Er demokrati forenlig med økonomisk utvikling i fattige land, eller trenger fattige land et sterkt autoritært lederskap for å skape utvikling? Dette har vært et sentralt spørsmål i samfunnsdebatter og akademia i flere tiår, og svarene har spriket i alle retninger.
Men, selv om svarene spriker antyder nyere forskning at demokratiet har en rekke økonomiske fortrinn over autoritære styreformer. Der statistiske studier fra 1970- og 80-tallet fant en negativ effekt på økonomisk vekst, finner nyere studier at demokrati enten har en positiv eller ingen systematisk effekt. De nyere studiene er basert på langt bredere datagrunnlag og bedre metodiske forutsetninger enn de tidligere. Imidlertid er oppfatningen om at autoritære styreformer er gunstig for økonomisk utvikling fortsatt i live, og gjør seg spesielt gjeldende i debatter omkring Kinas voksende økonomi
Kina og Lee-tesen
Siden 1979 har Kinas økonomi vokst svært raskt. Forskere, journalister og andre trekker gjerne frem Kinas politiske regime som en sentral forklaringsfaktor. At Kina ikke er et demokrati hevdes å gjøre at regimet enklere kan benytte seg av «alle nødvendige virkemidler» for å fremme vekst; reformer kan gjennomføres raskt og effektivt, uten plagsom opposisjon eller forhandlinger med ulike interessegrupper. Videre gjør fravær av frie valg at befolkningen ikke kan presse frem økninger i offentlig eller privat forbruk, og landets ressurser kan dermed spares og investeres.
Historien om Kinas vekstmirakel trekkes gjerne frem for å belegge et mer generelt poeng: Diktaturer har fortrinn hva økonomisk vekst angår, og spesielt utviklingsland trenger et sterkt autoritært regime for å skape høy vekst. Denne påstanden kalles ofte Lee-tesen, etter Singapores tidligere statsminister, Lee Kuan Yew. Singapore er, i tillegg til Kina, et av landene som oftest fremheves for å belegge Lee-tesen. Tidligere var Stalins Sovjetunionen, med sine femårsplaner og hurtigvoksende tungindustri, et annet yndet eksempel på autoritære regimers økonomiske overlegenhet.
Kina og generalisering
Man skal imidlertid ikke skrape lenge i overflaten for å se at virkeligheten er ganske annerledes, eller iallfall langt mer kompleks, enn det Lee-tesen foreskriver. Forskere og andre som konkluderer til fortrinn for Lee-tesen fra Kinas erfaringer begår ofte en metodisk kardinalsynd; de trekker slutninger om sammenhengen mellom demokrati og økonomisk vekst basert på et land som har blitt plukket ut nettopp på bakgrunn av sin høye vekst. I akademiske termer; de generaliserer fra en case som er valgt på bakgrunn av verdien på avhengig variabel. I tillegg til valget av Kina som land, avgrenses gjerne tidsperioden etter lignende kriterier, nemlig til de siste 30 årene da Kina har hatt solid veksttakt. «Glemt» er århundre med økonomisk stagnasjon under ulike keisere, eller de katastrofale årene under Mao. Kinas økonomiske historie fra 1979 er verken representativt for et bredere knippe av land, eller for Kinas historie.
Historisk har de fleste politiske regimer verden over vært ikke-demokratiske, og de fleste av disse har rådd over økonomier med lav, eller endog negativ, utviklingstakt. Samtidig har ofte de mest dynamiske økonomiene i ulike tidsperioder vært styrt av, for sin tid, relativt liberale regimer. Renessansens norditalienske bystater, Nederland etter løsrivelsen fra Habsburg-Spania, og England på 1700 tallet er eksempler. I nyere tid har i utgangspunktet fattige land som Japan, Botswana og Mauritius opplevd svært høy vekst under relativt demokratiske regimer. Som nevnt finner da også flere nyere statistiske studier at demokrati har en betydelig positiv effekt på vekst.
Demokrati, utdanning og eiendomsrettigheter
Et av de mest sentrale trekkene ved demokratier er at politikere i regjering trenger støtte fra brede befolkningsgrupper for å holde på makten. Ledere i diktaturer kan i enkelte tilfelle også ha støtte fra store befolkningsgrupper, men generelt behøver ikke diktatorer å ha støtte fra en majoritet i befolkningen for å beholde makten; det holder ofte med støtte fra elitegrupper som militæret, ledende industrialister eller landaristokratiet.
