LandBruk: Antropologiske perspektiver på jordbruk, landskap og bruk av land
Solfrid Ingriddatter Nordrum: Skaping av land, Afrikansk svinepest og villsvin.
Samtidig som Afrikansk svinepest (ASP) har spredt seg til stadig flere land i Europa, har villsvinet gjenbefolket Sverige, samt svenskegrensa i Norge. Både hver for seg og sammen påvirker villsvinet og ASF bruk av land på ulike nivåer, fra intime relasjoner til nasjonal suverenitet og internasjonal industri. Det friske villsvinet åpner for en kjøttrik og annerledes jakt som er tilgjengelig for små grunneiere. Samtidig spiser villsvinet kornavlinger og er en potensiell vektor for ASP. ASP gir 99% dødelighet til ville og tamme svin og kan forbli smittsomt i lang tid i jord og kadaverrester. Gjennom feltarbeid, intervjuer og dokumentanalyse har jeg fulgt Scandinavias første ASP utbrudd, som var på villsvin i Sverige. 1000 kvadratkilometer skog ble stengt av fra all aktivitet i ett år, mens lokale jegere og myndigheter plukket ut kadaver og skjøt ned resten av villsvinene. Mens Norge har ambisjon om null villsvin for å beskytte nasjonal svineindustri, forvalter Sverige villsvinet som et stegent vilt, men uten fysiske barrierer i landskapet krysser villsvin stadig landegrensen. Som en forlengelse av ASF utbruddet i Fagersta har jeg derfor fulgt norske myndigheters forsøk på å holde villsvinet helt ute, og gjort feltarbeid blant jegere langs svenskegrensa som blant annet på grunn av dyrevelferdshensyn motsetter seg forebyggende nedskyting av villsvin. Jeg ønsker å se på hvordan ASP og villsvinet er med å skape hverandre, og diskutere hvordan dette henger sammen med ulik bruk av og rett på land.
Cornelius Heyse: The decline of trapping and the continuation of hunting in Alaska.
In this paper I present the decline of a once popular subsistence tradition, namely trapping fur animals. I argue for a critical review on the concepts of resilience of subsistence traditions. The case study focuses on the annual subsistence cycle in the Upper Kuskokwim Valley in the southwestern Interior of Alaska. During my long-term fieldwork, stretching from the late 1990s up to the 2020s, I witnessed the gradual decline of trapping, whereas moose hunting has remained a popular and widely practiced hunting tradition. In my ethnographic investigation, I compare the social relevance of moose hunting with trapping. Unlike collective moose hunting which takes place on communal hunting ground in fall, mercantile fur hunting is an individualistic activity which takes place along traplines in the woods during winter. In contrast to moose meat, which is shared among relatives and friends, the furs in commercial trapping are withdrawn from the local sphere of reciprocal gift economy. As fur prices were going down in recent years, trapping became unprofitable. Global warming seems to be another reason for the decline, since rising winter temperatures and poorer snow conditions seriously impacted the ability to go trapping. It seems that the more commercialized a previously non-commodified subsistence practice has become, in this case trapping, the more it is subjected to instrumental reasoning. Exemplified by moose hunting and trapping, I explore why some subsistence traditions are still practiced while others recede into the background.
Karin Lillevold: Om «ekstra ville» reinsdyr, «dumme» moskus og spenningene mellom bruk & vern på Dovrefjell.
