Siste publikasjoner

• Wessel, Terje & Turner, Lena Magnusson (2026). From rental to owner-occupied housing: access and mortgage risk at different spatial levels. Housing Studies. ISSN 0267-3037. doi: https:/www.tandfonline.com/doi/full/10.1080/02673037.2026.2738656#abstract. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This study explores how low-income individuals manage transition into homeownership across the urban hierarchy in a strongly pro-ownership context. We examine aggregate outcomes of two contrasting alternatives – moving into ownership promises housing career mobility and wealth accumulation at the cost of financial safety; staying in rental housing reverses these trade-offs. Our con text is Norway, which we divide into four spatial levels: Oslo, second-order regions, third-order regions, and the rest of Norway. Using register data for 2015–2022, we estimate Cox proportional hazards models of transition to homeownership and subsequent mortgage risk, adjusting for demographic and socio-economic fac tors. The findings show a combination of slightly lower transition rates into ownership and substantially higher mortgage risk in Oslo, with similar but weaker patterns in second-order regions, par ticularly after adjustment for socio-economic factors. We relate these outcomes to features of the Norwegian housing system, notably the strong prioritisation of homeownership, and to wider forces including global economic conditions, regional disparities in economic structure, and ongoing urbanisation. We conclude with implications for housing policy, arguing for institution-based pro grammes that strengthen and diversify metropolitan rental markets

• Young, Petrus & García-Godos, Jemima (2026). Hydrogen Geographies in Latin America: Uneven Development in the Energy Transition. Geography Compass. 20(10). doi: 10.1111/gec3.70098. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  ABSTRACT Over the past decade, hydrogen development has become part of Latin America's decarbonization landscape, positioning the region as a potential exporter of green energy, yet revealing deep territorial inequalities. This paper explores the geography of hydrogen in Latin America, where projects cluster along coastal corridors and reproduce long‐standing patterns of uneven development. Based on a review of recent academic literature and policy documents, we analyze how fragmented governance, competing claims on water and land, and limited local participation interact with this emerging geography. Hydrogen transitions involve much more than technological shifts. As hydrogen development evolves in Latin America, it produces the socio‐spatial reconfiguration of territories, resource use, and environment‐society relations. We propose potential pathways, including participatory governance, redistributive infrastructure, and recognitional planning, to embed energy justice and inclusion in the emerging geographies of hydrogen. The Latin American case shows how emerging hydrogen geographies are shaped by the interaction between global decarbonization agendas and histories of extraction, inequality, and environmental change.

• Wiborg, Øyvind Nicolay & Hansen, Marianne Nordli (2026). De rikes Oslo. I Ljunggren, Jørn (Red.), Oslo – samme by, ulike livssjanser. Cappelen Damm Forskning. ISSN 9788202937294. s. 73–91. doi: 10.23865/cdf.304.ch3. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This chapter examines how wealth has accumulated across the Oslo region in recent years, and to what extent. We distinguish between two main forms of wealth: financial assets and real assets (primarily housing), and assess whether they follow similar geographic patterns of inequality. The analysis uses the Norwegian wealth register, compiled for tax purposes and administered by Statistics Norway, which provides estimated market values of financial and real assets for all residents from 2010 to 2024. We present results in maps showing median wealth (p50) and top wealth (p99) across roughly 2,000 neighbourhoods in the Oslo region. These maps reveal a marked increase in both real and financial capital during this period, but with pronounced spatial differences. In both real and financial capital, the highest levels of wealth are found in western neighbourhoods. However, large financial fortunes far exceed housing wealth: in some neighbourhoods, individuals near the top of the local distribution hold financial assets of around NOK 700 million or more, while housing values are much lower. Housing wealth in the western districts, as well as Nordstrand, appears relatively homogeneous. Financial wealth, by contrast, is concentrated in a small number of west end neighbourhoods, increasingly close to the city centre. Given that large fortunes signal economic power, these patterns suggest that power is heavily concentrated in limited geographical areas. Overall, wealth accumulation in Oslo is highly uneven, both between and within areas. Yet this disparity is obscured when Oslo and its surrounding region are treated as a single, homogeneous unit.

• Andersen, Bengt & Storm-Mathisen, Frøja Isabella (2026). Kapittel 18: Mellom territorium og mobilitet: gatekriminalitet i den delte byen. I Ljunggren, Jørn (Red.), Oslo – samme by, ulike livssjanser. Cappelen Damm Forskning. ISSN 9788202937294. s. 427–445. doi: 10.23865/cdf.304.ch18. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This chapter explores how young men involved in street crime perceive, interpret, and navigate Oslo as a city marked by longstanding sociospatial divisions. It examines how these actors both reproduce and challenge dominant understandings of Oslo as a divided urban landscape, where distinctions between the eastern and western parts of the city carry important social and symbolic meanings. Empirically, the chapter draws on ethnographic fieldwork among young men involved in street crime, complemented by interviews with police personnel, whose professional experiences provide additional perspectives on territoriality, mobility, and criminal networks. The analysis demonstrates that the east–west divide remains a powerful symbolic framework shaping identities, local belonging, and reputations. Participants frequently invoke these spatial distinctions when describing themselves, others, and the social geography of the city. At the same time, their everyday practices reveal a more complex reality. Rather than remaining confined to particular neighbourhoods, they routinely cross territorial boundaries in pursuit of economic opportunities, social relationships, and criminal activities. Their mobility also extends beyond the city through connections to transnational criminal networks. Oslo thus emerges not only as a city structured by enduring sociospatial divisions, but also as an interconnected urban environment, in which mobility creates new opportunities while simultaneously challenging established territorial boundaries. The chapter highlights the coexistence of symbolic divisions and practical forms of spatial integration.

• Røgeberg, Ole Jørgen; Harden, Kathryn Paige & Lyngstad, Torkild Hovde (2026). Changes in heritability and shared environmentality of educational attainment across twentieth-century Norway. Nature Communications. 17. doi: 10.1038/s41467-026-75044-2. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Sociological modernization theory predicts that rising meritocracy reduces the influence of family background on education while increasing the role of individual abilities. Sibling correlations are often used as omnibus indicators of family influence, but they reflect both shared environments and shared genetics, complicating interpretation over time. This study examines changes in the genetic and environmental components of educational attainment using administrative data on more than 13,000 Norwegian twin pairs born between 1915 and 1991. We apply a Bayesian hierarchical liability-threshold model to estimate heritability and shared environmental influences across birth cohorts, accounting for changes in educational systems and population distributions. For women, the heritability of educational attainment increased steadily across the twentieth century, while shared environmental influences declined, consistent with expanding educational opportunities and gender equality. For men, neither heritability nor shared environmental influences changed significantly over time. These findings clarify how genetic and environmental contributions to education vary across historical contexts, refining interpretations of long-term trends in family influence.

• Allvin, Annica & Skardhamar, Torbjørn (2026). Stably Unstable? – Testing the Temporal Stability of Spatial Crime Patterns | Journal of Quantitative Criminology | Springer Nature Link. Journal of quantitative criminology. ISSN 0748-4518. doi: 10.1007/s10940-026-09691-5. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Criminological research has long suggested that microgeographical crime patterns are remarkably stable over time; however, there is little consensus on how stability should be defined or measured. This study investigates the stability of spatial crime patterns in Oslo, Norway, over two decades. We review definitions and operationalizations of spatial stability and test three central hypotheses. Using 20 years of police-registered crime data, we apply K-means longitudinal clustering to examine crime trends at a 100 × 100 m grid-cell level. We expand upon prior research by explicitly analysing within-cluster variation, conducting separate analyses by crime type, and testing robustness to changes in temporal resolution. We also demonstrate an alternative method using predefined criteria and compare the results. Although cluster-averages or -medians suggest spatial stability, we observe substantial variation within all clusters, suggesting places are easily interpreted to be more stable than they are. Whether most places exhibit low and stable crime trends, or whether chronic hot spots exist in Oslo, depends on the operationalization of stability. The degree of within-cluster variation casts doubts on whether conventional clustering approaches alone provide convincing evidence of persistent patterns, without closer scrutiny. Spatial stability may be overstated when inferred from cluster models relying on annual data. These crime patterns in Oslo are better understood as stably unstable, reflecting patterned variability rather than fixed persistence. Substantial local variation complicates interpretations of long-term stability. We argue for more careful operationalizations of spatial stability, closer attention to within-cluster variation, and greater consideration of temporary hot spots.

• Kvalvik, Eirik Haugland; Wang, Yunpeng; Walhovd, Kristine B; Lyngstad, Torkild Hovde & Røgeberg, Ole (2026). Beyond years of schooling: Genetic associations across educational milestones in two Norwegian cohorts. PLoS Genetics. ISSN 1553-7390. 22(9). doi: 10.1371/journal.pgen.1012310. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Although educational attainment is heritable, years-of-education (EduYears) measures are not designed to show how genetic associations vary across discrete educational milestones. In the Norwegian Mother, Father and Child Cohort Study (MoBa; N = 120,527) and the Norwegian Twin Registry (N = 8,910), we combined genome-wide association studies (GWAS), polygenic indices (PGIs), and twin models to characterize genetic associations with high-school completion and bachelor’s, master’s, and doctoral attainment. In transition-specific analyses conditional on prior attainment, observed-scale common-variant heritability (h 2 SNP ) and PGI discrimination followed an inverse-U pattern, peaking for progression from high-school completion to attainment of at least a bachelor’s degree (HS → BSc + ; h 2 SNP  ≈ 0.14; R 2 Tjur  ≈ 0.05) and declining at postgraduate transitions. Genetic correlations (r g ) with large-scale GWAS of EduYears (EA4) and intelligence were high at earlier transitions but lower at later ones (for EA4, r g  ≈ 0.92 at HS → BSc+ and ≈ 0.38 at MSc → PhD). In cumulative analyses of attained status in the full cohort, the point-estimate gap between twin- and SNP-based heritability narrowed from ≈ 0.38 at high-school completion to ≈ 0.11 at PhD, while genetic overlap was lower for distant than adjacent milestones (r g  ≈ 0.71 for high-school completion versus PhD and ≈ 0.92 for adjacent milestones). Sensitivity analyses using an alternative intelligence GWAS and additional PGIs showed similar transition-specific trajectories. At the doctoral transition, estimates were obtained among individuals who had attained at least a master’s degree, so attenuation there must be interpreted in light of selection and range restriction. Because EduYears converts distinct credentials and progression steps into a single numerical scale, estimates expressed per additional year should not be interpreted as though one year has the same meaning across the educational sequence. Milestone-preserving analyses make that hidden structure visible and sharpen the interpretation of education GWAS and PGIs.

• Schnitzlein, Daniel D.; Lersch, Philipp M. & Wiborg, Øyvind Nicolay (2026). Intragenerational mobility in wealth in Germany, Norway, and Britain: Descriptive evidence. Research in Social Stratification and Mobility. ISSN 0276-5624. 106. doi: 10.1016/j.rssm.2026.101206. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  We study intragenerational wealth rank mobility, investigating three dimensions: (i) wealth mobility over the life cycle, (ii) heterogeneity in mobility among subgroups and wealth components, and (iii) commonalities and differences across divergent country contexts. We use data from Germany (SOEP, N = 12,380 individuals), Norway (administrative register data, N = 3460,602), and Britain (BHPS, N = 7910; UKHLS, N = 18,428), examining intraindividual rank-rank correlations, the distribution of rank changes, and rank mobility curves. We find substantial wealth mobility, which is often short-range. Mobility increases with the observation window (5, 10, 15 years). Wealth mobility is highest in Norway, followed by similar mobility in Britain and Germany. Furthermore, early life cycle stages and parental tertiary education are associated with greater mobility, whereas gender differences are small. Mobility is higher in financial than in housing wealth, but remains substantial in the latter. Our findings reveal substantial but predominantly short-range wealth mobility, indicating that individual wealth positions are less static than cross-sectional distributions suggest, even as the overall structure of inequality persists.

• Hootegem, Arno Van; Baier, Tina; Heisig, Jan Paul & Lyngstad, Torkild Hovde (2026). Genetic risks for depression and educational achievement in adolescence. European Societies. ISSN 1461-6696. s. 25–25. doi: 10.1162/euso.a.119. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  ABSTRACT Mental health problems, including depressive disorders, show strong and robust associations with labour market attainment and other stratification outcomes, but underlying processes remain unclear. We use a genetically informed design to examine associations between genetic liability to major depressive disorder and ninth-grade educational achievement. Using nearly 38,000 parent–child trios from the Norwegian Mother and Child Cohort Study linked to test scores from administrative registers, we estimate direct effects of adolescents’ depression polygenic scores (PGSs) and indirect effects of parental depression PGSs (sometimes described as “genetic nurture”), controlling for adolescents and parental educational attainment PGSs. In our baseline specification, a 1 standard deviation increase in the child's depression PGS predicts a modest 0.05 standard deviation decline in test scores, but this association attenuates after adjusting for the child's education PGS and becomes effectively zero when parental depression and education PGSs are included. Maternal and paternal depression PGSs show small negative associations with child achievement. Mediation analyses suggest these operate largely via parental education and income. We conclude that adolescents’ PGS for depression has, at most, a very small association with educational achievement in Norway, which is characterized by low inequality, inclusive education, and accessible, high-quality health care.

• Saga, Marte Lund (2026). Class origin, elite circulation, and the currency of political capital. European Societies. ISSN 1461-6696. s. 28–28. doi: 10.1162/euso.a.113. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Abstract This study investigates how class origin shapes the post-political career trajectories of Norwegian political elites. Building on theories of horizontal elite circulation and the notion of political capital, I ask whether politicians from privileged backgrounds are better able to convert the social and symbolic resources accumulated in office into top-level positions in other sectors. Using anonymous register data that cover the entire Norwegian population, I identify former ministers, state secretaries, and members of parliament who left top-level politics between 2003 and 2017. Sequence analysis and hierarchical clustering reveals six prototypical career pathways. Regression models show that upper-class origins significantly increase the probability of entering the private sector or organized-interest elite, while working-class politicians are overrepresented among those who exit political elite positions for a few years, only to return again. Educational attainment and occupational experience does not account for this pattern, suggesting that class-based habitus and credibility as holders of political capital operate independently of formal qualifications. Moreover, the results are interpreted as differences in the sectoral demand for political capital: it is highly valued in the private and organized-interest sectors but less so in the public bureaucracy. The findings demonstrate that elite circulation is stratified by class: upper-class origins facilitate the conversion of political capital into stable, high-status careers, whereas political elites with working-class social origins tend to remain within the precarious realm of elected office. This underscores the enduring role of class origin in reproducing power hierarchies even within a comparatively egalitarian context such as Norway.

• García-Godos, Jemima (2026). Accountability. I Mallinder, Louise; Killean, Rachel & Dempster, Lauren (Red.), Elgar Concise Encyclopedia of Law and Peace. Edward Elgar Publishing. ISSN 9781035310647. s. 3–3. doi: 10.4337/9781035310647.00006. Fulltekst i vitenarkiv
• Guha-Sapir, Debarati; Scales, Sarah Elizabeth; Gans, Fabian; Ndugwa, Jemimah; Huang, Peter & Torres, Álvaro José Guerrero [Vis alle 13 forfattere av denne artikkelen] (2026). The MERGE Dataset: A Harmonized Global Resource for Climate Disaster Impacts and Human Vulnerability. Scientific Data. 13. doi: 10.1038/s41597-026-07522-7. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  The MERGE Initiative is a global data infrastructure designed to address one of the most persistent challenges in climate disaster research and response: the fragmentation of data across incompatible systems, sectors, and formats. Despite a growing abundance of disaster-related data, the lack of harmonization and integration standards continues to hamper effective decision-making, risk modelling, and anticipatory action. MERGE brings together data holders and subject matter experts from leading scientific institutions, working collaboratively to curate, align, and integrate trustworthy data across disciplines at global scales. MERGE has, in its proof-of-concept phase, created a publicly available pilot dataset that integrates 250 + variables from 10 distinct databases. This MERGE pilot dataset is being used to develop cutting-edge data and methods to support researchers, governmental decision-makers, international financial institutions, local responders, and policymakers through access to timely and relevant data on climate-related disasters and human vulnerability. The MERGE platform is a public good and the proof-of-concept dataset is publicly available.

• Skardhamar, Torbjørn (2026). Black Ships: What Kind of Martial Art Is Sociology? Theory and society. ISSN 0304-2421. 55. doi: 10.1007/s11186-026-09744-5. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Pierre Bourdieu described sociology as a martial art but never specified what kind. The kind matters. The Japanese martial tradition offers a typology he did not draw: -jutsu, oriented toward defeating a real opponent; -do as competition, oriented toward internal scoring within a closed tournament; and -do as formation, oriented toward cultivating the practitioner rather than testing any claim against reality. I use this typology as a diagnostic framework. Sociology is predominantly -do. The costs are visible and cumulative, and they follow a pattern of slow response to external challenges: the credibility revolution, open science, and now AI. Open science and AI reshape what counts as rigorous work across methods, quantitative and qualitative alike. In 1853, Commodore Perry’s Black Ships arrived at Edo Bay, and the Shogunate discovered that two centuries of internal competition had not prepared it for an external force indifferent to its rules. The political order it had sustained did not survive the encounter. Sociology faces a comparable moment. I argue for a -jutsu imperative: not for any particular method, but for pressure-testing by standards the discipline does not control — a standard sociology has already committed to by claiming to produce knowledge about the social world, whether it acknowledges this or not.

• Akimova, Evelina T.; Fauske, Agnes; Jørgensen, Ruth Eva; Havdahl, Alexandra; Corfield, Elizabeth Claire & Mills, Melinda C. [Vis alle 7 forfattere av denne artikkelen] (2026). When children shape their families: Evocative effects analysis of 40,000 trios from the Norwegian Mother, Father and Child Cohort Study. Proceedings of the National Academy of Sciences of the United States of America (PNAS). ISSN 0027-8424. 123(30). doi: 10.1073/pnas.2532642123. Fulltekst i vitenarkiv
• Solli, Hilde (2026). Bosted og arbeidstid begrenser sykepleieres mulighet til å reise klimavennlig. Sykepleien Forskning. ISSN 1890-2936. s. 108766–108766. doi: 10.4220/sykepleiens.2026.108766. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Økte boligpriser tvinger mange sykepleiere til å bosette seg lenger fra arbeidsplassen. Det kan gjøre klimavennlige reiser vanskeligere i en arbeidshverdag med turnus.

• Demange, Perline Aline Delle; Nivard, Michel G.; Torvik, Fartein Ask; Eilertsen, Espen Moen; Cheesman, Rosa Catherine Gillespie & Nordmo, Magnus [Vis alle 9 forfattere av denne artikkelen] (2026). No evidence of parental mental health influencing children’s academic achievement: a within-family study. European Child and Adolescent Psychiatry. ISSN 1018-8827. doi: 10.1007/s00787-026-03100-9. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Children of parents with psychopathology generally perform less well in school than their peers. Parental symptoms might not, however, account for their lower achievement, as other familial factors might contribute. To examine the role of parental symptoms, we analyse data from 9,000 families in the Norwegian Mother, Father, and Child Study (MoBa). Parents reported their symptoms of anxiety, depression, ADHD, eating disorders, and alcohol use disorder during pregnancy and during their child’s childhood. Children in 5th grade (aged 10) completed nationally-standardised tests of mathematics, reading comprehension, and English (as an additional language). Comparing children who are cousins (children-of-siblings design), we controlled for unmeasured factors shared among family members that confound the relationship between parental mental health and children’s academic achievement. We found small associations between greater parental symptoms and lower scores in reading and mathematics (− 0.060 ≤ β ≤ −0.013). However, these associations were no longer significant when comparing cousins whose parents differ in mental health. Results suggest that parental symptoms do not exert a direct, clinically meaningful effect on children’s academic achievement. Although non-significant, associations with parental symptoms measured close to the child’s academic test are less attenuated than those measured during pregnancy. Notably, comparison between the overall MoBa sample and the children-of-siblings samples suggests ascertainment differences that hinder strong generalisations. Our findings underscore the importance of quasi-experimental family designs in identifying modifiable targets in intergenerational health and education research. Supporting parental mental health is crucial but its direct effect on children’s achievement may be smaller than often thought.