Denne forskjellen mellom demokratier og diktaturer har store implikasjoner for hvilken type økonomisk politikk det lønner seg å gjennomføre for ledere. Mens diktatorer som ønsker å holde på makten har insentiver til å innrette økonomiske politikk slik at elitegrupper tjener seg rike, vil maktmotiverte demokratiske ledere ha insentiver til å bedre den økonomiske situasjonen til bredere befolkningsgrupper. Dette gir seg utslag i et fokus på investeringer i offentlige goder som for eksempel vidt omfattende utdanningssystem og helsevesen. Det er vel belagt at demokratier bruker mer midler på helse og utdanning til massene. Ulike studier viser for eksempel hvordan utdanningssystemene i Vest Europa ble ekspandert og bedre finansiert etter stemmerettsutvidelser på 1800 tallet, eller hvordan demokratier i Afrika bruker langt mer på grunnskoleutdanning enn diktaturer. Dette har igjen konsekvenser for økonomisk utvikling, siden en høyere utdannet (og friskere) arbeidsstokk er mer produktiv. Flere studier finner at bedre «humankapital» er en av hovedgrunnene til at demokratier vokser raskere enn diktaturer.
Diktatorer som trenger støtte kun fra et relativt lite antall aktører har også sterke insentiver til å ekspropriere bedrifter og landeiendom, og fordele disse til sine støttespillere. Lignende politikk er vanskeligere å gjennomføre i demokratier der regjeringens nødvendige støttespillere er langt flere; et bedre alternativ for demokratiske regjeringer er ofte å opprettholde en sterk, allmenn beskyttelse av eiendomsrettigheter. I tillegg vil maktfordeling mellom ulike institusjoner i demokratier, som for eksempel regjering, parlament og uavhengig domstol, gjøre det vanskeligere for lederskapet å ekspropriere eiendom dersom de mot formodning skulle ønske det. Derfor har demokratier gjennomgående bedre beskyttelse av eiendomsrettigheter og mindre ekspropriering enn diktaturer. Én viktig konsekvens er at demokratier tiltrekker seg mer utenlandsinvesteringer, siden utenlandske investorer naturlig nok er opptatt av at kapitalen som investeres er trygg.
Demokrati og teknologisk endring
Et annet vesentlig aspekt ved demokratier er beskyttelse av sivile rettigheter, som ytringsfrihet, pressefrihet, organisasjonsfrihet og reisefrihet. Slike rettigheter er ikke bare viktige av politiske grunner, men også fordi de har potensielle økonomiske konsekvenser. Et veletablert funn i samfunnsøkonomi er at teknologisk endring er en sentral drivkraft bak langsiktig økonomisk vekst. Teknologisk endring i et land kan skyldes innovasjon, men også diffusjon av ideer fra andre land, og mellom aktører innad i landet. Det er sannsynlig at sivile rettigheter påvirker både innovasjonstakt og diffusjon av eksisterende teknologi. Enkelte diktaturer forsøker å opprettholde fri utveksling av økonomiske ideer og teknologi, men begrense ideutveksling og debatt av politisk karakter. Dette er imidlertid svært vanskelig i praksis, og restriksjoner på ytringsfriheten får implikasjoner også for utveksling av ideer med innvirkning på økonomisk effektivitet. Begrensninger på bruk av internett og mobiltelefoni er gode eksempler; disse teknologiene er potensielt farlige politiske koordineringsverktøy for opposisjonen, men er og viktige for å effektivisere produksjon. Statistiske studier antyder da også at diktaturer har lavere produktivitetsvekst enn demokratier, og dette skyldes antakelig forskjeller i teknologisk endringstakt. Andre studier finner at selv diktaturer med høy økonomisk vekst, slik som de østasiatiske tigrene og Kina, har hatt begrenset produktivitetsvekst. Den økonomiske veksten i disse landene har i stedet blant annet kommet fra høye spare- og investeringsrater, som kan drive vekst på mellomlang-, men ikke på lang sikt. Teknologisk endring, derimot, påvirker økonomisk vekst også på lang sikt, og her ser demokratier ut til å ha et fortrinn.
