LandBruk:Antropologiske perspektiver på jordbruk, landskap og bruk av land
I en tid preget av usikkerhet og tap av både natur og biologisk mangfold, setter denne arbeidsgruppen fokus på landskap og bruk av land, i bred forstand. Land er ikke bare sentralt for matproduksjon og utnyttelse av ressurser, men er også der folk lever og relasjoner til landskap blir meningsfulle. Landskap kan være felleseie eller privateid, bli pløyd eller pleiet, utbedret eller utmagret, bevart eller utbygd, og forstått som verdifulle eller verdiløse. Hvordan land skal forstås eller brukes, og av hvem, er ofte viktige og betente politiske, økonomiske og etiske spørsmål. I Norden er det også spesifikke utfordringer knyttet til vær- og klimamessige forhold, urfolksspørsmål, samt spenning mellom bruk og vern, rekreasjon og næring. Til panelet er vi særlig interesserte i bidrag med fokus på Norden, men åpner også for komparative perspektiver fra andre deler av verden. Vi spør blant annet hvilke kritiske antropologiske teorier og verktøy som kan adressere utfordringer knyttet til landskap og landbruk. Hvordan setter politiske føringer spor i landskapet, og hvordan blir visjoner om bærekraft realisert? På hvilke måter blir territorialitet og landskap forstått og forvaltet i en tid preget av geopolitiske spenninger? På hvilke måter har “forbedring” vært en drivkraft for endringer i landskap, driftsformer og bruk av land? Hvilke roller spiller bruk av land for opplevelsen av fellesskap, tilhørighet, og for fremtidsforestillinger? Panelet springer ut av seminarrekken LandBruk, arrangert av forskningsgruppen Nordisk Laboratorium. https://www.sv.uio.no/sai/forskning/grupper/nordisk-laboratorium1/
Helge Hiram Abdelnoor Jensen og Gro B. Ween: Statens antropologi.
Statens antropologi tar utgangspunkt i en erkjennelse av at mye antropologi er skrevet om landskapet innenfor et subarktisk areal, løselig definert med geografisk overlapp mellom nasjonalstaten Norge og kulturområdet Sápmi. Faktiske rettigheter til land og vann og naturforvaltnings autoritet, er saker som stadig undersøkes av antropologer, i respons til spørsmål som bringes på dagsorden i offentlig politisk debatt. Antropologer skriver om forståelse av landskap, møter mellom ulike kunnskapsformer i naturressursforvaltning, og fokuserer ofte på lokalkunnskap, lokale sedvaner og rettsoppfatninger.
Imidlertid er antropologer ofte tause om statsteori. Hvilke implikasjoner kan etnografiske funn ha for vår forståelse av statlig suverenitet, komplekse politiske systemer og statlige praksiser? Spørsmål om rettslig pluralisme og komplekse suvereniteter er noe antropologer gjerne undersøker om de følger bistandsorganisasjoner til fjerntliggende postkolonier. Å rette det samme blikket mot innenrikspolitiske forhold synes derimot vanskeligere.
Samskrevet av en statsviter og en antropolog med felles fokus på Finnmark, undersøker dette paperet hvordan perspektiver på statlig politikk i de nordiske stater kan gi andre forståelser av landskap, bruk av, og rettigheter til, land i Sapmi.
Aina Helene Guttorm Einarsen: Meahcci og lodden – samisk landskap og praksis – og hvordan de henger sammen.
Lodden – en samisk sedvane og andejakt, har siden 1950-tallet vært regulert gjennom forskjellige ordninger, og i perioder vært forbudt, fordi den strider med prinsipper for bærekraftig jakt i Norge. Både staten, fugleforskere og loddejeaddjit (de som driver med lodden) har omsorg for fuglene, men hvordan de har omsorg er forskjellig. En feiloversetting av samiske onto-epistemologier visker ut disse forskjellene, og den langvarige kontroversen fremstår som en interessekonflikt mellom fugleforskere og samer, vitenskap og tradisjon, natur og kultur, der staten må velge mellom å beskytte fuglebestanden eller bevare samisk kultur (Einarsen 2025).
Lodden foregår i et landskap som kalles meahcci – «praktiske steder med uforutsigbare (men produktive) sosiale relasjoner med levende og moralsk-følende (ikke)menneskelige vesener hvor et skille mellom natur og kultur ikke eksisterer» (Joks, Østmo & Law 2020: 305. Min oversettelse fra engelsk). Denne definisjonen av meahcci er en motreaksjon til at det ofte oversettes til «utmark» på norsk. Å kategorisere områder som folk har nyttiggjort seg av i flere generasjoner som «utmark», visker ut folks relasjonelle praksiser der. Joks og Østmo (2024) argumenterer for at hvis vi ikke kan nyttiggjøre oss av meahcci, så kan det ikke lenger kalles for meahcci. Med andre ord, meahcci og lodden – landskap og praksis – er uløselig knyttet sammen. Hva skjer når disse forsøkes løses fra hverandre, og hvordan kan et så enkelt og samtidig vanskelig grep som å nekte å oversette påvirke vår forståelse av land og bruken av den?
Vilde Kristensen: Umistelig tradisjonell kunnskap: infantilisering i møte med miljøkriser.
Med utgangspunkt i forskning fra Austertana, en liten bygd i Tana kommune i Finnmark, vil jeg utforske hvordan marginalisering og infantilisering kan forstås gjennom miljøforvaltning, kunnskapshierarkier og statlig styrt utvikling. Etterkrigstidens velferdsinitiativer og assimileringspolitikk bidro til å underordne samisk og lokalt forankret kunnskap under sørnorske normer. I lys av dette reises spørsmål om en vedvarende prosess av infantilisering kan forme forståelsen av den nordnorske befolkningen, og dermed hvilke muligheter de har for å bidra i utviklingen av og miljøforvaltningen i egen region. Jeg argumenterer dermed for at infantilisering kan benyttes som et verdifullt analytisk grep i denne konteksten, for å belyse hvordan nordlige befolkninger fremdeles systematisk fremstilles som mindre kompetente og i behov av statlig styring, særlig i miljørelaterte beslutningsprosesser. Med fokus på forvaltningen av laks i Tanaelva diskuterer jeg hvordan ekspert- og statlig drevne løsninger marginaliserer den tradisjonelle kunnskapen som lokalbefolkningen besitter, og hvordan lokale aktører gjøres tilsynelatende irrasjonelle eller uskikkede til å håndtere invasjonen av pukkellaks. Til sammenligning presenteres lakseforvaltningen i Syltefjordelva, som illustrerer en kontrast hvor mer lokalt forankret kunnskapsgrunnlag åpner for både mer effektive og kulturelt relevante forvaltningsmodeller. Jeg utforsker hvordan infantilisering kan forstås som en samtidsmekanisme for kolonial maktutøvelse, og hvordan kampen for epistemisk anerkjennelse er sentral i arbeidet for kulturell overlevelse og rettferdig deltakelse i utformingen av regionens miljøforvaltning.
