Vi skal tilbake til hverdagen etter terroren

Psykisk helsepersonell forbereder seg nå på å behandle berørte etter terroren 22. juli i år. Det jobbes intenst for å følge opp de som ble rammet og de som er berørte av tragedien.

Spontan støtte. Etter rosemarkeringen på Rådhusplassen 25. juli ble folk oppfordret til å legge blomstene fra seg over hele byen, og kunstinstallasjonen Verdensportalen utenfor Nobels Fredssenter ble blant annet brukt. Installasjonen er designet av arkitekten David Adjaye. Blomstene ble stukket inn i hull som illustrerer omrisset av et verdenskart uten grenser. Installasjonen er laget av aluminium som opprinnelig skulle bli til en gresk kanonbåt. Foto: UiO/Anders Lien

 − I den første tiden er det viktigste stabilisering, gjenskape trygghet, hjelp til mestring av hverdagslivet, følelse av samhold og gjenopprettelse av håp for fremtiden, sier Psykolog og førsteamanuensis Tine Jensen ved Psykologisk institutt (PSI) og Nasjonalt kunnskapssenter om vold og traumatisk stress (NKVTS).

Der jobber hun blant annet med informasjonsmateriell, tilpasset fagpersoner, berørte og publikum, om konsekvenser av slike hendelser og hva man kan gjøre for å mestre slike situasjoner.

Gjenskape trygghet

Blomsterkrans på respatex. Platen dekker et knust vindu i Regjeringskvartalet. Foto: UiO/Hanne Utigard

Noen berørte kan utvikle vansker de kan trenge hjelp til å mestre, men Jensen understreker at mennesker har en utrolig evne til å håndtere vanskelige livshendelser.

Hun anbefaler at man forsøker å opprettholde rutiner og gjøre ting som gir energi og glede. Vedvarende støtte fra familie, venner og kollegaer har også stor betydning.

De første reaksjonene er ofte sjokk, redsel og tristhet. Man kan også føle seg forvirret og desorientert. Søvnvansker, uro, skvettenhet og kroppslige plager som hodepine og magesmerter er også vanlig.

Jensen gjør oppmerksom på at enkelte kan utvikle posttraumatisk stress.

− Når man har opplevd intens redsel slik flere gjorde på Utøya, og noen i Regjeringskvartalet, kan man bli redd for at det som skjedde på en eller annen måte skal gjenta seg.

Dette kan føre til at kroppen blir gående i konstant fryktberedskap og nervesystemet blir overaktivt. Man kan få vondt i hodet, føle seg svimmel eller anspent i muskulaturen.

Den kroppslige aktiveringen kan også gjøre at man blir fort irritert eller sint, og skvetter lett. Mange kan oppleve problemer med å konsentrere seg. Flere kan også se for seg skremmende bilder fra det som har skjedd. Dette kan føre til at man forsøker å unngå alt som minner om det som har hendt:

  • tanker forbundet med hendelsen eller steder

  • personer eller aktiviteter som kan minne om hendelsen

Fare for overlevelsesskyld

Barn og ungdom som er rammet har behov for trygge og stabile rammer, en åpen dialog og konkret informasjon om det som har skjedd og hva som kan være vanlige reaksjoner, hjelp til mestring og regulering av følelser, og ikke minst hjelp til å endre destruktive tanker som kan ha utviklet seg, for eksempel overlevelsesskyld.


Sterkt samhold. Rundt 200.000 deltok under rosemarkeringen på Rådhusplassen mandag 25. juli i år. Foto: UiO/Anders Lien

− Berørte trenger noen å snakke med over tid, noen som er der, lytter til det de har å si og viser forståelse for sorgprosessen. Dessuten vil enkelte ha behov for hjelp til å komme tilbake til dagliglivet, gjenoppta rutiner og få nok mat og søvn. Behovet for støttepersoner er sterkt etter å ha opplevd slike traumatiserende hendelser, sier Tine Jensen.

Hun minner om faren ved å glemme de overlevende. Da Jensen forsket på Tsunami-ofrene fra 2004 oppdaget hun at flere av de overlevende hadde skyldfølelser og dårlig samvittighet for å ha overlevd, og at de ikke kunne gjøre mer for å redde andre.

− Det er viktig å minne de berørte på at det utelukkende er gjerningsmannen som er ansvarlig for det som skjedde, sier hun.

Akseptere tapet

Mennesker som mistet et familiemedlem eller en nær venn etter eksplosjonen i Regjeringskvartalet eller skytingen på Utøya kan oppleve at tanker om personen vekker til live sterke minner om den farefulle og skjebnesvangre situasjonen som førte til at personen døde.

− Disse tankene kan gjøre at det tar lang tid å komme videre i livet. Myndigheter og helsepersonell må sørge for at de som trenger oppfølging får det, understreker hun.

For å komme videre i en sorgprosess er det avgjørende at den som har lidd tap greier, eller får hjelp til, å akseptere tapet og føle på smerten over at personen er borte.

− Her er det viktig å bygge opp en forståelse av seg selv uten den andre og etter hvert begynne en tilpasning mot hverdagen uten personen man har mistet, avslutter psykolog og førsteamanuensis Tine Jensen.

Dette forutsetter at man kan tenke på den døde, for eksempel gjennom aktiviteter man gjorde sammen, samt kjenne på følelser som anger eller skyldfølelse for ting man gjorde eller sa, eller erkjenne at man ikke kunne redde den avdøde.

Emneord: Klinisk psykologi og personlighetspsykologi Av Svein Harald Milde
Publisert 12. aug. 2011 13:34 - Sist endret 4. okt. 2017 13:04