• Staven, Helle Dyrendahl & Mangset, Marte (2026). Do impartial tax law experts exist? Legal academics’ restricted autonomy in a crowded field of experts. Journal of law and society (Print). ISSN 0263-323X. s. 1–23. doi: 10.1111/jols.70076. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  In tax policy, expert advice abounds, often aligned with either state or market interests – but can there be impartial experts in tax law, and can academics play that role? Drawing on the sociology of expertise and domination, we examine the practices, valuation, and institutional autonomy of Norwegian tax law academics. We find no clear distinction between academics and other professionals in knowledge production or arenas of influence, and limited institutional support for autonomy. However, an analysis of expert statements in the debate on the ‘exit tax’ reform reveals diverse academic arguments and no systematic alignment with one type of interests, which indicate that the academic field is not uniformly dominated by either the state or the market. We propose that boundary blurring and maintenance by actors across the state, the market, and academia legitimize an expert discourse that serves academics and state and market actors alike.

• Jukka, Savolainen, & Skardhamar, Torbjørn (2026). The growth of knowledge in criminology: toward a more optimistic appraisal of theoretical progress. Theory and society. ISSN 0304-2421. 55. doi: 10.1007/s11186-026-09740-9. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Criminology is often portrayed as theoretically stagnant – a view reinforced by an influential review that interpreted the modest explanatory power of published research as evidence that criminological theory had failed to advance. We argue that this diagnosis rests on the wrong yardstick. Explained variance is neither a necessary nor a sufficient indicator of theoretical progress. Drawing on a post-Popperian conception of scientific growth emphasizing the problem-solving capacity of competing research traditions, we propose evaluating criminological theory according to its ability to resolve empirical puzzles and reduce crime-related harm. We illustrate this approach with two examples. First, evidence from competing theories of desistance has increasingly converged on the view that structural turning points are better understood as facilitators and consequences of change than as exogenous catalysts, shifting attention toward agency, cognitive transformation, and reciprocal processes. Second, routine activities theory emerged in response to the puzzle of rising crime amid postwar prosperity and generated a highly productive research tradition encompassing environmental criminology, hot-spots research, and situational crime prevention. In turn, situational crime prevention translated these theoretical insights into a cumulative body of evidence demonstrating the effectiveness of opportunity-reducing interventions. These episodes suggest that theoretical progress in criminology is best understood in terms of the capacity of competing research traditions to resolve anomalies, generate fruitful lines of inquiry, and produce practical solutions. More broadly, they demonstrate that theoretically pluralistic social sciences are capable of cumulative progress even in the absence of a dominant paradigm.

• Han, JooHee; Hermansen, Are Skeie; Madsen, Aleksander Å. & Lillehagen, Mats Eirik (2026). Same neighbourhood, same employer? Residential proximity and workplace concentration among immigrants. European Sociological Review. ISSN 0266-7215. doi: https:/academic.oup.com/esr/advance-article/doi/10.1093/esr/jcag027/8763716. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Living near one another can channel immigrants toward workplaces through social connections and information flow, shared local opportunity structures, and other residentially patterned pathways, yet few studies link residential proximity to employment outcomes among immigrants and their children. Using Norwegian linked employer–employee administrative data with detailed residential locations, we study how neighbourhood co-residence is tied to workplace concentration and individual wages among coworkers of immigrant and native background. We compare observed co-employment of neighbours against a simulated baseline of random workplace allocation within municipalities and adjust for stable local geography using neighbourhood fixed effects. We find that immigrants are considerably more likely than natives living in the same neighbourhood to work with immigrant neighbours, particularly coethnics from the same country of origin. Immigrant neighbour exposure concentrates workers in low-wage, immigrant-dense establishments but is only modestly tied to wages, suggesting that such pathways may reinforce workplace segregation without clear individual economic costs or benefits. Children of immigrants, in contrast, are not overexposed to immigrant-background neighbours at work compared with natives. These patterns tie residential proximity to immigrants’ workplace concentration in ways consistent with neighbourhood-based network mechanisms, while weaker links in the second generation point to broader integration into the mainstream economy.

• Moen, Helga Wallin & Kjekshus, Lars Erik (2026). Building Trust With Trust? A Qualitative, Exploratory Study of Implementing a Trust Reform in a Norwegian Municipality. Administration & Society. ISSN 0095-3997. 58(8), s. 843–872. doi: 10.1177/00953997261459593. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  What does a more trust-based governance reform look like in practice? This qualitative, exploratory study contributes to a relational view of reform design and implementation. Findings from documents and semi-structured interviews with municipal managers were analyzed using a theoretically developed framework for maintaining and building organizational trust through governance reform. The studied trust reform had an open design, and managers were given high organizational autonomy. The analysis shows that a trust reform paradoxically needs to be built with trust, with a combination of local organizational autonomy, increased clarity in the design specifications from central authorities, and/or organizational support and guidance.

• Moen, Helga Wallin & Kjekshus, Lars Erik (2026). Municipal trust reform: A vague reform without direction, or a window of opportunity? Beta – Scandinavian Journal of Business Research. ISSN 0801-3322. 40(2), s. 1–25. doi: 10.18261/beta.40.2.1. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This paper explores the scope of action in healthcare and public reform processes by analyzing a “trust reform” in which actors were given significant organizational and professional autonomy. The study draws on observation, document reviews, and interviews with 18 actors at various organizational levels in one city district. Employing translational and implementation studies and theories, we find that the open and vague reform creates a space for it to be developed and adapted at the local level, allowing local managers to implement substantial changes within health and care services. This study contributes to discussions on governance and organizational change by proposing a conceptual framework for working with public reforms. Our findings suggest that reform design benefits from being tailored to local reform capabilities through a balance of involvement, support, and specification.

• Skardhamar, Torbjørn (2026). Query Authorship: A Framework for Systematic AIUse in Social Science. SocArXiv. Fulltekst i vitenarkiv
• Andresen, Anette Marie & Skardhamar, Torbjørn (2026). Rethinking Criminal Onset: Age at First Offence, Persistence, and Sex Differences. Journal of Developmental and Life-Course Criminology. ISSN 2199-4641. 12(1). doi: 10.1007/s40865-026-00315-x. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  How frequent is criminal onset at each age, and to what extent does onset age predict continued offending across the life course for men and women? Criminological theory and empirical research put emphasis on young offenders, as early onset is a clear risk-factor for persistence, and often assume later onset implies lower risk of continued offending, yet the prevalence and persistence of adult onset remain disputed. It is also contentious whether there is any meaningful onset after reaching adulthood. While it is clear that the risk of onset declines with age, the dominant empirical approach in the literature is to identify the most common trajectory groups, using methods that are less likely to identify segments of unusual offending patterns, such as onset after normative ages. Using nationwide administrative records of solved offences for the resident population of Norway, we provide descriptive accounts of first registered offences in 2010 and subsequent continuation across all ages (N = 22 610; observation window 1982–2020). We find registered onset across all ages for both men and women, and while the risk of continuation declines with age, a non-ignorable number of offenders continue after onset even in older ages among both sexes (21% among men and 23% among women with onset at age 40 or older).

• Skardhamar, Torbjørn (2026). Standards in sociology: Agreeing on principles, disagreeing on ambition. Rationality and Society. ISSN 1043-4631. 38(3), s. 442–445. doi: 10.1177/10434631261464480. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Aksoy, Manzo, Birkelund, and Raub have written a thoughtful and well-argued position statement. I agree with most of what they say. My comment is not, therefore, primarily a disagreement but a question about actionable consequences. The three principles they advance — integration of theory and empirics, open science, and engagement with societal debates — are defensible. The problem is what the statement does with them. At each point where the argument reaches an operational conclusion, the language is strong — institutions “must establish” the conditions necessary to sustain open science, the community “should demand” sociology to be open — but the content of the demand is left unspecified. This is a statement that agrees with its own principles but declines to press them.

• Nightingale, Andrea Joslyn & González, Cristhian Paris (2026). The commons and commoning. Journal of Peasant Studies. ISSN 0306-6150. s. 1–17. doi: 10.1080/03066150.2026.2689577. Fulltekst i vitenarkiv

Se alle arbeider i NVA

• Østring, Peder Ressem; Rawson, Ava & Müller, Anders Riel (2026). The Age of Decommissioning in the North Sea | University of Stavanger. doi: https:/www.uis.no/en/research/events/social-sciences/the-age-of-decommissioning-in-the-north-sea. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  What happens when the infrastructures of the fossil fuel era in one way or the other, reach the end of their productive lives? Can decommissioning become a site for more just and sustainable futures, or does it reveal new tensions around responsibility, value, and time?

• Winther, Tanja; Røe, Per Gunnar & Wethal, Ulrikke Bryn (2026). FME Include. Fulltekst i vitenarkiv
• Wessel, Terje (2026). Urbanisering.
• Schnell, Alf Jørgen (2026). Matrialtretthet. Vinduets nettsider. doi: https:/www.vinduet.no/essayistikk/materialtretthet-essay-om-catriona-shine-sin-roman-habitat. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I Catriona Shines roman Habitat tvinger (over)naturlige krefter oss til å konfrontere måten hjemmet får oss til å fortrenge omverdenen på.

• Mangset, Marte; Saglie, Jo & Winsvold, Marte Slagsvold (2026). Why People Trust Research: Insights from Open-ended Survey Questions. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Democratic policymaking increasingly relies on research-based evidence, yet its authority depends on public trust in research. In a political context often described as “post-truth,” such trust has become contested, shaped by polarization, accusations of politicization, and struggles over the boundary between science and politics. This paper examines how citizens justify trust in research, what explains differences in these justifications, and how they relate to overall trust levels. The analysis draws on a survey of approximately 1,300 respondents who answered open-ended questions about what they consider important for trusting research and science. Responses were coded inductively to capture citizens’ own reasoning. Many justifications reflect established dimensions of interpersonal trust, particularly perceived competence, integrity, and benevolent intentions. Others concern the broader system of scientific knowledge production, including research funding, methodological quality, transparency, and validation. These factors serve as epistemic cues through which citizens assess the trustworthiness of research. The contribution is partly exploratory, seeking to clarify the foundations of trust and lack of trust in research as they are articulated by citizens themselves. By examining the reasoning behind trust judgments rather than trust levels alone, the paper develops an empirically grounded typology of trust in research suited to politicized contexts. Closed-ended survey measures are also used to identify factors associated with different trust rationales and to assess whether these rationales predict overall trust in research.

• Thorbjørnsen, Sondre & Houeland, Camilla (2026). Facing climate transition? Youth Perspectives from Norway's Petroleum Workforce. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  In this paper we explore young petroleum workers' experiences of and expectations to the green transition relating to the Norwegian offshore related industries, as well as their thoughts about their own jobs contribution to climate change.

• Toft, Maren (2026). Hva gjør det med folk å være rik? [Journal]. Samtiden. doi: https:/www.samtiden.no/fra-papirutgaven/hva-gjor-det-med-folk-a-vaere-rik/1436273. Fulltekst i vitenarkiv
• Ghirardi, Gaia; Hootegem, Arno Van & Harden, K. Paige (2026). Embryo screening and the new reproductive divide. Nature Human Behaviour. 10(9), s. 1614–1614. doi: 10.1038/s41562-026-02561-x. Fulltekst i vitenarkiv
• Mangset, Marte; Olsen, Oskar Grannæs & Staven, Helle Dyrendahl (2026). Symbolic victory, material constraint. Fulltekst i vitenarkiv
• Staven, Helle Dyrendahl & Mangset, Marte (2026). Between the State and the Market: Academic Expertise in Tax Law. doi: https:/journaloflawandsociety.co.uk/jlsblog/. Fulltekst i vitenarkiv
• García-Godos, Jemima (2026). UN Theme Week: Unstable neighbors? Latin America in a changing global order - Panelsamtale. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Event in Oslo, Norway by United Nations Student Association Oslo on Wednesday, March 11 2026

• García-Godos, Jemima (2026). Exploring Truth Commission Recommendations in a Comparative Perspective. Fulltekst i vitenarkiv
• Saga, Marte Lund (2026). Moralsk fordervede og virkelighetsfjerne eller som folk flest? [Journal]. Samtiden. Fulltekst i vitenarkiv
• García-Godos, Jemima (2026). Reincorporating ex-combatants: Experiences from Cesar and La Guajira, Colombia. Fulltekst i vitenarkiv
• Saga, Marte Lund (2026). Den stille makta. [Journal]. Dag og tid. Fulltekst i vitenarkiv
• Saga, Marte Lund (2026). Forholdene ligger til rette for at kapitalister har fått mer innflytelse over politikk. [Journal]. Minerva. Fulltekst i vitenarkiv
• Saga, Marte Lund (2026). 95 prosent av pengestøtta går til høyresiden. [Journal]. Klassekampen. Fulltekst i vitenarkiv
• Saga, Marte Lund (2026). Bakspillerne. [Journal]. Klassekampen. Fulltekst i vitenarkiv
• Saga, Marte Lund (2026). Intervju om næringslivets nettverk og politiske aktivitet. [Radio]. NRK. Fulltekst i vitenarkiv
• Saga, Marte Lund (2026). Intervju om eliter og politisk makt I Norge. [Radio]. NRK. Fulltekst i vitenarkiv
• García-Godos, Jemima (2026). Spansk og samfunnsgeografi. Fulltekst i vitenarkiv
• García-Godos, Jemima (2026). Veien inn i Latin-Amerika går gjennom spansk. Fulltekst i vitenarkiv
• Berit, Johnsen; Todd-Kvam, John James Rea; Lundeberg, Ingrid Rindal; Holmboe, Morten; Rye, Johan Fredrik & Storvik, Birgitte Langset (2026). KRUS prosjekt får støtte fra forskningsrådet. [Internet]. Kriminalomsorgens intranett. Fulltekst i vitenarkiv
• Todd-Kvam, John James Rea; Berit, Johnsen; Lundeberg, Ingrid Rindal; Storvik, Birgitte Langset; Holmboe, Morten & Rye, Johan Fredrik (2026). En StIlle REvolusjon i Norsk straffegjennomføring: Intensjon, effekt og konsekvens. Fulltekst i vitenarkiv
• Berit, Johnsen; Todd-Kvam, John James Rea; Lundeberg, Ingrid Rindal; Rye, Johan Fredrik; Storvik, Birgitte Langset & Holmboe, Morten (2026). A Silent Revolution in the Penal Field: Intention, Impact and Implementation (SIREN. Fulltekst i vitenarkiv
• Berit, Johnsen; Todd-Kvam, John James Rea; Lundeberg, Ingrid Rindal; Holmboe, Morten; Rye, Johan Fredrik & Storvik, Birgitte Langset (2026). A Silent Revolution in the Penal Field: Intention, Impact and Implementation (SIREN). Fulltekst i vitenarkiv
• Birkelund, Gunn Elisabeth (2026). Academic Freedom Is Globally Under Pressure. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  IUC Dubrovnik - An independent international centre for advanced studies

• Sæther, Bjørnar (2026). Sirkulære økonomier og romlige implikasjoner. I Jordhus-Lier, David; Stokke, Kristian & Sæther, Bjørnar (Red.), Samfunnsgeografi: Perspektiver og prosesser. Cappelen Damm Akademisk. ISSN 9788202899028. s. 313–322. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Kapitlet drøfter hva en sirkulær økonomi kan være, som et alternativ til en lineær økonomi. Økonomisk utvikling i Norge er i betydelig grad basert på uttak av naturressurser og lineære prinsipper for ressursforvaltning. Overgang til en sirkulær økonomi vil måtte få betydning for denne modellen.

• Toft, Maren (2026). Harvesting the Family Tree. Fulltekst i vitenarkiv
• Røe, Per Gunnar (2026). Deltakelse i arbeidsgruppe for Klimavennlig transport, Energi2050. Fulltekst i vitenarkiv
• Kanestrøm, Jorunn; Røe, Per Gunnar; Böcker, Lars & Solli, Hilde (2026). Hva skal til for at vi lar bilen stå? - Universitetet i Oslo. doi: https:/www.uio.no/om/aktuelt/universitetsplassen/podkast/episoder/hva-skal-til-for-at-vi-lar-bilen-staa.wav?vrtx=view-as-webpage. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Let’s face it - det er ikke så mye som er rettferdig her i verden, og noen er mer privilegerte enn andre. Slik er det også når det gjelder våre hverdagslige reiser og krav til at vi velger klimavennlige måter å forflytte oss på. Økt satsing på grønne reiser kan bidra til bærekraftige byregioner, men tilgangen til sykkelveier, tog og bane er ulikt fordelt. Noen har god tilgang, mens andre har betydelig dårligere tilbud. Rettferdighet er derfor et viktig stikkord i byutviklingen, når bilen skal erstattes av klimavennlige reisemåter. Men er dette et hensiktsmessig mål?

• Kjekshus, Lars Erik (2026). Arendalsuka | Arrangement: Sykehus quo vadis - bør…. [Internet]. Konferanse. doi: https:/www.uia.no/arrangementer/arendalsuka/. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Lov om helseforetak ble vedtatt for 25 år siden og eierskapet til sykehusene ble overført fra fylkeskommunene til staten. Sykehus skulle nå styres og…

• Skardhamar, Torbjørn (2026). Systematisk KI-bruk løser problemet med KI på eksamen. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Å formulere presise instruksjoner til KI, vurdere output kritisk og begrunne valgene man tar, er kognitivt krevende arbeid — ikke en snarvei utenom tenkningen. Systematikk og egne analytiske ferdigheter er ikke motsetninger. De er komplementære krav.