Denne analysen belyser hvordan landskap, kunnskap og maktforhold veves sammen i spørsmål om bruk og forvaltning av land, og tematiserer tradisjonell kunnskap som umistelig i møte med miljøkriser.
Ida Marie Hydle: Et ropende Arktis og tause stater: Urfolksrettigheter mot statlig ekstraktivisme.
Mitt utgangspunkt er flere feltarbeid i samisk reindrift over år. Nå arbeider jeg sammen med fiskere, kunstnere og forskere i EU-prosjektet Birgejupmi (nord-samisk for å berge seg med det man har). Oppgaven er bl.a. å dokumentere urfolks bærekraftkompetanse i arktiske kyststrøk. Jeg observerer folk og laks rundt laksefeller i flere av Finnmarks 90 lakseelver. Statens mål er å stoppe pukkellaksen i elvemunningene. Lokalbefolkningen protesterer pga. tvil om at myndighetene vet hva de gjør, begrunnet i kunnskaper som verken statlig ansatte fagfolk eller politikere lytter til. I urfolks mentale bilder, språklige praksiser og ferdigheter henger naturen/e og kulturen/e sammen på flere ulike måter. En del av problemstillingene henger tett sammen med de ulike synspunktene på nasjonale og internasjonale maktkamper som utspiller seg i Arktis, der lov og rett håndteres på uvisse og overraskende måter. Enorme verdier hentet fra kyst-og havfiske er, med statenes velsignelse, samlet på få milliardærhender i løpet av de siste 70 årene.
Hvordan svarer ikke statlige myndigheter på lokale fiskeriorganisasjoners henvendelser eller på domstolsavgjørelser som gjelder folkerettslige forpliktelser? Hvorfor og hvordan bygges Kyst-Arktis ned? Hvordan øker oppdrettsnæringen trass i fiske- og fugledød? Er det et kategorimistak å sammenlikne «fiskebruk» med «jordbruk»? Hvordan forstå «lønnsomhet» i landbruks- og fiskerinæringene? Hva er «bruk», «brukbart» eller «bærekraftig»? Sjøbunnen under merdene lukter fjøs. Mine samiske kolleger avkler statens ekstraktivisme av land og hav under det grønne skiftet-flagget år etter år ... i likhet med andre urfolk.
Etnografisk prosessfilm
En tradisjon i faget er å filme hvordan spesifikke hendelser, som et ritual eller utformingen av en gjenstand, utfolder seg. Grimshaw og Ravetz (2015) betegner dette som «prosessfilm» og en hovedgenre innen etnografisk film som kan spores tilbake til
Torres Strait ekspedisjonen i 1898 og filmingen av iscenesatte seremonielle danser. Faghistorisk har prosessfilm tatt ulike retninger med utgangspunkt i forskjellige perspektiver på kultur og metode. På den ene siden ble prosessfilmene viktig for dokumentasjon av kulturell variasjon, og spesielt ritualer og brukskunsthåndverk som en antok ville forsvinne. Studieobjektet fikk her forrang fremfor filmarbeidet, og filmene ble ofte rammet inn i vitenskapelig perspektiver ved hjelp av tekstplakater eller kommentatorstemmer. Prosessfilmene ble både et arkiv over kulturelt mangfold og et korpus for sammenlignende studier.
En motsats til dette la vekt på kultur som dynamisk foranderlig og på filmarbeidet som en kreativ utforskning snarere enn en «objektiv registrering» av tradisjoner. Representanter for denne utviklingen inkluderer: Jean Rouch som betraktet kamera en aktiv medspiller i hendelsesforløp i der aktørene responderer på filmingen; John Marshall som situerte kameraet i aktørenes fysiske posisjoner i samhandlingene som ble filmet, og David MacDougalls relasjonelle tilnærming. Deres arbeider pekte fremover mot en vending i etnografiske metode som vektlegger denne som skapende snarere enn som dokumenterende.
I praksis befinner feltarbeideren med kamera seg i spenningsfeltet mellom disse tradisjonene. Det er ikke mulig frigjøre seg helt fra den antropologiske kunnskapen om studieobjektet samtidig som en gjør kreativt og utforskende filmarbeid.
Vi inviterer til diskusjon om dette dilemma ut fra prosessfilmer som arbeidsgruppedeltakerne har laget. Vi aksepterer også innlegg uten film.
Panagia - The Holy Icon of Tinos
A film by Frode Storaas (UiB)
(2025) 29 min. Greek, English subtitles
In 1821, in the dream of an old gardener, Panagia - Mary, mother of God - asked him to arrange a search for an ancient icon. But they found nothing. In 1822, Panagia came to the nun Pelagia in the Kechrovouniou monastery to ask for a renewed search, and for the restoration of a church. Now the ruins of an old church were found, but since no icon was found once again interest in the endeavour was lost. Yet, in 1823 a more focused search was carried out in the ruins, and now the icon was found on the site where the main church was to be built.
This was at the time the Greek war of independence broke out, and news about the icon was received with enthusiasm, and soon the erection of a large church began. The war was a revolt against the Muslim Ottoman empire, and immediately the icon was connected to the fight for national and religious independence. The icon in the church on the island of Tinos became a national sanctuary.
The film «Panagia – The Holy Icon of Tinos» takes us to the Cycladic island of Tinos to take part in the greatest feast of the year celebrating the Virgin Mary. From all parts of the Orthodox world pilgrims flock to venerate Panagia, «The holy above all other (saints)», by honouring the icon of the Annunciation.
Er humanisme på vei ut fra etnografiske filmer?