Bruk har blitt FORbruk i nasjonalparken på Dovrefjell, hevder noen, mens andre higer etter sin rett til å gå hvor de vil i jakten på nye nærbilder av moskus. Med villreinen som rødlista blir mennesker møtt med skilt om at de er gjester i dens rike og forvaltningen skjer etter prinsipp om at mennesker ikke må forstyrre den. Men hva vil det egentlig si å forstyrre i et såkalt inngrepsfritt, villmarkspreget område? I dette paperet vil jeg presentere etnografisk materiale fra min forskning blant nasjonalparkforvaltningen på Dovrefjell og spør hvordan performance-teori kan hjelpe oss å forstå spenningene mellom bruk og vern. I dette spenningsfeltet oppstår en kamp mellom å beskytte villreinen, regulere moskusbestanden, og samtidig håndtere menneskers ønsker om fri ferdsel i et landskap som fremstilles som villmark. Skilt, stier og naturveiledere forsøker å disiplinere besøkende og unngå «lekkasje», mens forvaltningen “plukker ut” moskus som beveger seg utenfor definerte soner. Slik holdes både mennesker og dyr i sjakk for å sikre reinsdyras livsgrunnlag, der tukt og omsorg går hånd i hånd. Jeg analyserer hvordan disse praksisene iscenesetter Dovrefjell som en arena der arter og mennesker kontinuerlig rangeres, kontrolleres og feires på ulike måter. Forvaltningens logikker med omsorg og kontroll viser hvordan vern ikke bare handler om å beskytte noe gitt, men om å stadig produsere og reforhandle hva – og hvem – som er umistelig i fjellet.
Etnografisk prosessfilm
En tradisjon i faget er å filme hvordan spesifikke hendelser, som et ritual eller utformingen av en gjenstand, utfolder seg. Grimshaw og Ravetz (2015) betegner dette som «prosessfilm» og en hovedgenre innen etnografisk film som kan spores tilbake til
Torres Strait ekspedisjonen i 1898 og filmingen av iscenesatte seremonielle danser. Faghistorisk har prosessfilm tatt ulike retninger med utgangspunkt i forskjellige perspektiver på kultur og metode. På den ene siden ble prosessfilmene viktig for dokumentasjon av kulturell variasjon, og spesielt ritualer og brukskunsthåndverk som en antok ville forsvinne. Studieobjektet fikk her forrang fremfor filmarbeidet, og filmene ble ofte rammet inn i vitenskapelig perspektiver ved hjelp av tekstplakater eller kommentatorstemmer. Prosessfilmene ble både et arkiv over kulturelt mangfold og et korpus for sammenlignende studier.
En motsats til dette la vekt på kultur som dynamisk foranderlig og på filmarbeidet som en kreativ utforskning snarere enn en «objektiv registrering» av tradisjoner. Representanter for denne utviklingen inkluderer: Jean Rouch som betraktet kamera en aktiv medspiller i hendelsesforløp i der aktørene responderer på filmingen; John Marshall som situerte kameraet i aktørenes fysiske posisjoner i samhandlingene som ble filmet, og David MacDougalls relasjonelle tilnærming. Deres arbeider pekte fremover mot en vending i etnografiske metode som vektlegger denne som skapende snarere enn som dokumenterende.
I praksis befinner feltarbeideren med kamera seg i spenningsfeltet mellom disse tradisjonene. Det er ikke mulig frigjøre seg helt fra den antropologiske kunnskapen om studieobjektet samtidig som en gjør kreativt og utforskende filmarbeid.
Vi inviterer til diskusjon om dette dilemma ut fra prosessfilmer som arbeidsgruppedeltakerne har laget. Vi aksepterer også innlegg uten film.
The Alibi of Ethnographic Film: “The Tree of the Dead” Work in Progress
Mihai Andrei Leaha, ISV, UiT Arctic University.
This paper examines the creative potential of archival ethnographic footage through the lens of “The Tree of the Dead,” a work-in-progress feature film that combines ethnographic materials from two distinct temporal moments. Drawing from my PhD fieldwork archive of elderly Transylvanian women narrating death and commemoration stories, and recent footage of funeral and commemoration rituals filmed 13 years later through the Visual Trust project at the University of Barcelona, I explore the methodological and ethical implications of treating archival and contemporary ethnographic material transversally.
The central question driving this work concerns the “alibi” of ethnographic film: what justifies the filmmaker's claim to ethnographic authority when moving between documentary representation and creative interpretation? Traditional process films have long relied on anthropological rigor as legitimation for their representational claims, yet this paper argues that such rigor serves primarily as an alibi that obscures the fundamentally interpretive/aesthetic nature of all filmic representation. Rather than pursuing the illusion of objective recording, this project embraces the tension between archival material as field data and its creative deconstruction.
