Har kristendemokratiske partier noen betydning for utformingen av velferdsstaten?

Komparativ velferdsstatsforskning

Komparativ velferdsstatsforskning er et omfattende forskningsfelt innenfor samfunnsvitenskap. Fagfeltet ligger i skjæringspunktet mellom statsvitenskap, sosiologi og samfunnsøkonomi. Innenfor mitt fag, statsvitenskap, ligger området i mellom komparativ politikk og offentlig politikk og administrasjon. Komparativ velferdsstatsforskning er studier av hvordan velferdsstatene er utformet i ulike land og hvilke sosiale og politisk krefter som har formet institusjoner og offentlig politikk på dette området.

Kees van Kersbergens arbeider om det kristeligdemokratiske velferdsregimet

Kees van Kersbergen som skal holde årets Eilert Sundt forelesning er en framtredende forsker innenfor komparativ velferdsstatsforskning. I flere sentrale arbeider fokuserer han på kristendemokratenes rolle i utviklingen av velferdsstatene i kontinentaleuropeiske land.

I et prisbelønt arbeid fra 1995 – Social Capitalism. A Study of Christian democracy and the welfare state – analyseres for eksempel kristendemokratenes rolle for utviklingen av velferdsstatene i Italia, Tyskland og Nederland. Kersbergen beskriver – i dette og en rekke andre arbeider - kristendemokratenes ideologi med vekt på de delene som har betydning for velferdsstatene. Han analyserer institusjonelle rammer og velferdsnivå for de velferdsstatene som er utformet først og fremst av de kristeligdemokratiske partiene.

Den kristeligdemokratiske bevegelsen representerte en ny og viktig kraft i den første etterkrigstiden. Tidligere katolske partier ble omformet til tverrkonfesjonelle religiøse partier. Partiene ble de største i mange land, de utgjorde sentrum i partisystemene mellom de liberale og de sosialistiske partiene og dannet koalisjonsregjeringer hvor de ofte var dominerende. Kristelig-demokratiske partier betraktes av Kersbergen som en distinkt politisk kraft som er forskjellig fra konservative og liberale partier først og fremst fordi de har hatt spesielle modeller for sosial og økonomisk politikk.Partiene og andre elementer i det Kersbergen kaller den kristeligdemokratiske bevegelsen har formet det som er blitt kalt den konservative eller kristelig-demokratiske velferdsstatsmodellen eller velferdsregimet.

De kristeligdemokratiske partiene appellerer til religiøse velgere på tvers av sosiale klasse. Oppslutningen har imidlertid alltid vært størst blant bøndene. I noen grad har økonomisk organisering funnet sted innenfor en religiøs ramme der særlig det katolske segmentet har hatt egne arbeidsgiverforeninger, bondeorganisasjoner og fagforeninger. Partiene har ofte en «føderal» struktur med underorganisasjoner som har vært basert på ulike sosiale klasser Det har vært de kristeligdemokratiske partienes oppgaver å mekle mellom disse gruppenes ofte motstridende økonomiske interessene. Velferdsstaten har vært en sentral løsning på disse meklingsforsøkene, og de religiøse fagforeningene har ofte vært pådrivere for at partiene har fremmet forslag om velferdsreformer. Kersbergen beskriver i sine arbeider i detalj organiseringen av og konfliktene mellom de ulike segmentene innenfor de kristeligdemokratiske partiene.

De kristeligdemokratiske velferdsstatenes utforming

De kristeligdemokratiske velferdsstatene er omfattende og de har – i følge Kersbergen – strukturelle kjennetegn som skiller de fra de andre velferdsstatsmodellene, dvs. den liberale og den sosialdemokratiske.

De kristendemokratiske velferdsstatene vektlegger inntektsoverføringer, ikke sosiale tjenester i så stor grad. Økonomiske overføringer til hushold, dvs. familiene, er den mest vesentlige komponenten. Regimet har vært basert på yrkesbaserte forsikringsordninger. I disse regimene er det derfor en myriade av yrkesbaserte forsikringer som til sammen utgjør sentrale komponenter ved velferdsstatensmodellen. Nært knyttet til dette er sterke beskyttelsesordninger mot oppsigelser for de ansatte. Dette gjelder særlig for den mannlige hovedforsørgeren. Regimet har en sterk forpliktelse til å bevare den tradisjonelle familien og bygger på doktrinen om subsidiaritet: Staten har et ansvar og skal gripe inn når familien svikter.

