tatt har fremskrittet det ved seg, at det ser mye større ut enn det i virkeligheten er». Ludvig Wittgenstein åpner Filosofiske Undersøkelser med dette sitatet fra satirikeren Nestroy fra 1850-tallets Wien. Sitatet er slik vi ser det betegnende for vår egen tids løfterike og tildels ukritiske framtidstro på hvilke problemer som kan løses ved hjelp av digital teknologi. Troen på fremskrittet er til dels drevet av teknologiens fortryllelse og fortryllelsen teknologi. Digitale teknologier skal gi oss friksjonsfri samhandling, demokratisering og kvalitetsforbedringer, men på tross av muligheten den gir for nye måter å forbinde mennesker på, f.eks gjennom sosiale medier, så har vi også en epidemi av ensomhet og demokratikriser. Digitaliseringsprosesser som innovasjonsteknologier florerer i helse- og sosialsektoren med ulike og sammensatte utfall: selv om mange sier de er fornøyde med Navs kanalstrategi, med mål om å få all samhandling med innbyggere over på digitale kanaler så er det en betydelig andel av befolkningen som «mister» tilgangen til tjenester; selv om sykepleiere og sosialarbeidere skal få mer kvalitetstid til den enkelte pasient eller bruker gjennom digitale effektiviseringsinitiativ opplever mange kvalitetstap, økt tidspress og teknostress. Når digitale teknologier så til de grader kolonialiserer samfunnet og velferdsstaten trenger vi å utvikle metoder og oppdagelsesprosedyrer som viser hvilken virkning det har på både brukere og profesjoners selvforståelse og livsverden. En sosiomaterielle kontroverskartlegging kan bidra til å forstå denne «teknoteologien», en overdreven tro på at digitale teknologier skal kunne løse fremtidens velferdsstatlige utfordringer, samt kartlegge hva vi mister når vi hengir oss til en ukritisk tro på teknologiens fremskritt og forbedringspotensial.

Alexander Berntsen, NTNU: I henhold til heilheta

Når Napoleon spurte hvorfor Gud ikke nevnes i «Himmelmekanikken», svarte Laplace: «Sire, j’ai pu me passer de cette hypothèse»—«Min herre, jeg klarte meg uten denne hypotesen». Mennesket har blitt voksen. Det har blitt myndig. Følgelig har det ikke lenger behov for den ydmykende «arbeidshypotese Gud» (Bonhoeffer, 1951/2014). Derfor erklæres filosofien død, og Gud unødvendig (Hawking & Mlodinow, 2010). Inspirert av feltarbeid hos cistercienser-munker, og av middelalder-teologi (særlig Nicolaus Cusanus, 1444/1963), argumenterer jeg for at der det kristne skaperverket er universalt, og derfor gir en enhetlig verdensforståelse, så konstitueres det mekanisk-kausale verdensbildet (Heidegger, 1954/1977) som uniformt, og blir derfor en enfoldig verdensforklaring.

Cisterciensernes religiøse liv funderes katolsk—«universalt». Ordet består av κατά: «i henhold til», og ὅλος: «heilheta». Å være katolsk betyr å leve i henhold til heilheta, hvori det skapte velsigna ikke først og fremst viser seg som vitenskapelig bestanddel, men som godt og vakkert, i den grad Gud ser det i Sine øyne (Marion, 2025). Øyet vi ser Gud med er det samme øyet Gud ser oss med (Meister Eckhart, 1979/2009); ingenting velsigna er til av og for seg sjøl. Alt er til i Guds enhet. Det vitenskapelige saksforholdet inverterer dette: Gud ser som oss, og Han synes herfor overflødig (Williams, 2023).

Vitenskapen er ikke inkompatibel med en kristen forståelse av skaperverket. Det er betimelig å minne om at ursmellet—som gjør Gud overflødig, ifølge noen av vår tids fysikere—blei foreslått av en prest. Men hva har vi mista i den ateisme hvori vitenskapen aleine skal forklare verden? Begjæret etter en såkalt forenende vitenskapelig teori søker en uniform epistemologi som enfoldig utelukker alt som ikke har form (Fyhn, 2009).

---

Teknologi og tillit

Norge er et av verdens mest digitaliserte land, men den raske utviklingen innen digitale systemer og verktøy, stordataanalyse, algoritmer og kunstig intelligens ser ut til å endre forholdet mellom mennesker, og mellom myndigheter, institusjoner og innbyggere. Norge er også et av landene i verden med sterkest tillit i og mellom stat og befolking. Denne tilliten beskrives som selvet limet i samfunnet. I digitaliseringens tidsalder viser imidlertid storskalaundersøkelser at denne tilliten er i ferd med å svekkes. I denne arbeidspakken inviterer vi studier av digitaliseringens konsekvenser for tillitsrelasjoner i Norge så vel som andre deler av verden. Et analytisk utgangspunkt er nyere antropologisk forskning som antyder at tillit tar nye former der levde liv blir fullstendig sammenfiltret med, og innlemmet i, digitale teknologier (Maguire & Albris, 2024; Pink & Quilty, 2025; Weichselbraun et al., 2023).

Etnografiske studier har også vist hvordan utviklere fremmer en diskurs om mistillit, en form for tilbakeholdelse av tillit, en «tillitsløs tillit», med ambisjoner om å fjerne behovet for tillit til institusjoner (Bruun et al. 2020). Det er dermed avgjørende å forstå ulike former for tillit og mis-/distillit som potensielt fremvoksende sosiale former i digitaliserte samfunn -- og hva ulike perspektiver og diskurser av tillit og teknologi innebærer, og hvordan de forholder seg til hverandre. Det finnes ennå lite forskning på de særegne aspektene ved tillitsrelasjoner i digitaliserte samfunn. Denne arbeidsgruppen ønsker å fylle dette gapet, og samtidig diskutere hvilke verdier som står på spill når livene våre blir stadig mer digitaliserte.

Forslagsstillere

• Gudrun Rudningen, AFI/OsloMET 
• Tom Bratrud, Universitetet i Bergen

Kontaktadresse

• gudrun.rudningen@iped.uio.no.
• tom.bratrud [at] uib.no

Abstracts

Hanna Ihlebæk, Høgskolen i Østfold og Christian Sørhaug, OsloMet: Teknologi og tillit – erfaringer fra gateplan

Statsapparater verden over anvender i stadig større grad digitale teknologier knyttet til sin forvaltning av befolkninger. En viktig driv i vendingen til digitale teknologiers intervenering i byråkratienes forvaltningsteknikker er løfte om raskere og mer effektive tjenester. Forvaltningsoppgaver som tidligere tok betydelig tid og rom, skal nå kollapse tid og rom, og «ved et tastetrykk» skal det som tidligere krevde enorme ressurser, skje friksjonsfritt og umiddelbart. I norsk sammenheng, med en ambisiøs velferdsstat, trenger vi å spørre oss hva dette betyr for innbyggere og brukere av velferdsstaten. Mer konkret, vi trenger å forstå hva dette innebærer for de «sårbare» gruppene i samfunnet som velferdssamfunnet var designet for å sikre en vel-ferd gjennom livet. Mye forskning indikerer at digitalisering av velferdsstatlige tjenester og overføringer har vært vellykket for størstedelen av befolkningen. Samtidig ser vi en tendens til at mindre ressurssterke grupper ikke greier å utnytte fordelene med digitalisering. I litteratur rundt digitale skiller ser vi at de som har mye får mer (med høyere kvalitet), mens de som har lite får mindre (og lavere kvalitet). Fordelene med fremveksten av digitale selvbetjeningsløsninger ser ut til å være ulikt fordelt.

Det at pressede grupper i samfunnet opplever seg selv som enda mer presset – hva gjør dette med tilliten mellom folk og mellom folk og tjenestene? Hva er det vi står i fare for å miste? I Norge er den generelle tilliten i befolkningen høy. Samtidig ser vi en økende sosial ulikhet, noe vi vet svekker den sosiale tilliten og kan bidra til økt polarisering og sosial ustabilitet i samfunnet. I denne studien ønsker vi å undersøke digitaliseringens rolle i denne utviklingen. Gjennom feltarbeid ved Gatesosionomen og tilhørende intervjuer vil vi undersøke de tauses stemmer og opplevelser av digitaliseringens baksider. Til slutt vil vi se litt på den mye omtalte, men lite realiserte tillittsreformen, og hva som kan gjøres for å få fortgang på en slik samfunnsreform.

Vidar Bakkeli: Understanding Health Professionals' Non-adoption of a Digital Tool: A Case Study from a Norwegian Hospital

This article explores healthcare professionals’ experiences with using a smartphone-based digital tool in a hospital department in Norway, focusing on how it was used in daily practice some years after first being introduced. The article draws on a short-term ethnographic fieldwork in one hospital, and 12 semi-structured interviews with professionals — including doctors, nurses, and multidisciplinary team members— and managers. Theoretically, the study draws on relational, interpretive and practice-oriented perspectives, focusing on how healthcare professionals tried to make the new technology coherent and meaningful in their daily practice. A central goal with the smartphone was to improve communication in teams around the patients. Overall, there was limited engagement among the professionals. Diminishing trust in the technology was followed by a ‘cooling down’ network dynamic over time: the professionals sent messages but did not receive responses, leading to reduced use and trust in the tool. Further, the tool’s text-centric functions clashed with professionals’ preferences for quick face-to-face interactions and oral communication (e.g., phonecalls), which involved flexible information exchanges conducive for quick deliberation and decision-making. The article discusses broader implications concerning the role of professional trust in technology, and the importance of perceived usefulness when implementing new digital technologies in hospital organizations.