Rolf Scott, UiB
Som teknologi er film dypt humanistisk i metode, og den etnografiske filmen - enten prosessbasert eller kreativt utforsket - speiler dette ved å vise ulike karakterer, samfunn og deres verdier i spesifikke sosiale tid-rom-kontekster, posisjonert lokalt i et globalt rom, mens publikum endres over tid. Uansett underholdningsverdi, som varierer med publikums bakgrunn, argumenterer jeg for at filmmediets implisitte mening er å skape nye demokratiske og humanistiske rom drevet av det Mikhail Bakhtin kaller for «exotopy» - det dialogbaserte perspektivet utenfra som gjør det innenfor komplett, og som han betegner som den største kilden til kunnskap.
En fiksjonsfilm kan dermed kalles en humanistisk, kreativt utforsket prosessfilm, frigjort fra kravet om "direkte" representasjon av virkeligheten. På den andre siden kan det virke som om det humanistiske elementet er på vei ut fra dokumentarfilmprosessen i den vestlige verden, i det minste i hovedmedier og filmfestivaler. Etnografiske dokumentarfilmer vises sjelden på TV, mens strømlinjeformede dokumentarfilmer velges av TV og festivaler, for høy visuell kvalitet og underholdningsverdi, fremfor etnografisk innhold. Festivaler unngår også lange etnografiske filmer fordi de kan virke "kjedelige" for publikum. Alt dette fortrenger alternative typer film, skaper barrierer og former potensielle filmskapere og publikum.
I journaler og i undervisning utsettes etnografiske filmer for krav om "trigger warnings" og justeringer, slik at studenter og undervisere, i økende grad en homogenisert gruppe uten dyp interesse for antropologiske perspektiver, unngår naturlige kulturelle hendelser de misliker.
Hva betyr dette for antropologisk film og antropologi som fag? Er det enda et tegn på at antropologien tvinges til å instrumentalisere det eksotiske? Er ekte humanisme på vei til å bli erstattet med "falsk humanisme"? Er vårt mål nå kun å lage Instagram-bilder av virkeligheten? Er sosiale medier det nye dokumentaristiske uttrykket? Dette er temaer jeg ønsker å ta opp i mitt innlegg med påfølgende diskusjon
Antropologiens umistelige rolle som dannelsesfag
Anne-Erita Berta: Antropologiens relevans for utdanningen av utdannede
Antropologiens bidrag til samfunnslivet strekker seg langt utover universitetsinstitusjonenes grenser. Dette bidraget utforsker antropologiens potensial som dannelsesfag i lærerutdanningene og argumenterer for hvordan antropologisk metode og tenkemåte kan berike lærerens profesjonsutøvelse i vurderingsarbeid og klasseromspraksis. Bidraget trekker på arbeidet til Signe Howell og Thomas Hylland Eriksen, som begge har vært fremtredende stemmer for antropologiens relevans som dannelsesfag. Howell har vist hvordan feltarbeidets kjerne – systematisk observasjon, refleksjon og deltakelse – er en metode som gir dyptgående innsikt i komplekse sosiale dynamikker. Eriksen har, blant annet, fremhevet antropologiens evne til å fostre kritisk refleksjon og helhetlig tenkning. Gjennom disse perspektivene diskuterer jeg hvordan antropologiens metodiske og analytiske prinsipper kan anvendes av lærere for å styrke deres evne til å forstå og håndtere komplekse undervisningssituasjoner. Belyst gjennom en lærer med bakgrunn fra antropologi eksemplifiserer artikkelen hvordan læreren kan anvende etnografiske prinsipper som deltakende observasjon og feltnotater for å oppnå en dypere forståelse av elevenes læringsprosesser. Ved å tenke helhetlig om klasserommet som et sosialt og kulturelt mikrokosmos, og gjennom å observere og analysere elevenes utvikling, demonstrerer læreren i eksemplet hvordan antropologens analytiske ferdigheter kan oversettes til praksis. Bidraget konkluderer med en refleksjon rundt spørsmålet om vi kan trene lærere til å tenke som antropologer uten å gjennomgå den omfattende dannelsesprosessen som antropologiutdannelsen innebærer. Eller forblir antropologiens dybde og relevans forbeholdt de som har blitt formet av disiplinens unike praksiser og perspektiver?
Ola Berta: Antropologi mellom nytte og dannelse
Antropologien må navigere i et krysspress for å tilfredsstille minst fire interessenter med ulike, og kun delvis overlappende, krav om nytteverdi og lojalitet. De fire partene jeg forholder meg til her, er Samfunnet, faget, menneskene eller samfunnet vi studerer og studentene våre. Kravene om nytte hviler igjen på to ulike idéer om eller premisser for verdi: politisk-økonomisk verdi, der bruksnytte (policy) og samfunnsøkonomi er sentrale evalueringskriterier, og metafysisk eller moralsk verdi, der spørsmål om personlig danning og filosofisk egenverdi står sentralt. Dette er ikke gjensidig utelukkende verdier, men står likevel i et spenningsforhold til hverandre. I dette bidraget trekker jeg på nasjonale og internasjonale eksempler fra offentlig debatt, antropologiske diskusjoner og egne erfaringer og inntrykk for å pakke ut de ulike kravene om nytte og utforske hvilke muligheter og utfordringer de byr det antropologiske virket. Målet er å utvikle et fagpolitisk innlegg som diskuterer hvordan antropologer best kan navigere og forholde seg til spenningen som oppstår når ulike interessenter fremfører ulike og tidvis motstridende krav om nytte. Dette åpner for videre spørsmål om hva antropologien er og bør være, spørsmål der danning i det minste bør være en del av svaret for at faget ikke skal miste seg selv.
Oddmun Toft: Etnografi som dannende praksis i og utenfor antropologien
Signe Howell skrev engasjerende om etnografiens sentrale plass i antropologien, og at vi som antropologer må beskytte metoden vår fra utvanning (2010, 2015, 2017, 2018). Thomas Hylland Eriksen skrev like overbevisende om viktigheten av at universitetene fokuserer på grunnkunnskap uten umiddelbart åpenbar samfunnsrelevans, da denne ofte er relevant i flere settinger enn én (2011).
