LandBruk: Antropologiske perspektiver på jordbruk, landskap og bruk av land
I en tid preget av usikkerhet og tap av både natur og biologisk mangfold, setter denne arbeidsgruppen fokus på landskap og bruk av land, i bred forstand. Land er ikke bare sentralt for matproduksjon og utnyttelse av ressurser, men er også der folk lever og relasjoner til landskap blir meningsfulle. Landskap kan være felleseie eller privateid, bli pløyd eller pleiet, utbedret eller utmagret, bevart eller utbygd, og forstått som verdifulle eller verdiløse. Hvordan land skal forstås eller brukes, og av hvem, er ofte viktige og betente politiske, økonomiske og etiske spørsmål. I Norden er det også spesifikke utfordringer knyttet til vær- og klimamessige forhold, urfolksspørsmål, samt spenning mellom bruk og vern, rekreasjon og næring. Til panelet er vi særlig interesserte i bidrag med fokus på Norden, men åpner også for komparative perspektiver fra andre deler av verden. Vi spør blant annet hvilke kritiske antropologiske teorier og verktøy som kan adressere utfordringer knyttet til landskap og landbruk. Hvordan setter politiske føringer spor i landskapet, og hvordan blir visjoner om bærekraft realisert? På hvilke måter blir territorialitet og landskap forstått og forvaltet i en tid preget av geopolitiske spenninger? På hvilke måter har “forbedring” vært en drivkraft for endringer i landskap, driftsformer og bruk av land? Hvilke roller spiller bruk av land for opplevelsen av fellesskap, tilhørighet, og for fremtidsforestillinger? Panelet springer ut av seminarrekken LandBruk, arrangert av forskningsgruppen Nordisk Laboratorium. https://www.sv.uio.no/sai/forskning/grupper/nordisk-laboratorium1/
Abstracts
Henrik Sindig-Larsen: To teoretiske begrepspar for å forstå spenningen mellom modernitet og bærekraft i forvaltning av landskap.
Innlegget er inspirert av eksempler fra seminarserien LandBruk hvor forvaltere av landskap opplever spenninger mellom krav til økt effektivisering på moderniseringens økonomiske premisser og økt bærekraft på det grønne skiftets økologiske premisser. Sentrale spenninger er knyttet til skala og skalerbarhet. Bærekraftig arbeid forutsetter ofte lokal kunnskap som ikke lar seg oppskalere på samme måte som generisk kunnskap tilegnet gjennom tegnsystemer som skrift, tall og penger (semiotisk infrastruktur). Moderniseringsprosessen kan betraktes som en trinnvis oppskalering av semiotisk infrastruktur som grunnlag for oppskalering av energetisk og materiell infrastruktur. Teknologi eksternaliserer funksjoner som tidligere var individuelt realisert av muskelkraft og kognitive ferdigheter. Sinding-Larsen (1992, 2006, 2019) diskuterer forholdet mellom høyeksternalisert versus laveksternalisert som alternativer til begrepsparet moderne versus tradisjonell/førmoderne for å forstå dype brytningstider. Bærekraftig omstilling representerer en dyp brytningstid som inneholder elementer av både modernisering i revers og forsterket modernisering bl.a. fordi nyere vitenskapelig økologi bygger på en høyere eksternalisert vitenskap enn dagens mer reduksjonistiske biologi.
Ytterligere et begrepspar: Spenninger/konflikter innen samme eksternaliseringsnivå kaller jeg laterale mens spenninger mellom eksternaliseringsnivåer kalles vertikale. Samme konflikt kan ha laterale og vertikale aspekter. Eksempel: I samisk kontekst (Henriksen and Hydle 2024; Harvey, Lien, and Nyquist 2024) finnes konflikter om hvem som skal eie/forvalte land (laterale aspekter) som samtidig handler om hva det vil si å eie land (vertikale aspekter): vertikal fordi konflikten er mellom forståelsesrammene til en høyeksternalisert rettsstat og en lavere eksternalisert interessebærende enhet (f.eks. en mer relasjonell siida). Innlegget vil diskutere hvordan disse begrepsparene kan kaste lys over skalakonflikter i det grønne skiftet.
Erik Nordnes Einum: Kjøttets politiske økonomi: Hvordan kjøttproduksjon og -forbruk endrer norske fjellbygder.
I tiden etter andre verdenskrig har antallet bønder og gårdsbruk i Norge gått drastisk ned. Samtidig, har produksjonsnivået ved norske gårder økt enormt, spesielt av kjøtt- og melkeprodukter. Kravet om effektivitet og produksjonskvoter har ført til en kannibalisering av norske gårdsbruk, der størrelse og mengde er viktig. Denne ideen av fremgang, sammen med økt sentralisering av produksjon i det norske landbruket, har gjort det vanskeligere for fjellbygder å holde liv i gårdsbrukene. Basert på antropologisk feltarbeid med bønder i fjellandbruket og den historiske industrialiseringen av kjøtt- og melkeproduksjon i Norge, undersøker jeg hvordan sammenhengen mellom byråkrati, natur, og kultur endrer bygder, dyr og landskap i fjellområdene i Nord-Gudbrandsdalen. Med dette viser jeg blant annet hvordan industrialisert kjøttproduksjon «avnaturaliserer» dyr og deres rolle i fjellandskapet, og hvordan produksjonen av kjøtt og melk endrer fjellbygder gjennom sentralisering av jordbruket, «grønne» diskurser omkring beitedyr og rødt kjøtt, og nyere opplevelsesforestillinger av fjellandskapet. De norske fjellbygdene havner mellom ideer av bruk og vern, fremgang og endring, en økt spenning mellom det rurale og agrare som i større grad er frakoblet, og mellom valgfrihet og tvang i forhold til bosted. Dermed undersøker jeg kjøttets politiske økonomi – sammenhengen mellom økonomi, politikk, makt, og miljø – og hvordan kjøtt er mye mer enn det man ser i frys- og kjøledisker eller på tallerkenen.
Isabelle Hugøy: Klimasmarte beregninger og implikasjoner for alternativ drift av jordbruksland.
Jordforringelse, ekstremvær, avlingstap, økonomisk usikkerhet og økende krav til å møte dagens klima- og miljøproblematikk er noen sentrale utfordringer som bønder i Norge står overfor. I Østfold responderer en økende andel kornbønder ved å eksperimentere med alternative dyrkingspraksiser som utfordrer etablert ideologi og praksis rundt bruk og drift av jordbruksland. Til trossF for at flere bønder opplever bedret jordhelse samt positive personlige og sosiale ringvirkninger er nøkkelaktører i landbruket skeptiske til alternative driftsformer. I stedet promoterer landbruksaktører klimasmart logikk som tar sikte på å samtidig effektivisere matproduksjon, redusere klimagassutslipp og tilpasse driften av jordbruksland til klimaendringer. Klimasmart logikk innebærer økt fokus på måling, kvantifisering og kalkulering for å optimalisere bruk av land og ressurser. Dette samsvarer dårlig med alternative driftspraksiser hvor bønder i større grad lener seg på sensoriske og erfaringsmessige endringer i landskapet og i jorden. Hvilke implikasjoner har klimasmart logikk for bruk av jordbruksland? Hvilke type relasjoner, kunnskap og praksis risikerer å gå tapt når teknokratiske løsninger til klimakrisen promoteres fra politisk hold og av nøkkelaktører i jordbruket?
Dette paperet utforsker spenninger som oppstår i møtet mellom klimasmart jordbruk og alternative driftsformer, med et spesielt fokus på rollen kvantifisering og beregninger har i forståelsen av hva som anses som legitim bruk og drift av jordbruksland. Paperet er i hovedsak basert på feltarbeid blant bønder i Østfold og Jæren i Norge i 2021-2023, men trekker også på komparative innsikter fra feltarbeid blant kaffeprodusenter i Turrialba, Costa Rica i 2022 og 2023.
Louisa Crysmann: Investeringer i subarktisk jordbruk – hvorfor bønder velger store kostnader for høyere produksjon.
Europeiske jordbrukslandskap er vanligvis enten forlatt eller intensivert, og representerer en av disse to motstridende polene. Ettersom noen regioner investerte i monokulturer, opplevde andre avfolking og åkre i ubruk. Konvensjonelt dyrkede subarktiske åkre passer ikke inn i dette skjema. De er marginalt lønnsomme nok til å støtte førstnevnte, og for avsidesliggende til å snu ryggen til matproduksjon helt.
På gårder på Shetland (Storbritannia) og Finnmark (Norge) blandes disse motsetningene – forlatthet og intensivering – ettersom jordbruk er både konvensjonelt og produktivt, men heller ikke helt som i den store skalaen vi finner lengre sør. I stedet finner vi industrielt jordbruk i mindre skala, på jord som bare delvis egner seg til maskinarbeid og kortere sesonger, noe som krever mer areal for like produksjon.