Keywords: Digitalisation, Healthcare, Digital tools, Implementation, Professionalism.

Rigas Karampasis, MA Social Anthropology: Eight Standing Together, in the Metaverse: Imagining Digital Futures in Funafuti, Tuvalu

Facing the threat of submersion due to rising sea levels, in 2022 the Government of Tuvalu announced an unprecedented solution: for Tuvalu to become “the world’s first digital nation” through its Te Ataeao Nei (The Future Now) project. But what does it mean to place one’s nation – land, culture, sovereignty, history, and ancestral memory – in the cloud? This paper draws on ethnographic fieldwork in Funafuti and among the Tuvaluan diaspora in Australia and Fiji to explore how Tuvaluans respond to these plans: with hope, pragmatism, unease, and creative imagination. While officials and governing elites frame digitization as future-oriented resilience, many residents encounter it in more ambivalent terms: “maybe more like video games or something like that?”, expressing at once curiosity, distance, and doubt about whether 
a digital twin could preserve the lived essence of fenua, the Tuvaluan and broader Polynesian concept of land-as-identity. 
The concept of digital nationhood and the responses to it are a negotiation of trust: trust in governments to protect people, in developers to authentically reproduce their homeland, in technologies to sustain cultural continuity, and – from the government’s and developers’ side –in people to bring this virtual reality to life. By situating Tuvalu’s Digital Nation project within broader debates on technology and trust, this paper aims to show how trust takes on new, unstable forms as lives become entangled with digital technologies. When existence itself is digitized, what kinds of trust are preserved, transformed, or lost?

---

Etnografisk prosessfilm

En tradisjon i faget er å filme hvordan spesifikke hendelser, som et ritual eller utformingen av en gjenstand, utfolder seg. Grimshaw og Ravetz (2015) betegner dette som «prosessfilm» og en hovedgenre innen etnografisk film som kan spores tilbake til

Torres Strait ekspedisjonen i 1898 og filmingen av iscenesatte seremonielle danser. Faghistorisk har prosessfilm tatt ulike retninger med utgangspunkt i forskjellige perspektiver på kultur og metode. På den ene siden ble prosessfilmene viktig for dokumentasjon av kulturell variasjon, og spesielt ritualer og brukskunsthåndverk som en antok ville forsvinne. Studieobjektet fikk her forrang fremfor filmarbeidet, og filmene ble ofte rammet inn i vitenskapelig perspektiver ved hjelp av tekstplakater eller kommentatorstemmer. Prosessfilmene ble både et arkiv over kulturelt mangfold og et korpus for sammenlignende studier.

En motsats til dette la vekt på kultur som dynamisk foranderlig og på filmarbeidet som en kreativ utforskning snarere enn en «objektiv registrering» av tradisjoner. Representanter for denne utviklingen inkluderer: Jean Rouch som betraktet kamera en aktiv medspiller i hendelsesforløp i der aktørene responderer på filmingen; John Marshall som situerte kameraet i aktørenes fysiske posisjoner i samhandlingene som ble filmet, og David MacDougalls relasjonelle tilnærming. Deres arbeider pekte fremover mot en vending i etnografiske metode som vektlegger denne som skapende snarere enn som dokumenterende.

I praksis befinner feltarbeideren med kamera seg i spenningsfeltet mellom disse tradisjonene. Det er ikke mulig frigjøre seg helt fra den antropologiske kunnskapen om studieobjektet samtidig som en gjør kreativt og utforskende filmarbeid.

Vi inviterer til diskusjon om dette dilemma ut fra prosessfilmer som arbeidsgruppedeltakerne har laget. Vi aksepterer også innlegg uten film.

Forslagsstiller

• Knut Christian Myhre,NTNU
• Frode Storås, UiB
• Jan Ketil Simonsen, NTNU

Kontaktadresse

jan.ketil.simonsen [at] ntnu.no

Returning Life

A film by Knut Christian Myhre (IGS, NTNU), Frode Storaas (UiB) and Frode Ims (UiB). 
(2025) 111 min. Swahilis and Chagga, English subtitles.  

Once again, Peter leads a group of Chagga-speaking men down the slopes of Mount Kilimanjaro in northern Tanzania and across the border into neighbouring Kenya. There, they meet with a group of Kamba-speaking elders to butcher animals and pour milk, beer, and blood on the ground for their distant forebear Horombo, requesting rain in return. More than 60 years after Peter first accompanied his grandfather, the last colonial ‘chief’ of the area, Mangi Tengia, it is his final trip to the plains, hoping to bring rain for their continued existence.  

Returning Life documents a unique ceremony that simultaneously crosses linguistic, ethnic, and international boundaries. It reveals the hospitality and generosity of subsistence farmers in this part of East Africa, and shows their abiding care for the environment, as well as their respect for the past and concern for the future. 

The film is a visual companion to the monograph Returning Life: Language, Life Force and History in Kilimanjaro (Berghahn Books in 2018) by Knut Christian Myhre. 

“For a While, I Closed My Eyes to Film”: The Annual Pig-Slaughter Banquet in Rural China

A film by Shuhua Chen (KULT, NTNU) 
(2025) 15 min. Mandarin, English subtitles.  

This short ethnographic process film documents the annual pig-slaughter banquet in a village in southwest China. “For a while, I closed my eyes to film… I took another deep breath, and continued” reflects how the practice of process film offered me, as an anthropologist, a space to hold, resonate with, and settle into the dynamic flows of unfolding emotions and relationships on site during the process, and ultimately a visual opportunity to revisit a reality I once had to shut my eyes against. 

It is not merely about a process—in this case, pig slaughter—but of “the thing itself”: the living process as it unfolds and is experienced, as felt and inhabited by pigs and slaughterers, by women, men, and children of the village, as well as by anthropologists and audiences. These experiences “comprise an ongoing encounter between subjectivities and the world” (Grimshaw & Ravetz 2015: 264)—an encounter never concluded, but reanimated each time one approaches the experience, whether through reviewing footage, editing, or screening. 

The feast of the piglet stew

A film by Jan Ketil Simonsen (IGS, NTNU) 
(2023) 44 min. Spanish, English subtitles 

 
Over the past three decades, southwestern Spain has experienced a significant expansion in the breeding and curing of Iberian pigs. Alongside this growth, a variety of culinary festivals and pork-themed celebrations have emerged. One such event is the La Fiesta del Guarrito in the village of Montemolín, where families, friends, and villagers who have migrated to the city form groups to compete in preparing the best piglet stew. 

During the festival, held annually over a weekend in August, each group sets up a table under canopy tents along the village’s main street, serving their stew—along with other food and drinks—to guests and passersby. August is holiday season, during which the migrants return to take part in the festivities and reconnect with the village community. 

The feast of the piglet stew follows one group from Friday morning, when the spot for their table on the main street is drawn, through the cooking and celebration, and up to the award ceremony on Saturday evening, where the best stew is declared.  

Panagia - The Holy Icon of Tinos

A film by Frode Storaas (UiB) 
(2025) 29 min. Greek, English subtitles 
 
In 1821, in the dream of an old gardener, Panagia - Mary, mother of God - asked him to arrange a search for an ancient icon. But they found nothing.  In 1822, Panagia came to the nun Pelagia in the Kechrovouniou monastery to ask for a renewed search, and for the restoration of a church. Now the ruins of an old church were found, but since no icon was found once again interest in the endeavour was lost. Yet, in 1823 a more focused search was carried out in the ruins, and now the icon was found on the site where the main church was to be built. 

This was at the time the Greek war of independence broke out, and news about the icon was received with enthusiasm, and soon the erection of a large church began. The war was a revolt against the Muslim Ottoman empire, and immediately the icon was connected to the fight for national and religious independence.  The icon in the church on the island of Tinos became a national sanctuary.   

The film «Panagia – The Holy Icon of Tinos» takes us to the Cycladic island of Tinos to take part in the greatest feast of the year celebrating the Virgin Mary. From all parts of the Orthodox world pilgrims flock to venerate Panagia, «The holy above all other (saints)», by honouring the icon of the Annunciation. 

Er humanisme på vei ut fra etnografiske filmer?

Rolf Scott, UiB 

Som teknologi er film dypt humanistisk i metode, og den etnografiske filmen - enten prosessbasert eller kreativt utforsket - speiler dette ved å vise ulike karakterer, samfunn og deres verdier i spesifikke sosiale tid-rom-kontekster, posisjonert lokalt i et globalt rom, mens publikum endres over tid. Uansett underholdningsverdi, som varierer med publikums bakgrunn, argumenterer jeg for at filmmediets implisitte mening er å skape nye demokratiske og humanistiske rom drevet av det Mikhail Bakhtin kaller for «exotopy» - det dialogbaserte perspektivet utenfra som gjør det innenfor komplett, og som han betegner som den største kilden til kunnskap. 

