Abortpolitikkens utfordringer

 

Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside

Makt- og demokratiutredningens rapportserie, ISSN 1501-3065

Rapport 35, desember 2001, ISBN 82-92028-38-2

Kari Tove Elvbakken

INNHOLD

Forord                                                                                                                               3

Kapittel 1  Innledning                                                                                              5

Om rapporten                                                                                                                         6

Kapittel 2 Linjer i norsk abortlovgivning og      abortpolitikk 11

Abort i Norge på 1900-tallet                                                                                                13

Abortpolitikk og abortlovgivning                                                                                        16

Norsk abortlovgivning                                                                                                         18

Første fase – avkriminalisering og sosialpolitikk                                                              19

Annen fase – Kamp for kvinnens selvbestemmelse                                                          29

Tredje fase – Drøftinger av erfaringer – uendret lovgivning                                            37

Kontroverser gjennom et hundreår                                                                                     45

Kapittel 3 Abortpolitikk og reproduksjons-teknologi                 48

Abortsituasjonen i Norge                                                                                                     48

Abortlovgivning                                                                                                                    49

Sedelighet, selvbestemmelse og planlegging                                                                     50

Hva slags reproduksjonsteknologi snakker vi om?                                                           52

Teknologi og natur                                                                                                               63

Kapittel 4  Om abort og abortvirksomhet i Norge                            67

Abortstatistikk og abortepidemiologi                                                                                 67

Abort i Norge                                                                                                                       70

Kapittel 5  Forebygging – politikk og praksis                                        81

Abortspørsmålets kontroverser og forebyggingens tvetydighet                                       81

Kommunenes innsats                                                                                                           89

AAN                                                                                                                                      93

Forskning om forebygging av abort                                                                                    95

Kapittel 6   Makt, abort og abortpolitikk                                             100

Litteratur                                                                                                                   114

Vedlegg 1                                                                                                                      119

Vedlegg 2                                                                                                                      120


Forord

Denne rapporten er en delrapport i prosjektet Velferdsstatens kjønns-dimensjoner, ledet av førsteamanuensis Lise Widding Isaksen, Sosiologisk institutt ved Universitetet i Bergen. Prosjektet Velferdsstatens kjønns-dimensjoner er del av Makt- og demokratiutredningen og består av fire delprosjekter, hvorav denne rapporten kommer fra delprosjektet: Abortpolitikk og reproduksjonsteknologi. 

Delprosjektet Abortpolitikk og reproduksjonsteknologi er et lite prosjekt. Målet har vært å lage en statusrapport for problemstillinger knyttet til abortspørsmålet i dagens Norge. Denne rapporten drøfter noen problemstillinger, oppsummerer diskusjoner og peker på behov for videre forskning. Rapporten har 6 kapitler. I kapittel 2 trekkes linjene i lovgivning og politikk om abort i Norge, dernest drøftes noen av kontroversene om spørsmålet i lys av noen sentrale endringer innenfor reproduksjons-teknologien. Så løftes endringer ved abortsituasjonen og organiseringen av abortvirksomheten trekkes fram, før søkelyset rettes mot forebygging av abort. Til slutt drøftes den norske debatten og abortsituasjonen i lys av forskning om abort og abortpolitikk internasjonalt.  

Kari Tove Elvbakken er forskningsleder ved Senter for samfunnsforskning (Sefos), en avdeling i Unifob, Universitetet i Bergen.

Kapittel 1  Innledning

Prosjektet hviler på forskning ved Senter for samfunnsforskning om forebygging av uønskede svangerskap og abort og evalueringsforskning om helsetjenestens møte med kvinner som begjærer abort fra 1997. Det blir gjort nærmere rede for forskningen i kapittel 3 og 4 i denne rapporten. Sentralt i dette prosjektet er også en konferanse som ble arrangert i april 2000. Konferansen Abortpolitikk og reproduksjonsteknologi hadde to hensikter. På den ene siden var ønsket å samle forskere fra de nordiske landene som har vært eller er involvert i forskning om abort og abortpolitikk, for å kunne drøfte erfaringer fra denne forskningen til dette prosjektet.

Konferansen var også kurs for doktorgradskandidater, som del av virksomheten til Helsekameratene – en flerfaglig gruppe for forskning om helse og sykdom i kulturelt perspektiv. Doktorgradskurset var ment for doktorander som arbeidet med prosjekter innenfor samfunnsfagene, historie og helsefag og som hadde prosjekter med nærliggende tema. Gjennom doktorgradskurset ønsket vi også å få kontakt med forskning som pågår og som belyser ulike typer av problemstillinger innenfor dette feltet. Slik ville vi bidra til å etablere et flerfaglig nettverk av forskere med felles forskningsinteresser. Vel 20 doktorgradskandidater, de aller fleste med prosjekter innenfor dette temaområdet, deltok. Kandidatene kom fra Bergen, Trondheim, Oslo og København. Faglig ansvarlige var forsker dr. polit Thorvald Sirnes ved Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen og dr. polit Kari Tove Elvbakken, Senter for samfunnsforskning. Innlederne kom fra en rekke universiteter i de nordiske landene, - og fra mange fag, som sosiologi, jus, historie, antropologi og medisin. Programmet finnes i vedlegg 1. Konferansen bidro til oversikten over forskningstema og problemstillinger på dette feltet. Den ble avsluttet med foredraget The politics of abortion and reproduction av Hilary Rose, professor ved Open University, London. Dette var et samarbeid med Senter for kvinne og kjønnsforskning, Universitetet i Bergen. Konferansen ga viktige forbindelser mellom ulike forskningstema- mellom nordiske situasjoner og mellom fag og førte til et temanummer av Tidsskrift for velferdsforskning, nummer 1/2001 (innholdsfortegnelse for temanummeret er gitt i vedlegg 2).

Om rapporten

Abortpolitikkens kontroverser er mange. Noen er gamle, andre nyere. Som det påpekes i kapittel 2 har noen kontroverser alltid fulgt i abortspørsmålets kjølvann, som forholdet til seksualmoral, fosterets status og hvem som skulle kunne avgjøre abort. Ønsket med denne rapporten er å drøfte disse kontroversene i lys av endringer i reproduksjonsteknologien. Samtidig er ønsket å holde noen av disse diskusjonene sammen med internasjonal forskning om abort og abortpolitikk. Spørsmålet er om og eventuelt hvordan kvinners rett til abort konfronteres med nye og gamle grunner til abort, teknologiens tilbud om kunnskap om fosteret og hvordan retten til abort kan snus til å bli en plikt til å planlegge så vel reproduksjon som livet som sådan. 

Kapittel 2 er en av artiklene i det nevnte temanummeret av Tidsskrift for velferdsforskning. Her er linjer i norsk abortpolitikk tema. Statens regulering av adgangen til å få utført abortinngrep har endret seg, fra forbudet mot svangerskapsavbrudd til legenes avgjørelse om inngrep gjennom nemnd fra 1964, til kvinnens rett til abort fra 1979. Betingelser for at retten til abort utløses, varierer fra land til land og over tid. I Norge har betingelsene vært uendret siden 1979. I det norske systemet må kvinnene framsette kravet om abort innen utgangen av svangerskapets tolvte uke, hun må ta i mot informasjon om inngrepets art og hun har rett til å få informasjon og veiledning før inngrepet, om hun ønsker det og prevensjonsveiledning etter inngrepet. Norsk regulering av abort stiller færre krav til kvinnen enn mange andre lands reguleringer. Krav om innføring av skranker i adgangen til abortinngrep diskuteres stadig, som obligatorisk rådgivning og ventetid. Noen politiske kontroverser om abort er stadig tilbakevendende, som spørsmålet om hvem som skal bestemme, hvilket grunnlag abort skal godtas på, kvinnens rettigheter og plikter i forbindelse med abort, hvilken rolle den offentlige helsetjenesten skal ha overfor kvinner som krever abort og kontroverser om tiltak for å redusere antallet aborter. 

Kapittel 3 er en noe bearbeidet versjon av et innlegg holdt ved konferansen Usynlige grenser, arrangert av Makt- og demokratiutredningen og forsknings-programmet Kjønn i endring, i november 1999. Her drøftes mulige konsekvenser for abortpolitiske kontroverser av endinger i teknologier knyttet til reproduksjonen. Kapitlet trekker fram mulige endrede politiske konflikter knyttet til abortspørsmålets ulike tema.

Kapittel 4 har abortsituasjonen som tema, her drøftes abortstatistikk og abortvirksomheten i Norge. Utgangspunktet for diskusjonen om abortsituasjonen er abortstatistikken fra Statistisk sentralbyrå, mens en evaluering av sykehusenes abortvirksomhet (Ones og Elvbakken 1998) er utgangspunkt for diskusjonen om hvem kvinner møter og hvordan kvinner møtes ved abortinngrep.

Kunnskapen om abortsituasjonen kan imidlertid med fordel løftes fram og diskuteres kritisk. Det er viktig å drøfte om abort er et problem, hva slags og for hvem, og hvilke aborter som er et problem. Det kan synes som den nye reproduksjonsteknologien får en rolle som premissleverandør i abortdebatten. Det er derfor viktig å drøfte hva som menes med endringer i reproduksjons-teknologien, hvem teknologene er, hvilken teknologi som er i rutinemessig bruk og hva dette innebærer for forståelsen av svangerskapsavbrudd.

Antallet svangerskapsavbrudd har vært stabilt i Norge de siste tyve årene, med mellom 14 000 og 15 000 aborter i året. Om lag 97,5 prosent foretas innen utgangen av svangerskapets tolvte uke. Når antall aborter er så stabilt, samtidig som antallet kvinner i fruktbar alder har økt betraktelig i samme periode, reduseres abortraten. Abortinngrep er likevel en utbredt kvinneerfaring. Mellom en av fire og en av fem kvinner opplever abortinngrep, noen tidlig og andre sent i sin fruktbare livsperiode. Aborter etter tolvte uke avgjøres i nemnd etter indikasjoner. Antallet aborter behandlet i nemnd har også vært nokså stabilt. Mens mange av de seine abortene tidligere var begrunnet med sosiale indikasjoner, og kunne betraktes som forsinkede aborter, er det nå en tendens til at en større andel av disse abortene, de såkalte seinabortene, begrunnes med  informasjon om fosterets medisinske tilstand. Dette ses gjerne i sammenheng med en rivende utvikling av fosterdiagnostikken som gjør det mulig å vite mye mer om fosteret, tidligere i svangerskapet. Spørsmål knyttet til selektive aborter, aborter begrunnet i skader ved fosteret, har vakt politisk uenighet og nye politiske skillelinjer.

Kapittel 5 drøfter spørsmål knyttet til forebygging av abort. Dette er et interessant tema fordi forebyggende innsats har i seg en forståelse av hva slags problem abort er, virkemidlene som velges for å forebygge abort bærer også i seg forståelser av kontroverser og syn på forholdet mellom den enkelte og det offentlige. At abort er et onde, ligger som premiss bak innsatsen for å hindre svangerskapsavbrudd og holde tallet aborter lavt. Her er utgangspunktet en undersøkelse blant norske kommuner om innsats for å forebygge abort og uønskede svangerskap (Elvbakken 1999b), en mer generell undersøkelse av det forebyggende helsearbeidet i norske kommuner (Elvbakken og Mæland 1997), en oppsummering av forskning om forebygging (Elvbakken 1999a) og en analyse av tematiseringen av forebygging i de viktigste abortdebattene i Stortinget fra 1975 til 1996 (Elvbakken, upublisert).  

I kapittel 6 er hensikten å løfte fram noen viktige tema for videre forskning. Utgangspunktet er linjer i abortpolitikken, innsats for å forebygge og hindre abort, mulige endringer i de politiske kontroversene knyttet til abort og reproduksjonsspørsmål og forskningstema knyttet til abort innenfor ulike disipliner og forskningsmiljø.

Det som av og til kalles den gamle abortdebatten knyttes i dag i stor grad til spørsmålet om hvem som skal bestemme om abort skulle foretas, kvinnen eller legenemnden. På 1970-tallet var kravet om selvbestemt abort knyttet til et krav om kvinners råderett over eget liv og kropp. Det var utslitte og ressurssvake kvinner med mange barn eller unge kvinner med vanskelige livsvilkår retten til abort særlig skulle hjelpe. I det som gjerne kalles den nye abortdebatten er det andre tema. Her er muligheten til selektiv abort, abort på grunnlag av kunnskap om fosteret, et av premissene i debatten. Den nye fosterdiagnostikken gir mulighet til mye kunnskap om fosteret. Kanskje vil slik kunnskap også bli lett tilgjengelig for kvinnen mens hun selv kan  begjære abort. Diskusjonen om bruk av ultralyd i svangerskapet har blant annet dreid seg om kvinnen gis tilbud om bruk av ultralyd eller om dette framstilles som en plikt. Lignende tema er diskutert i forbindelse med fostervannsprøver. Her er det også et viktig spørsmål om hvem som vil vite noe om fosteret, om det er den medisinske ekspertisen eller kvinnen og mannen. Debatten om selektiv abort bærer med seg en diskusjon om grunner for abort generelt. For noen er dette en åpning til å drøfte legitime grunner for å avbryte svangerskap, andre vil skille skarpt mellom den nye og den gamle abortdebatten.

I denne situasjonen bør det undersøkes hvordan den politiske debatten om de selektive abortene er med på å prege diskusjonen om abortene som foretas uten kunnskap om det enkelte fosteret, de blide abortene, abortene som foretas fordi kvinnen ikke kan eller vil bære fram barn. Det kan tenkes at de nye temaene i abortdebatten endrer synet på ekspertisens rolle i abortspørsmålet, den etiske debatten om selektiv abort kan bli en etisk debatt om abort generelt. Samtidig kan det tenkes at debatten om den nye teknologiens muligheter er den som ønskes ført, nettopp fordi den er ny, teknologien åpner for nye dilemma. De vanlige, selvbestemte abortene har kanskje ikke samme interesse, selv om det å ta abort er en vanlig kvinneerfaring, en erfaring som hører til i livet til svært mange kvinners livsløp.

 

Kapittel 2 Linjer i norsk abortlovgivning og abortpolitikk[1]

Ida Blom og Kari Tove Elvbakken

 

Denne artikkelen trekker opp linjer i den norske abortlovgivningen og abortpolitikken på 1900-tal­let. Gjennom hele hundreåret var abortspørsmålet poli­tisk kontroversielt. Først i 1964 trådte den første lo­ven som regulerte abortinngrep i kraft. Før det var abort ulovlig, og både legen og kvinnen kunne straf­fes for inngrep. Mellom 1964 og 1978 avgjorde en legenemnd om kvinner kunne få utført abortinn­grep. I denne perioden ble indikasjonene for at abort kunne innvilges utvidet, og mot slutten av perioden ble så å si alle søknader innvilget. Fra 1979 har kvinnene hatt rett til selvbestemt abort innen svan­gerskapets 12 første uker. 1970-tallet var preget av kampen for selvbestemt abort, som var en av de vik­tigste sakene til den nye kvinnebevegelsen. I de poli­tiske kontroversene om abort har sedelighetsspørsmå­let vært tilbakevendende, der motstanderne mot abort har fryktet løsslupne tilstander ved enkel til­gang til abort. Først rundt 1980 ble det politisk enighet om å satse på prevensjonsopplysning for å forebygge abort. Med økt tilgang til prevensjon og abort har det å planlegge å få barn, ikke bare blitt en mulighet, men også en norm. På 1990-tallet kom det ny debatt om abortspørsmålet, denne gangen knyttet til de mulighetene den nye teknologien har gitt til å få kunnskap om fosteret i mors liv og om mulighetene til sortering.

Abort, prevensjon og familieplanlegging var kontroversielle og politisk betydelige tema på hele 1900-tallet i Norge, men også internasjonalt. Spørsmålet om abort har på mange måter vært et kjernepunkt i debatter om reproduksjon. Motstand mot abort og kamp for kvinners rett til abort har mobilisert og mobilise­rer store grupper. Ved inngangen til 1900-tallet var abort kriminelt og ble strengt straffet i Norge, de siste tyve årene har kvinnen selv kunnet velge abort i svangerskapets 12 første uker. Abortspørs­målet var svært viktig som kvinnepolitisk kamp­sak gjennom hele hundreåret, mens særlig kirken hadde kampen mot abort som sentral sak. De konkrete uttrykkene i kontroversene har endret seg. Abortspørsmålet har mange ganger vært del av forhandlingene ved regjeringsdannelser og strid mellom kirke og stat her i landet. Abortlov­givning har vært et konfliktfylt tema i de fleste land, og også i mellomstatlige forhold, som i for­handlingene mellom Øst og Vest Tyskland ved gjenforeningen.

Med denne artikkelen ønsker vi å få fram hovedlinjer i endringene i abortlovgivningen og debatten om disse endringene. Utgangspunktet er de offentlige dokumentene, utredninger, pro­posisjoner, stortingsmeldinger og debatter om lovgivningen i Stortinget. Vi behandler et stort spenn i tid. Siden vi konsentrerer oss om lovgiv­ningen, er det mange og viktige endringer i sam­funnet som ikke gripes. I stedet ønsker vi å få fram en forståelse av hvordan lovgivningen i et enkelt viktig spørsmål endret seg gjennom forrige århun­dre. Etter at vi har gjort rede for de viktigste begi­venhetene og kontroverser knyttet til disse, trekker vi fram linjer og brudd i uenighet og enighet.

Abort, det å avbryte et påbegynt svangerskap, kan drøftes som del av mange spørsmål. Abort kan diskuteres i forbindelse med demografiske spørsmål, som antall barn i familiene, befolk­ningsutvikling og familieplanlegging. Slik kan abort være tema både for drøftinger av livsløp og livsvalg og mer samfunnsmessig, i regulering av befolkningens størrelse. Abort kan også drøftes i forbindelse med reguleringen av seksualiteten, som middel til frigjøringen av seksualiteten fra reproduksjonen. Endelig kan abort drøftes som del av en diskusjon om etikk og moral og forhol­det mellom enkeltmennesket og samfunnet.

Å definere abort enten som fosterdrap eller som en praktisk måte å regulere antallet barneføds­ler på, resulterer i ulike drøftinger. I denne artikke­len skal vi ikke drøfte 1900-tallets befolkningspoli­tikk, familieplanlegging eller endring i synet på seksualitet spesielt, men vi vil identifisere og karak­terisere konflikter for å trekke linjer i abortpoli­tikken. Abortpolitikken vil til ulike tider befinne seg innenfor større felt, som del av ulike politikk­områder, innenfor sosialpolitikk, helsepolitikk, familiepolitikk eller kirkepolitikk – eller mer ge­nerell verdipolitikk. Og det vil være politisk strid om hvilket felt abortspørsmålet tilhører. I en familiepolitisk eller sosialpolitisk sammenheng kan abort være del av en diskusjon om barnefami­lienes levekår, i en helsepolitisk diskusjon kan abort være del av en diskusjon om helsemessige komplikasjoner eller om viktige tiltak for det forebyggende helsearbeidet. Hvordan og innen­for hvilke rammer abort tematiseres er interes­sant, fordi dette forteller noe om hva slags politisk spørsmål abort er og at dette kan endres over tid.

Historien om 1900-tallets abortpolitikk kan altså skrives med mange utgangspunkt. Vi har ønsket å konsentrere oss om lovgivningen og kon­troversene om denne. Vi vil likevel innledningsvis kort ta opp omfanget av aborter i Norge.

Abort i Norge på 1900-tallet

Hvor vanlig har abort vært de siste hundre årene, – og hvem har fått utført abortinngrep? Aller først er det nødvendig å understreke at det er nærmest er umulig å svare på spørsmålet for hundreåret under ett. Abort var illegalt og straffbart de første seksti årene, derfor er det selvfølgelig store proble­mer med statistikken. Noe vites likevel om om­fanget av abortinngrep fra tiden før abort ble av­kriminalisert.

I forarbeidene til lov om svangerskapsavbrudd fra 1959 ble beregninger av antall aborter i Norge fra 1920 til 1954 offentliggjort (se Blom 1980, tabell side 273). Det er skilt mellom legale og il­legale aborter, og kvinnenes sivilstand er oppgitt. Det beregnede antallet aborter var i sterk og jevn vekst fra 1920 til 1954.

Dernest viser beregningene at omfanget av de legale abortene økte svært lite fra 1933 til 1949, mens de kriminelle abortene steg desto sterkere. I 1933 var andelen legale aborter høyest og utgjorde 44 prosent av alle aborter. Oversikten fra Ot prp 15 (1959) viser videre viktige skiller etter kvinnens sivilstand. Dersom kriminelle og legale aborter ses sammen, økte andelen gifte blant kvinnene som fikk utført abort, fra 40 prosent i 1920 til 75 prosent i 1954 og andelen ugifte gikk tilsvarende ned. For de legale abortene, var de gif­te kvinnene i hele perioden i stort flertall, med 72 prosent i 1920 og 1933, og 80 og 81 prosent i 1949 og 1954. Beregningen anslår at om lag 70 prosent av dem som fikk utført abort før krigen, var ugifte kvinner. Dette snudde etter krigen, til 38 og 27 prosent av de kriminelle abortene. Ut fra beregningene ser det altså ut til at abortbildet fra 1920 til 1954 endres. Fra en situasjon i 1920 med få abortinngrep (715), men der flertallet var kri­minelle og seks av 10 kvinner var ugifte, til en si­tuasjon i 1954, – der det totale antallet hadde økt mer enn 10 ganger og der tre fjerdedeler av kvin­nene var gifte kvinner og to tredjedeler av aborte­ne var kriminelle.

I tiden etter at loven i 1978 ble endret og ga kvinnen rett til å velge abort innen svangerskapets 12. uke, stoppet veksten i aborttallet, og antallet aborter har vært nokså stabilt etter det. Fra 1979 og fram til 1999, har antallet aborter variert mel­lom knapt 13 500 (i 1980) og vel 16200 (i 1989), med et årlig gjennomsnitt på 14 600 (SSB 2000).

Det må understrekes at antallet aborter sier lite om hvor vanlige abortinngrep er. Det er viktig også å vurdere forekomsten av abort i forhold til antallet kvinner i fruktbar alder. Dette tallet økte sterkt på 1900-tallet, bare fra 1980 til 2000 økte det med 100 000 (SSB). Utfra tallet på beregnede og faktisk utførte aborter per 1000 kvinner i alde­ren 20–49 år, er hovedinntrykket at andelen av alle kvinner i fruktbar alder som tar abort, ikke har økt de siste femti årene. Bak disse tallene kan det skjule seg mange endringer, noe som ikke skal drøftes i detalj her, men de store linjene er meget interessante.

De siste tiårene har aborthyppigheten vært høyest for kvinner i 20-årene. Fra Statistisk sen­tralbyrås årlige abortstatistikk kan vi se at fore­komsten av abort er høyest for kvinner mellom 20 og 24 år, med om lag 25 aborter per 1000 kvinner. Gjennom de siste årene har det blitt mindre vanlig med aborter blant de yngste kvin­nene. Mens abortraten for kvinner under 20 år var vel 24 i 1979, var den 18.6 tyve år etter, i 1999. I de første årene etter innføringen av selv­bestemt abort, fra 1979 til 1982, var det høyest abortrate blant kvinner under 20 år. Dette endret seg etter hvert og fra 1989 har abortraten vært høyere blant kvinnene sist i 20-årene enn blant kvinnene under 20 år (SSB). Abort er en utbredt kvinneerfaring. Med dagens aborthyppighet er det beregnet at om lag halvparten av kvinnene vil foreta et abortinngrep i løpet av sine fruktbare år (SSB).

En viktig endring i løpet av forrige århundre gjelder helsefare. Først på 1900-tallet var det en vesentlig helserisiko å avbryte svangerskapet. De kriminelle abortene kunne være livsfarlige. I Norge døde den siste kvinnen etter illegal abort i 1967 (Michelet 1975). Nå har abortinngrep nærmest blitt ufarlig, med svært få helsemessige komplika­sjoner. Mulige psykiske helseproblemer som følge av abortinngrep drøftes innenfor medisinen. I en gjennomgang av slike undersøkelser konkluderer Løkeland-Stai og Sundby (1999) med at abort ikke gir økt risiko for psykiske problemer.

1900-tallets abortsituasjon var altså karakte­risert av en sterk økning i antallet aborter i de første seksti årene. Det var først og fremst antal­let illegale aborter som økte. Videre var det flere gifte enn utgifte kvinner som fikk utført abort i perioden fra den første etterkrigstiden til midt på 1970-tallet. Særlig tydelig var dette fram til 1960-tallet. Fra midten av 1970-tallet ble abort mer utbredt blant unge og ugifte kvinner. De siste ti årene av 1900-tallet er det kvinnene i tyveårene som har høyest abortrate. De illegale abortene økte sterkt i omfag fram til slutten av femtitallet, men abortsituasjonen endret seg ikke dramatisk etter at abort ble avkriminalisert i 1960, med virkning fra 1964. Etter 1980 har antallet aborter vært stabilt, mens abortraten har sunket. Endringene i abortsituasjonen må ses i sammenheng med bedre tilgang til god og sikker prevensjon, med alder for inngåelse av ekteskap, utdanningssituasjon og samfunnets normer knyt­tet til barnefødsler, livsløp og samliv. Vi forføl­ger ikke slike tema i denne artikkelen, men de er opplagt viktige for å forstå abortsituasjonens kontekst.

Abortpolitikk og abortlovgivning

I de fleste land har abort vært ulovlig. Fosterfor­drivelse og barnemord har i perioder blitt straffet med døden. Abort har vært lovregulert gjennom straffelovgivningen i mange land. I Sovjet ble selvbestemt abort innført etter revolusjonen i 1917, men i 1936 ble abort bare mulig på strengt medisinske indikasjoner (Blom 1980:241). Fra 1930-tallet vedtok flere land lover som legaliserte abortinngrep på visse premisser, blant dem Sve­rige i 1938 (Palmblad 2000). Mange av de vest­europeiske landene fikk nye og liberale abortlo­ver på 1970-tallet (Rolston og Eggert 1994), mens østblokklandene vanligvis hadde selvbe­stemt abort. Etter østblokkens sammenbrudd endret mange land lovgivningen i restriktiv ret­ning. I USA ga en berømt dom i Høyesterett i 1973 kvinner rett til å bestemme om de vil ta abort, men motstanden mot abort er meget sterk (Goggin 1993). Den katolske irske republikk har fortsatt en meget restriktiv abortlov. Med Kinas strenge befolkningspolitikk, er det ikke urimelig å snakke om tvang til abort. Slik tvang til abort har også tidligere eksistert i vestlige land, ikke generelt, men for visse befolkningsgrupper som åndssvake og tatere i visse situasjoner (Haave 2000).

Abortlovgivningen kan prinsipielt plasseres på en skala mellom forbud på den ene siden og tvang på den annen. Lovgivningen vil generelt gi vilkår for gjennomføring av abort. For det første er det et prinsipielt skille mellom om kvinnene selv eller noen andre skal fatte beslutningen. For det andre knyttes beslutningen til ulike premis­ser i hvert av tilfellene. Premissene kan være strenge eller milde. Det kan stilles ulike typer av krav til kvinnen for at hennes rett til å bestemme skal utløses. Kvinnen kan plikte å ta i mot infor­masjon eller å ha betenkningstid før hennes rett til å avgjøre utløses. Men også dersom andre enn kvinnen avgjør spørsmålet om abort, kan krite­riene eller indikasjonene som åpner for et legalt abortinngrep, variere mye. Mens enkelte katol­ske land, som Spania og Portugal, har restriktive indikasjoner, har Storbritannia meget vide, der det i realiteten er åpent for at kvinner som ønsker det, får abort.

Det er viktig å kunne karakterisere lovregu­leringen av abort og å ha et komparativt per­spektiv med seg. Samtidig er det viktig å holde fast ved at det kan være forskjeller mellom det loven gir av bestemmelser og faktisk abortprak­sis, noe diskusjonen av abortsituasjonen foran illustrerer. Selv mens abort var forbudt, med mindre morens liv var i overhengende fare, ble det utført nesten 2000 legale aborter i Norge.

 

 

Tabell 1.  Milepæler i utformingen av norsk abortlovgivning – og politikk

 

År

Begivenhet

1902

Straffelovens § 245 fastsatte fengsel inntil 3 år for kvinnen som fikk abort og inntil 6 år for den som utførte abort

1934

Straffelovkommisjonen foreslo endringer i paragraf 245, ble ikke behandlet

1959

Ot.prp. 15, om lov om svangerskapsavbrudd ble lagt fram

1960

Lov om svangerskapsavbrudd ble vedtatt. Abortinngrep ble tillatt på medisinske, arvemessige og humanitære indikasjoner etter søknad fra lege for kvinnen, søknaden ble avgjort i nemnd med to leger

1964

Loven fra 1960 ble iverksatt

1974

St.meld. 54 Om barnefamilienes levekår ble lagt fram

1975

Ot.prp. 38 (197475) forslo endringer i abortlovgivningen. Ny lov om svangerskapsavbrudd ga kvinnen en annen stilling i nemnda, hun kunne søke selv og fikk ankerett. Sosiale indikasjoner ble selvstendig grunnlag for innvilgelse av abort

1978

Ot.prp 53(197778) om endringer i loven fra 1975 ble lagt fram og vedtatt, dette gjorde at selvbestemt abort ble innført, nemnden ble avskaffet for abort innen 12. uke av svangerskapet, nemnd skulle behandle abort etter den tid

1979

Lovendringen fra 1978 iverksettes, fra 1.1.1979 selvbestemt abort

1982

Stortingsmelding om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd

1995

Stortingsmelding om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd

1999

Siste handlingsplan for forebygging av abort og uønskede svangerskap

 

Norsk abortlovgivning

I det følgende presenteres den norske abortlovgiv­ningens utforming på 1900-tallet. Tabell 1 gir oversikt over utformingen og endringen av abort­lovgivningen. Årstallene gjelder tidspunkt for framlegging av viktige forslag og vedtak.