Mange, som undertegnede, tar med seg antropologien og etnografien inn i andre fagfelt (Phd i Utdanningsvitenskap) og jobber på arbeidsplasser utenfor antropologien (pedagogikk). Mitt spørsmål til arbeidsgruppen om antropologi som danningsfag er hvordan vi i denne gruppen kan forholde oss til etnografi og antropologi på måter som bevarer de umistelige kvalitetene Howell og Hylland Eriksen, og mange andre, kjempet for å bevare. Hvordan kan forskere i andre fagfelt gjøre langvarig, holistisk etnografi med relativt åpne forskningsspørsmål i fagfelt hvor denne metoden ikke er den vanligste? Hvordan kan utforskertrangen som driver etnografien slik vi kjenner den, styre etnografisk forskning utenfor antropologien?
Mens antropologien har et behov for å bevare essensen av etnografien, er det også slik at andre fagfelt vil ha enorm nytte av mer (skikkelig) etnografisk forskning. I pedagogikken er mange forskningsprosjekter svært spisset inn mot konkrete problemstillinger med en antatt nyttverdi. Jeg ønsker å diskutere hvordan etnografi gjort på ‘antropolog-måten’ har mye å bidra med i andre fagfelt, hvordan vi kan bevare de umistelige og dannende dimensjonene av etnografien, og bruke empiri fra mitt etnografiske doktorgradsprosjekt om gutters identitetsforming på mellomtrinnet (Toft, 2024) til å eksemplifisere fordeler og utfordringer ved forskning på tvers av fagfelt.
Mona Paulsrud: Den antropologiske dannelsens arbeidslivsrelevans
Universitetene er 50-post virksomheter i statsbudsjettet med følgende overordnede mål:
- Høg kvalitet i utdanning og forsking.
- Bærekraftig samfunnsutvikling, velferd og innovasjon.
- God tilgang til utdanning, forsking og kompetanse i heile landet.
Universitetet og antropologiens rolle er å være relevante samfunnsaktører som skaper, vedlikeholder og formidler relevant og interessant kunnskap om og for samfunn og arbeidsliv. Det er åpenbart at fagets studenter skal ut i jobb.
Med erfaring fra livet som arbeidstager med antropologigrad i snart 30 år vil jeg argumentere for hvorfor og hvordan den klassiske, antropologiske dannelsen er umistelig og relevant i arbeidslivet. Mitt praksisfelt er ulike deler av staten som juridisk person. Jeg har - gjennom å utforske tverrfaglig samarbeid med revisorer, økonomer, kjemikere, jurister og norske bønder - lært å skape unike resultater gjennom å supplere etablerte arbeidsprosesser med kvalitativ analyse og utforskende metode.
Etter mitt syn er antropologiens holistiske, komparative og modellbaserte grunnforskning også fagets arbeidslivsrelevans. Faget må i større grad utvikle en bevissthet om dette gjennom dialog med praksisfeltet og styrke evnen til å formidle egen kjernekompetanse. Å bringe faglig doxa inn i opinionsfeltet kan være et godt sted å starte.
Ståle Wig: En oppskrift på antropologisk selvtillit
Antropologi i Norge står overfor alvorlige problemer. Søkertallene til bachelor og master-programmene synker i takt med at studentenes krav til en «arbeidslivsrelevant» utdanning vokser. Erfarne forelesere slår alarm om at studenter ikke lenger leser pensum som før, mens kunstig intelligens tar over lese-, skrive- og tankearbeidet som tidligere forvandlet dem til lesende, skrivende, og tenkende antropologer. Fagmiljøets svar på disse utfordringene har vært å tilpasse undervisningen og det akademiske arbeidet til tiden vi lever i. Ved Universitetet i Oslo får studenter tilbud om praksisplass i næringslivet og arbeidslivsrelevante studieemner, som «Antropologi i praksis». Den øvrige undervisningen blir også tilpasset med mer interaktive elementer, mens større deler av pensum kommer i form av podkaster, medie-opptrender og videomateriale. På tvers av universitetet trykker man ikke lenger fysisk papirpensum, men legger til rette for at studenter skal lese digitalt. I denne artikkelen deler jeg erfaringer fra femten år som student og foreleser ved Universitetet i Oslo for å argumentere for at svarene på antropologiens problemer må handle om mer enn å tilpasse seg tidsånden, men å forsvare kjernen ved den antropologiske praksis. Jeg trekker på Thomas Hylland Eriksens begrep om «overoppheting» i akademia, og legger fram tre tiltak for å senke tempoet i faget, og gjenreise den antropologiske selvtilliten i det tjueførste århundre.
Unmissable Absences: Negative Space as Method, Memory, and Possibility
This panel explores negative space - a concept from visual art that refers to the background or contour that gives shape to a subject - as a method for making sense of what is easily missed, yet in fact unmissable. Rather than focusing solely on what is visible, declared, or present, negative space invites us to attend to the absences, inversions, and peripheral elements that structure meaning and relation. It is a call to reorient our ethnographic gaze: to consider how that which lies just outside the frame - silence, residue, loss, erasure - might shape the heart of what we seek to understand.
In the spirit of the theme “Unmissable”, this panel brings together anthropologists and interdisciplinary scholars who work with the subtle, the displaced, and the disappeared - not to fill the gaps, but to recognise their generative force. How do social and political worlds emerge not only through presence, but through contrast, absence, and refusal? What values, losses, or connections remain unspoken yet structuring? What speculative, creative, or reparative practices emerge in the spaces between?
By engaging negative space as both a conceptual and methodological tool, this panel asks what it means to take the missing seriously - not so much as lack, but as presence otherwise. In a time marked by ecological loss, epistemic violence, and disciplinary uncertainty, we consider how attending to what is not there can unsettle dominant narratives and open space for new forms of knowledge, care, and critique.
Forslagsstillere
- Charline Kopf, Department of Social Anthropology, University of Oslo
- Rebekah Ciribassi, Department of Social Anthropology, University of Oslo
Kontaktadresse
- charline.kopf [at] sai.uio.no
Abstracts
Lotte Danielsen, UiO: Un/missable markers: dogs as negative space.
This paper asks how paying attention to the other-than-human, such as dogs, may illuminate the meaning and constitution of negative space. Canines have been deeply entangled with settler colonial projects historically. This is also the case in South Africa, where they played a central role in the making of racially segregated space and violence through patrolling and policing during colonialism and apartheid.