• Helleberg, Agnes; Kjellman, Kjell & Bustan, Karolina (2026). Å finne fellesskap før utenforskapet gjør det. En kvalitativ studie av tilhørighet og forebyggende arbeid blant barn og unge i Bydel Gamle Oslo. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Sammendrag Denne studien undersøker hvilke meninger foreldre og fagpersoner uttrykker om det å bo og arbeide i Bydel Gamle Oslo, om bydelens aktiviteter og forebyggende arbeid, og hvordan disse meningene kan forstås i lys av tilhørighet og utenforskap blant barn og unge. Studien tar utgangspunkt i en bydel som beskrives med en tydelig dobbelthet. På den ene siden framstår Gamle Oslo som et sted med sterke fellesskap, engasjerte foreldre, mangfold og lokale ressurser. På den andre siden forbindes bydelen også med levekårsutfordringer, stigma, åpne rusmiljøer, kriminalitet og bekymringer for barns oppvekstmiljø. Studien bygger på semistrukturerte intervjuer med foreldre og fagpersoner som har erfaring med forebyggende arbeid, aktiviteter og hverdagsliv i bydelen. Den er forankret i en sosialkonstruksjonistisk epistemologi, der mening forstås som noe som skapes i samspill mellom mennesker, erfaringer og lokale kontekster. Analysen er gjennomført som refleksiv tematisk analyse, der temaene forstås som analytiske fortellinger om hvordan barn og unge kan holdes inne i eller skyves ut av trygge og meningsfulle fellesskap. Analysen viser at forebyggende arbeid ikke bare handler om at aktiviteter og tiltak finnes, men om hvordan de virker i barnas hverdagsliv. Foreldrene og fagpersonene beskriver fellesskap, relasjoner, pedagogisk kunnskap, kulturforståelse, språkstøtte, trygge voksne og langsiktige tiltak som viktige for å styrke barns tilhørighet. Samtidig viser analysen at slike tiltak ikke kan forstås løsrevet fra større forhold i bydelen. Stigma, utrygghet, åpne rusmiljøer, sosial ulikhet, byutvikling, ressursfordeling og politiske beslutninger former også hvilke muligheter barn og unge får til å delta, høre til og bli anerkjent. Studien konkluderer med at forebyggende arbeid i Gamle Oslo må forstås som mer enn enkeltstående aktiviteter. Forebygging handler om å skape fellesskapsarenaer som er sterke, trygge, inkluderende og anerkjennende nok til at barn og unge kan oppleve tilhørighet før utenforskapet tilbyr dem en annen plass. Studien peker derfor på betydningen av langsiktige og lokalt forankrede tiltak, bedre bruk av førstelinjekunnskap, styrking av skole og aktiviteter, og en tydeligere vurdering av barns oppvekstmiljø i møte med bydelens strukturelle utfordringer.

• Katrine, Fangen; Øivind, Bratberg & Siri, Handloegten (2026). Historical responsibility? How is historical responsibility constructed in the hegemonic discourse in Germany after the 7th of October and how is it challenged by pro-Pales- tinian activists? Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  The thesis analyses how the notion of “historical responsibility” is constructed in Germany after the Hamas-led attack on Israel on the 7th of October and the subsequent Gaza genocide. It compares the analysis of the “official” discourse and the activists’ discourses from the pro- Palestinian movement. Methodologically, the thesis uses Wodak’s discourse-historical ap- proach to reconstruct discursive strategies and topoi in texts and in qualitative data. The analysis shows that historical responsibility in the official discourse is constructed by the three contents of 1) a common denominator, 2) Staatsräson and the 3) fight against antisemi- tism. The activists’ discourse challenges this by the 1) common sense of historical responsibil- ity, 2) a multidirectional approach and 3) differentiating Jews and Zionism/Israel. The work contributes to debates in the sociology of memory, and the ongoing Historikerstreit 2.0, illuminating how Holocaust memory and “historical responsibility” are mobilised in con- temporary conflicts around Israel/Palestine and the post-migrant German society.

• Pulido, Valeria Guarnizo; García-Godos, Jemima; Haugestad, Christian Andres Palacios & Jay, Sarah (2026). La Juntanza: The We that Widens. A study of Collective Imagination in Associative Spaces of Colombian Exiles in Norway. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  This study addresses how Colombian armed conflict survivors living in Norway mobilise collective imagination to make sense of and navigate exile, at a moment when Colombians are among the largest groups of asylum seekers in the country and rejections are rising. A qualitative, social constructionist design was developed with an organisation of victims in exile belonging to the Foro Internacional de Víctimas network. Two speculative visual focus groups were adapted to run online, one with eight participants who recognise themselves as women and one with five who recognise themselves as men, all self-identified survivors and most of them Afro-Colombian from the Pacific region; a timeline focus group was held with five board members. Sessions combined individual and collective drawing tasks with group discussion, and transcripts together with participants’ accounts of their drawings were analysed through reflexive thematic analysis, with gender as an analytic lens. Four themes describe one movement, la juntanza [the coming together]: survivors negotiate identity between the legitimacy of víctima and self-chosen, widening names (guerrera, latina, diáspora); they turn memoria into resistance against forgetting; their gatherings work as care that does politics; and their organisation, a transnational bridge, defends the community under a hostile asylum regime while imagining new futures. Between the individual and the collective drawings, private hope turned into shared purpose. Collective imagination emerges as a psychosocial resource through which the uprooted root again: the means by which exiles reconstruct identity, sustain engagement with Colombia, and continue to act on a world that refuses them return.

• Parker, John Nathaniel; Kjellman, Kjell Erling & Rødberg, Hanne Beate Nortun (2026). Selvdestruktiv atferd. Et sosiologisk perspektiv på tilsynelatende ulogisk og paradoksal atferd. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Selvdestruktiv atferd som sosialt fenomen vil med sannsynlighet kunne oppfattes som absurd, paradoksalt eller ulogisk for andre enn individet selv, da det kan fremstå som handling som bryter med rasjonelle atferdsmønster. I et samfunn der individer i stor grad har tilgang til ressurser, støtte og muligheter til å leve gode liv, er det av sosiologisk og samfunnsmessig interesse å forstå hvorfor individer likevel engasjerer seg i handlinger som kan skade dem selv. Denne studien undersøker Hvordan kan selvdestruktiv atferd forstås som meningsfull praksis i individers forsøk på å opprettholde og realisere sine selvprosjekter? For å belyse problemstillingen undersøker studien: (1) individers forståelse og forhold til egne selvprosjekter og selvdestruktiv atferd, (2) subjektposisjonering gjennom pronomen, passiv og aktiv språkbruk, og (3) atferdens ytre påvirkninger og rammer. Baumeister og Schers (1988) tre modeller for selvdestruktiv atferd fungerer som studiens teoretiske fundament, gjennom dens forståelse av selvdestruktiv atferd som bevisst selvdestruksjon, kontraproduktive strategier eller tradeoffs. Her vektlegges atferd som virker mot sin hensikt og avveininger mellom fordeler og kostnader, kortsiktige gevinster og langsiktige konsekvenser. Studiens empiriske grunnlag bygger på ti kvalitative intervjuer med deltakere rekruttert direkte på gaten. Analysen presenteres i tre deler. Første funn (1) viser at selvprosjekter er dypt relasjonelt forankrede prosjekter. Deltakerne prioriterer andres selvprosjekter og behov over egne, og inntar ofte en passiv rolle i eget liv, noe som på lang sikt kan føre til selvdestruktive konsekvenser. Funn to (2) viser hvordan deltakerne forstår egne handlinger ved å distansere seg fra egen selvdestruktive atferd, fordele ansvar og eierskap, og gjennom generalisering av erfaringer. (3) Til slutt belyses hvordan deltakerne utøver selvdestruktiv atferd som følge av at de handler ut fra en forventning om forventninger, der forventninger og antatte krav fra andre styrer handlingsvalg. De tre funnene henger tett sammen og har gjensidig påvirkning på hverandre. Ettersom selvprosjektene i stor grad er relasjonelt forankret og formes etter deltakerens forventninger av andres forventninger, kan skiftende subjektposisjoneringen oppstå som en konsekvens av dette. Studien tyder på at selvdestruktiv atferd kan forstås som en utilsiktet konsekvens eller bieffekt av de samfunnsmessige rammene individene lever innenfor. Krav og forventninger om selvrealisering og å skape mening i eget liv plasserer et stort ansvar på individet, særlig i samfunn preget av fragmenterte fellesskap, økt ensomhet og individualisering. Dette kan føre til handlinger som fremstår som lite rasjonelle, der individets forsøk på å balansere egne ønsker og sosiale forventninger skaper selvdestruktive mønstre. Studien er relevant i dagens samfunnsklima, der økt press, sosiale forventninger og individualiserte prestasjonskrav kan gjøre slike mønstre mer utbredt eller synlig. Innsikt i fenomenet kan bidra til bedre forståelse av hvordan selvdestruktiv atferd oppstår og opprettholdes, og hvilke relasjonelle og samfunnsmessige prosesser som er sentrale for å forebygge dem.

• Tjora, Aksel; Kathiravelu, Laavanya & Bjørntvedt, Jenny Strøm (2026). Hovedtittel. Room to be Italian? Undertittel. En casestudie av fire offentlige rom i Norge og Italia. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I denne masteroppgaven har jeg undersøkt hvordan utformingen av sitteplasser, tilgjengelige sittemuligheter og andre sosiale betingelser bidrar til sosial praksis i offentlige rom. Oppgaven undersøker noen underliggende antakelser hos arkitekten Jan Gehl og hans oppskrift på den levende byen. Den bygger på 105 timer interaktiv observasjon og 82 spontane dybdeintervjuer fra Norge og Italia. De offentlige rommene som undersøkes er Stortorvet og Aud Blegen Svindlands plass i Bjørvika i Oslo, og Piazza Duomo og Prato della Valle i Padova. Jeg argumenterer for at sosial praksis i offentlige rom kontinuerlig forhandles gjennom et samspill mellom materielle strukturer, sosiale normer og stedsspesifikke rytmer. Gjennom observasjoner og intervjuer finner jeg blant annet Solfrid som jobber ved Stortorvet og to frivillige pensjonister på Prato della Valle som jeg knytter til William H. Whytes konsept om «borgermesteren». De er uformelle figurer som kjenner torget, overvåker det og opprettholder sosial orden. Solfrid og de to pensjonistene, som kaller seg «bestefar-vakter», sørger for at alt går som det skal og korrigerer atferd hvis de må. Slik fungerer de som metronomer eller dirigenter på torget. Torgene som ikke har tydelige borgermestere reguleres i stor grad av en omgivelsesmakt i rommet. På Aud Blegen Svindlands plass skaper den rene, moderne arkitekturene og eierskapsstrukturene i omkringliggende byrom en atmosfære hvor brukerne opplever strenge normer for atferd. Plassen egner seg ikke for markeder, støyende lek eller demonstrasjoner. På Piazza Duomo fungerer domkirken regulerende, og fremkaller en rolig og respektfull atferd på torget. Gjennom Lefebvres begreper for rytmeanalyse og stedsballetter analyserer jeg torgets forandringer gjennom dagen. I lunsjtiden, i regi av lineære og sykliske rytmer, oppstår det en isorytmi hvor det dannes forutsigbare stedsballetter på Stortorvet og Piazza Duomo. Etter skoletid fylles Piazza Duomo av lekende barn, som skaper en polyrytmi. På kveldstid skjer det et sceneskifte som gjør at særlig de italienske torgene preges av en arytmi som skaper en utrygg atmosfære, spesielt for kvinner. Affordance-begrepet (bruksmuligheter) brukes til å forklare hvordan aktører kan aktualisere muligheter i et byrom på bakgrunn av persepsjon, kroppslige og fysiologiske muligheter og hva som anses som kulturelt og institusjonelt legitimt. Jeg introduserer konseptet «eierskapende brukmuligheter», som slår sammen Gibsons teori om bruksmuligheter og Lefebvres idé om appropriasjon. Funnene viser at bruk av sekundære sitteplasser, slik som på en lav mur eller en kant, kan skape større tilhørighet til byrommet, sammenliknet med primære sitteplasser slik som benker eller festede stoler. Eierskapende bruksmuligheter er sitteplasser som krever at aktøren foretar en kreativ handling, men omfatter også hvordan ulike strukturer har iboende bruksmuligheter som kan åpne for mer eller mindre eierskapende bruk. Samtidig blir det tydelig hvordan eierskapende bruk kan ha en ekskluderende effekt når for eksempel grupper med unge menn bruker sykler og vesker til å heine inn private områder på Prato della Valle. I oppgaven konkluderer jeg med at sosial praksis må ses i lys av både fysiske- og sosiale betingelser. Jeg foreslår en større kulturell sensitivitet i planleggingskontekst, gjennom mer løst programmerte byrom som inviterer til eierskapende bruk.

• Myklebust, Runa Brandal; Sandberg, Thora Bjørke & Seehuus, Sara (2026). Unges utdanningsvalg. Valgprosess og påvirkningsfaktorer. Institutt for samfunnsforskning. ISSN 9788277638935. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Valget av utdanning er en av de viktigste beslutningene unge mennesker tar. I denne rapporten undersøker vi hvordan unge opplever valgprosessen, hva som motiverer valgene de tar, og hva som påvirker oppfatningene deres om ulike utdanninger og yrker. Vi kombinerer et kvantitativt surveyeksperiment med en kvalitativ intervjuundersøkelse for å få dybdekunnskap både om hvordan de unge opplever utdanningsvalget, og om hvilke faktorer som påvirker valgene. Vårt utvalg består av gutter og jenter ved videregående skoler i tre ulike fylker i Norge.

• Brochmann, Grete & Hatlem, Karoline (2026). Det midlertidige hjemmet. En kvalitativ studie av ansatte i Organisasjon X sitt arbeid for enslige mindreårige i Hellas. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven undersøker hvordan ansatte i en humanitær organisasjon i Hellas forstår og praktiserer omsorg innenfor midlertidige rammer. Studien tar utgangspunkt i Organisasjon X, som tilbyr bolig og oppfølging til enslige mindreårige, og analyserer hvordan omsorg kombinerer relasjonelt arbeid, profesjonelle roller og strukturelle begrensninger. Oppgaven bygger på kvalitative intervjuer med ansatte i organisasjonen og undersøker hvordan de navigerer mellom idealer om trygghet, stabilitet og tilhørighet på den ene siden, og organisatoriske og politiske utfordringer på den andre. Analysen anvender teorier om omsorgspraksiser, liminalitet og inntrykksstyring. Perspektivene belyser hvordan omsorg ikke bare handler om å dekke grunnleggende behov, men også om emosjonell støtte, relasjonsbygging og håndtering av vedvarende usikkerhet. Funnene viser at ansatte oppfatter omsorg som et relasjonelt arbeid der tillit, struktur og forutsigbarhet står sentralt. Samtidig fremkommer det at omsorgsarbeidet innebærer betydelige emosjonelle belastninger, hvor ansatte må balansere nærhet og profesjonelle grenser i møte med de unges behov. Studien fremhever også hvordan omsorgspraksiser formes av strukturelle forhold utenfor organisasjonens kontroll. Begrenset finansiering, omfattende dokumentasjonskrav og innstramninger i migrasjonspolitikken påvirker ansattes handlingsrom og mulighetene for optimal oppfølging. Enslige mindreårige lever ofte i en vedvarende overgangstilstand der fremtiden er usikker, og dette preger også omsorgsarbeidet. Ansatte forsøker å skape stabilitet i en kontekst hvor både oppholdsstatus, økonomi og organisatoriske rammer stadig endres. Oppgaven argumenterer for at omsorg i mottakskontekster må forstås som mer enn humanitær hjelp alene. Omsorg er også et sosialt og politisert arbeid, hvor ansatte må ivareta både individuelle behov og systemets begrensninger. Studien gir innsikt i hvordan omsorg erfares i det greske systemet, og fremhever betydningen av relasjonelt arbeid i et felt preget av uforutsigbare framtidsutsikter for alle involverte.

• Skardhamar, Torbjørn & Engebretsen, Åsne Sakrina Nilsen (2026). Measuring management ideas. Using Large-Scale Deductive Content Analysis with Text Embeddings to Measure and Analyse the Spread of Agile Management Ideas in Norwegian Public Sector Knowledge Documents. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Agile methods are commonly associated with values like flexibility, responsiveness to change, iterative learning, user involvement and self-organising teams. In recent years, such methods have become increasingly visible in public-sector organisations, including in Norway. Previous research suggests that agile practices are growing, but also that they take heterogeneous forms and may create tensions when they meet established governance structures. This makes agile an important object of study in a democratic welfare state, where public-sector management choices concern both service quality and the responsible use of public funds. This thesis examines how agile has spread in the Norwegian public sector by studying its appearance in public-sector knowledge and governance documents over time. Because agile is difficult to define as one stable set of practices, the thesis employs ecologies of translation as its theoretical lens. Agile is therefore treated as a travelling management idea that continuously adapts as it circulates between different actors, organisations, and institutional contexts. To measure the spread of this idea, the thesis makes use of recent advances in natural language processing. It employs and adapts the approach proposed by Odden et al. (2024) and uses text embeddings with a researcher-defined centroid to retrieve semantic traces of agile management ideas from Kudos, a large corpus consisting of thousands of public sector knowledge documents. Following the measurement principles proposed by Grimmer et al. (2022), the thesis follows an iterative and experimental methodological approach and validates the conceptual measurement extensively before analysis. The findings suggest that agile management ideas have become more visible in Norwegian public-sector documentation, especially from the late 2010s and onwards, but mainly through more intense and explicit discussion. Additionally, “Smidig” appears to function as a bridging term between general public-sector language about flexibility and more specific agile methodology, helping explain why agile travels in heterogeneous and unstable forms. This thesis contributes to the growing body of research on agile methodology in the public sector by analysing a larger and more comprehensive dataset than has been employed in previous studies, thereby strengthening the empirical foundation for existing findings in the field. Through this, the thesis also contributes to an empirical basis for further research into the effects of agile practices on productivity, coordination, service quality, and project outcomes. Representing a novel approach to studying Norwegian public sector organisations, it also proposes several new methodological developments.

• Lappegård, Trude & Bodding, Therese (2026). Digital oppvekst, digitale dilemmaer? En kvalitativ studie av foreldres vurdering og regulering av ungdoms sosiale mediebruk. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Sammendrag Denne studien undersøker hvordan foreldre forstår, vurderer og regulerer sosiale mediebruken til sine barn. Oppgaven bygger på intervjuer med syv foreldre til barn i ungdomsskolealder, og undersøker hvordan foreldre forstår sosiale medier, egne barn, egen digitale kompetanse og egen ansvarsrolle, samt hvordan de regulerer sosiale medier i praksis. Oppgaven tar utgangspunkt i familiesosiologiske og digitalsosiologiske teorier. I Norge er det en pågående debatt og lovforslag om å øke aldersgrensen på sosiale medier fra 13 til 1. januar året barnet fyller 16 år (Barne- og familiedepartementet mfl., 2026). Derfor kan det være relevant å søke dypere innsikt i hvordan foreldre til norske barn vurderer og regulerer disse plattformene. Oppgaven bygger på et fortolkende perspektiv for å belyse hva foreldre gjør, men også hvordan de selv forstår, begrunner og opplever problemstillinger knyttet til sosiale mediebruk. For å svare på dette er det formulert to forskningsspørsmål: 1) Hvilke vurderinger og forståelser av sosiale medier, ansvar, egne barn og egen digitale kompetanse ligger til grunn for reguleringen? Og 2) Hvordan oppgir foreldre at de regulerer sosiale medier i praksis? Studien bidrar altså med et fortolkende perspektiv på digitalt foreldreskap, ved å vise at regulering av sosiale medier forstås på ulike måter, og hvordan foreldre håndterer motstridende hensyn i praksis. Oppgaven finner at foreldrene har et ambivalent forhold til sosiale medier og at plattformene forstås som både positive og negative bidragsytere i barns liv. Barnet forstås som både sårbart med behov for veiledning, men også en kompetent aktør i møte med digitale plattformer. Disse motstridende hensynene skaper en foreldrepraksis som kombinerer ulike strategier og hensyn for å skape en balanse mellom beskyttelse, utvikling, autonomi og kontroll. Videre fant studien at foreldre forsøker å indirekte påvirke og begrense tiden barna er på sosiale mediebruk gjennom å organisere hverdagslivet rundt ikke-digitale aktiviteter, og heller oppfordre til sosial omgang med andre, og samtidig begrense tilgjengelig tid for sosiale medier. Dette fungerer som en kompromissløsning, der foreldrene reduserer total skjermtid uten å gripe direkte inn i barnets bruk.