Through the filmic case study of death rituals and stories, I propose a reflection on how ethnographic footage, collected according to anthropological ethics and methodological standards, can be liberated from its original documentary context to become raw material for creative exploration. This approach challenges the binary opposition between scientific documentation and artistic interpretation that has historically defined ethnographic film discourse. It also challenges the time-space unity that ethnographic films (in observational tradition) argue for. The paper contributes to ongoing debates about reflexivity, temporality, and authorial voice in visual anthropology, proposing that the filmmaker's "alibi" lies not in claims to objectivity but in the ethical collection and creative transformation of ethnographic material across time.
Nye ytterkanter: Fortellinger om tap og mening
Ved initiativer for et «grønt skifte» settes gjerne ulike hensyn og behov opp mot hverandre; behov for ren energi vs. bevaring av naturmangfold; investeringsvilje vs. lokal medbestemmelse; teknologisk innovasjon vs. beskyttelse av arbeidsplasser- og identitet; m.m. Det indikerer hvordan klimakrisen og andre (politiske, ideologiske og sosiale) kriser danner utgangspunkt for en rekke ulike opplevelser av tap, som kommer til uttrykk i forskjellige, ofte konkurrerende, fortellinger om hva som går tapt – og hva som forstås som det virkelig «umistelige». Det er som om vår samtid i større og større grad fremstår som en «tapets tid». Mens vi på den ene siden ser en økning i ressurskonflikter og tematiseringer av tap, så ser vi samtidig en stor vilje og kreativitet i søknen etter «bedre løsninger», både når det gjelder teknologi og organisasjon, naturrestaurering og former for bevaring, og ikke minst en dannelse av nye, territorielle ytterkanter for ressursutvinning. Denne arbeidsgruppen vil utforske ideer om det umistelige ved å fokusere på «tapets epistemologi» - og med vekt på meningsdannelse og kreativitet knyttet til ulike fortellinger om tap. Vi inviterer spesielt presentasjoner med fokus på natur, industri, teknologisk innovasjon, arbeid, og territorielle ytterkanter: Hvilke fortellinger om industriens død og gjenoppstandelse gir ulike initiativ for et «grønt skifte» opphav til? Hva kommer i skyggen av de nokså unisone fortellingene om «innovasjon», og hvordan kjennetegnes meningsdannelse i en tid med store industrielle og teknologiske endringer? Hva er tapets og kreativitetens logikk i dannelsen av nye romlige og teknologiske «frontiers»?
Abstracts
Marianna Betti, UiB: Ambivalent presents, uncertain futures: The values of LNG in a time of transition.
Liquified natural gas (LNG) emerges as a paradoxical resource in the context of the green transition: celebrated as a "cleaner" fossil fuel and a guarantor of energy security, while simultaneously entangles with destructive extractive practices, pollution, labor exploitation, and geopolitical turmoil. Drawing on long-term ethnographic fieldwork onboard LNG carries, this paper examines how multiple, often contradictory valuations of LNG are produced and contested across different social worlds. For European policymakers, LNG embodies resilience and independence, framed as a necessary step toward a carbon-neutral future and the EU democratic project. For shipping companies, it serves as a symbol of technological innovation and corporate responsibility. For maritime officers and engineers, LNG is both a source of alienation- detachment from fossil fuel politics, and of professional pride, as handling -both as fuel and cargo- requires skill, expertise, and care. These competing stories of LNG reveal what is gained and lost when fossil fuels are recast as transitional solutions and as ideological saviors. The framing of LNG as indispensable obscures ecological destruction, labor hierarchies, and the fragility of the infrastructures that sustain it. At the same time, the pride and meaning seafarers attach to working with LNG risk being eclipsed by dominant narratives of innovation and resilience. By tracing LNG's shifting value(s) -as energy, as symbol, as lived experience- this paper argues that LNG exemplifies the contradictions of the green shift: a resource that produces both hubris and dependence, enchantment and disillusion, and whose losses and meanings are unevenly distributed across geopolitics and labor regimes.