Abortlovgivningens historie på 1900-tallet kan deles i tre faser. Den første fasen var lang og varte fram til vedtaket av lov om svangerskapsav­brudd i 1960. I hele denne perioden var abort kri­minelt, og abortspørsmålet ble drøftet innenfor en større sosialpolitisk sammenheng. Den andre fasen varte til 1978, da det ble vedtatt endringer i lov om svangerskapsavbrudd fra 1975, slik at kvinnen fikk rett til selv å bestemme om svanger­skapet skulle ende med abort. I årene mellom 1964 og 1979 var det abortnemnder som bestem­te hvem som kunne få utført abort. Den tredje fa­sen omfatter tiden fra 1978 og resten av 1900-tal­let. Her ble ikke loven endret, men Stortinget drøftet erfaringer med lovgivningen ved to anled­ninger og behandlet flere ganger forslag til end­ringer i lovgivningen.

Tre tema forfølges i diskusjonen av det som skjedde i de tre fasene, for det første forståelsen av abort og hvilke legitime grunner abortinngrep kan knyttes til, for det andre hva som anses for re­levante virkemidler for å unngå abort, hva som er prioritert forebygging, – og til slutt hvilke allian­ser og kompromisser som kan identifiseres.

Første fase – avkriminalisering og sosialpolitikk

Straffelovgivningen regulerte svangerskapsavbrudd

I Christian den femtes lov fra 1687, heter det i artikkel 7: «letfærdige Quindfolk som deris Foster ombringe skulde miste deris Hals og deris Hoved sættis paa en Stage». Straffeloven fra 1842 fjernet dødsstraffen for fosterfordrivelse. Straffen for den gravide kvinnen ble redusert til straffearbeid fra seks måneder til seks år. En endring i loven i 1889, forordnet fengselsstraff i stedet for tvangs­arbeid for fosterfordrivelse (Blom 1980:223). Dette skjedde samtidig som straffen for omtale av prevensjonsmidler ble skjerpet.

Straffeloven fra 1902 kom til å regulere abort inntil 1964, da lov om svangerskapsavbrudd fra 1960 trådte i kraft. I straffelovens § 245 ble straf­fen for kvinnen som fikk utført abort satt til inntil 3 års fengsel. Abortinngrep kunne også være legale. I forarbeidene til loven knyttes slike legale inn­grep til situasjoner hvor kvinnens liv var truet av svangerskapet eller hvor fødselen umulig kunne gjennomføres uten at fosteret døde. I statsrådens foredrag om lovforslaget understreket han at svangerskapsavbrudd også ville være legitimt når det gjaldt å avverge en særlig stor fare for morens helbred, ikke bare når det gjaldt å redde hennes liv. Det ble i praksis den enkelte legen som skulle avgjøre når abort var rettsstridig. Det medisinske fakultet hadde uttalt seg om paragrafen og la vekt på at leger som var i tvil, burde be om råd fra en kollega. Alle aborter skulle innberettes. Aborter som ikke ble meldt, var å anse som kriminelle. Stortinget debatterte ikke straffelovens §245, og det var heller ikke diskusjon om abort i Tidsskrift for Den norske lægeforening i årene rundt 1902 (Blom 1980:224).

Fram til 1964 var det altså kriminelt å få fore­tatt og å foreta abortinngrep. Selve loven definerte ikke hva som kunne være legale abortinngrep, men i forarbeidene ble legal abort knyttet til at livet til kvinnen var truet eller at fosteret ikke kunne overleve fødselen. Legen hadde myndighet til å vurdere når betingelsene for legal abort var til stede. Som påpekt foran, omfanget av legale, – og særlig – kriminelle aborter, endret seg sterkt ut over på 1900-tallet. Men det er viktig å holde fast ved at abort i det store og hele var illegalt og straff­bart.

Katti Anker Møller – et foredrag og en milepæl

I et avisinnlegg i 1913 fremmet Katti Anker Møl­ler forslag om liberalisering av adgangen til abort og ønsket tilgang til prevensjonsmidler. Bakgrun­nen for debattinnlegget var offentlig oppmerk­somhet om to dommer i Oslo mot kvinner som hadde forsøkt illegal abort. Blom (1980) påpeker at Møllers innlegg var det første som tok opp abortspørsmålet til debatt. Ellen Aanesen (1999) understreker det samme, Katti Anker Møllers artikkel fra 1913 var en viktig milepæl. Aanesen peker på at Møller ikke bare satte spørsmålet om abort på den offentlige dagsorden, hun løftet også inn i offentligheten en kvinnelighet som var auto­nom og ansvarlig, som skulle være berettiget til å bestemme hvorvidt fosteret skulle leve eller dø (Aanesen 1999:8). Møller fulgte opp artikkelen fra 1913 med foredraget «Moderskapets frigjørel­se» i Kristianias kvinnestemmerettsforening i 1915. For Møller var abort en nødløsning, noe kvinner grep til i umulige situasjoner. Det gjaldt fattige kvinner med mange barn, der sykdom og sosiale problemer gjorde det umulig å mette flere munner, og det gjaldt ugifte kvinner som på grunn av samfunnets fordømmelse så det som umulig å bære fram barn utenfor ekteskap. Så len­ge loven også forhindret opplysning om preven­sjon, var abort en bitter realitet.

Møllers engasjement var del av en stor innsats for å bedre kvinnenes kår og for å gi mulighet til å begrense antallet barn i familiene. Arbeider­kvinnenes elendige kår, store barnekull og skader som følge av illegale aborter, var viktige argumen­ter i Møllers taler og skrifter. Ønsket om å frita kvinnene for straff ved abort var knyttet til sosial­politiske spørsmål. Det var i første rekke arbeider­klassens kvinner som led under mange barneføds­ler og trange kår, og de hadde liten mulighet til å få leger til å utføre inngrep for seg. Særlig for de fattige var illegale aborter risikable og kostbare. Tilgangen til prevensjon var elendig.

Møllers agitasjon ble møtt med sterk mot­stand, fra mange hold. Kirken, store deler av lege­standen og også mange kvinneorganisasjoner var sterkt uenige i hennes argumentasjon. Konflikte­ne var store. Det ble ført en skarp offentlig debatt om Møllers initiativ. Møller samarbeidet med kvinnene i Arbeiderpartiet om et forslag om å en­dre straffelovens paragraf 245 (Blom 1980:226). Flere ganger forsøkte deler av kvinnebevegelsen i Arbeiderpartiet å få fram et slikt forslag, men ble møtt med motstand, og det kom aldri noe bredt krav fra Arbeiderpartiet om å endre loven. Ut over på 1920-tallet ble det imidlertid åpnet Mødrehygienekontorer for opplysning om barne­begrensning, i Oslo og i flere andre byer. Møller samarbeidet med Arbeiderpartiets kvinnebevegel­se, men det var sterk motstand innad i partiet i spørsmål, ikke bare om abort, men også om pre­vensjonsopplysning.

Lovforslag – men ingen lovendring

Abortlovgivning var av temaene ved landsmøtet til Den norske kirurgiske forening i 1929. Det varslet at nye aktører argumenterte for endring av §245. Årsmøtets behandling førte til at Den nor­ske legeforening satte ned et utvalg som utarbei­det forslag til endring av paragrafen. Dette ble be­handlet på foreningens årsmøte i 1930. Det gikk ut på å tillate abort på medisinske, humanitære og sosiale indikasjoner. Utvalget var imidlertid uenig i hva sosiale indikasjoner skulle innebære (Blom 1980:230). Resultatet av landsmøtebehandlingen var at foreningen ba myndighetene om å få foran­dret paragraf 245, uten å foreslå hva forandringen skulle gå ut på. Omfattende diskusjoner fulgte blant legene. På den ene siden ville de sosialistiske legene ha en liberal abortlov, på den annen side ville konservative leger ha en streng abortlovgiv­ning.

Blant de siste var legen Louise Isachsen. Hun utarbeidet et forslag til ny lovgivning som ble sendt Justisdepartementet i 1934. Dette lovfor­slaget fikk støtte fra kristne kretser og var fremme i debatten svært lenge. Isachsen tok til orde for bare å tillate abort ved overhengende fare for kvinnens liv eller ved svangerskap som følge av voldtekt, blodskam eller ved «besvangring av mindreverdige individer» (Blom 1980:230). For­holdet mellom abort og sterilisering ble tatt opp av legene med det restriktive synet, her ligner den norske situasjonen den svenske, der abortlovgiv­ningen og lovgivning om sterilisering ble sett i sammenheng. Palmblad (2000) viser hvordan abort kunne innvilges med sterilisering som vil­kår. På 1930-tallet ble abort drøftet sammen med lovgivning om sterilisering, i Norge og i andre land. Andre gikk inn for sterilisering av kvinner som selv ønsket det. Prevensjon var både usikker og vanskelig tilgjengelig, derfor kunne sterilise­ring være en løsning når kvinner hadde fått et visst antall barn og ikke syntes de kunne klare å ta seg av flere.

Samme år, i 1934, oversendte også et annet utvalg et forslag til ny abortlovgivning. Fire over­leger og fire jurister foreslo at abort skulle være legalt innen svangerskapets tre første måneder, dersom inngrepet skjedde med kvinnens sam­tykke av hensyn til hennes liv og helse[2]. Dersom ikke indikasjonene var rent medisinske, måtte tillatelse innhentes av et råd med tre leger (Blom 1980:231). Odelstinget sendte forslaget til regje­ringen. Nå hadde regjeringen fått to forslag til ny lovgivning. Begge vakte protester og engasje­ment. – Men det ble ingen ny lovregulering før 25 år senere.

På 1930-tallet ble abort lovregulert både i Sverige og Danmark[3]. Hvorfor skjedde det ikke noe tilsvarende i Norge? Noen utdypende kom­parasjon av disse forholdene er ikke gjennomført, men noen forhold kan trekkes fram. For det før­ste kan det tenkes at det var sterkere motstand i befolkningen i Norge mot lov om abortinngrep enn i de andre skandinaviske landene. Med kirke­lige organisasjoner i spissen og med støtte blant annet fra Norges husmorforbund ble det i 1934 samlet inn 230 000 underskrifter mot legalisering av svangerskapsavbrudd – som opprop mot «statsstøttet fosterdrap». Mot denne aksjonen var det sterk innsats fra flere kvinneorganisasjoner, særlig fra Arbeiderpartiets kvinnebevegelse. Reso­lusjoner og opprop ble sendt til departementet.

Men sosialdemokratiets forhold til abort­spørsmålet var fortsatt uavklart. Arbeiderpartiet hadde ikke programfestet noe syn i saken. I 1934 uttalte odelstingspresident Nygaardsvold: «Når forslaget kommer – hvis det kommer

– vil Stor­tinget ta alle hensyn som kan tas til de fremførte synspunkter», og han ble avbildet i et oppslag om protestene mot fosterdrap (illustrasjon Kvinneforskning 1999:9). Partiet overtok regje­ringsmakten i

1935, støttet av Bondepartiet, – og Nygaardsvold ble statsminister, men ny abort­lovgivning var ikke på programmet. Spørsmålet vakte strid innad i Arbeiderpartiet. Med et splittet parti og en regjering i mindretallsposisjon, ville ikke partiet forfølge spørsmålet om lovregulering av svangerskaps-avbrudd.

Arbeidet for å avkriminalisere abort må ses som del av et sosialpolitisk spørsmål. Elendighet, fattigdom og manglende tilgang til og opplysning om prevensjonsmidler var viktig for dem som ar­beidet for en ny lovgivning. Fra 1930-tallet var det ikke kontroverser om lovregulering som så­dan, men om hvilke forhold som skulle kunne gi grunnlag for legitim abort. Abort ble sett som et onde, en nødløsning. Også store forskjeller i mu­ligheten til å kunne få utført illegale aborter og forskjeller med hensyn til tilgang til prevensjon, var viktig for dem som vil liberalisere lovgivnin­gen. Arbeiderkvinnene fikk ikke gjennomslag for abortlovgivning, men opprettelsen av mødrehygi­enekontorer ga kvinner og menn et sted å hen­vende seg, med spørsmål og hjelp knyttet til re­produksjon, prevensjon og abort. Også dette skjedde i sterk strid med kirkelige kretser som var imot opplysning om prevensjon og familieplan­legging.

Mot en abortlov

Selv om det ikke kom noen ny lovgivning om abort på 1930-tallet[4], steg antallet av både ille­gale og legale aborter, de illegale mest. I 1954 ble antallet aborter beregnet til drøyt 10000. Med lovreguleringen fra 1902, skulle dette ikke være mulig, det skulle svært alvorlige tilstander til for at abort skulle være legalt. Legene ser i praksis ut til å ha endret syn eller vurderingsgrunnlag slik at flere forhold kunne gjøre abortinngrepet legalt. Det ser særlig ut til at gifte kvinner, og sannsyn­ligvis kvinner med mange barn, kunne innvilges abort i tiden etter krigen, selv om syv av ti aborter var kriminelle. Komplikasjoner knyttet til illegale aborter, med eller uten legers medvirkning, var ikke uvanlige. Skammen og abortens uverdighet var gjenstand for offentlig oppmerksomhet, ikke minst i kjølvannet av Torborg Nedreås roman Av måneskinn gror det ingenting.

Den neste viktige milepælen i abortlovgivnin­gens historie kan knyttes til 1959, da Ot. prp 15 (1959) kom med forslag til lov om svangerskaps­avbrudd. Straffelovrådet hadde i 1951 fått i opp­drag å utrede spørsmålet. Det brukte fem år på ar­beidet med å lage et nytt forslag til lov. Arbeiderpartiets kvinneorganisasjoner og AUF hadde vært opptatt av dette helt siden 1946 (Blom 1980:243), men Arbeiderpartiet var fort­satt splittet i spørsmålet. Ledelsen var kjølig, først i 1951 hadde regjeringen satt en komite i arbeid for ny lovgivning. Forslaget som ble fremmet av Straffelovsrådet i 1956 fulgte linjene fra forslaget fra 1934 (med forslag om å inkludere sosiale indi­kasjoner), og reaksjonene minnet mye om reak­sjonene nesten tyve år tidligere.

Reaksjonene var sterkest i de kirkelige miljø­ene. Et lovforslag fra blant andre Kjell Bondevik (KrF) ble satt fram i Odelstinget i 1957. Det ville opprettholde bestemmelsene fra paragraf 245, med skjerpet straff ved gjentakelse. Bispene og andre organisasjoner nøyde seg med å gå mot at sosiale indikasjoner skulle kunne gi grunnlag for abort. Legene var splittet. Det var særlig de sosiale indikasjonene som abortgrunnlag som ble disku­tert. Legeforeningens uttalelse om forslaget tok til slutt til orde for å inkorporere de sosiale indika­sjonene i de medisinske. Motstanden fra kirkelig hold og leger mot rene sosiale indikasjoner, gjor­de at regjeringen og dets fagorgan Helsedirektora­tet la større vekt på forebyggende tiltak.

I Ot. prp. 15 (1958–59), fra januar 1959, gikk Justisdepartementet mot at sosiale indika­sjoner skulle omtales som selvstendig indikas­jon. I stedet ble det foreslått at det skulle tas hen­syn til sosiale forhold når svangerskapets innflytelse på kvinnens liv og helse skulle vur­deres (Blom 1980:244). Forslaget ble debattert i Odelstinget i oktober 1960, og lovforslaget ble vedtatt 11.11.1960. Det var særlig Arbeiderparti­ets representanter som forsvarte forslaget. Det ble argumentert med at loven ville gi en mer ensartet og rettferdig behandling av de abortsøkende kvin­nene og gjøre det lettere for legene å ta stilling til de enkelte tilfellene. Motstanden var bred, med Kris­telig folkepartis representanter som de mest sen­trale, men også representanter fra Høyre, Senter­partiet og Venstre markerte seg. I Høyre var Per Lønning sentral motstander. Han argumenterte for at det måtte satses sterkt på å bygge opp hjel­petiltak for enslige mødre, og han fikk flertall for sin henstilling om slik satsing. Dette medvirket til at loven først trådte i kraft i 1964[5].

Debatten dreide seg særlig om lovens første paragraf som skulle regulere grunnlaget for abort. Det var her spørsmålet om sosiale indikasjoner hørte hjemme. Lovens første paragraf ble vedtatt med stort flertall, den ga kvinner rett til abort, «i visse høve». I første ledd heter det (sitert i Blom 1980:263):

I ..... kvinne som er med barn kan få løyve til å ta fosteret bort:

1. Når det er naudsynleg til berging mot alvorleg fare for livet eller helsa til kvinna. Ved vurdering av slik fare skal det takast omsyn til om kvinna har serlege disposisjonar for orga­nisk eller psykisk sjukdom og likeeins til leve­kår og andre omstende, som kan gjera henne sjuk eller verka til at ho kan få ein fysisk eller psykisk helseknekk.

 

De andre indikasjonene, arvemessige og humani­tære, var det lite debatt om. Legitime grunner for abort ble nå arvelyte hos noen av foreldrene, ska­de på fosteret i mors liv som kunne føre med seg alvorlig sykdom eller stort fysisk eller sjelelig lyte hos fosteret, alvorlig fare for sykdom hos kvinnen mens hun var gravid og når det var grunn til å tro at kvinnen ble med barn fordi hun var krenket gjennom voldtekt eller blodskam, eller kvinnen var sinnssyk eller hadde svært svake sjelsevner.

Lov om svangerskapsavbrudd i visse høve ble gjort gjeldende fra 1964. Nå ble det adgang til le­gale abortinngrep, etter visse kriterier. Søknader om abort skulle framsettes av en lege, på vegne av kvinnen, med ektemannens samtykke og behand­les i nemnd med to leger. Nå skulle legene fortol­ke og regulere adgangen til abort, ikke som før et­ter skjønn, men med bakgrunn i lov.

Abort kunne altså innvilges etter medisinske, arvemessige og humanitære indikasjoner. Det var sterke diskusjoner om sosiale indikasjoner skulle være gyldig indikasjon, men sosiale forhold ga ikke egen grunn for innvilgelse av abort. Fare for arvelige lidelser og arvemessige hensyn kunne gi grunnlag for abort. Dette var det politisk enighet om, også blant kirkens organisasjoner. Å bygge ut et sosialt sikkerhetsnett for vanskeligstilte, var viktig for å forhindre at abort skulle bli aktuelt. Familierådgivningskontorer og helsestasjoner ble nevnt som viktige instanser i arbeidet for å hindre abort. Men enighet om prevensjonsopplysning var det ikke. Kirkens organisasjoner var for eksempel motstandere av all prevensjonsveiled­ning. Tilgang til og kunnskap om prevensjon kunne oppfordre til usedelighet og true ekteska­pet, det var i ekteskapet seksuelt samliv hørte hjemme. Vanskeligstilte gravide kvinner skulle nås med sosialpolitiske tiltak, det var likevel verre å ta abort enn å få barn utenfor ekteskapet.

Tilhengerne av abortloven var opptatt av at svært mange kvinner ble utslitt av for mange bar­nefødsler. Trangboddhet og sosial nød hos res­surssvake barnefamilier ble knyttet til ønsket om å avbryte svangerskapet. Det ble også argumen­tert med at vanskeligstilte unge jenter, uten egne boliger og med sviktende barnefedre, trengte en abortlov som kunne gi adgang til å avbryte svan­gerskapet. At mange unge ble tvunget til å gifte seg, fordi de ventet barn, ble sett som bekym­ringsfullt. Tilhengerne av loven ville bli kvitt vil­kårligheten som lå i at kvinner med forbindelser kunne ordne seg, kvinner uten forbindelser og penger led. Ønsket om en abortlov og om under­visning og opplysning om prevensjon gikk sammen. Motstanden mot abortlovgivning var også en motstand mot slik opplysning. Forkjem­perne ønsket en lov som sikret likhet, med mindre vilkårlig medisinsk skjønn og med mulighet til fa­milieplanlegging. Motstanderne manet til ansvar­lighet og seksuell avholdenhet utenfor ekteskapet.

I den første lange fasen i abortlovgivningens historie var abort kriminelt, med mindre morens liv sto i fare. Hva dette betydd, endret seg, særlig i perioden etter 1930. Legene kunne med sitt skjønn vurdere hva som var et legalt inngrep, eller utføre illegale inngrep. Abort som løsning ble knyttet til fattigdom, nød og sosialt vanskelige kår. Arbeiderkvinnebevegelsen var sentral i arbei­det for å liberalisere lovgivningen, men møtte mye motstand i eget parti. Til forskjell fra Sverige og Danmark ble ikke lovgivningen liberalisert i Norge i mellomkrigstida. Familieplanlegging og prevensjons-opplysning var også konfliktfylte til­tak. Det var sterk motstand mot å gi slik veiled­ning. Motstanden, mot så vel prevensjonsopplys­ning som abort, var sterkest i kirkelige kretser, men var langt videre forankret. Legene, og ikke bare de radikale, så imidlertid opplysning om det å unngå svangerskap som helsefremmende ar­beid. Kunnskap om prevensjon ble spredd gjen­nom mange kanaler, men Mødrehygienekontore­ne var svært viktige.

Annen fase – Kamp for kvinnens selvbestemmelse

Sosiale indikasjoner

Ut over på 1960-tallet steg omfanget av abort­inngrepene, og det helsemessige kriteriet ble tolket romsligere. På mange måter kunne det se ut til at loven legaliserte en abortpraksis norske leger hadde fulgt i lang tid. Dette kan ses i sam­menheng med diskusjonene om det såkalt utvid­ede helsebegrep, som Verdens helseorganisasjon har som grunnlag for sin virksomhet. Aksel Strøm[6] (1969) drøftet loven og innholdet i det helsemessige kriteriet. Han påpekte betydningen av å legge et vidt helsebegrep til grunn for vurde­ring av innvilgelse av søknader om abort.

Etter kort tid ble det reist kritikk mot abort­loven fra 1960. Møtet med abortnemndene ble opplevd som uverdig og mange rettet oppmerk­somheten mot ulik behandling, varierende fra sted til sted, mellom sykehus og mellom ulike landsdeler. Sosialmedisineren Berthold Grünfeld gjennomførte omfattende undersøkelser av abort­praksis (Grünfeld 1973). Det var klare forskjeller, også slik at velstående kvinner hadde lettere til­gang til legal abort enn vanskeligstilte. De hadde blant annet lettere for å finne en lege som ville fremme søknad.

I 1969 fikk Arbeiderpartiets kvinnebevegelse gjennomslag innad i sitt eget parti for kravet om liberalisering av abortloven. Da fikk et forslag om at de kvinnene som ønsket det, skulle få adgang til abort, stort flertall på Arbeiderpartiets lands­møte. Blant forkjemperne for selvbestemt abort var nå Kattti Anker Møllers datterdatter, Tove Pihl. Spørsmålet kom likevel ikke opp i Stortinget i den følgende fireårsperioden. Men i valgkampen i 1973 ble abortspørsmålet viktig. Regjeringen Korvald forsøkte å stramme inn fortolkningen av gjeldende lovgivning før stortingsvalget i 1973. Korvald selv hadde vært en skarp motstander både av abort og av bruk av prevensjon. Men nå møtte dette sterk motstand.

Abortpraksis hadde endret seg. Tidlig på 1970-tallet ble over ni av ti søknader om abort­inngrep innvilget. Dessuten hadde den nye kvin­nebevegelsen nå selvbestemt abort som sin viktig­ste kampsak. Kvinner hadde en helt annen stilling i samfunnet enn omkring 1900. Stemmerett og valgbarhet, og fra slutten av 1950-årene en sterkt stigende utdannelses- og yrkesfrekvens, under­streket deres muligheter for å få innfridd kravet om selvbestemmelse (Blom og Sogner 1999). Det fikk støtte i store deler av den norske befolknin­gen, og mange andre europeiske land gjennom­førte også endringer av eksisterende abortlovgiv­ning i liberal retning. Holdning til abort ble del av valgundersøkelsene fra 1969 (Waldahl 1995). Allerede da hadde opinionen et mer liberalt abortsyn enn det abortlovgivningen tilsa, 38 pro­sent var for at sosiale kriterier skulle gjelde, 17 prosent var for selvbestemt abort, mens bare 4 prosent var mot abort i alle situasjoner.

Også Sosialistisk Valgforbund hadde selvbe­stemt abort på sitt program. Ved valget i 1973 – året etter folkeavstemningen som hadde gitt fler­tall mot norsk medlemsskap i EEC, fikk Sosialis­tisk Valgforbund 17 stortingsrepresentanter. Nå hadde Arbeiderpartiet og SV flertall i Stortinget, om enn knappest mulig.

Arbeiderpartiregjeringen valgte å lufte et for­slag om kvinnens rett til selvbestemt abort i en stortingsmelding om barnefamilienes levekår (Stortingsmelding 51 (1973–74)). Meldingen er interessant på mange måter. Her er det imidlertid vurderingen av abortlovgivningen vi er interessert i. Etter at abortloven fra 1960 trådte i kraft i 1964, hadde det vært en reduksjon i andelen aborter blant de voksne, de gifte og kvinner med mange barn og dårlig økonomi. Abort ble etter hvert mest vanlig blant unge, ugifte kvinner. I 1972 ble det utført 12000 abortinngrep. Antallet aborter og andelen av søknader som ble innvilget i nemnda økte kraftig, men det var forskjeller mellom nemndene. Det var en høyere andel inn­vilgelser for gifte kvinner og noe eldre kvinner enn for unge og ugifte (St. meld. 51, side 54).

I presentasjonen av abortproblematikken i stortingsmeldingen var det ikke den fattige kvin­nen med mange barn som særlig ble tematisert. Nå var det de unge problemet først og fremst gjaldt. Det ble sett som et problem at mange ble tvunget til tidlige ekteskap på grunn av manglen­de prevensjon og vanskelig adgang til abort. Det var sosiale forskjeller i alder ved inngåelse av ekte­skap. Regjeringen var opptatt av unge ekteskap blant de fattige i Oslo (hvor en av ti jenter mellom 15 og 19 år var gift). Det ble sett som problema­tisk at det var mange aborter og mange barn blant de svakest stilte, og dette ble satt i sammenheng med svikt i bruk av prevensjon hos unge og fatti­ge. De gifte kvinnene, særlig i middelklassen, hadde blitt omhyggelige prevensjonsbrukere (Stortingsmelding 51, side 61).

Stortingsmeldingen la stor vekt på forebyg­gende tiltak. I hovedsak ble to typer av tiltak drøf­tet, prevensjonsveiledning og sosialpolitiske til­tak. Det ble tatt til orde for tiltak som gjorde prevensjon lettere tilgjengelig, men ikke for gratis prevensjon. Det skulle arbeides med å motivere til bruk av prevensjon, gjennom holdningskampan­jer og opplysningstiltak.

På den annen side skulle sosiale tiltak gjøre det lettere å ha barn, også for enslige mødre. Til­tak som morstrygd, boligpolitiske tiltak, støtte til barnetilsyn og støtte til utdanning skulle gi bedre økonomiske muligheter for den som valgte ikke å søke abort. Det forebyggende arbeidet skulle være oppgaver for helsestasjoner og familierådgiv­ningskontorer.

I stortingsmeldingen presenteres en skisse til ny lov om svangerskapsavbrudd. I hovedtrekk ble det foreslått at kvinnen ble gitt rett til å bestemme innen de tre første månedene, hun skulle få rett til å drøfte saken med en rådgiver og mannen skulle kunne delta i drøftingen. Det er noe uklart i stor­tingsmeldingen om kvinnen skulle ha plikt til å gjennomgå rådgivning og om mannens rolle skulle formaliseres. Regjeringen tok til orde for å etablere et apparat for rådgivning, både helse­stasjoner og familierådgivningskontorer nevnes. Rådgivning skulle sikre at kvinnen ikke ble pres­set til abort, det skulle være hennes eget valg. Det ble understreket at interessekonflikten mellom foster og kvinne ikke var det sentrale, de to var en enhet. Ikke bare kunne kvinnen best vurdere for­holdene, det var også barnets rett å være ønsket.

Stortingsmeldingen om familiepolitikken fra Arbeiderpartiet presenterte forslaget om at kvin­nen skulle bestemme spørsmålet om abort. Tidligere hadde Katti Anker Møllers datterdatter, Tove Pihl, vært en viktig aktør i partiets abort­debatt. Da hun ble vraket i nominasjonsprosessen før valget i 1973, førte Gro Harlem Brundtland saken videre. Abortsaken var viktig for Harlem Brundtland (Hanson og Teigene 1955). Abort var et kvinnepolitisk spørsmål, og selvbestemmel­se var en sentral verdi for kvinnebevegelsen. Ar­beidet for utbredelse av prevensjon og liberalise­ring av abortloven var del av kampen for råderett over eget liv og kropp og mot umyndiggjøringen i nemndene. Dette var også en kamp for retten til å få ønskede barn og for å oppnå det beste både for barnet og kvinnen. Spørsmålet om kvinnen selv kunne bedømme sin situasjon, – som var reist av Katti Anker Møller i 1913, ble først nå for alvor ført inn i debatten.