• Brochmann, Grete & Røyeng, Jonas (2026). Mer velferd per krone, eller hver krone til velferd? Premisser på kollisjonskurs om kommersielle leverandører av velferdstjenester. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Kommersielle leverandører av velferdstjenester utgjør en betydelig del av de norske velferdstjenestene, en utvikling som tiltok særlig på tidlig 2000-tall. Dette har til en viss grad opptatt samfunnsvitenskapene, spesielt gjennom studier av fordelingen mellom ideelle, kommersielle, og offentlige leverandører, og hva som forklarer variasjonen i disse mellom nordiske velferdsstater. Bruken av kommersielle aktører er dypt kontroversielt i Norge, og i 2020 publiserte Velferdstjenesteutvalget utredningen «Private aktører i velferdsstaten» (NOU 2020:13), som fra Stortinget hadde fått i oppgave å kartlegge pengestrømmene og anbefale eventuelle tiltak mot uønsket skattetilpasning. Jeg bruker den politiske prosessen fram mot NOU 2020:13 som case, og analyserer argumentasjonen som føres i den, inspirert Isabella og Norman Faircloughs rammeverk for politisk diskursanalyse (PDA). Dette er et bidrag til et ellers sparsommelig kvalitativt, kritisk forskningsfelt på argumentasjonen rundt konkurranseutsetting i norsk politikk. Jeg finner en konflikt som i stort står langs en høyre-venstre-akse, hvor de kommersielle aktørenes profitt forstås som effektiv på høyresiden, og ineffektiv på venstresiden. Venstresiden og Krf fremhever for øvrig forskjeller, og høyresiden likheter, mellom kommersielle og ideelle aktører. Jeg diskuterer dette med hjelp av et tverrfaglig samfunnsvitenskapelig teoretisk rammeverk, med innslag av samfunnsøkonomi og økonomisk historie.

• Rye., Johan Fredrik & Noer., Julie (2026). Normer i spill. En kvalitativ studie av kokainrelaterte normer blant mannlige eliteseriespillere i innebandy. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven undersøker hvordan rusrelaterte normer formes og forhandles i idrettsmiljøer, med utgangspunkt i en empirisk case om hvordan kokain forstås, normaliseres eller problematiseres i innebandymiljøet. Bakgrunnen for studien er økt oppmerksomhet rundt kokainbruk i norsk idrett, særlig gjennom kokainrelaterte dopingsaker i lagidretter. Studien retter oppmerksomheten mot hvordan kokain omtales, fortolkes og gis mening i et konkret mannlig lagidrettslig fellesskap, og hvordan slike forståelser utvikles i samspill mellom samhandling, maktforhold og miljøets sosiale og strukturelle rammer. Datamaterialet består av fem semistrukturerte intervjuer med mannlige eliteseriespillere i innebandy. Studien har en kvalitativ metodisk tilnærming, med vekt på deltakernes egne beskrivelser og fortolkninger av normer, forventninger og praksiser i miljøet. Det teoretiske rammeverket er forankret i symbolsk interaksjonisme, der mening og normer fortolkes og forhandles gjennom samhandling. Dette suppleres med Bourdieus begreper om kapital, symbolsk kapital og praktisk sans, for å belyse hvordan posisjon, status og anerkjennelse kan påvirke normdannelse og aktørers handlingsrom. Analysen viser at kokainrelaterte normer i innebandymiljøet formes i spenningen mellom konkurrerende normlogikker. En prestasjonsorientert normlogikk gjør seriøsitet, disiplin og prestasjon til sentrale idealer, og bidrar til at kokain kan forstås som et brudd med både idrettens regelverk og forventninger til den seriøse utøveren. Samtidig formes normene av en sosialitetslogikk, der sosiale relasjoner, lojalitet, posisjoner og uformelle forventninger påvirker hvordan kokain omtales og vurderes på arenaer der det sportslige og sosiale fellesskapet møtes, blant annet i garderobekultur, festkultur og andre uformelle samhandlingsarenaer. Kokain får dermed ikke én entydig betydning, men forstås og vurderes situasjonsavhengig. Studien viser videre at kokainrelaterte normer ikke håndheves likt overfor alle aktører. Spillere med høy sportslig eller sosial kapital kan ha større handlingsrom og definisjonsmakt, mens andre i større grad risikerer sosial sanksjonering. Hva som oppfattes som akseptabelt eller problematisk, avhenger derfor ikke bare av handlingen i seg selv, men også av situasjonen, hvor synlig bruken er, hvilke konsekvenser den får for laget, og hvilken posisjon spilleren har i miljøet. Oppgaven konkluderer med at kokainrelaterte normer blant mannlige eliteseriespillere i innebandy formes og forhandles i møtet mellom samhandling og struktur. Studien bidrar med kontekstnær kunnskap om hvordan rusrelaterte normer formes, forhandles og håndheves i et delvis profesjonalisert mannlig lagidrettsmiljø. I denne studien kommer dette særlig til uttrykk ved at kokainrelaterte normer formes gjennom spillernes navigering mellom prestasjon, sosial tilhørighet og posisjon i miljøet.

• Grue, Jan; Østerud, Kaja Larsen & Haga, Lotte (2026). Åpenhet varer lengst? En kvalitativ studie av arbeidssøkere med funksjonsnedsettelse sine erfaringer av søknadsprosesser og arbeidsliv. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne studien undersøker hvordan arbeidssøkere med funksjonsnedsettelse navigerer i søknadsprosesser og arbeidsliv, og hvordan inntrykksstyring og åpenhetsforventninger preger deres erfaringer og strategier. Undersøkelsen bygger på intervjuer med elleve arbeidssøkere (25-76 år) med nedsatt syn, bipolar lidelse eller Cerebral Parese, som møter ulike fordommer, og har ulike tilretteleggingsbehov. Formålet med studien er å få et helhetlig bilde av deltakernes posisjon i feltet, gjennom strategivalg og selvforståelse. Studien tar utgangspunkt i Erving Goffmans stigmabegrep, samt en videreføring av begrepet, med større vekt på strukturelle faktorer som makt og forståelse av stigmatisering som prosess Michèle Lamonts begreper symbolske grenser og anerkjennelse utgjør også en sentral del av det teoretiske rammeverket, samt tidligere forskning på begrepene funksjonssjåvinisme, ideell arbeider og portvokter. Studien legger en relasjonell forståelse av funksjonshemming til grunn. Jeg identifiserer tre idealtypiske strategier arbeidssøkerne benytter: åpenhet, nedtoning og hemmeligholdelse. Strategiene handler både om når i prosessen arbeidssøkerne opplyser om funksjonsnedsettelse og hvordan. Kun en av arbeidssøkerne velger åpenhetsstrategien i ansettelsesprosesser, mens halvparten nedtoner, og siste halvpart velger hemmeligholdelse som strategi. Synlighet og behov for tilrettelegging er to sentrale begrunnelser for opplysning. Samtidig ønsker deltakerne å bli betraktet utfra kvalifikasjoner og kompetanse, og velger derfor nedtoning eller hemmeligholdelse, for å unngå at funksjonsnedsettelsen blir overkjørende for arbeidsgivers avgjørelse. På denne måten blir også arbeidsgivers preferanser og fordommer tydelig. Strategivalg er et uttrykk for identitetsforståelse, tidligere erfaringer av annerledeshet, og andre respons. Arbeidssøkerne bruker symbolske grenser for å aktivt posisjonere og distansere seg i feltet. Etter ansettelse er arbeidssøkernes posisjon endret, og flere blir mer åpne om funksjonsnedsettelse. Arbeidssøkernes møte med arbeidsgiver analyseres i lys av Bredgaard og Salado-Rasmussens (2021) typologi, der flere møter passive og avvisende arbeidsgivere som nødvendiggjør arbeidssøkernes strategier. Samtidig er det flere som forteller om personlig engasjerte arbeidsgivere. Arbeidsmarkedet ses som en viktig inkluderingsarena for individ og samfunn, som danner grunnlag for økonomisk selvstendighet, anerkjennelse og følelse av mening. Likevel er det store ulikheter i sysselsetting, karrieremuligheter og lønnsnivå. Arbeidssøkerne i denne studien kjemper mot de strukturelle mekanismene på feltet. Studien stiller seg inn i rekken som undersøker hvordan arbeidssøkere med funksjonsnedsettelse navigerer i ansettelsesprosesser, og hvordan strukturelle barrierer blir opp til individene å håndtere. Funnene samsvarer i stor grad med tidligere forskning, men har noen interessante unntak som bryter med forventningen om at synlighet samsvarer med grad av åpenhet. Hovedvekten har vært på ansettelsesprosesser og deltakernes posisjonering. Ved å inkludere arbeidssøkere med ulike funksjonsnedsettelser tilbyr studien en komparativ linse, som gir innblikk i arbeidssøkernes mellomposisjon som “diskrediterbare”. Imidlertid mangler grundigere gjennomgang av ulike faktorer som utdanningsbakgrunn, kjønn og status, for å kunne si mer om deres utgangspunkt for posisjonering og forhandling av narrativ og omdømme. Avslutningsvis oppfordrer jeg til økt oppmerksomhet og videre forskning på tematikken, med et særlig kritisk blikk på arbeidsgivers praksis og suverene posisjon som portvokter til arbeidslivet.

• Andersson, Mette; Sandset, Tony & Gresdahl-Yohannes, Olivia (2026). «Det er jo ikke fargen vår som gjør at vi er norske». En kvalitativ studie av unge nordmenn med én norsk og én afrikansk forelder, og deres erfaringer med tilhørighet og norskhet. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Personer med blandet opphav er navnløse i Norge, og det finnes ikke et etablert forskningsfelt som forsker eksplisitt på denne gruppen. Denne masteroppgaven undersøker erfaringer med tilhørighet og norskhet hos unge nordmenn med én norsk og én afrikansk forelder. Problemstillingen er: Hvilke erfaringer har unge nordmenn med én norsk og én afrikansk forelder med egen tilhørighet i Norge? For å forstå disse erfaringene tas det utgangspunkt i sosiologiske definisjoner av begrepet norskhet. Herunder ser oppgaven særlig til norskhet som kulturell kategori og norskhet som hvithet, etter Vassendens (2010) fire kategorier for norskhet. Hvithet blir også undersøkt som sosiologisk fenomen i lys av informantenes fortellinger, men med hovedvekt på hvithet som en norskhetskategori. I oppgaven benyttes begrepet etnisitet fremfor rasebegrepet, men etnisitet forstås som rasialisert. Oppgaven anvender en kvalitativ metodisk tilnærming og gjør en tematisk analyse av elleve semistrukturerte dybdeintervjuer. Informantutvalget er mellom 25 og 28 år, har én norsk og én afrikansk forelder, melaninrik hud og afroteksturert eller krøllete hår. Analysen er tredelt og besvarer hvert sitt forskningsspørsmål, som er: 1) Hvordan identifiserer informantene sin egen etnisitet, og hvordan blir de kategorisert av andre? 2) Hvordan opplever og håndterer informantene stigmatisering knyttet til sin etnisitet og hudfarge? 3) Hvordan forholder informantene seg til å ha blandet etnisitet, og på hvilke måter kommer en dobbelt bevissthet til uttrykk gjennom deres erfaringer? Disse spørsmålene besvares ved hjelp av teorien om etniske valgmuligheter av Waters (1990) i Songs (2010) utvidede tolkning, Goffmans (1963) stigmateori og Du Bois’ (1903) teori om dobbelt bevissthet. Analysen viser at informantene identifiserer sin egen etnisitet etter kulturell tilhørighet, men de vektlegger også fenotypisk utseende og hvithet, noe som samsvarer med hvordan andre kategoriserer dem. Informantene stigmatiseres på bakgrunn av sin melaninrike hudfarge, sitt afroteksturerte hår og fenotypiske utseende. De håndterer stigmatiseringen ved bruk av covering, hvor de begrenser stigmaet sitt. Her utvides strategien covering til å være gruppebasert og det argumenteres for at ikke-stigmatiserte aktører kan utføre håndtering på vegne av den stigmatiserte. Dette gjøres som følge av at informantene understreker at hvite venner avverger ubehagelige situasjoner. Til slutt finner analysen at informantene opplever å stå mellom to verdener, som gir en følelse av utenforskap i møte med deres respektive grupper, samt at de er bevisste på andres blikk på dem og dette er i kontrast med deres egen selvoppfatning. Samlet sett viser studien at informantutvalget opplever egen tilhørighet i Norge som ambivalent. Dette er et resultat av at informantene insisterer på egen norskhet etter kulturforståelse, samtidig som de begrenser den i lys av sitt fenotypiske utseende og melaninrike hudfarge. Informantenes tilhørighet innskrenkes følgelig av rasialisering, samt at hvithet forstås som en vesentlig del av norskhet og fremstår som svært synlig på individnivå. Oppgavens funn poengterer avslutningsvis hvordan norskhet er en hverdagskategori, i tillegg til å være en juridisk og politisk kategori.

• Rye, Johan Fredrik; Gundhus, Helene Oppen Ingebrigtsen & Nikolaisen, Linnea Mathisen Vonheim (2026). Forebyggende politiarbeid i spenningsfeltet mellom styring og praksis. En kvalitativ studie av hvordan «godt» forebyggende politiarbeid forstås på ulike organisatoriske nivåer i norsk politi. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Oppgaven undersøker hvordan forebyggende politiarbeid forstås på ulike organisatoriske nivåer i politiet, og hvordan kunnskapsforståelser på disse nivåene former oppfatninger om hva som regnes som «godt» forebyggende politiarbeid. Studien bygger på et kvalitativt forskningsdesign med fire dybdeintervjuer med forebyggere og fagansvarlige, samt en dokumentanalyse av strategiplaner fra Politidirektoratet. Analysen tar utgangspunkt i Lipskys teori om bakkebyråkrater, supplert med Webers (1968) teori om sosial handling og Freidsons (2001) teori om styringslogikker. Funnene viser at forebygging ikke kan forstås isolert som enkeltstående tiltak eller metoder, men som et komplekst fenomen som bør analyseres med utgangspunkt i kunnskapsforståelser og styringslogikker som preger arbeidshverdagen til forebyggere og fagansvarlige. Samlet sett peker datamaterialet mot et gap mellom strategisk styring ovenfra og profesjonell forebyggingspraksis nedenfra. Analysen synliggjør en nivåspenning mellom en instrumentell styringslogikk på nasjonalt/strategisk nivå og en verdiorientert, relasjonsbasert forebyggingspraksis i førstelinjen. Denne spenningen handler ikke bare om kommunikasjon eller organisering, men om mer grunnleggende konflikter mellom ulike kunnskaps- og styringslogikker. Videre styrer og definerer disse kunnskapsforståelsene og styringslogikkene til en viss grad rammene for hvordan forebyggere og fagansvarlige forstår sin rolle, hvilke oppgaver som prioriteres, og hvilke sider ved forebygging som tillegges legitimitet.

• Borgen, Hovedveileder: Solveig Topstad; Kindt, Biveileder: Marianne Takvam & Ajeti, Aurora (2026). Hovedtittel: Mellom ambisjoner og forventninger: Utdanningsvalg, prestisje og status blant etterkommere av innvandrere i medisin og økonomi. Undertittel: En kvalitativ studie av etterkommere av innvandrere sine subjektive erfaringer med utdanningsvalg. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven tar for seg hvordan etterkommere av innvandrere innen prestisjefylte studieretninger som medisin og økonomi, erfarer og forstår sine utdanningsvalg. Masteroppgaven forsøker å få innblikk i deres subjektive erfaringer og refleksjoner med hva som har påvirket og formet deres utdanningsvalg. Oppgaven retter oppmerksomhet og fokus mot betydningen av høye ambisjoner, prestisje, og sosial mobilitet. Oppgaven er basert på kvalitative intervjuer med etterkommere av innvandrere i medisinstudiet og økonomistudiet. Med bakgrunn i et teoretisk rammeverk og empirisk forskning, forsøker denne masteroppgaven å besvare problemstillingen: Hvordan erfarer og begrunner medisinstudenter og økonomistudenter med innvandrerbakgrunn sine utdanningsvalg, og hvilke likheter og ulikheter finnes i begrunnelsene for valgene?» Oppgaven diskuterer videre hvorvidt utdanningsvalg blant etterkommere av innvandrere kan forstås gjennom tradisjonelle klasseperspektiver alene, eller om andre perspektiver er nødvendige for å gi en mer nyansert forståelse av utdanningsvalgene. Analysen bygger på perspektiver som er knyttet til sosial mobilitet, familieforventninger og innvandrerdriv. Funnene i analysen viser at informantene i stor grad uttrykte høye utdanningsambisjoner, og orienterer seg i utdanningssystemet utifra motivasjon for hva som sikrer økonomisk trygghet, karrieremuligheter og oppnåelse av anerkjennelse. Analysen viser også at familie, nære relasjoner og etniske miljøer, også spiller en sentral rolle i informantenes utdanningsvalg gjennom eksplisitte og implisitte forventninger. Analysen viser at klassiske perspektiver alene ikke fullt ut kan forstå utdanningsvalgene blant etterkommere av innvandrere, og at det trengs flere perspektiver knyttet til innvandredriv og etnisk kapital som kan gi dypere innsikt i utdanningsvalgene deres. Samlet sett bidrar masteroppgaven til en forståelse av hvordan utdanningsvalg blant etterkommere av innvandrere formes i et samspill mellom egne ambisjoner, forventninger fra familie og nære miljøer, samt strukturelle forhold. Det å undersøke denne gruppen spesifikt har vist at det trengs stadig mer forskning på denne gruppen for å skape et mer nyansert bilde av dem og hvordan de opprettholder seg i samfunnet.  

• Flemmen, Magne Paalgard; Fladmoe, Audun & Eggen, Ella Hegna (2026). Hvem tør å si hva de mener? En kvantitativ studie av ytringsvilje i Norge fra 2013 til 2025. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Oppgaven undersøker hvordan ytringsvilje er sosialt skeivfordelt, og forteller hvordan endringer over tid påvirker grupper ulikt. Problemstillingen er «Hvordan er ytringsvilje knyttet til demografiske kjennetegn og politisk tilhørighet? Hvordan har dette endret seg over tid, og finner man en polarisering mellom grupper?» og utforskes gjennom en kvantitativ studie. Datamaterialet er hentet fra undersøkelsen «Status for ytringsfriheten i Norge», som gjennomføres av Institutt for samfunnsforskning og finansieres av Fritt Ord. Datasettet består av totalt 8,943 observasjoner fra årene 2013, 2015, 2020 og 2025. Analysene gjennomføres med multinomisk logistisk regresjon, og resultatene viser predikert sannsynlighet for å ville ytre seg på ulike arenaer dersom ytringen fører til mulige konsekvenser. Hovedfunnene viser forholdsvis stabil ytringsvilje fra 2013 til 2025, men med en signifikant nedgang i 2020. Denne nedgangen drives i størst grad av de under 30 år, som andre år er mest ytringsvillige. Et annet hovedfunn er at kjønn har mer å si for ytringsvilje enn alder, utdanning og politisk tilhørighet. Menn er mer ytringsvillige enn kvinner, og avstanden mellom dem holdes stabil over 12 års perioden. I tillegg viser analysen at velgere av Frp, R, SV, MDG og V er mer ytringsvillige enn andre velgergrupper, og at Frp er eneste velgergruppe som ikke har nedgang i ytringsvilje i 2020. Utdanningsnivå har lite å si for ytringsvilje. Det er få tegn til polarisering i ytringsvilje, annet enn mellom de under og over 30 år fra 2020 til 2025. Resultatene tolkes som at ytringsrommet er formbart og situasjonsavhengig, og at politisk tilhørighet og demografiske kjennetegn påvirker ytringsvilje. Med ulike medievirkeligheter eksponeres menn og kvinner, yngre og eldre, og personer med ulike politiske standpunkter for forskjellige narrativer. Variasjonen i narrativer fører til varierende oppfatning av ytringsrommet og derav ytringsvilje. Ytringsvilje og polarisering er flerdimensjonalt, og det kan forekomme holdningspolarisering uten tilsvarende polarisering i ytringsvilje. Videre forskning bør vektlegge hvordan ytringsvilje påvirkes av spesifikke situasjoner og kontekster, om man er i meningsminoriteten eller -majoriteten og hvilke temaer som diskuteres. Dette kan gjøres kvantitativt med andre spørsmålsformuleringer eller eksperimenter, men bør også studeres kvalitativt. Minoriteter er underrepresentert i undersøkelsen, og bør videre enten oversamples i kvantitative studier eller intervjues. Internett og sosiale medier bør studeres spesifikt, med vektlegging av hvordan ulike apper, grupperinger, KI, algoritmer og internasjonale diskurser påvirker ytringsvilje online.