En fiksjonsfilm kan dermed kalles en humanistisk, kreativt utforsket prosessfilm, frigjort fra kravet om "direkte" representasjon av virkeligheten. På den andre siden kan det virke som om det humanistiske elementet er på vei ut fra dokumentarfilmprosessen i den vestlige verden, i det minste i hovedmedier og filmfestivaler. Etnografiske dokumentarfilmer vises sjelden på TV, mens strømlinjeformede dokumentarfilmer velges av TV og festivaler, for høy visuell kvalitet og underholdningsverdi, fremfor etnografisk innhold. Festivaler unngår også lange etnografiske filmer fordi de kan virke "kjedelige" for publikum. Alt dette fortrenger alternative typer film, skaper barrierer og former potensielle filmskapere og publikum. 

I journaler og i undervisning utsettes etnografiske filmer for krav om "trigger warnings" og justeringer, slik at studenter og undervisere, i økende grad en homogenisert gruppe uten dyp interesse for antropologiske perspektiver, unngår naturlige kulturelle hendelser de misliker. 

Hva betyr dette for antropologisk film og antropologi som fag? Er det enda et tegn på at antropologien tvinges til å instrumentalisere det eksotiske? Er ekte humanisme på vei til å bli erstattet med "falsk humanisme"? Er vårt mål nå kun å lage Instagram-bilder av virkeligheten? Er sosiale medier det nye dokumentaristiske uttrykket? Dette er temaer jeg ønsker å ta opp i mitt innlegg med påfølgende diskusjon 

The Alibi of Ethnographic Film: “The Tree of the Dead” Work in Progress

Mihai Andrei Leaha, ISV, UiT Arctic University.   

This paper examines the creative potential of archival ethnographic footage through the lens of “The Tree of the Dead,” a work-in-progress feature film that combines ethnographic materials from two distinct temporal moments. Drawing from my PhD fieldwork archive of elderly Transylvanian women narrating death and commemoration stories, and recent footage of funeral and commemoration rituals filmed 13 years later through the Visual Trust project at the University of Barcelona, I explore the methodological and ethical implications of treating archival and contemporary ethnographic material transversally. 

The central question driving this work concerns the “alibi” of ethnographic film: what justifies the filmmaker's claim to ethnographic authority when moving between documentary representation and creative interpretation? Traditional process films have long relied on anthropological rigor as legitimation for their representational claims, yet this paper argues that such rigor serves primarily as an alibi that obscures the fundamentally interpretive/aesthetic nature of all filmic representation. Rather than pursuing the illusion of objective recording, this project embraces the tension between archival material as field data and its creative deconstruction. 

Through the filmic case study of death rituals and stories, I propose a reflection on how ethnographic footage, collected according to anthropological ethics and methodological standards, can be liberated from its original documentary context to become raw material for creative exploration. This approach challenges the binary opposition between scientific documentation and artistic interpretation that has historically defined ethnographic film discourse. It also challenges the time-space unity that ethnographic films (in observational tradition) argue for. The paper contributes to ongoing debates about reflexivity, temporality, and authorial voice in visual anthropology, proposing that the filmmaker's "alibi" lies not in claims to objectivity but in the ethical collection and creative transformation of ethnographic material across time. 

Writing in the age of AI: What makes ethnographic writing unmissable?

Writing in anthropology is a transformative experience. It conveys stories from one end of the world —or the street— to another. It reflects on our encounters with different forms of experiencing and being in the world. It opens theoretical possibilities, helps us envision different futures. Based on collective experiences, writing has often been a solo endeavor.

This working group invites a conversation around writing in anthropology, particularly in the age of artificial intelligence (AI). As large language models (LLMs) become increasingly embedded in scholarly and creative work, how do they reshape the relationship between writing and knowledge production? What happens to the authority, voice, and embodiment of anthropological writing when AI can generate fluent but disembodied prose?

Drawing from our experiences of writing—in student journals, blog posts, academic articles, books, fieldnotes, ethnographic scribbles, and beyond— we ask:

• What do we need to make our anthropological writings unmissable?
• What forms of ethnographic insights, styles, and lived experiences define our approaches to writing in ways that cannot be replicated by LLMs?
• Are we at the dawn of a new and radical relationship with writing in which forms of disruptive literary engagements are needed in the face of standardization?
• Or are they already underway and we need to imagine new modes of storytelling in which AI is an active participant?

Join us for a lively conversation on what kinds of writing we want and need in our discipline and how to get involved in ongoing experimental efforts!

Forslagsstillere

• Sara Martinez Belendez, University of Oslo

• Sebastian Boehlke Sorkmo, University of Oslo

• Maka Suarez, University of Oslo

Kontaktadresse

• sarma [at] student.sum.uio.no
• sebasboe [at] student.sum.uio.no
• maka.suarez [at] sai.uio.no

Abstracts

Marianne Blom Brodersen, Nord Universitet: ?

A senior anthropologist once told me that, for him, there were two modes of writing; red wine inspired nighttime writing, and coffee accelerated daytime writing. The night mode was for him deeply creative, a ‘pouring out’ in a closed off space, in abductive free association and flow, directly from the body and from the memories of his time spent doing fieldwork. Daytime-coffee-writing on the other hand, meant structuring and sharpening of arguments and analysis, with the goal of an article, a monograph, or a lecture. Taking as my point of departure (1) generative (ritual) theories, the red wine induced nighttime writing belongs to the ‘realm of potentiality’ (Lroencova & Trnka, 2018), of the world of ‘liminality’ (Turner, 1969), ‘virtuality’ (Kapferer, 1997, 2004) and the ‘morphic’ (Brodersen & Haram, 2025), of Bateson’s smoke ring (1972) and Moebic ‘inward torquing’ (Handelman, 2004), and of an engagement with ‘existential beginnings’ (Merleau-Ponty 1962, 1964); and (2) theories of art as ‘resistance’ (Deleuze 1987), as the ‘unification of feeling and form’ (Langer 1942, 1957) and as ‘transmission of feelings’ (Tolstoy, 1898). Ethnographic writing as (as art/resistance) manifests both the creation of and search for the possibilities of life, through the unstable trance- or dreamlike state of the artistic/ethnographic nighttime moment. Through its unique amalgamation of a specific emotionality and expressive form, ethnographic nighttime writing (as art/resistance) ensures a veritable transformation and circulation of elements related to person and/or society, an engagement with the qualitative of these elements and their relation to each other. It is from this engagement with qualities – in Albert Camus’ disruptive Why – that its potential for resistance lies. My talk will dwell in the potentialities of ethnographic nighttime writing as opposed to the hyper-actualized, uniform, and hegemonic AI generated ‘information texts’. 

Murtaza Mohiqi, UiA: Legal Technology and the New Frontiers of Legal Anthropology.

As a scholar of human rights and legal technologies with over a decade of teaching and research experience across the Global South and North, I have witnessed how digital tools both expand and constrain access to justice. Legal technologies-ranging from algorithmic decision-making to online courts and predictive analytics-promise efficiency, yet they often reproduce structural inequalities and silence marginalized voices. This paper explores the frontiers where Legal Tech intersects with legal anthropology. Focusing on the lived experiences of individuals and communities subject to digital legal systems, I examine how technology reshapes fundamental notions of fairness, authority, and accountability. Drawing on human rights frameworks and ethnographic insights, I highlight the tension between automation and dignity, standardization and contextual nuance. I argue that anthropology’s interpretive and human-cantered approaches are indispensable for understanding justice in the digital age. By tracing stories from diverse contexts across the Global South and North, this contribution shows how ethnography can illuminate what technical discourse obscures, ensuring that the future of digital justice remains grounded in human rights and lived realities.

Maka Suarez, UiO: Ethnographic writing in times of upheaval.

What makes ethnographic writing compelling and necessary, especially in moments of accelerated and inchoate change? By considering how writing and our relationship to text are being redefined by the advancement of Artificial Intelligence (AI) and Large Language Models (LLMs), this contribution examines what makes ethnographic writing a powerful approach for answering the big questions of our times. Some of the considerations include: what role (if any) is there for AI and LLMs in anthropological writing? What forms of experimentation open up/close down in this new writing ecology? How will the impact of AI/LLMs affect ethnographic writing beyond individual production?

The presentation will engage the audience with the intention to push, question, challenge, and activate each other towards a writing and theorizing that matters not just to anthropologists but increasingly to more expansive publics that include social scientists, policy makers, artists, activist communities, and the societies in which we live and with whom we work. In doing so, I hope to open a conversation on what makes ethnographic writing indispensable.

Olav Strand Ruud, UiO: Uneasiness in the age of AI - Confronting anthropological insecurities in dialogue with IT-professionals.

How does one navigate the difficulties that AI raises to anthropological and textual production in a fieldsite where AI usage is commonplace? Drawing on ethnographic experiences from meetings, workshops and discussions with interlocutors at Telenor Norway, I wish to highlight my own ethnographic experiences and insecurities in textual production, the ethics of fieldwork, and of “going native” in the professional fieldsite. Further, I want to show how discussions with interlocutors about AI have given room for better understandings of AI, especially LLMs such as Claude, and how IT professionals envision knowledge production, labour and effectiveness.