Stefan Ogedengbe, UiB: Då raffineria gjekk bort. Ny luft og rettferdig omstilling i Durban, Sør-Afrika
To av to oljeraffineri er gått bort i Durban, Sør-Afrika. Det fyrste tok dagen desember 2020 grunna ein eksplosjon. Det andre raffineriet gjekk bort april 2022 då kraftig regn førte til flaum som drukna raffineriet. I landskapet materialiserte det seg difor ein slags byrjingsfase på omstillinga frå det fossile. Desse hendingane fall ogso på nærmast spektakulært vis saman med utvikling av nasjonale prosessasar, retningslinjer og diskursar for ei rettferdig omstilling («just transition» på engelsk). Rettferdig omstilling inneheld på lokalnivå framtidsforteljingar om korleis dette forureina industrielle området no kunne verta noko anna. Basert på forteljingar frå ein liten bydel i Durbans sørlege ende spring omstilling ut av ei tyngande industriell historie, ulikskap, men ogso heilt sentralt av luft og atmosfære. Eg forsøkjer her å seia noko om korleis ei rettferdig omstilling forsøkjer å mana fram «frisk luft», luft som i utgangspunktet er gått tapt men som no er gjort mogleg gjennom nye former for teknologi, energiproduksjon og sosial organisering.
Ivonne Bautista Valencia, UiO:Grønne lyder.
Hvordan forstår vi det grønne skiftet fra dets ytterkanter eller grenser? Hvordan høres grønne skiftet ut? Hva bærer egentlig bærekraftige løsninger?
Disse spørsmålene og mer kommer til syne og materialiseres i en over hundre år gammel infrastruktur. Et vannkraftverk som ble bygget for og av utvinningsindustrier og som nå representerer det grønne skiftet i en liten landsby i Andesfjellene i Peru.
Med utgangspunkt i Trouillots perspektiv på stillhet som historiens dannelse (1995), undersøker denne etnografien hvordan teknologiske endringer innebærer et tap av sosiale systemer gjennom historiske, sosiale og praktiske former for stillhet. Jeg argumenterer for at stillhet ikke er fravær, men en praksis for meningsdannelse i dagens teknologiske løsninger. I dette tilfellet er stillhet en del av det grønne skiftet.
I denne landsbyen manifesterer stillheten seg på tre nivåer: i det økonomiske økosystemet i nærområdet, der vannkraftverket forblir usynlig i forhold til de større utvinningsstrukturene; i den offisielle historien, der det kun dokumenteres eierskifter og tekniske forbedringer; og i de levde minnene, der lyder fra lokale fester, familier og økonomisk bevegelse er nå erstattet av den konstante duren fra turbinene som produserer ren energi.
Den umistelige kunnskapen om mangfold
Studier av kropper, kjønnsuttrykk og livsformer som faller utenfor binære forståelser og ensrettende normer har lenge vært en liten, men livskraftig gren av antropologifaget, også i Norge. Til dette panelet ønsker vi bidrag som viser betydningen av konkrete empiriske studier av kjønns-, seksualitets- og funksjonsmangfold i ulike samfunn og kulturer og som får fram at slik antropologi er en umistelig del av kunnskapsutviklingen i faget. Hvordan kan antropologer med sin innlevende og sammenlignende tilnærming bidra til større forståelse for livene og selvoppfatningene til mennesker som skiller seg ut som følge av funksjonsvariasjon, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk? Hvilke nye temaer rundt normative kropper, attraktivitet, kjønnsuttrykk og seksualitet trengs å bli utforsket av antropologer?
Vi ønsker også bidrag som tematiserer hvordan mennesker organiserer seg og arbeider for større aksept for ulike typer av mangfold. Sosiale settinger hvor slikt arbeid er under press og kan stå i fare for å fortrenges eller gjøres usynlig er aktualisert gjennom de nylige angrepene på transpersoner og skeives rettigheter i land som Ungarn, Uganda og USA, og gjennom det presset som den såkalte antikjønnsbevegelsen utøver på myndigheter i store deler av verden. Videre ønsker vi bidrag som tematiserer normalitetsoppfatninger knyttet til kjønn, kropp og seksualitet i ulike lokale og globale kontekster. Teoretiske bidrag som tar opp undertrykkelse og diskriminering på bakgrunn av kroppslige egenskaper eller annerledeshet, for eksempel teori om rasisme, skeiv teori eller «crip theory» er også relevante for dette arbeidsverkstedet.
