FNs klimapanel har advart igjen, og folk flest holder seg for ørene. Klimasaken ser ikke ut til å fenge. ”Alle” vet at det egentlig er viktig, men apatien har allikevel en tendens til å senke seg. Budskapet blir for tøft.
Politiske ledere har fått til lite. Det er opplest og vedtatt at Kyoto-avalen fikk få reelle konsekvenser i retning av klimabedringer, og de færreste har noen tro på toppmøtet i Durban i begynnelsen av desember.
Hard og myk makt
Men på Røa i Oslo sitter en amerikansk dame som ikke har gitt opp – og hun vet virkelig hva hun snakker om. Karen O´Brien, professor ved Institutt for sosiologi og samfunnsgeografi ved UiO, er hovedforfatter av et av kapitlene. Hun var nylig i Kampala i Uganda og forhandlet med et panelt med andre forskere om hvordan funnene i rapporten skulle presenteres slik at ikke-forskere skal forstå det. Og hun er full av glød.
-Vi mennesker har greid å forstyrre jordklodens naturlig systemer så mye at vi med stor sannsynlighet vil få mange ganger så overopphetede dager i årene fremover. Vi får mer ekstremt nedbør farligere flommer og kraftige orkaner. Men det er jo lite som blir gjort?
-Eller er det så sikkert? O´Brien er mild i formen, men klar i oppfatningene.
-Jeg er sterk motstander av de som hevder at vi har nådd et punkt hvor de menneskeskapte klimaendringene er så store at vi ikke kan gjøre noe lenger, a point of no return. Jeg er overbevist om at vi alle kan gjøre noe, sier hun.
-Men vi kan ikke bare vente for ‘ledere’ til å gjøre noe. Det begynner hos oss, forbrukerne, borgerne, hos hver og en av oss. Den første endringen å skje inne i våre egne hoder – vi må tilpasse oss til ideen at vi kan påvirke klimaet. Så må vi presse på for å få endringer i våre lokalsamfunn og våre land, samt i vår egen kultur, og i vår egen tenkning. Om noen år kommer vi til å le av dette forbrukersamfunnet vi har nå, hvor vi konkurrerer om å flest mulig sko og vesker i skapet, hvor vi reiser hele jorda rundt på feire. Jeg tror ikke endringer kommer ovenifra, fra klimaavtaler hvor regjeringer forplikter seg til internasjonale avtaler, hvor det åpnes for smutthull salg av kvoter. Det blir uansett minimumsløsninger.
Forsikringsbransjen presser på
Det er ifølge O´Brien mer realistisk å se på hva slags økonomiske krefter som påvirker utviklingen. Mange store selskaper ser skriften på veggen og legger om til grønnere teknologier. Den internasjonale forsikringsbransjen kan bli en nøkkelfaktor, mener hun.
O´Brien viser til at flere av de store forsikringsselskapene som forsikrer og låner penger til forsikringsbransjen nå følger nitid med på klimaforskningen. Blant de ivrigste leserne av dokumentet til FNs klimapanel er gigantene Munich Re and Swiss Re.
-Forsikringsselskaper har stor økonomisk makt. De kan stoppe fly og skip og transportsystemer og all slags industri. Du får ingen oljetanker på sjøen uten at den er forsikret. Og nå er forsikringsselskapene bekymret; de vil ikke være økonomisk ansvarlige for klimaendringer som det vil koste svært mye å rydde opp i.
Tre scenarier
FN-rapporten er vitenskaplig tung og baserer seg på forskning fra hundrevis av forskere. Men den mangler en klart hovedtall. Det står ingen steder at klimaet kommer til å bli x grader varmere i løpet av y år.
Det er en ulempe i forhold til presentasjon overfor ulike lands myndigheter som gjerne vil ha noe hardt og sikkert å slå i bordet med, og det er en ulempe overfor offentligheten, som kan få inntrykk av at det ikke er så farlig eller at ”forskerne strides”. Men usikkerheten er, forklarer professoren, en nødvendighet av rent vitenskapelige årsaker.
FN-rapporten har delt kloden opp i 26 soner, og hver av disse er igjen oppdelt i mindre regioner. I hvert område er det usikkerhet. Hvordan endringer i klimaet vil slå ut avhenger av handelspolitikk, politikk innad i et land, befolkningsvekst, økonomisk vekst, hvor mye av økonomien som er grønn, økonomiske forskjeller i land og i lokalsamfunn, hvordan man innretter seg rent praktisk. O´Brien forklarer hvorfor man ikke kan være mer presis slik:
-Vi kan ikke si at dette området i verden, f eks i India, vil få en flom som er så-og-så stor om et visst antall år og at det får de-og-de konsekvensene. Det kommer an på naturlig svingninger, menneskelig påvirkning og en masse som vi ikke kan overskue – fra kvanta på utslipp av klimagasser langt borte til hvordan lokalbefolkningen innretter seg. F eks.: Bor de på de usikre landområdene ved elvebredden? Hvordan bygger de husene sine? Har de et landbruk som eroderer jordsmonnet? Vi har brukt tre modeller for hver region, hvor vi har forutsatt tre typer samfunnsutvikling på mikro- og makronivå. Men selv med den av de tre modellene hvor vi har lagt til grunn flest miljøtiltak, forutser vi et varmere klima.
-Mye sårbarhet er konstruert, storflommer eller jordras med tusenvis av døde er ikke bare begivenheter som skjer av seg selv, de er dels samfunnsskapt. Når en million mennesker bor under elendige forhold i provisoriske skur på en åsside, uten tilgang til kloakk eller avløssystem, så er det ingen tilfeldighet. Det er resultatet av en politikk, et samfunnssystem.