Sebastian Boehlke Sorkmo, UiO:?

Antropress is the student journal at SAI Oslo. It has been published on and off since the 70s and is currently being revived by an editorial collective of BA, MA, and previous students. In a University setting where writing is often reserved for exams and papers, we want Antropress to be a space for anthropological writing - and other forms of mediation - beyond the academy, open for experimentation and creativity. A platform where students, alumni, and faculty can come together, exchange ideas, and build a community.

---

Den umistelige etnografien i et nytt forskningsetisk klima

Antropologisk metode undersøker forholdet mellom hva folk sier og hva folk gjør, og gir verdifulle empiriske innsikter i hvordan praksis utformes i og utenfor institusjoner. Ifølge Halvard Vike (2024) ligger det en undervurdering av den etnografiske forskningens demokratiske betydning, for eksempel ved studier av maktforhold innen helse- og sosiale institusjoner.

Med bakgrunn i forskningsetisk bekymring etter innføring av GDPR har Forum for etikk i etnografisk forskning (FEEF) publisert en rekke artikler som peker på nye utfordringer for bruken av antropologisk metode og især klassisk deltakende observasjon (se Vike 2024; Koksvik 2024; se NAT 2020; Vike og Fürst 2020 og Hansen og Fürst 2021).

Forskningsprosjekter basert på deltakende observasjon er spesielt egnet til å studere sårbarhet. Især i tverr-og flerfaglige prosjekter kan det oppstå problemer. Endring i helseforskningsloven med lovregulert taushetsplikt gjør deltakende observasjon til en risiko for å overhøre taushetsbelagte opplysninger. FEEF har derfor gitt kommentarer til ny revidert helseforsknings lov.

Juridiske endringer fører til vansker med å få tillatelse og tilgang til å utføre antropologisk forskning, spesielt i institusjoner og handler både om samtykke og personvernhensyn. Vi er bekymret for at dette fører til at antropologer heller utfører intervjuer, en metode de strengt tatt ikke er skolert i, istedenfor den viktige kunnskapsproduksjonen som deltakende observasjon innebærer.

Til denne arbeidsgruppen etterlyser vi bidrag om forskningsetiske dagsaktuelle erfaringer i antropologisk forskning, både positive og negative. Med dette ønsker vi å diskutere etnografiens posisjon i dag, hvor mottoet er at «etnografisk metodologi er umistelig».

Forslagsstillere

Forum for etikk i etnografisk forskning (FEEF) ved

• Professor Mari Rysst
• Professor Emerita Elisabeth L´orange Fürst, Sosialantropologisk institutt
• Førsteamanuensis Camilla Hansen, OsloMet-Storbyuniversitet

Kontaktadresse

• camiha [at] oslomet.no

Abstracts

Camilla Hansen, Oslomet: Helseforskningloven og handlingsrommet for deltagende observasjon.

Helseforskningsloven er under revidering. FEEF har blant annet gitt innspill til høringsforslaget i 2025. Her vektlegger vi deltakende observasjon som en metode som omfatter forskning på sosialt samspill, samhandling, praksis og kontekst. Forskningsetikken og metodologien omfatter pasientvennlig tilnærminger, der forskere får tilgang til pasientenes subjektive opplevelser, livsverden og sårbarhet, men også til samhandlingsrelasjoner mellom ulike aktører, som pasienter, pårørende og helsepersonell. Metodikken dreier seg om å inngå i relasjonelle sammenhenger med en praksis som legger vekt på tillit mellom forskere og forskningsdeltakere. Deltakende observasjon er spesielt egnet til å inkludere ulike mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, mennesker med demens, barn og ungdom med ulike kognitive og språklige hindringer, migranter med språk barrierer, kognitive og fysiske utfordringer, mennesker med rusavhengighet, psyko-sosiale problemer og mennesker som er fratatt samtykkekompetanse i helseinstitusjoner. I CDRP (artikkel 12)i vektlegges inkludering av alle mennesker i forskningen som demokratiske prinsipper.

Forskningen kan gi bidrag til verdifulle innsikter i hvordan pasientsikkerhet og brukermedvirkning kan sikres. Gjennom studier av samhandling mellom de ulike aktørene i og utenfor helseinstitusjonene muliggjøres også sikring av kvalitet i helsetjenestene. Praksisnær forskning kan utvikle gode helsetjenester, gi innspill til helsepolitiske effekter, tiltak (implementeringsforskning) og refleksjonsprosesser i helseinstitusjoner. Helseforskningloven som styrer forskningen i helseinstitusjoner, samt i ulike grad helseprofesjonsutdanningen omtaler ofte observasjonsstudier som en del av deltagende observasjon. Dette er misvisende. Jeg vil i dette innlegget aktualisere det umistelig ved metoden, da vi i dag står i fare for å gjøre deltagende observasjon usynlig og mindre relevant i helseforskningen. i CDPR – FN Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/sla/funk/konvensjon_web.pdf

Mari Rysst, Universitetet i Innlandet: Etnografisk feltarbeid – blir det fortsatt mulig?

Malinowskis ideal fra monografien Argonauts of the Western Pacific, om at “it is good for the Ethnographer sometimes to put aside camera, notebook and pencil, and to join himself in what is going on. He can take part in the natives’ games, he can follow them on their visits and walks, sit down and listen and share in the conversations,” har vært en ledetråd for mange antropologer i årtier. I dagens forskningsetiske klima har dette blitt vanskeligere fordi man blir bedt om å spesifisere hvilke handlinger og hvilke aktiviteter man skal delta på, hvem man skal snakke med, osv. før feltarbeidet starter. Judith Okely hevder at forskningsetikk har blitt til et “byråkratisk kontrollerende blikk” og Rachel Humphris skrev et innlegg der hun spør om «antropologi fortsatt er lovlig». Med andre ord, antropologer verden over merker at det har blitt vanskeligere å utføre etnografisk feltarbeid fordi det er så mye som må planlegges og redegjøres for i detalj for feltarbeidet starter.

Enhver forsker er selv ansvarlig for at forskningsetiske retningslinjer følges mens institusjonen der hen jobber har det overordnete ansvaret. Det har blant annet ført til at et økende antall institusjoner har opprettet egne forskningsetiske komiteer som skal godkjenne prosjekt av bestemte typer før de kan igangsettes. Det blir derfor viktig at disse komiteene har kompetanse om hva etnografisk feltarbeid er og om denne metodologiens vitenskapelige innhold og fortrinn.

Elisabeth L´orange Fürst, UiO: Feltarbeid på sykehjem.

Jeg vil her presentere en trinnvis case om muligheten til å utføre et forskningsprosjekt basert på deltakende observasjon i en demensavdeling på et sykehjem. Denne prosessen foregår p.t. og jeg vil fokusere på hva som skjer fra første henvendelse til et utvalgt sykehjem i Oslo og trinnvis deretter. Utgangspunktet er et første henvendelsesbrev til sykehjemmets leder, med tanke på dialog og tillit. Her presiserer jeg at antropologisk forskning er annerledes enn vanlig helseforskning fordi den benytter samfunnsvitenskapelig kvalitativ metodikk. Det er ikke enkeltpersoners sykdomstilstand som er i fokus, men sosialt samspill og relasjoner mellom mennesker og grupper. Det legges også vekt på forskerrollen i prosjektutførelsen og forskningsetikken. Vi er opptatt av at også mennesker med demens kan sikres representasjon gjennom virkelighetsnære studier av denne gruppens sosiale liv, og ikke bare gjennom journalisters raske innblikk i alarmerende skjebner.

---

Antropologiens gleder og alvor: Signe Howell til inspirasjon og minne

I artikkelen Two or three things I love about ethnography, konkluderte Signe Howell:

“I love ethnography/anthropology. I love ethnographic fieldwork undertaken as an integral part of my anthropological identity—as the continuing expanding source of my knowledge about human sociality and about human potentials: their dreams, longings, and practices. I love the theoretical speculations and debates about methods and interpretations that are carried out with colleagues back home. These are all integral to the developments of the discipline. We can’t have one without the other. I do not necessarily love the discomfort integral to doing the sort of fieldwork that I have done. But I love having had the opportunity to live with people whose notions of themselves and others differ dramatically from my own, to take part in their daily lives, and to be accepted into their most intimate spheres (e.g., Howell 1984, 2012). I love the challenge of slowly disentangling the premises for their beliefs and practices. Arguments for radical alterity or human incommensurably are rendered meaningless through these experiences” (2017:19).

Denne arbeidsgruppen er en hyllest Signe Howell (1942–2025). For Signe var etnografisk arbeid en umistelig del av teoriutvikling og antropologien. Hun tok etnografi på alvor og oppfordret til grundig og åpensindig utforskning av verdier, kunnskap, relasjoner og praksiser. De enkelte bestanddeler må forstås, påpekte hun ofte, i en bredere sammenheng av levd liv, nettverk og forbindelser. Hun brant for etnografi, for empirisk grundighet, for analytisk og teoretisk nysgjerrighet. 

I sin lange bibliografi har Signe etterlatt seg en rekke sensitiverende begreper. I denne arbeidsgruppen inviterer vi innlegg som tar utgangspunkt i et ett eller flere begreper Signe Howell diskuterte i sine arbeider (som kosmos, samfunn, hell (luck), verdi, hierarki, egalitet, kinning, hus, moralitet, og mange fler), og som går i dialog med disse begrepene eller engasjerer dem som inspirasjon til utforskning av eget etnografisk eller annet materiale.