Med fokus på saue- og melkeproduksjon på tvers av disse områdene, fokuserer denne artikkelen på bønder som investerer pengene sine i store dyreraser, kunstgjødsel, nye maskiner og kraftfôr på et sted der vekstsesongen er kort og fôringsvintrene er lange. Gjennom disse historiene blir nedlagthet og avfolking sammenflettet med industrielt jordbruk ettersom store områder med subarktiske drenerte jorder fra det tjuende århundre blir tilgjengelige for investeringer i industrielt jordbruksmetoder for de få som fortsatt dyrker jorden. Og hvorfor en overgang til mindre kjemiske og mindre intensive metoder virker utenkelig i denne sammenhengen.
Antropologi for en kaotisk verden
I denne arbeidsgruppen spør vi hvordan mennesker produserer mening i en uforutsigbar verden og hva slags antropologiske tilnærminger som kreves for å forstå slike prosesser. Antropologiske fortellinger produserer gjerne helhetlige verdensbilder og kronologiske historier. Denne fremgangsmåten kan bidra til å redusere menneskers erfaringer og levde liv til forutforståtte strukturelle, kulturelle og kategoriske rammeverk, og vi risikerer å reprodusere samfunnspolitiske forståelsesrammer i våre analyser. Samtidig blir det stadig klarere at livsverdener som antropologene beskriver (og selv opererer i) ofte erfares som kaotiske, uoversiktlige og uforutsigbare, at mange mennesker opplever sine liv som fragmenterte og at deres erfaringer er i konflikt med, eller utelatt fra, hegemoniske narrativer. Prosesser som kolonisering, migrasjon, okkupasjon, flukt og krig, strukturelle endringer i landskap og miljø eller personlige traumer som vold, fattigdom eller ekskludering kompliserer lineære årsaksforklaringer og klare verdensbilder. Er det antropologens rolle å fremstille mening i slike omstendigheter, eller mister vi noe vesentlig hvis vi utelukkende fremmer helhetlige, lineære fortellinger? Hvordan kan denne spenningen - mellom koherens og kaos, orden og uorden – innlemmes som en produktiv metodisk modalitet for å bedre forstå menneskers liv? Vi inviterer presentasjoner som diskuterer denne overordnede tematikken fra forskjellige innfallsvinkler: etnografiske studier av liv konstruert og erfart i marginen av ordnede samfunn, menneskers motstand mot systemer, brudd i sosiale relasjoner, alternative virkelighetsoppfatninger og mer. Vi er også interessert i refleksjoner over hva kaos og uforutsigbarhet kan gjøre med etnografiske historier, hvordan vi operasjonaliserer antropologiens potensiale til å forstå sammenhenger samtidig som vi anerkjenner eksisterende uorden, og hvordan formidle fragmenterte fortellinger.
Knut Rio (Kulturhistorisk Museum, UiB): Om å høre til og ikke høre til.
Dette innlegget tar opp spørsmålet om tilhørighet. Det er en gryende bevissthet blant folk i dag omkring røtter, slekt, lokale matvarer og regionale særegenheter. I følge Latour er vi midt i en krig mellom dem som hører til og dem som ikke hører til. Dette kan knyttes til flere historiske og samfunnsmessige forhold, forskjellige steder i verden. Det ene er at folk som lever i settler stater opplever at det finnes en opprinnelig natur og kultur som går forut for deres egne opplevelser av landet. Dette kan illustreres i de samiske områdene i Norge. Men denne opplevelse av det lokale stedet som noe fremmed er også allmenngjort i samfunn som ikke er typiske settler-samfunn. På grunn av industriutvikling, urbanisering, og modernisering generelt har de fleste av oss en opplevelse av å være fremmede selv om vi er 'hjemme'.
Davina Kaur Patel (UiO): ?
In the vast expansive agricultural plains of the northern Indian state of Punjab, lies the paddy-wheat monoculture remains of the postcolonial development programmes and practices of The Green Revolution. In the midst of the paddy/wheat cycle, stands a son of The Green Revolution turned permaculturalist, Parmpal. On a on a marginal piece of one and a half acres of land, Parmpal has carved out his rebellion against the hegemonic forces and materials of agrarian capitalism and global agribusiness, and the socioecological effects of decades of resource-intensive farming, including agrarian distress, groundwater depletion, soil degradation, air pollution, farmer suicide. In this paper I seek to draw upon ethnographic fieldwork conducted in Punjab and for this paper, largely ethnographic encounters with Parmpal, to explore the productive relationship between chaos and disorder wreaked by intensive capitalist agricultural systems and the practices of resistance and construction of new more-than-human relations and worlds on the margins. This paper further seeks to reflect on the possibilities of chaos in reshaping the practice of ethnographic writing, one that often strives to find coherence and neat linearity. How does the potential of ethnographic writing emerge when chaos is embracing and incorporated into ethnographic writing, the stabilisation and settling of anthropological knowing through coherent linear narratives is no longer the aim? Could embracing chaos in the production and writing of anthropological knowledge open for more enriching and complex ways of understanding what it means to be living in this world?
Peter Haugseth (UiT): Norsk nordområdepolitikk i en kaotisk verden.
I innlegget mitt vil jeg legge frem en ny dimensjon av forståelsen av Norges nordområdesatsing som startet i 2006. Statsvitere har dominert fagfeltet og tolkningen av Norges interesser. Den første tiden var preget av optimisme, og ble i mindre grad assosiert med noe kaotisk og uoversiktlig. Mitt argument er at i tillegg til å se på statsvitenskapens endimensjonale stat-til-stat perspektiv, må man også se på dette i en mere dynamisk fortolkningsramme. Ved å benytte det sosialantropologiske feltarbeidet får man forståelse av at den norske nordområdepolitikken lenge var befestet i to ulike epistemologier. Narrativet i nord skiller seg fra narrativet i sør ved at den politiske ledelsen legger vekt på to ulike narrativer i henholdsvis nord og sør. I nord legges det vekt på samarbeidspolitikk, «soft policy» at «Russland er en komplisert nabo man må samarbeide med», noe som innebærer regionbygging og identitetsutvikling. I sør vektlegges tradisjonell sikkerhetspolitikk og vestlig alliansesamarbeid i større grad. På den måten får man to parallelle narrativer som ikke kan fanges opp av et stat-til-stat-perspektiv. Denne dualismen fanges opp ved at man beveger seg parallelt langs denne etnografiske aksen. Jeg har gjort feltarbeid i regionen fra 2006 til dags dato og baserer mitt PhD. arbeid på denne fortolkningsrammen.
Trond Waage (UiT): Samarbeid om meningsproduksjon i en uforutsigbar verden: Antropologiske filmworkshops i Nord-Kamerun.
Sahel-regionen, inkludert Nord-Kamerun, preges av eksistensiell uforutsigbarhet og kaotiske samfunnsforhold. Tillit, selv i nære relasjoner, er ofte fraværende (Hanks-Johnson, 2005; Geschiere, 2013; Amal, 2022). Årsakene er mange, og diskusjonen rundt former for «Uncertainty» er omfattende (Cooper & Pratten, 2015; Waage, 2018 mfl). Kolonialiseringen har ytterligere svekket arenaer for refleksjon og beslutningstaking, blant annet gjennom innføringen av et hierarkisk politisk system og fransk som offentlig språk. Landsbysjefer har mistet makt, og mulighet til å mobilisere. Dette har gjort lokalsamfunn sårbare overfor jihadister, opiatkrisen og utenlandske gruveselskaper med mer.
Hva kan antropologens rolle være i en slik kontekst? Hylland-Eriksen (2020) argumenterer for at antropologer kan øke sin innflytelsesfaktor ved lage «compelling stories » for å berøre og overbevise beslutningstakere. Slike fortellinger må være basert på arbeid i felten, som igjen handler om samarbeid med «informanter» om fortolkning, om å skape mening.
I dette paperet presenterer jeg arbeidet fra det pågående prosjektet Sahel on Sahel: Collaborative Visual Anthropology, et samarbeid mellom visuell antropologi ved UiT og fire universiteter i Sahel (Kamerun, Niger og Mali). I prosjektet arrangerer ferdigutdannede masterstudenter i visuell antropologi filmworkshops i lokalsamfunn antropologene kjenner godt. I grupper på 4–8 personer, ofte unge voksne, eksperimenterer vi med samarbeid om audiovisuelle narrativ. Gjennom prosessen – fra å definere problemstillinger, diskutere opptak og bygge narrativer, til å vise filmene lokalt – skapes rom for fortolkning, refleksjon og beslutningstaking.
Ved å trekke frem eksempler fra noen av de rundt 50 filmer produsert i slike workshops ved universitetene i Maroua og Ngaoundéré de siste 2-3 årene, som omhandler kvinners livssituasjon, viser jeg hvordan disse fortellingene kan bidra til ny antropologisk innsikt, og tillitsbygging i en kaotisk verden.
