Utholdenhet i sumpen

Hvilke strategier tar en befolkning i bruk, når den er omgitt av militsgrupper, oljeselskap og doplangere? Antropolog Mónica Amador har vært på feltarbeid i en colombiansk sump.

Mann som fisker fra liten båt.

På feltarbeid: Mónica Amador tilbragte ti måneder i den colombianske sumpen. Foto: Mónica Amador.

Colombias historie er historien om et land som er fragmentert av væpna konflikt. Som en konsekvens av de årelange stridighetene mellom myndighetene og den kommunistiske FARC-geriljaen, oppsto en rekke paramilitære grupper i Colombia, med politisk tilhørighet på ytre høyre flanke. Sjøl om FARC offisielt blei oppløst etter fredsprosessene i 2016, opprettholdt mange geriljadissidenter og neo-paramilitære grupper aktiviteten. De styrer i dag en stor andel av narkotikavirksomheten i landet, sentrert rundt produksjonen av kokain.

Ciénaga Palagua er et våtmarksområde i den sentrale delen av Colombia, 170 km nord for hovedstaden Bogotá. Regionen har vært en festning for paramilitære grupper i tiår. I 2015 dro Mónica Amador på feltarbeid dit, og den 26. februar 2021 disputerte hun med sin doktoravhandling om oljesøl, fiskere og paramilitarisme ved Sosialantropologisk institutt.

- For en kvinnelig antropolog fra et offentlig universitet, som attpåtil har en spesialisering i menneskerettigheter, var dette forbudt område. Det var direkte farlig for meg å reise dit, sier hun.

- Men jeg ville finne ut hva som lå bortenfor det forenkla narrativet om opposisjonen mellom de paramilitære og geriljaene, og alle de politiske kategoriene som splitter nasjonen Colombia. Jeg ville finne ut hvilke strategier menneskene i dette våtmarksområdet tar i bruk for å holde ut i krysspress mellom narkotikabaroner, militsgrupper og oljeselskap, sier Amador.

Portrett av Monica Amador
Mónica Amador: Trosset advarsler om drap, voldtekt og malaria. Foto: UiO

Kursendring

I 2009 bodde Mónica Amador i India, og hadde planer om å tilbringe resten av livet sitt der. Ved siden av studiene, arbeida hun som spansklærer i Dehli. Det var på universitetet Amador først hørte rykter om et indisk selskap som søkte folk med spanskkunnskaper.

- Oppdraget gikk ut på å spille inn instruksjoner til spansktalende ingeniører. Oppdragsgiveren var et selskap som hadde planer om å utvinne olje fra et lite område i Colombia. Det var litt sprøtt, sier Amador.

Hun blei nysgjerrig og gjorde noen undersøkelser. Det indiske foretaket viste seg å være et datterselskap av et kinesisk oljeselskap som hadde kjøpt en enorm enklave i midten av Magdalena-dalen, og planen var å bruke indiske og colombianske ingeniører til å utvinne olje.

Enklaven blei opprinnelig kjøpt og utvikla på 1930-tallet, av det amerikanske oljeselskapet Texaco.

- Jeg var rukket å bli skikkelig fascinert. Slik jeg så det, var kineserne i ferd med å overta amerikanske, koloniale praksiser. Etter hvert fant jeg ut at hele oljeoperasjonen var sentrert rundt et våtmarksområde som skulle besørge både naturressursene og arbeidskrafta. Menneskene som bodde der har levd med amerikanerne, de paramilitære styrkene og kokainprodusentene i mange år. De har levd under en konstant trussel om vold. Og nå skulle kineserne og inderne komme, sier Amador.

- Hvordan har disse sumpens innbyggere holdt ut med alle menneskene som har kommet og gått? Jeg ville undersøke denne dynamikken nærmere, og bestemte meg for å skrive en doktorgradssøknad, sier hun.

Bak murene

Lederen av det kinesiske oljeselskapet ga Mónica Amador tillatelsene hun trengte for å reise. De første fem månedene av feltarbeidet oppholdt hun seg innafor et lukket område. Bak høye murer og porter kontrollert av sikkerhetsvakter, lå produksjonsanlegget, maskinene, infrastrukturen, samt rekkehus hvor ledelsen og den administrative staben holdt til.

- Jeg levde i en helt annen virkelighet enn de som bodde utafor murene. Jeg hadde tilgang på reint vann, elektrisitet, god mat, svømmebassenger, kino, klimaventilerte områder hvor vi kunne trene. Likevel følte jeg meg som en fange. Det var kameraer overalt. Som et panoptikon, sier Amador.

- Og alle visste at jeg var en antropolog som forsøkte å finne ut noe, forteller hun.

Amador fikk ikke heller lov til å bevege seg fritt på området. Hun blei tildelt en privatsjåfør. Sjåføren het John og var tidligere paramilitær. Han blei antropologens første informant.

