Landsmøte for folk flest? Om Fremskrittspartiets delegatsammensetning

Med rundt 230 delegater avholder Frp det tredje største landsmøte i den norske partiflora førstkommende helg. Bare Høyre (H) og Arbeiderpartiet (Ap) er større. Aldersprofilen er ganske lik de to andre store partiene. Flest delegater finnes i alderen 41-60 år, med et gjennomsnitt på 45,97 i 2009 (H hadde 45,99 og Ap 44,81). Frp har dessuten minst aldersspredning av alle partiene. Sammenligner vi de to nye suksessfylte partiene i norsk etterkrigstid, SV og FRP, ser vi at de har sitt tyngdepunkt hos henholdsvis femti- og førtiåringene. Det betyr at SVs delegater hadde sine formative år – dvs. når de var tenåringer – på opposisjonelle 70-tallet, og FRP på 80-tallets jappetid.

De største fylkene er Oslo og Akershus, samt vestlandsfylkene Hordaland og Rogaland. Den aller største delegasjonen er imidlertid stortingsrepresentantene, som i motsetning til i f.eks. Arbeiderpartiet, har stemmerett på landsmøtet. Siden også sentralstyret møter som delegater, gjør dette at Frps landsmøte er litt mer topptungt enn partier som Venstre, Ap, SV, R og Miljøpartiet de grønne. Enda mer topptungt blir det hvis partiet når målet om regjeringsmakt i 2013. Da vil også statsråder møte som delegater.

Männerparteien

Frp er et ekte Männerparteien. På alle nivåer i partiet er det en klar overrepresentasjon av menn. Analyser av alle stortingsvalg siden 1973 viser at menn utgjør i gjennomsnitt 63.9 prosent av velgerne til Frp. Selv om Siv Jensen har tatt over ledertrøya, og tittelen er endret fra partiformann til partileder, ser det ikke ut som partiet er blitt mer spiselig for kvinner. Snarere tvert i mot har oppslutning hos “det annet kjønn” blitt mindre. Videre er det slik at nesten 3 av 4 partimedlemmer er menn, og TV2 har nylig vist at 84 prosent av Frps listetopper ved det kommende kommunevalget er menn, mens bare 16 prosent er kvinner. (Nærmest her kommer Høyre og Sp hvor 74 % er menn). På Stortinget går det på sin side sakte mot en bedre kjønnsbalanse. Inneværende periode er imidlertid første gang andelen menn tippet under 80 prosent. Nå er mannskapet på Løvebakken blitt utvannet med 25 % kvinnerepresentasjon.

Så til landsmøtet. Det klart denne kjønns(u)balansen i partiet kommer til uttrykk også på landsmøtene. I 2009 var litt over 70 % menn. Kun protestpartiene Demokratene og Kystpartiet har tilsvarende høy andel menn. Som jeg har skrevet på tidligere innlegg er det bare to partier - SV og Ap - som har lik fordeling og det er i begge tilfeller (hvert fall delvis) et resultat av kvotering. At så mange som 3 av 10 er kvinner er imidlertid en betydelig forbedring for Frp. Når det første landsmøte ble avholdt var det hele 40 menn og kun 1 kvinne. Kvinnen var – ikke så overraskende kanskje – kona til partistifter Anders Lange.

Noen i Frp vil imidlertid hevde at hvilket kjønn du er, er tilnærmet irrelevant for å avgjøre om man ivaretar enten kvinners eller menns interesser på en god måte. Sagt på en annen måte: Man må ikke være kvinne for fronte politikk som er fordelaktig for kvinner. Derfor er det kanskje ikke så overraskende at Frp har den laveste andelen delegater som mener at kvinnerepresentasjon har betydning for partiets standpunkter og nest lavest andel når det gjelder prioriteringer. Likevel er det så mange som cirka 40 % av delegatene som mener at flere kvinner i partiet har hatt en betydning for hvilke saker det fokuserer på, og hvilke standpunkter man fronter. I begge tilfeller dreier det seg områder som sosialpolitikk og familiepolitikk. Sammenlignet med de andre partiene minner Frp på dette punkt ganske mye om Venstre og litt om Høyre. Det store skillet er i forhold til venstresiden (SV og Ap) pluss to andre sentrumspartiene (Kristelig Folkeparti og Sp). Her er det dobbelt så mange av delegatene som mener at kvinnerepresentasjon utgjør en forskjell.

Folk flest eller en partielite?

Slagordet til Frp siden midten av 90-tallet har vært partiet “for folk flest”. Kritikken har rettet seg mot fagforeningspamper, elitistiske politikere og akademiske forståsegpåere. Hvordan står det til med Frps delegater? Er de som “folk flest”?

Før forrige landsmøte i 2009 hevdet Frank Rossavik i Morgenbladet (22. mai 2009) at klesstilen til Frp var et tegn på at så var tilfellet: ”Feil dresser [enten for store eller for små] gir riktig signal. De viser at folkene inni ikke er – eller ønsker å fremstå som – noen elite. Men samtidig også at disse mennene, som altså ikke bruker dress til vanlig, viser respekt for politiske verv og arbeid.” Sammenlignet med f.eks. Høyre - hvor jeg deltok som observatør både i 2009 og forrige helg - er det liten tvil om Rossaviks sine observasjoner har noe for seg. Problemet er imidlertid at klesstil i beste fall er en indikator på en mer underliggende sosial struktur - en struktur som bør undersøkes med andre data enn impresjonistiske observasjoner. I 2009 samlet vi inn mer “usynlige” data som gjør det mulig å studere nettopp den sosiale sammensetningen av landsmøtene. Her skal vi konsentrere oss om to sentrale “elite” egenskaper – den skriveføre (utdanningsnivå) og den kjøpesterke (inntektsnivå).