Margit Ystanes (Institutt for global utvikling og samfunnsplanlegging, UiA: En storm i livet: antropologiske tilnærminger til favela-fordrivelser i Rio de Janeiro.
Under forberedelsene til OL i Rio de Janeiro i 2016 ble omtrent 22 000 familier fordrevet fra hjemmene sine i marginaliserte bydeler. Byens myndigheter karakteriserte dette som å flytte fattige familier til boligprosjekter av middelklasse-standard, mens berørte beboere har omtalt prosessen som en ødeleggelse av lokalsamfunnet, dets livsbetingelser, og beboernes helse. I ettertid beskrev en av dem fordrivelsen som «en storm i livet», som hadde etterlatt henne i en kontekst hun ikke visste hvordan hun skulle leve i. I denne situasjonen møter personers opplevelse av meningstap og inkoherens strukturelle forhold med dype røtter i kolonial historie og brasiliansk byutvikling, hvor marginaliserte beboere gjennom historien har blitt fordrevet til stadig mer perifere deler av byen. Beboernes motstand mot fordrivelsene tematiserte denne spenningen mellom sammenheng og brudd på forskjellige måter. Dette innlegget tar motstanden som utgangspunkt for en utforsking av mulige antropologiske tilnærminger til fordrivelsene, som en fragmenterende erfaring som samtidig ble forstått av de berørte som strukturelt og historisk forankret.
Synnøve Bendixsen (UiB):Fragmentert fellesskap: Etnografiske refleksjoner fra et norsk lokalsamfunn.
Dette bidraget bygger på feltarbeid i et norsk lokalsamfunn preget av både kontinuitet og endring. Her lever tredje- og fjerdegenerasjons innbyggere side om side med tilflyttere, migranter, flyktninger, sesongarbeidere og turister. Lokalsamfunnet rommer industri, landbruk, lakseoppdrett, siderproduksjon, et thailandsk tempel og høye fjell som både tiltrekker og skygger. Naturen er sentral – som ressurs, som begrensning, som identitet – men oppleves ulikt av ulike grupper.
Gjennom dette mangfoldet trer et fragmentert fellesskap frem, hvor ulike livserfaringer og utfordringer eksisterer side om side, ofte uten å møtes. Fraflytting og dårlig infrastruktur skaper uro, mens lokal entreprenørskap innen industri, turisme og jordbruk gir grobunn for håp, tilhørighet og stolthet. Spenningen mellom brudd og kontinuitet, mellom uro og håp, utfordrer antropologiens tendens til å skape helhetlige narrativer.
Jeg spør hvordan vi kan formidle etnografiske historier som rommer både orden og kaos, og argumenterer for at fragmentering og uforutsigbarhet ikke bare er analytiske utfordringer, men metodiske muligheter. Ved å anerkjenne spenningen som konstitutiv for menneskers liv, kan vi utvikle antropologiske tilnærminger som bedre fanger kompleksiteten i lokalsamfunn.
Å miste det menneskelige – liv, død, og «tekno-teologi»
Gjennom teknologier for livsforlengelse, prestasjonsforbedring, effektivisering og økt rekkevidde er det lett å se teknologi som del av mennesket. Og mennesket som teknologi. I økende grad kan det virke som menneskehetens framtid ligger bak en horisont av ennå ikke utviklet teknologi. Generell kunstig intelligens, syntetisk biologi, ny robot teknologi, «geo-engneering» i verdensrommet mm former fremtidsfortellinger hvor mennesket er blitt noe annet enn, eller mer enn, sin biologi og er en del av et økosystem av nye livsformer. Hva representerer disse nye (til dels forestilte) livsformene? Hvordan påvirker ny teknovitenskap allerede vår måte å forstå oss selv? Kan vi bruke antropologisk litteratur om relasjoner til metapersoner (Sahlins 2024) eller masker og guder (Vidal 2007) i våre analyser? På hvilke måter former også ny teknologi nye former for spiritualitet, og nye erkjennelsesformer?
I denne arbeidsgruppa undersøker vi grenseområder mellom menneske, teknologi og teologi. Noen aktuelle spørsmål kan være (lista er ikke uttømmende):
Abstracts
Annelin Eriksen, UIB: Mytologier fra Fremtiden: etnografisk rapport fra Floridas Romfartskyst
Fremtiden i verdensrommet blir til et sted mellom fakta og fiksjon, mellom døde satellitter og forestillinger om nye former for liv. Høsten 2024 ble Elon Musk sitt SpaceX prosjekt et politisk program i den amerikanske valgkampen. Amerika skal innta verdensrommet. I denne etnografiske rapporten fra et feltbesøk på Floridas Romfartskyst viser jeg hvordan planer for å bosette seg i verdensrommet på den ene siden repeterer det kjente settler-koloniale begjæret for «nye verdener» men på den andre siden bryter med det samme narrativet. Gjennom en analyse av det vi (kanskje?) kan kalle et «tekno-teologisk» prosjekt viser jeg hvordan grunnleggende kategorier, som «mennesket», «liv» og «verden», får ny mening i lys av fremtidsmytologiene fra verdensrommet.
Kristian Liven, NTNU: Teknologi-eskatologi?: Er tekniske løsninger på menneskeskapte klimaendringer det som muliggjør at mennesket får en ny begynnelse eller møter vi vår endetid?
Teknologiske løsninger blir fremstilt som en av nøklene til en vellykket energiomstilling som i neste omgang er en viktig komponent i å løse samtidens klimaproblematikk. Den dominerende fortellingen om energiomstillingen utviser en stor tro på at teknologien vil sette mennesket i stand til å leve innenfor planetens tålegrenser gjennom produksjonen av grønn teknologi som tar i bruk ren, rettferdig og grønn kraft. Det er som om teknologien er en form for frelse på det uføret som mennesket har satt seg selv i, der de teknologiske løsningene blir sett på som de fremtidige løsningene – en form for teknologi-eskatologi.
I dette innlegget utforsker jeg tanken om at «det grønne skiftet» er et forsøk på å frelse vår tid fra klimaendringer, naturkatastrofer og ekstremvær. Retorikken knyttet til energiomstillingen i dag bygger på en forståelse av klimaendringer som en eksistensiell trussel for mennesker og ikke-menneskelige livsformer, der en omstilling må skje for å unngå at vi havner utenfor vippepunktet. Jeg undersøker hvordan energiomstillingen kan forstås som en sekulær eskatologi, altså en sekulær fortelling om tidens gang, verdens undergang og dens fornyelse. En slik forståelse av energiomstillingen stammer fra en observasjon om at samtidens diskusjoner og politikk knyttet til klima og omstilling, er påvirket av en lineær temporalitet og orientering mot «the threat of the end time».
Med et empirisk utgangspunkt i debatten om utbygging av vannkraftverk i verna vassdrag, stiller jeg spørsmål om slike tekniske inngrep i naturen begrunnes i at de kan skape en frelse i vår tid. I 2025 åpnet Stortinget opp får å lette på deler av vassdragsvernet for å kunne bygge ut kraftverk som kunne bidra til å redusere fremtidig flomfare, en fare som har oppstått som konsekvens av eskalerende klimaendringer. Likevel er det store uenigheter og usikkerhet om hvorvidt et kraftverk som en teknisk løsning, har mulighet til å fornye verden eller kun er et bidrag i å dytte menneskeheten nærmere verdens undergang. Er teknologiske løsninger på energiomstillingen det som muliggjør at mennesket møter sin endetid eller skaper det en ny begynnelse?
Christian Sørhaug, OsloMet & Hanna Ihlebæk, Høgskolen i Østfold: Sosiomateriell kontroverskartlegging som etnografisk tilnærming til et digitalisert samfunn
«I det hele tatt har fremskrittet det ved seg, at det ser mye større ut enn det i virkeligheten er». Ludvig Wittgenstein åpner Filosofiske Undersøkelser med dette sitatet fra satirikeren Nestroy fra 1850-tallets Wien. Sitatet er slik vi ser det betegnende for vår egen tids løfterike og tildels ukritiske framtidstro på hvilke problemer som kan løses ved hjelp av digital teknologi. Troen på fremskrittet er til dels drevet av teknologiens fortryllelse og fortryllelsen teknologi. Digitale teknologier skal gi oss friksjonsfri samhandling, demokratisering og kvalitetsforbedringer, men på tross av muligheten den gir for nye måter å forbinde mennesker på, f.eks gjennom sosiale medier, så har vi også en epidemi av ensomhet og demokratikriser. Digitaliseringsprosesser som innovasjonsteknologier florerer i helse- og sosialsektoren med ulike og sammensatte utfall: selv om mange sier de er fornøyde med Navs kanalstrategi, med mål om å få all samhandling med innbyggere over på digitale kanaler så er det en betydelig andel av befolkningen som «mister» tilgangen til tjenester; selv om sykepleiere og sosialarbeidere skal få mer kvalitetstid til den enkelte pasient eller bruker gjennom digitale effektiviseringsinitiativ opplever mange kvalitetstap, økt tidspress og teknostress. Når digitale teknologier så til de grader kolonialiserer samfunnet og velferdsstaten trenger vi å utvikle metoder og oppdagelsesprosedyrer som viser hvilken virkning det har på både brukere og profesjoners selvforståelse og livsverden. En sosiomaterielle kontroverskartlegging kan bidra til å forstå denne «teknoteologien», en overdreven tro på at digitale teknologier skal kunne løse fremtidens velferdsstatlige utfordringer, samt kartlegge hva vi mister når vi hengir oss til en ukritisk tro på teknologiens fremskritt og forbedringspotensial.