Forslagsstillere

• Heidi Fjeld, Universitetet i Oslo

• Tone Sommerfelt, Fredsforskningsinstituttet (PRIO)

Kontaktadresse

• tonsom [at] prio.org

Abstracts

Desmond McNeill: En personlig innledning.

(Om Signes artikkel (2025) 'My Anthropology: A Personal and Intellectual Adventure').

Olaf H. Smedal, UiB: Det umistelige - om Signe.

Dette er et uhøytidelig innlegg om hvor umistelig Signe har vært for meg. Gangen i innlegget er i hovedsak kronologisk og begynner med hvordan det hadde seg at jeg ble Signes første student i Norge, deretter hvordan hun trakk meg med på ulike arrangementer og prosjekter og hvordan vi senere har fulgt hverandres karrierer – etter hvert på avstand. I den grad innlegget lufter begreper kan jeg nevne tre: «kognatisk slektskap», «Hus» og «regler».

Kaja Berg Hjukse, UiO: «Kinning» og «de-kinning»: Skilsmiss-ing i Myanmar.

Presentasjonen bruker Signe Howells (2003) begrep om «kinning» og dens tilknyttede begrepsapparat som et analytisk rammeverk for å undersøke skilsmissepraksiser blant buddhistiske kvinner i Myanmar. Gjennom å forstå skilsmisse som en prosess, heller enn et klart brudd, ser presentasjonen nærmere på opphøringen av ekteskap i Myanmar.

Det etnografiske materialet i presentasjonen er hentet fra mitt doktorgradsarbeid blant buddhistiske kvinner i Pyin Oo Lwin, utført fra 2017 til 2019. Her, i den nordlige delen av sentrale Myanmar, står ekteskapsinstitusjonen sterkt. Statistisk rapporteres det om få skilsmisser. Sosialt medfører skilsmisse betydelig stigma for den enkelte kvinne. Ekteskap blant buddhister krever hverken religiøs seremoni eller statlig intervensjon for å bli juridisk anerkjent; det er i stedet forankret i praksis og sosial anerkjennelse. Siden opphøringen av ekteskapet hviler på de samme prinsippene, fremstår skilsmissen—som ofte i antropologisk litteratur ellers beskrives som et klart brudd—både omskiftelig og uklar. Metodisk er skilsmisser videre vanskelig å identifisere, ettersom ‘ingen’ er skilt.

«Kinning», slik Signe Howell (2003) beskriver det, er en aktiv prosess der personer innlemmes i familier og større slektsfelleskap. På den andre siden av «kinning» finner vi «de-kinning» (Abram og Lien 2023), som refererer til en prosess der slektskapsrelasjoner brytes ned og blir svekket eller ‘oppløst’. Med utgangspunkt i mitt etnografiske materiale fra Pyin Oo Lwin, undersøker presentasjonen hvordan «kinning» og dens tilknyttede begrepsapparat kan berike vår forståelse av hvordan skilsmisser praktiseres i Myanmar, men også bidra til å utvikle den begrensede skilsmisseantropologien mer generelt.

Anita Noreide: Slekting i Noreg: "Hytta er min familie".

I dette innlegget undersøkjer eg korleis menneske gjennom hyttepraksisar i Noreg forstår og erfara slekt og familie. Det etnografiske materialet er teke frå mi doktorgradsavhandling, (2024). Materialet er basert på 16 månadar med feltarbeid mellom vår 2017 til haust 2018, på norske hyttebrukarar på vest og austlandet, og deira hyttepraksisar.

Teoretisk bygg eg på Signe Howell sitt prosessuelle omgrep «kinning» (2003), omset det til det norske «slekting», og ser vidare på korleis det kan nyttast i ein norsk kontekst. Eg argumenterer for at slekting/slektskaping ikkje er avgrensa til å gjelde levande menneske, men også omfattar gjenstandar og forfedrar og formødrer, noko som ikkje tidelegare har kome tydeleg fram i norsk antropologi.

I innlegget vil eg vere undrande til på kva måtar materialitet kan fungere og opplevast som familie og slekt. Spørsmål eg stiller er korleis slektskap kan erfarast, når ein ikkje lenger har levande slektningar? Gjennom mitt materiale vil eg utforske korleis ein bygnad, ei hytte, kan opplevast som familie, og at slekting/slektskaping framleis kan halde fram i kvardagslege og rituelle praksisar, gjennom gjenstandar og landskap sjølv om familiemedlemmar er gått bort.

I tråd med Signe Howell, argumenterer eg for at etnografisk metode, langvarig feltarbeid, og særskilt deltakande observasjon er viktig i dagens antropologi, også i situasjonar der berre er éin person til stades.

Tom Bratrud, UiB: Fred som selvforsvar: Ikke-voldelige reaksjoner på trolldom og andre trusler på Ahamb, Vanuatu.

Dette innlegget tar utgangspunkt i Signe Howells antologi Societies at Peace (1989), og diskuterer hvorfor øyfolk på Ahamb i Vanuatu insisterer på å møte mennesker med fred – også dem man er overbevist om har påført ens kjære skade. Jeg tar et komparativt utgangspunkt i drap og påføring av annen ulykke ved hjelp av trolldom, som i nabolandet Papua Ny Guinea har utløst mange tilfeller av grov vold og henrettelser de siste årene. I kontrast blir mistanke om trolldom på Ahamb som regel møtt med bønn, enten i kirken eller i private hjem, heller enn fysiske motangrep og sosial eksklusjon. Denne tilnærmingen har røtter i lokal personforståelse og moralske imperativ fra både slektskap og kristendom. I denne forståelsen anses alle personer som uløselig knyttet til en selv – som slektninger og/eller likeverdige som Guds barn. Enhver person er dermed forbundet med andre – i tråd med Marilyn Startherns ideer om dividet (i kontrast til individet). Et angrep på den andre blir da også et angrep på en selv. Dette resonnerer med Judith Butlers kritikk av individualistiske tilnærminger til vold, så vel som Howells kritikk av individualistiske tilnærminger til fred: Fordi mennesker lever gjensidig avhengige liv, med andre mennesker og med ‘metamennesker’ (som ånder, guddommer, formødre/-fedre og etterkommere) er vold mot en annen også vold mot en selv. Til tross for sterk frykt for trolldom og annen vold på Ahamb, rettferdiggjøres dermed ikke vold. Ikke-vold, eller en fredfull tilnærming, blir snarere den mest logiske og sosialt akseptable formen for selvforsvar.

Tone Sommerfelt, PRIO: Utover det tilfeldige: Visdom og praktisk kunnskap i jakten på økonomiske ‘muligheter’ i en ghanesisk havneby.

I 1998 ledet Signe Howell en arbeidsgruppe ved EASA-konferansen i Frankfurt, der hun løftet frem «serendipitet» som en verdifull dimensjon ved antropologisk feltarbeid. Hun viste til Horace Walpoles brev fra 1754, inspirert av legenden om de tre prinsene fra Serendip – «who were always making discoveries, by accident and sagacity, of things they were not in quest of». Serendipitet er mer enn tilfeldighet; det er en kombinasjon av innsikt, åpenhet og visdom.

I dette innlegget tar jeg hennes perspektiv på serendipitet, og hennes understrekning av forbindelsen mellom kunnskap og praksis i Chewongs «kosmo-regler», inn i en utforskning av etnografi fra Tema, Ghana (2021 og 2023). Tema omtales som et «mulighetenes sted», et urbant landskap der unge voksne må plassere seg på rett sted til rett tid for å gripe flyktige muligheter.

De vet ikke alltid hva de søker, men må vite hvordan og når de skal handle. Som prinsene fra Serendip må de utvise kreativ kunnskap og praktisk klokskap for å gripe muligheter som oppstår uventet og flyktig – ofte formet av privilegier og forutgående relasjoner. Jeg utforsker ‘mulighet’ etnografisk, som handlingsbærende krysningspunkter mellom tid, rom og mennesker, vevd inn i sosiale, økonomiske og politiske historier. Det er i disse skjæringspunktene det uventede kan tre frem, og hvor visse former for kunnskap og klokskap blir avgjørende for å gripe det som ellers kunne ha gått ubemerket forbi. Jeg argumenter jeg for at visdom og praktisk kunnskap (sagacity) bør gis større plass i vår forståelse av hvordan folk møter usikre økonomiske virkeligheter.

Ingjerd Hoëm, UiO: Kulturrelativismens blindsoner: Hvordan Signe Howells studier av kosmologi, verdi og moralitet kan bidra til en samfunnsrelevant antropologi.