Behandlingen av stortingsmeldingen ble pre­get av en hard politisk strid. Abortspørsmålet ble plassert i en familiepolitisk sammenheng og knyt­tet til arbeidet med å bedre og utjevne familienes levekår. Striden mobiliserte etter omtrent de sam­me linjene som på 1930-tallet, men denne gan­gen var kvinnebevegelsen bredere og sterkere. Det var imidlertid godt kjent at en av representantene fra SV hadde reservert seg mot partiets program­festede punkt om selvbestemt abort. Stortinget hadde dermed ikke flertall for en ny abortlov. Innad i SV var det sterk strid om håndteringen av dette spørsmålet. Denne gangen var det ikke kvinnene i Arbeiderpartiet som møtte motstand hos sine egne, nå gjaldt det SV. Etter en lang og opprivende debatt på SVs kvinnepolitiske konfe­ranse i april 1975, ble det med knapt flertall ved­tatt å kritisere representantens rett til å reservere seg mot å stemme for endring i abortloven. En re­presentants samvittighet kom til å stå i veien for et sentralt og gammelt krav fra kvinnebevegelsen. I Stortinget ble det altså det sosialistiske partiet SV som kom til å stå i veien for å innføre kvin­nens rett til å bestemme i abortspørsmålet.

Men en ny lov om svangerskapsavbrudd ble vedtatt (Ot. prp 36 (1974–75)). Det forslaget som ble fremmet i proposisjonen var annerledes enn det som ble skissert i stortingsmeldingen. I forslaget ble det ikke lagt opp til at kvinnen fikk selvbestemmelse, men de fikk rett til selv å frem­me søknad om å få utført abort. Det ble også åpnet for inngrep på sosiale indikasjoner. Dessu­ten kunne kvinnen anke avgjørelsen i nemnda. Nå var det heller ikke lagt så stor vekt på rådgiv­ning og mannens rolle, som det skissen til lov hadde gjort. Regjeringen hadde tatt hensyn til de innvendingene Stortinget hadde hatt i diskusjo­nen om meldingen om familiepolitikken, særlig det at det ikke var flertall for selvbestemt abort. Et annet forslag kom også inn i loven. Helseperso­nell fikk rett til å reservere seg mot å delta i abort­inngrep. Også reservasjonsretten var gjenstand for debatt. Det var viktig for abortmotstanderne at helsepersonell som av overbevisningsgrunner ikke ville delta ved abortinngrep, fikk rett til å re­servere seg. På den annen side var det dem som mente at en slik rett ville politisere helsearbeider­nes virke. Det var også frykt for at helsepersonel­lets reservasjonsrett skulle gjøre det umulig for kvinner i visse områder å få utført abort. I tiden etter at det ble åpnet for reservasjonsrett, har det vist seg at den i hovedsak ikke har ført til vansker for kvinner som vil ha abort. Det er videre flere sykepleiere enn leger som har reservert seg, syke­pleiere for å assistere, leger fra å utføre inngrepet (Huser 2000).

Selvbestemt abort

Abortsituasjonen endret seg lite etter loven i 1975. Nok en gang synes det som loven mest legaliserte den reelle praktiseringen, denne gangen av loven fra 1960. Fra 1975 til 1978 steg andelen søknader som ble innvilget i nemnden fra 95 til 98 prosent (St. meld. 16 (1995–96)). Med stortingsflertall for Arbeiderpartiet og SV i 1977, ble det i 1978 frem­met forslag om å endre abortloven og innføre kvin­nens selvbestemmelse. Nå var SVs stortingsgruppe også samlet i synet på abort.

To proposisjoner ble fremmet samtidig, Om svangerskapsforebyggende tiltak og hjelpetiltak for vanskeligstilte gravide (St. prp 122, 1977–78) og Om endring i lov av 13. juni 1975, nr. 50 om svangerskapsavbrudd (Ot. prp. 53, 1977–78). Den siste lå direkte til grunn for endringen i loven. Stortinget drøftet den første proposisjonen 25. mai i 1978, lovendringen noen dager senere, 30. mai. Den første debatten var preget av enighet.[7] Proposisjonen la opp til økt satsing på hjelpetiltak for kvinner som var vanskeligstilte, tiltakene skulle få økte økonomiske rammer og flere representanter enn før la vekt på betydnin­gen av å styrke innsatsen med å gi ungdom opp­lysning og veiledning om prevensjon og familie­planlegging. Som proposisjonens navn bærer bud om, ble det lagt stor vekt på forebyggende tiltak. Sammenlignet med dokumentene fra 1974/75, ble behovet for individuell veiledning om preven­sjon og det å gi den enkelte innsikt i familieplanleg­ging sterkere vektlagt. Skolen skulle også få utvidet ansvar for undervisning i seksualkunnskap, sam­livskunnskap og prevensjonsopplysning. Rådgiv­ning om bruk av prevensjon skulle den lokale helse­tjenesten ha ansvar for, men kommunene skulle ikke pålegges å opprette egne kontorer for slik rådgivning. Selv om Stortinget var skeptisk til planlagte kondomkampanjer, var motstanden mot prevensjonsveiledning nå begynt å svekkes i alle leire. Ulike tiltak for vanskeligstilte gravide ble tatt opp. Hjelpetiltak, av økonomisk art, nev­nes som tiltak for å forebygge abort, og det er ty­delig at tiltakene drøftes i sammenheng med kvinners valg – om å fullføre eller avbryte svan­gerskap.

Debatten om den andre proposisjonen ble langt skarpere.[8] Foruten forslaget fra regjeringen, ble det fremmet to forslag. Det ble fremmet et privat lovforslag fra representanter fra Kristelig folkeparti (blant dem tidligere statsminister Lars Korvald) om en lov om vern av ufødt liv. Stein Ørnhøi fra SV fremmet et eget forslag til lov om svangerskapsavbrudd. I tillegg hadde represen­tanter fra Høyre og Senterpartiet i Sosialkomite­en alternativer til regjeringens forslag, – i essens ville de opprettholde nemndsystemet. SV ville ha en ny lov, ikke en endring av loven med nemnd­systemet, partiet ville ha rett til selvbestemt abort innen 18. uke (som i Sverige). Dessuten ville ikke SV ha noen generell innledningsparagraf om samfunnets ansvar overfor barn. Debatten ble lang og hard, den fyller mer enn 60 sider av for­handlingene fra Odelstinget. Siste innlegg i de­batten hadde Trygve Bratteli. Han la sterk vekt på at kvinnen var fosterets beste vern:

Vi har ikke den mistillit til de norske kvinner som går fram av mye av argumentasjonen, og hvor en forteller oss hvor viktig det er å bygge opp et vern mot den norske kvinne – et vern for hennes ufødte barn mot kvinnen selv. Jeg gjentar hva jeg sa i mitt hovedinnlegg, at ver­net for det ufødte barnet er kvinnen selv. Og virker ikke det, virker i hvert fall ikke lovpara­grafer eller andre ting. Men jeg nærer ikke noen bekymringer og betenkeligheter av den grunn, for som det har vært hittil under langt vanskeligere forhold enn det menneskene le­ver i dag, vil det også være i framtiden: Det er den norske kvinne selv som er det egentlige vern (Stortingsforhandlingene side 540).

 

Forslaget om lov om vern av ufødt liv fikk 17 stemmer, forslag fra Høyre og Senterpartiet falt og fikk 36 stemmer, Kristelig folkeparti stilte seg bak dette forslaget da deres eget falt. Stein Ørn­høis forslag fikk bare 1 stemme, mens forslaget fra komiteen fikk 53 stemmer. Det ble vedtatt med presidentens dobbeltstemme.

Endringene i loven fra 1975 innebar som essens at nemndbehandling av abortsøknader for­svant innen svangerskapets 12 første uker. Kvin­nen fikk rett til å avgjøre, hun måtte sette fram begjæring gjennom lege, hun måtte få informa­sjon om at det var mulig å få veiledning og rådgiv­ning. Etter abortinngrepet skulle kvinnen ha rett til å få veiledning om prevensjon dersom hun ønsket det. Etter 12. uke skulle nemnden be­handle søknader om abort, men også her skulle kvinnens syn veie tungt.

Den endrede lov om svangerskapsavbrudd fikk en ny innledende paragraf 1, med følgende ordlyd (endret ved lov 16. juni 1978, nr. 66):

Samfunnet skal så langt råd er sikre alle barn betingelser for en trygg oppvekst. Som ledd i dette arbeidet skal samfunnet sørge for at alle får etisk veiledning, seksualopplysning, kunn­skaper om samlivsspørsmål og tilbud om fami­lieplanlegging, for derved å skape en ansvarsbe­visst holdning til disse spørsmål slik at antallet svangerskapsavbrudd blir lavest mulig.

 

Dette kan betraktes som en konsesjon til mot­standerne av abort, med et felles mål om å arbeide for å holdet antallet abortinngrep lavest mulig. Det kan synes noe underlig at en lov som regul­erer adgangen til å avbryte svangerskap, har en slik første paragraf, det var også motstand mot paragrafen, men den ble vedtatt. Kanskje var frontene så skarpe, at det var nødvendig med en slags felles enighet om at abort var et onde og at abort ikke skulle være noen lettvint løsning.

Fra 1979 har loven gitt adgang til selvbestemt abort innen utgangen av tolvte uke. Fosteret har gradert vern, etter tolvte uke kan ikke kvinnen selv avgjøre abortinngrepet, da må en nemd be­handle søknaden. Norsk abortlovgivning har selvbestemmelsen som klart premiss, men med to betingelser. Begjæringen må fremsettes innen svangerskapets tolvte uke, selvbestemmelsen er tidsbegrenset. Dessuten må kvinnen ta mot infor­masjon. Kvinnen har også rettigheter, hun har rett til å få veiledning i bruk av prevensjon og rett til veiledning og informasjon om hun ønsker det. Hun har krav på å få inngrepet utført, uten opp­hold. Det er ikke formelt betenkningstid. Men i praksis, med de rutinene som gjelder for inngre­pene, med to møter med sykehuset, er det likevel en form for betenkningstid (Ones og Elvbakken 1998).

I den andre fasen i abortlovgivningens histo­rie ble svangerskapsavbrudd en rett den gravide kvinnen kan utløse. I lovgivningen ble det til slutt innført en generell paragraf om samfunnets an­svar for barn. Dette kan ses som en gest til abort­motstanderne, et uttrykk for et felles mål om at abort bør være nødutgang og at aborttallet bør holdes lavest mulig. Forebygging mot abort, å holde aborttalet nede, blir et argument for at opp­lysning og veiledning om prevensjon skal være le­gitimt.

På slutten av 1970-tallet var motstanden mot prevensjonsopplysning langt svakere enn tidlige­re. Også unge og ugifte kunne få slik opplysning, selv om særlig Kristelig folkeparti var kritisk til en planlagt kampanje for bruk av kondomer. I be­folkningen ble synet på abort mer liberalt utover på 1970-tallet, selvbestemt abort var en av den nye kvinnebevegelsens hovedsaker. Ironisk nok var det SV som til slutt kom til å stå for den siste utsettelsen av innføringen av selvbestemt abort. I mange lange tiår hadde kvinnebevegelsen i Arbei­derpartiet kjempet innad i partiet – de siste årene var dette situasjonen for SVs kvinner.

Tredje fase – Drøftinger av erfaringer – uendret lovgivning

Etter 1978 har det ikke vært vesentlige endringer i abortlovgivningen her i landet. Stortinget har drøftet to egne stortingsmeldinger med erfaringer med lovgivningen, fra 1982–83 og fra 1995–96. Videre har det vært mange drøftinger av tiltak for å forebygge abort og uønskede svangerskap, nær­mest som årvisse begivenheter i forbindelse med behandlingen av budsjettet. Men abortspørsmå­let har også vært sentralt i forbindelse med be­handling av spørsmål knyttet til bioteknologi og muligheter for selektiv abort.

Omkamp og stabilitet

Abortloven er ikke endret etter 1978, men en­dringsforslag er fremmet flere ganger. I 1982 foreslo Høyre-regjeringen endringer i loven gjennom Stortingsmelding 17 (1982–83): Erfa­ringer med lov om svangerskapsavbrudd og svan­gerskaps-forebyggende tiltak. Det gjaldt å gi bar­nefaren rett til å uttale seg og å innføre obligatorisk rådgiving. Meldingen ble lagt fram av den rene Høyre-regjeringen. Dette var i en situasjon der abortspørsmålet stod i veien for en koalisjon mellom Høyre og sentrumspartiene i 1981. Høyre hadde på landsmøtet i 1980 fristilt sine representanter i abortspørsmålet. Det had­de vært stor strid også i Høyre om abortsynet. Dette partiet rommet representanter med syns­punkter på linje med Arbeiderpartiet og SV på den ene siden, og sterk motstand mot enhver abortlov på den annen. Vedtaket på landsmøtet i Høyre om å fristille sine representanter i denne saken, gjorde forholdet til Kristelig folkeparti meget vanskelig, og dette spørsmålet var avgjø­rende for at det ble en ren høyreregjering i 1981. Regjeringens melding om erfaringer med abortlovgivningen, få år etter at loven trådte i kraft, kan fortolkes som del av et forsøk på å nærme seg mellompartiene. Denne stortings­meldingen kom svært tidlig, bare etter at den nye lovgivningen hadde vært i funksjon i vel to år. Aborttallet hadde ikke økt, det var ikke noen presserende grunn til å endre loven.

Stortingsmelding 17 (1982–83) ble lagt fram i august 1982. Regjeringen ville legge størst vekt på å drøfte tiltak for å redusere aborttallet, gjen­nom diskusjon om tiltak for å forebygge abort og generelle svangerskaps-forebyggende tiltak. Det var ikke aktuelt å endre prinsippet med kvinnens selvbestemmelse:

Samfunnet må medvirke til at flest mulig også av de som vurderer svangerskapsavbrudd, li­kevel selv velger å gjennomføre svangerskapet.

 

Regjeringen gikk inn for at kvinnen etter en sam­tale med legen om abortens medisinske sider, skulle ha valget mellom å ha en samtale om abort­spørsmålets etiske sider og å lese gjennom skriftlig materiale. Hun skulle først bestemme seg en dag etter denne samtalen. Det ble også foreslått at barnefaren skulle trekkes med i samtalene og ut­tale seg om begjæringen om abort. Dette innebar en mer obligatorisk veiledning og betenkningstid. Regjeringen ville videre endre lovens formålspara­graf slik at den ble knyttet til innsats for at kvin­nen ikke skulle velge abort.

I sosialkomiteens behandling av meldingen gikk flertallet fra Arbeiderpartiet og Høyre inn for ikke å endre loven. Flertallet mente det ikke var grunn til det. Et mindretall fra Senterpartiet og Kristelig folkeparti fremmet derimot på nytt for­slag om en ny lov om vern av det ufødte liv. Det sistnevnte partiet understreket også at det var sterkt imot abort på eugenisk grunnlag. Komite­en delte seg noe annerledes i behandlingen av for­slagene om endring av loven. For det første avvis­te flertallet i komiteen alle endringsforslag. Representantene fra Høyre delte seg i standpunkt til obligatorisk veiledning og innhenting av syns­punkt fra barnefaren. Tre av de fem representan­tene fra regjeringspartiet fulgte Arbeiderpartiet i stemmegivning. Dette hadde Høyres landsmøte åpnet for, da partiets representanter ble stilt fritt i dette spørsmålet. Ved Stortingets behandling av meldingen 19. april 1983, ble alle forslagene om endring av loven forkastet (St.forhandlinger nr.210, side 3159–3194). Det er rimelig å vurde­re behandlingen av meldingen som en mulighet til reforhandling av lovsituasjonen. Alle forslag om endring falt, men Høyre hadde prøvd, i regje­ringsposisjon, Kristelig folkeparti og Senterparti­et hadde også på nytt fremmet sine forslag, nær­mest demonstrativt, de samme som ved behandlingen i 1978.

Kampen for selvbestemt abort hadde vært en svært viktig sak for kvinnebevegelsen, og det ble viktig å verne om loven, den skulle ikke røres. Som Syse (1993) påpeker, kan det synes som et prinsipp at ikke noe i loven skulle rokkes ved. Det gjaldt ikke bare det innholdsmessige, men også ordlyd. Kontroversene og konfliktlinjene holdt seg på 1970 og 1980-tallet, det dreide seg om kvinnenes selvbestemmelse, innføring av obliga­torisk rådgivning, informasjonstiltak, oppbyg­ging av veiledningstjeneste, men også tidsbe­grensningen av selvbestemmelsen.

Forebygging

Fra slutten av 1970- tallet, satset myndighetene betydelige ressurser på ulike tiltak for å forebygge uønskede svangerskap og abort. Med den før nevnte nye første paragrafen i loven, var det åp­net for egne budsjettposter for forebyggende til­tak. Mens abortmotstanderne eksplisitt ville fremme tiltak som skulle forebygge abort, var til­hengerne av abortloven mer opptatt av å forebyg­ge uønskede svangerskap. Etter at kvinnen var blitt gravid, skulle ikke noe gjøres for å forsøke å påvirke kvinnen til ikke å ta abort. Valget skulle være hennes eget. Tilhengerne av selvbestemt abort har ikke ønsket tiltak for å forebygge abort. De sto derimot for å satse på å hindre uønskede svangerskap, – ut fra tanken om at uønskede svangerskap ender med abort. Tanken om å byg­ge ut en egen veiledningstjeneste, for å hindre både at kvinner tok abort uten å kjenne alle mu­ligheter til hjelp og støtte, og at de skulle presses til å ta abort, ble fort sluppet. I respekt for at kvinnen selv skal velge, kan det se ut til at perso­nell i helsetjenesten også vegrer seg for å snakke med kvinnen om valget (Ones og Elvbakken 1998, Apold 1998).

Stortinget har bevilget midler til handlings­planer for forebyggende tiltak, administrert av Helsedirektoratet og siden av Statens helsetilsyn. Handlingsplanene har gitt midler til en rekke til­tak, de siste årene i stor grad rettet mot ungdom og særlig for å fremme bruken av prevensjon. Samtidig har den private organisasjonen Alterna­tiv til Abort Norge (AAN) fått betydelige midler til å drive med veiledning overfor kvinner som vurderer abort. AAN har som mål å redusere an­tallet aborter generelt, men arbeider ikke for å hindre at den enkelte kvinnen som kommer til organisasjonen skal la være å ta abort (Apold 1998). Det er årvisse diskusjoner om bevilgninge­ne til de to formålene knyttet til forbygging av abort. Offentlige myndigheter er ansvarlige for tiltak for å forebygge uønskede svangerskap, abort har AAN arbeidet med. Arbeiderpartiet og Sosia­listisk Venstreparti, særlig det første, vil unngå til­tak som kan tenkes å rettes mot den gravide kvin­nen. Abort i seg selv skal ikke forebygges. Det er det uplanlagte og det uønskede svangerskapet som skal forhindres, siden det kan lede til abort.

I forslaget til statsbudsjett for 1991 la Syse- re­gjeringen opp til å vurdere de forebyggende tilta­kene når det gjaldt abort og uønskede svanger­skap, men etter regjeringsskiftet samme høst, ble dette forslaget lagt vekk. Sentrumsregjeringen Bondevik overtok høsten 1997 og fikk flertall for et forslag om å ha en egen post på statsbudsjettet som kunne brukes til å gi støtte til organisasjoner som arbeidet for å forebygge abort. Regjeringen la fram en ny handlingsplan for forebygging av uøn­skede svangerskap og abort i 1998. Handlingspla­nen fulgte mange av de tidligere planenes tiltak men forebygging av abort ble mer eksplisitt et te­ma. Fortsatt ble det lagt opp til målrettet satsing på ungdom. Regjeringen la ikke fram forslag om å endre lov om svangerskapsavbrudd, men å fore­bygge abort. Det var ikke bare uønskede svanger­skap som ble tema. Abortspørsmålet ble igjen tatt opp som et moralsk, etisk og politisk spørsmål, et­ter lang tid med stillhet. I to år ble det delt ut midler til organisasjoner og andre, som etter søk­nad ønsket å arbeide med tiltak for å forebygge abort. Det var klart at dette var penger som anti- abort organisasjoner kunne få til sine tiltak. Sta­tens helsetilsyn prøvde med helsefaglig begrun­nelse å avvise søknader fra organisasjoner som For livsrett og menneskeverd. I 1998 ble innstillingen fra direktoratet overprøvd av departementet og statsråden (Homme 2000). Samtidig kom det også søknader fra organisasjoner med et annet abortsyn, Kvinnefronten søkte og fikk midler gjennom denne ordningen. Stoltenbergregjerin­gen gikk inn for å avslutte ordningen, men dette tilskuddet kom inn igjen i forbindelse med bud­sjettforliket. Det hadde vist seg at de tiltakene som ble foreslått i all hovedsak var av samme type som det helsetjenesten selv arbeidet med. Men stønadsordningen var nok en merkesak for Kris­telig folkeparti i regjeringsposisjon.

Ny teknologi og debatt om abort

På 1990- tallet kom abortspørsmålet opp i en ny sammenheng. Denne gangen gjaldt det først de selektive abortene og forskning på abortmateriale (Sirnes 1996). Fra 1980-tallet ble ultralyd og fos­tervannsprøver introdusert i svangerskapsomsor­gen. Det ga mulighet til å få kjennskap til fosteret i mors liv. Det første prøverørsbarnet ble født i Storbritannia i 1979, samtidig som retten til selv­bestemt abort ble innført i Norge. På 1990-tallet åpnet reproduksjonsteknologien for helt nye mu­ligheter til å diagnostisere og behandle sykdom hos fosteret.

Fra selvbestemt abort ble innført, har det vært nemndbehandling av aborter etter 12. uke. De siste tyve årene har andelen abortinngrep etter 12. uke, de nemndbehandlede abortene, vært svært stabil, med 2,5–3 prosent av alle aborter. Det er imidlertid en tendens til at en større andel av disse abortene finner sted med utgangspunkt i kunn­skap om skader og sykdom hos fosteret. I 1999 ble det utført nesten 470 aborter etter behandling i nemnd. Som påpekt foran, var det relativt stor enighet om at arvemessige forhold kunne gi grunnlag for abort, både før og etter at selvbe­stemt abort ble innført. Kristelig folkeparti var positivt innstilt til abort på eugenisk grunnlag helt til slutten av 1970-tallet.

Sirnes (1997) påpeker at Stortinget la stor vekt på abortproblematikk i forbindelse med be­handlingen av spørsmål om medisinsk bruk av bi­oteknologi. Det var mulighetene for sortering og de etiske sidene ved abort på eugenisk grunnlag som preget diskusjonene, og etter som regjerin­gen fra Arbeiderpartiet var kritisk til å ta opp spørsmålet om abort overhode, ba Stortinget ek­splisitt i behandlingen av lov om medisinsk bruk av bioteknologi om å få seg forelagt en melding om abortpolitikken.

Diskusjonene i de medisinske fagmiljøene om bruk av ultralydsteknologi i svangerskapet, gjen­nom konsensuskonferanser i 1986 og 1995, er analysert av Siren Gjertsen (1995). Disse konfe­ransene, sammen med utformingen av og debat­ten om medisinsk bruk av bioteknologi, viser at en ny abortdebatt ble presset fram, selv om særlig Arbeiderpartiet ikke ville ha noen slik debatt. Både Gjertsen (1995) og Stenvold (1998) analy­serer de politiske posisjonene knyttet til de selek­tive abortene på 1990-tallet. Dette temaet skal ikke forfølges videre i detalj her, men det er viktig å ha med tre momenter. For det første endrer konstellasjonene mellom de politiske partiene seg når abort som selektiv abort blir tema. Sosialistisk venstreparti er meget kritiske til en utvikling i ret­ning av selektering av fostre. Her har partiet et syn som ligner Kristelig folkepartis, men SV hol­der fortsatt på at det er kvinnen som bør avgjøre abortspørsmålet. Arbeiderpartiet karakteriseres som teknologi-optimistisk. De andre partiene skif­tet ikke posisjon.

Nye erfaringer

Regjeringen Brundtland la fram en ny stortings­melding med erfaringer med lov om svanger­skapsavbrudd i 1994 (St. melding 16 (1994– 95)). Denne stortingsmeldingen la ikke opp til noen endring av lovgivningen. Etter behandlin­gen i Sosialkomiteen uttrykte saksordføreren at loven var så god at den ikke trengte å endres det minste. Arbeiderpartiet ville også denne gangen legge opp til forslag om å styrke det forebyggende arbeidet. De hadde støtte i Høyre og Sosialistisk venstreparti i sine forslag om styrket forebyggen­de innsats på dette området. Arbeiderpartiet gikk inn for at rådgivning fortsatt skulle være frivillig, og at det ikke skulle innføres betenkningstid. Dette hadde mellompartiene gått inn for i Sosial­komiteen.

Debatten i Stortinget var lang, og posisjonene var nokså kjente. De to representantene fra SV som hadde ordet i debatten, etterlyste vilje fra Arbeiderpartiet til å drøfte det de kalte den nye de­batten, spørsmålet om de selektive abortene. Re­presentantene fra Høyre hadde noe ulike posisjoner. Før Stortingsmeldingen var fremmet hadde tre kvinner fra Høyre, Venstre og Sosialis­tisk venstreparti, gitt ut en debattbok der abort­politikken ble løftet fram med nye spørsmål, sær­lig knyttet til de selektive abortene. Disse tre, Kristin Clemet fra Høyre, Kristin Halvorsen fra SV og Kristin Aase fra Kristelig folkeparti, ble re­ferert til i debatten som de unge kvinnene, som ikke bare kjempet for retten til abort, men som var mer reflekterte og ville drøfte nye spørsmål. I Stortinget ble det igjen debatt om hvilke forebyg­gende tiltak som var ønskelige og gode. Alle var enige i at antallet aborter var for høyt, men heller ikke denne gangen var det enighet om det fore­byggende arbeidet. Arbeiderpartiet, SV og RV og deler av Høyre var skeptiske til arbeidet til AAN, som ble ansett som en ikke nøytral rådgivnings­tjeneste. Partiene som var skeptiske til selvbe­stemt abort, ville fremme tiltak som la mer vekt på veiledning og betenkningstid. Mot dette sto flertallet fast i sin vilje til å forsvare loven om svangerskapsavbrudd mot endringer.

I den siste fasen – så langt – av abortlovgiv­ningens historie har det vært flere omkamper. På den ene siden har Arbeiderpartiet og SV, med støtte i Høyre- representanter, vært meget insiste­rende og ikke villet endre loven. Selvbestemmel­sen skulle ikke røres. Det har vært endringer i syn på de selektive abortene og problematikken med fosterdiagnostisering. På den annen side har abortmotstanderne ved flere anledninger frem­met forslag om vern av ufødt liv. De to posisjone­ne har også målt styrke i prioritering av det fore­byggende arbeidet. Etter at det ble enighet om at abort er et onde, har det i større grad blitt legitimt å arbeide for å utbre kunnskap om og bedre til­gangen til prevensjon. Abortmotstanderne har derimot gjennom de siste tyve årene vært nokså alene om å ville gi støtte til tiltak som var ment som direkte abortforebyggende. Den årvisse stri­den om bevilgninger til AAN viser dette. Tilhen­gerne av selvbestemt abort har vegret seg mot å støtte en virksomhet som uttrykt arbeider for å re­dusere antallet aborter. Abort skal forebygges ved å hindre uønskede svangerskap, ikke ved å påvirke den gravide kvinnen. Men mer generell støtte til prevensjonsopplysning og veiledning har det blitt.

Kontroverser gjennom et hundreår

Det er rimelig å trekke fram tre kontroverser som stadig er tilbakevendende når 1900-tallets abort­lovgivning analyseres.

Sedelighetsspørsmålet er tilbakevendende i abortdebattene. Da krav om liberalisering av lov­givningen om abort kom opp i tiden rundt første verdenskrig, var en viktig motstand knyttet til frykten for utbredelse av et løssluppent liv. Kravet om liberalisering ble begrunnet med vanskelig­stilte kvinners usle kår og de store helsemessige fa­rene knyttet til illegale aborter. Motstanderne fryktet løsslupne tilstander. Dette var også frem­me i debatten om abortloven av 1960. Abortmot­standerne var skeptiske til opplysning om preven­sjon, det kunne motivere til utenomekteskapelig seksuell aktivitet, og det kunne på denne måten svekke ekteskapet som institusjon. Også i de siste debattene er dette framme, om enn med annen språkdrakt og med andre vendinger. Seksualmo­ral er et tilbakevendende tema.

Familiepolitikken er også mer generelt et te­ma. Først gjaldt det å hindre elendigheten, blant de fattige og i familier med mange barn. Siden skulle familieplanlegging hindre at kvinner skulle bli nødt til å gifte seg som unge. Det var arbeid­erkvinnene, de utslitte kvinnene med mange barn eller de unge og ressurssvake som sto i fare for å gifte seg som tenåringer. Abort som nødløsning når det manglet sosiale sikkerhetsnett, var del av kraftfulle argumenter. Mange ganger ble det un­derstreket at det ikke var egoismen som drev kvinner til abortinngrep, men nød. Det var ikke lett å få tilgang på trygge prevensjonsmidler, og det var lenge motstand mot at det offentlige skul­le gi veiledning og informasjon om prevensjon. Motstanderne av abort så abort som unødvendig, det fantes hjelpetiltak, og det var mulig med adopsjon. I dette ligger det også implisitte normer om familiestørrelse og når det er riktig å gifte seg og få barn. Dette kan også knyttes til idealer om det gode familieliv, det handler om ulike idealer for familier, og dette er også klassespørsmål. Klas­sespørsmålet var særlig markant når striden sto om de illegale abortene. De bedrestilte kunne ordne seg, arbeiderkvinnene ble henvist til bakga­ter og det illegale. Slike bilder ble også brukt i de­batten i 1996. Som politisk språk er det virk­ningsfullt.