Dersom vi nå slår sammen utdanning og inntekt får vi et tydelig bilde av delegatenes sammensetning og forskjeller mellom partiene. Under har jeg laget tre tabeller som sammenligner de tre største partiene i Norge: Ap, H og Frp. Med utgangspunkt i at gjennomsnittsinntekten i Norge i 2009 var på rundt 425 000 kr, anser jeg lav inntekt for å være bruttoinntekt på under 300 000, middels-lav inntekt er mellom 300 000 og 400 000, middels-høy er mellom 400 000 og 500 000, høy er mellom 500 000 og 700 000 og svært høy inntekt er over 700 000 kroner. De ulike utdanningskategoriene er definert på følgende måte: Lav utdanning er maks tre års videreutdanning etter grunnskolen, middels utdanning tilsvarer maksimalt artium og 2-3 år med videreutdanning av teknisk eller yrkesmessig karakter, mens høy utdanning er påbegynt eller fullført høyskole- eller universitetsutdanning (dessverre skiller den ikke mellom høyskole og universitet, noe som ville vært interessant å ha tall på). Tallene som er merket med rødt, kan dermed sies å være en slags elite i partiene. Det er personer som enten har høy eller svært inntekt + høy utdanning. Tilsammen utgjør disse kategoriene 30.1 % i Ap, 33.3 % i Frp og hele 47.6 % i Høyre. Det interessante er imidlertid at hvis vi bare ser på andelen med svært høy inntekt (merket med lilla), har Frp den største andelen delegater med svært høy inntekt: 33.1 % i Frp, 31.5 % i H og "bare" 14.2 % i Ap. (Tabellene under er litt endret fra det første innlegget jeg publiserte. De gamle tabellene er her.)

Frp og utdanning

La oss se nærmere på Frp og delegatenes utdanningsnivå. I tråd med de etablerte forestillingene er Frp definitivt det partiet med lavest andel høyt utdannede. Men det betyr ikke at de er fraværene. Litt over halvparten av delegatene har enten påbegynt eller fullført en grad på en høyskole eller et universitet. Og hvis noen tror at det er snakk om halvstuderte røvere eller mislykkede akademikere, kan jeg fortelle at de aller fleste har fullført graden, hvilket er tilfelle også for de andre partiene. De eneste partiene med lavere andel med høy utdanning er de allerede nevnte protestpartiene Kystpartiet og Demokratene. Det er altså vanskelig å kalle Frp for et eliteparti, dersom utdanningsnivå legges til grunn. Utdanningsnivået er imidlertid mye høyere enn i befolkning som helthet. Dessuten har det foregått en sakte akademisering av Frps landsmøter. I 2001 var det bare 1 av 3 delegater som hadde høy utdanning. Det eneste partiet som har gjennomgått en høyere grad av akademisering er Arbeiderpartiet, hvor andelen med høy utdanning har økt fra 46.6 til 68.7 prosent i løpet av de siste ti årene.

Frp og inntekt

Ser vi på inntekt er bildet imidlertid litt annerledes – også når det gjelder forholdet mellom Frp og Arbeiderpartiet. Frp er faktisk det rikeste av alle landsmøtene. Riktignok har Høyre et ørlite forsprang når det gjelder andel med høy inntekt (definert som bruttoinntekt på over 500 000 kr), men dersom vi bare ser på de aller rikeste (over 700 000 kr), er det Frp som går av med seieren. Det tallene viser (med forbehold om at personer med lavere inntekter er overrepresentert blant de som ikke svarer på våre spørreskjemaer) er at Frp nesten ikke har noen som tjener under 300 000 på sine landsmøter. Mens denne andelen varierer mellom 15 og 20 prosent i de andre partiene, er det bare 5.6 prosent Frp-delegater som havner her. Når disse inntektsobservasjonene videre kombineres med utdanning (slik som i tabellen over) kommer det frem et interessant bilde: Mens gruppen rike “self made men” er nesten fraværende i de andre partiene, nesten 1 av 4 delegater hos Frp kjennetegnet av kombinasjonen av lav eller middels utdanning og høy eller svært inntekt. Dette er den klassiske Frp-representanten – og han er altså fortsatt til stede på landsmøtet. Mest sannsynlig er han fortsatt - i beste Anders Lange-ånd - irritert på skatter, avgifter og offentlig inngrep, og han nynnet derfor gjerne med når den tidligere boybandsangeren Christian Ingebrigtsen fremførte låten – Fremtiden i dag (bestilt av partiet) – på landsmøte i forfjor:

Jeg er som folk flest, jeg vil være fri

Til å velge selv, å få leve i fred

Jeg tror at vi skal få - slik som vi gir

Og at hver og en er sin egen lykkesmed

Dette blogginnlegget er en del av en serie denne våren hvor jeg tar for meg de ulike partienes landsmøter. Du kan også lese om Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre. Forhåpentlig vil jeg også skrive to innlegg til - et om SV og et om Sp - når jeg får tid.