A growing literature in anthropology approaches animals as subjects and thus situates them within the ‘positive space’ of social analysis. This paper does not look at dogs as subjects as such, but rather analyses what dogs’ presence does as shapers of a social field. While they are not foregrounded, they continuously shape how people navigate and imagine space.
The paper engages with people in contemporary South Africa who look to canines to identify, name, and analyze the un/missable absences that shape their lives. Dogs mark, police, and unsettle public space, signaling who does and does not belong. By triggering everyday conversations and analytics about that which is often rendered invisible, dogs thus serve as markers that remember and reconfigure spatial boundaries that people claim to forget.
Sadie Hale, SEATIMES project,UiB: Storytelling with(out) whales. The narrative force of absence and anticipation in whale tourism, Northern Norway.
In recent decades the small coastal town of Andenes, Nordland county, has established a reputation for being one of the best places in Europe to see whales. Drawing on two summers of ethnographic fieldwork working as a whale tour guide, this paper assesses the role of absences in moderating tourist anticipation and mood during tours. Sperm whales, the species most reliably found, generally follow a rhythm that includes dive times of up to two hours followed by 15 minutes at the surface to breathe; other whales, such as orcas, are less predictable but spend more time at the surface. This paper argues that these nonhuman rhythms of absence and presence - combined with the oratory skills of guides and captains - have inherent narrative force, recalling literary elements of build-up, overcoming adversity, climax, and resolution. Far more than seeing whales, it is actually the not-seeing that structures the tour and ultimately determines its degree of 'success'. Speaking to the conference theme 'Unmissable', I also analyse how guides and captains hold things back - in other words, construct absences - for the purpose of generating a more pleasing narrative for tourists. Finally, I consider the broader implications of whale absence, presence, and silences in the context of ecological change and encroaching anthropogenic technologies at sea.
Lena, Gross, High North Department, Norsk institutt for kultuminneforskning (Tromsø):Unmissable absences: the sound of jumping fishes, events of ice debacle, and unstable ice roads in a changing climate in Northern Norway.
«Before you could hear the fish jump up this part of the river, once it was so loud, I thought it was a moose crossing the water, but no, it was sea trout, there were so many of them. Now, well you do not ever catch sea trout here anymore, they are gone.” In our work mapping academic, administrative, local and Indigenous knowledges about climate and environmental change in different sites in Northern Norway (the three main cases were located around the Målselv river system in Troms, in Varanger and Tana in Finnmark, and around Adventelva, Adventfjorden and Isfjorden in Svalbard), my colleagues and I were often confronted with narratives of absences or disappearance. Absences of species, of sounds, of foods, of snow and ice, glaciers, movements and practices and of connected knowledges. Some absences were temporal, some permanent. Together they shaped a negative whole, telling about an overheated change that we are experiencing globally, but that is especially visible in polar regions. The insistence of making sure these absences were not forgotten or overlooked can be seen through an ethics of care lens and a refusal to let go and to accept the status quo. In the end unmissable absences, lost socialities, and a denial to let this loss be erased from memories became much of the heart of not only our project, but also local people’s motivation to participate. This paper discussed knowledge hierarchies, practices of care, and unmissable absences in the context of climate change.
Våre unge lovende: Variasjonsrikdom i fri utfoldelse eller fritt fall?
For årets konferanse er vi blitt oppfordret til å reflektere over hva vi opplever som umistelig i våre tilværelser. Når vi i en stadig mer urolig verdenssituasjon opplever at vår felles fremtid er truet, retter vi som samfunn gjerne søkelyset mot de unge, dem vi fester vår lit til - eventuelt retter våre advarende pekefingre i retning av - i vår søken etter en vei ut av uføret. I denne arbeidsgruppen diskuterer vi hva slags rolle de «unge lovende» tillegges, for eksempel unge arbeidstakere, unge kunstnere, unge aktivister, unge influensere, unge lovbrytere, unge samfunnsborgere generelt, unge i minoritetsposisjoner/med funksjonsvariasjoner spesielt - eller også dagens unge antropologer. De som anses som «de yngre» i en eller annen sammenheng må håndtere omgivelsenes håp og forventninger, skuffelse, mistillit, misunnelse og frykt – ofte i samme åndedrag. Som unge og uerfarne i relasjon til andre risikerer de å bli utsatt for epistemisk urettferdighet (Fricker 2007) i den forstand at de ofte ikke tas på alvor som kunnskapsprodusenter, samtidig som de forventes å bidra med nye perspektiver for å sikre nettopp «kreolisering» og «avtemming» i en ensrettet verden (Hylland Eriksen 2024). I denne arbeidsgruppen spør vi: Hvem er dagens unge lovende – i vid forstand? På hvilke måter utgjør de en trussel mot – eller alternativt bidrar til å beskytte det vi som samfunn ser på som umistelig? Og hvordan ser de unge selv på fremtiden og sin egen rolle i å skulle rive ned -, kjempe imot -, eller bare forholde seg til tapet av det bestående?
Aina Landsverk Hagen, Hilde Rønnaug Kitterød & Sara Berge Lorenzen, Arbeidsforskningsinstituttet, OsloMet:Håp, tro og kjærlighet til nabolaget: Unge medborgeres stemmer om egen framtid i den norske mediediskursen.
Unge mennesker bor hovedsakelig i byer, hvor sosial ekskludering er sammenvevd med en rekke andre samfunnsutfordringer. Mange av disse presserende og sammenkoblede problemene, som arbeidsledighet, fattigdom, kriminalitet og kjønnsbasert, etnisk og religiøs diskriminering, er stedsbestemte – og påvirker ungdom. Det gjør også mediediskursen om deres egne utsatte nabolag, som bidrar til territorielt stigma (Wacquant 2007, Rosten 2015) og gjør ungdom varsomme med å uttale seg i media – selv når sakene er vinklet positivt.
I dette paperet tar vi for oss empiriske skildringer fra tidligere forskningsprosjekter på ungdomsmedvirkning i Oslos bydeler, samt ferske medieanalyser fra et pågående forskningsprosjekt om hvordan unge praktiserer håp i hverdagen i tre nordiske storbyer. Hvordan gir ungdom fra svært mangfoldige nabolag i østkantbydeler i Oslo uttrykk for håp eller håpløshet i den norske mediediskursen? Vi ser håp ikke bare som måloppnåelse gjennom individuell tenkning, men som relasjonelle muligheter, åpne prosesser og generative praksiser som utspiller seg i hverdagslivet gjennom kroppslige praksiser (Carlsen et al. 2011). Å praktisere håp er dermed både kollektivt, kontekstuelt og tidsbegrenset. Hvordan utfordrer ungdommer fra svært mangfoldige nabolag i nordiske byer myter og stereotyper ved å nettopp praktisere håp i hverdagen?