Laks og jordbær
Klimaprofessoren er mildt frustrert over hvor lite gjennomslag den seriøse klimaforskningen får i den offentlige debatten i Norge – ikke minst i disse eurokrisetider.
-Det virker som om mange i Norge tror at et varmere klima vil bli en fordel, f eks for norsk landbruk. Men vi vet at bare små endringer i temperaturen kan ha store konsekvenser for biodiversiteten i norske skoger, f eks., eller biodiversiteten i havet. Og endringer i nedbørsmengde kan påvirker jordbruket. Kanskje man når inn i den norske folkesjela hvis man kan forteller dem at noe de har et nært og emosjonelt forhold til, kanskje ikke varer evig. At de deilige norske jordbærene står i fare – eller at de norske kuene ikke produserer nok melk. Eller at laksen kan slutte å gyte i norske fjorder.
-Står jordbærene faktisk i fare?
-Det er mulig, spesielt om vi får alt for mye nedbør på feil tidspunkt i sommeren. Vi vet ikke alt vi bør vite om hvordan klimaendringer slår ut på lokalplan. Det vil jeg gjøre noe med. Jeg har søkt om å få opprett et Senter for fremragende forskning her på Universitetet i Oslo, hvor vi skal forske både på klima og på miljømessige, sosiale og økonomiske følger. Vi vil også knytte til oss psykologer og filosofer.
-Er det ikke litt vanskelig å forklare folk konsekvensene? Forskning er vanskelig å formidle, tverrfaglig forskning blir vel ikke mindre vanskelig?
-Det er fordi ingen tar ansvar for at folk blir opplyst og lærer nye ting etter at de er voksne. Det er vanskelig å rikke ved folks grunnleggende verdier og hvordan de ser på verden, men jeg tror ikke det er umulig, og vi må ikke gi opp. I mine barns generasjon er grønne verdier en selvfølge, men blant de på min alder eller eldre skal det mer til. Alle vil ikke endre seg, men kanskje ti-elleve prosent i et samfunn kan føre nok, de som tar ansvar kan føre an og endre sine samfunn innenifra, sier O´Brien.
I Europa peker hun ut Tyskland som et land hvor borgerne har fått politikerne til å se alvoret, mens i hennes gamle hjemland USA peker delstaten California seg ut – spesielt med sine investeringer i bærekraftig energi .
Forskerne strides ikke
Er klimaforskningen kontroversiell i fagmiljøene? Er den bare en anelse omstridt? Strides egentlig de lærde bak lukkede dører? Nei, fastlår O´Brien med bred penn. Hvis noe, kan FN-panelet bebreides for å være for konservative, for forsiktige i sine anslag. Det finnes de forskerne som mener faren for sykloner er mye større enn det panelet spår selv i sine verste scenarier. Og en del andre forskere pumper gradene i været og advarer mot at havnivået kan stige med opp til to meter - som vil medføre at mange av verdens havnebyer vil bli delvis lagt under vann.
-For fem år siden snakket vi om at jordas snitt-temperatur kan gå opp med to til tre grader, nå snakker noen forskere om en stigning på seks til sju grader, sier O`Brien.
Hun vedgår at det riktignok foregår en skinndiskusjon med såkalt ”klimaskeptikere”, men de få forskerne som er uenig med FNs klimapanel er lite sentrale i fagmiljøene. De som jobber med klimaproblemet er opptatt av den nyere «system-tenkegangen», det vil si at de ser mange systemer – meterologiske, biologiske, politiske, økonomisk osv – i sammenheng. Hvordan endringer her og nå påvirker endringer på et annet sted eller en annen tid, f eks. For eksempel, hvordan endringer i temperatur påvirker skadedyr og pollenspredere og konsekvenser for landbruk. Ofte kommer disse klimaskeptikerne dessuten fra andre fagområder. Det kan utad virke som om de har tyngde i kraft av å være forskere, mens de egentlig har en annen type kompetanse.
-Kommer de også fra tenke-tanker som er opprettet for å bekjempe klimaforskerne, og som betales av kommersielle krefter som har fordel av status quo, slik det blir hevdet i boken Merchants of Doubt av Naomi Oreskes og Erik M. Conway?
-Ja, jeg kjenner igjen det som blir beskriver i boken, selv om jeg ikke er blitt personlig truet, slik en del forskere har blitt.
Norges ansvar
Så hva er lille Norges rolle i denne store snuoperasjonen som trengs? Den er helt sentral, mener O´Brien.
-Miljøvernminister Erik Solheim sa nylig til Klassekampen at han følte seg maktesløs i klimapolitikken, hvordan reagerer du på det?
-Hvis Solheim skulle føle seg maktesløs, hvem skulle da ha makt? Det er et uholdbart utsagn. Norge bør føre an. Vi har økonomi til det. Hvis Norge ikke kan nå våre mål, har vi ingen moralsk rett til å si til land i Sør at de må nå deres klimamål.
-Men økonomien vår er basert på olje, som ikke er klimavennlig?
-Oljen er en ikke-fornybar ressurs som vi bruker til brensel. Vi burde brukt den til formål hvor vi ikke har noe alternativ. Den blir ikke mindre verdifull hvis den blir benyttet til bedre formål senere, når vi har etablert et grønt energisystem. De som ikke innser at energiproduksjonen i verden vil endres mot grønne energier, har tapt. Kina innser det. Det er en del av den kinesiske femårs rammeplanen og de nå kjøper grønne teknologibedrifter.