Kulturrelativisme har gått fra å være et metodisk redskap til å bli et skjellsord i offentlig diskurs. Denne oppfatningen er et stadig økende problem og utgjør etter min mening en utfordring for antropologiens videre eksistens. Signe Howells arbeider tar utgangspunkt i at mennesker gjennom sine liv skaper ulike virkelighetsforståelser, kosmologier. Hun hevdet likevel at det å leve seg inn i andres verdener gjør forestillinger om radikal forskjell og uoversettbarhet (inkommensurabilitet) til skamme. Oversettelsesproblematikk, forstått som å kunne gjøre rede for en ukjent kosmologi som et meningssystem, og forklare den i termer av det kjente – er antropologiens viktigste faglige bidrag. Dette innlegget diskuterer hvordan oversettelsesproblematikk, sett i lys av Howells begreper ‘verdi’ og ‘kosmologi’, kan frigjøres fra anklagene om moralsk relativisme.

Knut Christian Myhre, NTNU: Professor Howell og beretningen om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt fag.

I dette innlegget tar jeg utgangspunkt i min erfaring først som student og senere kollega av Signe Howell for å tematisere det jeg opplevde som hennes interesse for, men unnvikende holdning til de skarpe frontene i debatten som raste rundt den såkalte ontologiske vendingen i faget på 2010-tallet. Signes holdning kan ved første øyekast virke overraskende, gitt betydningen hennes arbeider fra Chewong spilte for perspektivismen, som nettopp dannet grunnlag for denne vendingen. Ved hjelp av utvalgte deler av hennes forfatterskap forsøker jeg imidlertid å vise at hennes tilnærming til og forståelse av faget oversteg frontene i debatten rundt den ontologiske vendingen på betydningsfulle måter. Jeg forsøker videre å vise at Signes tilnærming dermed også trekker grenser for den sterke politiske orienteringen som har vunnet frem i kjølvannet av debatten rundt den ontologiske vendingen, og dermed burde være av stor relevans for fagets fremtidige utvikling.

Unmissable Absences: Negative Space as Method, Memory, and Possibility

This panel explores negative space - a concept from visual art that refers to the background or contour that gives shape to a subject - as a method for making sense of what is easily missed, yet in fact unmissable. Rather than focusing solely on what is visible, declared, or present, negative space invites us to attend to the absences, inversions, and peripheral elements that structure meaning and relation. It is a call to reorient our ethnographic gaze: to consider how that which lies just outside the frame - silence, residue, loss, erasure - might shape the heart of what we seek to understand.

In the spirit of the theme “Unmissable”, this panel brings together anthropologists and interdisciplinary scholars who work with the subtle, the displaced, and the disappeared - not to fill the gaps, but to recognise their generative force. How do social and political worlds emerge not only through presence, but through contrast, absence, and refusal? What values, losses, or connections remain unspoken yet structuring? What speculative, creative, or reparative practices emerge in the spaces between?

By engaging negative space as both a conceptual and methodological tool, this panel asks what it means to take the missing seriously - not so much as lack, but as presence otherwise. In a time marked by ecological loss, epistemic violence, and disciplinary uncertainty, we consider how attending to what is not there can unsettle dominant narratives and open space for new forms of knowledge, care, and critique.

Forslagsstillere

• Charline Kopf, Department of Social Anthropology, University of Oslo

• Rebekah Ciribassi, Department of Social Anthropology, University of Oslo

Kontaktadresse

• charline.kopf [at] sai.uio.no

Abstracts

Ieva Raubiško, Potsdam University: Dwelling in a positive-negative space: Ethnography of dislocations in postwar Chechnya.

Drawing on the compositional theory of art and photography, this paper develops and uses the concept of negative–positive space to examine the complex processes of loss and change unleashed in the Chechen society (Republic of Chechnya, the Russian Federation) during two armed conflicts in the 1990s, followed by post-war violence and the emergence of a local regime of terror in the 2010s. The negative–positive space is understood here as a dynamic ‘formation’ whereby the negative space comprises the invisible, the lost, the suspended and unrealized, while the positive space consists of the visible, the newly emergent and forcefully present, the asserted and appropriated. The (present) absence of what used to be—surviving in the affective memories of the long-gone objects, ruined homes, belongings, properties, as well as in the present absence of the dead and disappeared—contrasts starkly with a rapidly emergent new materiality propped up by violent oppression and inequality. While elaborating and employing negative–positive space as a conceptual tool, the paper resists ‘visual’ distance and detached observation. Instead, the paper seeks to capture the lived subjectivity as manifested, for example, in the inversion of the negative space into the positive one when the loss, suffering, imagination and memory become the central and foregrounded part, the most acute and impossible to ignore. 

Lotte Danielsen, UiO: Un/missable markers: dogs as negative space.

This paper asks how paying attention to the other-than-human, such as dogs, may illuminate the meaning and constitution of negative space. Canines have been deeply entangled with settler colonial projects historically. This is also the case in South Africa, where they played a central role in the making of racially segregated space and violence through patrolling and policing during colonialism and apartheid. 

A growing literature in anthropology approaches animals as subjects and thus situates them within the ‘positive space’ of social analysis. This paper does not look at dogs as subjects as such, but rather analyses what dogs’ presence does as shapers of a social field. While they are not foregrounded, they continuously shape how people navigate and imagine space. 

The paper engages with people in contemporary South Africa who look to canines to identify, name, and analyze the un/missable absences that shape their lives. Dogs mark, police, and unsettle public space, signaling who does and does not belong. By triggering everyday conversations and analytics about that which is often rendered invisible, dogs thus serve as markers that remember and reconfigure spatial boundaries that people claim to forget. 

Cherry Jackson, Royal Holloway: Her Dark Materials: Gender, Negative Space, and the Arctic Imagination.

The Arctic continues to be imagined as blank, empty space—an erasure that sustains colonial and masculine identities. Nowhere is this more apparent than in Svalbard, a Norwegian archipelago saturated with research yet strikingly devoid of scholarship on gendered and sexual violence. Drawing on nearly two years of ethnographic fieldwork, this article foregrounds what such research routinely backgrounds: the gendered harm and epistemic silencing that structure both life and research in the Arctic. It argues that Svalbard operates as a kind of black hole, an environment where intense social realities, especially gendered violence, are absorbed and rendered inarticulable within dominant knowledge systems. Yet black holes are not empty: they are dense, active, and material. So too is Svalbard, which continues to shape gendered bodies and uphold masculinist imaginaries, researchers included. Ethnographic accounts, however, often erase the negative aspects of fieldwork, especially those shaped by gendered vulnerability. For women researchers, Svalbard may function as both a site of confinement and a subject that resists articulation. By foregrounding the negative, this article resists the imperative to put a “positive spin” on fieldwork, and instead insists on making space for difficult, silenced, and feminised knowledge at the edge of the Arctic imaginary. 

Osmund Engelbregt Bø Grøholt, UiB: Affordances of Absence: From Post-Industrial Ruins to Local Development.

This paper explores the contemporary second lives of two demolished industrial buildings in Rjukan and Notodden, Telemark. Starting in the early 19th century, the company Norsk Hydro built an industrial system to produce synthetic fertiliser in this area. With the onset of deindustrialisation in the 1970s, coupled with several industrial transitions, many structures were partly or fully demolished, leaving marks and “unmissable absences”. In contrast, the structures that remained were inscribed onto the prestigious UNESCO World Heritage List in 2015 and thus stand as monuments of Norwegian modernisation. In this presentation, I pay attention to the material imprints and remaining elements of demolished structures, which, lacking the integrity to meet UNESCO’s “universal value” requirement, form the outer contours of the bureaucratically defined World Heritage Site. While excluded from formal recognition, these buildings remain part of the industrial narrative in a negative sense. Despite, or perhaps because of this relation, the demolished buildings and their associated residual elements have received substantial interest at a national level and present affordances in terms of local development. Based on 14 months of fieldwork, I show how the absence of these structures creates the possibility of cultural activities and lends itself to an alternative route for the local community in a post-industrial context. This paper, then, looks at affordances through what absences offer in terms of potential use and reuse.

Sadie Hale, SEATIMES project,UiB: Storytelling with(out) whales. The narrative force of absence and anticipation in whale tourism, Northern Norway.

In recent decades the small coastal town of Andenes, Nordland county, has established a reputation for being one of the best places in Europe to see whales. Drawing on two summers of ethnographic fieldwork working as a whale tour guide, this paper assesses the role of absences in moderating tourist anticipation and mood during tours. Sperm whales, the species most reliably found, generally follow a rhythm that includes dive times of up to two hours followed by 15 minutes at the surface to breathe; other whales, such as orcas, are less predictable but spend more time at the surface. This paper argues that these nonhuman rhythms of absence and presence - combined with the oratory skills of guides and captains - have inherent narrative force, recalling literary elements of build-up, overcoming adversity, climax, and resolution. ​Far more than seeing whales, it is actually the not-seeing that structures the tour and ultimately determines its degree of 'success'. Speaking to the conference theme 'Unmissable', I also analyse how guides and captains hold things back - in other words, construct absences - for the purpose of generating a more pleasing narrative for tourists. Finally, I consider the broader implications of whale absence, presence, and silences in the context of ecological change and encroaching anthropogenic technologies at sea.

Lena, Gross, High North Department, Norsk institutt for kultuminneforskning (Tromsø):Unmissable absences: the sound of jumping fishes, events of ice debacle, and unstable ice roads in a changing climate in Northern Norway.