I litteraturen om deltakelse og aktivisme blir ungdom ofte sett på som binære: enten er de engasjert i lokale spørsmål, eller så er de uengasjerte og desillusjonerte når det gjelder deres evne til å påvirke retningen for eget framtidige liv (Bowman 2019, Banaji 2008). Vi ser samtidig at unge svært ofte blir utsatt for det vi kan kalle «stedfortredende håp» fra voksne, der de blir påtvunget ansvaret for å bære samfunnets håp for framtida. Vi argumenterer for at det er behov for et mer «teksturert» vokabular for håp, som inkluderer og inviterer til dialog om omstridte spørsmål som innvandring og migrasjon, nasjonal og transnasjonal identitet, religion og tro, diskriminering og rasisme, fremmedgjøring, sosial tillit og mistillit – og som tar på alvor unge lovendes kjærlighet til egne nabolag.
Firouz Gaini, University of the Faroe Islands: Trekkfugler som holder seg hjemme: Antropologiske perspektiver på den færøyske diskursen om ungdom, mobilitet og nasjonen.
På Færøyene blir det forventet at den ambisiøse og progressive ungdommen flytter ut av landet, for senere å vende tilbake til øyene for å bidra til bæredyktig utvikling av samfunnet. Samtidig som valget å bli er kulturelt verdsatt, og assosiert med lojalitet og robusthet, så er det å reise bort en praksis som gir mobile øyfolk ny erfaring, viten og horisont å ta med seg senere i livet. En person kan også være symbolsk mobil uten å forlate øyene (Peredsen & Zittoun 2021). Migrasjonssyklusen, med returmigrasjon som en viktig del av samfunnsstrukturen på Færøyene, har stor innflytelse på ungdommens fremtidsbilder og -planer. I vår globaliserte verden, med akselererende hastighet og voksende usikkerhet, revurderer ungdommen relasjonen mellom hjemme og borte, fortid og fremtid, kontinuitet og diskontinuitet. På hvilken måte engasjerer ungdomsgrupper seg i kampen for å bevare det som samfunnet betrakter som umistelige? Med utgangspunkt i to færøyske filmer, Bye Bye Blue Bird (1999) og Last Paradise on Earth (2025), samt materiale fra lokale medier, vil jeg diskutere rollen som den ambisiøse øy-ungdommen har når det kommer til kultur (kulturarv) og nasjonen (nasjonal identitet).
Monika Grønli Rosten og Monica Five Aarset, NOVA, OsloMet: Minoritetsnorsk offentlig ungdomsopprør.
I løpet av de siste 10-15 årene har det vært en betydelig økning i minoritetsnorsk offentlig deltakelse. Som minoritetspersoner har de erfaringer med at deres tilhørighet til det norske fellesskapet er «betinget», i den forstand at de må gjøre en ekstraordinær innsats for å bli anerkjent som likeverdige borgere. I denne presentasjonen undersøker vi minoritetsnorske unge kvinners representasjonsarbeid i offentligheten, forstått som en form for offentlig ungdomsopprør. Vi tar utgangspunkt i en studie hvor vi intervjuet forfattere, samfunnsdebattanter, kunstnere, organisasjonsarbeidere og aktivister med muslimsk familiebakgrunn om deres deltakelse på offentlige arenaer (Aarset og Rosten 2024). Det vi i den sammenheng omtaler som representasjonsarbeid handler om hvordan folk forsøker å få kontroll over hva og hvem som representerer dem ved å delta og representere seg selv i det offentlige rom. I vår presentasjon fokuserer vi på noen av de yngste kvinnelige deltakerne i vårt materiale, alle under 30 år på intervjutidspunktet. Flere av dem har opplevd å nærmest få kjendisstatus over natten da de som unge kjempet for sin meningsfrihet både på hjemmebane og i det offentlige rom. Vi spør: Hvordan ble de mottat? Hvilke muligheter åpnet seg for dem? Hva slags kostnader innebar det? Og ikke minst – hva forteller dette oss om det norske samfunnets idealer og forventninger til “riktig” ungdomsopprør, på veien mot å bli en god, norsk samfunnsborger?
Tuva Beyer Broch, Norsk institutt for naturforskning (NINA):Naturens små endringslommer: Kan møter i og med ulike naturlandskap åpne for nye perspektiver på livet og selvet?
Friluftsliv løftes frem i stortingsmeldinger, politiske diskusjoner og av frivillige organisasjoner som et tilbud for alle – tilgjengelig, kostnadsfritt og helsefremmende. Men stemmer dette i praksis? Og er det naturen i seg selv som er helsefrembringende, eller tiden tilbragt der sammen med andre? Dette innlegget tar utgangspunkt i observasjoner fra to ulike sommercamper for barn med funksjonsvariasjoner og deres foreldre, og undersøker hva som skjer i møtene mellom naturens rom og barnas sansende og bevegende kropper. Møter med naturen fremprovoserer redsler, gleder, motstand og drømmer, for både foreldre og barn.
Gjennom EU-prosjektet Planet4B har vi søkt å fange de små endringshistoriene. Vi spør: Hva kan naturen bidra med i liv preget av ensomhet, annerledeshet og begrenset bevegelsesfrihet? Innlegget reflekterer over hvordan naturen kan åpne opp for nye former for selvforståelse og deltakelse, særlig for barn som har opplevd livsendrende ulykker eller lever med medfødte diagnoser. Gjennom kroppslige sansende erfaringer i naturen oppstår små lommer av endringsmulighet – rom der barn møter seg selv og verden på nye måter. Men er det naturen i seg selv, eller menneskene rundt som åpner for opplevelsene? Hvilken rolle har – eller kan – naturen ha i disse unge lovendes liv?