• Lyngstad, Torkild Hovde & Kirezi, Aubin Sunday (2026). Uten Backlash? Kjønn, klasse og generasjon i norske likestillingsholdninger 1996–2018. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Sammendrag Norge har siden 1970-tallet gjennomgått en omfattende likestillingsrevolusjon der kvinner har trådt inn i arbeidslivet, toinntektsfamilien er blitt norm, og den doble likestillingsmodellen er institusjonalisert gjennom velferdsordninger som foreldrepermisjon, fedrekvote og barnehageutbygging. Samtidig har bekymringer om økende polarisering i likestillingsspørsmål – særlig blant unge menn – fått økt oppmerksomhet. Disse to utviklingstrekkene reiser spørsmål om den norske befolkningens holdninger til kjønnsroller og likestilling har blitt mer polariserte over tid. Denne oppgaven undersøker om det har skjedd en polarisering i holdninger til likestilling og kjønnsroller mellom kvinner og menn i Norge i perioden 1996 til 2018, og hvordan eventuelle kjønnsforskjeller henger sammen med sosioøkonomiske kjennetegn som utdanning, alder, sivilstatus og arbeidssituasjon. Jeg analyserer fem konkrete holdningsutsagn: prioritering av menn ved jobbknapphet, ekteskap som umoderne institusjon, husmorrollens verdi, menn som politiske ledere og universitetsutdanning for gutter versus jenter. Med utgangspunkt i moderniseringsteori og teorien om kulturell backlash formuleres tre hypoteser om kjønnet polarisering, normalisering over generasjoner og utdanning som sosial skillelinje. Datamaterialet er hentet fra World Values Survey og European Values Study sine norske utvalg i 1996, 2007 og 2018. Jeg benytter deskriptive gjennomsnittsanalyser og lineære regresjonsmodeller med robuste standardfeil (HC3), samt samspillsmodeller for å teste om kjønnsforskjellene endrer seg over tid. Holdningene er harmonisert for å sikre sammenlignbarhet. Analysene viser ingen tydelig kjønnsbasert polarisering. Både kvinner og menn uttrykker økende motstand mot tradisjonelle kjønnsroller over tid, og kjønnsforskjellene er gjennomgående små og stabile. Hypotesen om en kulturell backlash blant menn (H1) avvises. Derimot får normaliseringshypotesen (H2) delvis støtte: yngre generasjoner er mer egalitære enn de eldste, men aldersforskjellene svekkes over tid etter hvert som også de eldste kohortene har tilpasset seg den doble likestillingsmodellen. Utdanning viser seg å være en mer konsistent skillelinje enn kjønn: personer med universitets- og høyskoleutdanning er tydelig mer likestillingsorienterte, særlig i spørsmål om husmorrollen og arbeidslivets kjønnsdeling. Hypotesen om at sosioøkonomisk posisjon er viktigere enn kjønn alene (H3) får klar støtte. De tydeligste holdningsforskjellene finnes i den private sfæren, mens det på offentlige områder som arbeid, politikk og utdanning er høy grad av konsensus. Den lave forklaringskraften i de statistiske modellene tolkes som uttrykk for at egalitære normer er blitt bredt internalisert – en konsolidering der likestilling er blitt et normalnivå snarere enn en konfliktlinje. Funnene tyder på at likestilling i stor grad er institusjonalisert som en felles norm i det norske samfunnet, og at den vedvarende variasjonen i holdninger i større grad følger utdannings- og generasjonsskiller enn en enkel kjønnsdeling. Oppgaven peker samtidig på behovet for mer oppdaterte data og indikatorer som fanger opp nyere konfliktlinjer, særlig knyttet til omsorgsarbeid, emosjonelt ansvar og holdninger blant unge menn. Dette er avgjørende for å forstå hvorvidt dagens likestillingsideal står under press eller videreutvikles i det norske samfunnet.

• Byrkjeflot, Haldor & Giachino, Pietro Oliver (2026). Fremtidens landbruk: mellom bærekraft og marked. En studie av norske agritech-gründere innen presisjonslandbruk. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  --- Sammendrag og filene vil publiseres: 2028-05-26

• Grue, Jan; Ingelsrud, Mari Holm & Olsen, Eira Hagbartsen (2026). Gjenstridige problemrepresentasjoner. En diskursanalyse av debatten om innleie gjennom bemanningsbyrå i offentlige helse- og omsorgstjenester. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven undersøker hvordan debatten om innleie gjennom bemanningsbyrå fremstilles i norske medier. Nærmere bestemt innenfor helse- og omsorgstjenestene og sykepleieinnleie. Datamaterialet består av avisartikler, debatt- og meningsinnlegg publisert i fagblader, lokalaviser og riksdekkende aviser, for å dekke en bredde av perspektiver fra sentrale aktører i debatten. Deriblant politikere, fagforeninger, arbeidsgiverorganisasjoner, vikarsykepleiere og ledere i både helseforetak, bemanningsbyråer og helseinstitusjoner. Studien har identifisert to sentrale diskurser i debatten om sykepleieinnleie gjennom bemanningsbyrå; en reguleringsdiskurs og en dereguleringsdiskurs. De sementerer seg ytterligere i to sentrale problemrepresentasjoner, og skaper ulike problemforståelser. Disse fremtrer på både mikro-, meso- og makronivå. På mikronivå fremstilles en dualisering mellom faste ansatte sykepleiere og vikarsykepleiere, og det problematiseres rundt både pasientsikkerhet, lønns- og arbeidsvilkår og arbeidsbelastning. På mesonivå problematiseres ledelsespraksiser og arbeidsplassen. På makronivå problematiseres innleiekostnader og lønnsbestemmelser. Problemrepresentasjonenes manifestasjon i ulike samfunnsnivåer, kombinert med de diskursive uenighetene, og ytterligere faktorer som demografiske utfordringer, fremstiller bemanningsbransjedebatten som uttrykk for et gjenstridig problem i helsesektoren.

• Byrkjeflot, Haldor & Coppes, Lucy Mimi Sunde (2026). Mellom merdkant og mediekritikk. Røkteres møte med offentlig kritikk av norsk lakseoppdrett. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Norsk lakseoppdrett har gjennom flere år vært gjenstand for vedvarende offentlig kritikk, særlig knyttet til miljø, fiskevelferd og bærekraft. De som arbeider operativt i næringen er sjelden synlige i denne debatten, og deres erfaringer med kritikken har fått begrenset oppmerksomhet i forskningen. Denne studien undersøker hvordan røktere i oppdrettsnæringen fortolker og håndterer kritikken som rettes mot bransjen, og hvilken betydning kritikken får for forståelsen av og stoltheten over deres arbeid. Datamaterialet består av semistrukturerte intervjuer med fem røktere fra to oppdrettsbedrifter, lokalisert i henholdsvis Nord-Norge og på Vestlandet. Studien anvender Ashforth og Kreiners (1999) rammeverk om stigmatisert arbeid (dirty work), sett i sammenheng med forskning på omdømme og stigma. Rammeverket gir begreper for hvordan arbeidstakere håndterer negativ sosial evaluering, og hvilke strategier de tar i bruk for å opprettholde en positiv forståelse av eget arbeid. Et gjennomgående trekk i materialet er at informantene ikke kjenner seg igjen i det bildet som tegnes av næringen utad. Kritikken oppfattes ofte som ensidig, mediedrevet og preget av begrenset innsikt i hvordan næringen faktisk drives. Samtidig avvises ikke all kritikk. Informantene anerkjenner at næringen har reelle utfordringer, men avgrenser ofte kritikken til andre aktører i bransjen, snarere enn til egen arbeidsplass. Når røkterne møter kritiske holdninger i samtaler med utenforstående, forsøker de gjerne å forklare, nyansere eller utfordre premissene kritikken bygger på. Flere av disse mønstrene kan gjenkjennes som «forsvarsmekanismer» i henhold til Ashforth og Kreiner (1999). Det er likevel ikke entydig at de anvendes som respons på en opplevd trussel mot stoltheten. Materialet viser at røkterne har en grunnleggende positiv forståelse av eget arbeid som ikke synes å påvirkes av kritikken. Stoltheten er særlig forankret i rollen som matprodusenter og i å være del av en næring de opplever som samfunnsmessig viktig. I diskusjonen omtales denne positive forståelsen av arbeidet som et bolverk mot kritikken. Studien bidrar til dirty work-litteraturen ved å anvende rammeverket på en yrkesgruppe og næring som ikke fremstår som klassisk stigmatisert, men som likevel står i et vedvarende kritisk søkelys. Samtidig peker funnene på en grense for rammeverkets forklaringskraft: i kontekster der yrkesidentiteten ikke fremstår som truet, blir det mer åpent hvordan forsvarsmekanismene skal forstås. Studien antyder dermed behov for perspektiver som i større grad fanger opp ansattes erfaringer med kritikk og dårlig omdømme.

• Klemsdal, Lars & Mirh, Natasha (2026). Mangfoldsledelse fra strategi til praksis En kvalitativ studie av hvordan mangfold forstås og håndteres i rekruttering ved Oslo universitetssykehus. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Sammendrag Denne masteroppgaven undersøker hvordan ledere på ulike organisatoriske nivåer ved Oslo universitetssykehus (OUS) forstår og håndterer mangfold i rekrutteringsprosesser. Oppgaven undersøker også hvilken betydning dette får for rekruttering til posisjoner med strategisk innflytelse. Studien avgrenser mangfold til etnisk mangfold. Med dette menes forskjeller knyttet til etnisk bakgrunn, innvandrerbakgrunn og minoritetsposisjon i arbeidslivet. Rekruttering er valgt som empirisk felt fordi rekruttering fordeler tilgang til stillinger, ansvar, karrieremuligheter og organisatorisk innflytelse. Dette gjør rekruttering til en viktig arena for å undersøke hvordan strategiske ambisjoner om mangfold får betydning i praksis. OUS er valgt som case fordi organisasjonen er en stor offentlig profesjonsorganisasjon med tydelige ambisjoner om likestilling, inkludering og mangfold. Samtidig er OUS preget av sterke fagmiljøer, hierarkiske styringslinjer, lokalt handlingsrom og profesjonelle skjønnsvurderinger. Dette gjør organisasjonen godt egnet for å undersøke hva som skjer når overordnede mangfoldsambisjoner møter konkrete rekrutteringsbeslutninger. Oppgaven bygger på et kvalitativt forskningsdesign. Datamaterialet består av semistrukturerte intervjuer med informanter på strategisk, administrativt og operativt nivå. I tillegg analyseres sentrale styrings- og rekrutteringsdokumenter, særlig OUS sin handlingsplan for likestilling, inkludering og mangfold og relevante prosedyrer i rekrutteringsarbeidet. Analysen bygger på organisasjonsteori, teori om mangfold og inkludering, og perspektiver på implementering, oversettelse og skjønn. Hovedfunnet er at mangfold står sterkest som strategisk språk, HR-forankret system og organisatorisk verdi. Det står svakere som aktivt vurderingshensyn i lokale rekrutteringsprosesser. På strategisk nivå forstås mangfold som en del av OUS sitt samfunnsansvar, arbeidsgiverrolle og legitimitet. Handlingsplanen gir retning, synlighet og et felles språk for arbeidet. På administrativt nivå oversettes ambisjonen til informasjon, lederopplæring, retningslinjer, sjekklister og støtteverktøy. På operativt nivå er koblingen til handlingsplanen svakere. Her forstås rekruttering først og fremst som et spørsmål om faglige behov, kvalifikasjoner, personlig egnethet og lokal drift. Analysen viser at mangfold ofte forstås som ikke-diskriminering. Informantene legger vekt på at alle kandidater skal vurderes likt, og at den best kvalifiserte skal ansettes. Dette er et viktig byråkratisk og offentligrettslig ideal. Samtidig viser oppgaven at likebehandling ikke nødvendigvis er det samme som reell likhet. Når mangfold først og fremst forstås som fravær av diskriminering, blir det i mindre grad brukt som et aktivt perspektiv i vurderingen av kvalifikasjoner, personlig egnethet, lederpotensial og det å passe inn i arbeidsmiljøet. Dette får særlig betydning for posisjoner med strategisk innflytelse. Lederstillinger og strategiske stabsfunksjoner gir ikke bare individuelle karrieremuligheter. De gir også tilgang til beslutningsarenaer, nettverk og organisatorisk påvirkning. Studien viser at OUS har et uttalt mål om større mangfold i lederlinjen. Likevel fremstår denne ambisjonen som svakt integrert i de lokale vurderingene som påvirker hvem som blir sett, utviklet og rekruttert til slike posisjoner. Oppgaven konkluderer med at OUS har et tydelig strategisk mangfoldsarbeid, men at dette arbeidet i begrenset grad griper inn i de rekrutteringsprosessene som fordeler strategisk innflytelse. Mangfoldsarbeidet gir språk, legitimitet og retning. Det får likevel svakere transformativ kraft når det ikke kobles tydelig nok til vurderingene av hvem som er kvalifisert, egnet og aktuell for leder- og stabsstillinger. Skal mangfold få reell betydning, må det derfor ikke bare synliggjøres i handlingsplaner, opplæring og prosedyrer. Det må også integreres i beslutningsarbeidet som avgjør hvem som får tilgang til posisjoner med strategisk innflytelse.

• Hagelund, Anniken; Skardhamar, Torbjørn; Lunde, Ingvild Elisabeth Jørpeland & Brusevold, Elise Bertine (2026). Le, Del, Se for innovasjon. En studie av hvordan lederatferd henger sammen med klima for innovasjon i norsk offentlig sektor. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I 2020 ble stortingsmeldingen «En innovativ offentlig sektor» presentert. Den daværende regjeringen hadde som mål at offentlig sektor skulle bli mer innovativ, slik at fremtidens forvaltning skal kunne håndtere fremtidens utfordringer. Et av prinsippene som ble utviklet for å bidra til en mer innovativ offentlig sektor, handler om at ledere må skape kultur og kompetanse for innovasjon (Meld St. 30 (2019-2020)). Dette prinsippet var utgangspunktet for oppgaven vår, som forsøker å belyse følgende problemstilling; Hvordan henger ledelsesatferdene relasjons- og oppgaveorientert ledelse sammen med innovasjon i offentlig sektor? For å utforske problemstillingen har vi brukt data fra DFØ sin Statsansatteundersøkelse av 2024 (DFØ, 2025a). Vi har brukt variablene relasjonsorientert ledelse og oppgaveorientert ledelse som uavhengige variabler og klima for nytenking, autonomi, kompetanseutvikling og omstilling som avhengige variabler. For å undersøke sammenhengen gjennomførte vi en rekke regresjonsanalyser, med alder, kjønn, utdanningsfelt og departementsområde som kontrollvariabler. For å få innsikt i tematikken brukte vi kvalitativ metode, i form av to dybdeintervjuer. Disse to intervjuene kan bli sett på som ekspertintervjuer, og supplerer oppgavens kvantitative analyser. Intervjuene ga oss dypere innsikt i hva innovasjon er og hvordan informantene mente at ledelse kan påvirke et innovasjonsklima. Våre teoretiske perspektiver består av teori om relasjons- og oppgaveorientert ledelse (Yukl et al., 2002), institusjonelle logikker (Thornton et al., 2012;Thornton & Ocasio, 2008; Schildt 2022), sensemaking (Weick et al., 2005) og sensegiving (Gioia og Chittipeddi, 1991). Vi drøfter også funnene i lys av tidligere forskning på innovasjon og ledelse, og innovasjon i offentlig sektor. Ledelsesteoriene brukes som rammeverk for å identifisere ulik lederatferd, og hva som er etablert som god ledelse for innovasjon. De institusjonelle logikkene benyttes for å drøfte hvorfor ulike departementsområder opplever klima for innovasjon ulikt, og hvorfor relasjonsorientert ledelse er viktig. Til slutt anvendes sensemaking og sensegiving som analytiske perspektiver for å forklare nærmere hvordan relasjons- og oppgaveorientert ledelse har en sammenheng med innovasjon. Gjennom analysene har vi funnet at medarbeiderne i den kvantitative undersøkelsen opplever en sammenheng mellom relasjonsorientert ledelse og de fire indeksene klima for nytenking, autonomi, kompetanseutvikling og opplevd omstillingsevne. Alle disse funnene var signifikante. Resultatene viste at oppgaveorientert ledelse ikke hadde en like sterk sammenheng med de fire indeksene. Sammenhengen mellom oppgaveorientert ledelse og de fire indeksene var signifikante i kun to av analysene, omstilling og klima for nytenking. Vi ønsket også å undersøke om kombinasjonen av begge lederstilene ville føre til en kombinasjonseffekt, og la til et interaksjonsledd i analysene. Resultatene viste at kun analysen med autonomi hadde signifikant interaksjonsledd. Analysene viste også at departementstilhørighet hadde en signifikant sammenheng med flere av variablene. De kvalitative intervjuene har både supplert våre kvantitative funn, og satt dem i en ny sammenheng. Begge informantene beskrev det relasjonelle aspektet av ledelse som viktig. Oppgaveorientert ledelse ble dratt fram som viktig for å nå mål og gi retning til arbeidet. Ved å introdusere hvordan risikoaversjon er hemmende for innovasjon, ga de kvalitative intervjuene også ny innsikt. Oppgaven konkluderer med at relasjonsorientert ledelse ser ut til å ha sterkere sammenheng med innovasjonsklima, enn oppgaveorientert ledelse i vårt utvalg. Vi fant ikke interaksjonseffekt mellom lederstilene og innovasjonsklima, med unntak av autonomi der det var en svak men signifikant sammenheng. Videre så vi en moderat sammenheng mellom innovasjonsklima og departementsområde. Kvalitative intervjuer ga belegg for at relasjonsorientert ledelse er sentralt for innovasjonsklima og at oppgaveorientert ledelse kan ha en mer supplerende rolle ved å skyve i riktig retning. I denne oppgaven tolket vi disse funnene i lys av tidligere forskning, institusjonelle logikker og sensegiving. Vi avslutter oppgaven med en teori om at lederne i offentlig sektor kan fungere som sensegiver, og at dette kan forklare hvorfor vi ser en så sterk sammenheng med relasjonsorientering.

