– Viktig å melde fare for omsorgssvikt tidlig

– Skader fra omsorgssvikt kan forebygges allerede mens mor er gravid, sier professor i utviklingspsykologi, Annika Melinder.

Tidlig forebygging kan trygge barnets utvikling, mener Annika Melinder.

Foto: Colourbox

Melinder leder forskningsgruppen Enheten for kognitiv utviklingspsykologi (EKUP) ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo. Hun viser til samhandlingsreformen fra 2012, der ett av målene er «tidligere innsats fremfor sen innsats».

− I motsetning til medfødte egenskaper, som det er vanskeligere å gjøre noe med, er omsorgssvikt en negativ påvirkning som det er mulig å gjøre noe med, sier hun.

Hun understreker at omsorgssvikt ikke bare dreier seg om fysisk og seksuelt misbruk, men om vanskjøtsel, uvitenhet og manglende evne hos omsorgspersonene til å se barnets emosjonelle behov.

Høyere risiko

Omsorgssvikt i barndommen er et alvorlig samfunnsproblem. Stadig hører vi historier om barnevernet som reagerer for sent, om barn som har levd med omsorgssvikt for lenge og skadene de har fått av det.

– Å komme tidlig på banen er den avgjørende faktoren for å forebygge at dette skjer, sier Annika Melinder.

En langtidsstudie (også kalt ACE-studiene), gjort av det amerikanske forsikringsselskapet Kaiser Permanente, viser at voksne som har blitt utsatt for vedvarende omsorgssvikt i barndommen har mye høyere risiko for å utvikle psykiske vansker, somatiske sykdommer, kriminalitet, rus, fedme, hjerte- og karsykdommer og kortere levealder.

Alt dette er faktorer som fører til et vanskeligere liv og høye samfunnskostnader.

Dele bekymringene

For å kunne gripe tidlig inn i en familie og avverge barns skjevutvikling trenger barnevernet gode samarbeidspartnere i etatene, mener professoren.

− Med samhandlingsreformen blir de ulike etatene mer avhengige av hverandre. Da kan vi jo håpe at relevant informasjon om barn i omsorgsviktende familier i større grad blir delt mellom dem.

Annika Melinder understreker at sykehusene har anledning til å fange opp informasjon og varsle barnevernet allerede under svangerskapskontrollene. Der snakker helsesøster og jordmor med både mor og far.

– Det er lett for en helsesøster å si til seg selv at en vag bekymring går seg til over tid, men det er viktig å ta tak i problemet med én gang, mener Melinder, og viser til at helsesøstrene rapporterer videre til helsestasjonene som overtar oppfølgingen av barnet etter fødselen.

Samle barneinformasjon


Professor Annika Melinder leder forskergruppen EKUP, som nylig arrangerte konferanse om omsorgssvikt. Foto: UiO

Helsestasjonene er, ifølge henne, sentrale i barnets første leveår og har mulighet til å samle mye informasjon om erfaringer med familien og barnets adferd.

Når barna kommer i barnehagen blir de ofte tatt hånd om av ufaglærte assistenter. Melinder understreker at barnehagepersonell trenger kompetanse og trygghet til å melde bekymringer til PP-kontoret (Pedagogisk-psykologisk kontor), samfunnspsykologen og helsestasjonen.

– Vi må opprettholde møtepunktene mellom etatene hele veien, påpeker hun.

– Vi har masse ressurser, øyne som ser og ører som kan lytte, men problemet hittil har vært å samhandle om den informasjonen man har. I stedet for å tenke at foreldrene har rett på taushetsløftet i forhold til sin personlige integritet, må man huske at ethvert barn har rett på samarbeid og informasjonsdeling i forhold til sin personlige integritet og trygghet, sier hun, og viser til at barnevern ikke er et foreldrevern.

Annika Melinder tror at vedtak om omsorgsplasseringer vil stå sterkere, dersom møtene synliggjør bekymringer fra flere etater.

Bryte generasjonsmønsteret

Hun trekker frem flere gode grunner til at etatene bør samhandle med barnevernet så tidlig som mulig i barnets liv.

Blant annet viser hun til at personer som har vokst opp med omsorgssvikt ikke opplever nok trygghet i egne liv. Når de selv får barn har de ikke utviklet sunne relasjoner, og det kan bli vanskeligere å yte god omsorg for egne barn.

 − Negative omsorgserfaringer har en tendens til å reproduseres. Tidlig omsorgskompetanse overføres i tidlige samspillmønstre og omvendt.

− Vi må bryte denne negative spiralen. Løsningen er at barnevernet involveres tidligere i forhold til alle familier de har mottatt bekymringsmeldinger om, sier Melinder.

Tørre å gripe inn

Et annet argument for tettere etatssamarbeid om barnevernssaker er, ifølge henne, at mennesker med omsorgssvikt i barndommen lærer et negativt tilpasningsmønster, som gjør dem usikre og stresset.

Barn fra stressende omsorgsmiljøer får mindre erfaring med sunn regulering av egen atferd, forteller hun. Noe som senere får betydning for barnets tilpasning til sosiale situasjoner utenfor familien.

Annika Melinder forklarer at et høyt nivå av stresshormonet kortisol over tid påvirker immunsystem og hjernestrukturer negativt. Barnas oppmerksomhet og læreforutsetninger blir skadelidende.

Derfor mener hun at det har stor betydning for barna, apparatet rundt og samfunnet for øvrig om stresskadene minimaliseres.

− Tettere samhandling, bedre utrednings- og screeningsmetodikk, og flere møtepunkter mellom etatene, vil gjøre barnevernet bedre rustet til å tørre å gå inn tidligere, for å bryte den onde sirkelen, avslutter professoren i utviklingspsykologi.

Av informasjonsrådgiver Svein Harald Milde
Publisert 18. juni 2013 09:30 - Sist endret 10. mars 2020 10:41