Det eksisterer en sterk kobling mellom ytelser og yrkesstatus gjennom de yrkesbaserte forsikringsordningene, noe som bevarer grunnleggende sosiale forskjeller og som også skaper en sterk kjønnssegregasjon.I den grad modellen leverer sosiale tjenester, foretrekkes leveringsorganisasjoner som er private (non-profit), særlig religiøse. Modellen vektlegger således betydningen av det sivile samfunnet mellom stat og individ. Rettigheter forutsetter en stabil, ikke-avbrutt yrkeskarriere. Arbeidsmarkedet blir konstruert omkring den mannlige hovedforsørger, mens kvinner og andre familiemedlemmer er avhengig av avledede heller enn personlige sosiale rettigheter. Omfattende reguleringer som beskytter den mannlige hovedforsørgeren etableres for å sikre familien økonomisk.

Velferdsregimet er basert på en passiv heller enn en aktiv sosialpolitikk. Det er liten grad av forebygging og utvikling av relevante institusjoner. For eksempel spiller en aktiv arbeidsmarkedspolitikk ingen sentral rolle.

Nedgangen i politisk mekling

I en viktig artikkel Contemporary Christian democracy and the demise of the politics of mediation (1999) fokuserer Kersbergen på hvilken betydning politisk mekling ("politics of mediation") mellom samfunnsgrupper spiller for de kristeligdemokratiske partiene. Disse partiene har motvillig gått med på betydelige nedskjæringer i velferdsordningene, men har også søkt å beholde de grunnleggende strukturene i velferdsregimet. Det største problemet har vært den høye arbeidsløsheten som dels er forårsaket av velferdsmodellen med den store graden av beskyttelse for arbeidstakerne (kalt «arbeidsmarkedsrigiditet»).

Modellen er utfordret av endringer i omgivelsene i følge Kersbergen. Forutsetningene for modellen med en tradisjonell familiestruktur, hjemmearbeidende kvinner og muligheter for sterke reguleringer av arbeidskraften er redusert gjennom blant annet utviklingen i EU. Det er disse endringene som gjør politisk mekling via velferdsstaten vanskelig. Det er ikke så mye omformingen av den religiøse konfliktlinjen som nedgangen i mulighetene for meklingspolitikk forbundet med mer nye økonomiske og sosiale omgivelser, som bidrar til velferdsmodellens krise og nedgangen i oppslutningen om de kristeligdemokratiske partiene.

Den tredje vei i Danmark og Nederland

Kersbergen har analysert mange ulike aspekter ved velferdsstatene. I noen arbeider fra begynnelsen av 2000-tallet skrevet sammen med Christopher Green- Pedersen, fokuseres det på sosialdemokratienes ideologiske endringer. I flere land kom de sosialdemokratiske partiene til makten (i første halvdel av 1990-tallet grovt sett) etter langvarig styre av de borgerlige partiene. De kom først til makten etter at de hadde brutt med en del av sine tidligere posisjoner og framstått med en mer sentrumsorientert politikk (kalt den tredje vei):

Mye er skrevet om det britiske og det tyske sosialdemokratiske partiet i denne sammenhengen. Kersbergen fokuserer her på de mindre kjente tilfellene i Danmark og Nederland. I begge disse landene foretok de sosialdemokratiske partiene grunnleggende endringer i økonomisk politikk etter at de ble assosiert med økonomisk feilstått politikk på 1970-tallet og etter å ha være lenge i opposisjon. De økonomiske nyorienteringene representerer betydelige elementer av den tredje vei slik vi kjenner den fra Storbritannia og Tyskland og inkluderte også nedskjæringer i velferdsordningene.

Hovedelementene i den tredje vei i de to landene synes å ha vært å skape sikre jobber for faglærte arbeidere og rutinefunksjonærer og å få til høy arbeidsmarkedsdeltakelse ved både å bruke markedet og statsintervensjon. Politikken ligner også på mange områder tradisjonell sosialdemokratisk politikk. Der politikken avviker er først og fremst at den ikke er basert på å forsvare passive trygdeutbetalinger som sosialdemokratene i de to landene tidligere hadde forsvart. Den avviker fra nyliberalismen ved å legge vekt på betydelig statsintervensjon og ved ikke å akseptere permanente lavlønnsjobber.

Betydningen av religion og sosial klasse for velferdsstatenes utforming

I antologien Religion, Class Coalitions and Welfare States (2009) som Kersbergen har redigert sammen med Philip Manow argumenterer redaktørene i et innsiktsfullt innledningskapittel for at arbeiderbevegelsens og de venstreorienterte partienes rolle som drivkrefter for utviklingen av velferdsstatene, bør suppleres ved den rollen som den katolske bevegelsen og ulike varianter av protestantisme har spilt for utviklingen av velferdsstater. Ulike alliansemønstre mellom religiøse grupperinger og sosiale klasser og variasjoner i institusjonelle forhold betraktes som viktige for de veivalg som har ført til ulike velferdsregimer.