Selv om det er vedvarende konflikter og store forskjeller i syn på abort, har det vært mye stillhet om abortspørsmålet i det siste. I medisinske fag­tidsskrift er dette et lite berørt tema (Fjær 1998) og det er lite samfunnsforskning om abort og forebygging av abort (Elvbakken 1999).

Kampen for rett til selvbestemt abort var del av kampen for kvinners råderett over egen kropp og rett til å kunne planlegge når og hvor mange barn de ville ha. Med enighet om at abort var et onde som kunne hindres gjennom familieplan­legging og sosiale tiltak, ble arbeidet for å fore­bygge abort konsentrert om å forebygge uplan­lagte og uønskede svangerskap. På mange måter ble det satt likhetstegn mellom det uplanlagte og det uønskede svangerskapet. God og lett tilgjen­gelig prevensjon skulle lette planleggingen og få ned tallet på aborter. Med langt bedre mulighet til å planlegge og med kvinnens rett til selvbe­stemt abort, er mye oppnådd. Dette er en frihet og gir mulighet til å slippe frykten for graviditet. På den annen side melder det seg da nye proble­mer. Det forutsettes at det er mulig og ønskelig å planlegge reproduksjonen. Men kanskje er ikke ønsket om å få barn åpent og erkjent. Det ikke-planlagte svangerskapet kan være ønsket. Ret­ten til å planlegge, kan bli tvangen til å planlegge. Når det er mulig å bestemme når det passer å få barn, er det da riktig å få barn når det, av ulike grunner ikke passer? 


 Kapittel 3 Abortpolitikk og reproduksjons-teknologi [9]

Regulering av reproduksjonen generelt og regulering av abort spesielt, har vært og er politisk kontroversielle og kraftfulle spørsmål. Religiøse og politiske konflikter knyttet til kjønn og klasse møtes i abortpolitikken, spørsmål om befolkningsregulering, om helseproblemer og om myndighet, for hvem og på hvilken måte. Det er både tendenser til dekriminalisering og rekriminalisering i abortpolitikken i dagens Europa (Rolston og Eggert 1994). På den ene siden ble abortlovgivningen i flere av de østeuropeiske landene endret i restriktiv retning etter murens fall, på den annen side er det tegn til liberalisering, også i de katolske landene.

Det hevdes ofte at den nye reproduksjonsteknologien, ulike former for kunstig befruktning, ultralyd og tidlig diagnostisering av fosteret, snur opp ned på abortdebatten. Kanskje gjør teknologien det, kanskje ikke? Med utgangspunkt i abortsituasjon, forståelse av problemet og kontroverser i politikken, drøftes mulige konsekvenser for abortpolitikken av ulike typer av  reproduksjons-teknologi.

Abortsituasjonen i Norge

Mellom 14 – 15 000 aborter foretas i Norge årlig. Mellom en av fire og en av fem kvinner opplever et abortinngrep i løpet av livet. Dette er en utbredt kvinneerfaring (SSB 1999). Det er langt flere aborter per kvinne i Russland, flere i Sverige og færre i Finland og Nederland (Simon 1998). Aborttallet har vært svært stabilt de siste 25-30 årene. I 1972 var det 12 000 aborter, i 2000 14 635 (SSB 2001). Antallet kvinner i fruktbar alder har økt med 100 000 fra 1979 til 1997. Det innebærer at abortraten (antall aborter per 1000 kvinner i fruktbar alder (15-44 år)), er redusert betraktelig. I 1974 var det 20 aborter per 1000 kvinner i aldersgruppen 15-44 år, mens det i 1998 var 15 per 1000 kvinner i denne aldersgruppen (SSB 1999). I 1999 ble det utført 13.4 abortinngrep per 1000 kvinner i alderen 15-49 år (SSB 2000).

Abortraten er høyest for kvinner i første halvdel av tyveårene, men i denne aldersgruppen er det også mange svangerskap. Antallet aborter blant kvinner mellom 15 og 19 år har sunket jevnt de siste årene. I denne gruppen ender 6 av 10 svangerskap med abort. Samtidig er det nå  færre svangerskap i denne aldersgruppen, enn det var tidligere (SSB 1999). I Norge er det sjelden med tenåringsgraviditeter, mens andre land, som USA, har en helt annen situasjon (Simon 1998). Her er det forholdsvis færre aborter blant eldre kvinner enn i 1970-årene.

Andelen aborter etter tolvte uke, seinaborter, har også vært nokså stabil, 2.5- 3 prosent av alle abortinngrep siden 1979 (SSB 1999). Av disse var om lag 4 av 10 forsinkede i 1997, de ble innvilget med sosiale indikasjoner. Grunnlaget for de resterende seine abortene er imidlertid noe endret, nå skjer flere av dem på grunnlag av kunnskap om fosteret. Indikasjonene kan være av mange typer og omfatter også foster med skader som er uforenlig med liv. I 1994 ble 507 søknader om abort etter 12 uke behandlet, i 1998 519. Noen søknader avslås, noen trekker søknaden, i 2000 ble det utført 513 aborter etter behandling i nemnd, av 630 behandlinger i nemnd, 530 innvilget (SSB 2000).

Abortlovgivning

Abortlovgivningen kan prinsipielt plasseres mellom forbudet mot abort og tvang til abort. Tvang til abort er kjent for grupper i befolkningen, i visse nasjoner og historiske perioder. Mellom forbud og tvang befinner det seg en rekke reguleringer av adgangen til å få utført abortinngrep. I europeisk sammenheng er de to viktigste prinsippene i dag indikasjoner som grunnlag for inngrep og kvinnens selvbestemmelse i spørsmålet om abort.

Forbud Indikasjoner grunnlag for inngrep  Selvbestemmelse  Tvang (til abort)

Indikasjonene kan være av ulike typer, ofte kalt smale eller vide, og til selvbestemmelsen kan det knyttes ulike typer av betingelser. I Tyskland og Frankrike (Rolston og Eggert 1994) er det for eksempel obligatorisk betenkningstid, obligatorisk rådgivning er det også i noen land. At abortinngrepet koster penger, er hindre i noen land. Dette kan betraktes som et bidrag til å redusere omfanget av abortinngrep (for eksempel vanlig i USA og Canada, Simon 1998). Adopsjon er lansert som et alternativ til abort. Tvang til abort er realitet i visse situasjoner i Østen, og i Skandinavia var det lovgrunnlag for tvungne abortinngrep i mellomkrigstiden (Palmblad 2000).

Sedelighet, selvbestemmelse og planlegging

Sedelighetsspørsmålet er tilbakevendende i abortdebattene. Da krav om liberalisering av lovgivningen om abort kom opp i tiden rundt første verdenskrig, var en viktig motstand knyttet til frykten for utbredelse av et løssluppent liv. Kravet om liberalisering ble begrunnet med vanskeligstilte kvinners usle kår og de store helsemessige farene knyttet til illegale aborter. Motstanderne fryktet løsslupne tilstander. Dette var også fremme i debatten om abortloven av 1960. Abortmotstanderne var skeptiske til opplysning om prevensjon, det kunne motivere til utenomekteskapelig seksuell aktivitet, og det kunne på denne måten svekke ekteskapet som institusjon. I de politiske diskusjonene brukes det ulike bilder av abortsøkende kvinner, først begrunnet bildene av de nødstilte kvinnene liberalisering av tilgangen til abort. Det var arbeiderkvinnene, de utslitte kvinnene med mange barn eller de unge og ressurssvake som stod i fare for å gifte seg som tenåringer. Abort som nødløsning og mulighet uten sosiale sikkerhetsnett, var del av kraftfulle argumenter. Mange ganger ble det understreket at det ikke var egoismen som drev kvinner til abortinngrep, men nød. I debattene ble også bildene av egoistiske karrierekvinner brukt, og egoismen brukes stadig i argumentasjonen. For motstanderne av abort ses abort som unødvendig, det finnes hjelpetiltak, og det er mulig med adopsjon. 

Kvinnens selvbestemmelse er sentral verdi for kvinnebevegelsen. Arbeidet for utbredelse av prevensjon og liberalisering av abortlovgivningen var del av kampen for råderett over eget liv og kropp. Dette var også en kamp for retten til å få ønskede barn, til det beste både for barnet og kvinnen. Dette argumentet var typisk i debattene på 1970-tallet, men er ikke lenger et argument som brukes. Spørsmålet om kvinnen selv kunne bedømme sin situasjon, ble for alvor ble del av debatten før loven av 1975. Kampen for selvbestemmelse var også en kamp mot umyndiggjøringen kvinner opplevde i og gjennom nemndene. Kampen for rett til selvbestemt abort var del av kampen for kvinners rett til å kunne planlegge når og hvor mange barn de ville ha. Det var ikke lett å få tilgang på trygge prevensjonsmidler, og det var lenge motstand mot at det offentlige skulle gi veiledning og informasjon om prevensjon. Med enighet om at abort var et onde som kunne hindres gjennom familieplanlegging og sosiale tiltak, ble arbeidet for å forebygge abort konsentrert om å forebygge uplanlagte og uønskede svangerskap. På mange måter ble det satt likhetstegn mellom det uplanlagte og det uønskede svangerskapet. God og lett tilgjengelig prevensjon skulle lette planleggingen og få ned tallet på aborter.

Arbeidet for å fremme det planlagte og ønskede svangerskapet, for retten til å planlegge reproduksjonen, kan ha gjort det nødvendig å planlegge den. Med langt bedre mulighet til å planlegge og med kvinnens rett til selvbestemt abort, er mye oppnådd. Dette er en frihet. På den annen side forutsettes det at det er mulig og ønskelig å planlegge reproduksjonen. Kanskje er ikke ønsket om å få barn åpent og erkjent. Det ikke-planlagte svangerskapet kan være ønsket. Retten til å planlegge, kan bli tvangen til å planlegge. Når det er mulig å bestemme når det passer å få barn, er det da riktig å få barn når det, av ulike grunner ikke passer?

Til slike spørsmål bringer ny reproduksjonsteknologi nye problemstillinger. Fra 1980-tallet ble ultralyd og fostervannsprøver introdusert i svangerskapsomsorgen. Det ga mulighet til å få kjennskap til fosteret i mors liv. Det første prøverørsbarnet ble født i Storbritannia i 1979, samtidig som retten til selvbestemt abort ble innført i Norge. Reproduksjonsteknologien gir nye muligheter til kvinner som ikke kunne få barn, med ulike typer av kunstig befruktning, befruktning utenfor livmoren, prøverørsbarn og en blomstrende teknologisk utvikling har bidratt til at spørsmålet om retten til å få barn diskuteres. For å drøfte hvilke sider av abortpolitikken som utfordres og muligvis endres i kjølvannet av reproduksjonsteknologiens utvikling, trengs det å se nærmere på ulike typer av reproduksjonsteknologi og hvilke sider ved politikken den eventuelt utfordrer.

Hva slags reproduksjonsteknologi snakker vi om?

De nye gir seg til kjenne i spørsmål knyttet til de selektive abortene, aborter på grunnlag av kunnskap om fosteret. Dette er på mange måter problemstillinger gitt av ny teknologi, selv om selektive aborter ikke er et helt nytt fenomen. Abort der det var fare for arvelig sykdom hos fosteret, har vært et legitimt grunnlag fra 1960-loven, og dette grunnlaget for abort, støttet også Kristelig Folkeparti den gangen.

Hva mener vi så med ny reproduksjonsteknologi, teknologien på reproduksjonens område. Begrepene er selvfølgelig aldri uten verdier, aldri nøytrale. Noen tenker kanskje umiddelbart på det mest avanserte, som muligheten til at menn kan bære fram barn, kunstige livmødre og avanserte teknikker for å bøte på barnløshet, andre på dagens sikre og ufarlige prevensjon. Generelt kan reproduksjonsteknologi bidra til å hindre befruktning, gi mulighet til å unngå å få barn og mulighet til å få barn når det ikke uten videre skjer. Men reproduksjonsteknologien inkluderer også alle mulighetene til å følge med i svangerskapet, til å få kjennskap til fosteret i mors liv og i større grad til å behandle foster i livmoren. Fostermedisinen er høyteknologisk, og den utvikles stadig.

Med utgangspunkt i konfliktlinjene i norsk abortpolitikk, kan de ulike typene av teknologi på reproduksjonens område tenkes å prege abortpolitikken på ulike måter. I den videre drøftingen av mulige utfordringer for dagens abortlov og abortpolitikk fra ny reproduksjonsteknologi, tas tre tema opp: prevensjon, fosterdiagnostikk og kunstig befruktning. Dessuten berøres to tema som kan bli viktige framover, hva som skal skje med abortmateriale og konsekvenser av ulike abortmetoder. Ønsket er å få fram hvilke av kontroversene knyttet til abortspørsmålet som aktualiseres av at ny teknologi tas i bruk på reproduksjonens område.

Prevensjonsteknologien  

En viktig bakgrunn for kravet om å få regulert adgangen til abort, var mangel på og dårlige prevensjonsmidler. Dårlig og lite tilgjengelig prevensjon ble sett som problem og bedret kunnskap om og tilgang til prevensjon ville nærmest automatisk redusere aborttallet. Prevensjon skulle sikre at barn ble født når de var ønsket og med god prevensjon var det ikke nødvendig med abortinngrep. I og med at abort ble en løsning når prevensjon var vanskelig tilgjengelig eller usikker, kan god tilgang på sikker prevensjon gjøre abort mindre legitimt.

Det pekes på at reduksjonen i antallet tenåringsgraviditeter og aborter blant de yngste kan tilskrives bedre kunnskap og veiledning om prevensjon og det at prevensjonsmidler er langt mer tilgjengelige enn tidligere. Her synes det også som de såkalte Helsestasjonene for ungdom er viktige (Elvbakken 1999b). Det gjøres forsøk med at jordmødre og helsesøstre skriver ut p-piller i Trondheim. Bruk av p-piller gir større sikkerhet mot graviditet, enn for eksempel kondom og pessar, men beskytter ikke mot seksuelt overførbare sykdommer. Tilgangen til nødprevensjon eller dagen derpå- piller, knyttes videre til reduksjonen i antallet tidlige svangerskap og aborter (Blom og Elvbakken 2001). I debatten om abortlovgivningen på 1970-tallet var det skepsis mot veiledning om bruk av prevensjon fra abortmotstanderne, den synes nå å være stilnet. Bruken av spiral har også vært drøftet i forbindelse med abortspørsmålet. I og med at spiralen hindrer befruktede egg å feste seg i livmoren, er den sett som en form for abortmiddel. Også dette temaet var fremme i diskusjonen om abortloven på 1970-tallet, men synes ikke lenger å være tema.

Epidemiologen Finn Egil Skjeldestad peker på at aborttallene blant kvinner over 30 år i Norge tilsvarer det som kan tilskrives svikt ved perfekt bruk av prevensjon (Skjeldestad 1998). Dette kan indikere at det er lite uønskede svangerskap blant kvinner over 30 år i Norge, men sier også at det er få aborter i denne aldersgruppen. Det har blitt færre svangerskap og færre aborter blant de yngste kvinnene og omfanget av abortinngrep etter fylte 30 år svarer til antallet svangerskap ved perfekt bruk av prevensjon, - men hva så med kvinner i tyveårene. I denne aldersgruppen er det mange fødsler og mange aborter. Det er ikke rimelig å tro at kvinner i denne aldersgruppen har mindre kjennskap til prevensjonsmidler og dårligere tilgang til dem. Fra statistikken vet vi at det ikke bare er kvinner som ikke lever i parforhold som tar abort, det gjør både gifte og samboende kvinner i tyveårene. Av alle kvinner som tok abort i 2000, var 45 prosent gifte eller samboere. Mange utsetter barnefødsler til etter fylte 30 år, til utdanningen er gjennomført og paret er etablert. Når kvinner velger abort, er det gjerne forholdet til mannen som avgjør valget. Det er ikke så mange og grundige studier på dette området, men forholdet til mannen synes å være viktig for kvinnens valg (Skjeldestad 1998).

Bruk av prevensjon gjør det mulig å unngå å bli gravid om det ikke er ønsket. Tilgjengelig og god prevensjon gjør det mulig å planlegge å få barn. Det som tidligere var skjebne, - å bli gravid når det kanskje ikke passet, er ikke lenger skjebne. Men skjebnen kunne også være et gode, barn kunne være velkomne, selv om de ikke var planlagte. Mange kvinner som velger abort, bruker ikke prevensjon. Men det trenger ikke bety at de planlegger og ønsker barn, åpent og bevisst. Kanskje er det slik at mange av kvinnene som tar abort, ønsker seg barn, og dermed ikke bruker prevensjon. Kanskje ikke helt klart og åpent, kanskje er ikke alle ønsker og følelser fremme til planlegging. – Og kanskje er det i slike tilfeller det kan komme til konflikter mellom partnere. Uplanlagte svangerskap kan ende med abort, nærmest fordi det er en norm å planlegge barnefødslene. Danner slurv og uansvarlighet eller motstridende ønsker om samliv, barn og livsløp bakgrunn for valg av abort? Her trengs det mer kunnskap.

Fosterdiagnostikk

Fosterdiagnostikken har vært gjenstand for en enorm utvikling de siste 10-20 årene. Med ultralydteknologien ble det mulig å følge fosterets utvikling, tilstand og vekst. Bruk av ultralyd i svangerskapsomsorgen har vært omdiskutert, som rutinemessig undersøkelse og i hvilken grad kvinner oppfatter tilbudet om slik undersøkelse som et tilbud (Sætnan 1995). Bruk av ultralyd bidrar også til at vordende foreldre får mer eller mindre tydelige bilder av fosteret. En slik synliggjøring av fosteret griper inn i debatten om fosterets status. Et konkret bilde av fosteret, bidrar til å individualisere fosteret. Inntil nylig har ultralydteknologien vært brukt etter svangerskapets 12. uke, etter grensen for kvinnenes selvbestemmelse i spørsmålet.

Gjennom bruk av ultralyd kan misdannelser eller andre problemer hos fosteret oppdages. Det rutinemessige tilbudet om ultralydundersøkelse som gravide tilbys, kan gi kunnskap om skader, sykdom eller andre avvik hos fosteret. Selv om antallet aborter på grunnlag av kjennskap til fosteret er lite i Norge, er det en tendens til at flere av abortene etter 12. uke knyttes til avvik eller sykdom hos fosteret. Dette kan være svært ulike diagnoser. Noen av abortene på grunnlag av kjennskap til fosterets tilstand, kan være abortinngrep der fosterets tilstand ikke er forenlig med liv. På denne måten kan enkelte sene aborter være alternativ til dødfødsel. Sosiologen Ann R. Sætnan (1995) har gjort undersøkelser av kontroverser knyttet til bruk av ultralyd, spesielt gjennom analyse av konsensuskonferansen om bruk av ultralyd i svangerskapsomsorgen i 1986. Hun har også gjort en undersøkelse blant kvinner der rutinemessig bruk av ultralyd ga kunnskap om fosteret som var av en slik art at svangerskapet endte med abortinngrep (Sætnan 2000).

Stadig mer forfinet teknikk for ultralydundersøkelser, innebærer mulighet til sortering. Etter hvert blir fosteret i større grad betraktet og sett som individ. Det er mer synlig. Som konsekvens av den nye situasjonen, endres ikke bare synet på fosteret, abort som tema, blir del av nye spørsmål. Siren Gjertsen (1995) peker på at abortspørsmålet i større grad enn å være et kvinnepolitisk tema, blir et spørsmål for en fosterpolitikk.

Nå tilbys også ultralydundersøkelser kommersielt fra tiende uke, som tilbud hos private leger. Det gjør det mulig for foreldre å skaffe kunnskap om fosteret allerede innenfor grensen for selvbestemt abort. I prinsippet gir det en ny mulighet for å velge eller velge bort barn. Spørsmålet er ikke bare om den gravide velger å få eller ikke få barnet, men om dette fosteret skal velges eller velges bort. Her ligger nye muligheter til seleksjon. Det er reist spørsmål om å endre grensen for selvbestemmelse til tiende uke av svangerskapet for å hindre at seleksjon skal kunne finne sted innenfor rammen av kvinnens selvbestemmelse. Forslaget har ikke vunnet særlig gehør. Det synes også umulig å kappes med den teknologiske utviklingen ved å endre grensen for selvbestemmelse, det forventes at diagnostiske metoder stadig vil utvikles.  

Også teknologien med fostervannsprøver kan gripe inn i abortdebatten. Å ta ut prøver av fostervannet for analyser, gjør det mulig å undersøke om fosteret er friskt, men er ikke uten risiko. Fostervannsprøver gir en sorteringsmulighet og gjør det mulig å velge bort, foreløpig er det imidlertid ikke mulig innenfor grensen for selvbestemmelse. Men det at kunnskap om fosteret kan hentes og at det kan innvilges abort på visse premisser etter tolvte uke, innebærer muligheter til å sortere.

Å undersøke prøver av fostervannet har vært mest vanlig å gjøre når kvinnen har vært over en viss alder, dette er knyttet til ønsket om å undersøke om fosteret kommer til å fødes med Down syndromet. I 1993 kunne for eksempel vel 900 av i alt vel 1300 fostervannsprøver analysert knyttes til kvinnens alder. De vel 1300 prøvene ga 82 funn, og dette resulterte i 56 aborter (Stortingsmelding 36, 1995-96). Dette antyder at det tas svært mange prøver som ikke gir funn av avvik, men dersom det finnes avvik hos fosteret, ender nesten to av tre svangerskap med abort. På dette området trengs det mer kunnskap. Med nye muligheter for å få kunnskap om fosteret i mors liv, er det et potensiale for økt forekomst av selektive aborter. Norsk abortstatistikk tyder ikke på en slik utvikling, med bemerkelsesverdig stabile aborttall, men likevel, - mye diagnostiske muligheter, kan bidra til at grenser flyttes. Et tilbud til gravide kvinner over en viss alder om å undersøke om alt er i orden med fosteret, kan være ønsket av kvinnen, - og er alt i orden, kan vissheten gi lettelse og redusert bekymring. Men dette kan framstilles som rutine, noe kvinner ikke kan reservere seg mot, kanskje kan kvinner også føle seg tvunget til å ta mot tilbudet. – Og er noe galt med fosteret, kan kvinnen igjen føle seg tvunget til å velge abort, for ikke å belaste familie, samfunnet eller det kommende barnet. Vurderinger i slike situasjoner er vanskelige og mangefasetterte. Er det slik at tilbud om fostervannsprøver oppfattes som tilbud, hva slags valgsituasjon setter det kvinner i at slike prøver vurderes tatt og hva slags veiledning gis kvinner i slike spørsmål? Dette er spørsmål i et forskningsprosjekt som nylig er satt i gang ved Senter for samfunnsforskning i Bergen, med forsker Thorvald Sirnes og stipendiat Sølvi Marie Risøy.

O`Connor, Orloff og Shaver (1999) peker på at de debattene som følger med endringer og utvikling av nye metoder innenfor fosterdiagnostikken får ulike uttrykk, avhengig av abortlovgivningen. Der spørsmålet om abortinngrep avgjøres av legen, og i prinsippet er et medisinsk spørsmål, mener de også spørsmålet om abortinngrep på grunnlag av kunnskap om fosterets tilstand lettere blir et medisinsk spørsmål og i mindre grad blir gjenstand for politiske kontroverser. Dette eksemplifiseres av den britiske debatten om selektiv abort, der det er åpnet for slike aborter relativt sent i svangerskapet, men der også abort innen tolvte uke avgjøres av legen. På den annen side er debatten i USA helt annerledes, der abort er kvinnens rett, men der det er en sterk debatt om det etiske grunnlaget for selektive aborter.

Hva driver den teknologiske utviklingen på reproduksjonens området? Dette er ikke et enkelt spørsmål, og svarene kan være mange. Selv om vordende foreldre er spente på hvordan deres barn kommer til å bli, hevdes det at det ikke er kvinner som krever å få vite noe om fosteret, det er teknologene (legene) som i stor grad presser fram kunnskapen om fosteret. At tilbudet om ultralydundersøkelser kom til å framstå som obligatoriske og at kvinner lenge ikke var klar over at dette var tilbud, kan støtte det synet at teknologiske nyvinninger er medisinsk skapte, mer enn ønsket av kvinnene. De berømte bildene av fosteret i mors liv, har fascinert mange, og de kan ha bidratt til å søke kunnskap om livet i kvinnens mage, skjult for det blotte øye. Samtidig som det er fristende å ønske å vite, kan mange være uforberedt på kunnskapen som kan fås ved den nye teknologien.

Retten til selvbestemt abort knyttes til kvinnens rett. Den teknologiske utviklingen innenfor fostermedisinen bidrar til å individualisere fosteret. Bruk av ultralyd tidlig i svangerskapet og annen synliggjøring av fosteret, bidrar til en konsentrasjon om fosteret, og det åpner muligvis for en ny debatt om fosterets rett til ikke å bli valgt bort. Å se kvinnen som fosterets mulige fiende, er imidlertid meget problematisk. Synet på legitime og ikke legitime grunner for å velge abort, er viktig for hvordan kvinners valg vurderes.

Dette gjør noe med synet på fosteret, på den ene siden gjør den nye teknologien sortering mulig, på den annen side forsvares også fosteret, som menneske. Sortering er aktuelt innenfor rammen av det selvbestemte. Om ikke lenge vil det være mulig å få kjennskap til fosterets kjønn som tilbud i markedet for private helsetjenester, også innenfor grensen for kvinnens rett til selvbestemt abort, innen tolvte uke. En undersøkelse av holdninger til abort og grunner for abort i Norge (Stenvoll 1998), viser at det er et nokså restriktivt syn på selektiv abort i den norske befolkning.

I en studie av debattene om bioteknologi og fosterdiagnostikk på begynnelsen av 1990-talet, viste Gjertsen (1995) at det skjedde omdefineringsprosesser av politikken på dette området, at abortpolitikk ble fosterpolitikk. Gjennom debatten om bioteknologi og fosterdiagnostikk, mener hun det kom en slags motoffensiv. Det kunne se slik ut før den siste stortingsmeldingen (Stortingsmelding 16, 1995-96), om erfaringer med abortloven. Da var igjen spørsmål knyttet til teknologi og diagnostikk definert som abortpolitikk og innsatsen etter debatten gjaldt det å skulle forebygge abort og uønskede svangerskap.

Kunstig befruktning og donasjoner – om retten til å få barn

Ikke bare er det sterk utvikling av teknologien på fosterdiagnostikkens område, det er også brakt fram en rekke nye muligheter for å hjelpe kvinner og par som ikke kan få barn på naturlig måte. Dette temaet drøftes ikke her, ønsket er bare å få fram at den teknologiske utviklingen på reproduksjonens område også omfatter metoder og strategier for å få barn, og at nye metoder og teknologier kan bidra til å utfordre kontroversene i abortpolitikken. 

Aldri har så mange eller så stor andel av kvinnene fått barn her i landet, noen peker på at det har skjedd en demokratisering av fordelingen av det å få barn. Mer enn ni av ti kvinner får barn. Samtidig som mulighetene til å behandle barnløshet er bedret, med ulike typer av kunstig befruktning og kirurgiske inngrep, er utsikten til at barnløse kan få egne barn blitt bedret. Det drøftes imidlertid om barnløshet som sykdom skal gis behandling av det offentlige og om dette er en sykdom som skal gis prioritet i helsetjenesten. Prioriteringsutvalget (NOU 1998) slår fast at det å få barn ikke er en rett, og det å behandle barnløshet gis lav prioritet. Abort har på den annen side høy prioritet, lov om svangerskapsavbrudd pålegger helsetjenesten å sørge for at kvinnen får utført inngrepet, uten opphold. At en gravid kvinne skal kunne avbryte svangerskapet er en rettighet, det å få hjelp til å få barn er ikke det. Det kan være grunnlag for uenighet om rimeligheten av at abortinngrep er kostnadsfritt, mens det å få utført ulike typer av inngrep for å kunne bli gravid, betales dyrt av mange barnløse. Kvinner har rettigheter er knyttet til abort, selvbestemmelsen gjelder denne delen av reproduksjonen, men kvinner har ikke samme rettigheter til hjelp for å kunne bli gravide.

Det har vært flere debatter om anonym donasjon av sæd her i landet. Sæddonasjon har vært brukt ved kunstig befruktning lenge. Nå debatteres også donasjon av egg og mulige utlån av livmødre. Det lanseres muligheter for at barn kan fødes med fire eller fem foreldre, en sosial mor og far, en biologisk far, sædgiveren og en biologisk mor som er eggdonerende (som også leverer det genetiske grunnlaget) og en biologisk mor som låner ut sin livmor. Det er vel ikke akkurat omfanget av slike tilfeller som utfordrer abortdebatten og abortpolitikken, men slike muligheter kan gjøre noe med synet på fruktbarhet, for retten til å få barn og ikke få barn.

Hva skal kunne gjøres med abortmaterialet?

Adgangen til å gjøre befruktede egg og abortmateriale til gjenstand for forskning drøftes. Det forventes at regjeringen Stoltenberg vil åpne for å tillate slik forskning. Sirnes (1996) har sammenlignet britiske parlamentsdebatter og norske stortingsdebatter på disse områdene. I Storbritannina, der abort er et medisinsk spørsmål, ser det ut til at det teknologiske har et annet rom, der var det for eksempel liten skepsis til det å drive forskning på egg, og abort foretas mye senere der enn i Norge. Å ville forhindre forskning på abortmateriale, knyttes til fosterets verdi. En motstand mot forsking på abortmateriale, av hensyn til fosteret, kan oppfattes som en konsesjon til abortmotstanderne. Den som aksepterer abort, må kunne akseptere at abortmaterialet brukes i forskningens tjeneste. – En slik tanke kan synes rasjonell og logisk. Men også den som aksepterer abort, kan ønske at abortmaterialet behandles med respekt.

