Annika Melinder og kollegaer ved Psykologisk institutt (PSI) har gått gjennom over 300 sakkyndighetsrapporter. De har avdekka en stor variasjon i hvordan de sakkyndige har valgt å løse sine oppdrag i barnevern- og barnefordelingssaker – både med tanke på metoder og konklusjoner.
Det er mot denne bakgrunnen PSI lanserer et nytt etter- og videreutdanningstilbud. Utdanningsprogrammet i barnefaglig sakkyndighet er tilrettelagt for de som ønsker å arbeide som barnefaglig sakkyndig.
– Vår forskning viser at det kun er svært få sakkyndige som bruker en tydelig metode i sine samtaler med barn. Mange samtaler ikke med barn i det hele tatt. En av grunnene til at de ikke gjør det, kan være at de ikke har en tydelig metodikk de kan bruke, sier Melinder.
Politi og andre yrkesgrupper har spesifikke modeller for sine samtaler, men barnefaglig sakkyndige har ikke tidligere hatt et slikt malverk. Melinder poengterer at den nyutvikla metodikken er forskningsbasert, og sentrert rundt prinsippet om barnets beste.
– I denne metodikken er åpne spørsmål gjennomgående. Barnets beste-intervjuet bidrar til at færre personer må snakke med barnet, siden samme person både tar høringen av barnets beste-momentene og den saksspesifikke psykologfaglige utredningsdelen, sier hun.
– Denne formen for metodikk har, i andre sammenhenger, vist seg å framskaffe mest mulig pålitelig informasjon, samtidig som den sikrer at viktige tematikker snakkes om. Dommer og nemnd kan med andre ord stole på informasjonen den sakkyndige har fått fram fra barnet gjennom barnets egne beskrivelser.
Nyttig for både erfarne og ferske sakkyndige
Anja Høye Rogde jobber hovedsakelig med barnefaglig sakkyndighet i tillegg til klinisk praksis som psykolog. Hun var en av tolv deltakere på kurset i Barnets beste-intervjuet.
– Det er første gang jeg har sett en så gjennomarbeida mal på hvordan vi skal gjennomføre en samtale med et barn. Metoden har utgangspunkt i forskning og beste praksis om hvordan vi skal gjennomføre og få fram barns synspunkt på best mulig måte. Og formidle dette videre til dommere og nemd, sier Rogde.
– Vi må ikke ta for lett på samtaler med barn. Alle kan jo snakke med barn, foreldre, barnehagepersonell. Men vi som er sakkyndige har en spesiell rolle, og skal være så profesjonelle som mulig i den rollen.
Hun forteller om ei ganske erfaren kursgruppe.
– Den gjengen som er samla her nå er ganske rutinerte. Men vi er samtidig veldig ydmjuke på at vi kan forbedre egen praksis. Både for erfarne og ferske sakkyndige er det viktig med en grundig og god opplæring.
Systematiske spørsmål
Marie Vaaga Brodt arbeider også som psykolog og sakkyndig. Hun understreker at det har vært en mangel på fast metodikk som sakkyndige kan forholde seg til i barnelovssaker.
– Her lærer vi å gå systematisk til verks for å formulere spørsmål som er mest mulig åpne og inviterer barnet til å fortelle. Spørsmålene må også være objektive, og vi har gått nærmere inn på de detaljene enn det vi som sakkyndige kanskje ellers gjør, ut fra retningslinjene som foreligger for barnesamtaler, sier Vaaga Brodt.
– Jeg opplever dette som et viktig prosjekt.
Hun har lagt merke til hvor mye vekt intervjumodellen legger på sjølve spørsmålsstillinga.
– Og hvordan vi må bygge videre på barnets refleksjoner for å få uttømmende svar som kan inneholde viktig informasjon. Sånn at vi virkelig får fram barnet sine opplevelser. Vi må ikke stoppe barnet ved å stille spørsmål før et tema er uttømt. Da kan vi risikere å gå glipp av informasjon, sier Vaaga Brodt.
– Denne modellen har også en fast mal som sikrer at barnet får grundig informasjon om samtalens formål og om barnets rettigheter. Det er noen bestemte rammer for en sånn samtale, som ikke er en tilfeldig, vanlig samtale, men en samtale der barnet har rettigheter i forhold til å uttale seg eller å la være. Det er nok noe mange sakkyndige allerede praktiserer, men her blir momentet tydelig som en integrert del av det intervjuet.
