Er alle med? Om Arbeiderpartiets landsmøte

“Alle skal med!”, er som kjent Arbeiderpartiets slagord. Her skal vi la dette slagordet være utgangspunktet for en kort analyse av landsmøtets sammensetning. Er alle (grupper) med? La oss sammenligne kjennetegn ved Aps delegater med tall for hele befolkningen fra SSB.

Fra Det norske Arbeiderpartis landsmøte, 3.–6. november 1923. Kilde: Trondheim byarkiv

På Arbeiderpartiets (Ap) landsmøte synges gjerne "Fra land til land" av Dagfinn Rimestad, en av de ledende innen arbeidersangproduksjon i partiets glansdager, 1950-tallet:

Arbeide sammen som venn og bror og hjelp til hver mann i nød.

Flittige hender rundt hele jord og ingen lider sult og død.

Teksten passer fint inn i partiets nåværende slagord: “Alle skal med!”.

Her skal vi la dette slagordet være utgangspunktet for en kort analyse av landsmøtets sammensetning. Er alle (grupper) med? La oss sammenligne kjennetegn ved Aps delegater med tall for hele befolkningen fra SSB. Men først to avsnitt om landsmøtets betydning og atmosfære.

Landsmøtet til Venstre, som var forrige uke, og landsmøtet til Ap illustrerer nemlig flere viktige forskjeller mellom landsmøtenes plass i (de norske) partiene. Det er f.eks. ikke tilfeldig at statsviteren Ulf Torgersen på 60-tallet snakket om en ”tilbøyelighet til landsmøtedyrkelse” hos partier på venstresiden, i dette tilfellet Ap. Hos Ap – Partiet, som noen delegater kaller det (bestemt form entall, som om det var det eneste) – er det rett og slett en bestemt form for ”patos som omgir partiets landsmøte”, mente Torgersen.  Denne patosen kommer ikke minst til syne når Partiet skal hylle sine egne partiledere. For mens Venstre unnlot å invitere den nylig avgåtte partilederen Lars Sponheim til sitt landsmøte, var det, under Aps landsmøte i 2009, satt av en hel dag til å feire 70-årsdagen til den såkalte ”landsmoderen”, Gro Harlem Brundtland. All klappingen denne dagen ga nesten en mild variant av senebetennelse.

Selvforståelsen hos Ap er preget av ideen om å være en innflytelsesrik og handlekraftig (arbeider)bevegelse. Tatt ut av luften er det naturligvis ikke. Ap har f.eks. blitt fortalt av historikeren Jens Arup Seip at de har vært ”ørnen i norsk politikk”, mens Rune Slagstad har gitt perioden etter 2. verdenskrig navnet “Arbeiderpartistaten”. Dette virkelighetsbildet blir dessuten overført innad i familien, ettersom cirka 1/3 av delegatene har en far som også var medlem av Partiet. Den andelen er imidlertid på vei nedover. I 1985 hadde drøye 2/5 av delegatene en far med partiboka i orden. Andelen overgås dessuten både før og nå av  motkulturpartiene KrF og Sp. Følelsen av å være med på noe stort, forsterkes sikkert også av at landsmøtet alltid – med unntak av 1981 hvor Oddvar Nordli skulle hedres med et landsmøte på Hedmarken og 1989 hvor byggingsarbeid gjorde at delegatene måtte søke tilflukt i SAS hotellet – finner sted i Folket hus på Youngstorget, en bygning med mye symbolikk for arbeiderbevegelsen. Kanskje er det ikke så rart at selv unge akademikere uten erfaringer fra industriens produksjonsmaskineri (som utgjør litt mindre enn en 1/3 av delegatene) bidrar til den kollektive dyrkelsen av partiet som fortsatt kommer til uttrykk på dagens landsmøter?