I denne sammenhengen er det også tatt til orde for at aborterte fostre skal begraves eller plasseres i minnelunder. Et utvalg nedsatt av Statens helsetilsyn utredet i 1997 spørsmålet om gravlegging av aborterte fostre. Dette vakte stor debatt. Abortmotstanderne ville at aborterte fostre skulle gravlegges, kvinnene kunne komme til å angre og kunne søke trøst ved en grav. Tilhengerne av dagens abortlovgivning anså dette synet som krenkende for kvinner som valgte abort. I saken kom det også fram at Rikshospitalet i lang tid hadde sendt aborterte fostre til gravlegging, uten at kvinnene visste om det. Praksis ble vurdert som ulovlig og stanset. I disse spørsmålene utfordres mange og muligens motstridende opplevelser og følelser knyttet til svangerskap og valg av abort. Drøftinger av fosterets status og de flertydige og muligens motstridende følelsene knyttet til svangerskapet og aborten kommer til syne. I debattene er det også påfallende hvordan bildene som ble brukt i debattene om abortlovgivningen hentes fram.  

Gjennom debatten om gravlegging ble tekniske detaljer om abortmaterialets karakter og status løftet fram gjennom ulike innslag i media. Dette kan betraktes som en konkretisering, en måte å avmystifisere aborter på. Mange befruktede egg gir ikke erfarte svangerskap, i prinsippet kan enhver menstruasjon være en abort. Synliggjøringen av fosteret gjennom bilder fra livmoren har på den ene siden gitt et annet mentalt bilde av fosteret og har også bidratt til å gjøre fosteret til noe annet enn celleklumpen det gjerne ble snakket om på seksti- og syttitallet.

Ny abortmetode

Også på en annen måte har den nye teknologien gitt en konkretisering av aborten som prosess. Tilgangen til nye abortmetoder, den såkalte abortpillen, avløser det kirurgiske inngrepet. Abortpillen fører til en avstøting av fosteret fra livmoren, kvinnen erfarer hva aborten er. Det hevdes at kvinnene på denne måten får en mer konkret erfaring med hva abortinngrepet er, hun kjenner og erfarer utstøtningen. Og slik kan også kvinnen bearbeide sorgen. Metoden er billigere og har færre komplikasjoner enn det kirurgiske abortinngrepet, medisinske aborter t anses som mer skånsomme enn kirurgiske inngrep, selv om kirurgiske abortinngrep i Norge er så godt som komplikasjonsfrie. Dette kan også være tvetydig. At kvinnen skal kjenne hva hun gjør, kan også ha et element av straff i seg. Hun skal kjenne at liv går tapt. Helsepersonell skal ikke gjøre inngrepet for henne, ta liv etter hennes bestilling. Foreløpig er medikamentell abort et tilbud og et forsøk i Norge. Det trengs mer kunnskap om erfaringene med denne abortmetoden, hva den gjør for synet på abort og hvilke erfaringer kvinner har.

Teknologi og natur

Kampen for kvinners kontroll over reproduksjonen er viktig – som del av kvinnepolitikken. Retten til selvbestemt abort og retten til selvbestemt svangerskap hang sammen. Retten til å la være å få barn, var også et argument for barnets rett til å bli født ønsket. Begrunnelsene for retten var mye knyttet til kvinners (og barns) livsvilkår. Med gode materielle kår og med god prevensjon, trengs det da aborter? Er det unødvendig? Er det en nødrettssituasjon, nå som før?

Det offentlige og private organisasjoner har satset mye på å forebygge uønskede svangerskap og abort (Apold 1998, Elvbakken og Mæland 1997, Elvbakken 1999b, Riise 1998). I det forebyggende arbeidet er abort et onde, og abort forebygges ved å forebygge uønskede svangerskap. Det ligger videre som premiss at det er uønskede svangerskap som fører til abort. Innsatsen konsentreres om å dyktiggjøre unge, først og fremst, til å bli gode prevensjonsbrukere og å planlegge svangerskap. Det ikke-planlagte blir det uønskede og det uønskede svangerskapet ender med abort. Er noen av de 14 000 abortene i Norge unødige? Det kommer an på hvordan abort betraktes. For den som teller tapte liv er det for mange, den som vurderer rater blant fruktbare kvinner, synes tallet er lavt og det er synkende.

At et svangerskap er uønsket, rommer mange situasjoner. Svangerskap kan være uønskede av kvinnen, mannen og av staten. Forebygging av uønskede svangerskap er ikke bare tiltak for å unngå abort, men kan også være tiltak for å hindre at noen får barn. Sterilisering i tidligere tider var et slikt tiltak. Innsats for å hindre uønskede svangerskap kan være statlig kontroll med hvem som bør føde barn, og når. – Om det ikke skjer tvangssterilisering, er det ikke ønskelig at kvinner som ikke kan ta seg av sine barn, som psykisk utviklingshemmede eller rusmisbrukere, får barn. I slike tilfeller kan det heller være for samfunnet (på barnets vegne), enn for kvinnen svangerskapet er uønsket. Forebygging av uønskede svangerskap kan også være innsats for å unngå uheldige og dyre familiesituasjoner, for eksempel alenemødre-liv i ung alder. Det er et dilemma at innsatsen kan få preg av å være bedrevitende ved å si når det ikke passer å få barn. Barn skal planlegges og barn skal komme når det passer. Konsekvent bruk av prevensjon kan gjøre gjennomføring av ikke-planlagte svangerskap umulig. Hvis abort følger av konsekvent prevensjons-bruk, kan det føre til at det å velge å gjennomføre et ikke-planlagt svangerskap blir umulig. Kanskje handler denne problematikken ikke bare om hva som er legitime grunner til å la være å få barn, men også når det er legitimt, for helsearbeidere, for kvinnen selv, for mannen?

For kvinner over 30 år svarer aborttallet til antall svangerskap prevensjons-svikt ville gi ved perfekt bruk av prevensjon. Det tyder på av kvinner over 30 er gode prevensjonsbrukere, om prevensjonen svikter, ender svangerskapet med abort. Denne gruppen kan være de gode planleggerne.

Det er et politisk mål å unngå tidlige svangerskap. At unge skulle slippe å gifte seg og få barn så tidlig, var et viktig argument for en liberal abortlovgivning på 1970-tallet. Abortraten og antallet svangerskap blant de yngste har gått ned. Kanskje har også de unge blitt gode, eller bedre planleggere. Å få barn før fylte tyve år er ikke god tone i dag. Først skal utdanningen prioriteres. Selvsagt er det et gode at tenåringer ikke må bli mødre, om de ved uhell eller uforsiktighet blir uønsket gravide. Samtidig er det ikke gitt at det å bli mor eller far for en 19 åring er det verste som kan skje. Kanskje er det både ønsket og velkomment å få barn tidlig.

Den høyeste abortraten og de fleste svangerskapene kommer i tyveårene (SSB 1999). Og det er mange aborter også blant gifte og samboende par i tyveårene uten barn. Her er raten høyere enn sannsynlig svikt ved perfekt bruk av prevensjon skulle tilsi. Er det uttrykk for at tyveårene er preget av lite planlegging? Eller er det slik at retten og muligheten til å velge når barnet skal komme, gjør det å få barn til et spørsmål om planlegging? Kanskje er det motstridende ønsker i paret eller hos den enkelte, ville det være fint å få barn, ville det befeste kjærligheten, eller ville det passe bedre en annen gang? – Kanskje er valgene i tyveårene vanskelige. Kanskje er det også slik at kroppen ønsker graviditeten, at det er noe som driver formeringen gjennom, ikke rasjonelt og kalkulerende, men ønskelig likevel. Seksualiteten og kjærligheten har naturlig noe med forplantning og svangerskap å gjøre. Menneskelivet er ikke alltid slik at alt skal planlegges. Dette er muligheter, og slike forhold kan ligge bak det faktum at aborttallene er høyest i tyveårene. Kanskje er retten til å planlegge blitt tvangen til å planlegge, - og kanskje kunne noen av abortene blant kvinner i tyveårene vært unngått, om skjebnen hadde fått rå - litt mer. Skjebnen kan også gi frihet, til leve uten så nøye planlegging.

Spørsmålet er om retten og friheten til å planlegge også representerer en tvang til å planlegge. Dette er et viktig tema. Spenninger mellom frihet og disiplin er viktige som trekk ved det moderne generelt. Å planlegge reproduksjonen er også en disiplinering, å ikke gi etter for lysten til å få barn, om det ikke passer. Disiplinering kan komme innenfra, gjennom ønsket om å unngå graviditet og barn, fra gammelt av er mange metoder for å unngå svangerskap kjent, faktisk ble antallet barn i familiene redusert før prevensjon ble lett tilgjengelig og mens abort var ulovlig (Blom 1980). Det krevde samarbeid og ønske fra både mann og kvinne. Også samfunnet omkring kunne kreve disiplin og kunne anse det å få mange barn som uansvarlig, som i Odda i mellomkrigstiden (Danielsen 1999).

Med den nye teknologien og debattene på slutten av 1900-tallet, introduseres også nye problemstillinger i spørsmålet om retten og plikten til å planlegge. Også mulighetene til sortering, til selektiv abort, kan bli plikten til å kontrollere fosterets tilstand før det avgjøres om det har livets rett. De teknologiske framstegene er tvetydige. Å benytte seg av muligheter til å diagnostisere fosteret, kan bli en plikt, heller enn en frihet. Med mindre rom for skjebnen i reproduksjonen, med det planlagte som ideal og norm, kan retten til å planlegge bli plikten til å planlegge.

Kapittel 4  Om abort og abortvirksomhet i Norge

Fra abort ble legalisert i Norge, gjennom iverksettingen av lov om svangerskapsavbrudd fra 1960 i 1964, har det vært ført abortstatistikk. Statistisk sentralbyrå har publisert årlige oversikter over abortingrep på grunnlag av meldeskjema knyttet til innvilgelse av abortsøknader, og fra 1979 på grunnlag av begjæringer om abort. Melderutinene og dermed statistikkgrunnlaget har variert noe med årene, men generelt er statistikken betegnet som god. I forbindelse med forarbeidene til loven fra 1960 ble antallet legale og illegale aborter beregnet. I dette kapitlet tas noen sider ved abortsituasjonen i Norge opp. Først presenteres noen hovedtrekk ved abortsituasjonen, basert på statistikken fra SSB. Dernest presenteres og drøftes resulatater fra en undersøkelse av abortvirksomheten ved norske sykehus og funn fra en undersøkelse av Alternativ til Abort i Norge – en organisasjon med rådgivning av gravide i abortspørsmål som oppgave. 

Abortstatistikk og abortepidemiologi

Abort var illegalt og straffbart de første seksti årene av hundreåret, derfor er det selvfølgelig store problemer med statistikken. Noe vites likevel om omfanget av abortinngrep fra tiden før abort ble avkriminalisert. I forarbeidene til lov om svangerskapsavbrudd fra 1959 ble beregninger av antall aborter i Norge fra 1920 til 1954 offentliggjort (se Blom 1980:273). Det skilles mellom legale og illegale aborter og kvinnenes sivilstand er oppgitt. Blom viser til at det beregnede antallet aborter viste sterk og jevn vekst fra 1920 til 1954.

Dernest viser beregningene at omfanget av de legale abortene økte svært lite fra 1933 til 1949, mens de kriminelle abortene steg desto sterkere. I 1933 var andelen legale aborter høyest og utgjorde 44 prosent av alle aborter. Dersom kriminelle og legale aborter ble sett sammen, økte andelen gifte blant kvinnene som fikk utført abort, fra 40 prosent i 1920 til 75 prosent i 1954,  og andelen ugifte gikk tilsvarende ned. For de legale abortene, var de gifte kvinnene i hele perioden i stort flertall, med 72 prosent i 1920 og 1933, og 80 og 81 prosent i 1949 og 1954. Beregningen anslo at om lag 70 prosent av dem som fikk abort utført før krigen, var ugifte kvinner, dette snudde etter krigen, til 38 og 27 prosent av de kriminelle abortene. Ut fra beregningene ser det altså ut til at abortbildet fra 1920 til 1954 ble endret. Fra en situasjon i 1920 med få abortinngrep (715), men der flertallet var kriminelle og seks av 10 kvinner var ugifte, til en situasjon i 1954, - der det totale antallet hadde økt mer enn 10 ganger og der tre fjerdedeler av kvinnene var gifte kvinner og to tredjedeler av abortene var kriminelle.

Etter at loven i 1978 ble endret og ga kvinnen rett til å velge abort innen svangerskapets 12. uke, stoppet veksten i aborttallet, og antallet aborter har vært nokså stabilt. Fra 1979 og fram til 1999, har antallet aborter variert mellom knapt 13 500 (i 1980) og vel 16 200 (i 1989), med et årlig gjennomsnitt på 14 600 (SSB 2000).

Det må understrekes at antallet aborter sier lite om hvor vanlig abortinngrep er. Det er viktig også å vurdere forekomsten av abort i forhold til antallet kvinner i fruktbar alder. Dette tallet økte sterkt på 1900-tallet, bare fra 1980 til 2000 økte det med 100 000 (SSB). Med dette kan det sies å være et hovedinntrykk at andelen av alle kvinner i fruktbar alder som tar abort ikke har økt de siste førti årene. Bak disse tallene kan det skjule seg mange endringer, noe som ikke skal drøftes i detalj her, men de store linjene er meget interessante.

De siste tiårene har aborthyppigheten vært høyest i 20-årene. Statistisk sentralbyrås årlige abortstatistikk viser at forekomsten av abort er høyest for kvinner mellom 20 og 24 år, med om lag 28 aborter per 1000 kvinner i 2000 (SSB 2001). Gjennom de siste årene har det blitt mindre vanlig med aborter blant de yngste kvinnene. Mens abortraten for kvinner under 20 år var vel 24 i 1979, var den 20 i 2000. I de første årene etter innføringen av selvbestemt abort fra 1979 til 1982,  var det høyest abortrate blant kvinner under 20 år. Dette endret seg etter hvert og fra 1989 har abortraten vært høyere blant kvinnene sist i 20-årene enn blant kvinnene under 20 år (SSB 2001).

En viktig endring i løpet av forrige århundre gjelder helsefare. Først på 1900-tallet var det en vesentlig helserisiko å avbryte svangerskapet. De kriminelle abortene kunne være livsfarlige. I Norge døde den siste kvinnen etter illegal abort i 1967 (Michelet 1975). Nå har abortinngrep nærmest blitt ufarlig, med svært få helsemessige komplikasjoner. Mulige psykiske helseproblemer som følge av abortinngrep drøftes innenfor medisinen. I en gjennomgang av slike undersøkelser konkluderer Løkeland-Stai og Sundby (1999) med at abort ikke gir økt risiko for psykiske problemer.

1900-tallets abortsituasjon var altså karakterisert av en sterk økning i antallet aborter i de første seksti årene. Det var først og fremst antallet illegale aborter som økte. Videre var det flere gifte enn ugifte kvinner som fikk utført abort i perioden fra den første etterkrigstiden til midt på 1970-tallet. Særlig tydelig var dette fram til 1960-tallet. Fra midten av 1970- tallet, ble abort mer utbredt blant unge og ugifte kvinner. De siste ti årene av 1900- tallet er det kvinnene i tyveårene som har høyest abortrate. De illegale abortene økte sterkt i omfag fram til slutten av femtitallet, men abortsituasjonen endret seg ikke dramatisk etter at abort ble avkriminalisert i 1960, med virkning fra 1964. Etter 1980 har antallet aborter vært stabilt, mens abortraten har sunket. Endringene i abortsituasjonen må ses i sammenheng med bedre tilgang til god og sikker prevensjon, med alder for inngåelse av ekteskap, utdanningssituasjon og samfunnets normer knyttet til barnefødsler, livsløp og samliv.

Mellom 14 – 15 000 aborter foretas i Norge årlig. Mellom en av fire og en av fem kvinner opplever et abortinngrep i løpet av livet. Dette er en utbredt kvinneerfaring (SSB 1999). Det er langt flere aborter per kvinne i Russland, flere i Sverige og færre i Finland og Nederland (Simon 1998). Aborttallet har vært svært stabilt de siste 25-30 årene. I 1972 var det 12 000 aborter, i 2000 14 635 (SSB 2001). Antallet kvinner i fruktbar alder har økt med 100 000 fra 1979 til 1997. Det innebærer at abortraten (antall aborter per 1000 kvinner i fruktbar alder (15-44 år)), er redusert betraktelig. I 1974 var det 20 aborter per 1000 kvinner i aldersgruppen 15-44 år, mens det i 1998 var 15 per 1000 kvinner i denne aldersgruppen (SSB 1999). I 1999 ble det utført 13.4 abortinngrep per 1000 kvinner i alderen 15-49 år (SSB 2000).

Det er viktig å holde fast ved at omfanget av abortinngrep i Norge ikke er høyt, sammenlignet med andre land. Omfanget er stabilt, raten har over de siste tiårene reelt sunket. Samtidig er abort en utbredt kvinneerfaring, en livserfaring. Den offisielle abortstatistikken er grunnlag for forskning i mange land, og her er det mange muligheter for interessante komparasjoner, ikke bare knyttet til abortepidemiologi, men også om abortvirksomheten.

Abort i Norge

Til forskjell fra en del andre land, har ikke Norge egne abortklinikker. Abort utføres poliklinisk ved norske sykehus[10]. Abortvirksomheten ved sykehusene varierer, det er forskjeller i organiseringen av virksomheten og i rutiner og prosedyrer. Slike forskjeller i organisering og rutiner gjør at kvinners møte med sykehuset er møter med ulike rammer for å få foretatt et abortinngrep, men også for mulighetene for informasjon og veiledning.

Møtene med sykehuset

Generelt har kvinnen tre møter med den offentlige helsetjenesten i forbindelse med abort. Først møter kvinnen allmennlegen, sin egen primærlege eller en annen. Der fyller hun ut begjæring om svangerskapsavbrudd. Deretter møter kvinnen til forundersøkelse ved sykehuset, med undersøkelse og utfylling av journal. Det tredje møtet med helsevesenet er en poliklinisk innleggelse for selve inngrepet. Det er ikke vanlig å tilby etterundersøkelse ved sykehuset. To forhold ser særlig ut til å gi ulike rammer for abortvirksomheten. For det første er det forskjeller mellom sykehus med få og mange abortinngrep i året. For det andre skiller abortvirksomheten i Oslo seg fra virksomheten ellers i landet.

Antallet årlige abortinngrep ved et sykehus er viktig for hvordan virksomheten organiseres. I undersøkelsen blant sykehusene, viste det seg at 19 av 47 sykehus hadde mindre enn 100 abortinngrep i året, ett sykehus hadde foretatt 15 inngrep siste år. Sykehus med omfattende abortvirksomhet utfører mer enn 1000 aborter i året. Det er opplagt at omfanget får betydning for organiseringen av virksomheten og fastlegging av rutiner og prosedyrer. Det norske systemet har ikke spesialiserte abortklinikker, slik noen andre land har. Likevel kan abortvirksomheten ved sykehusene med flest abortinngrep synes å ha trekk som ligner.

I Oslo kan kvinner kontakte sykehuset direkte for å få time til journalopptak som forberedelse til abort. Kvinner møter dermed direkte hos spesialisthelsetjenesten. Her har sykehus inkludert sosialfaglig personell i abortvirksomheten, på en måte som skiller den fra resten av landet. Denne ordningen av abortvirksomheten gjør at kvinner i Oslo rutinemessig gis konkret tilbud om veiledning hos sosionom. Tilsvarende tilbud gis ikke i resten av landet. Etter som en av fem aborter i landet utføres i Oslo, er dette en ordning mange kvinner møter, selv om få sykehus har ordningen.

I undersøkelsen blant norske sykehus, viste det seg at kvinnene alltid møter lege ved opptak av journal. Sykepleiere ser i større grad ut til å møte kvinner i forbindelse med abortinngrep ved sykehus med mange, enn med få aborter. Ved sykehus med flest inngrep, ser det ut til at abortvirksomheten er mer rutinisert og planlagt. Her er det tendens til at sykepleiere har arbeid i forbindelse med journalopptak som fast oppgave. Det kan virke som sykehus med omfattende abortvirksomhet har skilt ut denne virksomheten, på sett og vis gjort den til en spesialisert tjeneste. Det gir mulighet til å utvikle systemer for informasjonsformidling og tilbud om veiledning, som sykehus med lite omfattende abortvirksomhet ikke har grunnlag for. Ved sykehus med få inngrep synes legene mer å ha abortvirksomheten som fast oppgave.

Selv om det i den norske abortlovgivningen ikke er bestemmelser om at kvinnen skal gjennom en vente- eller betenkningstid før hun får utført abortinngrepet, er det i praksis ventetid både mellom første, andre og tredje møte med helsetjenesten. Bare unntaksvis foretas journalopptak og abortinngrep samme dag. Mellom journalopptak og selve inngrepet ser det ut til å gå om lag en uke. Hvor lang ventetiden blir, avhenger også av hvor tidlig kvinnen kommer til helsetjenesten. Konstateres svangerskapet tidlig, kan hun få en nokså lang ventetid, det anses som gunstigst å gjennomføre inngrepet mellom syvende og niende uke.

Ved seinaborter (på ulike grunnlag) møter kvinnene et annet system. For det første behandles søknadene om abort etter tolvte svangerskapsuke i nemnd. I denne situasjonen møter kvinner annet personell til veiledning enn ved selvbestemte aborter. Det synes vanlig at sykepleiere deler på å pleie kvinner i forbindelse med seinaborter, av hensyn til pleierne, som oppfatter det som belastende å ha denne oppgaven.

Informasjon og veiledning

Undersøkelsen blant norske sykehus gir grunn til å slå fast at de aller fleste sykehusene gir den informasjonen de etter loven er forpliktet til å gi, om inngrepets art og mulige komplikasjoner og om muligheter for å få nærmere veiledning. Det ser videre ut til at sykehus med omfattende abortvirksomhet, i større grad enn sykehus med få abortinngrep, har rutiner for informasjonsformidling og plassering av ansvar for denne virksomheten. Informasjonen som gis er i større grad muntlig enn skriftlig og den kan dermed også komme til å variere med den som gir informasjonen. Sykehus med mange aborter benytter i større grad enn andre sykehus skriftlig materiale. Det kan sikre at nødvendig informasjon gis på en måte som ikke er så personavhengig.

Undersøkelsen viste at sykehusene som institusjoner og personell ved sykehusene uttrykker lojalitet overfor abortlovens bestemmelser og intensjoner. Samtidig er det gjennom intervjuundersøkelsen vist at helsepersonell, - og sosialfaglig personell – også kan utvikle egne strategier i arbeidet med kvinner som kommer til sykehusene i forbindelse med abortinngrep. Hvordan personalets strategier utvikles og hvordan sykehusene arbeider med sin policy på dette området, er av betydning for hva slags tilbud kvinnene møter.

Sykehusene henviser kvinner som uttrykker tvil om sin beslutning om abort til personale i egen stab. Gjennom intervjuene kom det fram at dette kunne være sosionom ved sykehusene, men at sosionomtjeneste, ved sykehus utenom Oslo, er en tjeneste med knappe ressurser til dette arbeidet. Relativt få sykehus henviser kvinner til Alternativ til abort i Norge (AAN[11]).

Det tilbudet om veiledning kvinner gis i det offentlige, finnes i den ordinære helse- og sosialtjenesten, det er ikke noen særomsorg for kvinner som vurderer abort. Ordningen i hovedstaden, der kvinner som henvender seg til sykehusene direkte, møter sosionom, kan synes å gi et mer reelt tilbud om veiledning enn det kvinner ellers i landet opplever. Tilbudet om samtale med sosionom kan imidlertid, avhengig av hvordan det framstilles, oppleves som et press i retning av å motta veiledning. I følge abortloven skal kvinnen gis informasjon om hvor hun kan få nærmere informasjon og veiledning, om hun ønsker det. Samtidig har ikke kvinnen plikt til å få rådgivning eller til å bli veiledet. Presentasjonen av tilbudet om veiledning fra sosionom, når tilbudet om denne typen veiledning gis til alle, vil være avgjørende for hvordan kvinnene opplever tilbudet som tilbud.

Her er det dilemma å spore. På den ene siden må det å ha sendt begjæring om abort til sykehuset, betraktes som uttrykk for et endelig valg. Det ville være i strid med abortlovens intensjoner å forutsette at kvinnen er i tvil. Hennes begjæring er et uttrykk for valget. På den annen side opplever personell ved sykehusene at kvinner uttrykker tvil, at de trekker sine begjæringer eller uteblir fra avtalt tid for inngrep. Som helsepersonell kan personalet oppfatte det som sin plikt også å ta vare på den som uttrykker tvil, eller å undersøke om slik tvil er der.

Undersøkelsen viste at det ikke var store forskjeller i rutiner ved nemdbestemte og selvbestemte abortinngrep. Det må imidlertid understrekes at undersøkelsen ikke skiller mellom seinaborter etter indikasjon.

Kvinner gis oftest muntlig informasjon om hvor de kan få veiledning. Det kan antas at flere sykehus hadde informert skriftlig om veilednings­muligheter dersom det fantes konkrete  tilbud, ved sykehuset eller som tilbud i helse- og sosialtjenesten i kommunene. Tilbud om veiledning gis i primærhelse-tjenesten og kan gis i sykehus. Det ser ikke ut til at sykehusene har systematisert informasjonen til kvinner om hvor de kan søke hvilke typer av veiledning og råd. På dette området kunne standardisert informasjon om hva ulike offentlige, og private organisasjoner kan tilby av tjenester, være et viktig hjelpemiddel, for sykehusene og for primærhelsetjenesten i deres arbeid med abortsøkende kvinner.

Det finnes ingen offentlig særomsorg for gravide i forbindelse med valg av abort, men de ordinære tjenestene i kommunene forutsettes å kunne gi ulike typer av veiledning og oppfølging. En samlet oversikt over typer av veiledningsinstanser og hvilke tilbud de kan gi, ble utarbeidet i 1998, som oppfølging av i behandlingen av St. meld. 16 (1995-96) og med utgangspunkt i evalueringen disse resultatene bygger på.

Sykehusene har gitt uttrykk for hvilke tiltak de anser som aktuelle for å forebygge gjentatte svangerskapsavbrudd og for å bedre pleien, omsorgen og veiledningstilbudet til kvinner i forbindelse med abortinngrep ved sykehuset. Det er vanlig praksis ved de fleste sykehus å informere kvinner om prevensjon i forbindelse med inngrepet. Det er dette tiltaket sykehusene anser som det viktigste de kan bidra med for å hindre gjentatte svangerskapsavbrudd. Det blir imidlertid gitt uttrykk for at prevensjons-veiledning bør gis før kvinner kommer i en situasjon der de vurderer abort. Ansvaret for det forebyggende arbeidet bør i følge mange sykehus ivaretas av skoler, helsestasjoner og allmennlegetjenesten. Noen sykehus mener tilbud om etterkontroll ved poliklinikken, der blant annet spørsmål om bruk av prevensjon kunne tas opp, kunne redusert andelen kvinner som ikke finner seg til rette med anbefalt prevensjon. Enkelte sykehus trakk inn betydningen av at menn tar prevensjonsbruk alvorlig. Andre nevnte at sterilisering i noen tilfeller kunne vært et adekvat tiltak for å redusere omfanget av gjentatte aborter. Sykehusene pekte med dette både på at kommunale etater kunne bedre praksis og rutiner for å redusere antallet uønskete graviditeter og aborter, men også at de selv kunne bidra til dette gjennom samtale og tilbud om etterkontroll til kvinner etter abortinngrep. Sykehusene pekte også på at primærhelsetjenesten burde styrke arbeidet med forebygging av uønskede svangerskap. Behovet for å øke samarbeidet mellom sykehuset, skolen, jordmor- og helsesøstertjenesten ble påpekt og ett sykehus bemerket at ”ubemidlede” burde gis økonomisk støtte til prevensjon.

Sykehusene ble bedt om å vurdere hvilke tiltak som kunne bedret pleie- og omsorgstilbudet til abortsøkende kvinner og hvilke tiltak som kunne bedret veiledningstilbudet til abortsøkende kvinner ved sykehuset.

To av tre sykehus mente mer tid til den enkelte kvinne  kunne bedret pleie og omsorgstilbudet i forbindelse med abort. Dette ble i noe større grad uttrykt som forbedring fra sykehus med mange enn med få abortinngrep. Der det ble gitt nærmere merknader til dette, var det tid til pleie og omsorg, bedre tid for sykepleier og sosionom som var ønskelig. Få ga uttrykk for hvor mye tid som vanligvis ble brukt av de ulike yrkesgruppene med den enkelte kvinnen. Ett sykehus satte av 15-20 minutter hos sykepleier og 20 minutter til legekonsultasjon, men dette ble ansett som for lite. 

