Heldagsseminaret Lesingen fremtid var et samarbeid mellom Nasjonalt Lesesenter ved Universitetet i Stavanger og Sosialantropologisk institutt (SAI) ved Universitetet i Oslo, og en forlengelse av et inngående forskningssamarbeid om konsentrasjon.
Initiativtaker og forsker ved SAI, Ståle Wig, er begeistra over at så mange studenter, forskere, og praktikere fra ulike felt ville komme sammen til refleksjon rundt lesing, konsentrasjon og teknologi.
– At så mange skulle melde seg på dette seminaret om djuplesning på en solfylt fredag ettermiddag, var overveldende, sier Wig.
Han trekker særlig fram engasjementet blant deltakerne som noe av det mest positive ved dagen.
– Det var også fint å se så mange som blei med på sjølve djuplesninga vi holdt på morgenen, i tillegg til det faglige programmet hvor vi fikk høre om ny forskning på lesing og konsentrasjon, med og av de mange initiativene for djuplesning som etter hvert har utvikla seg over hele landet.
Hør Ståle Wig snakke om konsentrasjon i UiO-podkasten Dette kommer ikke på eksamen
Nye vilkår for konsentrasjon
Siden de første djuplesningsseminarene i 2018 har rammene for lesing endra seg betydelig. Framveksten av språkmodellene har skapt nye vilkår for konsentrasjon, ifølge Ståle Wig.
– Studentene sliter ikke bare med å komme gjennom pensum. De som sliter mest med å lese og skrive, får nå også de kraftigste verktøyene i historien som kan gjøre sjølve lesinga og skrivinga for dem, sier han.
– KI kan bli som å gi en rullestol til et barn som ennå ikke har lært seg å gå.
Samtidig peker Wig på en økende bevissthet om utfordringene.
– Det virker som om det politiske Norge endelig har våkna og vil gjøre noe med problemet.
Konsentrasjon som sosial praksis
Ståle Wig mener løsninga på konsentrasjonsutfordringer ligger i reguleringer og sosiale rammer, ikke først og fremst individuell viljestyrke. Når studenter sitter aleine, er de omgitt av digitale fristelser. De må stole på sin egen viljestyrke. Men sannheten er at viljestyrken er en dårlig alliert, mener Wig.
Han tror nettopp fellesskapet er et optimalt virkemiddel.
– Mennesker er sosiale vesener, og det er som grupper, ikke som individer, at vi har størst potensial, sier Wig.
– En av de viktigste erfaringene fra djplesningsseminarene våre er tilbakemeldingen fra studentene om at det hjelper å jobbe i grupper.
Mellom optimisme og uro
Sjøl om tegn på økt boksalg og debatt om aldersgrenser i sosiale medier kan tyde på en positiv utvikling, er Wig avventende. Han mener vi kanskje kan se tilbake på de siste årene som «peak distraction», og at vi nå klarer å gjenvinne oppmerksomheten.
Men samtidig ser sosialantropologen flere grunner til bekymring.
– Pensumsalget stuper. Folk leser ikke nok på papir, og unge sliter med lengre tekster. Studiestedene har fortsatt for stor tro på KI og ukritisk digitalisering, sier Wig.
Han etterlyser konkrete tiltak i akademia.
– Hvorfor finnes det ikke flere skjermfrie lesesaler og seminarer, når vi veit at dette gir bedre læring?
Wig mener også djuplesning må få en tydeligere plass i studieprogrammene, særlig tidlig i studieløpet.
– Når vi veit at mange studenter sliter med lesing og konsentrasjon, må vi hjelpe dem fra starten av. Det holder ikke å si at de må ta seg sammen, sier han.
Wig foreslår et eget treningsprogram for nye studenter.
– De bør lære å lese analogt og jobbe i grupper, med mobiltelefoner og skjermer i et annet rom. Mange har mistet konsentrasjonsevnen, men det er mulig å trene den opp igjen.
– Akademia krever konsentrasjon og sjølstendig tenkning. Og det er institusjonenes ansvar å trene opp nettopp dette.