English version of this page

På feltarbeid igjen

Sarah Mahoney er blant de få antropologistudentene som har dratt på feltarbeid som normalt under pandemien. - Vi må ikke ta like mye hensyn til covid her i landsbyen som i Tokyo, sier hun.

Bokser på renovasjonsstasjonen.

Kildesortering: Sarah Mahoney er på feltarbeid i en japansk landsby hvor innbyggerne sorterer avfallet sitt i 45 ulike kategorier. Foto: Sarah Mahoney.

Over halvparten av masterstudentene ved Sosialantropologisk institutt (SAI) som skulle til utlandet foregående år har vært tvunget til å avbryte feltarbeidet sitt som en følge av pandemien. Med lettelser og færre reiserestriksjoner, begynner det nå å bli lettere for de aspirerende antropologer å reise på feltarbeid igjen.

Sarah Mahoney er halvveis i sitt feltarbeid i Japan. Hun har statsborgerskap både i Japan og USA, og kunne derfor gjennomføre planene sine på tross av pandemien.

Portrett av Sarah Mahoney
Sarah Mahoney: Har fulgt undervisning via Zoom fra USA. Foto: Sarah Mahoney.

Sarah bor egentlig i California, hvor hun skreiv bacheloroppgave i sosialantroplogi ved University of California, Irvine (UCI).

- Oppgaven min handla om gamle trehus i Kyoto som blei renovert og omforma til kafeer, gjestehus og fellesområder. Jeg blei interessert i denne revitaliseringsprosessen, sier hun.

Det var veilederen ved UCI som tipsa Sarah om SAI. Hun søkte om plass på masterprogrammet og fikk plass. Undervisninga i løpet av det første året har hun fulgt via Zoom.

Etter at feltarbeidet er over, skal Sarah reise til Norge for første gang.

- Jeg er imponert over hvor fleksible foreleserne har vært med tanke på den krevende tidsforskjellen. Den digitale undervisninga har også fungert bra, men det har vært litt krevende å få ordentlig kontakt med de andre studentene, sier Sarah.

- Jeg tror de utenlandske som ikke oppholdt seg i Norge det siste året har følt seg litt på avstand fra livet på campus i Oslo og de andre som følger kursene på nett. Det er kanskje vanskelig å unngå, når situasjonen er som den er, sier hun.

Antropologi under pandemien

Masterstudenten ved SAI hadde trodd at hverdagen som tilreisende antropolog skulle være vanskeligere. Da Sarah Mahoney kom til Japan i vår, satt hun i karantene i Tokyo.

- Der var det skikkelig skummelt. Byen hadde høye smittetall, og alle gikk med doble masker. Men så flytta jeg ut på landet, til et ruralt tettsted med bare 1400 innbyggere. Her har det vært null smittetilfeller, sier Sarah.

- Landsbyen er ganske sjølforsynt. Vi må ikke ta like mye hensyn til covid her som i Tokyo, sier hun.

Likevel tar antropologen sine forholdsregler: Hun holder avstand og bruker munnbind der det er nødvendig. Over halve befolkninga i landsbyen er over 65 år. Det er derfor Sarah er der, for å snakke med de som er i ferd med å forsvinne. Og de unge som har begynt å flytte inn.

Åtte millioner hjem står tomme rundt omkring i landet med den høyeste andelen eldre innbyggere i verden.

- Jeg gjorde et gruppeintervju i går på et eldresenter. Alle hadde fått vaksine, men vi gjorde intervjuet utendørs. Sjøl om sjansen er liten, er jeg nervøs for å smitte noen, sier Sarah.

Motvekst

Sarah Mahoney skal skrive masteroppgave om avbefolkning i Japan, og hvordan framtida kan tenkes i områder der vekst ikke lenger er det styrende prinsippet. Hun knytter an til teorier fra motvekst-bevegelsen, hvor blant andre antroplogen Jason Hickel og økonomen Giorgos Kallis står sentralt.