Utarbeiding av informasjonsfolder ble ansett som et tiltak som kunne bedret tilbudet av 18 sykehus (42 prosent), og av flere sykehus med få enn med mange abortinngrep. Det henger sannsynligvis sammen med at det var mer utbredt å ha egne informasjonsskriv i sykehus med stor enn med liten abortvirksomhet. Utbedring av lokaler ble ikke ansett som et tiltak som villet forbedret pleie- og omsorgstilbudet til kvinner i forbindelse med abort. I kommentarer i spørreskjemaet nevnte noen sykehus at mer tid til samtale med den enkelte kvinnen før utreise kunne være et tiltak som forbedre tilbudet til kvinnene. Noen  sykehus mente tilbud om etterkontroll til alle kvinner ville styrket pleie- og omsorgstilbudet.

Sykehusene ble videre spurt om ressurser til sykehuset, i form av sosialarbeider, psykolog eller annet personell, kunne bedret veilednings-tilbudet til abort­søkende kvinner. Mange sykehus (16 av 40) mente sykehuset hadde ressurser til å gi et godt veiledningstilbud. Det var ikke forskjeller etter omfanget av inngrep ved sykehusene. Ett sykehus presiserte at det var få kvinner som ønsket tilbud om samtale med sosialarbeidere eller psykolog. Et annet sykehus kommenterte at kvinner sjelden hadde behov for sosionom eller psykolog til veiledning ved abortspørsmål. Nesten halvparten av de 51 sykehusene mente at ressurser til rådgivning fra sosialarbeider (sosionom) kunne bedret veiledningstilbudet til kvinnene. Langt færre mente ressurser til at psykolog skulle gi rådgivning ville være ønskelig for å bedre tilbudet til kvinner som vurderte abort.

Flere sykehus viste til at veiledning i første rekke var primærhelsetjenestens ansvar. Noen av sykehusene som opplevde at de hadde tilfreds­stillende veiledningstjeneste, begrunnet det med at sykehuset befant seg i et område med god primærhelsetjeneste.

Forskning om abortvirksomhet – problemstillinger om tiltak og tjenester

I undersøkelsen om tilbudet ved norske sykehus for kvinner som møter sykehuset for å få utført abortinngrep, ble det tatt utgangspunkt i de anledningene der kvinner møter det offentlige i forbindelse med abort og hvilke rammer dette gir for møter, for informasjon og veiledning. De offentlige tjenestene ble studert gjennom institusjoner og ansatte. Å starte undersøkelsen ved sykehusene, innebar å møte den arenaen der aborter utføres. Denne framgangsmåten ble valgt, framfor en undersøkelse blant primærleger. Primærleger vil i ulik grad komme i befatning med abortspørsmål, mens sykehusene driver abortvirksomhet. Antallet aborter i året er viktig for sykehusenes organisering og rutiner. Forskjellene gir ulike rammer for informasjon og veiledning. Det var lite kollektiv faglig oppmerksomhet om abortproblematikk i det enkelte sykehuset. Det er få møter og drøftinger av rutiner. Lite skriftlig materiale, og utstrakt bruk av muntlig informasjon kan gi informasjonen sterkt preg av den enkelte helsearbeider. For den enkelte helsearbeideren kan handlingsrommet bli stort. I intervjuene kom det fram ulike forståelser av abortlovens intensjoner og retningslinjer.

Inntrykket av at abort som tema i faglige sammenhenger er ganske stille, ble også bekrefetet gjennom en undersøkelse av tidsskrifter for leger, sykepleiere og jordmødre (Fjær 1998). Fjær analyserte et utvalg artikler fra den helsefaglige fagpressen for å få innsikt i faglige debatter om tema knyttet til abort. Det er interesse for å gi informasjon til abortsøkende, men den faglige diskusjonen om hva rådgivning innebærer, var svært begrenset. Yrkesgruppene så det som sin oppgave å gi informasjon, og så vel leger som jordmødre profilerte egen profesjon som den som kunne gi god informasjon. Lojalitet til abortloven ble framhevet som verdi. Likevel konkluderte Fjær med at det synes å være behov for større bevissthet blant helsearbeidere for å innfri kravet om nøytralitet.

Sykehusene i disse undersøkelsene framsto som lojale overfor abortlovens intensjoner om ikke å stille spørsmål ved kvinnenes valg. Nøytralitet som norm og verdi var framtredende. Men det viste seg også å være en viss ustødighet i oppfatningen av mandatet hos noen av informantene. Nøytralitet som verdi, kan føre til at kvinner ikke får den veiledningen de har rett til etter loven, dersom personell vegrer seg mot å gå inn i situasjoner med veiledning. Noen synes å være ganske pågående med prevensjonsveiledning i forbindelse med abort.

Data fra sykehusene og fra fagfolk ga også data om informasjon og veiledning ved sykehusene ved seinaborter. Sykehusene håndterte informasjon og veiledningsspørsmål noe annerledes ved aborter etter tolvte uke. Det er selvsagt langt færre seinaborter enn andre aborter, og disse kan ha svært ulik bakgrunn. Det ser ut til at noen sykehus opplever seinaborter blant kvinner, fordi det av ulike grunner er treghet i primærhelsetjenesten. Dette er et område der det også trengs mer kunnskap. Arbeidet til stipendiaten Sølvi Marie Risøy ved Senter for samfunnsforskning kan gi mer innsikt i slike spørsmål. Hun arbeider med spørsmål knyttet til veiledning i forbindelse med seinaborter.

Møter mellom det offentlige og kvinner som vurderer abort, kan selvfølgelig oppleves annerledes fra kvinners side. En undersøkelse av kvinners erfaringer i denne situasjonen, ville ha utvidet forståelsen. En av oppfølgingene av denne undersøkelsene er et pågående doktorgradsprosjekt ved Senter for samfunnsforskning. Sosiologen Anne Berit Apold arbeider nå med en studie av møtet mellom helsevesenet og kvinner som vurderer abort. Hun skal blant annet intervjue kvinner om deres erfaringer. Også stipendiat i sykepleievitenskap, Benny Huser arbeider med kvinners erfaringer med abort (Huser 2000).

I de refererte undersøkelsene ble det konkludert med at det i den offentlige helsetjenesten trengs styrket faglig debatt om abortvirksomheten ved sykehusene, det trengs en debatt om forståelsen av abortloven og dens intensjoner. Ny teknologi gjør dette ekstra viktig. Hva nøytralitet i informasjon og veiledning innebærer og hvordan tilbud om veiledning skal gis, ble fremhevet som viktig å drøfte. Samtidig ble det argumentert for at sykehusene bør drøfte sider ved sin abortpraksis og at ulike yrkesgrupper burde drøfte egne roller og samspill med andre yrkesgrupper. Det ble fremhevet at abortvirksomhet som i Norge er del av den ordinære virksomheten ved sykehusenes gynekologiske poliklinikker, bør drøftes som virksomhet, - og for de store sykehusenes del er dette virksomhet som ikke er så fjernt fra utlandets abortklinikker. Det ville vært meget interessant med komparative undersøkelser på dette området. Det offentlige i Norge har ikke særomsorg for gravide kvinner. Alternativ til abort i Norge er en organisasjon som ønsker å gi et slikt tilbud. Virksomheten til denne organisasjonen behandles i neste kapittel.


Kapittel 5  Forebygging – politikk og praksis

Det er stor politisk enighet i Norge om at det er viktig å forebygge abort. Antallet aborter bør være lavest mulig. Det har imidlertid vært stor uenighet om målene og virkemidlene i dette forebyggende arbeidet. I dette kapitlet er det to hovedtema. Først er uenighetene om mål og virkemidler for forebygging og endringer i slike uenigheter tema. Deretter presenteres resultater fra en undersøkelse blant norske kommuner om deres innsats for å forebygge abort. Til slutt drøftes mulige implikasjoner av arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap og abort.

Abortspørsmålets kontroverser og forebyggingens tvetydighet

Forebygging av uønskede svangerskap og abort, hva slags forebyggings-spørsmål er dette? Å søke å forhindre at noen blir gravide, uten at det er ønsket, kan knyttes til et mål om at svangerskap skal være ønskede, valgte og kanskje også planlagte. Ønsket vil vanligvis være den enkeltes, parets, kvinnens og mannens, men svangerskap kan også være ønskede eller uønskede på samfunnsmessig nivå. Det å forebygge uønskede svangerskap kan ses isolert fra ønsket om å forebygge abort. Idealet og målet om det ønskede svangerskapet kan være begrunnet i verdier eller i ideologiske grunner, hensyn til barnet, foreldrene eller til samfunnet. Det kan også være begrunnet i et ønske om velvære og god helse. Dette kan lett bli anvisninger eller mål for det gode, eller det riktige livet.

Å forebygge uønskede svangerskap, ikke i seg selv, men for å forebygge abort, bygger på en forutsetning om at det er uønskede svangerskap som ender med abort. Det finnes ingen oversikt over antallet uønskede, eller ikke planlagte svangerskap. Ikke planlagte svangerskap trenger ikke være uønskede. Uønskede svangerskap fører heller ikke alltid til abort. Selv om et svangerskap i utgangspunktet er uønsket, av kvinnen – eller mannen, kan det skje endringer i synet, når graviditeten er et faktum. Selv om alt gjøres for å unngå et svangerskap, kan det være velkomment. I dette ligger det en erkjennelse av at mennesket ikke alltid er rasjonelt, at heller ikke alle ønsker er bevisste og grunnlag for aktiv planlegging.

Å forebygge abort kan ha flere målsetninger. Å forebygge abort kan være begrunnet med at en abort kan medføre helsefare. I perioder her i landet og på verdensbasis er dette en svært relevant problemstilling. Men å søke å forhindre aborter kan ha helt andre mål, det kan knyttes til etiske eller moralske grunner, som til en erkjennelse av at abort er å ta liv.

Det kan stilles spørsmål ved om og på hvilken måte det å forebygge uønskede svangerskap og abort, er forebyggende helsearbeid, eller om slik innsats heller kan klassifiseres som sosialt forebyggende arbeid eller forebyggende barnevern. Det avhenger av forståelsen av problemet. Synet på abort vil igjen ha betydning for hvordan det å forebygge abort betraktes, hvilke mål og hvilke strategier som velges.

Dersom det forutsettes av uønskede svangerskap ender med abort, vil det å forebygge uønskede svangerskap indirekte innebære å forebygge abort. Dette er en vanlig forutsetning for valg av forebyggingsstrategier på dette området. Dersom svangerskapet ikke er ønsket, vil kvinnen velge abort. Men dette er en forutsetning som ikke med nødvendighet holder stikk.

Å arbeide for å hindre at noen blir uønsket gravide, kan innebære innsats for å fremme det planlagte foreldreskapet, som norm og mål. Normen eller målet kan hente begrunnelse i hensynet til den enkelte kvinne eller det enkelte par eller i hensynet til barnet som skal blir født. Dersom det å være ønsket er et mål, blir det uønskede et problem. Her kan det ligge flere dilemma.

Forebygging av uønskede svangerskap kan være motivert av ønsket om å skille seksualiteten fra reproduksjonen. I tidligere tiders kamp for å få tilgang på prevensjonsmidler var dette framtredende. Kampen for retten til et seksualliv uten frykt for stadige svangerskap, var viktig. Da krav om liberalisering av lovgivningen om abort kom opp i tiden rundt første verdenskrig, var en viktig motstand knyttet til frykten for utbredelse av promiskuiteten, det løsslupne livet. Usedelighet kunne følge i kjølvannet av muligheten til å skille seksualiteten fra reproduksjonen. Kravet om liberaliseringen ble begrunnet med vanskeligstilte kvinners usle kår og store helse­messige farer knyttet til illegale aborter. Motstanderne fryktet løsslupne tilstander. Dette perspektivet har, i ulike varianter, vært fremme i debatten mange ganger. Motstand mot abort og ønsket om å hindre uønskede svangerskap kan være del av motstand mot et kjønnsliv som gjør både svangerskap og abort til aktualiteter.

Ønsket om å forebygge uønskede svangerskap kan være grunnet i ønsket om å redusere en helsemessig risiko (av ulik art) som kan ramme kvinnen i en slik situasjon, enten ved at hun kommer i en vanskelig situasjon eller ved at svangerskapsavbrudd kan gi helserisiko. Uønskede svangerskap kan knapt sies å representere noe helseproblem i Norge, i alle fall ikke risiko mot kvinnens fysiske helse. Men uønskede svangerskap kan føre til helseproblemer for kvinner i andre situasjoner og har representert helserisiko i Norge tidligere.

Svangerskap kan være ønsket og uønsket på samme tid. Kvinnen og mannen kan ha ulike ønsker, se forskjellig på svangerskapet. Det kan også tenkes at svangerskapet er ønsket av paret, men ikke av samfunnet omkring. Samfunnet kan for eksempel mene at paret ikke er gammelt nok til å ta seg av noe barn, eller ikke skikket på annen måte.

Uønskede svangerskap kan betraktes som uønskede på samfunnsmessig eller kollektivt nivå. Det kan enten være av befolkningspolitiske grunner, som i Kina eller andre land som anser befolkningsvekst som et stort problem. Forebygging av uønskede svangerskap kan videre få form av statlig kontroll med hvem som bør føde barn, og når. Sterilisering av psykisk utviklings­hemmede og andre var tidligere et slikt tiltak. Om tvangssterilisering ikke lenger skjer, mener mange det er ønskelig at kvinner som ikke kan ta seg av barn, for eksempel psykisk utviklings­hemmede eller rusmisbrukere, ikke får barn. I slike tilfeller er det heller for samfunnet enn for kvinnen svangerskapet er uønsket.

Å ha som uttalt mål for statlig politikk at kvinner under en viss alder ikke bør få barn, av hensyn til deres livsplaner, utdanning og andre forhold, kan være problematisk. Dette kan oppfattes som paternalistisk politikk, som å påvirke og overtale kvinner til å følge normer for det gode eller det vellykkede livet. Sett fra en annen side, kan det å søke å forhindre at unge kvinner får barn, ikke bare være begrunnet ut fra hensynet til deres eller barnets beste, men også ut fra hensynet til samfunnet eller fellesskapet. Å forebygge uønskede svangerskap kan være innsats for å unngå uheldige, og for samfunnet kostbare familiesituasjoner, for eksempel dersom unge kvinner får ansvaret for barn alene. Men å skulle gi klare anvisninger for når det er riktig, for hvem, å få barn er vanskelig og problematisk. Dette er spørsmål av moralsk og etisk karakter. Helse som argument vil i norsk sammenheng være vanskelig å trekke inn, men sosiale hensyn og hensynet til barnets beste kan være relevante. På dette området er det viktig å være kritisk granskende til målsetningene bak forebyggende tiltak og strategier.

Å forebygge abort – forebyggende helsearbeid?

Er en abort et helseproblem? Det kommer an på konteksten. Foretas abortinngrep i Norge, i den norske sykehusverden, er det uhyre liten helsemessig risiko ved inngrepet. Det er sågar hevdet at den sikreste utgangen på et svangerskap for kvinnen, er et abortinngrep. Men et abortinngrep kan være psykisk belastende. Det kan også være psykisk belastende å måtte velge. Er det så mange aborter? Det kommer an på hvordan saken vurderes. Den som teller tapte liv, vil mene det. Om antallet aborter vurderes i forhold til det antallet svangerskap som kan tilskrives metodesvikt ved riktig bruk av prevensjon, er det kanskje ikke mange. Noen har påpekt at det i forhold til antallet kvinner som utsetter seg for befruktning, kanskje er svært så få aborter. Om antallet aborter vektlegges, som antall tapte liv, vil det gi et annet bilde av situasjonen, enn om omfanget av abortinngrep vurderes som i forhold til antallet kvinner i fruktbar alder. Bildene av abort­situasjonen er avhengig av den som velger fokus. Statistikk er ikke alltid nøytral, i valg av indikatorer ligger valg av måter å betrakte problemer på. Det er særlig viktig på områder der det er motstridende normer og verdier, blant folk og i politikken.

I global sammenheng representerer abortinngrep et alvorlig helseproblem for kvinner, i land der abortinngrep foretas under dårlige betingelser og i særdeleshet der virksomheten er illegal. I en global sammenheng ville derfor forebyggingsstrategier og veivalg fortone seg helt annerledes enn i Norge. Abort kan betraktes som et befolkningspolitisk virkemiddel, en måte å regulere befolkningens størrelse på. Abort er utvilsomt et befolknings-regulerende tiltak i deler av verden, for eksempel i Kina og i Russland. Abort kan være et middel i bestrebelsene på å kontrollere befolkningsveksten. Statens ønske om befolkningsvekst og det motsatte, kan settes i sammenheng med abortlovgivningen. I Sovjet ble abort forbudt under Stalin. I Kina, med streng regulering av befolkningsveksten, er vel tilstandene snarere motsatt. I Skandinavia var det bekymring for nedgang i befolkningsveksten i 1930-årene, prevensjon truet folketallet. Forebyggende tiltak på dette området må forstås i en samfunnsmessig sammenheng.

Abort kan betraktes som en nødløsning, der det ikke lyktes med andre metoder for å hindre uønskede svangerskap, eller som en ok utgang på svangerskap. Om abort betraktes som nødløsning, avhenger av hvilke premisser som legges til grunn for vurderingen, hva abort regnes som. Dersom abort er et virkemiddel i arbeidet for å redusere befolkningsveksten, er det ikke opplagt at abort betraktes som nødløsning. Regnes abort som fosterdrap, vil en hver abort være et problem. Motstanden mot abort med religiøs begrunnelse har alltid sett abort som fosterdrap. Mens abort-motstanden tidlig på 1970-tallet var konsentrert om kampen mot det utsvevende livet og mot at kvinnene skulle kunne avgjøre, ble etter hvert fosteret i større grad betraktet som individ. Dette har blant annet med utviklingen av den medisinske teknologien å gjøre, fosteret er blitt synlig som menneske. I denne prosessen påpekes det at spørsmålet om abort i større grad kan plasseres innenfor et begrep om fosterpolitikk (Gjertsen 1995, Stenvoll 1997).

Forebygging av uønskede svangerskap og abort er ikke nye fenomener i norsk forebyggings­politikk. Dette feltet for forebygging har imidlertid ikke vært noen framtredende del av politikken for forebygging av de store folkehelse-problemene, som kreft og hjerte- og karsykdommer. Innsatsen har hatt en annen forankring enn det tobakksforebyggende arbeidet og arbeid for å endre kostvaner. Som forebyggingsfelt kan uønskede svangerskap og abort befinne seg i utkanten av det forebyggende helsearbeidet, samtidig som arbeid for å hindre spredning av seksuelt overførte sykdommer, tilhører det forebyggende helsearbeidet.

Prinsipielt kan tiltak for å forebygge uønskede svangerskap og abort grupperes som typer eller klasser av virkemidler. I tabellen under er det gjort. Det er skilt mellom tiltak for å forebygge uønskede svangerskap og abort og det er skilt mellom typer av virkemidler, etter Eckhoffs kategorier fra 1983. I tråd med anbefalingen til Torgersen (1994) er Eckhoffs pedagogiske virkemidler delt i to. Torgersen anbefaler å skille mellom to typer av pedagogiske virkemidler, ren informasjon og moralsk appell. Denne presiseringen kan være nyttig når forebyggende tiltak skal kategoriseres. Informasjon er et vanlig brukt virkemiddel i forebyggende arbeid. Det kan være nyttig å klargjøre om informasjonen er formidling av opplysninger, eller om det også ligger holdningsmessige verdier i informasjonen, om det konkrete tiltaket har karakter av å være moralsk appell. Helseopplysning kritiseres ofte for å være moraliserende. I denne sammenhengen er det viktig å understreke at det fra det offentliges side kan være legitimt å appellere til befolkningen. Når temaet er seksualitet, prevensjon og abort, spørsmål det er knyttet verdier og normer til, kan det være illusorisk å tenke at det alltid er mulig, enn si ønskelig å unngå den moralske appellen.

I tabellen under er det gitt eksempler på forebyggende tiltak som bruk av virkemidler knyttet til de to forebyggingstemaene. Tabellen viser spennvidden i tiltak, gruppert som virkemidler. Bruk av økonomiske virkemidler krever andre typer av vurderinger enn bruk av normative virkemidler, generelt og også på dette feltet.

 

Typer av virkemidler

Forebygge uønskede svangerskap

Forebygge abort

Økonomiske virkemidler

Gratis prevensjon og veiledning

Betale for inngrepet

Gode støtteordninger for barnefamilier

Normative virkemidler

Regelfestet rett til veiledning om prevensjon, gi mange grupper av personell rett til å forskrive prevensjon

Skranker i retten til å få gjennomført abortinngrep, forbud, nemnd, andre betingelser (vente/tenketid)

Fysiske virkemidler

Utdeling av prevensjon, god tilgjengelighet

Lett tilgjengelig og god adopsjonsordning

Pedagogiske virkemidler

Ren informasjon

Kunnskapsformidling, fakta,

Informasjon

Pedagogiske virkemidler

Moralsk appell

Holdningsskapende arbeid

Holdningsskapende arbeid

Obligatorisk rådgivning

 

 

Forebyggende tiltak mot abort kan prinsipielt innrettes på to måter, gjennom skranker for å få abort utført og gjennom å endre forhold som kan gjøre at kvinner velger abort, som regel vil det være tiltak for å lette vansker med å ha barn. Å gjøre det enkelt å ha barn kan, på samfunnsmessig nivå, knyttes til økonomiske virkemidler (permisjoner, kontantstøtte, overgangsstønad, studielån og stipendier, barnetrygd) eller gjennom fysiske virkemidler (som gode barnehager, barnevennlige boliger). Abort forebygges i mange land, gjennom historien også i Norge, gjennom skranker i adgangen til å få utført abortinngrep. Her er forbudet den mest ytterliggående skranken. Men også bruk av normative virkemidler, som nemnd og kriterier eller indikasjoner, er brukte skranker.

Dersom adgangen til abortinngrep bestemmes i nemnd, vil kriteriene nemnden tar hensyn til være avgjørende for hvor vanskelig eller lett det er å få utført abortinngrep. I 1975 ble sosiale indikasjoner som grunnlag for abort innført. Det utvidet indikasjonsgrunnlaget, men åpnet også for at det kunne bli større forskjeller mellom nemndene i avgjørelsene. Et argument for innføringen av selvbestemt abort i 1978 var forskjellsbehandling mellom nemndene.

Bruk av obligatorisk betenkningstid før et eventuelt inngrep, kan sies å være både et normativt og et fysisk virkemiddel, mens obligatorisk rådgivning kan betraktes som en skranke, ved bruk av pedagogiske virkemidler. Rådgivningens karakter vil avgjøre om dette betraktes som moralsk appell eller ren informasjon. Å måtte betale for aborten kan vurderes som et økonomisk virkemiddel for å redusere omfanget av abortinngrep. Adopsjon er lansert som et alternativ til abort. Dette tiltaket kan betraktes som et virkemiddel, dersom tiltaket lanseres for den enkelte eller generelt i samfunnet.

På samme måte kan tiltak i arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap kategoriseres som bruk av virkemidler. Tiltak som gratis prevensjon og gratis rådgiving kan ses som økonomiske virkemidler, mens lett tilgjengelig prevensjon også er et fysisk virkemiddel. Lovfesting av retten til prevensjonsveiledning for kvinner etter et abortinngrep, kan ses som et normativt virkemiddel som sikrer kvinner slik rett. Holdningsskapende arbeid kan være moralsk appell, mens kunnskapsformidling kan ses som ren informasjon. Både for forebyggende tiltak mot uønskede svangerskap og mot abort, kan det skilles mellom miljørettede og individrettede tiltak, og mellom befolkningsrettede tiltak overfor grupper, som gravide.

 

Forebyggingsstrategier

Forebygge uønskede svangerskap

Forebygge abort

Miljørettede

Tilgjengelig prevensjon, opplæring og holdningsskapende arbeid

Opplysningsvirksomhet

Regulering av adgang til abort

Holdningsskapende arbeid

Individrettede

Opplæring, rådgivning,

veiledning

Individuell rådgivning til gravide

Etisk samtale

 

 

Prinsippene i abortlovgivningen vil generelt være av betydning for statens regulering av abortinngrep. En stat som vil hindre et hvert inngrep, vil selvfølgelig forby abort. Det har noen stater gjort i ulike historiske perioder. – Så kan det diskuteres om forbud er veien å gå for å forebygge. Det er også påpekt at selv om abortinngrep forbys, vil slik virksomhet foregå. All erfaring viser det, og slik illegal virksomhet vil ofte være helsemessig risikofylt.

Med dette som utgangspunkt, gjøres det i fortsettelsen rede for en undersøkelse av hvilke forebyggingsstrategier kommunene i Norge velger for å forebygge uønskede svangerskap og abort.

Kommunenes innsats

Gjennom en enkel spørreundersøkelse blant norske kommuner (Elvbakken 1999 b)[12] er det samlet kunnskap om tiltak for å forebygge uønskede svangerskap og abort. Det er videre samlet data om kom­munenes vurderinger av dette feltet innenfor et videre område for forebyggende innsats. Spørre­undersøkelsen utdyper på flere måter det bildet undersøkelsen av det forebyggende arbeidet i norske kommuner i 1996 frambragte (Elvbakken og Mæland 1997).

Kommunene flest oppfattet det å forebygge uønskede svangerskap og abort som et eget område for den forebyggende innsatsen. Forebyggende arbeid på feltet er integrert i det ordinære forebyggingsarbeidet i kommunene. Det innebærer at helse­tjenesten i skolen og overfor ungdom har dette forebyggingsarbeidet som en viktig oppgave, noe også en undersøkelse fra 1997 viste (Elvbakken og Mæland 1998), så vel som en undersøkelse blant lærere (Elvbakken 1998) og en analyse av en kartlegging gjort av Statens helsetilsyn av skolehelsetjenesten (Elvbakken 1997).

Vel en av tre kommuner gav uttrykk for at aktiviteten på området med fordel kunne vært større, og nesten tre av ti kommuner mente aktiviteten for å forebygge uønskede svangerskap og abort hadde økt i løpet av det siste tiåret. Vel førti kommuner viste til at de statlige helsemyndighetene hadde inspirert til økt innsats på feltet.

Dette tyder på at det er et potensiale i kommunene for å øke innsatsen i arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap og abort. Statlige helsemyndigheter har mulighet til å inspirere til økt aktivitet, ikke minst gjennom å peke på hvordan det forebyggende elementet kan bli mer framtredende i det ordinære arbeidet på kommunalt nivå.

Kommunene har i størst utstrekning satset på prevensjonsveiledning i arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap, det gjaldt vel ni av ti kommuner. Også holdningsskapende arbeid er gjennomført. Seks av ti kommuner hadde brukt holdningsskapende tiltak som del av arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap. Informasjonskampanjer var imidlertid mindre brukt. Å gjøre prevensjon lettere tilgjengelig var benyttet som tiltak av om lag en tredjedel av kommunene, men dette tiltaket ble også fremhevet som et tiltak kommunene i større grad kunne ha benyttet.

Det var mest utbredt at kommunene ville få til samarbeid mellom lærere og helse­personell for å styrke arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap. Vel åtte av ti kommuner vektla slikt samarbeid. I den nevnte undersøkelsen blant lærere (Elvbakken 1998), kom det fram at det var store variasjoner i slikt samarbeid, og at slett ikke alle lærere fant det nærliggende å samarbeide med helsetjenesten om denne typen forebyggende arbeid. Fra kommunene ble kurs for helsepersonell hyppigere nevnt enn kurs for lærere. Nesten fire av ti kommuner mente det kunne vært gunstig om jordmødre fikk anledning til å forskrive p-piller. Kondomautomat som tiltak ble nevnt som et ønskelig tiltak av en av fem kommuner. Dette tiltaket så ut til å være ganske utbredt i Oslo, der ble dette tiltaket i mindre grad nevnt som tiltak for å styrke arbeidet med å forebygge uønskede svangerskap[13].

Allmennlegetjenesten og helsestasjonene for ungdom er de viktigste instansene som gir prevensjonsveiledning. Helsestasjonene for ungdom, kommunale som interkommunale, er en viktig arena for forebygging av uønskede svangerskap. Langt flere kommuner har fått slik helsetjeneste de siste årene. Det ser ut til at disse helsestasjonene i stor utstrekning oppsøkes i forbindelse med ønske om veiledning i bruk av prevensjon. Kommunene har videre en klar oppfatning om at det er jenter som oppsøker helsestasjonene for ungdom. Disse helse­stasjonene kan nærmest betegnes som prevensjonsklinikker. Skolehelsetjenesten ser ut til å reklamere for helsestasjonene for ungdom. Helsetjenesten i skolene har selv svært begrensede ressurser, og den nye helsestasjonen for ungdom vurderes dermed som særlig nyttig.

Kommunene ser ikke ut til å ha egne program for forebygging av abort. Noen kommuner gir støtte til Alternativ til abort i Norge, men egen innsats for å forebygge abort, ut over det å forebygge uønskede svangerskap, er ikke funnet i denne undersøkelsen. Kommunene har ikke egne informasjons- eller veiledningsinstanser for kvinner og par som vurderer abort. Det er primærlegene som gir kvinner informasjon og mulighet til veiledning og som henviser dem til sykehuset. Noen kommuner henviser kvinner som ønsker veiledning om samfunnets bistand til AAN, andre henviser kvinnene til sykehuset. Men det ser ut til å være lite kommunikasjon mellom første- og andrelinjetjeneste på dette feltet.