Abstracts
Hans Wiggo Kristiansen, OsloMet: Skeive røtter – et antropologisk blikk på søken etter skeiv tilhørighet.
Hans Wiggo Kristiansen er sosialantropolog og førsteamanuensis ved OsloMet - storbyuniversitetet, Institutt for sosialfag.
Utallige sosialantropologiske prosjekter har sprunget ut av en slags fortvilelse, dels ektefølt, dels iscenesatt, over at noe umistelig snart kan gå tapt. Det gjaldt også det doktorgradsprosjektet jeg ga meg i kast med rundt årtusenskiftet. Prosjektet handlet om livsfortellingene til eldre skeive menn, menn som hadde levd det meste av sine liv i en tid da homoseksualitet var forbudt ved lov og i stor grad fortiet i den norske offentligheten. Det umistelige var erfaringene til en hel generasjon som knapt hadde vært synlig og som var i ferd med å bli borte for alltid. I dette innlegget vil jeg gå tilbake til denne utgangsposisjonen og prøve å gi mening til den ved hjelp av to begreper som er blitt viktige innenfor skeiv antropologi på 2020-tallet, nemlig skeivt slektskap (queer kinship) og skeiv avstamning (queer lineage).
Hvordan kan begreper som «skeiv avstamning» og «skeivt slektskap» hjelpe oss til å forstå bånd mellom ulike generasjoner av skeive i Norge i dag? Hva har oppbruddet fra en livsform preget av diskresjon og hemmelighold til en livsform basert på en norm om åpenhet og synlighet gjort med muligheten for å lete etter skeive røtter i fortiden? Og hvilken relevans har dette for vår forståelse av erfarings- og kunnskapsoverføring over generasjoner innenfor andre sosiale kategorier? Innlegget baserer seg dels på det feltarbeidet jeg gjorde blant eldre skeive i 1999 og 2000 og det etterfølgende feltarbeidet i Innlandet i 2003-2004, dels på autoetnografisk refleksjon med utgangspunkt i disse feltarbeidene.
Elisabeth Lund Engebretsen, UiS: Esther Newton Made Me Gay – Kritiske refleksjoner om umistelige rollemodeller og disiplinær antropologi.
Elisabeth Lund Engebretsen er professor i kjønnsforskning ved Universitetet i Stavanger. Engebretsen har PhD i sosialantropologi fra LSE (2008), og har etnografisk ekspertise på Kina og Norden. Tematisk forsker Engebretsen særlig på kjønns- og seksualitetsmangfold, slektskap og sosiale kollektiver, inkl. politisk aktivisme. Engebretsen stiftet European Network for Queer Anthropology, et formelt EASA-nettverk, i 2013 (sammen med Paul Boyce).
Dette bidraget tar utgangspunkt i livet og forfatterskapet til den amerikanske antropologen Esther Newton (f. 1940), en pioner innen Gay and Lesbian Anthropology – senere Queer Anthropology – for å undersøke hvordan skeiv antropologi har bidratt til å utvide og utfordre disiplinære grenser.
Gjennom en delvis autoetnografisk tilnærming reflekterer jeg over hvordan skeiv antropologi – og forbilder som Newton – har formet min akademiske praksis. Jeg diskuterer også hvordan institusjonelle kulturer og makthierarkier i akademia påvirker hvilke temaer som anses som legitime og relevante, og hvordan skeiv antropologi ofte marginaliseres innen sosialantropologiens kjerneområder.