• Sliwa, Marcin Wojciech & Dahlby, Andrine (2026). Å bli hørt, men ikke bestemme? En kvalitativ casestudie av hvordan planleggere i Lillestrøm kommune praktiserer innbyggermedvirkning i utvikligen av Lillestrøm by. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven undersøker hvordan planleggere i Lillestrøm kommune praktiserer innbyggermedvirkning i utviklingen av Lillestrøm by, og hvordan overordne strukturer former deres handlingsrom. Bakteppet for studien er byens raske vekst og transformasjon, og generelt den økende debatten om byutvikling nasjonalt. Byens utvikling har vekket reaksjoner, særlig på grunn av fortettingens fart og medfølgende høyhus. Mye kan tyde på at denne utviklingen er sterkt preget av markedsorienterte og økonomiske hensyn. I kontekst av dette undersøkes hvilken rolle medvirkning har hatt i denne utviklingen, sett fra kommunale planleggeres perspektiv. Gjennom en kvalitativ casestudie basert på sju dybdeintervjuer med kommunale planleggere involvert i byutviklingsprosesser, samt dokumentanalyse av sentrale strategier og planer, belyses et gap mellom medvirkningsidealer og praksis. Studien viser at mens kommunens strategier (SFIM) fremmer ambisiøse mål om samskaping og sosial kapital, forstår og praktiserer planleggerne i stor grad medvirkning som en lovpålagt rett for innbyggerne til å bli hørt, snarere enn en reell mulighet til å påvirke beslutninger. Analysen tar blant annet utgangspunkt i Arnstein (1969) sin «deltakerstige», hvor medvirkningen ut ifra denne modellen i stor grad plasseres på nivåer av tokenisme, det vil si tilsynelatende eller symbolsk deltakelse. Planleggerens handlingsrom preges av en interessekonflikt mellom politiske krav om effektivitet, «boligvennlighet» og økonomiske interesser, og behovet for å ivareta stedskvaliteter, sikre sosial bærekraft og innbyggernes interesser. Et sentralt funn er at det ofte gjennomføres medvirkningstiltak utover lovens minimumskrav i overordnet planlegging, men at innspillene mister styringskraft i møte med juridiske og økonomiske rammer i privat initierte reguleringsplaner. Her har markedsbaserte styringslogikker og private utbyggere ofte en «høyere stemme» i byutviklingen enn innbyggerne. Studien identifiserer likevel muligheter for å styrke medvirkningen gjennom prosjekter som Hverdagsreisen, som demonstrer samskaping i småskala, samt utviklingen av 3D-verktøy og interaktive fortellingskart som kan bidra til å gjøre planinformasjon mer forståelig. Avslutningsvis argumenter studien for at en mer reell medvirkning forutsetter både tydeligere forventningsavklaringer og en styrking av planleggerens faglige handlingsrom for å balansere utbyggingsinteresser mot fellesskapets behov.

• Yssen, Selma Sofia Forfod; Jordhus-Lier, David & Hovda, Ragnhild (2026). Arbeidsaktørskap i rural kontekst. En kvalitativ casestudie av aktørskapsstrategier blant helsearbeidere i Nord-Gudbrandsdalen. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Dagens og morgendagens situasjon i helsevesenet er et gjennomgående tema i samfunnsdebatten og det politiske ordskiftet. Det er snakk om eldrebølge, budsjettkutt, bemanningsproblemer og mangel på kompetanse. Det males et bilde av en krise som vil påvirke pasienter, arbeidere og fellesskapet. En landsdekkende krise forespeiles, likevel er det lite snakk om at denne allerede har rammet distriktene. Landets distriktskommuner påvirkes allerede av fraflytting, mangel på kompetanse, rurale ulemper og tidlige effekter av eldrebølgen. I de fleste fremstillinger vies den rurale konteksten lite oppmerksomhet og helsearbeiderne omtales som passive brikker eller ofre for et hensynsløst system. I denne oppgaven utfordres dette narrativet, helsearbeidernes aktørskap settes i fokus og analyseres i lys av en rural kontekst. Denne masteroppgaven undersøker betydningen av interseksjonalitet og rural kontekst for helsearbeideres aktørskapsstrategier. Dette gjøres gjennom en kvalitativ casestudie av helsearbeidere i Nord-Gudbrandsdalen. Formålet med oppgaven er å forstå hvordan helsearbeiderne opplever sin arbeidshverdag i lys av den rurale konteksten, og hvilke strategier de benytter seg av for å håndtere sin livssituasjon. Fokuset på helsearbeidere i rural kontekst er et relevant bidrag til kunnskapen om helsearbeidere og deres opplevelse av distriktsutfordringer. Empirisk bygger oppgaven på observasjoner og kvalitative intervjuer med 15 helsearbeidere fra Nord-Gudbrandsdalens seks kommuner. Analysen er forankret i arbeidsgeografiske og ruralgeografiske perspektiver på aktørskap, strukturelle betingelser og rural kontekst. Hovedfunnene i oppgaven er at rurale strukturer og sosiale forventninger former helsearbeidernes roller som arbeider, partner, kvinne og mor. Disse rollene er igjen med på å forme helsearbeidernes strategier. De tilpasser seg ved å rasjonalisere situasjonen sin og benytte seg av lokale ressurser. De omarbeider situasjonen sin ved å ta videreutdannelse, jobbe for bedre arbeidsvilkår og benytte seg av ressurser utenfor bygda. Oppgaven viser at arbeidsaktørskap blant helsearbeidere i Nord-Gudbrandsdalen må forstås som situert i arbeidernes interseksjonelle roller og betinget av rurale strukturer. Studien bidrar med kunnskap om hvorfor helsearbeiderne blir og forblir helsearbeidere på bygda, og hvilke forhold de gjør dette på grunn av og på tross av. Funnene er av faglig interesse og er relevante for norske politikere. De er også relevante for ansatte og involverte i kommunale helse- og omsorgstjenester, samt fagforeningene.

• Essahli., Nora Céline Warholm; Taasen., Marte Skjøldt & Gjertsen., Vårin Anette (2026). Sammenhengen mellom jobb-liv-balanse og jobbtrivsel på tvers av aldersgrupper. En kvantitativ studie av norske arbeidstakere. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I lys av økende bekymring for jobbtrivsel blant unge arbeidstakere i Norge, retter denne studien oppmerksomheten mot sammenhengen mellom jobbtrivsel og jobb-liv-balanse, og hvorvidt den varierer med alder. Til tross for at Norge fremheves som et land med gode institusjonelle og kulturelle forutsetninger for trivsel i arbeidslivet, viser nyere data en nedgang i jobbtrivsel, særlig blant arbeidstakere under 30 år. Samtidig rapporterer denne gruppen svakere opplevd balanse mellom arbeid og privatliv, noe som gjør det relevant å undersøke hvordan disse forholdene henger sammen. For å besvare studiens problemstilling, “varierer forholdet mellom jobbtrivsel og jobb-liv-balanse med alder i Norge, og hva kan forklare en eventuell variasjon?”, benyttes data fra YS Arbeidslivsbarometer 2024. Problemstillingen undersøkes ved hjelp av kvantitativ metode, nærmere bestemt multippel regresjonsanalyse. Dette gjør det mulig å undersøke sammenhengen mellom jobb-liv-balanse og jobbtrivsel, samtidig som det kontrolleres for andre relevante forhold. Funnene viser at sammenhengen mellom jobb-liv-balanse og jobbtrivsel er sterkest blant arbeidstakere under 30 år, og svakere blant eldre aldersgrupper. Resultatene i studien gir dermed støtte til hypotese H1, som antar at det eksisterer aldersforskjeller i effekten av jobb-liv-balanse på jobbtrivsel. Det finnes også delvis støtte til hypotese H2, som antar at jobb-liv-balanse har større positiv betydning for yngre arbeidstakere, men ikke støtte til hypotese H3, som antar at jobb-liv-balanse har større positiv betydning for eldre arbeidstakere. I diskusjonen tolkes funnene i lys av fire hovedforklaringer: (1) Forskjeller i arbeidets innhold og kvalitet på tvers av aldersgrupper, (2) livsfase, rolleprioriteringer og rolleviktighet, (3) et mer grenseløst, individualisert og usikkert arbeidsliv, og (4) ulike forventninger til arbeid og balanse på tvers av generasjoner. Studien konkluderer med at ingen av disse forklaringene kan fastslås med sikkerhet, ettersom de ikke er fundert i empiriske data, men heller er fremhevet som teoretisk plausible. Det påpekes også at det er viktig å se alle forklaringene i lys av hverandre, og at ingen av dem i seg selv trolig kan forklare hvorfor jobb-liv-balanse har sterkere sammenheng med jobbtrivsel blant yngre arbeidstakere enn blant eldre. Til slutt bemerkes det at studien ikke har hatt som formål å forklare hele variasjonen i jobbtrivsel, og at det er mange faktorer som trolig påvirker dette, som ikke er inkludert i analysen.

• Essahli, Nora Céline Warholm; Gjertsen., Vårin Anette & Taasen., Marte Skjøldt (2026). Sammenhengen mellom jobb-liv-balanse og jobbtrivsel på tvers av aldersgrupper. En kvantitativ studie av norske arbeidstakere. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I lys av økende bekymring for jobbtrivsel blant unge arbeidstakere i Norge, retter denne studien oppmerksomheten mot sammenhengen mellom jobbtrivsel og jobb-liv-balanse, og hvorvidt den varierer med alder. Til tross for at Norge fremheves som et land med gode institusjonelle og kulturelle forutsetninger for trivsel i arbeidslivet, viser nyere data en nedgang i jobbtrivsel, særlig blant arbeidstakere under 30 år. Samtidig rapporterer denne gruppen svakere opplevd balanse mellom arbeid og privatliv, noe som gjør det relevant å undersøke hvordan disse forholdene henger sammen. For å besvare studiens problemstilling, “varierer forholdet mellom jobbtrivsel og jobb-liv-balanse med alder i Norge, og hva kan forklare en eventuell variasjon?”, benyttes data fra YS Arbeidslivsbarometer 2024. Problemstillingen undersøkes ved hjelp av kvantitativ metode, nærmere bestemt multippel regresjonsanalyse. Dette gjør det mulig å undersøke sammenhengen mellom jobb-liv-balanse og jobbtrivsel, samtidig som det kontrolleres for andre relevante forhold. Funnene viser at sammenhengen mellom jobb-liv-balanse og jobbtrivsel er sterkest blant arbeidstakere under 30 år, og svakere blant eldre aldersgrupper. Resultatene i studien gir dermed støtte til hypotese H1, som antar at det eksisterer aldersforskjeller i effekten av jobb-liv-balanse på jobbtrivsel. Det finnes også delvis støtte til hypotese H2, som antar at jobb-liv-balanse har større positiv betydning for yngre arbeidstakere, men ikke støtte til hypotese H3, som antar at jobb-liv-balanse har større positiv betydning for eldre arbeidstakere. I diskusjonen tolkes funnene i lys av fire hovedforklaringer: (1) Forskjeller i arbeidets innhold og kvalitet på tvers av aldersgrupper, (2) livsfase, rolleprioriteringer og rolleviktighet, (3) et mer grenseløst, individualisert og usikkert arbeidsliv, og (4) ulike forventninger til arbeid og balanse på tvers av generasjoner. Studien konkluderer med at ingen av disse forklaringene kan fastslås med sikkerhet, ettersom de ikke er fundert i empiriske data, men heller er fremhevet som teoretisk plausible. Det påpekes også at det er viktig å se alle forklaringene i lys av hverandre, og at ingen av dem i seg selv trolig kan forklare hvorfor jobb-liv-balanse har sterkere sammenheng med jobbtrivsel blant yngre arbeidstakere enn blant eldre. Til slutt bemerkes det at studien ikke har hatt som formål å forklare hele variasjonen i jobbtrivsel, og at det er mange faktorer som trolig påvirker dette, som ikke er inkludert i analysen.

• Herstad, Sverre Johan; Günther, Martin Nordtorp & Jansson, Oscar Erik Kjøge (2026). Hva må ikke gå tapt?. En kvalitativ studie av kunstig intelligens i undervisnings- og vurderingspraksiser ved SV-fakultetet, Universitetet i Oslo. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Oppgaven undersøker hvordan kunstig intelligens forstås, forhandles og håndteres i høyere utdanning. Med utgangspunkt i kvalitative intervjuer med undervisere, ledere og studenter ved to fagmiljøer ved Universitetet i Oslo analyserer oppgaven hvordan KI utfordrer undervisnings- og vurderingspraksiser, og hvordan dette henger sammen med læring, legitimitet, åpenhet og faglige kunnskapsidealer. Oppgaven viser at KI ikke bare kan forstås som et teknologisk verktøy, men som et organisatorisk og institusjonelt fenomen. Et sentralt funn er at KI skaper gråsoner mellom legitim støtte og uakseptabel hjelp, særlig i møte med skriftlige vurderingsformer som hjemmeeksamen og semesteroppgaver. Informantene beskriver at teknologien gjør det vanskeligere å vite hva som faktisk er studentenes eget arbeid og at dette utfordrer tilliten til vurderingsformer som tidligere har hatt høy pedagogisk og faglig legitimitet. Videre viser oppgaven at universitetets håndtering av KI preges av lokal tilpasning, brannslukking og gradvis kompetansebygging. Retningslinjer og vurderingsendringer framstår som nødvendige, men ofte generelle og vanskelige å omsette i konkrete undervisnings- og vurderingssituasjoner. Dermed skyves mye av ansvaret ned til det enkelte fagmiljø og den enkelte underviser. Analysen viser også at KI aktualiserer spørsmål om psykologisk trygghet. Mens ansatte i større grad beskriver et kollegialt rom for diskusjon og utprøving, framstår studentinformantenes beskrivelser som mer preget av usikkerhet, sosial risiko og frykt for mistanke. Oppgaven viser samtidig at KI ikke får én entydig betydning på tvers av fagmiljøer. Teknologien fortolkes gjennom ulike faglige logikker, kunnskapsidealer og vurderingsformer. I noen sammenhenger fremstår KI som et mulig støtteverktøy og analyseobjekt, mens den i andre sammenhenger utfordrer sentrale praksiser knyttet til skriving, refleksjon, empirisk nærhet og faglig modning. Teoretisk bygger oppgaven på perspektiver fra organisasjonslæring, institusjonell teori, psykologisk trygghet og disiplinlogikk. Gjennom disse perspektivene viser oppgaven hvordan KI ikke bare utfordrer enkeltpraksiser, men også universitetets evne til å lære, opprettholde legitimitet og beskytte bestemte former for akademisk arbeid. Oppgaven argumenterer for at KI i høyere utdanning bør forstås som en institusjonell utfordring som berører forholdet mellom teknologi, vurdering, faglighet og tillit.

• Hagelund, Anniken; Skardhamar, Torbjørn; Brusevold, Elise Bertine & Lunde, Ingvild Elisabeth Jørpeland (2026). Le, Del, Se for innovasjon. En studie av hvordan lederatferd henger sammen med klima for innovasjon i norsk offentlig sektor. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  I 2020 ble stortingsmeldingen «En innovativ offentlig sektor» presentert. Den daværende regjeringen hadde som mål at offentlig sektor skulle bli mer innovativ, slik at fremtidens forvaltning skal kunne håndtere fremtidens utfordringer. Et av prinsippene som ble utviklet for å bidra til en mer innovativ offentlig sektor, handler om at ledere må skape kultur og kompetanse for innovasjon (Meld St. 30 (2019-2020)). Dette prinsippet var utgangspunktet for oppgaven vår, som forsøker å belyse følgende problemstilling; Hvordan henger ledelsesatferdene relasjons- og oppgaveorientert ledelse sammen med innovasjon i offentlig sektor? For å utforske problemstillingen har vi brukt data fra DFØ sin Statsansatteundersøkelse av 2024 (DFØ, 2025a). Vi har brukt variablene relasjonsorientert ledelse og oppgaveorientert ledelse som uavhengige variabler og klima for nytenking, autonomi, kompetanseutvikling og omstilling som avhengige variabler. For å undersøke sammenhengen gjennomførte vi en rekke regresjonsanalyser, med alder, kjønn, utdanningsfelt og departementsområde som kontrollvariabler. For å få innsikt i tematikken brukte vi kvalitativ metode, i form av to dybdeintervjuer. Disse to intervjuene kan bli sett på som ekspertintervjuer, og supplerer oppgavens kvantitative analyser. Intervjuene ga oss dypere innsikt i hva innovasjon er og hvordan informantene mente at ledelse kan påvirke et innovasjonsklima. Våre teoretiske perspektiver består av teori om relasjons- og oppgaveorientert ledelse (Yukl et al., 2002), institusjonelle logikker (Thornton et al., 2012;Thornton & Ocasio, 2008; Schildt 2022), sensemaking (Weick et al., 2005) og sensegiving (Gioia og Chittipeddi, 1991). Vi drøfter også funnene i lys av tidligere forskning på innovasjon og ledelse, og innovasjon i offentlig sektor. Ledelsesteoriene brukes som rammeverk for å identifisere ulik lederatferd, og hva som er etablert som god ledelse for innovasjon. De institusjonelle logikkene benyttes for å drøfte hvorfor ulike departementsområder opplever klima for innovasjon ulikt, og hvorfor relasjonsorientert ledelse er viktig. Til slutt anvendes sensemaking og sensegiving som analytiske perspektiver for å forklare nærmere hvordan relasjons- og oppgaveorientert ledelse har en sammenheng med innovasjon.

• Byrkjeflot., Haldor; Sommerlade., Dea Henrikke Thorstensen & Leistad., Henriette (2026). Fra gata til data. En studie av hvordan digitalisering påvirker arbeid, kunnskap og profesjonsidentitet i politiet. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven undersøker hvordan digitalisering påvirker politiets arbeidspraksis, kunnskapsgrunnlag og profesjonsidentitet. De siste tiårene har politiet gjennomført reformer som skal gjøre etaten mer kunnskapsbasert, proaktiv og datadrevet. Digitalisering fremstilles i politiets styringsdokumenter som et sentralt virkemiddel for å realisere disse ambisjonene, og etterretningsdoktrinen operasjonaliserer dette ved å flytte politiet fra en reaktiv til en proaktiv tilnærming. Problemstillingen ble undersøkt med et kvalitativt design, gjennom intervjuer med fem politibetjenter innenfor ulike områder. Materialet er analysert ved hjelp av tematisk analyse. Studien kombinerer ulike teoretiske perspektiver om institusjonelle logikker, teorier om datafisering og epistemisk makt, sosioteknisk systemteori og profesjonsteori. Våre funn viser hvordan digitalisering representerer fremveksten av en ny institusjonell logikk som konkurrerer med politiets etablerte profesjonslogikk, og at denne virker på tre sammenvevde dimensjoner samtidig. Analysens første funn viser hvordan digitalisering bidrar til å reorganisere selve politiarbeidet. Etterforskernes arbeid er i økende grad orientert rundt håndtering og analyse av digitale data, mens patruljebetjentene beskriver økte krav til dokumentasjon, registrering og skjermarbeid. Det andre funnet viser en forskyvning i hva som regnes som legitim kunnskap i politiarbeidet, hvor kunnskap er noe som finnes i systemene eller oppdages gjennom digitale spor. Det peker også mot en økning av at handlinger og beslutninger i økende grad må bekreftes gjennom informasjon fra systemene. Det tredje funnet viser at digitalisering utfordrer politiets generalistmodell og profesjonsidentitet. Informantene beskriver et økende behov for digital og analytisk kompetanse, samtidig som utdanningen fortsatt oppleves som sterkt orientert mot operative ferdigheter. Digitalisering skaper dermed nye spenninger mellom generalistkompetanse, spesialisering og profesjonsidentitet. Oppgaven argumenterer for at profesjonsidentiteten i politiet ikke svekkes av digitalisering, men kontinuerlig reforhandles mellom profesjons- og digitaliseringslogikk. Funnene er spesifikke for Oslo politidistrikt og kan ikke generaliseres til politiet som en helhet, men de analytiske funnene kan belyse hvordan digitalisering oppleves i hverdagen.