En del kommuner mener jordmortjenesten har potensiale til å arbeide mer med oppgaver knyttet til forebygging av uønskede svangerskap og abort. Jordmødre kunne gi generell prevensjonsveiledning, men også veiledning til kvinner som vurderer abort, og de kunne undervise i skolen. Jordmortjenesten er ny som obligatorisk tjeneste i kommunene. Innholdet i tjenesten kan sikkert diskuteres og utvikles. I denne sammenhengen er det imidlertid viktig å understreke at omfanget av jordmortjenesten er begrenset i mange kommuner. Dermed er det kanskje ikke så lett å få plass til arbeid med å forebygge uønskede svangerskap og abort. Det er viktig å undersøke hvilket faglig grunnlag jordmødre og helsesøstre i helsestasjonene for ungdom har for arbeidet på dette feltet.

I en undersøkelse av den faglige offentligheten knyttet til abortspørsmål i tidsskrift for leger, jordmødre og sykepleiere, viste det seg å være lite oppmerksomhet om slike tema (Fjær 1998). For å vurdere om jordmødre og helsesøstre som yrkesgrupper skal tildeles viktige roller i dette forebyggingsarbeidet, trengs det kunnskap om den plassen og de verdiene og normene som er knyttet til temaet i utdanningsinstitusjonene.

I en evaluering av arbeidet med forebygging av HIV og aids (Riise 1998) kom det fram at mye av innsatsen var drevet av ildsjeler. En rekke tiltak var blitt initiert og gjennomført av personer med ulik bakgrunn som hadde et sterkt engasjement for saken. Slik kunne det også virke i undersøkelsen blant norske lærere (Elvbakken 1998). Lærere som var interessert i samlivslære, med alle de tema som kunne finnes innenfor en slik ramme, så ut til å finne plass til temaet innenfor en rekke fag.

De ordinære kommunale tjenestene og tiltakene for forebygging er viktige også når tema er forebygging av uønskede svangerskap og abort. Helsestasjonen for ungdom står der i en særstilling. Med utbredelsen av dette tiltaket, som kommunal eller interkommunal ordning, kan det se ut som om vi er i ferd med å få offentlige prevensjonsklinikker for ungdom. For alle kommunene sett under ett kan det likevel spørres om hvor godt de ivaretar det å sikre tilgangen på prevensjon. Holdninger og informasjon blir prioritert av et stort flertall, mens tilgang av kondomer og forskrivning av p-piller blir gitt oppmerksomhet i mindre grad.

Tiltak for å sikre tilgjengelighet av prevensjon kan være utgangspunkt for å dra nytte av at kommunene faktisk er mottakelige for inspirasjon fra de statlige helsemyndighetene. I den forbindelse blir det spesielt viktig å dra nytte av erfaringene fra forsøkene med at helsesøstre og jordmødre kan forskrive p-piller. Aktiviteten på feltet kan også økes gjennom å legge vekt på å gi inspirasjon og det å vekke helsepersonell og lærere for en sak, et innsatsområde, som det å forebygge uønskede svangerskap og abort. Men som regel har det bare effekt i en periode eller i enkelte kommuner.

AAN

Apold (1998) har gjort en undersøkelse av Alternativ til abort i Norge (AAN). Organisasjonen driver organisert veiledning og rådgiving om abort, virksomheten har en rekke distriktskontor og lokalkontorer spredd rundt i landet. Aktiviteten er i stor grad finansiert av det offentlige. AAN dominerer den frivillige sektoren på feltet. Apolds undersøkelse bygger på intervjuer med ansatte og ledelse og analyse av skriftlig materiale. Organisasjonen har en todelt målsetning, en for organisasjonen og en for hver enkelt rådgivingssamtale. Mens målet for organisasjonen er å redusere antallet aborter ved å tilby rådgivning og praktisk hjelp og støtte, er målet for rådgivningssamtalen å gi kvinnen eller paret et godt grunnlag for valget hun eller de tar. De ansatte drøfter de dilemma den doble målsetningen gir rådgiveren. AAN kan sies å befinne seg i en situasjon med krysspress. På den ene siden ønsker anti-abortorganisasjoner at AAN skal være tydelige og fraråde aborter. Dette er organisasjoner som historisk har stått virksomheten nær. På den annen side kan AAN for å sikre politisk støtte for finansieringen av sin virksomhet, oppleve et press i retning av å bli en nøytral organisasjon. AAN oppfatter seg som en veiledningsinstans med større profesjonalitet enn det den offentlige helsetjenesten har. Her hevdes det at det er umulig å være nøytrale, at det viktigste er å være seg bevisst sine holdninger og verdier. AAN ønsker på mange måter å være en instans som gir en form for særomsorg for gravide kvinner. Det bygger på en forståelse av at uønsket svangerskap oppfattes som en krise. At AAN har fått en sentral posisjon og støtte fra det offentlige, kan blant annet skyldes at det offentlige ikke har satset på noen særegen veiledningsinstans for dem som ønsker det. Selv om de aller fleste kvinner bestemmer seg tidlig, allerede før de kommer i kontakt med primærhelsetjenesten, vil noen være i tvil om sin beslutning. I følge Apold framsto AAN som reflektert i sin virksomhet. For kvinner som er i tvil, kan det være nyttig å komme til samtale hos AAN. Det er likevel viktig å holde fram intensjonene i abortloven og kravet om nøytralitet. For mange kvinner er ikke AAN et alternativ, de vil foretrekke et offentlig tilbud. En for sterk vektlegging av særegne veiledningstilbud kan bære i seg en forutsetning om at det å velge abort er vanskelig, så vanskelig at det trengs særomsorg. Slik er det ikke nødvendigvis. Det er ikke et krav at kvinner gjennomgår obligatorisk rådgivning før et abortinngrep i Norge. Det er viktig at tilbud om veiledning gis slik at dette oppfattes som tilbud og ikke som tvang.

Som det er pekt på foran, er det politisk enighet i Norge om å forebygge abort, - før det foreligger et svangerskap. Derfor vektlegges det å forebygge uønskede eller uplanlagte svangerskap. Når svangerskap er et faktum, er det i tråd med abortlovgivningens intensjoner at kvinnen selv skal avgjøre spørsmålet. Da er det ikke i tråd med prinsippet om selvbestemmelse å forsøke å påvirke kvinnene i deres valg.

Forskning om forebygging av abort

I en litteraturgjennomgang[14] ble studier av forebygging av uønskede svangerskap og abort gruppert og karakterisert (Elvbakken 1999a). Forskning om forebyggende innsats er generelt ikke noe stort forskningsfelt og forskning om forebygging av abort er ikke noe unntak. En rekke disipliner har gitt bidrag. Samfunnsfaglige og historiske analyser av forebygging mangler. Innenfor den psykologiske forskningen er det studier av holdninger og verdier knyttet til forebygging, studier som kan gi informasjon som er nyttig for å utforme forebyggingstiltak. Det finnes også en rekke studier av programmer og intervensjoner for økt bruk av prevensjon og annen innsats for å forebygge svangerskap. Særlig fra USA er det en rekke studier av programmer overfor ungdom, men kunnskap fra disse studiene er vanskelig overførbare til norske forhold. For det første er tenåringssvangerskap langt mer utbredt der enn her, for det andre er det en annen seksualmoral og andre kulturelle normer knyttet til det offentliges rolle. I Norge er det gjort mange prosjekter på dette feltet, de er evaluert, men de har som regel ikke vært gjenstand for noen forskningsmessig evaluering. Forskning om forebygging av uønskede svangerskap og abort ser så langt ut til å stå svakt.

På grunnlag av drøftingen foran av de fenomenene forebygging av uønskede svangerskap og abort tar opp, kunnskap om forebyggende tiltak og gjennomgang av publikasjoner på dette feltet, ble det særlig pekt på noen områder der styrket forskningsinnsats kunne vært ønskelig. Det gjaldt forskning for å klargjøre hvilke problemer det er som skal forebygges, forskning om forebyggende arbeid i regi av offentlige tjenester og private organisasjoner og forskning om aktørene, yrkesgruppene i feltet og deres innsats.

Forskning om forebygging av uønskede svangerskap og abort kan være av mange typer og gjøre bruk av ulike perspektiver og teoretiske og metodiske tilnærminger. Selv om det er bred politisk enighet om viktigheten av å forebygge abort, kan målet ha svært forskjellige innpakninger, av politisk og normativ art. Studier av abortpolitikk i europeisk og historisk sammenheng, kan gi vesentlig kunnskap om betingelser for forebygging av uønskede svangerskap og abort.

Grunnlagstema som det å planlegge livet, bruke prevensjon eller ikke og forholdet til skjebnens rolle når det gjelder familieplanlegging og forhold mellom mann og kvinne, kan studeres med mange perspektiver og med ulike metodiske tilnærminger. Dette er tema som har betydning for planlegging og gjennomføring av forebyggingstiltak. Grunnlagskunnskap for det forebyggende arbeidet er også studier av syn på det å planlegge og å få barn, bruk av prevensjon og forhold til abort, blant kvinner og menn. Dette vil være samfunnsvitenskapelige eller psykologisk innrettede studier.

Statistisk sentralbyrå samler løpende statistikk om alle svangerskapsavbrudd. Statistikken gis ut årlig, med omfang av svangerskapsavbrudd blant ulike grupper av kvinner, for eksempel etter alder, sivilstand og antall barn. Abortstatistikken har mange muligheter til ytterligere analyser. Abortepidemiologi kan gi verdifull kunnskap om abortproblemets art. Å følge utviklingen i abortmønstre i ulike land, og i regioner innenlands, er viktig. Hvilke mål som legges for en ønsket abortsituasjon, må fortolkes og ved produksjon av statistikk er det viktig å ha med at det i designet vil ligge verdimessige og normative forutsetninger.

Som bakgrunnskunnskap for utforming av forebyggingspolitikk, betyr også den teknologiske utviklingen på fostermedisinens område mye. Retten til selvbestemt abort kan knyttes til individets rett til selvbestemmelse, slik det for eksempel er i USA. På den annen side kan også trekk ved den teknologiske utviklingen innenfor fostermedisinen bidra til å individualisere fosteret. Bruk av ultralyd tidlig i svangerskapet og annen synliggjøring av fosteret trekker i samme retning. Om staten skal beskytte det ufødte livet mot kvinnen som bærer det, er en aktuell diskusjon og reiser interessante problemstillinger i forholdet mellom individ og stat.

Studier av det forebyggende arbeidet kan ha ulike tilnærminger. Det er på den ene siden ønskelig med studier av betingelser for å få gjennomført konkrete tiltak og forskning om tiltakenes effekter. Her vil både samfunns-vitenskapelige og atferdsteoretiske perspektiver kunne være nyttige. På den annen side er det viktig å gjøre studier av bruk av virkemidler i arbeidet som del av de ordinære tjenestene, av de offentlige instansene som er gitt ansvar for slikt arbeid, som skolehelsetjeneste og den ordinære primærhelsetjenesten i kommunene. Det er gjort enkle kart­legginger av innsatsen i kommunene, men disse bør utvides med grundige analyser. Forebyggings­arbeidets institusjonelle tilknytninger, om det er private organisasjoner, betalt av det offentlige eller ikke, eller helse- eller sosialtjenester som preger innsatsen har betydning.

Å sammenligne abortsituasjon og abortforebyggende tiltak i europeisk sammenheng vil kunne gi kunnskap om betingelser for dette arbeidet. I de nordiske landene er det om lag identisk praksis- og lovgivning når det gjelder abort. Abort er tilgjengelig etter begjæring. I Europa skjer det endringer i forekomst og betingelser for abort, særlig knyttet til oppløsningen av østblokken. Det kan i følge Rolston og Eggert (1994) være snakk om både dekriminalisering og rekriminalisering. I abortpolitikken møtes religiøse konflikter, politiske konflikter (mellom grupper og partier), ideologiske konflikter (også innenfor partiene), kjønnskonflikter og konflikter knyttet til rase og klasse (Goggin 1993). Komparasjon på dette feltet vil være forskningsmessig interessant.

Det trengs også kunnskap om og forståelse av de aktørene som utfører forebyggingsarbeidet. Det gjelder helsesøstre i skolehelsetjenesten, leger i primærhelsetjenesten og i sykehusene, lærere i skolen eller jordmødre i den forholdsvis nye jordmortjenesten. Hva er yrkesgruppenes forståelse av hva saken gjelder, hvilke profesjonelle verdier og hvilken dyktighet som preger dette feltet, er aktuelle forskningstema.

Lundeberg og Fjær (2000) har gjennomført en undersøkelse av hvordan abort og uønskede svangerskap håndteres i utdanningsinstitusjonene for helsesøstre og jordmødre. Alle norske utdanningssteder for disse yrkesgruppene var med i undersøkelsen. De to profesjonene har viktige oppgaver i det forebyggende arbeidet gjennom sin posisjon i primærhelsetjenesten. Undersøkelsen viste at forebygging er et sentralt tema i utdanningen av helsesøstre, mens jordmorutdanningen er konsentrert om de tradisjonelle oppgavene knyttet til svangerskap og fødsel. Utdanning i prevensjonsveiledning gis, men spørsmålet om forebygging av abort tematiseres kun i begrenset grad. Forfatterne konkluderte med at helsesøstrene hadde best forutsetning for å arbeide med primærfore­bygging (prevensjonsveiledning/opplysning) og jordmødre best forutsetning for sekundærfore­bygging (støtte i beslutnings-prosessen). De påpekte at det er viktig å utvikle metoder på forebyggings­området for å sikre kvaliteten av tilbudet og at selvbestemmelsesretten fra abortloven ivaretas. For at profesjonene skal kunne bidra til å sikre tilgang på prevensjon (angrepille, p-pille, spiral) vil det være nødvendig med spesiell opplæring fordi utdanningstiden er kort.

Avhengig av hva slags uønskede svangerskap og hvilke forhold ved abortsituasjonen som ønskes underlagt forebyggende innsats, om det dreier seg om å forebygge av helsemessige eller moralske grunner og hvilken forståelse forebygging av abort gis som et forebyggingstema, er det viktig å drøfte og analysere ulike typer av virkemidler.

Ingen disiplin kan sies å være viktigst i forskningen på dette feltet. Det er all grunn til å argumentere for samarbeid og kommunikasjon på tvers av faggrenser. Forskningen om forebygging på dette feltet er lite utviklet. Det er viktig å understreke at forskning om forebyggende arbeid, bør ha med seg en forståelse av problemets art. Forskning om tiltak, om offentlig og privat bruk av virkemidler er forskning om samfunnsmessig innsats, som på ulike måter treffer den enkelte kvinne og mann, i deres livssituasjon.


Kapittel 6   Makt, abort og abortpolitikk

Dette notatet har løftet fram noen abortpolitiske tema. Linjer i den norske abortpolitikken og abortsituasjonen er belyst, offentlige og frivillige organisasjoners bestrebelser på å forebygge uønskede svangerskap og abort er drøftet og mulige utfordringer for dagens abortpolitikk knyttet til ny reproduksjonsteknologi er skissert.

Det er lite diskusjon om abortpolitikk i offentligheten her i landet, selv om det i noen sammenhenger kommer sterke kontroverser til syne, som påpekt foran. Holdningene til abort i befolkningen er nokså splittede, likevel hersker det en slags ro eller tilslutning til dagens lovgivning, i alle fall så lenge sammensetningen av Stortinget gjør en endring av loven lite akutell. Slik har det vært de siste tyve årene. Fra 1969 har spørsmål om holdning til abort vært del av valgundersøkelsene i Norge. Dette materialet er analysert av en rekke forskere som Martinussen og Valen (1984), Waldahl (1985), Lyslo Lohiniva (1999) og Dag Stenvoll (1998). Stenvoll har også analysert holdninger til abort i en gjennom egne spørsmål om selektive abort gjennom den såkalte Miljøundersøkelsen. Med bakgrunn i slike data studeres holdninger til abort med bakgrunn i forhold som alder, utdannelse, sosial og økonomisk status, boforhold, siviltilstand, antall barn. Generelt er det stor oppslutning om at abort kan tillates, men bare knapt halvparten av befolkningen støtter kvinners rett til selv å bestemme.

Spørsmål om makt har vært og er viktige i forbindelse med abort. I den norske abortpolitiske historien har spørsmålet om hvem som skulle kunne bestemme adgangen til abortinngrep vært gjennomgående og viktig. Samtidig har spørsmål om hvilke grunner eller premisser som skulle ligge til grunn for beslutningen vært helt sentrale. Og som et tredje element har betingelsene for beslutningen gjenstand for uenighet, enten det gjelder obligatorisk rådgivning eller tidsrom for kvinnens selvbestemmelse.

Abort er tema innenfor mange disipliner og forskningsfelt. Det gjelder i Norge, så vel som i andre land. Abort som forskningstema kan handle om abort som politisk spørsmål og abort som statistikk, abort som kvinneerfaring, som verdispørsmål, som offentlig innsats (for å forebygge, for å hindre, for å håndtere) og abort som teknologi og mening.

Internasjonalt er det en stor abortlitteratur, med mange bidrag innenfor mange disipliner, det finnes filosofiske arbeider om abort og abortpolitikk, en etisk debatt, framstillinger av abortlovgivingens historie, studier av abortpolitikkens kontroverser og framvekst, studier av kvinners erfaringer med abort og studier av abortpraksis. Noen studier trekkes fram i det følgende, før noen forslag til videre forskning om abort og abortpolitikk fremmes.

I sin bok om abort og moralske spørsmål knyttet til menneskelivets verdi, påpeker Jefferey Reiman (1999) at abort bare unntaksvis er betraktet som umoralsk. I Det gamle testamentet er abort ikke nevnt, men fedrenes rett til erstatning for fostre som dør som følge av vold mot gravide tas opp. De greske filosofene var tolerante overfor abort, enten det gjaldt å forhindre uønskede foreninger av slekter eller å begrense familiens størrelse. Reiman viser videre til diskusjon om en passus i den Hippokratiske eden, der det heter at han ikke vil gi en kvinne remedier for å framkalle abort. Også Aristoteles mente fostre fikk sjel en viss tid etter befruktningen, kvinner seinere enn menn. Fosterets form, at det hadde sjel og bevegelser ble ikke knyttet sammen. Alle som skrev om abort, og reguleringene viser at fosteret fikk alle disse egenskapene etter befruktningen, på et eller annet tidspunkt. I Romerriket var abort lovlig, uten restriksjoner. Fosteret var del av kvinnens kropp. Luker (1984) påpeker at det heller var fedrenes enn fosterets rettigheter som ble forsvart. Etter at kristendommen ble innført, ble barnedrap forbudt, men ikke abort. De tidlige kristne forbød abort på alle stadier av svangerskapet. Mellom år 300 og 400 ble dette synet noe moderert, for eksempel hos Augustin, tidlige aborter skulle straffes med bøter, seine med døden. På 1100-tallet ble det en noe mer liberal abortpraksis, i følge Reiman (side 20). I medisinen ble abortfremkallende medikamenter og bevegelser som skulle utløse abort tatt fram. Særlig var dette aktuelt når kvinnens liv var i fare. Abort var bare mord når fosteret var menneskelignende, besjelet og formet. På 1300-tallet ble den katolske kirkens offisielle syn stadfestet til å skille mellom abort etter fosterets alder, tidlige aborter var ikke drap. Dette gjaldt også i britisk lov. Abort før quickering var ikke ulovlig, og fosterets bevegelser var det kvinnen som kunne registrere. Abort i følge britisk lovgivning var bare forbudt når barnet levde etter fødselen, men døde som følge av aborten. Det var, i følge Reman tolerant lovgivning om abort inntil 1800-tallet. I 1869 fjernet Pave Pius lX distinksjonen mellom animated og unanimated fostre. Da ble abort i alle stadier av svangerskapet ulovlig.

I USA (Reiman viser til Luker) var abort i første og også delvis i andre trimester lite regulert i lovgivningen på begynnelsen av 1800-tallet (USA brukte fortsatt den britiske lovgivningen). Abort var forbudt i USA mellom 1867 og 1973. Mange leger var derimot villige til å gjennomføre tidlige aborter. Fra 1821 kom det lovbestemmelser i flere stater mot abort etter at fosteret har vist liv, først i Connecticut. Fra 1840-årene skjedde det et skifte, sosialt, ved at abort også ble knyttet til gifte kvinner for å redusere familiestørrelsen. Fall i barnetall i noen grupper og også økt oppmerksomhet om legenes virksomhet. I 1840 forbød Maine abort og denne loven gjaldt til 1973. I perioden mellom 1840 og 1860 innførte en rekke stater lover mot abort. Pådrivere var flere, blant annet den nystartede legeforeningen, AMA (fra 1847). Grunnene var mange, som høy dødelighet, farlige inngrep og kanskje også konkurranse fra jordmødre. – men det pekes også på impulser fra anti-slaveri- tenkning og motstand mot tap av liv etter borgerkrigen. I denne perioden var det sterk innflytelse fra katolske immigranter. Også de første amerikanske feministene var skeptiske til abort. Abortmotstanderne var imidlertid for abort dersom det var fare for at fosteret skulle fødes med epilepsi eller galskap. Leger avgjorde abortinngrep fra midt på 1800-tallet til 1960-årene i USA. I 1967 kom de første kampanjene for en liberalisering. Anti-abortlovgivningen hadde snarere drevet abortene under jorda, enn fått slutt på dem. Reiman viser til tre tendenser som kan knyttes til liberaliseringen av abort etter 1960. For det første en generell bevegelse for borgerrettigheter, med større vekt på individuelle rettigheter. For det andre større åpenhet og toleranse for seksualitet. For det tredje skandaler som thaliodomid og røde hunder-epidemien i 1964. Ut over på 1960-tallet begynte også enkelte religiøse organisasjoner å argumentere for en viss legalisering. Reimans bok er en bok mange refererer til.

I artikkelsamlingen Understanding the new Politics of Abortion, fra 1993, samlet Malcolm Goggin bidrag fra en rekke forfattere, med en todelt hensikt. Goggins utgangspunkt er at abortpolitikk best kan forstås ved å undersøke hvilke typer av konflikter abort som kommer opp og den institusjonelle konteksten der konfliktene spilles ut. Dette er statsvitenskapelige bidrag, med sterk vekt på analyse av kvantitative data, holdningsdata og valgdata. Goggin peker på ulike typer av konflikter knyttet til abort, en religiøs konflikt, en politisk, ideologisk, kjønnskonflikt og konflikter knyttet til rase og klasse. De politiske konfliktene gjelder flere forhold, som kontroll og makt over styringens mål, men også konflikter om midlene. Her pekes det også på konflikter knyttet til de politiske partiene, innefor ulike partier er det forskjeller mellom det lokale og det nasjonale nivået. Den sentrale ideologiske konflikten står mellom tilhengerne av fosterets rettigheter og tilhengerne av kvinnens rettigheter til å råde over sin reproduksjon. Goggin tar til orde for å studere abort som politisk fenomen, holdninger til abort, og institusjonelle settinger rundt abort, samt forholdet mellom reguleringen på føderalt nivå og mellom statene.

I et bidrag fra Meier og McFarlane (1993) drøftes forholdet mellom abort-politikk og rammene rundt abortinngrep, nærmere bestemt abortfinansiering. I USA ble det i 1977 tillatt å benytte Medicaid til abort, men dom i Høyesterett fra 1980 tillot statene å ekskludere abortinngrep fra det som skulle finansieres av Medicaid. Meier og McFarlane fant meget store forskjeller mellom delstatene når det gjaldt omfanget av aborter som ble finansieret av det offentlige. De påpeker videre at delstatene i økt grad har fått mulighet til å utforme sin egen abortpolitikk, blant annet knyttet til obligatorisk rådgivning og betenkningstid ved abortinngrep. Dette er en studie som belyser forholdet mellom abortpolitikkens virkemidler og omfanget av aborter. Cohen og Barrilleaux (1993) drøfter endringer i statenes abortpolitikk. Hovedaktørene i abortpolitikken – opinionen og interessegruppene – har etter deres vurdering ikke endret sin generelle posisjon eller styrke i det politiske systemet, men de viser at det er flere aktører med betydning i abortpolitikken, feltet er ikke lenger så dominert av jussen. Samtidig ble det observert liten endring i abortpolitikken de siste ti årene. Det er en rekke amerikanske bidrag med studier av ulike sider av abortpolitikken. Abortspørsmålet er også meget kontroversielt i det amerikanske samfunnet, med sterke interessegrupper både for tilhengere og motstandere av den amerikanske rettsstilstanden på området.  

I en samling av bidrag fra ulike europeiske lands abortpolitikk, viser Rolston og Eggert (1994) at det både er tendenser til dekriminalisering og re-kriminalisering i abortpolitikken. Tyskland er interessant i denne sammenhengen. Abortspørsmålet var det av forhandlingene eller prosessen som ledet til gjenforeningen. Polen og Irland er også interessante. Det er videre likheter mellom de tidligere østblokk-landene.

Det fines en rekke komparasjoner av abortsituasjon og abortlovgivning, som Lovenduski og Outshoorns The New Politics of Abortion fra 1986. Bidragene er som regel lagt opp med bidrag fra hvert land, ikke satt sammen i en enhetlig teoretisk ramme, og de har gjerne stor vekt på empiriske bidrag og med bidrag fra ulike faglige utgangspunkt.

Et unntak representerer boken States, Markets, Families der drøfter O`Connor mfl (1999) sosialpolitiske spørsmål i Australia, Canada, Storbritannia og USA. Deres oppmerksomhet er rettet mot endringene i velferdsordninger på 1990-tallet i disse landene og de kvinnepolitiske implikasjonene av endringene. Forfatterne peker på at det har vært liten oppmerksomhet om spørsmål om reproduksjon i komparativ velferdsforskning, og de bruker abortspørsmålet som case for å undersøke utviklingen av de fire velferdsstatene de undersøker. Alle landene hadde abort som del av helsetjenesten og tilgangen til abort varierte med klasse, geografi og rase. Problemer ved sykehusene var det helst i Canada og USA, mens England og Australia hadde lettest tilgjengelighet til abort. Her ble de medisinske grunnene fort utvidet til også å omfatte sosiale grunner. I USA er abort en kvinnes rett til å bestemme over egen kropp, en body right. Mens dette er annerledes i Storbritannia, - og Australia, der abort i større grad er en rett til helsetjeneste, et medisinsk spørsmål. Alle landene har aktive foreninger og bevegelser mot abort. Det har vært private lovforslag og motstand mot abortpillen og at familieplanlegging skulle være del av hjelpeprogrammer i andre land (både i USA og Australia). Særlig har det vært katolsk motstand. De plasserer abortsaken innenfor to ulike regimer – en body right (USA) og en medical entitlement (Storbritannia). Abort er sterkere politisert der det er kvinnens individuelle rett, - mer enn der legene faktisk avgjør, og spørsmålet er medisinsk (der er spørsmålet på en måte gjemt bak de medisinske autoritetenes hevd på profesjonell autonomi). Kvinnens rett blir gjerne satt opp mot fosterets rett, og det gir en annen kontrovers enn kontroverser om medisinens vurderinger av legitime aborter.

Det finnes videre mange bidrag om abortsakens historie, som Brookes (1988) om abort i England fra 1900 til 1960, Chritelow (1996) om abortpolitikkens og fødselsreguleringens historie og for norske forhold, Schrumpf (1984) om abortsakens historie. Også her kunne komparasjoner være å ønske. Men også innenfor statsvitenskapen er det gjort studier av abortpolitikkens framvekst, særlig (Gjertsen 1995), men også Stenvoll (1998). I norsk sammenheng er Aslak Syses avhandling om abortloven fra 1992 svært viktig for å drøfte  juridiske perspektiver på abortloven. 

Ikke bare innenfor samfunnsfag og humaniora er abort og abortpolitikk tema. Det kan, kanskje litt forenklet, sies at psykologien er mest opptatt av abort som individuelt fenomen, særlig gjennom studier av kvinner som tar abort. Abort som krise synes å være en underliggende forutsetning i mange studier. Abort betraktet som krise kan innebære både tap og lettelse,  post-abortion-syndrome er en diagnose og gjenstand for mange studier. Innenfor psykologien er det også en adferdsorientert gren, der interessen er knyttet til trekk ved kvinner som velger abort og der det stilles spørsmål om ulike strategier for forebygging virker best. Studier av for eksempel forskjeller i prevensjonsatferd blant ungdom finnes det også flere av. Dette er studier som kan danne grunnlag for utforming av kampanjer og andre tiltak for å fremme bruk av prevensjon.

Det er epidemiologien som dominerer den medisinske forskningen om abort. Kanskje også i noen grad mer antropologisk inspirerte undersøkelser om bakgrunn for valg av ulike typer av prevensjonsstrategier og vurderinger i valgsituasjoner. Sosialmedisineren Bertholdt Grünfeldt var viktig fra slutten av 1960-tallet – med doktoravhandling fra 1973. Studier av legers holdninger til abort er et tema for legen Reidun Førdes forskning (Førde 1991). Hun viser blant annet at helsepersonell (leger) er mer liberale enn folket ellers, kvinnelige leger mindre liberale enn mannlige leger. Undersøkelsen av abortpraksis i norske sykehus (Ones og Elvbakken 1998) og en analyse av medisinske tidsskrift (Fjær 1998) viste at det er lite faglig debatt og kommunikasjon om dette spørsmålet.

Mange studier fra europeisk og amerikansk forskning kan inspirere til styrket forskning i Norge om abort og abortpolitikk. Det er overraskende lite forskning om abort og abortpolitikk i Norge. Tidsskrift for kvinneforskning tok opp noen sider ved abortpolitikken i nummer 4 i 1999 og Tidsskrift for velferdsforskning hadde temanummer om abortpolitikk og reproduksjons-teknologi som sitt første nummer i 2001. Som påpekt var det siste temanummeret del av arbeidet med dette prosjektet.