Skeiv antropologi er en umistelig del av disiplinen fordi den retter et kritisk blikk mot cisheteronormative maktstrukturer – både i samfunnet og i akademia – og bidrar til å synliggjøre livsformer og erfaringer som faller utenfor normative forståelser av kjønn og seksualitet. Ironisk nok var kjønn og seksualitet sentrale temaer i antropologiens tidlige utvikling, mens de i dag ofte behandles som perifere eller politisk ladede og dermed mindre vitenskapelig relevante. Dette er problematisk på mange nivåer, men kanskje spesielt i lys av samtidens økende polarisering rundt nettopp kjønns- og seksualitetsmangfold, også i Norge.
Bidraget argumenterer dermed for at skeiv antropologi ikke bare er relevant men helt nødvendig for å forstå og utfordre normalitetsoppfatninger knyttet til kropp, kjønn og seksualitet. Gjennom empiriske og teoretiske refleksjoner utfra egne erfaringer viser jeg skeiv antropologi kan bidra til større forståelse for mangfold, og hvordan slike perspektiver kan revitalisere antropologiens samfunnsmessige og faglige relevans.
Alexandra Bergun: De materielle dimensjonene ved skeives liv i den jordanske konteksten.
Alexandra Bergun er sosialantropolog med master fra Universitetet i Bergen (2022).
Pre-koloniale Vestasiatiske samfunn var kjennetegnet av et mangfold av seksuelle praksiser og relasjoner, samt en konseptualisering av kjønn som var flytende (El-Rouayheb 2009). Da Storbritannia etablerte kontroll over Jordan i 1921, ble imidlertid homofili kriminalisert gjennom sodomilovgivning. Den vestlige dominansen etablertenye rammer for homoseksuell praksis ved å knytte den til bestemte seksuelle identiteter og ved å påtvinge essensialistiske forestillinger som stod i kontrast til de tidligere mer flytende forståelsene av forholdet mellom seksuell praksis og identitet. Som følge av at uavhengighet fra det britiske imperiet ble fremforhandlet i april 1946 ble lovgivningen som kriminaliserte homofili i Jordan opphevet. Det eksisterer imidlertid ingen strukturer på plass som beskytter skeive fra diskriminering. I denne sammenheng vil jeg undersøke noen av de materielle dimensjonene ved skeives liv i den jordanske konteksten, herunder hvordan seksuell orientering og kjønnsidentitet kan påvirke faktorer fra personlig økonomi og boforhold til statsborgerskap. I tråd med Jasbir Puars (2007) Homonasjonalisme vil jeg også undersøke hvilke historiske og politiske forhold som lå til grunn for at et ellers verdikonservativt samfunn historisk tidlig valgte å oppheve forbudet mot homofili, samtidig som det i nyere tid har blitt innført nye lovreguleringer som på tross av vage formuleringer har vist seg å aktivt målsette skeive i landet (Human Rights Watch 2023).
Property and Loss on the Urban Fringes
Peri-urban expansion is a key aspect of urban development worldwide, but life on the urban fringe is often precarious. Property is a key institutional relation to prevent loss. It is therefore no surprise that property is seen as sacrosanct by many peri-urban dwellers, even if the actual experience of law may sometimes suggest that the relationship between property and loss is more complicated. This is most certainly the case on the urban fringe, where peri-urban property development often begins outside formal planning and law, and only later becomes legal. The legalization of property, rather than preceding its exercise, often occurs afterward and typically, the legal codification and recodification of land access formalizes already established facts. However, the ability to do so is unevenly distributed. To understand how property may thus both be a shield against one’s own loss, and a powerful tool to produce that of others, we must inquire into the conditions of its making.
In this panel, we invite empirical explorations of these dynamics of legalization, occupation and loss of peri-urban land. Work on urban land often operates with an unfortunate distinction between formal and informal, and legal and illegal, creating implicit dichotomies in which poor urban segments of the population are confined to informality. We welcome contributions that analyze how actual peri-urban development is legitimized, an inherently contentious process in which critical questions of property, identity, land value, and public authority are all at stake.
Abstracts
Anne Waldrop, OsloMet:A house of one’s own: Gendered perspectives on house-ownership and belonging in two semi-authorized settlements in Delhi.
