Antropologiblikk: Bygger byen nedenfra

- Hvordan kan man bygge et nærområde til en T-banestasjon hvor folk faktisk ønsker å være? spør Thomas Hylland Eriksen. Arbeidsmarkedet åpner seg for anvendt antropologi.

Friluftssykehuset ved Rikshospitalet i Oslo

Friluftssykehuset i Oslo: Kan antropologer i større grad bidra i utviklingen av prosjekter som dette? Foto: Ivar Kvaal.

- Jeg tror antropologer er i ferd med å finne en nisje i arbeidslivet som ingen hadde trodd ville oppstå, sier Thomas Hylland Eriksen.      

Professoren ved Sosialantropologisk institutt gjesta den årlige konferansen «Why the World Needs Anthropologists» som gikk av stabelen i Oslo i slutten av oktober. Arrangøren European Association of Social Anthropologists (EASA) setter hvert år antropologiens anvendelighet i spenn, og tema for årets konferanse var «bærekraftige byer».

Spørsmålet om verden egentlig trenger antropologi blei dermed forsøkt besvart fra så vel arkitekter og byplanleggere som utøvende antropologer, både innafor og utafor akademia.

Thomas Hylland Eriksen sto for det avsluttende innlegget, og er – kanskje ikke overraskende – overbevist om at antropologien kan være betydningsfull.

- Mange aktører begynner å se verdien av antropologenes evne til å komme tett innpå folk og se verden med deres øyne. Det kan være snakk om å designe produkter, men også i breiere forstand: å designe et bymiljø. Hvordan kan man bygge et nærområde til en T-banestasjon hvor folk faktisk ønsker å være? sier han.

Catharina Sletner på gata
Behov for antropologer: Catharina Sletner mener antropologer har verktøy som er etterspurt i arbeidslivet. Foto: Erik Bjørnstad Engblad

Inn med menneskene

For sosialantropolog Catharina Sletner er slike problemstillinger navet i den daglige virksomheta. I Byantropologene – et team satt sammen av antropologer innen by- og stedsutvikling – arbeider hun og kollegaene med å synliggjøre muligheter og behov for antropologi i byen.

Under WWNA-konferansen holdt Byantropologene en workshop med tittelen «Praktisk innbyggermedvirkning». En nærmiljøstudie i bydel Bjerke er ett av flere prosjekter Byantropologene har jobba med de siste åra.

I 2018 fikk Byantropologene oppdrag av bydelsadministrasjonen å undersøke identitetsforskjeller i de tre delbydelene Linderud, Veitvet og Sletteløkka, i tillegg til å kartlegge aktiviteter og tilbud for ulike grupper.

- Vi skulle finne ut hvorfor noen identifiserer seg med det ene stedet, men ikke med det andre, og hvordan man kan skape koblinger for å tenke bydel Bjerke som en helhet, forteller Sletner.

Catharina Sletner holder ungdomsverksted
Medvirkning: Catharina Sletner holder ungdomsverksted. Foto: Byantropologene

Som en del av Groruddalssatsninga - Oslo kommunes tiltak for å forbedre tjenester og nærmiljø i Groruddalen - har bydel Bjerke fått bevilgninger til å utvikle en bedre forståelse av området sitt og beboerne som lever der.

Sletner forteller om hvordan Byantropologene arbeida med nærmiljøstudien.

- Vi gjorde mye deltakende observasjon, dybdeintervjuer og arrangerte nærmiljøturer med ungdom, barneskoleelever, og eldre. Jeg tror bydelen ønska at det nettopp var vi som gjorde dette, da det er lettere å få innpass hvis man kommer utenfra som ekstern aktør, og ikke har direkte utøvende makt til å påvirke, men heller kan tale befolkningens sak. Vi brukte analysemetoden til å filtrere informasjonen som vi fikk, og for å gjøre den forståelig og anvendelig. På denne måten kunne tiltak settes inn på de riktige stedene, sier hun.

- Vi jobber ofte med å være et slags filter, mellom beboer og oppdragsgiver, sier Sletner.      

I Plan- og bygningsloven er det en paragraf som skal sikre innbyggermedvirkning i forbindelse med byggeprosesser. Hensikten er å styrke lokaldemokratiet, og å løfte fram stemmene til de som ikke vanligvis kommer til orde.

Catharina Sletner opplever at hun som antropolog besitter en kompetanse som er etterspurt.

- Den innsikten trenger vi, vi må vite mer, har bydelene sagt til oss. Innstillinga er nok ulik fra bydel til bydel. Men bydel Bjerke var klare på at de ville ha inn antropologisk kompetanse og gjøre kvalitativt arbeid for å få tak i mer enn bare store tall om innbyggerne sine, sier hun.

Hyra inn av arkitekter

Etter at Byantropologene hadde levert rapporten, blei det utlyst et mulighetsstudie av bydelen. Et landskapsarkitektfirma i Oslo inviterte Byantropologene med på teamet på bakgrunn av Sletners innsiktsarbeid fra bydelen.

Rapporten til Byantropologene blei på denne måten et grunnlagsdokument for arkitektene da de skulle tegne inn nye koblinger, legge til rette for nye gangveier og se det fysiske rommet i sammenheng med det sosiale livet.

- Jeg fungerte som en slags rådgiver. Vi jobbet med spørsmål som: Hvor er det ungdom føler seg utrygge? Da brukte vi funn fra mine undersøkelser til å se hvor det for eksempel var behov for bedre belysning, benker og aktiviteter.

- Å jobbe på den måten er befriende konkret, og gir antropologisk innsikt direkte overføringsverdi, sier Sletner.