- Det er en del unge mennesker fra byen som har valgt å flytte hit. De bringer med seg nye ideer og aktivitet, for eksempel et nullavfalls-mikrobryggeri og et nullavfallshotell, sier hun. 

- I Japan spiller landsbygda en viktig rolle i ideen om ei bærekraftig framtid, sier Sarah.

Antropologistudenten forteller at folka hun hittil har møtt på feltarbeidet sitt, har vært vennlige og åpne mot henne.

- Når jeg treffer én informant, får jeg ofte tips om en annen jeg kan ta kontakt med, sier hun.

Nullavfallsbyen

Planen er å tilbringe tre måneder i landsbyen, før Sarah Mahoney skal hjem til USA for å ta vaksine. Deretter skal hun tre måneder til en annen landsby på omtrent samme størrelse.

Stedet hvor Sarah befinner seg for øyeblikket er kjent i Japan som en nullavfallsby,. Antropologistudenten sier at innbyggerne i gamle dager brant søppelet sitt, noe som skapte miljøutfordringer og bekymringer om forøkte karbonnivåer.

- Byen utvikla i stedet et nullavfallskonsept, basert på et resirkuleringsprogram med 45 ulike sorteringskategorier, sier Sarah.

Plastsøppel som henger på ei tørkesnor.
Alt skal vaskes og tørkes: Sarah synes det er vanskelig å skjule sin forkjærlighet for iskrem. Foto: Sarah Mahoney

Iskrembokser på tørkesnora

I starten av oppholdet syntes antropologistudenten ved SAI at det var krevende å måtte skille, vaske og tørke plastikkemballasjen hver gang hun lagde mat. Sarah forteller at søpla henger overalt til tørk på hengere, akkurat som nyvaska tøy.

- Jeg er skikkelig glad i iskrem, noe alle som kommer på besøk til meg kan se, sier hun.

Deler av de eldre innbyggerne klarer ikke å sortere søppelet, noe som er en stor utfordring for et sted med aldrende befolkning, ifølge Sarah. Imidlertid er det også eldre som lever sjølforsynte liv djupt inne i fjellet og ikke bruker mye plast. 

- Disse produserer veldig lite plastavfall, sier hun.

På tross av de demografiske utfordringene, forsøker landsbyen å tilrettelegge for de bærekraftige løsningene.

- Som en del av feltarbeidet har jeg vært med dem som kjører ut og henter avfallet til de gamle som ikke klarer å dra til renovasjonsanlegget sjøl, sier Sarah.

Fra innsiden av Kuru kuru-butikken.
Gjenbruk: Innbyggerne kan avlevere og hente brukte gjenstander på Kuru kuru-butikken. Foto: Sarah Mahoney.

Revurderer framtida

Nullavfallskonseptet er i dag en avgjørende del av landsbyens plan for revitalisering, ifølge Sarah Mahoney. Det nyoppstarta bryggeriet i landsbyen markedsfører seg som et nullavfallsbryggeri. Hotellet som et nullavfallshotell.

- Et annet eksempel er Kuru kuru-butikken. Kuru kuru betyr sirkulering på japansk. Folk kommer hit med ting de ikke lenger bruker. Man veier tingene på en vekt og skriver ned hva man har tatt med i ei bok. På denne måten kan butikken vite hvor mye som ikke har havna på søppeldynga. Også de eldre kommer til butikken og tar med seg det de trenger helt gratis, sier Sarah.

Hun forteller at romkameraten har møblert hele huset med ting fra Kuru kuru-butikken.

- Det er absolutt en del interessante ting som foregår her, sier Sarah.

- Jeg tror også pandemien har fått en hel del folk til å revurdere retninga vi går i. Etter min mening er motvekst en spennende idé å undersøke, dersom vi ønsker å gjøre samfunnene våre mer bærekraftige, sier hun.

 

Emneord: Antropologi, feltarbeid, Asia, bærekraft Av Erik Engblad
Publisert 31. aug. 2021 13:18 - Sist endret 31. aug. 2021 13:24