In this paper I analyze the property status, and what this means in terms of house-ownership and belonging, for residents in two types of semi-authorized settlements on the outskirts of New Delhi. Since both settlements, when they initially started coming up in the late 1970s, came up in violation of the regulations of the Delhi Master Plan, both have been classified as unauthorized albeit in different ways. One of them was classified as an unauthorized colony, while the other one was classified as a slum, or Jhuggi Jhompri Colony. The classifications are a result of how people originally acquired the property – whether they bought it ‘illegally’, or they just occupied it, and of what type of land they are on.
Overall residents in the unauthorized colony are middle class and high caste, and residents in the slum are working class and Dalit or Muslim. Over time the Delhi municipality has changed its policies towards such settlements, and both types have gained a more authorized status, yet there are differences as to how they are treated by the government and what amenities they are entitled to. Taking a gendered class-perspective, this paper aims to analyze how the classification status of the colony one resides in affects the sense of property ownership, security and belonging of residents.
Mattias Borg Rasmussen, University of Copenhagen and Maximiliano Navarrete, independent researcher, Argentina: The making and re-making of urban frontiers in Patagonia: Shifting land relations in Valentina Sur, Neuquén.
This paper analyzes the transformation of the coastal area of the Limay River in Valentina Sur, a peri-urban zone in the western part of Neuquén, the administrative, political, and cultural capital of the province of the same name in Argentina. Like the rest of the city, the history of Valentina Sur is a history of its relationship with water—its excesses and shortages. This history fundamentally changed with the construction of the El Chocón hydroelectric dam in 1969, which stabilized the river’s flow, opening up possibilities for a redefinition of the land and a shift in the city’s logic, which began to turn toward the riverbank. Over the past decades, the city of Neuquén has experienced exponential demographic and urban growth as a result of the fracking boom in Vaca Muerta. This productive model has eroded old socio-economic structures and practices in certain areas of the city, creating a heterogenous landscape composed of agricultural fields, precarious neighborhoods and gated communities. In this paper, we explore the current competing claims over land and analyse the historical processes behind land use and allocation for productive purposes—from the military campaigns in Patagonia to the present day. We focus on the redefinition, allocation, and multiple uses of land, considering its legal reclassification as a heterogeneous process that involves not only urban planning officials but also a diverse set of actors, such as neighborhood associations, environmental organizations, and others.
Kenneth Bo Nielsen, University of Oslo, Solano Da Silva, BITS Pilani Goa, Tahir Noronha, University of California Berkeley:From barren to beautiful: Land fictions on an Indian tourism frontier.
In this paper, we analyse the trajectory of a planned tourism-cum-golf-course in a village in the northernmost corner of Goa in India over approximately two decades. Drawing on recent work on land dispossession and commodification in both Marxian and Polanyian traditions, and especially Ghertner and Lake’s work on ‘land fictions’, we analyse imaginaries of land and profits conjured up by the project developers, connecting these to pre-existing visions of Goa as a tourist and lifestyle paradise. Our main interest, however, lies in exploring how the many planning and legal obstacles standing in the way of the project, effectively constituting obstacles to capitalist accumulation, were either eliminated or bypassed over a period of several years. Documenting how the village that was originally zoned as agricultural and forested was repeatedly rezoned to facilitate the assemblage of its land for the golf course and hotel, we show how the village was gradually ‘cleared’ of habitation and rights- and property-claims to produce unencumbered parcels of land for capitalist developers. In doing so, our ethnography seeks to shed light on the land fictions (and their real-world consequences) produced and circulated by political and bureaucratic agents who manipulate zoning plans, invent paperwork to remove tenancy claims and alter various ‘registers’ of land to clear it for investment. The paper forms part of a larger book-length study of land use planning and commodification in Goa.
Biocultural Heritage in an Era of Environmental Decline
This panel explores the intersections of biocultural heritage and environmental decline, responding to the conference theme of What if…? We ask: What if biocultural practices collapse under ecological loss? And what if they adapt in unexpected ways? As biodiversity loss, species extinction, and zoonotic disease emergence reshape human-environment relations, the preservation of biocultural heritage becomes both urgent and complex. We invite contributions that critically engage with how more-than-human dynamics influence the ways communities confront and navigate environmental change, triggered by climatic, social, and political shifts and extractivism. How do cultural and ecological practices persist, transform, or disappear amid accelerating ecological precarity?