«Before you could hear the fish jump up this part of the river, once it was so loud, I thought it was a moose crossing the water, but no, it was sea trout, there were so many of them. Now, well you do not ever catch sea trout here anymore, they are gone.” In our work mapping academic, administrative, local and Indigenous knowledges about climate and environmental change in different sites in Northern Norway (the three main cases were located around the Målselv river system in Troms, in Varanger and Tana in Finnmark, and around Adventelva, Adventfjorden and Isfjorden in Svalbard), my colleagues and I were often confronted with narratives of absences or disappearance. Absences of species, of sounds, of foods, of snow and ice, glaciers, movements and practices and of connected knowledges. Some absences were temporal, some permanent. Together they shaped a negative whole, telling about an overheated change that we are experiencing globally, but that is especially visible in polar regions. The insistence of making sure these absences were not forgotten or overlooked can be seen through an ethics of care lens and a refusal to let go and to accept the status quo. In the end unmissable absences, lost socialities, and a denial to let this loss be erased from memories became much of the heart of not only our project, but also local people’s motivation to participate. This paper discussed knowledge hierarchies, practices of care, and unmissable absences in the context of climate change.

Martine Greek (INN) and Eline Løvlien (NTNU):Lessons from Chile: Addressing absence produced by large-scale comparative studies.

This paper is an interdisciplinary exploration of the ways in which large-scale comparative studies on democracy produce absence by disregarding certain democratic practices, and asks how ethnographic insights into grassroot politics can contribute to rethinking democratic participation. Large-scale comparative surveys employ standardized measures across diverse contexts and rely on conceptions of democracy that equate democratic participation with institutionalized mechanisms (e.g., voting rights). Because survey questions are skewed towards conventional forms of democratic participation, unconventional democratic action in alternative spaces – what we call ‘informal democratic praxis’ – is produced as negative space. Drawing on an existing body of ethnographic research on student movements in Chile, we argue that informal democratic praxis offers a double opening to address negative space produced by large-scale comparative studies. First, resisting social and economic inequalities produced by Augusto Pinochet’s neoliberal legacy and continued by post-authoritarian democratic governments, students’ political mobilization is characterized by rhizomatic growth of solidarity, direct democracy, egalitarian political participation and non-hierarchical structures. Thus, prefigurative egalitarian politics of student movements work in direct opposition to institutionalized mechanisms of democracy. Secondly, the protests have taken place in occupied schools and universities, thus altered the function of the space as institutions of democratic (neoliberal) education. The double opening of informal democratic praxis points to practices that counter both conventional democratic conduct and space. Taking lessons from Chile, we aim to render visible the meanings and significance of informal democratic praxis to (institutionalized) democratic participation. 

---

Våre unge lovende: Variasjonsrikdom i fri utfoldelse eller fritt fall?

For årets konferanse er vi blitt oppfordret til å reflektere over hva vi opplever som umistelig i våre tilværelser. Når vi i en stadig mer urolig verdenssituasjon opplever at vår felles fremtid er truet, retter vi som samfunn gjerne søkelyset mot de unge, dem vi fester vår lit til - eventuelt retter våre advarende pekefingre i retning av - i vår søken etter en vei ut av uføret. I denne arbeidsgruppen diskuterer vi hva slags rolle de «unge lovende» tillegges, for eksempel unge arbeidstakere, unge kunstnere, unge aktivister, unge influensere, unge lovbrytere, unge samfunnsborgere generelt, unge i minoritetsposisjoner/med funksjonsvariasjoner spesielt - eller også dagens unge antropologer. De som anses som «de yngre» i en eller annen sammenheng må håndtere omgivelsenes håp og forventninger, skuffelse, mistillit, misunnelse og frykt – ofte i samme åndedrag. Som unge og uerfarne i relasjon til andre risikerer de å bli utsatt for epistemisk urettferdighet (Fricker 2007) i den forstand at de ofte ikke tas på alvor som kunnskapsprodusenter, samtidig som de forventes å bidra med nye perspektiver for å sikre nettopp «kreolisering» og «avtemming» i en ensrettet verden (Hylland Eriksen 2024). I denne arbeidsgruppen spør vi: Hvem er dagens unge lovende – i vid forstand? På hvilke måter utgjør de en trussel mot – eller alternativt bidrar til å beskytte det vi som samfunn ser på som umistelig? Og hvordan ser de unge selv på fremtiden og sin egen rolle i å skulle rive ned -, kjempe imot -, eller bare forholde seg til tapet av det bestående?

Forslagsstillere

• Aina Landsverk Hagen, NOVA, OsloMet
• Tuva Beyer Broch, NINA
• Monika Grønli Rosten, NOVA, OsloMet

Kontaktadresse

• haai [at] oslomet.no
• tuva.broch [at] nina.no
• moniro [at] oslomet.no

Abstracts

Aleksandra Bartoszko, VID vitenskapelige høgskole: Rømningskapital som åpner opp livet: Ungdommens erfaringer med å rømme fra barneverninstitusjoner

Ungdommen som bor på institusjoner rømmer, det vil si at de forlater institusjonen uten ansattes tillatelse. Noen gjør det daglig, mens andre gjør det sporadisk. Enkelte rømmer alene, mens andre avtaler med venner. Mange utsetter seg for farer og oppsøker for eksempel rusmiljøer i storbyer, andre venter rolig og scroller mobilen rett rundt hjørnet eller sitter på bussen frem og tilbake timevis. Disse hendelsene rammes ofte inn som opprør og adferdsproblemer, og betegnes som et lineært fenomen (run-away / rømme fra). Men rømninger er heller demonstrasjoner av kreativ handlekraft, snarere enn enveis motstandskraft. Her henter jeg inspirasjon fra ordets etymologi fra norrønt rýma: «gjøre rommelig, mer åpen, gi rom». Jeg argumenterer at det å rømme handler om å utvide sitt handlingsrom og gjøre livet noe bedre, utfra der man er. For ungdommer representerer rømninger drømmer om hvordan livet er, og hvordan det kunne vært utenfor institusjonen, selv om rømninger ofte ender annerledes enn drømt. Disse handlingene av håp og skuffelse – behovet for å komme tilbake – står i kontrast til den lineære forståelsen av å rømme. I stedet peker den emosjonelle og fysiske bevegelsen fra institusjonen, mot den forestilte fremtiden eller friheten og tilbake til institusjonen, på deres sirkulære natur. Videre, ved å fremheve ungdommens rømningskapital – et mangfold av ferdigheter, ressurser, strategier og oppfinnsomhet som er nødvendige for å navigere innesperring, overvåking og institusjonens totaliserende kontroll – posisjonerer jeg disse handlingene innenfor en ramme av kapasiteter i stedet for mangler. Slik omskriving utfordrer konvensjonelle beskrivelser og definisjoner av deres praksiser. 

 

Tuva Beyer Broch, Norsk institutt for naturforskning (NINA):Naturens små endringslommer: Kan møter i og med ulike naturlandskap åpne for nye perspektiver på livet og selvet?

Friluftsliv løftes frem i stortingsmeldinger, politiske diskusjoner og av frivillige organisasjoner som et tilbud for alle – tilgjengelig, kostnadsfritt og helsefremmende. Men stemmer dette i praksis? Og er det naturen i seg selv som er helsefrembringende, eller tiden tilbragt der sammen med andre? Dette innlegget tar utgangspunkt i observasjoner fra to ulike sommercamper for barn med funksjonsvariasjoner og deres foreldre, og undersøker hva som skjer i møtene mellom naturens rom og barnas sansende og bevegende kropper. Møter med naturen fremprovoserer redsler, gleder, motstand og drømmer, for både foreldre og barn.  

Gjennom EU-prosjektet Planet4B har vi søkt å fange de små endringshistoriene. Vi spør: Hva kan naturen bidra med i liv preget av ensomhet, annerledeshet og begrenset bevegelsesfrihet? Innlegget reflekterer over hvordan naturen kan åpne opp for nye former for selvforståelse og deltakelse, særlig for barn som har opplevd livsendrende ulykker eller lever med medfødte diagnoser. Gjennom kroppslige sansende erfaringer i naturen oppstår små lommer av endringsmulighet – rom der barn møter seg selv og verden på nye måter. Men er det naturen i seg selv, eller menneskene rundt som åpner for opplevelsene? Hvilken rolle har – eller kan – naturen ha i disse unge lovendes liv? 

Håvard Lunde Helgesen, Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet: Det entreprenørielle tankesett sin tilstedeværelse blant utsatt unge voksne i Ohio, USA og Norge: En sammenlignende studie av økonomiske strategier.

Unge voksne står overfor strukturelle utfordringer når det gjelder å få arbeid i det såkalte globale nord. I Norge har velferdsstaten iverksatt flere tiltak for å støtte denne gruppen ungdommer som står i fare for marginalisering og langvarig ekskludering. I Ohio i USA, hvor staten spiller en mer tilbakeholden rolle, tar ungdommer som lever i usikre forhold ofte lavtlønnede jobber i industrien eller tjenesteøkonomien. Selv om de to kontekstene er forskjellige, sammenligner og utforsker dette paperet de unge voksne sine økonomiske strategier og håp for fremtiden. Arbeidet er basert på feltarbeid utført i storbyområdet i Rust Belt-byen Dayton i Ohio, og intervjuer med ungdom som mottar økonomisk støtte og oppfølgingstjenester fra Arbeids- og velferdsforvaltningen i Norge (NAV). Jeg argumenterer for at en kultur preget av ideen om entreprenøren som et nyliberalt subjekt er til stede i de unge voksne sine økonomiske strategier og fremtidsplaner.  