Alexander Berntsen, NTNU: I henhold til heilheta
Når Napoleon spurte hvorfor Gud ikke nevnes i «Himmelmekanikken», svarte Laplace: «Sire, j’ai pu me passer de cette hypothèse»—«Min herre, jeg klarte meg uten denne hypotesen». Mennesket har blitt voksen. Det har blitt myndig. Følgelig har det ikke lenger behov for den ydmykende «arbeidshypotese Gud» (Bonhoeffer, 1951/2014). Derfor erklæres filosofien død, og Gud unødvendig (Hawking & Mlodinow, 2010). Inspirert av feltarbeid hos cistercienser-munker, og av middelalder-teologi (særlig Nicolaus Cusanus, 1444/1963), argumenterer jeg for at der det kristne skaperverket er universalt, og derfor gir en enhetlig verdensforståelse, så konstitueres det mekanisk-kausale verdensbildet (Heidegger, 1954/1977) som uniformt, og blir derfor en enfoldig verdensforklaring.
Cisterciensernes religiøse liv funderes katolsk—«universalt». Ordet består av κατά: «i henhold til», og ὅλος: «heilheta». Å være katolsk betyr å leve i henhold til heilheta, hvori det skapte velsigna ikke først og fremst viser seg som vitenskapelig bestanddel, men som godt og vakkert, i den grad Gud ser det i Sine øyne (Marion, 2025). Øyet vi ser Gud med er det samme øyet Gud ser oss med (Meister Eckhart, 1979/2009); ingenting velsigna er til av og for seg sjøl. Alt er til i Guds enhet. Det vitenskapelige saksforholdet inverterer dette: Gud ser som oss, og Han synes herfor overflødig (Williams, 2023).
Vitenskapen er ikke inkompatibel med en kristen forståelse av skaperverket. Det er betimelig å minne om at ursmellet—som gjør Gud overflødig, ifølge noen av vår tids fysikere—blei foreslått av en prest. Men hva har vi mista i den ateisme hvori vitenskapen aleine skal forklare verden? Begjæret etter en såkalt forenende vitenskapelig teori søker en uniform epistemologi som enfoldig utelukker alt som ikke har form (Fyhn, 2009).
Etnografisk prosessfilm
- Domus Juridica, møterom 3215
En tradisjon i faget er å filme hvordan spesifikke hendelser, som et ritual eller utformingen av en gjenstand, utfolder seg. Grimshaw og Ravetz (2015) betegner dette som «prosessfilm» og en hovedgenre innen etnografisk film som kan spores tilbake til Torres Strait ekspedisjonen i 1898 og filmingen av iscenesatte seremonielle danser. Faghistorisk har prosessfilm tatt ulike retninger med utgangspunkt i forskjellige perspektiver på kultur og metode. På den ene siden ble prosessfilmene viktig for dokumentasjon av kulturell variasjon, og spesielt ritualer og brukskunsthåndverk som en antok ville forsvinne. Studieobjektet fikk her forrang fremfor filmarbeidet, og filmene ble ofte rammet inn i vitenskapelig perspektiver ved hjelp av tekstplakater eller kommentatorstemmer. Prosessfilmene ble både et arkiv over kulturelt mangfold og et korpus for sammenlignende studier.
En motsats til dette la vekt på kultur som dynamisk foranderlig og på filmarbeidet som en kreativ utforskning snarere enn en «objektiv registrering» av tradisjoner. Representanter for denne utviklingen inkluderer: Jean Rouch som betraktet kamera en aktiv medspiller i hendelsesforløp i der aktørene responderer på filmingen; John Marshall som situerte kameraet i aktørenes fysiske posisjoner i samhandlingene som ble filmet, og David MacDougalls relasjonelle tilnærming. Deres arbeider pekte fremover mot en vending i etnografiske metode som vektlegger denne som skapende snarere enn som dokumenterende.
I praksis befinner feltarbeideren med kamera seg i spenningsfeltet mellom disse tradisjonene. Det er ikke mulig frigjøre seg helt fra den antropologiske kunnskapen om studieobjektet samtidig som en gjør kreativt og utforskende filmarbeid.
Vi inviterer til diskusjon om dette dilemma ut fra prosessfilmer som arbeidsgruppedeltakerne har laget. Vi aksepterer også innlegg uten film.
Returning Life
A film by Knut Christian Myhre (IGS, NTNU), Frode Storaas (UiB) and Frode Ims (UiB).
(2025) 111 min. Swahilis and Chagga, English subtitles.
Once again, Peter leads a group of Chagga-speaking men down the slopes of Mount Kilimanjaro in northern Tanzania and across the border into neighbouring Kenya. There, they meet with a group of Kamba-speaking elders to butcher animals and pour milk, beer, and blood on the ground for their distant forebear Horombo, requesting rain in return. More than 60 years after Peter first accompanied his grandfather, the last colonial ‘chief’ of the area, Mangi Tengia, it is his final trip to the plains, hoping to bring rain for their continued existence.
Returning Life documents a unique ceremony that simultaneously crosses linguistic, ethnic, and international boundaries. It reveals the hospitality and generosity of subsistence farmers in this part of East Africa, and shows their abiding care for the environment, as well as their respect for the past and concern for the future.
The film is a visual companion to the monograph Returning Life: Language, Life Force and History in Kilimanjaro (Berghahn Books in 2018) by Knut Christian Myhre.
Antropologiens gleder og alvor: Signe Howell til inspirasjon og minne
Tone Sommerfelt, PRIO: Utover det tilfeldige: Visdom og praktisk kunnskap i jakten på økonomiske ‘muligheter’ i en ghanesisk havneby.
I 1998 ledet Signe Howell en arbeidsgruppe ved EASA-konferansen i Frankfurt, der hun løftet frem «serendipitet» som en verdifull dimensjon ved antropologisk feltarbeid. Hun viste til Horace Walpoles brev fra 1754, inspirert av legenden om de tre prinsene fra Serendip – «who were always making discoveries, by accident and sagacity, of things they were not in quest of». Serendipitet er mer enn tilfeldighet; det er en kombinasjon av innsikt, åpenhet og visdom.
I dette innlegget tar jeg hennes perspektiv på serendipitet, og hennes understrekning av forbindelsen mellom kunnskap og praksis i Chewongs «kosmo-regler», inn i en utforskning av etnografi fra Tema, Ghana (2021 og 2023). Tema omtales som et «mulighetenes sted», et urbant landskap der unge voksne må plassere seg på rett sted til rett tid for å gripe flyktige muligheter.
De vet ikke alltid hva de søker, men må vite hvordan og når de skal handle. Som prinsene fra Serendip må de utvise kreativ kunnskap og praktisk klokskap for å gripe muligheter som oppstår uventet og flyktig – ofte formet av privilegier og forutgående relasjoner. Jeg utforsker ‘mulighet’ etnografisk, som handlingsbærende krysningspunkter mellom tid, rom og mennesker, vevd inn i sosiale, økonomiske og politiske historier. Det er i disse skjæringspunktene det uventede kan tre frem, og hvor visse former for kunnskap og klokskap blir avgjørende for å gripe det som ellers kunne ha gått ubemerket forbi. Jeg argumenter jeg for at visdom og praktisk kunnskap (sagacity) bør gis større plass i vår forståelse av hvordan folk møter usikre økonomiske virkeligheter.
Ingjerd Hoëm, UiO: Kulturrelativismens blindsoner: Hvordan Signe Howells studier av kosmologi, verdi og moralitet kan bidra til en samfunnsrelevant antropologi.
Kulturrelativisme har gått fra å være et metodisk redskap til å bli et skjellsord i offentlig diskurs. Denne oppfatningen er et stadig økende problem og utgjør etter min mening en utfordring for antropologiens videre eksistens. Signe Howells arbeider tar utgangspunkt i at mennesker gjennom sine liv skaper ulike virkelighetsforståelser, kosmologier. Hun hevdet likevel at det å leve seg inn i andres verdener gjør forestillinger om radikal forskjell og uoversettbarhet (inkommensurabilitet) til skamme. Oversettelsesproblematikk, forstått som å kunne gjøre rede for en ukjent kosmologi som et meningssystem, og forklare den i termer av det kjente – er antropologiens viktigste faglige bidrag. Dette innlegget diskuterer hvordan oversettelsesproblematikk, sett i lys av Howells begreper ‘verdi’ og ‘kosmologi’, kan frigjøres fra anklagene om moralsk relativisme.