Teknologi og tillit
Norge er et av verdens mest digitaliserte land, men den raske utviklingen innen digitale systemer og verktøy, stordataanalyse, algoritmer og kunstig intelligens ser ut til å endre forholdet mellom mennesker, og mellom myndigheter, institusjoner og innbyggere. Norge er også et av landene i verden med sterkest tillit i og mellom stat og befolking. Denne tilliten beskrives som selvet limet i samfunnet. I digitaliseringens tidsalder viser imidlertid storskalaundersøkelser at denne tilliten er i ferd med å svekkes. I denne arbeidspakken inviterer vi studier av digitaliseringens konsekvenser for tillitsrelasjoner i Norge så vel som andre deler av verden. Et analytisk utgangspunkt er nyere antropologisk forskning som antyder at tillit tar nye former der levde liv blir fullstendig sammenfiltret med, og innlemmet i, digitale teknologier (Maguire & Albris, 2024; Pink & Quilty, 2025; Weichselbraun et al., 2023).
Etnografiske studier har også vist hvordan utviklere fremmer en diskurs om mistillit, en form for tilbakeholdelse av tillit, en «tillitsløs tillit», med ambisjoner om å fjerne behovet for tillit til institusjoner (Bruun et al. 2020). Det er dermed avgjørende å forstå ulike former for tillit og mis-/distillit som potensielt fremvoksende sosiale former i digitaliserte samfunn -- og hva ulike perspektiver og diskurser av tillit og teknologi innebærer, og hvordan de forholder seg til hverandre. Det finnes ennå lite forskning på de særegne aspektene ved tillitsrelasjoner i digitaliserte samfunn. Denne arbeidsgruppen ønsker å fylle dette gapet, og samtidig diskutere hvilke verdier som står på spill når livene våre blir stadig mer digitaliserte.
Abstracts
Hanna Ihlebæk, Høgskolen i Østfold og Christian Sørhaug, OsloMet: Teknologi og tillit – erfaringer fra gateplan
Statsapparater verden over anvender i stadig større grad digitale teknologier knyttet til sin forvaltning av befolkninger. En viktig driv i vendingen til digitale teknologiers intervenering i byråkratienes forvaltningsteknikker er løfte om raskere og mer effektive tjenester. Forvaltningsoppgaver som tidligere tok betydelig tid og rom, skal nå kollapse tid og rom, og «ved et tastetrykk» skal det som tidligere krevde enorme ressurser, skje friksjonsfritt og umiddelbart. I norsk sammenheng, med en ambisiøs velferdsstat, trenger vi å spørre oss hva dette betyr for innbyggere og brukere av velferdsstaten. Mer konkret, vi trenger å forstå hva dette innebærer for de «sårbare» gruppene i samfunnet som velferdssamfunnet var designet for å sikre en vel-ferd gjennom livet. Mye forskning indikerer at digitalisering av velferdsstatlige tjenester og overføringer har vært vellykket for størstedelen av befolkningen. Samtidig ser vi en tendens til at mindre ressurssterke grupper ikke greier å utnytte fordelene med digitalisering. I litteratur rundt digitale skiller ser vi at de som har mye får mer (med høyere kvalitet), mens de som har lite får mindre (og lavere kvalitet). Fordelene med fremveksten av digitale selvbetjeningsløsninger ser ut til å være ulikt fordelt.
Det at pressede grupper i samfunnet opplever seg selv som enda mer presset – hva gjør dette med tilliten mellom folk og mellom folk og tjenestene? Hva er det vi står i fare for å miste? I Norge er den generelle tilliten i befolkningen høy. Samtidig ser vi en økende sosial ulikhet, noe vi vet svekker den sosiale tilliten og kan bidra til økt polarisering og sosial ustabilitet i samfunnet. I denne studien ønsker vi å undersøke digitaliseringens rolle i denne utviklingen. Gjennom feltarbeid ved Gatesosionomen og tilhørende intervjuer vil vi undersøke de tauses stemmer og opplevelser av digitaliseringens baksider. Til slutt vil vi se litt på den mye omtalte, men lite realiserte tillittsreformen, og hva som kan gjøres for å få fortgang på en slik samfunnsreform.
Vidar Bakkeli: Understanding Health Professionals' Non-adoption of a Digital Tool: A Case Study from a Norwegian Hospital
This article explores healthcare professionals’ experiences with using a smartphone-based digital tool in a hospital department in Norway, focusing on how it was used in daily practice some years after first being introduced. The article draws on a short-term ethnographic fieldwork in one hospital, and 12 semi-structured interviews with professionals — including doctors, nurses, and multidisciplinary team members— and managers. Theoretically, the study draws on relational, interpretive and practice-oriented perspectives, focusing on how healthcare professionals tried to make the new technology coherent and meaningful in their daily practice. A central goal with the smartphone was to improve communication in teams around the patients. Overall, there was limited engagement among the professionals. Diminishing trust in the technology was followed by a ‘cooling down’ network dynamic over time: the professionals sent messages but did not receive responses, leading to reduced use and trust in the tool. Further, the tool’s text-centric functions clashed with professionals’ preferences for quick face-to-face interactions and oral communication (e.g., phonecalls), which involved flexible information exchanges conducive for quick deliberation and decision-making. The article discusses broader implications concerning the role of professional trust in technology, and the importance of perceived usefulness when implementing new digital technologies in hospital organizations.
Keywords: Digitalisation, Healthcare, Digital tools, Implementation, Professionalism.
Rigas Karampasis, MA Social Anthropology: Eight Standing Together, in the Metaverse: Imagining Digital Futures in Funafuti, Tuvalu
Facing the threat of submersion due to rising sea levels, in 2022 the Government of Tuvalu announced an unprecedented solution: for Tuvalu to become “the world’s first digital nation” through its Te Ataeao Nei (The Future Now) project. But what does it mean to place one’s nation – land, culture, sovereignty, history, and ancestral memory – in the cloud? This paper draws on ethnographic fieldwork in Funafuti and among the Tuvaluan diaspora in Australia and Fiji to explore how Tuvaluans respond to these plans: with hope, pragmatism, unease, and creative imagination. While officials and governing elites frame digitization as future-oriented resilience, many residents encounter it in more ambivalent terms: “maybe more like video games or something like that?”, expressing at once curiosity, distance, and doubt about whether
a digital twin could preserve the lived essence of fenua, the Tuvaluan and broader Polynesian concept of land-as-identity.
