Verdien av svenskegrensen

– Vi må slutte å betrakte svenskegrensen som en billig handledisk. Grensen er en ressurs for norsk næringsliv, ikke en trussel, mener samfunnsgeograf Bjørnar Sæther. Han har skrevet bok om norsk-svensk grensesamarbeid.

Veisperring på grensen til Sverige

Stengt: For første gang siden 50-taller er vi vitne til at grensen mellom Norge og Sverige er sperret for trafikk. Foto: Torstein Bøe / NTB

– De første månedene av pandemien var jeg like lamslått som alle andre. Jøss, har jeg skrevet en helt irrelevant bok nå, sier professor i samfunnsgeografi, Bjørnar Sæther ved Universitet i Oslo.

Professor Bjørnar Sæther
Professor Bjørnar Sæther

Fra hjemmekontoret på Sørum, hvor han i fjor var i ferd med å ferdigstille den nå aktuelle boken om norsk-svensk grensesamarbeid, ble han vitne til det tilsynelatende utenkelige: Riksgrensen mellom Norge og Sverige stengte ned. Det for første gang siden 1950-tallet. Og den er fortsatt stengt. Oppfylte stasjonsvogner med MaxiMat-poser kjører ikke lenger gjennom granskogene mellom Eda og Kongsvinger. Flere tusen svensker har ikke kommet seg på jobb fordi arbeidsplassen ligger i Norge, og på hver side av landegrensene arrangeres barnebursdager uten fult antall besteforeldre, de bor i hvert sitt naboland.

Ett år inn i koronapandemien tar vi ikke lenger en åpen grense mellom Norge og Sverige for gitt. Bjørnar Sæthers hovedpoeng er at grensens fulle verdi fortsatt blir undervurdert.

– Hovedfortellingen i norsk medieoffentlighet er etter min mening at svenskegrensen er en trussel. I kampen mot høye priser og avgifter har norske næringsinteresser lykkes med å definere svenskegrensen som en billig handledisk som stjeler norske arbeidsplasser. Ved å fokusere på et slikt syn blir vi blinde for det store bildet, hvor fordelene og mulighetene er langt større enn ulempene, sier Sæther.

Dobbel periferi

Fordelene og mulighetene samfunnsgeografen snakker om, undersøker han i boken «Kunnskapsbasert samarbeid i grenseland», med det såkalte «Indre Skandinavia» som nedslagsfelt. Landområdet ble først navngitt av dikteren Rolf Jacobsen, og strekker seg på norsk side gjennom det skiftende landskapet i gamle Hedmark fylke og øst i gamle Østfold og Akershus fylker - fra dype skoger i sør til bare fjellknauser i nord, med de svenske länene Värmland og Dalarne løpende parallelt.

Kart over Indre Skandinavia
I grenseland: Indre Skandinavia er ett av tre områder som inngår i det EU-baserte samarbeidsprogrammet Sverige-Norge. Kart: Interreg

Begge sider av grensen preges av spredt befolkning, småsteder, fraflytning og lavt utdanningsnivå.

– Man kan på en måte si at Indre Skandinavia er den norsk-svenske ekvivalenten til det amerikanerne kaller «fly over country» - rurale landområder som ligger mellom storbyene ved kysten. Med grensen er Indre Skandinavia en slags dobbel periferi på strekningen mellom Oslo og Stockholm.

Der andre kommuner enkelt kan samhandle med alle kommunene rundt seg, er riksgrensen naturlig nok en barriere for grensesamfunnene. Ifølge EU har grenseområdene i gjennomsnitt to prosent lavere økonomisk vekst enn resten av landet. Et politisk mål har siden Nordisk råds opprettelse på 1950-tallet vært å bygge ned denne barrieren ved å styrke samhandlingen på tvers av nasjonalgrensene.

EU-prosjektet «Interreg»

Da Sverige kom med i EU i 1995, ble svenskegrensen også en grense til unionen, og Norge fikk tilbud om å bli med i EU-programmet for grenseoverskridende samfunnsutvikling -  Interreg. Programmet ble etablert i 1990 og er en direkte videreføring av unionens fredsbevarende grunnidé. For flere medlemsland i sør og øst handler prosjektene hovedsakelig om å bygge tillitt og tverrkulturell forståelse mellom befolkningsgrupper, hvor middelet - ifølge Sæther - er vel så mye kaffebesøk som storstilte prosjekter.

Samarbeidene mellom Norge og Sverige derimot, beveget seg i 2007 vekk fra slike rene folk-til-folk-prosjekter, til langsiktig satsning på steds- og næringsutvikling og felles naturforvaltning. Fem av disse satsingsprosjektene er Sæthers utgangspunkt for boken. Politikere fra svenske län og norske fylkeskommuner har etablert partnerskap for å støtte samarbeid mellom bedrifter, kompetansemiljøer, kommuner og fylker, med økonomisk støtte og veiledning gjennom Interreg.