• Herstad, Sverre Johan; Jansson, Oscar Erik Kjøge & Gunther, Martin Nordtorp (2026). Hovedtittel: Hva må ikke gå tapt? Undertittel: En kvalitativ studie av kunstig intelligens i undervisnings- og vurderingspraksiser ved SV-fakultetet, Universitetet i Oslo. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Oppgaven undersøker hvordan kunstig intelligens forstås, forhandles og håndteres i høyere utdanning. Med utgangspunkt i kvalitative intervjuer med undervisere, ledere og studenter ved to fagmiljøer ved Universitetet i Oslo analyserer oppgaven hvordan KI utfordrer undervisnings- og vurderingspraksiser, og hvordan dette henger sammen med læring, legitimitet, åpenhet og faglige kunnskapsidealer. Oppgaven viser at KI ikke bare kan forstås som et teknologisk verktøy, men som et organisatorisk og institusjonelt fenomen. Et sentralt funn er at KI skaper gråsoner mellom legitim støtte og uakseptabel hjelp, særlig i møte med skriftlige vurderingsformer som hjemmeeksamen og semesteroppgaver. Informantene beskriver at teknologien gjør det vanskeligere å vite hva som faktisk er studentenes eget arbeid og at dette utfordrer tilliten til vurderingsformer som tidligere har hatt høy pedagogisk og faglig legitimitet. Videre viser oppgaven at universitetets håndtering av KI preges av lokal tilpasning, brannslukking og gradvis kompetansebygging. Retningslinjer og vurderingsendringer framstår som nødvendige, men ofte generelle og vanskelige å omsette i konkrete undervisnings- og vurderingssituasjoner. Dermed skyves mye av ansvaret ned til det enkelte fagmiljø og den enkelte underviser. Analysen viser også at KI aktualiserer spørsmål om psykologisk trygghet. Mens ansatte i større grad beskriver et kollegialt rom for diskusjon og utprøving, framstår studentinformantenes beskrivelser som mer preget av usikkerhet, sosial risiko og frykt for mistanke. Oppgaven viser samtidig at KI ikke får én entydig betydning på tvers av fagmiljøer. Teknologien fortolkes gjennom ulike faglige logikker, kunnskapsidealer og vurderingsformer. I noen sammenhenger fremstår KI som et mulig støtteverktøy og analyseobjekt, mens den i andre sammenhenger utfordrer sentrale praksiser knyttet til skriving, refleksjon, empirisk nærhet og faglig modning. Teoretisk bygger oppgaven på perspektiver fra organisasjonslæring, institusjonell teori, psykologisk trygghet og disiplinlogikk. Gjennom disse perspektivene viser oppgaven hvordan KI ikke bare utfordrer enkeltpraksiser, men også universitetets evne til å lære, opprettholde legitimitet og beskytte bestemte former for akademisk arbeid. Oppgaven argumenterer for at KI i høyere utdanning bør forstås som en institusjonell utfordring som berører forholdet mellom teknologi, vurdering, faglighet og tillit.

• Byrkjeflot, Haldor & Reinås, Karl Henrik Storhaug (2026). Kampen om helsetjenestens prioriterte styringsideer. En diskursiv utforskning av faren for avpolitisering i forholdet mellom politisk samfunnsstyring og helsefaglig profesjonsstyring. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven undersøker hvordan sentrale styringsideer i norske helse- og sykehustaler omtales, utvikles og reartikuleres i perioden 2013–2026, med særlig vekt på spenningen mellom politisk samfunnsstyring og helsefaglig profesjonsstyring. Studien tar utgangspunkt i fire sentrale styringstrender: den sosialdemokratiske velferdsstaten, ny offentlig styring (New Public Management), personsentrert omsorg og presisjonsmedisin. Formålet er å analysere hvordan disse ideene diskursivt konstrueres i helse og sykehustaler holdt av norske helse og omsorgsministre, og hvilke implikasjoner dette har for styring, faglig autonomi og demokratisk handlingsrom i helsetjenesten. Empirisk bygger studien på en kritisk diskursanalyse av helse og sykehustaler fra perioden, med særlig fokus på spesialisthelsetjenesten og sykehusenes organisering. Analysen anvender Norman Faircloughs tredimensjonale modell, som muliggjør en systematisk kobling mellom tekstnivå, diskursiv praksis og sosial praksis. For å belyse de demokratiske konsekvensene av diskursive endringer kombineres diskursanalysen med demokratiteoretiske perspektiver fra Habermas, Mouffe og Rancière. Funnene viser en tydelig diskursiv utvikling over tid. I tidlige taler artikuleres spenningen mellom sosialdemokratisk velferdsstat og markedsbaserte styringsformer eksplisitt, og politiske prioriteringer framstår som gjenstand for konflikt og valg. Over tid reartikuleres imidlertid denne spenningen. Klassiske styringsverktøy fra ny offentlig styring videreføres, men legitimeres i økende grad gjennom sosialdemokratisk språk om fellesskap, pasientens beste og bærekraft. Samtidig integreres faglig autonomi diskursivt som en ressurs i styringssystemet, snarere enn som en potensiell motmakt. Personsentrert omsorg og presisjonsmedisin framstår på den ene siden som faglige innovasjoner med potensial til å utfordre standardisering og ovenfra og ned styring. På den andre siden viser analysen at disse perspektivene i stor grad innlemmes i eksisterende styringslogikker og fungerer som hegemoniske konsensusbegreper. Dermed bidrar de til å legitimere styring snarere enn å åpne for grunnleggende politisk uenighet. Studien introduserer begrepet demokratisk risiko for å beskrive en situasjon der høy legitimitet, bred konsensus og sterk styringskapasitet samtidig bidrar til å innsnevre det politiske rommet. I lys av demokratiteori argumenteres det for at norsk helsepolitikk i økende grad beveger seg mot et post politisk styringsregime, der konflikt oversettes til tekniske og administrative spørsmål. Oppgaven bidrar dermed til litteraturen om offentlig styring og velferdsstat ved å vise hvordan demokratisk sårbarhet kan oppstå gjennom styringens suksess, snarere enn gjennom dens sammenbrudd.

• Bergsli, Heidi & Jones, Kayla (2026). Touristification in Tromsø. The everyday experiences of residents living in a city undergoing tourism-led change. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Globally, cities are witnessing tourism growth. Increasingly, tourism is becoming a force that shapes urban development, creates housing market pressures and reshapes people’s everyday lives in the city. As a result, touristification has become an increasingly important concept. Commonly, touristification is examined in larger cities and cities more traditionally aligned as tourist destinations, giving less attention to touristification in smaller, seasonal, Arctic cities such as Tromsø. Therefore, this thesis examines how Tromsø residents experience and understand tourism-led change in their city. In examining touristification, this thesis places a large focus on three themes. First, how residents experience tourism-led change in the city and their everyday lives. Second, how changes aFect residents’ everyday practices and sense of belonging. Third, for whom residents believe the city is being produced. These topics were addressed through findings from qualitative interviews with Tromsø residents. Interviews followed a semi-structured approach to encourage relevant discussions, but also to allow for the discussion of new topics. The findings of this thesis suggest that touristification is not experienced as uniformly negative, but rather as a socio-spatial process that unevenly changes both material and symbolic dimensions of the city. Residents expressed a range of ways in which they both noticed and felt changes in the city that they attributed to tourism. While there were mentions of positive changes, residents more frequently emphasized negative changes. Not only did residents explain feeling a shift toward tourists being prioritised over locals, but they also began experiencing feeling a sense of loss of belonging. In addition, residents did not exhibit simple anti-tourism narratives. Rather, residents expressed feelings of empathy toward tourists whom they believed were not experiencing an authentic city. By examining touristification through residents’ lived experiences in Tromsø, this thesis contributes to moving touristification away from being an empty concept and helps distinguish it as its own. Even more, it forefronts the importance of including residents’ experiences into touristification studies to show how it is being lived out by city inhabitants.

• Jordhus-Lier, David; Bergsli, Heidi & Bakken, Tiril Oline Simonsen (2026). Forsvarsbygda: "Et samfunn i samfunnet". En kvalitativ casestudie om Øverbygd – en nordnorsk bygd med dominerende militær tilstedeværelse. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven undersøker hvordan militær tilstedeværelse virker stedsproduserende i et ruralt vertssamfunn, med Øverbygd i Indre Troms som case. Studien tar utgangspunkt i en kontekst der Forsvaret har en dominerende fysisk og institusjonell rolle, samtidig som lokalsamfunnet preges av typiske demografiske distriktsutfordringer og nedleggelser av kommunale tilbud. Formålet er å analysere hvordan hverdagsliv, sosiale relasjoner og opplevelsen av tilhørighet i en forsvarsbygd formes av disse forutsetningene. Oppgaven er forankret i relasjonell stedsteori, kritisk militærgeografi og mobilitetsperspektiver, der sted forstås som noe som produseres gjennom praksiser, maktforhold og relasjoner over tid. Metodisk bygger studien på et kvalitativt enkelt casestudie, basert på semistrukturerte intervjuer med lokale innbyggere, forsvarsansatte, medflyttere og fagpersoner, kombinert med deltakende og vandrende observasjon samt dokumentanalyse. Analysen viser at Forsvaret i Øverbygd fungerer som en dominerende stedsproduserende institusjon, der militær tilstedeværelse preger landskap, hverdagspraksiser og kollektive forestillinger om stedet. Samtidig avdekkes en tydelig romlig og sosial segregering, der institusjonell lukkethet og romlig organisering bidrar til parallelle sosiale liv med begrenset samspill mellom militære og sivile. Studien viser videre at mobilitet og pendling er sentrale stedsproduserende praksiser, som svekker varig lokal tilhørighet og bosetting, samtidig som de er nødvendige for Forsvarets personellorganisering. Avslutningsvis belyses hvordan Øverbygd formes av skalerte maktforhold mellom stat og kommune, der konsekvenser av militær oppskalering håndteres lokalt, mens beslutninger i stor grad fattes på statlig nivå. Samlet bidrar oppgaven med ny empirisk innsikt i forsvarsbygder som fenomen, og viser hvordan militær stedsproduksjon i rurale områder må forstås i skjæringspunktet mellom sikkerhetspolitikk, hverdagsliv og lokale relasjoner.

• Herstad, Sverre Johan & Johnson, Thomas Coppa (2026). From Project Experience to Organisational Learning Collaboration, communication and scaling in SINTEF’s INDEE3 project. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Development-oriented research projects often aim not only to produce knowledge, but also to support practical change beyond the project itself. This master’s thesis examines SINTEF’s INDEE3 project, a Norway-India research collaboration focused on sustainable cooling and heating in India. The thesis is guided by the following research question: How can experiences from collaboration, communication and cultural understanding in INDEE3 contribute to organisational learning in SINTEF, and what do they suggest for current and future implementation and scaling efforts? The thesis responds to a broader research gap concerning how multilevel learning occurs in global project-based organisations, and what mechanisms facilitate the transfer of learning between project experience and wider organisational practice. The study is based on a qualitative, abductive case-study design. The empirical material consists of 14 semi-structured interviews with 16 actors connected to INDEE3, including a SINTEF research manager, Norwegian and Indian project partners, researchers, vendors, and an end user, a policy actor and a Norwegian embassy representative. The interviews constitute the empirical foundation of the thesis. Project documents were used to develop background knowledge of the project’s formal structure, objectives and development over time, while 13 days of fieldwork in India provided a vital contextual understanding of the collaboration, the relationships between actors and the settings in which the interviews took place. The thesis’s theoretical framework is built around two connected pillars. The first is organisational learning, which forms the analytical backbone of the thesis, with Crossan et al.’s (1999) 4I framework providing the main structure for analysing how project experiences are interpreted, shared, retained and potentially institutionalised within SINTEF. The second concerns implementation and scaling, which place INDEE3 within a broader organisational and societal context and help explain why project learning becomes important for future initiatives and wider application. Since the interviews also highlighted how actors interpret, adapt and coordinate knowledge across professional and cultural settings, the analysis further draws on concepts such as translation, sensemaking, cultural understanding, proximity and cognitive distance. The findings show that INDEE3 generates substantial learning through collaboration across organisational, cultural and institutional contexts. Cultural understanding is not merely a soft supplement to technical work, but part of the project’s learning infrastructure. It helps actors build trust, develop shared expectations and make cooperation workable across distance and difference. Communication is also central, not only as dissemination, but as coordination,translation and meaning-making. Technical knowledge must be made understandable and relevant to researchers, vendors, end users, policymakers and funders, showing that collaboration depends on both technical expertise and the ability to translate knowledge across different concerns and contexts. The thesis argues that INDEE3 learns effectively as a project, but that the broader organisational challenge concerns whether this learning becomes retained, shared and reusable within SINTEF. Much of the project’s most valuable knowledge is practical, tacit and tied to specific individuals, relationships and situations. This makes the project flexible and adaptive, but also vulnerable if learning remains person-bound rather than organisationally embedded. Finally, the analysis shows that implementation and scaling cannot be reduced to technical demonstration alone. Wider uptake depends on trust, communication, local competence, market confidence, policy support and institutional anchoring. INDEE3 has generated important learning through its efforts to connect technical demonstration with stakeholder engagement, vendor involvement, policy dialogue and local adaptation. However, its wider organisational value depends on whether these experiences are recognised, retained and made useful beyond the immediate project setting. Overall, the thesis contributes by showing how multinational research projects produce learning not only through their formal outputs, but through the practical work of collaboration, communication, cultural understanding and implementation.

• Byrkjeflot., Haldor; Sommerlade., Dea Henrikke Thorstensen & Leistad., Henriette (2026). Fra gata til data. En studie av hvordan digitalisering påvirker arbeid, kunnskap og profesjonsidentitet i politiet. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Denne masteroppgaven undersøker hvordan digitalisering påvirker politiets arbeidspraksis, kunnskapsgrunnlag og profesjonsidentitet. De siste tiårene har politiet gjennomført reformer som skal gjøre etaten mer kunnskapsbasert, proaktiv og datadrevet. Digitalisering fremstilles i politiets styringsdokumenter som et sentralt virkemiddel for å realisere disse ambisjonene, og etterretningsdoktrinen operasjonaliserer dette ved å flytte politiet fra en reaktiv til en proaktiv tilnærming. Problemstillingen ble undersøkt med et kvalitativt design, gjennom intervjuer med fem politibetjenter innenfor ulike områder. Materialet er analysert ved hjelp av tematisk analyse. Studien kombinerer ulike teoretiske perspektiver om institusjonelle logikker, teorier om datafisering og epistemisk makt, sosioteknisk systemteori og profesjonsteori. Våre funn viser hvordan digitalisering representerer fremveksten av en ny institusjonell logikk som konkurrerer med politiets etablerte profesjonslogikk, og at denne virker på tre sammenvevde dimensjoner samtidig. Analysens første funn viser hvordan digitalisering bidrar til å reorganisere selve politiarbeidet. Etterforskernes arbeid er i økende grad orientert rundt håndtering og analyse av digitale data, mens patruljebetjentene beskriver økte krav til dokumentasjon, registrering og skjermarbeid. Det andre funnet viser en forskyvning i hva som regnes som legitim kunnskap i politiarbeidet, hvor kunnskap er noe som finnes i systemene eller oppdages gjennom digitale spor. Det peker også mot en økning av at handlinger og beslutninger i økende grad må bekreftes gjennom informasjon fra systemene. Det tredje funnet viser at digitalisering utfordrer politiets generalistmodell og profesjonsidentitet. Informantene beskriver et økende behov for digital og analytisk kompetanse, samtidig som utdanningen fortsatt oppleves som sterkt orientert mot operative ferdigheter. Digitalisering skaper dermed nye spenninger mellom generalistkompetanse, spesialisering og profesjonsidentitet. Oppgaven argumenterer for at profesjonsidentiteten i politiet ikke svekkes av digitalisering, men kontinuerlig reforhandles mellom profesjons- og digitaliseringslogikk. Funnene er spesifikke for Oslo politidistrikt og kan ikke generaliseres til politiet som en helhet, men de analytiske funnene kan belyse hvordan digitalisering oppleves i hverdagen.

• Klemsdal, Lars & Grimestad, Kristin Elise (2026). Mellomlederskvisen. Hvordan mellomledere på SSHF håndterer spennet mellom nasjonale føringer og lokale forhold i endringsprosesser. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Spesialisthelsetjenesten i Norge er statlig styrt gjennom føringer fra nasjonalt hold. Føringene påvirker arbeidet på sykehusene i alle ledd. Spesielt blir de som arbeider i produksjon og nært pasienter berørt, da det er de som i praksis må leve med mange av de endringene som gjennomføres. I et byråkratisk system slik som sykehus, snakkes det gjerne om at informasjon går i linja. Fra et oppdragsdokument blir vedtatt i Helse- og omsorgsdepartementet via det regionale helseforetaket og til det enkelte sykehus, er linja lang ned til de ansatte i de ulike avdelingene på hvert enkelt sykehus. Sykehus er en organisasjon som er preget av press på å drive konstant endring. Samfunnet endrer seg, og sykehusene må følge med. Det kan gjelde bruk av kunstig intelligens, nye apper og systemer, ressurser, omorganisering og ventetidsløfte. Forventninger til å drive endring kommer fra samfunnet, politikerne, ledelsen, ansatte og pasienter. Sykehus har føringer som går på blant annet pasientsikkerhet, arbeidsmiljø og økonomiske føringer. Dette er føringer som i seg selv noen ganger kan være krevende å balansere, i tillegg til at de skal tilpasses forholdene ved hver avdeling. Hver avdeling på de ulike sykehusene er preget av ulike verdier, kulturer, normer, ressurser, strukturer og praksiser. Mellomlederne på sykehusene blir stående i en skvis mellom nasjonale føringer og lokale forhold på avdelingene. Denne studien har som formål å undersøke hvordan mellomlederne ved Sørlandet sykehus HF håndterer spennet mellom nasjonale føringer og lokale forhold under endringsprosesser. For å besvare problemstillingen er det gjennomført intervjuer med fire mellomledere ved Sørlandet sykehus. Svarene er analysert opp mot dokumenter fra sykehuset, og teoretiske perspektiver innenfor translasjonsteori, situasjonelt arbeid og meningsskaping. Studiens teoretiske perspektiv på translasjonsteori er Røviks (2007) bok om Trender og translasjoner. Translasjonsteori handler om hvordan ideer og praksiser tilpasses og oversettes når de flytter seg fra en kontekst til en annen. I denne studien er oversettelse i implementeringsprosessen særlig sentralt. Videre brukes Klemsdal et al. (2022) sin studie og teori om situasjonelt arbeid for å forstå hvordan ledere konstant håndterer situasjoner for å skape gode arbeidsforhold. For en bredere forståelse av hvordan situasjonelt arbeid fungerer i praksis, er Henry Mintzberg (1983, 1994, 1998) sine perspektiver på ledelse i kontekst har blitt brukt som supplerende teori. Gioia og Chittipeddi (1991) sin studie av meningsskaping og meningsgiving blir brukt for å diskutere hvordan mellomlederne skaper mening til føringene. Sentrale funn i oppgaven omhandler ansvar, krysspress, meningsskaping, kommunikasjon, involvering og barrierer. Studien fant at mellomlederne aktivt forsøker å kommunisere og involvere ansatte så godt de kan gjennom å være transparente og motiverende. Det forstås som en måte å skape forståelse og aksept hos de ansatte ute i avdelingene, og bearbeide motstand. Gjennom åpen dialog oppnås tillit og gjensidig respekt. Slik arbeider mellomledere i spennet mellom ansattes ønsker og behov, og føringer de blir pålagt. Transparent kommunikasjon, tillit og trygghet skaper rom for at de ansattes stemme blir hørt. Videre dannes det arbeidsgrupper og superbrukere som ekstra ressurser for implementering av endringen, som også gir rom for ansatte til å foreslå tilpasninger til endringen. I hvilken grad ulike føringer kan tilpasses, avhenger av føringenes karakter. Informantene har en noe sprikende opplevelse av i hvilken grad de har rom for å tilpasse føringene. Likevel er det en generell enighet om at mange av føringene kommer med målet, men ikke veien dit. Gjennom sosiale samhandlingsprosesser formes veien mot det ønskede resultatet. Samfunnet er i rivende utvikling, og sykehusene må følge etter. Overordnede føringer kommer med krav som sykehusene må etterleve og koordinere med eksisterende føringer, krav og ressurser. Studien er med på å bidra med innsikt i hvordan mellomledere på sykehus kan tilpasse føringene til lokale forhold, og gir innsikt i aspekter mellomledere anser som viktige i endringsprosesser. Funnene kan være relevante for mellomledere på andre sykehus i Norge. Studiens begrensede omfang gjør at den i liten grad kan generaliseres til andre kontekster, og bør derfor heller brukes som inspirasjon til videre forskning. Studier med større omfang, longitudinelle studier eller komparative studier på tvers av sykehus kan gi større mulighet for generalisering.