Knut Christian Myhre, NTNU: Professor Howell og beretningen om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt fag.
I dette innlegget tar jeg utgangspunkt i min erfaring først som student og senere kollega av Signe Howell for å tematisere det jeg opplevde som hennes interesse for, men unnvikende holdning til de skarpe frontene i debatten som raste rundt den såkalte ontologiske vendingen i faget på 2010-tallet. Signes holdning kan ved første øyekast virke overraskende, gitt betydningen hennes arbeider fra Chewong spilte for perspektivismen, som nettopp dannet grunnlag for denne vendingen. Ved hjelp av utvalgte deler av hennes forfatterskap forsøker jeg imidlertid å vise at hennes tilnærming til og forståelse av faget oversteg frontene i debatten rundt den ontologiske vendingen på betydningsfulle måter. Jeg forsøker videre å vise at Signes tilnærming dermed også trekker grenser for den sterke politiske orienteringen som har vunnet frem i kjølvannet av debatten rundt den ontologiske vendingen, og dermed burde være av stor relevans for fagets fremtidige utvikling.
Nye ytterkanter: Fortellinger om tap og mening
Ved initiativer for et «grønt skifte» settes gjerne ulike hensyn og behov opp mot hverandre; behov for ren energi vs. bevaring av naturmangfold; investeringsvilje vs. lokal medbestemmelse; teknologisk innovasjon vs. beskyttelse av arbeidsplasser- og identitet; m.m. Det indikerer hvordan klimakrisen og andre (politiske, ideologiske og sosiale) kriser danner utgangspunkt for en rekke ulike opplevelser av tap, som kommer til uttrykk i forskjellige, ofte konkurrerende, fortellinger om hva som går tapt – og hva som forstås som det virkelig «umistelige». Det er som om vår samtid i større og større grad fremstår som en «tapets tid». Mens vi på den ene siden ser en økning i ressurskonflikter og tematiseringer av tap, så ser vi samtidig en stor vilje og kreativitet i søknen etter «bedre løsninger», både når det gjelder teknologi og organisasjon, naturrestaurering og former for bevaring, og ikke minst en dannelse av nye, territorielle ytterkanter for ressursutvinning. Denne arbeidsgruppen vil utforske ideer om det umistelige ved å fokusere på «tapets epistemologi» - og med vekt på meningsdannelse og kreativitet knyttet til ulike fortellinger om tap. Vi inviterer spesielt presentasjoner med fokus på natur, industri, teknologisk innovasjon, arbeid, og territorielle ytterkanter: Hvilke fortellinger om industriens død og gjenoppstandelse gir ulike initiativ for et «grønt skifte» opphav til? Hva kommer i skyggen av de nokså unisone fortellingene om «innovasjon», og hvordan kjennetegnes meningsdannelse i en tid med store industrielle og teknologiske endringer? Hva er tapets og kreativitetens logikk i dannelsen av nye romlige og teknologiske «frontiers»?
Abstracts
Arthur Mason, NTNU:Decay and the Aesthetics of Renewal
In this paper, I situate Arctic decay within the context of aesthetic forms of renewal. Once viewed as fixed and fast-frozen with ice and snow covering the region for most of the year, the Arctic is undergoing a kind of accelerated decay related to environmental degradation, the most dramatic examples of which are disappearing sea ice and eroding coastlines. The inevitability of loss is also becoming an aesthetic structure of possibility. In my examples, I consider how the erosion of Arctic sea ice extent becomes a newly formed seascape through increasingly accurate projections by the US National Snow and Ice Data Center and how neglected livelihoods at Teriberka become reimagined in proposals for developing Barents offshore natural gas fields by the Russian energy company Gazprom. In my examples, fascination with decay enables the possibility of new Truths. This seems to confirm the presence of what philosopher Jacques Rancière calls an “aesthetic regime” in which what is available for us to identify as intelligible is the criteria of the sensible. But the examples also serve as an extension of efforts to propagate control over landscapes of interest, to transform their visuality into propertied regimes through practices of erasure whereby development schemes and scientific rationality make things disappear, recodifying them as economic resources to be managed efficiently and profitably. The paradoxical structure in which Truth arises from purposeful “misrecognition” (Zizek 1989:59) gives partly an answer to the question of why the topic of decay has fans, followers, and hangers-on.
Lars Gjelstad, HVL:Yrkesfagelever ved ytterkantene av «grønn» industrialisering i Mongstad-området.
Dette innlegget undersøker satsingen på «grønn industri» i Mongstad-regionen, som skaper nye territorielle, teknologiske, kunnskapsmessige og kulturelle ytterkanter, samt nye linjer av inklusjon og eksklusjon av yrkesfagelever. Disse elevene er i frontlinjen av selve byggingen av infrastrukturen for det «grønne samfunnet», der de tilegner seg ferdigheter innen maskinering, sveising, montering og reparasjon av utstyr. Regionens næringsliv, med fokus på akvakultur, olje og gass, vindkraft og maritim industri, former ambisjonene til elevene.
Det «grønne» skiftet fører paradoksalt nok til at yrkesfaglig kunnskap blir mer teoretisk og globalt orientert, knyttet til futuristiske, hi-tech sosiotekniske forestillinger (Jasanoff, 2015), snarere enn en tilbakevending til natur og småskala, håndverksbasert produksjon. I Nordhordland har det over flere tiår utviklet seg et sterkt samarbeid mellom skoler og bedrifter, der bedriftene tar sosialt ansvar for lokal ungdom og utviklingen av yrkesfaglig kompetanse ved de lokale skolene (Gjelstad, 2025).
Den intensiverte industrialiseringen kan medføre «fortrenging» av essensielle kvaliteter ved teknologi- og industrifagene. Automatisering kan føre til oppstykking av arbeidsprosesser og en redusert helhetlig forståelse av produksjonen. Mange unge opplever anerkjennelse og fellesskap gjennom yrkesfagene. Tidligere feltarbeid har vist at yrkeselever danner fellesskap og sosialitet som kan analyseres som en «immanent kritikk» av økende automatisering og tap av verktøy- og materialfølelse (Gjelstad, 2015, 2016). Dette fellesskapet er forankret i lokale forhold, og deres kulturelle praksiser kan forstås som en del av en kroppsliggjort, sosialt forankret estetikk (Willis, 2000). Denne tilnærmingen kan gi innsikt i hvordan tapserfaringer manifesterer i møte med nye former for industrialisering.
Cecilie Vindal Ødegaard, UiB: Virtuelle ytterkanter. Mellom nærvær og fravær i fjernstyrte operasjoner.
Dette innlegget diskuterer dannelsen av «nye ytterkanter» med fokus på ny teknologi i fjernstyrte maritime og offshore operasjoner (ved bruk av Remotely Operated Vehicles/ROV, videostrøm, digitale tvillinger, droner etc.). Mens spørsmål om ytterkanter ofte knyttes til «resource frontiers» og ressursutvinning i en mer konvensjonell forstand, synes ulike nyvinninger innen digitale, software, og fjernstyrte teknologier å generere verdi på nye måter (feks «big data, overvåkning, ulike typer innsparinger etc.). Ved å fokusere på teknologisk innovasjon innen maritim industri, vil jeg diskutere dannelsen av «virtuelle ytterkanter» i fjernstyrte operasjoner til havs, hvor ROV-piloters arbeid i økende grad flyttes fra havgående skip og til land – begrunnet som et «grønt tiltak» for lavere klimautslipp og økt sikkerhet til sjøs. Innlegget utforsker fenomenologiske og sosiale dimensjoner ved en økende «onshoring» av arbeidsfunksjoner, basert på feltarbeid i kontrollrom langs Norges vestkyst. Spesielt beskriver innlegget endringer i bruken av sanser i menneske-maskin interaksjon i fjernstyrte operasjoner, og hvordan arbeidsplassen og sosiale relasjoner påvirkes når ROV-piloter re-lokaliseres til land; i arbeidet med inspeksjon, overvåkning, og vedlikehold av infrastruktur på havbunnen. Innlegget reflekterer over opplevelser av tap og mening knyttet til denne romlig-digitale utvidelsen av ytterkanter – og måter å relatere seg til havet på gjennom teknologisk nærvær, men menneskelig fravær; som en form for «intimacy without proximity» (Metcalf 2008).