The concept of digital nationhood and the responses to it are a negotiation of trust: trust in governments to protect people, in developers to authentically reproduce their homeland, in technologies to sustain cultural continuity, and – from the government’s and developers’ side –in people to bring this virtual reality to life. By situating Tuvalu’s Digital Nation project within broader debates on technology and trust, this paper aims to show how trust takes on new, unstable forms as lives become entangled with digital technologies. When existence itself is digitized, what kinds of trust are preserved, transformed, or lost?
Writing in the age of AI: What makes ethnographic writing unmissable?
Writing in anthropology is a transformative experience. It conveys stories from one end of the world —or the street— to another. It reflects on our encounters with different forms of experiencing and being in the world. It opens theoretical possibilities, helps us envision different futures. Based on collective experiences, writing has often been a solo endeavor.
This working group invites a conversation around writing in anthropology, particularly in the age of artificial intelligence (AI). As large language models (LLMs) become increasingly embedded in scholarly and creative work, how do they reshape the relationship between writing and knowledge production? What happens to the authority, voice, and embodiment of anthropological writing when AI can generate fluent but disembodied prose?
Drawing from our experiences of writing—in student journals, blog posts, academic articles, books, fieldnotes, ethnographic scribbles, and beyond— we ask:
- What do we need to make our anthropological writings unmissable?
- What forms of ethnographic insights, styles, and lived experiences define our approaches to writing in ways that cannot be replicated by LLMs?
- Are we at the dawn of a new and radical relationship with writing in which forms of disruptive literary engagements are needed in the face of standardization?
- Or are they already underway and we need to imagine new modes of storytelling in which AI is an active participant?
Join us for a lively conversation on what kinds of writing we want and need in our discipline and how to get involved in ongoing experimental efforts!
Abstracts
Marianne Blom Brodersen, Nord Universitet: Ethnography as Resistance
A senior anthropologist once told me that, for him, there were two modes of writing; red wine inspired nighttime writing, and coffee accelerated daytime writing. The night mode was for him deeply creative, a ‘pouring out’ in a closed off space, in abductive free association and flow, directly from the body and from the memories of his time spent doing fieldwork. Daytime-coffee-writing on the other hand, meant structuring and sharpening of arguments and analysis, with the goal of an article, a monograph, or a lecture. Taking as my point of departure (1) generative (ritual) theories, the red wine induced nighttime writing belongs to the ‘realm of potentiality’ (Lroencova & Trnka, 2018), of the world of ‘liminality’ (Turner, 1969), ‘virtuality’ (Kapferer, 1997, 2004) and the ‘morphic’ (Brodersen & Haram, 2025), of Bateson’s smoke ring (1972) and Moebic ‘inward torquing’ (Handelman, 2004), and of an engagement with ‘existential beginnings’ (Merleau-Ponty 1962, 1964); and (2) theories of art as ‘resistance’ (Deleuze 1987), as the ‘unification of feeling and form’ (Langer 1942, 1957) and as ‘transmission of feelings’ (Tolstoy, 1898). Ethnographic writing as (as art/resistance) manifests both the creation of and search for the possibilities of life, through the unstable trance- or dreamlike state of the artistic/ethnographic nighttime moment. Through its unique amalgamation of a specific emotionality and expressive form, ethnographic nighttime writing (as art/resistance) ensures a veritable transformation and circulation of elements related to person and/or society, an engagement with the qualitative of these elements and their relation to each other. It is from this engagement with qualities – in Albert Camus’ disruptive Why – that its potential for resistance lies. My talk will dwell in the potentialities of ethnographic nighttime writing as opposed to the hyper-actualized, uniform, and hegemonic AI generated ‘information texts’.
Maka Suarez, UiO: Ethnographic writing in times of upheaval.
What makes ethnographic writing compelling and necessary, especially in moments of accelerated and inchoate change? By considering how writing and our relationship to text are being redefined by the advancement of Artificial Intelligence (AI) and Large Language Models (LLMs), this contribution examines what makes ethnographic writing a powerful approach for answering the big questions of our times. Some of the considerations include: what role (if any) is there for AI and LLMs in anthropological writing? What forms of experimentation open up/close down in this new writing ecology? How will the impact of AI/LLMs affect ethnographic writing beyond individual production?
The presentation will engage the audience with the intention to push, question, challenge, and activate each other towards a writing and theorizing that matters not just to anthropologists but increasingly to more expansive publics that include social scientists, policy makers, artists, activist communities, and the societies in which we live and with whom we work. In doing so, I hope to open a conversation on what makes ethnographic writing indispensable.
Olav Strand Ruud, UiO: Uneasiness in the age of AI - Confronting anthropological insecurities in dialogue with IT-professionals.
How does one navigate the difficulties that AI raises to anthropological and textual production in a fieldsite where AI usage is commonplace? Drawing on ethnographic experiences from meetings, workshops and discussions with interlocutors at Telenor Norway, I wish to highlight my own ethnographic experiences and insecurities in textual production, the ethics of fieldwork, and of “going native” in the professional fieldsite. Further, I want to show how discussions with interlocutors about AI have given room for better understandings of AI, especially LLMs such as Claude, and how IT professionals envision knowledge production, labour and effectiveness.
Sebastian Boehlke Sorkmo, UiO:
Antropress is the student journal at SAI Oslo. It has been published on and off since the 70s and is currently being revived by an editorial collective of BA, MA, and previous students. In a University setting where writing is often reserved for exams and papers, we want Antropress to be a space for anthropological writing - and other forms of mediation - beyond the academy, open for experimentation and creativity. A platform where students, alumni, and faculty can come together, exchange ideas, and build a community.
Yasir Islam, UiO:
This is a call to protect and nurture the spaces where ethnographic writing can still breathe and be allowed to be messy, spaces like Antropress. I argue that ethnographic writing remains irreplaceable because it is grounded in the lived, relational and transformative nature of human encounter. I explore what makes ethnographic writing unmissable by foregrounding three interwoven practices, relationality, resistance and reflexivity, that large language models such as ChatGPT cannot replicate. They may produce text that mimics human expression, but not the conditions that make ethnography possible. In this light, I argue that ethnographic writing is not only an antidote to algorithmic erasure but also a craft that requires spaces (editorial, communal and experimental) to unfold. Journals like Antropress are vital precisely because they make room for the messiness of ethnographic thinking: writing that hesitates, contradicts itself and remains accountable to lived experience. Such spaces keep anthropology human, not despite technological shifts, but because of them.