– Over tid har dette bidratt til sterkere kompetansemiljøer og styrking av bedrifter og næringer i regionen, sier Sæther.

Prosjektene samfunnsgeografen har tatt for seg spenner fra satsning på kommersiell musikk til gjeninnføring av ferskvannslaks i Trysilelva . Et prosjekt Sæther ser som spesielt vellykket er samarbeidet mellom reiselivsnæringene i alpinstedene Sälen og Trysil, med mål om å bli en forent internasjonal skidestinasjon. Initiativet startet ved at kommunene – preget av befolkningsnedgang – fikk god kontakt gjennom et energieffektiviseringstiltak startet av Interreg, og søkte videre samarbeid.

– I stedet for å konkurrere om de samme gjestene bestemte de seg for å jobbe sammen om å tiltrekke seg nye gjester til en felles svensk-norsk destinasjon. Det førte til større økonomisk tyngde og økt kapasitet på begge sider, som igjen fikk flere til å flytte til kommunene.

Langsiktighet

Oppstarten av et næringsmiljø for solenergi er et annet eksempel. Ved å etablere Glava Energy Center var Interreg med på å bevare kompetanse i grenseregionen da norske REC Silicon i 2009 la ned sin fabrikk i svenske Arvika og flyttet til Singapore.

– I dag er dette en viktig møteplass som hjelper til med kompetanseheving og internasjonalisering av oppstartbedrifter på tvers av riksgrensen, sier Sæther.

Økt grensesamarbeid blir bare viktigere når vi en dag kommer oss ut av pandemien, mener Sæther, som raskt gjenvant troen på boken. Han trekker fram langsiktighetene i prosjektene som et viktig læringspunkt: over tid skapes tillitt og god integrering.

På tvers av riksgrensen arbeider politikere nå med målsetninger for en ny Interreg-periode fram til 2027. Prosjektene skal etter endt periode være så bærekraftige at de drives videre uten finansiering og kompetansestøtte fra Interreg.

Nyetablerte kunnskapsmiljøer skal bidra til videre lokal utvikling. I prosjektene Bjørnar Sæther har tatt for seg, er dette i stor grad tilfellet, men ikke alltid. Interreg-satsningen «I hjertet av Skandinavia» etablerte ulike former for samarbeid mellom svenske Dalarne län og norske «Fjellregionen» – en klynge av kommuner nord i gamle Hedmark fylke og sør i gamle Sør-Trøndelag fylke. Grisgrendte tettsteder fikk et ansiktsløft, nye turistruter ble etablert. Men så ønsket ikke alle fylkeskommunene lenger å støtte prosjektet, selv om engasjementet var stort lokalt og hos de andre i samarbeidet.

– Partnerskapene er konsensusdrevet, og det gjør dem også sårbare for enkeltpolitikeres skiftende oppfatninger og personkonflikter, som ble tilfellet her. Området er preget av spredt befolkning uten kunnskapssentre. Da pengene stanset, var det ikke midler til å kjøpe inn ekstern hjelp, og det er vanskelig å se at noe skjer videre, sier han.

Frykter for tillitten

Samarbeidsprosjektene gjennom Interreg lider nå av koronapandemien. Reiselivsnæringen utgjør for eksempel nesten halvparten av økonomien i regionen Trysil-Sälen.

Men samfunnsgeograf Bjørnar Sæther frykter pandemiens konsekvenser kan nå enda lenger og komme til å rokke ved selve grunnlaget for samarbeid; nemlig tillitten mellom befolkningene.

Flere lokalaviser på grensen har ifølge ham skrevet om svensker som ikke lenger føler seg velkomne i nabolandet.

– De opplever å bli sett skrått på av nordmenn som frykter de er smittebærere. Vi vet ikke omfanget av dette, eller hvordan pandemien påvirker den utstrakte tillitten mellom folkene, men det bør undersøkes, sier Sæther.

– Kanskje må vi igjen sette i gang folk-til-folk-prosjekter, som kaffebesøk, over grensen. 

 


 

Bokomslag

Les mer om samarbeidet på tvers av riksgrensen i Bjørnar Sæthers bok "Kunnskapsbasert utviklingsarbeid i grenseland – partnerskap for Indre Skandinavia og EUs Interreg-programmer 1996-2020".

Av Marit Sunnanå Aalrust
Publisert 9. mars 2021 10:38 - Sist endret 12. mars 2021 11:34