I norsk sammenheng var abort kriminelt inntil 1964, fra 1902 til denne tid kunne imidlertid leger som fagmenn, dersom de fant svangerskapet livstruende for kvinnen, avgjøre abortinngrep. I perioden mellom 1964 og 1979 var leger gjennom legenemnden autoriserte til å fatte beslutninger om søknader om abortinngrep. Som det er vist, forteller abortstatistikkene at grunnene for å innvilge abort endret seg i etterkrigstiden, fram mot innføringen av kvinnens rett til selv å beslutte om abortinngrep. Det formelle grunnlaget, lovgivningen ble endret først etter at praksis var endret.

Kvinnens rett til å bestemme i spørsmål om abort har vært og er et sentralt kvinnepolitisk tema. I Norge og i mange andre land var nettopp kontrollen over reproduksjonen, retten til selv å bestemme om et påbegynt svangerskap skal avsluttes eller fullføres, et meget sentralt tema for den nye kvinnebevegelsen fra slutten av 1960-tallet. Fortsatt er bildet av det uverdige møtet med nemnden som kunne avgjøre abortspørsmålet virksomt i politiske kontroverser. Da kvinnene selv fikk rett til å bestemme, mistet legene makt, retten til å avgjøre når svangerskap legitimt kunne avbrytes.

Men ikke bare det formelle grunnlaget for abortinngrep er viktig. I Norge er det verken obligatorisk betenkningstid eller veiledning. Inngrepet er gratis. Dette skiller den norske situasjonen fra andre lands. Som Rolston og Eggert (1994) viser, varierer det ikke bare mellom land hvem som kan beslutte om abort, men også rammene rundt reguleringene varierer. Dette handler om legitime grunner til abort. Som Orloff mfl (1999) påpeker, er det en tendens til at stater, som Storbritannia, der det i prinsippet er legen som avgjør abortinngrepet, tillater andre og flere grunner til abort, og på andre tidspunkt, enn det som for eksempel er tilfellet i USA, hvor abort er kvinnens rett.

Hvordan det oppleves for den det gjelder, vil variere med de rammene beslutningen gis gjennom lovgivning, - men også gjennom etablerte praksiser. Ikke bare de formelle rammene, men også systemene abortvirksomheten inngår i, har betydning. I norsk sammenheng er det et ideal om nøytralitet blant helsepersonell i deres møter med kvinner som vurderer abort. Det er en utbredt lojalitet overfor abortlovgivningen. Samtidig er det lite faglig debatt om i dette spørsmålet. I abortlitteraturen er det en del bidrag med preg av håndbøker, med tips til kvinner som tror de er gravide, - mellom bidrag om lovgivning, historisk utvikling og forskjeller mellom ulike land. Hadley (1997) er en representant for slike bidrag. Det er også etter hvert kommet en del litteratur som formidler erfaringer      

Det er et politisk mål å unngå tidlige svangerskap. At unge skulle slippe å gifte seg og få barn så tidlig, var et viktig argument for en liberal abortlovgivning på 1970-tallet. Abortraten og antallet svangerskap blant de yngste har gått ned. Kanskje har også de unge blitt gode, eller bedre planleggere. Å få barn før fylte tyve år er ikke god tone i dag. Først skal utdanningen prioriteres. Selvsagt er det et gode at tenåringer ikke må bli mødre, om de ved uhell eller uforsiktighet blir uønsket gravide. Samtidig er det ikke gitt at det å bli mor eller far for en 19-åring er det verste som kan skje. Kanskje er det både ønsket og velkomment å få barn tidlig.

Det offentlige og private organisasjoner har satset mye på å forebygge uønskede svangerskap og abort. I det forebyggende arbeidet er abort et onde, og abort forebygges ved å forebygge uønskede svangerskap. Det ligger videre som premiss at det er uønskede svangerskap som fører til abort. Innsatsen konsentreres om å dyktiggjøre unge, først og fremst, til å bli gode prevensjonsbrukere og å planlegge svangerskap. Det ikke-planlagte blir det uønskede og det uønskede svangerskapet ender med abort. Om noen av de   14 000 abortene i Norge er unødige, kommer an på hvordan abort betraktes. For den som teller tapte liv er det for mange, den som vurderer rater blant fruktbare kvinner, synes tallet er lavt og det er synkende.

Den høyeste abortraten og de fleste svangerskapene kommer i tyveårene. Og det er mange aborter også blant gifte og samboende par i tyveårene uten barn. Her er raten høyere enn sannsynlig svikt ved perfekt bruk av prevensjon skulle tilsi. Er det uttrykk for at tyveårene er preget av lite planlegging? Eller er det slik at retten og muligheten til å velge når barnet skal komme, gjør det å få barn til et spørsmål om planlegging? Kanskje er det motstridende ønsker i paret eller hos den enkelte, ville det være fint å få barn, ville det befeste kjærligheten, eller ville det passe bedre en annen gang? – Kanskje er valgene i tyveårene vanskelige. Kanskje er det også slik at kroppen ønsker graviditeten, at det er noe som driver formeringen gjennom, ikke rasjonelt og kalkulerende, men ønskelig likevel. Seksualiteten og kjærligheten har naturlig noe med forplantning og svangerskap å gjøre. Menneskelivet er ikke alltid slik at alt skal planlegges. Dette er muligheter, og slike forhold kan ligge bak det faktum at aborttallene er høyest i tyveårene. Kanskje er retten til å planlegg blitt tvangen til å planlegge, - og kanskje kunne noen av abortene blant kvinner i tyveårene vært unngått, om skjebnen hadde fått rå - litt mer. Skjebnen kan også gi frihet, til leve uten så nøye planlegging.

At et svangerskap er uønsket, rommer mange situasjoner. Svangerskap kan være uønskede av kvinnen, mannen og av staten. Forebygging av uønskede svangerskap er ikke bare tiltak for å unngå abort, men kan også være tiltak for å hindre at noen får barn. Sterilisering i tidligere tider var et slikt tiltak. Innsats for å hindre uønskede svangerskap kan være statlig kontroll med hvem som bør føde barn, og når. – Om det ikke skjer tvangssterilisering, er det ikke ønskelig at kvinner som ikke kan ta seg av sine barn,  som psykisk utviklingshemmede eller rusmisbrukere, får barn. I slike tilfeller kan det heller være for samfunnet (på barnets vegne), enn for kvinnen svangerskapet er uønsket.

Forebygging av uønskede svangerskap kan også være innsats for å unngå uheldige og dyre familiesituasjoner, for eksempel alenemødre-liv i ung alder. Det er et dilemma at innsatsen kan få preg av å være bedrevitende ved å si når det ikke passer å få barn. Barn skal planlegges og barn skal komme når det passer. Konsekvent bruk av prevensjon kan gjøre gjennomføring av ikke-planlagte svangerskap umulig. Hvis abort følger av konsekvent prevensjonsbruk, kan det føre til at det å velge å gjennomføre et ikke-planlagt svangerskap blir umulig. Kanskje handler denne problematikken ikke bare om hva som er legitime grunner til å la være å få barn, men også når det er legitimt, for helsearbeidere, for kvinnen selv, for mannen å få barn.

Det er viktig med forskning om implikasjonene av ny teknologi på reproduksjonens område. Her er debatten om selektiv abort interessant fordi den har i seg en diskusjon om grunner for abort generelt. For noen er dette en åpning til å drøfte legitime grunner for å avbryte svangerskap, andre vil skille skarpt mellom den nye og den gamle abortdebatten. Det som kan kalles den gamle abortdebatten knyttes i dag i stor grad til spørsmålet om hvem som skal bestemme om abort skal foretas, kvinnen eller legenemnden. På 1970-tallet var kravet om selvbestemt abort knyttet til et krav om kvinners råderett over eget liv og kropp. Det var utslitte og ressurssvake kvinner med mange barn eller unge kvinner med vanskelige livsvilkår retten til abort særlig skulle hjelpe.

I det som gjerne kalles den nye abortdebatten er det andre tema. Her er muligheten til selektiv abort, abort på grunnlag av kunnskap om fosteret, et av premissene i debatten. Den nye fosterdiagnostikken gir mulighet til mye kunnskap om fosteret. Kanskje vil slik kunnskap også bli lett tilgjengelig for kvinnen mens hun selv kan  begjære abort. Diskusjonen om bruk av ultralyd i svangerskapet har blant annet dreid seg om kvinnen gis tilbud om bruk av ultralyd eller om dette framstilles som en plikt. Lignende tema er diskutert i forbindelse med fostervannsprøver. Her er det også et viktig spørsmål om hvem som vil vite noe om fosteret, om det er den medisinske ekspertisen eller kvinnen og mannen.

I denne situasjonen bør det undersøkes hvordan den politiske debatten om de selektive abortene er med på å prege diskusjonen om abortene som foretas uten kunnskap om det enkelte fosteret, de blinde abortene, abortene som foretas fordi kvinnen ikke kan eller vil bære fram barn. Det kan for eksempel tenkes at de nye temaene i abortdebatten endrer synet på ekspertisens rolle i abortspørsmålet, den etiske debatten om selektiv abort kan bli en etisk debatt om abort generelt. Samtidig kan det tenkes at debatten om den nye teknologiens muligheter er den som ønskes ført, nettopp fordi den er ny, teknologien åpner for nye dilemma. De vanlige, selvbestemte abortene har kanskje ikke samme interesse, selv om det å ta abort er en vanlig kvinneerfaring, en erfaring som hører til i livet til svært mange kvinners livsløp.

Ikke bare teknologiske endringer knyttet til fosterdiagnostikken kan tenkes å påvirke debatten om kvinnens rett til abort. Også endringer i reproduksjonsteknologien, i vid forstand, kan ha betydning. Den moderne reproduksjonsteknologien gir kvinner og menn som tidligere ikke kunne få barn, mulighet til å bli foreldre. Med tilgjengelighet til nye typer av kunstig befruktning, systemer for donasjon av ikke bare sæd, men også egg, utlån av livmødre og kanskje også konstruksjon av livmødre i menn, blir det å kunne få eller ikke få barn ikke lenger et spørsmål om skjebne. Hjulpet av teknologiske nyvinninger, kan det å få barn også bli en rett. Eller, hvis det å få barn ikke er en rett, kan det å unngå å få barn, gjennom svangerskapsavbrudd fortsatt være en rett?

Ulike kunnskapsregimer møtes i reproduksjons- og abortsammenheng. Kanskje er det samme planleggingsoptimisme som ligger bak normen om at barn skal planlegges, som gjør abort legitimt og kunnskap om fosteret ønsket. Med økt vekt på ekspertise i reproduksjonsmedisinen kan medisinen få en ny posisjon i spørsmål knyttet til å planlegge livet, synet på det å få barn eller ikke. Legene kan så å si få tilbake dette feltet som myndighetsområde, ikke som før gjennom nemnden, men gjennom pregingen av tenkingen om barn og barns plass i livet, – som kunnskapsformidler, teknologileverandør og rådgiver. På den annen side er det en norm og ideal om nøytralitet i helsetjenesten for deres møte med den gravide som ønsker abort.

Spørsmålet er om retten og friheten til å planlegge også representerer en tvang til å planlegge. Dette er et viktig tema. Spenninger mellom frihet og disiplin er viktige som trekk ved det moderne generelt. Å planlegge reproduksjonen er også en disiplinering, å ikke gi etter for lysten til å få barn, om det ikke passer. Retten til å planlegge, kan bli tvangen til å planlegge. Disiplinering kan komme innenfra, gjennom ønsket om å unngå graviditet og barn, fra gammelt av er mange metoder for å unngå svangerskap kjent, faktisk ble antallet barn i familiene redusert før prevensjon ble lett tilgjengelig og mens abort var ulovlig (Blom 1980). Det krevde samarbeid og ønske fra både mann og kvinne. Også samfunnet omkring kunne kreve disiplin og kunne anse det å få mange barn som uansvarlig, som i Odda i mellomkrigstiden (Danielsen 1999). Frihet kan vendes til tvang, eller plikt. Tilbud om kunnskap kan bli tvang til å ta i mot, - og å ta ansvar for konsekvensene. Med den nye teknologien og debattene på slutten av 1900-tallet, introduseres også nye problemstillinger i spørsmålet om retten og plikten til å planlegge. Også mulighetene til sortering, til selektiv abort, kan bli plikten til å kontrollere fosterets tilstand før det avgjøres om det har livets rett. De teknologiske framstegene er tvetydige. Å benytte seg av muligheter til å diagnostisere fosteret, kan bli en plikt, heller enn en frihet. Med mindre rom for skjebnen i reproduksjonen, med det planlagte som ideal og norm, kan retten til å planlegge bli plikten til å planlegge.

Litteratur

Apold, Anne Berit (1998): Informasjon og rådgjeving i Al­ternativ til abort i Norge (AAN), Delrapport 3 fra pro­sjektet «Evaluering av rådgivingsvirksomheten i for­bindelse med svangerskapsavbrudd», Notat 153, Bergen: Senter for samfunnsforskning, Universitetet i Bergen.

Blom, Ida (1980): Barnebegrensning, synd eller sunn for­nuft, Oslo: Universitetsforlaget.

Blom, Ida og Kari Tove Elvbakken (2001): Linjer i norsk abortlovgivning og abortpolitikk, Tidsskrift for velferdsforskning, 4,1, 30-48.

Blom, Ida og Sølvi Sogner (red) (1999): Med kjønnsperspektiv på norsk historie – fra vikingetid til 2000-årsskiftet, Oslo:Cappelen.

Clemet, Kristin, Kristin Halvorsen og Kristin Aase. (red.) (1996): Abort – en debatt for 90-årene, Oslo:Universitetsforlaget.

Cohen, Jeffery E. og Charles Barrilleaux (1993): Public Opinion, Interest groups, and Public Policy making: Abortion Policy in the American States, i Goggin, Malcolm L. (red): Understanding the New Politics of Abortion, New York: SAGE.

Condit, Celeste Michelle. (1990). Decoding Abortion Rhetoric. Communicating Social Change. Urbana og Chicago. University of Illinois Press.

Critchlow, Donald, T. (red.) (1996): The Politics of abortion and Birth Control in Historical Perspective, Pennsylvania: The Pennsylvania State University Press.

Danielsen, Hilde (1998): Dei moderne kvinnene i Odda: ein etnologisk studie av barneavgrensing og kjønnsskaping i mellomkrigstida, hovedoppgave i etnologi, Universitetet i Bergen.

Dworkin, Ronald. (1994). Life`s Dominion. An Argumnet About Abortion, Euthanasia, and Individual Freedom, New York: Vintage Books.

Eckhoff, Torstein (1983): Statens styringsmuligheter, Oslo:Universitetsforlaget.

Elvbakken, Kari Tove (1999a): Forskning om forebygging av uønskede svangerskap og abort, notat 2- 1999, Senter for samfunnsforskning, Universitetet i Bergen.

Elvbakken, Kari Tove (1999b): Forebygging av uønskede svangerskap og abort – resultatter fra en undersøkelse blant norske kommuner, notat 7 -1999, Senter for samfunnsforskning, Universitetet i Bergen.

Elvbakken, Kari Tove og John Gunnar Mæland (1997): Forebyggende arbeid overfor barn og unge, Hemil-rapport 1/1997, Bergen: Hemilsenteret, Universitetet i Bergen.

Feinman, Clarice (1992): The Criminalization of a Woman`s Body, New York: The Haworth Press.

Fjær, Svanaug (1998): Faglig offentlighet om abort og rådgi­vingsspørsmål, Delrapport 4 fra prosjektet «Evalue­ring av rådgivingsvirskomheten i forbindelse med svangerskapsavbrudd», notat 154, Senter for sam­funnsforskning, Universitetet i Bergen.

Flatseth, Merethe (1999): Å bære eller ikke bære – er det spørsmålet? En retorisk analyse av abortdebatten i tre tidsperioder. (Hovedoppgave) Nordisk institutt, UiB.

Gjertsen, Siren (1995): Fosterpolitikk, teknologi og samfunn - nye muligheter til besvær eller til begjær  - en historisk tilnærming til forholdet mellom individ og samfunn, liberalisering og disiplinering med utgangspunkt i abort og fosterteknologi, rapport 41, Bergen: Universitetet i Bergen, Institutt for administrasjon og organisasjonsvitenskap.

Goggin, Malcolm L. (red) (1993): Introduction: A framework for Understanding the New Politics of Abortion, i Understanding the New Politics of Abortion, New York: SAGE.

Goggin, Malcolm L. og Christopher Wlezien (1993): Abortion Opinion and Policy in the American States, i Goggin, Malcolm L. (red): Understanding the New Politics of Abortion, New York: SAGE.

Goggin, Malcom L. (red.). (1993). Understanding the New Politics of Abortion. Newbury Park, California. Sage Publications.

Greer, Germine (1984): Sex and Destiny. The Politics of Human Fertility, London: Secker & Warburg.

Grünfeld, Berthold (1973): Legal abort i Norge, Oslo: Universitetsforlaget.

Gulli, Brita M (1992): Moderskapets frigjørelse? Offentlig likestillingspolitikk på 1970-tallet, Oslo: Universitetsforlaget.

Gåsvatn, Kari og Bitten Munthe-Kaas (1983): Fosterdiagnostikk – til hvilken pris? Oslo: Cappelen.

Hadley, Janet (1997): Abortion – Between Freedom and Necessity, London: Virago.

Hansson, Steinar og Ingolf Håkon Teigene (1995): Makt og mannefall. Historien om Gro Harlem Brundtland, Oslo: Cappelen.

Homme, Anne (2000): Evaluering av tilskuddsordning for forebygging av abort og uønskede svangerskap, Arbeidsnotat 3/2000, Bergen: Senter for samfunnsforskning.

Hordern, Anthony. (1971): Legal Abortion: The English Experience, Oxford. Pergamon Press.

Haave, Per (2000): Sterilisering på medisinsk grunnlag og sammenhengen mellom eugenikk og humangenetikk, Rapport, Norges forskningsråd, November 2000

Lovendusky, Joni og Joyce Outshoorn (red) (1986): The New Politics of Abortion, London: Sage.

Luker, Kristin (1984): Abortion and the Politics of Motherhood, Berkeley: University of California Press.

Lundeberg, Ingrid og Svanaug Fjær (2000):

Lyslo Lohiniva (1999):

Løkeland Stai, Mette og Johanne Sundby (2000): Abort, eit moralsk press på kvinna sitt seksualliv, Kvinneforskning, 4, 30-40.

Martinussen, Willy og Henry Valen (1984):

Meier, Kenneth J. og Deborah R. McFarlane (1993): Abortion Politics and Abortion Funding Policy, i Goggin, Malcolm L. (red): Understanding the New Politics of Abortion, New York: SAGE.

Michelet, Else (1975): Vet de hva de snakker om? Abortmot­standerne og virkeligheten, Oslo: Pax.

Mohr, James C. (1978): Abortion in America. The Origins and Evolution of National Policy, 1800-1900, New York: Oxford University Press.

Møller, Katti Anker (1974): Moderskapets frigjørelse. To foredrag – fra 1915 og 1919. Oslo: Tiden Norsk Forlag.

NOU 1987:23, Prioriteringsutvalget

O`Connor, Julia S., Ann Shola Orloff og Sheila Shaver (1999): States, Markets, Families – Gender, Liberalism and Social Policy in Australia, Canada, Great Britain and the United States, Cambridge: Cambridge University Press.

Ones, Torunn og  Kari Tove Elvbakken (1998):Sykehusenes informasjon og tilbud om veiledning i forbindelse med abortinngrep, Delrapport 2 fra prosjektet ”Evaluering av rådgivingsvirksomheten i forbindelse med svangerskapsavbrudd”, notat 152, Bergen: Senter for samfunnsforskning, Universitetet i Bergen.

Ot. prp 15, (1959-60): Om lov om adgang til avbrytelse av svangerskap.

Ot. prp 38, (1974-75): Om lov om svangerskapsavbrudd

Ot. prp. 53 (1977-78): Om lov om endring i lov av 13. juni 1975 nr.50 om svangerskapsavbrudd.

Palmblad, Eva (2000): Abort og sterilisering: Lovgivning, politikk og praksis på 30- og 40-tallet i Sverige, foredrag, doktorgradskurs Abortpolitikk og reproduksjonsteknologi, Bergen, foredraget hentet fra bok som publiseres i løpet av 2000.

Petchesky, Rosalind Pollac og Karen Judd (red.). (1998). Negotiating Reproductive Rights. Women`s Perspectives Across Countries and Cultures. London og New York. Zed Books.

Petchesky, Rosalind Pollac. (1984): Abortion and Woman`s Choice. The State, Sexuality, and Reproductive Freedom. Boston. Northeastern University Press.

Reiman, Jeffery (1999): Abortion and the Ways we value Human Life, Lanham: Rowman & Littlefield Publishers.

Riise, Grete (1998): Evalueringsprosjektet Vurdering av ulike pedagogiske tilnærmingsmåtar for hiv-undervsining i skulen. Rapport til Statens helsetilsyn.

Rolston, Bill og Anna Eggert. (red.) (1994): Abortion in the New Europe. A Comparative Handbook. Connecticut og London. Greenwood Press.

Schrumpf, Ellen. (1984). Abortsakens historie. Oslo. Tiden Norsk Forlag.

Simon, Rita J. (1998): Abortion. Statutes, Policies, and Public Attitudes the World Over. Westport, Praeger Publishers.

Sirnes, Thorvald (1996): Parlamentsdebattane om repro­duksjons- og human genteknologi i Storbritannia og Norge – ein komparasjon, i Risiko og meining, dr. po­lit.- avhandling, Institutt for administrasjon og orga­nisasjonsvitenskap, Universitetet i Bergen.

Skjeldestad, Finn Egil (1998)

SSB (1999): Stabile aborttall, Ukens statistikk 16.

SSB (2000): Små endringer i aborttallene, Abortstatistikk for 1999, april 2000

SSB (2001): Flere aborter blant tenåringer, Abortstatistikk for 2000, 25.april 2001.

Staggenburg Suzanne. (1991). The Pro-choice Movement. Organization and Activism in the Abortion Conflict. New York. Oxford University Press.

Stenvoll, Dag. (1998). Abort og politikk. Bergen. Alma Mater.

Stortingsmelding 16 (1995-96): Om erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd m.v.

Stortingsmelding 17 (1982-83): Erfaringer med lov om svangerskapsavbrudd og svangerskapsforebyggende tiltak

Stortingsmelding 51 (1973-74): Barnefamilienes levekår

Stortingsproposisjon 122 (1977–78): Om svangerskapsfore­byggende tiltak og hjelpetiltak for vanskeligstilte gravide.

Strøm, Aksel (1969): Svangerskapsavbrot i visse høve, Et 5-årsmateriale fra Kvinneklinikken, Rikshospitalet, Tidsskr. Nor Læge, 89,761-772.

Syse, Aslak (1993): Abortloven juss og verdier, Oslo: Ad Notam Gyldendal

Sætnan, Ann Rudinov (1995): Just What the Doctor ordered? A Study of medical technology Innovation processes, rapport 25, NTNU, Senter for teknologi og samfunn.

Sætnan, Ann Rudinov (2000): Clinical Encouniers: Users and the Cultural Appropriation of Fetal Diagnostics, i Sætnan, Oudsbhoorne og Kirejczyk (red): Bodies of Technology, Women`s involvement with Reproductive Medicine, Ohio State University Press, in press.

Tatalovich, Raymond og Bayron W. Daynes. (1981). The Politics og Abortion. A Study of Community Conflict in Public Policy Making. New York. Praeger.

Torgersen, Ulf (1994):

Tribe, Laurence, H. (1990). Abortion. The Clash of Absolutes. New York. W.W. Norton & Company.

Waldahl, Ragnar (1995): Kampen om det ufødte liv. Abortopinionens utvikling, 1969–1993, Sosiologisk tidsskrift , 2, 95–112.

Aanesen, Ellen (1999): Mordere og madonnaer. En reanalyse av hovedmetaforne i kampen om selvbe­stemt abort, Kvinneforskning, 4, 4–19.

 

Vedlegg

Abortpolitikk og reproduksjonsteknologi

25.-27.april 2000 – Universitetet i Bergen

 

Program:

 

Tirsdag 25. april:

11.00 – 12.15  Kaffe og registrering

12.15 – 13.00  Introduksjon ved Thorvald Sirnes og Kari Tove Elvbakken

13.15 – 14.00  Linjer i abortsituasjon og abortpolitikk i Norge, Elvbakken

Fosterdiagnostikk og bioteknologi, Sirnes 

14.15 – 15.00  Færre barn – veien til det gode liv? - første halvdel av 1900- tallet. IdaBlom, professor, dr. philos, Historisk institutt, Universitetet i Bergen

15.30 – 18.00  Prosjektpresentasjoner

 

Onsdag 26. april:

09.15 – 12.00  Abort og sterilisering: Lovgivning, politikk og praksis på 30- og 40-tallet. Eva Palmblad, fil. dr., Hälsohögskolan, Jönköping Radikale foranstaltninger i de nordiske velfærdsstater: eugenikk og sterilisation. Bent Sigurd Hansen, Universitetet i Odense

Kommentar: Henriette Sinding Aasen, førsteamanuensis, dr. juris. Universitet i Bergen

13.30 –14.30  Abort og familieplanlegging. Johanne Sundby, forsker, dr. med,Universitetet i Oslo

15.00 –17.00   Slektskapsforståelser, adopsjon og barnfrihet. Signe Howell, professor,  Institutt for antropologi, Universitetet i Oslo. Tove Fjell, førsteamanuensis, dr. art. Institutt for kunsthistorie og kulturstudier, Universitetet i Bergen

Kommentar: Kari Wærness, Professor, Senter for kvinne- og kjønns-forskning, Universitetet i Bergen

17.30 – 19.00  Prosjektpresentasjoner

 

Torsdag 27. april

09.15 – 11.00  Prosjektpresentasjon:

11.15 – 13.00 Den norske abortloven, særtrekk, kontroverser og dilemma.

Aslak Syse, professor, dr. juris, Universitet i Oslo

14.15 – 16.00  Gender perspective on the Icelandic debate on health registers and genetics. Hilary Rose, professor, Open University, London

Åpen forelesning i samarbeid med Senter for kvinne og kjønnsforskning, Universitetet i Bergen  


[1] Artikkel trykt i Tidsskrift for velferdsforskning, 4,1,30-48.

[2] I følge en innberetning fra 39 leger om en periode på 2 måneder ved årsskiftet 1934–35, ønsket i alt 147 gifte kvinner abort. Av disse begrunnet 45 prosent ønsket med nød eller fattigdom, 16 prosent begrun­net ønsket med helseproblemer og 10 prosent med avstanden fra siste barn (Blom 1980: side 293).

[3] Det pågår arbeid med å undersøke praktiseringen av den norske steriliseringsloven fra 1934, Haave (2000) gjennomgår av praksis når det gjelder sterili­sering, han peker på kobling mellom sterilisering og abortinngrep, slik at kvinner kan ha fått utført abort, med sterilisering som vilkår. Dette var noe den sven­ske abortloven ga rom for (Palmblad 2000), men i Norge var det jo ingen spesifikk abortlovgivning på dette tidspunktet.

[4] Aslak Syse (1993:24) peker på at Quisling-regjerin­gen ga to lover til vern om folkeætten. Den første lo­ven omhandlet sterilisering og kastraksjonsinngrep, den andre (Lov 7.jan 1843 nr2) abort. Lovene ble opphevet ved krigens slutt. Det er ukjent hvordan denne loven ble praktisert.

[5] Lovbestemt stønad.

[6] Aksel Strøm var professor i sosialmedisin fra 1952, professor i hygiene mellom 1940–52 (professoratet i sosialmedisin ble skilt ut fra hygiene-professoratet).

[7] Stortingstidende 25.mai 1978, side 3240–3269.

[8] Forhandlinger i Odelstinget, nummer 49, 30. mai 1978.

[9] Bearbeidet versjon av innlegg holdt på konferansen Usynlige grenser, Maktutredningen og Kjønn i endring, november 1999. Innlegget er lagt ut på nettstedet http://www.sv.uio.no/mutr/usynligegrenser.html

[10] Dette kapitlet bygger på undersøkelser blant norske sykehus i 1997/98, (Ones og Elvbakken 1998). I undersøkelsen blant norske sykehus (Ones og Elvbakken 1998) ble tema det informeres om, hvem som informerer og informasjonsform drøftet med bakgrunn i data fra spørreskjema og intervjuer med helsepersonell. Veiledning ved sykehusene i forbindelse med abort er drøftet med bakgrunn i data fra intervju og spørreskjema. Gjennom intervjuene har helsepersonell utdypet informasjonen fra sykehusene.

[11] Organisasjonen AAN behandles mer i neste kapittel, særlig på bakgrunn av en undersøkelse gjennomført ved SEFOS i 1998 (Apold 1998).

[12] Undersøkelsen ble gjennomført som en spørreundersøkelse til alle landets kommuner. Medisinsk faglig ansvarlig lege ble bedt om å besvare spørreskjema. I materialet fra undersøkelsen var det 381 svar, av disse var 22 av 25 bydeler i Oslo representert.

[13] Den siste abortstatistikken, fra 2000, viser at abortraten i Oslo er redusert og at det nå er Finnmark som har høyeste abortrate (SSB 2001).

[14] Litteraturgjennomgangen ble foretatt i forbindelse med at forskning om forebygging av abort og uønskede svangerskap var et av temaene som programmet Forskning om forebyggende helsearbeid under Medisin og helse i Norges forskningsråd skulle ta opp. Den er dokumentert som Elvbakken (1999a).

Tilbake til Makt- og demokratiutredningens startside

Publisert 25. nov. 2010 13:52
Del på e-post