Firouz Gaini, University of the Faroe Islands: Trekkfugler som holder seg hjemme: Antropologiske perspektiver på den færøyske diskursen om ungdom, mobilitet og nasjonen.

På Færøyene blir det forventet at den ambisiøse og progressive ungdommen flytter ut av landet, for senere å vende tilbake til øyene for å bidra til bæredyktig utvikling av samfunnet. Samtidig som valget å bli er kulturelt verdsatt, og assosiert med lojalitet og robusthet, så er det å reise bort en praksis som gir mobile øyfolk ny erfaring, viten og horisont å ta med seg senere i livet. En person kan også være symbolsk mobil uten å forlate øyene (Peredsen & Zittoun 2021). Migrasjonssyklusen, med returmigrasjon som en viktig del av samfunnsstrukturen på Færøyene, har stor innflytelse på ungdommens fremtidsbilder og -planer. I vår globaliserte verden, med akselererende hastighet og voksende usikkerhet, revurderer ungdommen relasjonen mellom hjemme og borte, fortid og fremtid, kontinuitet og diskontinuitet. På hvilken måte engasjerer ungdomsgrupper seg i kampen for å bevare det som samfunnet betrakter som umistelige? Med utgangspunkt i to færøyske filmer, Bye Bye Blue Bird (1999) og Last Paradise on Earth (2025), samt materiale fra lokale medier, vil jeg diskutere rollen som den ambisiøse øy-ungdommen har når det kommer til kultur (kulturarv) og nasjonen (nasjonal identitet). 

Monika Grønli Rosten og Monica Five Aarset, NOVA, OsloMet: Minoritetsnorsk offentlig ungdomsopprør.

I løpet av de siste 10-15 årene har det vært en betydelig økning i minoritetsnorsk offentlig deltakelse. Som minoritetspersoner har de erfaringer med at deres tilhørighet til det norske fellesskapet  er «betinget», i den forstand at de må gjøre en ekstraordinær innsats for å bli anerkjent som likeverdige borgere. I denne presentasjonen undersøker vi minoritetsnorske unge kvinners representasjonsarbeid  i offentligheten, forstått som en form for offentlig ungdomsopprør. Vi tar utgangspunkt i en studie hvor vi intervjuet forfattere, samfunnsdebattanter, kunstnere, organisasjonsarbeidere og aktivister med muslimsk familiebakgrunn om deres deltakelse på offentlige arenaer (Aarset og Rosten 2024). Det vi i den sammenheng omtaler som representasjonsarbeid handler om hvordan folk forsøker å få kontroll over hva og hvem som representerer dem ved å delta og representere seg selv i det offentlige rom. I vår presentasjon fokuserer vi på noen av de yngste kvinnelige deltakerne i vårt materiale, alle under 30 år på intervjutidspunktet. Flere av dem har opplevd å nærmest få kjendisstatus over natten da de som unge kjempet for sin meningsfrihet både på hjemmebane og i det offentlige rom. Vi spør: Hvordan ble de mottat? Hvilke muligheter åpnet seg for dem? Hva slags kostnader innebar det? Og ikke minst – hva forteller dette oss om det norske samfunnets idealer og forventninger til “riktig” ungdomsopprør, på veien mot å bli en god, norsk samfunnsborger? 

Ingrid M. Tolstad, Handelshøyskolen, OsloMet, og Anja Nylund Hagen, UiO:Kreative drømmer, prekære virkeligheter: Utvikling av kulturtalenter i skjæringspunktet mellom kreativ kontroll og utfoldelse.

De siste 20 årenes politiske styring mot kultur som kreativ næring innebærer en økt satsning på talentutvikling i ulike deler av det norske kunst- og kulturfeltet. Samtidig har den konseptuelle forståelsen av hva talent er beveget seg fra en statisk og resultatorientert mentalitet som anser talent som medfødt, til en prosessorientert vekstmentalitet hvor man ser på talent som noe som utvikles gjennom læring og veiledning i trygge omgivelser. Talenter i det norske kunst- og kulturfeltet står i et særlig skjæringspunkt mellom ‘kunst og kommers’, hvor de både forventes å kunne produsere uttrykk av høy kunstnerisk kvalitet og å kunne gjøre denne kunstneriske praksisen til et levebrød. Dette paperet undersøker hvordan kulturlivets ‘unge lovende’ og deres talentutviklere navigerer og forhandler om verdier, forventninger og fremgangsmåter på talentenes vei mot å ‘oppfylle sitt potensiale’ og ‘bli til noe’. Paperet trekker veksler på datamateriale fra to prosjekter, som gjenspeiler hver sin tilnærming til talentutvikling. I det ene intervjuet vi låtskrivere og ansatte i musikkforlag om samarbeid i strategisk karriereutvikling, i det andre gjennomførte vi intervjuer, deltakende observasjon og medforsking med ledere, deltakere og veiledere i et talentutviklingsprogram for unge filmskapere. Musikkforlagene var opptatte av å sette tydelige målsetninger i samarbeid med de unge låtskriverne de signerte, og lage et definert veikart for hvordan man kunne jobbe for å komme seg dit. I filmtalentprogrammet var man derimot opptatte av å skape et trygt rom for deltakerne hvor den kreative prosessen bidro til å drive prosjektene fremover i en ikke forhåndsdefinert retning.  

I begge tilnærmingene stod talentene og deres veiledere i en rekke komplekse og sammenfiltrede dilemmaer knyttet til det å skulle sprenge kunstneriske grenser gjennom fri kreativ utfoldelse, samtidig som man håndterer bransjens krav og forventninger om kreativ kontroll. Eksempelvis diskuterer paperet hvordan talenter som utvikles innenfor et kulturliv preget av prekære arbeidsforhold sosialiseres inn i et ideal om at suksess handler om hvem som jobber mest og hardest, og at dette er verdt det fordi man er heldig som får lov til å ‘gjøre det man elsker’. Som Siciliano (2021) har beskrevet er denne typen kreativt arbeid preget av en grunnleggende ambivalens hvor kulturutøveres og -produsenters opplevelse av kunstnerisk begeistring og estetisk engasjement er tett sammenvevd med kulturbransjenes usikre arbeidsforhold og fremmedgjøring. Internaliseringen av ideen om at de som unge lovende kulturprodusenter er privilegerte, gjør dermed at de selv bidrar til bransjens utnyttelse av deres egen kreative arbeidskraft.  

Aina Landsverk Hagen, Hilde Rønnaug Kitterød & Sara Berge Lorenzen, Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet:Håp, tro og kjærlighet til nabolaget: Unge medborgeres stemmer om egen framtid i den norske mediediskursen.

Unge mennesker bor hovedsakelig i byer, hvor sosial ekskludering er sammenvevd med en rekke andre samfunnsutfordringer. Mange av disse presserende og sammenkoblede problemene, som arbeidsledighet, fattigdom, kriminalitet og kjønnsbasert, etnisk og religiøs diskriminering, er stedsbestemte – og påvirker ungdom. Det gjør også mediediskursen om deres egne utsatte nabolag, som bidrar til territorielt stigma (Wacquant 2007, Rosten 2015) og gjør ungdom varsomme med å uttale seg i media – selv når sakene er vinklet positivt. 

I dette paperet tar vi for oss empiriske skildringer fra tidligere forskningsprosjekter på ungdomsmedvirkning i Oslos bydeler, samt ferske medieanalyser fra et pågående forskningsprosjekt om hvordan unge praktiserer håp i hverdagen i tre nordiske storbyer. Hvordan gir ungdom fra svært mangfoldige nabolag i østkantbydeler i Oslo uttrykk for håp eller håpløshet i den norske mediediskursen? Vi ser håp ikke bare som måloppnåelse gjennom individuell tenkning, men som relasjonelle muligheter, åpne prosesser og generative praksiser som utspiller seg i hverdagslivet gjennom kroppslige praksiser (Carlsen et al. 2011). Å praktisere håp er dermed både kollektivt, kontekstuelt og tidsbegrenset. Hvordan utfordrer ungdommer fra svært mangfoldige nabolag i nordiske byer myter og stereotyper ved å nettopp praktisere håp i hverdagen? 

I litteraturen om deltakelse og aktivisme blir ungdom ofte sett på som binære: enten er de engasjert i lokale spørsmål, eller så er de uengasjerte og desillusjonerte når det gjelder deres evne til å påvirke retningen for eget framtidige liv (Bowman 2019, Banaji 2008). Vi ser samtidig at unge svært ofte blir utsatt for det vi kan kalle «stedfortredende håp» fra voksne, der de blir påtvunget ansvaret for å bære samfunnets håp for framtida. Vi argumenterer for at det er behov for et mer «teksturert» vokabular for håp, som inkluderer og inviterer til dialog om omstridte spørsmål som innvandring og migrasjon, nasjonal og transnasjonal identitet, religion og tro, diskriminering og rasisme, fremmedgjøring, sosial tillit og mistillit – og som tar på alvor unge lovendes kjærlighet til egne nabolag.