Den umistelige kunnskapen om mangfold
Studier av kropper, kjønnsuttrykk og livsformer som faller utenfor binære forståelser og ensrettende normer har lenge vært en liten, men livskraftig gren av antropologifaget, også i Norge. Til dette panelet ønsker vi bidrag som viser betydningen av konkrete empiriske studier av kjønns-, seksualitets- og funksjonsmangfold i ulike samfunn og kulturer og som får fram at slik antropologi er en umistelig del av kunnskapsutviklingen i faget. Hvordan kan antropologer med sin innlevende og sammenlignende tilnærming bidra til større forståelse for livene og selvoppfatningene til mennesker som skiller seg ut som følge av funksjonsvariasjon, seksuell orientering, kjønnsidentitet eller kjønnsuttrykk? Hvilke nye temaer rundt normative kropper, attraktivitet, kjønnsuttrykk og seksualitet trengs å bli utforsket av antropologer?
Vi ønsker også bidrag som tematiserer hvordan mennesker organiserer seg og arbeider for større aksept for ulike typer av mangfold. Sosiale settinger hvor slikt arbeid er under press og kan stå i fare for å fortrenges eller gjøres usynlig er aktualisert gjennom de nylige angrepene på transpersoner og skeives rettigheter i land som Ungarn, Uganda og USA, og gjennom det presset som den såkalte antikjønnsbevegelsen utøver på myndigheter i store deler av verden. Videre ønsker vi bidrag som tematiserer normalitetsoppfatninger knyttet til kjønn, kropp og seksualitet i ulike lokale og globale kontekster. Teoretiske bidrag som tar opp undertrykkelse og diskriminering på bakgrunn av kroppslige egenskaper eller annerledeshet, for eksempel teori om rasisme, skeiv teori eller «crip theory» er også relevante for dette arbeidsverkstedet.
Abstracts
Jenny Frogner: Forståelse og usikkerhet i forskning på personer med utviklingshemming.
Jenny Frogner er sosialantropologi med master fra UiO. Hun disputerte i juni 2025 på NTNU (Institutt for psykisk helse) med en avhandling om personer med utviklingshemming og omsorgsrelasjoner de er en del av i sin hverdag. Avhandlingen er antropologisk og basert på feltarbeid gjort i Norge. Hun jobber for tiden som seniorrådgiver i Arbeids- og inkluderingsdepartementet, i velferdspolitisk avdeling.
I kvalitativ forskning på utviklingshemming, og funksjonshemming mer generelt, aktualiseres gjerne slagordet “Ingen ting om oss uten oss”. Med utgangspunkt i mitt feltarbeid blant personer med utviklingshemming i Norge, stiller dette bidraget følgende spørsmål: Hvordan kan antropologien gjøre oss i stand til å forstå livene til personer som ikke selv kan sette ord på sine erfaringer?
Dels tar bidraget for seg hva slike møter gjør med antropologisk praksis. Det er kjent, blant annet fra Unni Wikans arbeid, at en sterk vektlegging av stemme kan lukke den antropologiske sensitiviteten: “For persons – the living, human beings who act in the world – may fade from view when the focus is on “the said” of people’s lives…” (Wikan 1992: 467). Disse møtene medfører noen metodologiske usikkerheter, blant annet: hva vil det si når informanter med utviklingshemming og lite talespråk, som dermed i begrenset grad selv kan fortelle om sine liv, skal tas på alvor?
Bidraget utforsker også utfordringer jeg erfarte på feltarbeidet mer teoretisk. Her trekker jeg delvis på Tyler Zoannis arbeid med personer med utviklingshemming i Uganda, hvor han blant annet skriver: “Katosi […] may not have a voice, but he does acquire what I call a signature. By ‘signature’ I mean a distinctive, embodied mark of being in the world, an imprint or an impress, elaborated and stabilized through living in relation to others.” (Zoanni 2018: 72). Møter med mine informanter ga innsikt i slike «signaturer», samtidig som mange situasjoner var preget av det som kan beskrives som «stemmeusikkerhet» og «flerstemmighet».
Nora Gotaas, OsloMet: Hvordan gi og få anerkjennelse – bytteforhold i selvstyrte samtalegrupper.
Nora Gotaas er forsker II ved By- og regionforskningsinstituttet NIBR ved OsloMet - storbyuniversitetet
Den som er isolert i denne verden, går i frø. Den som lar andre ta regien, mister seg selv. Det gjelder like mye i plantesamfunnet som i menneskesamfunnet. Det er ikke kontakt som truer mangfoldet i natur og kultur, men makt (Eriksen 2024, s. 53).
Innlegget vil diskutere hvordan selvstyrte samtalegrupper (selvhjelpsgrupper) for voksne kan legge til rette for personlig transformasjon gjennom kollektive prosesser som kombinerer verdier om egalitet og individuell autonomi. I et ph.d.-arbeid fulgte jeg grupper ved et selvhjelpssenter i Oslo som er relativt unike i internasjonal sammenheng ved å bringe sammen deltakere på tvers av identitetskategorier og hvilke typer av personlige livsproblemer folk ønsker å bearbeide. Arbeidet i gruppene genererer kunnskap om mangfold der det gradvis utvikles et fellesskap av «fortrolige fremmede» (Brottveit, 2019). Gruppene har trekk av et transformativt healingritual hvor deltakernes livssmerte sees som «en ressurs» for det relasjonelle arbeidet i gruppa.
Ritualet følger en standardisert, ytre ramme og har en viss fastlagt indre struktur, men den rituelle grammatikken må i stor grad utvikles og forhandles frem av deltakerne underveis. Den rituelle formen har slik høy grad av selvorganisering og indre kompleksitet (Handelman & Lindquist, 2005). Avgjørende for gruppers virkemåte - og bærekraft over tid - er at de utvikler former for gjensidighet der deltakerne gir og tar imot personlige narrativer på måter som uttrykker bestemte kulturelle verdier omkring et autentisk og indre selv. Mye av det transformative potensialet består i å motvirke hierarkiske relasjoner. Deltakerne må klare å vise noenlunde lik vilje til å utvikle former for sosialt bytte der alle gjøre seg sårbare og tar tilstrekkelig risiko (med trekk av gavebytte) og samtidig bekrefter det egalitære fellesskapet (i form av deling). I grupper som utvikler gode bytteforhold blir deltakerne gradvis kjent med hverandres livsbetingelser og reaksjoner og erfarer gjenkjennelse på et dypere, emosjonelt plan. Deltakere fremholder at deres viktigste utbytte er opplevelse av anerkjennelse og aksept, av seg selv og andre.
Inga Haaland, UiO: Omstridd omsorg: Skeive liv, postkolonial makt og den skjøre støtta frå global helse.
Inga Haaland er forsker og PhD-student ved Universitetet i Oslo, Avdeling for samfunnsmedisin og global helse.
I det skiftande landskapet innan global helse og antropologisk forsking, avdekkjer erfaringane til skeive personar i Aust-Afrika viktige spenningar mellom omsorg, synlegheit og skade. Basert på feltarbeid utført i Kisumu, Kenya og Dar es Salaam, Tanzania—før nedbygginga av USAID og den aukande motstanden mot mangfald, rettferd og inkludering (DEI) i amerikansk akademia—undersøkjer denne artikkelen korleis globale helseinitiativ, forma av europeiske og amerikanske forskingsinstitusjonar og finansieringskjelder, har påverka skeive samfunn som deltek i HIV-relaterte tiltak.
Sjølv om desse programma har tilbydd viktig (temporær) omsorg, har dei òg vidareført ekskluderande praksisar og normative rammeverk, ofte ved å feilkategorisere eller oversjå personar som ikkje passar inn i binære kjønnsnormer. Inkluderinga av “MSM” som ei folkehelsekategori har tilslørt realitetane til trans personar og kjønnsvarierande individ, som framleis har usikker tilgang til omsorg. Desse dynamikkane blir ytterlegare kompliserte av kryssingar mellom klasse og makt, der tilgang til ressursar, synlegheit og påverknad er ujamnt fordelt bland skeive. Med støtte frå skeiv afrikansk teori og studiar, utforskar artikkelen korleis globale helseintervensjonar ofte favoriserer visse subjektposisjonar medan andre blir marginaliserte, og slik forsterkar hierarki knytt til respektabilitet, kjønnsnormer og sosioøkonomisk status.
Etter kvart som utanlandske donorar trekkjer seg tilbake og vestlege allierte blir mindre til stades, er framtida for skeiv helseomsorg i desse regionane usikker. Kan homofobe regjeringar tilby meiningsfull omsorg—og i så fall, korleis ser den omsorga ut? Kven blir inkludert, og kven blir ekskludert? Artikkelen argumenterer for den uunnverlege rolla medisinsk antropologi har i å navigere desse omstridde landskapa.
Den umistelige etnografien i et nytt forskningsetisk klima
Antropologisk metode undersøker forholdet mellom hva folk sier og hva folk gjør, og gir verdifulle empiriske innsikter i hvordan praksis utformes i og utenfor institusjoner. Ifølge Halvard Vike (2024) ligger det en undervurdering av den etnografiske forskningens demokratiske betydning, for eksempel ved studier av maktforhold innen helse- og sosiale institusjoner.