Variasjoner blant diktaturer
Like interessant som «gjennomsnittseffekten» av demokrati på økonomisk vekst, er forskjellene i økonomiske prestasjoner innad blant gruppene av demokratier og diktaturer. Det er langt mer variasjon i økonomiske prestasjoner blant diktaturer enn blant demokratier. Med andre ord kan man betrakte demokrati som et slags sikkerhetsnett for å unngå de verste økonomiske utfallene. Det er lite sannsynlig at demokratier vil kunne oppleve katastrofal økonomisk politikk av typen fulgt under Maos «Store Sprang Fremover», eller for den saks skyld under Nero og hans rådyre arkitektoniske og kunstneriske opprustning av Roma. I demokratier vil ledere som forfølger slik politikk antakelig miste makten ved neste valg, eller bli bremset av andre politiske aktører og institusjoner. Det sistnevnte poenget peker mot betydningen av den enkelte leder i diktaturer, siden makten ofte er svært konsentrert. Statistiske studier viser nettopp at personlige karakteristika ved ledere har stor betydning for vekst i diktaturer, men ikke i demokratier.
Det er også andre, og mer systematiske, faktorer som påvirker økonomiske prestasjoner i diktaturer. Blant annet ser det ut til at diktaturer organisert rundt ett dominerende politisk parti, slik som i Kina, har høyere veksttakt enn andre diktaturer. Også blant demokratier er det forskjeller med hensyn til økonomisk politikk og prestasjoner, selv om de ikke er like store som for diktaturer. Blant annet antyder studier at valgsystem har systematiske konsekvenser for skattenivå, offentlig utgiftsnivå og økonomisk vekst.
Demokrati i Afrika
Like fullt er det altså slik at demokratier gjennomgående gjør det bedre enn diktaturer hva økonomisk vekst angår. Dette gjelder ikke minst for fattige land og land med svake statsinstitusjoner. Dersom man bryter ned sammenhengen mellom demokrati og økonomisk vekst på regionnivå, er den positive sammenhengen faktisk sterkest i Afrika sør for Sahara. Argumentet om at demokrati som styreform ikke passer i den afrikanske konteksten har blitt fremført relativt ofte i litteraturen om afrikansk politikk. Dette argumentet ser imidlertid ut til å stå i skarp kontrast med de overnevnte statistiske resultatene, og de relativt positive erfaringene til demokratier som Botswana og Mauritius. Flere afrikanske land opplevde politisk liberalisering fra 1990-tallet. Erfaringene kan ved første øyekast se ut til å ha vært blandete både for eksempel med hensyn til gjennomføring av valg og økonomisk vekst. Imidlertid har flere av de nye demokratiene, som Ghana, opplevd en gradvis økonomisk bedring, og dette står i skarp kontrast til de mange økonomiske katastrofene under diktaturer på kontinentet. Selv om de unge demokratiene i Afrika har sine problemer, er de politiske mekanismene knyttet til ansvarliggjøring av politiske eliter ved valg og et minimum av sivile rettigheter svært viktige for en forbedring av økonomiske prestasjoner på kontinentet.
Bistandspolitikk
At Lee-tesen ikke holder, kan ha implikasjoner for eksempel for utformingen av bistandspolitikk. Dersom tesen hadde holdt, ville politikere i donorland stått ovenfor et vanskelig valg mellom å bidra til økonomisk fremgang i fattige land og politisk liberalisering. Dersom demokrati og økonomisk vekst heller går sammen, kan det argumenteres for at bistandsmidler i all hovedsak bør allokeres til fattige demokratier. Dette gjelder spesielt hvis man i praksis ikke kan sette betingelser for hva bistanden skal brukes til; det er større grunn til å tro at demokratiske ledere har insentiver til å bruke midlene til fattigdomsreduserende tiltak. Ett vesentlig tilleggsmoment er at bistandsmidler ser ut til å stabilisere sittende regimer, både demokratiske og ikke-demokratiske. Bistand allokert til et fattig demokrati vil dermed kunne redusere fattigdom og konsolidere det demokratiske regimet. Bistand til et fattig diktatur kan være mindre effektiv i å redusere fattigdom, og faktisk redusere sjansene for demokratisering, selv om demokratirelatert bistand til opposisjonsgrupper kan være et unntak.
Det kan altså være gunstig å sette klare betingelser for bistand, knyttet til demokratisk-liberale aspekter ved regimet. Dette krever villighet til å avslutte eksisterende prosjekter hvis landets regime ikke lenger oppfyller demokratiske minstekrav. Dette kan virke urimelig ovenfor fattige mennesker i slike land. Men, gitt et begrenset bistandsbudsjett vil midlene kunne gjøre bedre nytte for seg i andre, mer demokratiske, fattige land, både med hensyn til fattigdomsbekjempelse og styrking av politisk frihet.
Denne artikkelen har tidligere stått på trykk i Ny Tid (nr. 17, 2012)