Da Martine Greek først ankom Isla Huapi, ei øy i en innsjø, midt mellom den chilenske stillehavskysten og den fjellkledde grensa mot Argentina, hadde hun nettopp gitt opp doktorgradsprosjektet sitt. Greek dro til Chile for å forske på fornybare energikilder i private hjem, hvor chilenere gjennom en ny lov kunne selge strømoverskuddet til det sentrale strømnettet, i tillegg til å produsere til eget forbruk.
- Problemet var at ordninga ikke blei gunstig nok til at folk faktisk begynte å investere. Det fant jeg først ut da jeg kom dit, sier Greek.
Med sin nysgjerrighet rundt energispørsmål i behold, og ønsket om å studere chilenerens tidvise ambivalente forhold til staten, oppsøkte Greek det statlige departementet for energi. Der fikk hun vite at satsningene innafor fornybar energi ofte sto i relasjon til landbruket, hovedsakelig i rurale strøk.
Et av de sentrale, pågående prosjektene var på ei innlandsøy.
- Sånn endte jeg opp på Isla Huapi, sier Greek.
Dagen hun kom, blei antropologen vist rundt av sjefen for irrigasjonskontoret.
- Han introduserte meg for de to autoritetene på øya, som jeg måtte spørre om lov til å gjøre forskning der. Det gikk heldigvis bra, og jeg blei der i tolv måneder, forteller Greek.
Avventende og skeptiske
Det bor rundt 500 mennesker spredd rundt på den flate chilenske øya, som har et klima tilsvarende det norske. De fleste øyboerne er jordbrukere, og tilhører Mapuche-folket, den største urbefolkninga i Chile, som ifølge Greek ikke regner seg som ett folk, men mange grupper som ikke nødvendigvis har allianser mellom seg.
Uten et etablert nettverk eller en på forhånd uttenkt strategi, måtte Greek få en fot innafor hos Mapuche-folket. Hun begynte derfor å gå turer. Mange turer.
- Siden det var så små forhold, tenkte jeg at det ville være enkelt å komme i kontakt med folk, sier Greek.
Slik blei det ikke. Det viste seg at mange var avventende og skeptiske til den vandrende antropologen.
- Det var faktisk veldig vanskelig å få snakka med folk, sier Greek.
- Gjennom historien har Mapuche-folket opplevd mye diskriminering og vold fra europeiske settlere og hvite chilenere. De har måttet bevare det som er sitt, og jeg fikk følelsen av folk unngikk meg og holdt mye hemmelig, særlig når det kom til mer personlige temaer, som spørsmål om tradisjonell religiøs praksis, sier hun.
Elsker å skravle
Likevel, etter fire måneder med tålmodig nærvær, begynte øyboerne å bli vant til synet av Martine Greek. Hun hadde litt etter litt klart å bli en del av hverdagen på Isla Huapi, og folk begynte endelig å åpne opp.
- Folk jeg møtte inviterte meg plutselig med inn for å skravle og drikke mate, en urtete som Mapuche-folket drikker. Det var et stort framskritt. Etter en stund fikk jeg høre av en informant at mange på øya er reserverte også fordi de er skamfulle, over fattigdommen sin, over at de har det skittent og stygt hjemme, sier Greek.
I tida som kom, var Greek med på det meste som skjedde på øya. Hun deltok på kommunale møter, befaringer med ingeniørene fra energidepartementet. Hun var med på skoletilstelninger, sjukebesøk, begravelser, religiøse ritualer og workshops.
- Isla Huapi er ei lita øy, og det var ikke alltid like mye som skjedde. Men når noe foregikk, særlig hvis det var knytta til energiprosjektene og utviklingsprogrammene, innfant jeg meg. Ellers utspilte mye av forskninga mi seg hjemme hos folk. Jeg hjalp særlig kvinnene med å bake, barnestell, huslige sysler. Vi satt ofte rundt den vedfyrte komfyren og prata. Det viste seg at øyboerne elsker å skravle, sier hun.
Det chilenske eksperimentet
Rundt vedkomfyren fikk Martine Greek høre om eldgamle ritualer; om at barna – fordi de var Mapuche – blei mobba på skolen på fastlandet; om et folk som var lei fattigdom og som chilenere flest, lengta etter sin andel av den chilenske framgangen.
Etter at Augusto Pinochet kuppa makta fra den sosialistiske president Salvador Allende i 1973, har markedsliberalismen skutt fart i Chile. Ifølge Greek blei den aggressive nyliberaliseringen av samfunnet, som Pinochets militærregime leda og som varte fram til 1990, kalt det chilenske eksperimentet. Aldri før hadde noen gått kirurgisk til verks for å etablere en økonomi og en politikk i henhold til blant andre Milton Friedmans nyliberalistiske ideer.
- Det var før Thatcher, før Reagan. Et klassesamfunn blei modernisert og industrialisert på rekordtid, opposisjonelle blei fengsla og torturert, individualisme utraderte kollektivisme, sier Greek.