Men det har ikke alltid vært like enkelt å være antropolog som selvstendig næringsdrivende. Som nyutdanna fra universitetet var ikke Sletner sikker på hvordan hun skulle sette sin kompetanse ut i arbeidslivet.

- Det har vært en prosess, og mye handler om å formidle faget. Jeg har hatt mange møter med eiendomsutviklere, ingeniører og arkitekter som ikke aner hva de kan bruke meg til. Da har jeg måttet finne en måte å fortelle dem om det på, sier hun.

- Jeg forsøker å være tydelig og si at kvalitative undersøkelser er vesentlig. Arkitekter er glad i kart, og det blir vår oppgave å gå vekk fra fugleperspektivet, slik at man bygger nedenfra og opp, og ikke motsatt. Med reell innsikt i lokale behov kan man utvikle bygg og steder som er bærekraftige over tid. Løsningene er ofte enkle og mindre kostbare enn man skulle tro. Det handler ikke nødvendigvis om å bygge folks luftslott-drømmer, men å forstå hva dette luftslottet representerer – og hvordan behov kan møtes på ulike måter.

Marianne Sætre foran blå vegg
Tverrfaglig arkitektbyrå: - Snøhetta inkluderer aktivt tilgrensa fagområder, sier Marianne Sætre. Foto: Erik Bjørnstad Engblad

Rommets psykologi

Arkitekt og prosjektleder i Snøhetta Marianne Sætre er opptatt av forbindelsen mellom menneskene som befolker byen og bygningene som bygges i den. På WWNA-konferansen holdt hun et innlegg om rommets psykologi; hvordan opplevelsen av et sted, en bygning, et rom, kan påvirke det mentale.

Operaen er et vellykka eksempel på måten arkitektur kan bli orienteringspunkt i et bylandskap, men Sætre trakk også fram et mindre prosjekt: Friluftssykehusene, foreløpig realisert som en forlengelse av Sørlandets sykehus i Kristiansand, og av Rikshospitalet i Oslo. Små hytter, tegna av Snøhetta, er blitt bygget i skogholt rett ved sykehusene. Tanken har vært å skape et naturnært frirom for pasienter og pårørende.

Helseminister Bent Høie klippa snoren i Oslo juni 2018 og alt lå til rette for at tilbudet skulle bli en suksess.

- Med Friluftssykehuset har man et prosjekt som er fundamentert i både forskning og et identifisert behov hos pårørende, og en stiftelse som ønsker å gi denne gaven til flere sykehus. Et smykke av et prosjekt. Alle er happy. Men det er overraskende at de som har mottatt gaven, et år etter at det sto ferdig, fortsatt har en utfordring med å finne ut hvordan de skal få tatt dette bygget mer i bruk. Dette jobber vi nå med å undersøke, sier Sætre.

Spørsmålet er på hvilke måter man kan lage en bro mellom sykehuset som en stor institusjon og den lille hytta i skogholtet, som er noe helt annet. Sætre forteller at tilbudet er integrert i Rikshospitalets daglige virksomhet, men på kveldstid er mindre brukt enn hva stiftelsen og de øvrige giverne av gaven nok hadde sett for seg.

- Dette handler også om forståelsen av menneskelig adferd. Et perspektiv sosialantropologene kan bidra med? spør Sætre.

- Det er noe som gjelder flere prosjekter jeg har arbeida med, at det mangler en dimensjon i prosessen som handler om identifikasjon: Hvorfor gjør vi dette? I mange prosesser finnes det en tydelig tanke om hva det er man skal gjøre, og alt det fine som skal komme ut av det. Men visjonene er ikke alltid sammenfallene med et identifisert behov. Spørsmålet «hvorfor» må kanskje få større oppmerksomhet, sier hun.

Medvirkning som katalysator

Thomas Hylland Eriksen mener etnografisk metode kan være genial i slike øyemed, nettopp hvis man ønsker å forstå brukernes behov og slik fasilitere prosjekter, i tjenesteutvikling og i utviklingen av bygg og byer. I mange andre land er denne måten å anvende antropologi, allerede en etablert del av næringslivet.

- I Danmark er det mange antropologer som er knytta til industri og offentlige sektor for å bidra med byplanlegging. Kanskje er det mindre i Norge, foreløpig. Men bindestreksbetegnelsen designantropolog har blitt mer og mer vanlig. Mange av eksemplene på antropologer utafor akademia, er designantropologer. Det kan være alt fra softwaredesign til byplanlegging. Hvordan vi omgås tinga våre, hvordan vi omgås vårt menneskeskapte miljø, sier Eriksen.

På denne måten kan antropologer bidra, både til kvalitetssikring og oppfølging, men også i den initierende fasen. Medvirkning kan bli sjølve katalysatoren, og ikke bare endepunktet for et prosjekt.

Anvendt antropologi er ifølge Thomas Hylland Eriksen et felt i rask utvikling.

- Hvem hadde trodd for tjue år siden at det ville være noe som het designantropologi? spør Eriksen.

- På den tida tenkte vi veldig konvensjonelt. Du kunne få jobb i Regnskogsfondet, i UDI, noen frivillige organisasjoner eller kanskje som journalist. Det er moro å følge med på, at det er noen ganske grunnleggende ferdigheter vi besitter, som får nye muligheter til å oppstå i arbeidsmarkedet, sier han.

Thomas Hylland Eriksen foran bokhylle
Nye muligheter i arbeidsmarkedet: Thomas Hylland Eriksen mener antropologi er relevant i praksis. Foto: Erik Bjørnstad Engblad

 

Emneord: anvendt antropologi, arkitektur, byplanlegging Av Erik Bjørnstad Engblad
Publisert 2. des. 2019 08:59 - Sist endret 2. des. 2019 09:11