We seek ethnographic, theoretical, and multimodal contributions that examine:
- Land grabbing and biocultural heritage
- Resource extraction and indigenous rights
- The evolving role of zoonotic diseases in human-animal relations
- Cultural narratives of extinction
- Traditional medical and systems and ecological knowledge
- How communities co-produce cultural and ecological resilience
- Visual, audio, and multimodal ethnographies of biocultural practices
- Film and digital media for biocultural heritage preservation
- Participatory mapping and digital archives
By centering biocultural heritage in an era of uncertainty, this panel aims to generate new insights into how traditional knowledge, ritual practices, and multispecies engagements respond to ecological disruptions.
Abstracts
Tommy Ose: Paradoxes of managing the liminal - Ferality and human-animal-state relationships
Through ethnography on a herd of feral goats in Sogn, Western Norway, we examine the uneasy legacy of human-animal partnerships, as bonds of domestication are relinquished by humans. Bonds remain, and the herds’ classification as neither wild nor domestic leads to complex legal, environmental, and ethical issues. Distinctions between wild and domestic are socially constructed, and the presence of these liminal feral animals within cultural landscapes allows for a critique of Western ontologies, as a failure to capture the complexity and diversity of post-domestic relations in multi-species environments on the ground emerges. Multiple paradoxes are encountered as state entities attempt to navigate this space, all while the intrinsic value of a life and recognizing animals as dynamic subjects within ecological and cultural landscapes fade into the background, and utilitaristic, alienated, bureaucratic perspectives dominate.
Jennifer Hays:“They are killing our future children”: Land-grabbing and biocultural heritage loss in northern Namibia
This paper is based on extensive research conducted in 2024-2025 with Ju/’hoansi and !Kung communities in the Nyae Nyae and N#a Jaqna conservancies of northern Namibia. The research, conducted as an ‘asset-mapping’ process, was intended in part to document biocultural knowledge of these communities in order to defend their land rights. Two overarching findings stood out: 1) the very high level of dependence that the communities in that area still have on their natural plant and animal resources, and 2) the rapid rate at which their access to these resources is threatened by illegal fencing, illegal grazing of cattle, illegal activity by evangelical missionaries, and government restrictions on hunting – among other challenges. This paper will give an overview of the general picture and provide some illustrative examples, showing how a once autonomous society is increasingly being squeezed into dependence and abject poverty. It also asks us to imagine: what if the inherent value of the Indigenous knowledge of these communities and their resource management practices – to the communities, to the country, and to humanity in general – was recognized by leaders others in society? What if the laws governing Indigenous land rights in Namibia were actually followed? And what would encourage these kinds of recognition?
Luiz Medina Guarani:Biocultural Practices and Energy Colonialism in the Vale do Ribeira
This research examines the contradictions of development and energy transition in the Vale do Ribeira region, one of Brazil’s most socio-ecologically diverse territories and home to Guarani Mbya, Quilombola, and Caiçara communities. While framed by global discourses of “sustainable development,” energy policies in Brazil often reproduce historical patterns of exclusion, reinforcing what can be understood as energy colonialism. Communities remain marginalized from basic infrastructure such as electricity, even as large-scale projects - hydropower, wind, and solar - advance under the banner of green modernization. By situating energy access within broader debates on development, coloniality, and socio-environmental justice, the study highlights how hegemonic models obscure the political and cultural dimensions of ecological crisis, presenting technical fixes to problems rooted in historical inequalities. Grounded in participatory and mixed-methods research, the project documents how traditional knowledge and community-led practices - such as agroforestry, artisanal fishing, and local energy initiatives - constitute alternative pathways that challenge dominant paradigms of development. In doing so, the research contributes to discussions on biocultural heritage in times of environmental decline, underscoring the need to rethink development beyond extractivism, technocratic transitions, and market-driven sustainability.