Som en konsekvens blei Chile Latin-Amerikas sterkeste økonomi og kan vise til solid vekst innafor mange sektorer. Landet kan ifølge Greek dessuten regnes som kontinentets mest stabile demokrati. Samtidig er ulikheten i Chile høyest blant OECD-land, og blant de høyeste i Latin-Amerika.
- Regjeringa har lenge forsøkt å bøte på skeivfordelinga, ved å iverksette en rekke tiltak for å få bukt med fattigdommen. Utviklingsprogrammene jeg skriver om i min avhandling, er et av disse, sier Greek.
Nyliberalismens paradoks
Statlige utviklingsprogrammer for å utjevne sosial ulikhet, med nyliberalistisk design. Det kan høres ut som et paradoks. Martine Greek påpeker at det alltid er en forskjell på utøvende politikk og ideologi.
- Forhandlingene skjer i den utøvende politikken, men ideologien forblir det samme, sier Greek.
Flere av innbyggerne på Isla Huapi er nå del av de statlige utviklingsprogrammene. Fattigdommen på øya er omfattende.
- Bøndene på øya får lynkurs i engelsk og hvordan de kan etablere ei turistnæring. De får tilbud om mikrofinansiering, til å sette opp ei hytte, som den jeg bodde i; bygge et drivhus for å lage kortreist økologisk mat til turistene. Folka som bor der får også råd om å kapitalisere på Mapuche-identiteten, sier Greek.
Etiketter på ubleika papir
På denne måten kommer øyboerne på Isla Huapi inn i statens programregime, hvor det ene utviklingsprogrammet leder til det neste. Hele tida blir lånekapasiteten forøka. Tanken er ifølge Greek at bønder skal bli entreprenører og at businessen skal vokse til fattigdommen er utradert.
Noen lykkes med dette, bedre enn andre, men de som lykkes må innordne seg i programregimet på best mulig vis.
- Én kvinne jeg skriver om, Teresa, har hatt stor suksess med programmene, blant annet fordi hun pendler mellom Santiago og Isla Huapi. Hun har et nettverk mange av de andre mapuchene på Isla Huapi ikke har. Teresa er nok også mer offensiv og målretta enn gjennomsnittet, sier Greek.
Kvinnen driver med utleie til turistene, forteller Greek, og lager syltetøy fra originale Isla Huapi-bær, tar det med seg til Santiago, hvor hun på et marked selger syltetøyglass med grå etikker fra ubleika papir.
- Teresa har skjønt hvordan spillet fungerer. Med nyliberalistiske øyne, kan hun sies å være vellykka, sier Greek.
Med ferge som den eneste forbindelsen mellom øya og fastlandet, hvor blant annet supermarkedet ligger, blir det ifølge Greek svært synlig hvem som har penger, og ikke. På ferga er det vanskelig å skjule hvem som har kjøpt hva og hvor mye. Utviklingsprogrammene har ført med seg økt velstand for enkelte, men også større sosial ulikhet.
- Teresa har i tillegg fått mer eksklusive solcellepaneler installert på taket, gjennom et annet av statens programmer. En av mine informanter reagerte med å si at Teresa er i ferd med å glemme hvor hun kommer fra, sier Greek.
Håpets etnografi
Martine Greek forteller at for Mapuche-folket, er slagordet «somos iguales», eller «her er vi like», ei grunnleggende livsholdning.
- Å være forholdsvis fattig har vært en del av Mapuche-identiteten. På enkelte områder er denne kulturen på direkte kollisjonskurs med de nyliberalistiske idealene om å være sin egen lykkes smed, sier Greek.
For å kunne kritisere nyliberalismen som idé og system har hun vært interessert i å forstå hvorfor Mapuche-folket finner håp i disse statlige programmene. Hun vil studere håpet som empirisk objekt.
- Jeg er ute etter å se etter håp slik det manifesterer seg hos Mapuche-folket. Mye av det som er blitt skrevet om nyliberalisme i antropologien er veldig kritisk orientert, slik jeg også gjennom min forskning peker på utnyttelsen og urettferdigheten som nyliberalisme fører med seg, sier Greek.
- Men hvis man ikke anerkjenner håp som et empirisk objekt, at folk som lever under nyliberalistiske regimer lever med et håp som driver dem videre, som driver systemet videre, kan man heller ikke forstå hvorfor nyliberalismen lykkes med å få folk til å tru på en bedre framtid, sier hun.
Antropologen mener det er farlig ikke å ta på alvor hvordan og hvorfor folk knytter håp og glede til materialistisk utvikling.
- Kritiske innvendinger om at folk har lurt seg sjøl, tar ikke menneskene på alvor. Hvis jeg skal kritisere nyliberalismen, må jeg prøve å forstå hvorfor den har vært så motstandsdyktig, og hvordan den praktiseres hver dag. Det er i denne sammenheng det har vært viktig for meg å forstå håpets rolle. Utvikling mot uavhengighet fører til avhengighet, også for Mapuche-folket på Isla Huapi, sier Greek.