Mens forrige helg altså var viet Norges minste parlamentariske parti, Venstre, er det landets største, Ap, som samles førstkommende helg. Ikke bare er partiet størst i oppslutning og innflytelse, det er også det største landsmøte målt ved antall delegater med stemmerett (300). Men selv om det er mange delegater, fører størrelsen på medlemsmassen til at det er kun en liten utvalgt andel medlemmer som får æren av å representere hjemfylket på landsmøtet i Oslo. I motsetning til Venstre hvor 3 % av medlemsmassen er delegater, er det bare 0,5 % hos Ap. (De andre partiene ligger mellom disse to ytterpunktene). Det er altså vanskelig “å komme med” på landsmøtet.

At nåløyet er trangt, er imidlertid ikke ensbetydende med manglende kjønnsbalanse, alders- og geografisk spredning, samt en representativt sosioøkonomisk (utdanning og inntekt) sammensetning. På grunn av kvoteringsordninger er Ap, sammen med SV, det eneste landsmøte som kan skilte med 50 % kvinnerepresentasjon. Med andre ord: lik kjønnsfordeling som i befolkningen for øvrig.

Når det gjelder aldersprofilen derimot, domineres landsmøte til Ap, i likhet med de andre partiene, av middelaldrende personer (det vil si de i alderen 41-60 år). Mens bare 1/3 av befolkningen befinner seg i denne aldersgruppen, gjelder dette over halvparten av Aps delegater. Enda mer overrepresentert er de dog i FrP (over 3 av 5). Det mest slående for alle partier er imidlertid underrepresentasjonen av “gamlinger”. Bare 1 av 10 er over 60 år hos Ap, mens i befolkningen er det ¼ som enten nærmer pensjonsalderen med stormskritt eller har passert den for en god stund siden. Men tro ikke av den grunn at partiene er blitt en samling ungdommer og middelaldrende. Blant medlemmene er nemlig bildet stikk motsatt. Her er det “gamlingene” som dominerer – også i Ap.

Hvis vi ser på geografisk forankring, er delegasjonsstørrelsene til de ulike fylkene på Aps landsmøte tilnærmet et speilbilde av hvor det bor flest mennesker i Norge. Her er alle med. Men med hensyn til utdanning er det, neppe til overraskelse for noen, en overrepresentasjon av personer med høy utdanning: 27,3 % i befolkningen totalt, og hele 68,7 % hos Ap. Ap har likevel, akkurat slik de også hadde i 1985, den laveste andelen med (påbegynt eller fullført) høyere utdanning på sine landsmøter i forhold til de andre partiene på Stortinget med unntak av FrP. Når det gjelder inntekt er Aps landsmøte igjen litt over gjennomsnittet i befolkningen, men midt på treet sammenlignet med de andre Stortingspartiene. Litt under sine hovedmotstandere (H og FrP), men litt over sine samarbeidspartnere (SV og Sp).

Til tross for noen unntak, er konklusjonen ganske klar: Alle er ikke med på Aps landsmøte. Men at landsmøtet skulle gi et speilbilde av befolkningen var det vel heller ingen som hadde trodd. Landsmøtedelegater – i likhet med partimedlemmer, om enn i mindre grad – utgjør ikke noe tverrsnitt av befolkningen. Slik er det heller ikke hos Ap. Demografisk og sosioøkonomisk representasjon er uansett ingen garanti for en progressiv og sosialt ansvarlig politikk. Det er politikkens innhold og regjeringens handlekraft som til syvende og sist avgjør om “alle får bli med”. I motsetning til mange andre sosialdemokratiske partier som sliter i Europa, inkludert Sverige, har Arbeiderpartiet, etter det katastrofale valget i 2001, igjen konsolidert posisjonen som Norges største parti og blitt gjenvalgt som storebror i en flertallsregjering. Høstens kommunevalg blir første test på om velgerne fortsatt tror på og verdsetter Aps budskap.  

Følg med videre på bloggen. Neste innlegg i serien om norske landsmøter, kommer i forbindelse med KrFs landsmøte i Trondheim 29. april - 1. mai.

Emneord: sosialdemokrati, Norge, Arbeiderpartiet Av Anders Ravik Jupskås
Publisert 6. apr. 2011 13:49 - Sist endret 12. nov. 2012 14:43