Med bakgrunn i forskningsetisk bekymring etter innføring av GDPR har Forum for etikk i etnografisk forskning (FEEF) publisert en rekke artikler som peker på nye utfordringer for bruken av antropologisk metode og især klassisk deltakende observasjon (se Vike 2024; Koksvik 2024; se NAT 2020; Vike og Fürst 2020 og Hansen og Fürst 2021).
Forskningsprosjekter basert på deltakende observasjon er spesielt egnet til å studere sårbarhet. Især i tverr-og flerfaglige prosjekter kan det oppstå problemer. Endring i helseforskningsloven med lovregulert taushetsplikt gjør deltakende observasjon til en risiko for å overhøre taushetsbelagte opplysninger. FEEF har derfor gitt kommentarer til ny revidert helseforsknings lov.
Juridiske endringer fører til vansker med å få tillatelse og tilgang til å utføre antropologisk forskning, spesielt i institusjoner og handler både om samtykke og personvernhensyn. Vi er bekymret for at dette fører til at antropologer heller utfører intervjuer, en metode de strengt tatt ikke er skolert i, istedenfor den viktige kunnskapsproduksjonen som deltakende observasjon innebærer.
Til denne arbeidsgruppen etterlyser vi bidrag om forskningsetiske dagsaktuelle erfaringer i antropologisk forskning, både positive og negative. Med dette ønsker vi å diskutere etnografiens posisjon i dag, hvor mottoet er at «etnografisk metodologi er umistelig».
Abstracts
Esben Søndergaard Bruun Olesen. Nord Universitet Etnografiske undersøkelser i ungdomspsykiatriske avdelinger i lys av de lokale sykehusene personvernforordninger. DIGITALT
Elisabeth L´orange Fürst, UiO: Muligheter for deltagende observasjon på sykehjem
Jeg vil her presentere en trinnvis case om muligheten til å utføre et forskningsprosjekt basert på deltakende observasjon i en demensavdeling på et sykehjem. Denne prosessen foregår p.t. og jeg vil fokusere på hva som skjer fra første henvendelse til et utvalgt sykehjem i Oslo og trinnvis deretter. Utgangspunktet er et første henvendelsesbrev til sykehjemmets leder, med tanke på dialog og tillit. Her presiserer jeg at antropologisk forskning er annerledes enn vanlig helseforskning fordi den benytter samfunnsvitenskapelig kvalitativ metodikk. Det er ikke enkeltpersoners sykdomstilstand som er i fokus, men sosialt samspill og relasjoner mellom mennesker og grupper. Det legges også vekt på forskerrollen i prosjektutførelsen og forskningsetikken. Vi er opptatt av at også mennesker med demens kan sikres representasjon gjennom virkelighetsnære studier av denne gruppens sosiale liv, og ikke bare gjennom journalisters raske innblikk i alarmerende skjebner.
Camilla Hansen, Oslomet: Helseforskningloven og handlingsrommet for deltagende observasjon.
Helseforskningsloven er under revidering. FEEF har blant annet gitt innspill til høringsforslaget i 2025. Her vektlegger vi deltakende observasjon som en metode som omfatter forskning på sosialt samspill, samhandling, praksis og kontekst. Forskningsetikken og metodologien omfatter pasientvennlig tilnærminger, der forskere får tilgang til pasientenes subjektive opplevelser, livsverden og sårbarhet, men også til samhandlingsrelasjoner mellom ulike aktører, som pasienter, pårørende og helsepersonell. Metodikken dreier seg om å inngå i relasjonelle sammenhenger med en praksis som legger vekt på tillit mellom forskere og forskningsdeltakere. Deltakende observasjon er spesielt egnet til å inkludere ulike mennesker med ulike funksjonsnedsettelser, mennesker med demens, barn og ungdom med ulike kognitive og språklige hindringer, migranter med språk barrierer, kognitive og fysiske utfordringer, mennesker med rusavhengighet, psyko-sosiale problemer og mennesker som er fratatt samtykkekompetanse i helseinstitusjoner. I CDRP (artikkel 12)i vektlegges inkludering av alle mennesker i forskningen som demokratiske prinsipper.
Forskningen kan gi bidrag til verdifulle innsikter i hvordan pasientsikkerhet og brukermedvirkning kan sikres. Gjennom studier av samhandling mellom de ulike aktørene i og utenfor helseinstitusjonene muliggjøres også sikring av kvalitet i helsetjenestene. Praksisnær forskning kan utvikle gode helsetjenester, gi innspill til helsepolitiske effekter, tiltak (implementeringsforskning) og refleksjonsprosesser i helseinstitusjoner. Helseforskningloven som styrer forskningen i helseinstitusjoner, samt i ulike grad helseprofesjonsutdanningen omtaler ofte observasjonsstudier som en del av deltagende observasjon. Dette er misvisende. Jeg vil i dette innlegget aktualisere det umistelig ved metoden, da vi i dag står i fare for å gjøre deltagende observasjon usynlig og mindre relevant i helseforskningen. i CDPR – FN Konvensjon om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne https://www.regjeringen.no/globalassets/upload/bld/sla/funk/konvensjon_web.pdf
Mari Rysst, Universitetet i Innlandet: Etnografisk feltarbeid – blir det fortsatt mulig?
Malinowskis ideal fra monografien Argonauts of the Western Pacific, om at “it is good for the Ethnographer sometimes to put aside camera, notebook and pencil, and to join himself in what is going on. He can take part in the natives’ games, he can follow them on their visits and walks, sit down and listen and share in the conversations,” har vært en ledetråd for mange antropologer i årtier. I dagens forskningsetiske klima har dette blitt vanskeligere fordi man blir bedt om å spesifisere hvilke handlinger og hvilke aktiviteter man skal delta på, hvem man skal snakke med, osv. før feltarbeidet starter. Judith Okely hevder at forskningsetikk har blitt til et “byråkratisk kontrollerende blikk” og Rachel Humphris skrev et innlegg der hun spør om «antropologi fortsatt er lovlig». Med andre ord, antropologer verden over merker at det har blitt vanskeligere å utføre etnografisk feltarbeid fordi det er så mye som må planlegges og redegjøres for i detalj for feltarbeidet starter.
Enhver forsker er selv ansvarlig for at forskningsetiske retningslinjer følges mens institusjonen der hen jobber har det overordnete ansvaret. Det har blant annet ført til at et økende antall institusjoner har opprettet egne forskningsetiske komiteer som skal godkjenne prosjekt av bestemte typer før de kan igangsettes. Det blir derfor viktig at disse komiteene har kompetanse om hva etnografisk feltarbeid er og om denne metodologiens vitenskapelige innhold og fortrinn.
Kathinka Frøystad, Universitet i Oslo: Feltarbeidets framtid i India: Om GDPR og forskningsfrihet
For oss som gjør feltarbeid utenfor vestlige kontekster, kommer presset mot etnografisk feltarbeid også fra andre retninger. I dette innlegget argumenterer jeg for at hva India angår, er det etnografiske feltarbeidet sterkere truet av innskrenket forskningsfrihet enn av det omfattende personvernet som GDPR har pålagt oss siden 2018. Det vil jeg begrunne ved å holde egne felterfaringer opp mot den økte nervøsiteten som har vokst fram blant India-forskere i inn- og utland de senere årene, og som motiverer stadig flere til å velge bort forskningstemaer som er uønsket av indiske myndigheter.
Paneldebatt: 45 minutter : Leder: Mari Rysst Antropologiske prosjekt og forskningsetiske retningslinjer ved UiO, UiB og NTNU
I denne sesjonen vil instituttlederne ved tre av våre sosialantropologiske institutt fortelle om hvordan de forholder seg til forskningsetiske retningslinjer på sin institusjon. Har deres institusjon en lokal etisk komite, og hvilke e selv skal ta ansvar for at all forskning er innenfor regelverket, og dette er en prosess som har kommet ulikt langt både nasjonalt og internasjonalt.
Thorgeir Kolshus, instituttleder, redegjør for praksis på SAI
Jens Røyrvik, nestleder forskning, redegjør for praksis ved NTNU
Geir Henning Presterudstuen, instituttleder, redegjør for praksis ved UiB.
Unmissable Absences: Negative Space as Method, Memory, and Possibility
This panel explores negative space - a concept from visual art that refers to the background or contour that gives shape to a subject - as a method for making sense of what is easily missed, yet in fact unmissable. Rather than focusing solely on what is visible, declared, or present, negative space invites us to attend to the absences, inversions, and peripheral elements that structure meaning and relation. It is a call to reorient our ethnographic gaze: to consider how that which lies just outside the frame - silence, residue, loss, erasure - might shape the heart of what we seek to understand.
In the spirit of the theme “Unmissable”, this panel brings together anthropologists and interdisciplinary scholars who work with the subtle, the displaced, and the disappeared - not to fill the gaps, but to recognise their generative force. How do social and political worlds emerge not only through presence, but through contrast, absence, and refusal? What values, losses, or connections remain unspoken yet structuring? What speculative, creative, or reparative practices emerge in the spaces between?