• Kjekshus, Lars-Erik; Aaøyen, Maja Davidsen & Helgesen, Sofie Bakke (2026). «Det sitter i veggene». Akermodellen som ideal og praksis: En studie om medvirkning i omstillingsprosesser ved Aker Stord. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Medvirkning og partssamarbeid står sentralt i norsk arbeidsliv og løftes ofte frem som viktig for demokrati, legitimitet og gode omstillingsprosesser. Samtidig er det ikke gitt at slike idealer realiseres fullt ut i virksomheter preget av høyt tempo, prosjektorganisering, kompleks bemanning og sentraliserte beslutningsstrukturer. Denne masteroppgaven undersøker hvordan og hvorfor medvirkning kan styrke eller hemme omstillingsprosesser ved Aker Solutions verft på Stord, på tvers av nivåer og arenaer. Studien bygger på semistrukturerte intervjuer med operatører, tillitsvalgte og representanter fra ledelsen. Analysen er empirinær og utviklet med utgangspunkt i spenninger som trer frem i informantenes beskrivelser. Teoretisk bygger oppgaven på skillet mellom medbestemmelse, medvirkning og involvering, institusjonell teori og maktperspektiver. Skillet mellom medbestemmelse, medvirkning og involvering brukes til å analysere ulike former for deltakelse og påvirkning. Institusjonell teori brukes til å forstå Akermodellen, Aker Solutions lokale samarbeidsmodell, som ideal, struktur og praksis, mens maktperspektiver brukes til å undersøke hvor beslutninger faktisk formes, hvem som får tilgang til beslutningsrommet, og når deltakelse kan gi reell påvirkning. Funnene viser at Akermodellen står sterkt som ideal, identitet og normativ referanseramme ved Aker Stord, men at modellens praktiske betydning varierer. Den fremstår tydeligst i formelle partsarenaer og blant aktører som arbeider tett på samarbeidssystemet, mens den er svakere forankret i deler av mellomleddet, prosjektorganiseringen og den operative arbeidshverdagen. Studien viser videre at medvirkningens betydning avhenger av om nivåer, arenaer og beslutningsprosesser faktisk er koblet sammen. Det avgjørende er ikke bare hvem som deltar, men om deltakelsen skjer i et beslutningsrom der innspill fortsatt kan påvirke utfallet. Oppgaven konkluderer med at medvirkning verken styrker eller hemmer omstilling i kraft av å kun være til stede som ideal eller formell ordning. Medvirkning styrker omstilling når operatører og tillitsvalgte trekkes inn tidlig nok til at deres erfaringer kan påvirke beslutninger, og når innspill kobles til nivåene der beslutninger faktisk formes. Da kan medvirkning bidra til mer treffsikre løsninger, bedre forankring og sterkere eierskap til omstillingsprosessene. Når medvirkningen derimot blir sen, svak eller symbolsk, kan den miste sin omstillingskraft.

• Brochmann, Grete; Huun, Alexander; Johnsen, Julie Fischer & Haaland, Caroline Becker (2026). Veien til toppen 2026. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Hvem styrer norsk næringsliv og hvordan ser veien ut til toppen av næringskjeden? Toppledere er forvaltere av økonomisk og organisatorisk makt og deres vei til toppen forteller noe om hvordan makt rekrutteres, akkumuleres og legitimeres. Tidligere forskning på norske eliter vitner samtidig om en spenning mellom egalitære verdier og en businesselite kjennetegnet av sosiale og kjønnsmessige skjevheter i rekrutteringen. I vår masteroppgave ville vi undersøke hvilken betydning utdanningsbakgrunn og karrierevei har å si for hvem som rekrutteres til de største bedriftene i Norge og hvilken betydning topplederne opplever at utdanning og karrierevei har for utviklingen av norsk næringsliv. På bakgrunn av denne problemstillingen har vi samlet inn individuelle bibliografiske data for topplederne av Norges største bedrifter og gjennomført kvalitative intervjuer med syv av topplederne fra listen. Studien benytter et mixed-methods design, der kvantitative registerdata kombineres med kvalitative dybdeintervjuer for å gi en helhetlig forståelse av fenomenet. Vi har diskutert funnene i lys av tidligere forskning, sensemaking og kritisk sensemaking, nasjonale karrieremodeller og mobilitetsteori. Funnene viser at det ikke finnes én standardisert vei til topplederposisjoner. Karriereforløpene fremstår som sammensatte og preget av både tilfeldigheter, muligheter og kontinuerlig læring, snarere enn lineære og planlagte løp. Samtidig identifiseres enkelte mønstre, blant annet betydningen av bred erfaring, intern organisasjonsforståelse og evnen til å gripe muligheter underveis. Videre viser studien at utdanningsbakgrunnen blant toppledere er mangfoldig, selv om enkelte fagfelt som økonomi, ledelse og teknologi er godt representert. Dette indikerer at det norske næringslivet i stor grad preges av fleksible og åpne karriereveier, hvor ulike utdanningsløp kan lede til topposisjoner. Samtidig peker funnene på at etablerte forestillinger om «riktig» bakgrunn kan påvirke rekrutteringsprosesser og bidra til selvforsterkende mønstre. Studien fremhever også et spenningsforhold mellom intern og ekstern rekruttering. Intern rekruttering fremstår som et tryggere alternativ, med lavere risiko, lavere kostnader og bedre kjennskap til organisasjonen. Samtidig kan en slik praksis begrense tilgangen på nye perspektiver og redusere potensialet for innovasjon. Ekstern rekruttering kan derimot tilføre ny kompetanse og alternative måter å forstå og utvikle virksomheten på, noe som kan være avgjørende for endring og nyskaping. Dette skjer imidlertid på bekostning av økt usikkerhet, særlig knyttet til tilpasning, relasjonsbygging og organisasjonsforståelse. I tillegg viser funnene at toppledere har en viktig rolle utover bedriftens rammer; de fungerer som rollemodeller og påvirker både organisasjonen og samfunnet gjennom sine verdier og beslutninger. Vi har derfor undersøkt hvordan toppledere balanserer krav til resultater, hensynet til ansatte og et bredere samfunnsansvar, samt hvordan de opplever at denne balansegangen påvirker utviklingen i norsk næringsliv. Samlet sett peker oppgaven på at rekruttering til topplederstillinger må forstås som et resultat av et komplekst samspill mellom individuelle valg, organisatoriske praksiser og institusjonelle forestillinger. Dette gir et mer nyansert bilde av hvordan toppledere formes, og hvilke implikasjoner dette kan ha for utviklingen av norsk næringsliv.

• Kjekshus, Lars-Erik; Aaøyen, Maja Davidsen & Helgesen, Sofie Bakke (2026). «Det sitter i veggene». Akermodellen som ideal og praksis: En studie om medvirkning i omstillingsprosesser ved Aker Stord. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Medvirkning og partssamarbeid står sentralt i norsk arbeidsliv og løftes ofte frem som viktig for demokrati, legitimitet og gode omstillingsprosesser. Samtidig er det ikke gitt at slike idealer realiseres fullt ut i virksomheter preget av høyt tempo, prosjektorganisering, kompleks bemanning og sentraliserte beslutningsstrukturer. Denne masteroppgaven undersøker hvordan og hvorfor medvirkning kan styrke eller hemme omstillingsprosesser ved Aker Solutions verft på Stord, på tvers av nivåer og arenaer. Studien bygger på semistrukturerte intervjuer med operatører, tillitsvalgte og representanter fra ledelsen. Analysen er empirinær og utviklet med utgangspunkt i spenninger som trer frem i informantenes beskrivelser. Teoretisk bygger oppgaven på skillet mellom medbestemmelse, medvirkning og involvering, institusjonell teori og maktperspektiver. Skillet mellom medbestemmelse, medvirkning og involvering brukes til å analysere ulike former for deltakelse og påvirkning. Institusjonell teori brukes til å forstå Akermodellen, Aker Solutions lokale samarbeidsmodell, som ideal, struktur og praksis, mens maktperspektiver brukes til å undersøke hvor beslutninger faktisk formes, hvem som får tilgang til beslutningsrommet, og når deltakelse kan gi reell påvirkning. Funnene viser at Akermodellen står sterkt som ideal, identitet og normativ referanseramme ved Aker Stord, men at modellens praktiske betydning varierer. Den fremstår tydeligst i formelle partsarenaer og blant aktører som arbeider tett på samarbeidssystemet, mens den er svakere forankret i deler av mellomleddet, prosjektorganiseringen og den operative arbeidshverdagen. Studien viser videre at medvirkningens betydning avhenger av om nivåer, arenaer og beslutningsprosesser faktisk er koblet sammen. Det avgjørende er ikke bare hvem som deltar, men om deltakelsen skjer i et beslutningsrom der innspill fortsatt kan påvirke utfallet. Oppgaven konkluderer med at medvirkning verken styrker eller hemmer omstilling i kraft av å kun være til stede som ideal eller formell ordning. Medvirkning styrker omstilling når operatører og tillitsvalgte trekkes inn tidlig nok til at deres erfaringer kan påvirke beslutninger, og når innspill kobles til nivåene der beslutninger faktisk formes. Da kan medvirkning bidra til mer treffsikre løsninger, bedre forankring og sterkere eierskap til omstillingsprosessene. Når medvirkningen derimot blir sen, svak eller symbolsk, kan den miste sin omstillingskraft.

• Woll, Kristin & Mohammed, Shamsa Abdullahi (2026). Mangfold i statlig rekruttering. En casestudie av Statens Kartverk. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Sammendrag Denne masteroppgaven undersøker hvordan HR-ansatte i Kartverket forstår og håndterer mangfold og positiv særbehandling i rekruttering til strategiske lederstillinger. Med dette menes både hvordan HR-ansatte forstår mangfoldsbegrepet og de statlige kravene knyttet til det, og hvordan disse omsettes til konkrete rekrutteringspraksiser. Studien tar utgangspunkt i institusjonell teori, med særlig vekt på nyinstitusjonelle perspektiver hos Meyer og Rowan (1977), Scotts (2014) begreper om regulativ, normativ og kultur-kognitiv legitimitet, samt Røviks (2023) oversettelsesteori. Empirisk bygger oppgaven på kvalitative intervjuer med fire HR-ansatte i Kartverket med erfaring fra rekrutteringsprosesser. Analysen indikerer at HR i stor grad forvalter mangfold som et regulativt krav knyttet til legitimitet, etterlevelse og prosessuell korrekthet, snarere enn som et hensyn som tydelig påvirker hvem som faktisk ansettes på strategisk nivå. Mangfold og positiv særbehandling er til stede i formelle strukturer, prosedyrer og utlysningstekster, men de fremstår som mindre tungtveiende i selve beslutningsøyeblikket. HRs rolle fremstår som motsetningsfylt: HR befinner seg som institusjonelt mellomledd mellom statlige mangfoldskrav og lokale rekrutteringsbeslutninger, med ansvar for å sikre korrekt prosess, men begrenset formell myndighet til å påvirke ansettelsesbeslutningen. Videre tyder analysen på at oversettelsen av statlige mangfoldskrav til lokale rekrutteringspraksiser er reell, men samtidig redusert. Det som i størst grad bevares, er det som lar seg måle, dokumentere og rapportere, mens det transformative potensialet i mangfoldsidealet i mindre grad fremstår som bevart. Analysen antyder i tillegg at det i begrenset grad er verdier og forpliktelser som styrer vurderingene i rekrutteringsprosessen. Uuttalte risikovurderinger og tatt-for-gitte forestillinger om hvem som er en trygg kandidat fremstår som sentrale i materialet. Dette ser ut til å skje uten at det nødvendigvis er tilsiktet eller erkjent. Handlingsplaner, standardtekster, avkrysningssystemer og rapporteringsrutiner er på plass, men koblingen mellom disse strukturene og ansettelsesutfallet fremstår i materialet som til dels løs. Materialet antyder at utfordringen ikke primært handler om mangel på regler og systemer, men om i hvilken grad mangfold er forankret som en felles verdi i organisasjonens daglige praksis. Oppgaven bidrar med innsikt i hvordan mangfoldsarbeid i staten formes av institusjonelle rammer som både muliggjør og begrenser endring. Den illustrerer hvordan mangfold i en statlig virksomhet kan fremstå som et legitimt ideal på struktur og prosessnivå, uten nødvendigvis å prege selve ansettelsesutfallet i rekruttering til strategiske lederstillinger.

• Brochmann, Grete; Huun, Alexander; Haaland, Caroline Becker & Johnsen, Julie Fischer (2026). Veien til toppen 2026. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Hvem styrer norsk næringsliv og hvordan ser veien ut til toppen av næringskjeden? Toppledere er forvaltere av økonomisk og organisatorisk makt og deres vei til toppen forteller noe om hvordan makt rekrutteres, akkumuleres og legitimeres. Tidligere forskning på norske eliter vitner samtidig om en spenning mellom egalitære verdier og en businesselite kjennetegnet av sosiale og kjønnsmessige skjevheter i rekrutteringen. I vår masteroppgave ville vi undersøke hvilken betydning utdanningsbakgrunn og karrierevei har å si for hvem som rekrutteres til de største bedriftene i Norge og hvilken betydning topplederne opplever at utdanning og karrierevei har for utviklingen av norsk næringsliv. På bakgrunn av denne problemstillingen har vi samlet inn individuelle bibliografiske data for topplederne av Norges største bedrifter og gjennomført kvalitative intervjuer med syv av topplederne fra listen. Studien benytter et mixed-methods design, der kvantitative registerdata kombineres med kvalitative dybdeintervjuer for å gi en helhetlig forståelse av fenomenet. Vi har diskutert funnene i lys av tidligere forskning, sensemaking og kritisk sensemaking, nasjonale karrieremodeller og mobilitetsteori. Funnene viser at det ikke finnes én standardisert vei til topplederposisjoner. Karriereforløpene fremstår som sammensatte og preget av både tilfeldigheter, muligheter og kontinuerlig læring, snarere enn lineære og planlagte løp. Samtidig identifiseres enkelte mønstre, blant annet betydningen av bred erfaring, intern organisasjonsforståelse og evnen til å gripe muligheter underveis. Videre viser studien at utdanningsbakgrunnen blant toppledere er mangfoldig, selv om enkelte fagfelt som økonomi, ledelse og teknologi er godt representert. Dette indikerer at det norske næringslivet i stor grad preges av fleksible og åpne karriereveier, hvor ulike utdanningsløp kan lede til topposisjoner. Samtidig peker funnene på at etablerte forestillinger om «riktig» bakgrunn kan påvirke rekrutteringsprosesser og bidra til selvforsterkende mønstre. Studien fremhever også et spenningsforhold mellom intern og ekstern rekruttering. Intern rekruttering fremstår som et tryggere alternativ, med lavere risiko, lavere kostnader og bedre kjennskap til organisasjonen. Samtidig kan en slik praksis begrense tilgangen på nye perspektiver og redusere potensialet for innovasjon. Ekstern rekruttering kan derimot tilføre ny kompetanse og alternative måter å forstå og utvikle virksomheten på, noe som kan være avgjørende for endring og nyskaping. Dette skjer imidlertid på bekostning av økt usikkerhet, særlig knyttet til tilpasning, relasjonsbygging og organisasjonsforståelse. I tillegg viser funnene at toppledere har en viktig rolle utover bedriftens rammer; de fungerer som rollemodeller og påvirker både organisasjonen og samfunnet gjennom sine verdier og beslutninger. Vi har derfor undersøkt hvordan toppledere balanserer krav til resultater, hensynet til ansatte og et bredere samfunnsansvar, samt hvordan de opplever at denne balansegangen påvirker utviklingen i norsk næringsliv. Samlet sett peker oppgaven på at rekruttering til topplederstillinger må forstås som et resultat av et komplekst samspill mellom individuelle valg, organisatoriske praksiser og institusjonelle forestillinger. Dette gir et mer nyansert bilde av hvordan toppledere formes, og hvilke implikasjoner dette kan ha for utviklingen av norsk næringsliv.

• Tollefsen, Andreas Forø & Mundal, Mikaela Floria Drummond (2026). Navigating a Humanitarian Space in Crisis: A qualitative study on shifts in humanitarian aid and resulting constraints to the operational capacity of humanitarian organizations in Palestine. Universitetet i Oslo. Fulltekst i vitenarkiv Vis sammendrag

  Following the USAID funding freeze and Israeli political restrictions to humanitarian access, 2025-2026 marked a year of unprecedented challenges for humanitarian actors. This qualitative study examines the consequences of these political and financial shifts in humanitarian aid in Palestine, specifically how humanitarian actors navigate a Palestinian humanitarian space in crisis, and in what ways their changed operational capacity reveals fragilities in this humanitarian space. The primary data consists of semi-structured in-depth interviews with eight representatives from eight humanitarian and relief organizations, interpreted through a thematic analysis. The main concepts that inform the analysis are agency, resilience, and localization, enhanced through a relational lens with perspectives on humanitarianism, power, politization, and fragility. Humanitarian actors’ operational capacity has been severely constrained by primarily political shifts in aid, with multifaceted impacts. The findings of this research reveal high levels of fragility in the political and security dimensions, with less in the economic dimension concerning the interviewed organizations. Financial independence from USAID, and localized staff have been the most formative factors for operational resilience. The interviewed organizations’ operations in Palestine were not directly affected by the USAID funding cuts due to an intentional independence from U.S. funding. INGOs expanded a form of spontaneous localization, giving more trust and responsibility to the local staff. Thus, localization strategies expanded the operational capacity when international staff could not gain access due to Israeli restrictions. The crises have exposed the need for reform, as the current humanitarian system in Palestine is not sustainable for equitable human existence. Keywords: Humanitarian, humanitarian space, relational, fragility, crisis, aid, agency, resilience, localization, Palestine.

Se alle arbeider i NVA