– Når kjærligheten er sterk, er engasjementet stort, forklarer nåværende instituttleder Thorgeir Kolshus på spørsmål om hvorfor antropologene er så flinke til å stille; enten det gjelder en boklansering eller et rundt år.
– At så mange opplever at SAI er en del av deres identitet, innebærer også at det vil være ulike oppfatninger om veivalg, profil og fagets fremtid. Denne opplevelse av medeierskap er en enorm ressurs for instituttet. Om alle hadde vært enige, eller, verre, likegyldige, ville det vært som om vi hadde stått med en fot i graven, forklarer han.
Fra brakkeliv til Eilert Sundt hus
Professor Thomas Hylland Eriksen – uten tvil instituttets mest profilerte forsker – tok oss med på en reise fra instituttets liv på loftet på museet i hine hårde dager, via brakke B på Nedre Blindern – «legendariskes år» – og videre til Eilert Sundt hus.
Thorgeir Kolshus kunne fortelle at han, som aldri opplevde brakkelivet som student, til stadighet fikk høre at det var Nedre Blindern og brakketiden som gjaldt. Det var da det virkelig svingte – både av diskusjonene og festerne.
En vanskelig øvelse var det uansett for Hylland Eriksen å dra oss gjennom 60 års historie. For mer utførlig gjennomgang, les saken og lytt til podkasten om 60-åringen med Thomas Hylland Eriksen og Thorgeir Kolshus, spilt inn i anledning jubileet: Antropologer vil under huden på folk for å se hva de faktisk gjør.
En rød tråd gjennom alle tider var imidlertid feltarbeidet, selv om flere i hine hårde dager måtte avstå fra lange opphold på andre kontinenter, som da ofte gjaldt. Det var rett og slett ikke var mulig å finansier slikt på den tiden.
Blyant og viskelær gjaldt
Noen navn Hylland Eriksen nevnte som betydningsfull for instituttet, her gjengitt i vilkårlig rekkefølge var: Axel Sommerfelt, Fredrik Barth, Arne Martin Klausen, Eduardo Archetti, Marit Melhuus og Signe Howell.
– Lærerne hadde mer tid til å snakke med studentene i instituttets første leveår. De skrev med blyant og brukte viskelær og hadde sekretærer som skrev ut notatene dere på maskin, humrer Hylland Eriksen.
90-tallet var preget av globalisering, internasjonalisering og nye oppfinnelser som mobil og internett og av nasjonalisme og globalisering. Instituttet har ikke vært blottet for konflikter. Særlig på 70-tallet toppet det seg med konflikter knyttet til marxisme.
– Altasaken på 70-80-tallet med støtte til samene og motstand mot kraftutbyggingen ble veldig sammensveisende for instituttet. Saken ble en slags fredspipe for konsolidering, sier Hylland-Eriksen.
Alt kunne vært annerledes
- Men uavhengig av tid og jubilering, har antropologi som fag opprettholdt ett viktig blikk på verden; Nemlig det at alt kunne ha vært annerledes, framholdt Hylland Eriksen, som også trakk fram den sterke tradisjonen for formidling, som har holdt seg sterkt fra Arne Martin Klausens tid, der han bl.a. tok for seg OL og den norske folkesjela. I dag kommenterer Thomas Hylland Eriksen og hans kollegaer på instituttet alt fra krig, til klima, til Covid og andre kriser.
Også instituttleder Thorgeir Kolshus framhevet viktigheten av formidling og ledet et panel av antropologer i ulike posisjoner, som diskuterte spørsmålet. Kommunikasjonsdirektør i Folkehelseinstituttet Christina Lill Rolfheim-Bye fortalte at bakgrunnen som antropolog er viktig i alle vurderinger hun gjør.
– Ikke minst ble det antropologiske blikket viktig under pandemien. Da forstod vi at vi ikke nådde fram til store deler av minoritetsbefolkningen; blant annet fordi de ikke var vant til å stole på myndighetene. Da måtte vi finne rollemodeller blant deres egne, som de stolte på, sa Rolfheim-Bye, som er overbevist om at den kunnskapen har hun med fra antropologien.
Antropologer kan brukes til alt
Flere tidligere studenter bar vitne om at antropologer kan brukes til det meste; enten de blir forskere, sitter i Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, jobber med kulturforståelse i UDI, eller med seremonier i Humanetisk forbund, for å nevne noen få eksempler.
Danske Kirsten Hastrup understreket i sin festtale antropologiens viktige rolle i forhold til de store klimautfordringene vi står midt oppe i. Selv har hun tilbragt store deler av sin tid med å forske på Grønland og Island, hvor dette kommer sterkt til uttrykk. Hun mante også til beskjedenhet og ydmykhet, som en viktig innfallsport for «det antropologiske blikket» og understreket en læresetning de fleste antropologer kjenner: «Jeg kan ikke fortelle sannheten. Jeg kan bare fortelle det jeg selv vet.»
Sulteforet på å møtes
Instituttleder Thorgeir Kolshus var overveldet over oppslutningen om jubileumsseminaret.
– To ting ble veldig tydelige for meg: At antropologer både innenfor og utenfor akademia er sulteforet på arenaer for å samles for å dele fag og virke, så det er sannelig godt at alumnisamlingene starter opp igjen denne høsten. Det ble også tydelig at det er mange som har et sterkt og inderlig forhold til SAI som institusjon og faglig-sosialt ankerfeste.
Thorgeir Kolshus ser lyst på instituttets og fagets framtid:
– Vi er unike i vår metodiske tilnærming, som lærer oss å tenke helhetlig om både fenomener, institusjoner og årsakssammenhenger. Dette gjør antropologien særdeles intellektuelt velskodd i møte med de virkelig store samfunnsutfordringene. Så vi må bli enda flinkere til å snakke høyt og bredt om hva vi kan og hva vi gjør. Da blir også flerfaglige samarbeid en nøkkel til videre utvikling, sier Thorgeir Kolshus.