- Litt etter litt fortalte John meg om den tøffe oppveksten i våtmarksområdet. At den eneste veien til suksess gikk gjennom de paramilitære. En ung mann som ville opp og fram i verden måtte skaffe seg våpen, han måtte begynne å selge narkotika. John så på doplangeren som en helteskikkelse da han vokste opp, forteller hun.

Monica Amador i samtale med oljeingeniører i Colombia
Oljeutvinning i Colombia: Mónica Amador i samtale med oljeingeniører. Foto: Mónica Amador.

Inn i sumpen

John satte antropologen i kontakt med kamerater med fortid i det paramilitære. Til slutt bestemte Mónica Amador seg for å oppsøke dem. Hun forlot det lukkede området. På tross av advarsler om risiko for drap, voldtekt, malaria.

- Enklavens logikk hadde skapt denne motsetninga mellom folk som egentlig var naboer, som egentlig jobba for det samme formålet, sier hun.

Amador fikk leie rom hos en kvinne som dreiv en restaurant. Hun fortalte antropologen om hvordan det var å leve i våtmarken.

- Hun sa at folk i byene snakka om folk i våtmarken som om de var blotta for idealer. Men de har vært terrorisert av de paramilitære, de har vært terrorisert av geriljaen, de har vært terrorisert av hæren, de har vært terrorisert av oljeselskapets sikkerhetsstyrker. Likevel har de ikke penger til å flykte. De må holde ut og tilpasse seg, sier hun.

- Skal du opprettholde livet i våtmarka, må du være litt som en amfibie. Du må vite når du skal gjemme deg, du må vite når du skal stå i ro. Du må være kreativ og smart. Du må utvikle overlevelsesstrategier som ikke er provokative, sier Amador.

Hun sammenlikner med ytringsklimaet i Norge, hvor alle trygt kan heve stemmen om det er noe man ikke liker.

- I Norge har vi rettigheter. Vi har demonstrasjonsfrihet. Vi kan hyre en advokat i verste fall. I sumpen kan man ikke synliggjøre sine politiske overbevisninger på samme måte, man må være strategisk. Fordi folket der veit at livet kan stå på spill, og livet til alle som de elsker. Derfor må de være amfibiske. Hele tida må de være på vakt og navigere ut fra en situasjon som stadig forandrer seg, sier Amador.

Kontinuerlig tilpasning

Feltarbeidet i sumpen varte til sammen ti måneder. Mónica Amador levde tett på folket i våtmarksområdet og la merke til hvordan de talte når det var på tide å tale, og tidde når det var på tide å tie.

- Når det var på tide å fiske, når det var på tide å hugge trær. Og når det var på tide å gjøre ingenting, sier hun.

Amador framhever hvordan lokalbefolkninga har funnet måter å kombinere tradisjonelle håndverk og aktiviteter som for eksempel fiske, med nye sysler relatert til oljeproduksjonen og det paramilitære regimet.

- Mange jobber for oljeselskapet, men har ikke faste kontrakter. Livet i våtmarksområdet er fleksibelt og foranderlig, i takt med de ulike mulighetene, sier hun.

Det er på denne måten folket i ciénagaen har overlevd, ifølge Amador. Gjennom å utvikle amfibiske strategier. I avhandlinga endte hun opp med å bruke ideen om det amfibiske som et nav.

- Det amfibiske handler om interaksjonene og utvekslingene mellom dyret og omgivelsene som omgir det, sier hun.

Monica Amador i båt med mann
Fiske og oljeproduksjon: Lokalbefolkninga kombinerer ulike sysler for å overleve. Foto: Mónica Amador.

En vei inn

Horisonten for mange av dem som Mónica Amador møtte i våtmarksområdet har nå begynt å endre seg. Hun sier at de paramilitære gruppene har mindre makt enn de hadde før, og folk har begynt å se for seg ei annen framtid.

John fikk jobben som sjåfør etter at han blei demobilisert fra militsgruppa han var en del av.

- Helten for John er nå blitt oljeingeniøren. Jeg kunne virkelig føle hvor positiv denne endringa var for ham. Sjøl om denne nye drømmen åpenbart kan kontrasteres med andre virkeligheter, så som forurensning, marginalisering, utnytting av både folk og natur gjennom oljeutvinning, sier Amador.

Hun håper at avhandlinga kan åpne ei rute inn i våtmarksområdet, som hittil har vært utilgjengelig for forskere og journalister.

- Det colombianske samfunnet er fragmentert og fullt av motsetninger. Veien mot fred i Colombia er svært krevende. En djup forståelse av kompleksiteten er avgjørende for å redusere graden av vold og konflikt, sier Amador.

 

Av Erik Engblad
Publisert 26. mars 2021 18:46 - Sist endret 26. mars 2021 18:46