Kristian Stokke
Professor i samfunnsgeografi, Universitetet i Oslo
Myanmar holder nasjonale og lokale valg den 8. november, landets andre valg siden den demokratiske åpningen for ti år siden. Omstendighetene for valget er langt fra ideelle: økende spredning av Covid-19, intens krigføring mellom hæren og etniske hærgrupper og en uløst situasjon for fordrevne rohingyaer. Gjennomføringen av valget byr derfor på utfordringer og er avlyst i flere valgkretser i etniske delstater. Dette er omstridt, men det forventes likevel at valget vil skje på en relativt ordnet og fredelig måte. De fleste observatører tror at regjeringspartiet National League for Democracy (NLD) vil vinne valget og danne ny regjering, selv om mange velgere er skuffet over NLD og Aung San Suu Kyi etter fem år med regjeringsmakt. Det er imidlertid usikkert hvor stor NLD-seieren vil bli og hva konsekvensene vil bli for demokrati og fred i Myanmar.
Valgets bakteppe
Valget i 2015 var det første frie valget som resulterte i en demokratisk valgt regjering siden 1960. Betydningen av dette valget for landets politiske utvikling kan knapt overvurderes. Valget ga et valgskred for NLD og et sterkt mandat for deres løfte om «forandring». Ettertida har vist at det har vært ulike forståelser av hva dette betyr.
Den urbane middelklassen og deres allierte i internasjonale organisasjoner forventet at en regjering ledet av demokratiikonet Aung San Suu Kyi ville fremme liberale friheter, demokrati og økonomisk liberalisering, og forsterke båndene til Vesten. Den Bamar-buddhistiske majoritetsbefolkningen utenom metropolen Yangon forventet heller en regjering som var forankret i buddhistiske normer og tradisjoner, og som forsvarte deres levekår og religion. De etniske minoritetene, som utgjør en tredjedel av befolkningen, forventet reelle framskritt mot føderalisme og politisk medbestemmelse. Av disse gruppene er det den andre gruppen – majoriteten – som i dag framstår som mest fornøyd, og som sannsynligvis vil sikre NLD en ny valgseier.
NLDs egen agenda dreide seg først og fremst om å endre militærets grunnlov fra 2008. Den ble designet for å skape et stabilt hybridregime og sikrer militæret sterk politisk makt, inkludert reserverte plasser i parlamentet og vetomakt i forhold til grunnlovsendringer. For NLD er grunnlovsendringer derfor nøkkelen til demokrati, fred og utvikling, mens militæret så seg som voktere av grunnloven og landets sikkerhet. NLD har forsøkt flere ganger å endre grunnloven, men dette er blitt effektivt stanset.
Forventet utfall av valget
I Myanmar er det en generell mangel på pålitelige meningsmålinger, men det er en utbredt oppfatning at NLD har mistet en del støtte blant den urbane middelklassen i Yangon. Partiet og Aung San Suu Kyi har imidlertid stor støtte i den burmansk-buddhistiske majoriteten ellers i landet.
Det er usikkert om den svekkete støtten vil bety at andre partier vokser på NLDs bekostning. Myanmar har svært mange partier – mer enn 90 partier stiller til valg - men de fleste er små og dårlig organisert. For Bamar-buddhister står valget i hovedsak mellom NLD og hærpartiet Union Solidarity and Development Party (USDP). Mens en del velgere identifiserer seg med hæren og støtter USDPs vektlegging på sikkerhet og økonomisk utvikling, sitter det svært langt inne for mange å stemme på hærpartiet etter femti år med militærdiktatur.
Blant etniske minoriteter er det ventet redusert oppslutning for NLD, i skarp kontrast til det forrige valget. Bortsett fra Shan Nationalities League for Democracy og Arakan National Party var det bare noen få etniske partier som oppnådde plasser i Unionsparlamentet eller delstatsparlamentene i 2015. Etniske velgere stemte på NLD av politiske eller taktiske grunner, samtidig som valgsystemet basert på enkeltmandatskretser gjorde at de etniske partiene underminerte hverandre. Mange etniske velgere er nå skuffet over NLD-regjeringen, som de oppfatter som en Bamar-regjering med større forståelse for militæret enn de etniske gruppenes krav.
Foran valget har mange etniske partier slått seg sammen slik at det nå er et dominerende parti i hver etnisk delstat. Deres håp er at disse partiene vil bli en sterk blokk som NLD må forholde seg til og kanskje danne en koalisjonsregjering sammen med. Dette vil skape nye muligheter for politiske reformer og reelle fredsforhandlinger, kanskje også nye forsøk på grunnlovsendring for føderalisme. Samtidig vil et tettere samarbeid mellom NLD og etniske partier øke risikoen for reaksjoner fra militæret. Hærsjefen har kommet med skarp kritikk av regjeringens gjennomføring av valget, noe som har vakt oppsikt og skapt bekymring for at et nytt militærkupp kan være i emning.
Veien videre
At NLD faktisk har hatt regjering i fem år er en seier i seg selv. Det var ingen selvfølge. Det er to konkurrerende maktsentra i Myanmar: Regjeringen og militæret, og konflikten mellom Aung San Suu Kyi og hærsjefen har ligget latent gjennom hele regjeringsperioden, og holder landet i et knipetak. NLD har vist at de kan regjere, men også at de ikke har hatt handlingsrom eller kapasitet til å gjennomføre grunnlovsendringer i parlamentet.
NLD innså raskt at veien dit går gjennom fredsforhandlinger (Panglongprosessen) og nasjonsbygging. Fred ble et instrument for å oppnå grunnlovsendringer, men denne tilnærmingen har vært feilslått. Likevel er det fortsatt slik at fred med etniske hærgrupper er en forutsetning for reell demokratisering.
Et hovedspørsmål nå er om valgresultatet vil tvinge NLD inn i forpliktende samarbeid med etniske partier. Blir etniske partier utestengt igjen, er det fare for at legitimiteten til det demokratiske systemet svekkes blant etniske velgere. Dette kan også forsterke de væpnete konfliktene, spesielt med Arakan Army i Rakhinestaten. Mye står derfor på spill i det kommende valget og i den neste regjeringsperioden. Siden Myanmar er et partnerland for langsiktig samarbeid med Norge er det også et viktig valg for oss.