By engaging negative space as both a conceptual and methodological tool, this panel asks what it means to take the missing seriously - not so much as lack, but as presence otherwise. In a time marked by ecological loss, epistemic violence, and disciplinary uncertainty, we consider how attending to what is not there can unsettle dominant narratives and open space for new forms of knowledge, care, and critique.
Abstracts
Cherry Jackson, Royal Holloway: Her Dark Materials: Gender, Negative Space, and the Arctic Imagination.
The Arctic continues to be imagined as blank, empty space—an erasure that sustains colonial and masculine identities. Nowhere is this more apparent than in Svalbard, a Norwegian archipelago saturated with research yet strikingly devoid of scholarship on gendered and sexual violence. Drawing on nearly two years of ethnographic fieldwork, this article foregrounds what such research routinely backgrounds: the gendered harm and epistemic silencing that structure both life and research in the Arctic. It argues that Svalbard operates as a kind of black hole, an environment where intense social realities, especially gendered violence, are absorbed and rendered inarticulable within dominant knowledge systems. Yet black holes are not empty: they are dense, active, and material. So too is Svalbard, which continues to shape gendered bodies and uphold masculinist imaginaries, researchers included. Ethnographic accounts, however, often erase the negative aspects of fieldwork, especially those shaped by gendered vulnerability. For women researchers, Svalbard may function as both a site of confinement and a subject that resists articulation. By foregrounding the negative, this article resists the imperative to put a “positive spin” on fieldwork, and instead insists on making space for difficult, silenced, and feminised knowledge at the edge of the Arctic imaginary.
Ieva Raubiško, Potsdam University: Dwelling in a positive-negative space: Ethnography of dislocations in postwar Chechnya.
Drawing on the compositional theory of art and photography, this paper develops and uses the concept of negative–positive space to examine the complex processes of loss and change unleashed in the Chechen society (Republic of Chechnya, the Russian Federation) during two armed conflicts in the 1990s, followed by post-war violence and the emergence of a local regime of terror in the 2010s. The negative–positive space is understood here as a dynamic ‘formation’ whereby the negative space comprises the invisible, the lost, the suspended and unrealized, while the positive space consists of the visible, the newly emergent and forcefully present, the asserted and appropriated. The (present) absence of what used to be—surviving in the affective memories of the long-gone objects, ruined homes, belongings, properties, as well as in the present absence of the dead and disappeared—contrasts starkly with a rapidly emergent new materiality propped up by violent oppression and inequality. While elaborating and employing negative–positive space as a conceptual tool, the paper resists ‘visual’ distance and detached observation. Instead, the paper seeks to capture the lived subjectivity as manifested, for example, in the inversion of the negative space into the positive one when the loss, suffering, imagination and memory become the central and foregrounded part, the most acute and impossible to ignore.
Martine Greek (INN) and Eline Løvlien (NTNU):Lessons from Chile: Addressing absence produced by large-scale comparative studies.
This paper is an interdisciplinary exploration of the ways in which large-scale comparative studies on democracy produce absence by disregarding certain democratic practices, and asks how ethnographic insights into grassroot politics can contribute to rethinking democratic participation. Large-scale comparative surveys employ standardized measures across diverse contexts and rely on conceptions of democracy that equate democratic participation with institutionalized mechanisms (e.g., voting rights). Because survey questions are skewed towards conventional forms of democratic participation, unconventional democratic action in alternative spaces – what we call ‘informal democratic praxis’ – is produced as negative space. Drawing on an existing body of ethnographic research on student movements in Chile, we argue that informal democratic praxis offers a double opening to address negative space produced by large-scale comparative studies. First, resisting social and economic inequalities produced by Augusto Pinochet’s neoliberal legacy and continued by post-authoritarian democratic governments, students’ political mobilization is characterized by rhizomatic growth of solidarity, direct democracy, egalitarian political participation and non-hierarchical structures. Thus, prefigurative egalitarian politics of student movements work in direct opposition to institutionalized mechanisms of democracy. Secondly, the protests have taken place in occupied schools and universities, thus altered the function of the space as institutions of democratic (neoliberal) education. The double opening of informal democratic praxis points to practices that counter both conventional democratic conduct and space. Taking lessons from Chile, we aim to render visible the meanings and significance of informal democratic praxis to (institutionalized) democratic participation.
Biocultural Heritage in an Era of Environmental Decline
This panel explores the intersections of biocultural heritage and environmental decline, responding to the conference theme of What if…? We ask: What if biocultural practices collapse under ecological loss? And what if they adapt in unexpected ways? As biodiversity loss, species extinction, and zoonotic disease emergence reshape human-environment relations, the preservation of biocultural heritage becomes both urgent and complex. We invite contributions that critically engage with how more-than-human dynamics influence the ways communities confront and navigate environmental change, triggered by climatic, social, and political shifts and extractivism. How do cultural and ecological practices persist, transform, or disappear amid accelerating ecological precarity?
We seek ethnographic, theoretical, and multimodal contributions that examine: • The ethical and political dimensions of conservation
By centering biocultural heritage in an era of uncertainty, this panel aims to generate new insights into how traditional knowledge, ritual practices, and multispecies engagements respond to ecological disruptions.
Bente Sundsvold: Reading an archive in multispecies perspectives
Hylland-Eriksen addresses the need to focus on both the loss of cultural and biological diversity in his last book “Det umistelige”. Seabird populations are declining at alarming speed, worldwide and in Norway, leaving coastal people in worry and grief. This presentation explores a 50-year-old archive from the Seabird Project (1975-78). The archive consists of hundreds of interviews about coastal people’s seabird practices, collected by a group of ethnologists based at Tromsø museum. The Seabird project’s focus was on what the seabirds meant for coastal survival in Northern Norway, the human utilisation of seabirds; eggs and down/feathers, but also the bird as meat. Fuglan Veit’s focus is on seabirds seeking human protection in the nesting period. In the presentation I will investigate these two perspectives – what the bird means for human existence, and what the human means for the birds existence. How can we explore historical, humanmade and ecological conditions that make certain multispecies practices and phenomena possible? How can previous practices inform and inspire for contemporary and future practices and concern?
Matthäus Rest:What if Camembert was going extinct? Food Microbes between genetic abundance and cultural loss
In 2024, researchers from the French CNRS rang the alarm bell: the strain of Penicillium camemberti mainly used in large-scale Camembert production was on the verge of extinction. Decades of inbreeding, the argument went, had created genetic bottlenecks that led to increasing infertility. The transnational community of fermentation activists, however, questioned the narrative on two accounts. First, it was misleading to characterize the imminent collapse of one genetic line as threat to Camembert as a whole. But more importantly, a cheese maker deeply familiar with contemporary conditions argued that traditional Camembert had gone extinct decades ago. Building on five years of multimodal research on ancient and contemporary food microbes in a transdisciplinary team, my contribution aims to challenge narratives of extinction in microbiome studies. For many years now, the rise in non-communicable diseases in the West has been hypothesized to be connected to the decrease of microbial diversity in Western guts, but there is still no evidence to prove this "hygiene hypothesis." Despite concerted efforts at microbiome extractivism from indigenous groups perpetrated by many of the major players in microbiome research, so far no microbial silver bullet has hit the market. Simultaneously, our genetic sampling has shown how similar microbial dairy ecologies are between Mongolia and the Alps, despite vast differences in production and products. Therefore, I will argue against the disregard of human skills in discussions of microbial extinction and instead focus on the cultures of cultures that sustain multispecies fermentation collectives across Eurasia.
Richard Fraser: Invisible Worlds: Zoonoses, Biosecurity, and Multispecies Relations in Chinese Wet Markets
This article examines Chinese wet markets through the lens of zoonotic anthropology—an emerging field at the crossroads of medical anthropology and multispecies studies that explores how diseases moving between animals and humans reshape cultural, political, and ecological life. It situates wet markets within the entangled lives of humans, animals, microbes, and spirits, showing how these markets are more than sites of commerce, consumption, and trade: they are also spaces where slaughter and death, lingering spirits, and unseen microbial agents converge, generating intricate ethical, sensory, and cosmological relations. Drawing on ethnographic fieldwork in Gang Tie, a small market town south of Chengdu City, the article examines how zoonoses, spirits, and cultural beliefs render particular relationships visible or invisible. Attention to these dynamics reveals how animal bodies mediate not only microbial risk but also spiritual presence, linking governance with cosmological concerns. While global media often frame wet markets as dangerous sites of contagion, this study approaches them instead as multispecies and multi-ontological spaces of negotiation, practical knowledge, and contested biopolitics. In particular, it highlights how animal bodies become charged sites of regulation and meaning, simultaneously governed as potential biohazards and as agents of spiritual, economic, and affective relations.