Militæret viser sitt sanne ansikt i Myanmar

Kuppet kom overraskende, men det har lenge vært sett som en mulighet. Det viser at tiden er overmoden for å tenke nytt om norsk politikk overfor Myanmar, skriver professor i samfunnsgeografi Kristian Stokke i denne kronikken.

Bildet kan inneholde: skjorte, væpne, t skjorte, har, flagg.

Burmesiske demonstranter samlet seg foran Myanmars ambassade i Bangkok og holdt fram bilder av Aung San Suu Kyi da meldingen kom om militærkupp i hjemlandet. Fotograf Guillaume PayenZuma Press/ NTB/Scanpix

Bildet kan inneholde: person, panne, nese, kinn, øye.

Kristian Stokke er professor i samfunnsgeografi ved Universitetet i Oslo og styreleder i Myanmarkomiteen. Han har forsket på koblingene mellom styresett og konflikter i overgangen fra militærstyre til hybridregime i Myanmar.

Denne kronikken har også stått på trykk i Klassekampen.

Tidlig på morgenen den 1. februar, noen få timer før Myanmars demokratisk valgte parlament skulle møtes for å utnevne landets president for de neste fem årene, gjennomførte militæret sitt tredje statskupp. Dette satte en brå stopp for Myanmars demokratiseringsprosess og National League for Democracy-regjeringen ledet av Aung San Suu Kyi, den første demokratisk valgte regjeringen siden 1962.  

Dette er svært alvorlig, det lover dårlig for demokratisering, fred, menneskerettigheter og utvikling i Myanmar, og det krever en tydelig respons. Hva forklarer denne maktovertakelsen, og hvordan bør Norge forholde seg til et militært regime i et av våre partnerland?

Valget i november

For det første: Maktovertagelsen var et statskupp, og ikke utløst av en nasjonal nødsituasjon. Militæret har begrunnet maktovertakelsen med henvisning til at valget i november 2020 var preget av omfattende valgfusk. De hevder at de tok makten fordi flere klager om valgfusk til valgkommisjonen og det nasjonale sikkerhetsrådet ble blokkert av NLD-regjeringen. Militæret mener de tok makten fordi det var en nasjonal nødsituasjon. Den nye militærregjeringen, ledet av hærsjefen Min Aung Hlaing, påstår at de vil reformere valgkommisjonen, avholde nyvalg og overføre makten til en valgt regjering i løpet av ett år. Få fester lit til dette. 

Maktovertakelsen strider mot en grunnlov som militæret selv har konstruert for å sikre egne interesser. Det var ingen nødsituasjon, ingen reell trussel mot nasjonal enhet og suverenitet. Den politiske uroen vi har sett de siste ukene har i hovedsak vært organisert av militæret og militærpartiet Union Solidarity and Development Party, i et forsøk på å lage en perfekt storm. 

Det at kuppmakerne forsøker å legitimere kuppet gjennom tvilsomme henvisninger til en grunnlov de laget selv, sier mye om militærets maktkynisme.

Politisk svekket og ydmyket

Militærkuppet kom overraskende, selv om det har vært diskutert som en mulighet lenge. Forholdet mellom NLD-regjeringen og militæret har blitt kraftig forverret etter valget i november. Militæret skapte den politiske åpningen i 2010 utfra egeninteresser og sikret disse gjennom grunnloven. Så hvorfor gjennomføre et kupp i en slik situasjon? Det framstår som irrasjonelt og risikabelt både på kort og lang sikt.

Det er for tidlig å konkludere, men det er nærliggende å tenke at kuppet skyldes at militæret og dets ledere opplever at de er blitt politisk svekket og ydmyket, og at fem nye år med NLD-regjering ville forsterke dette. Valgresultatet i november bekreftet mønsteret fra 2015-valget: NLD har svært sterk folkelig støtte, mens militærpartiet USDP sliter med oppslutningen. Dette skjer til tross for militærets mange forsøk på å underminere og delegitimere NLD-regjeringen og Aung San Su Kyi de siste fem årene, inkludert militærets sjokkerende fordriving av rohingyabefolkningen fra Rakhinestaten.

Aung San Suu Kyi har blitt et diskreditert ikon internasjonalt etter at hun valgte å forsvare militærets overgrep, men dette har ikke hatt samme effekt i Myanmar. Der er Aung San Suu Kyi fortsatt svært populær, spesielt i den burmesiske majoritetsbefolkningen.

Valgskredene i NLDs favør i 2015 og 2020, riktignok forsterket av et valgsystem der vinneren tar alt, viser at en militær politisk representasjon er helt avhengig av de 25 % av setene som er reservert for dem i parlamentet. At militæret ikke har realistiske muligheter til å danne en valgt regjering og få full kontroll over det politiske systemet de selv skapte, er en smertefull realitet.

For militæret, som har skapt et selvbilde som «nasjonens far», i opposisjon til «nasjonens mor», Aung San Suu Kyi, er mangelen på folkelig støtte ydmykende. Det er her vi må lete etter en forklaring på militærkuppet: Det var ikke gjennomføringen av valget som var vanskelig å leve med, men valgresultatet!

Hva gjør Norge nå?

Norge har en stolt og anerkjent historie som viktig støttespiller for etniske minoriteter og demokratibevegelsen under den forrige militærjuntaen. Sammen med andre vestlige stater og en bred internasjonal solidaritetsbevegelse bidrog norske styresmakter og organisasjoner til den omfattende sanksjons- og støttepolitikken som ble ført fra 1990 til 2010. 

Norge endret kurs med den militærledete politiske åpningen rundt 2010 og satset på at den militære regjeringens reformvilje var genuin, og Norge ledet an i internasjonal relasjonsbygging overfor et militærstyre i sivil forkledning. Dette var et høyt spill som medførte sterk kritikk av Norges hensikter og metoder, blant annet fra Aung San Suu Kyi.

Det er tydelig nå at Norge valgte feil side. Selv folk som jobbet for Norges initiativ i fredsprosessen, problematiserer at Utenriksdepartementets fokus på næringsinteresser slo beina under Norges politiske posisjon.  

Hva bør Norge gjøre i denne situasjonen? Den umiddelbare diskusjonen har fokusert på hvordan det internasjonale samfunnet kan øve press på det nye regimet, gjennom resolusjoner og eventuelt sanksjoner av militære ledere. Dette er viktig, og det er positivt at det har kommet klare fordømmelser av militærkuppet. 

Partnerland

Men Norge har også en mer direkte relasjon til Myanmar som bør diskuteres. Myanmar er et partnerland for Norge og mottar over 250 millioner i årlig støtte. Utenriksdepartementets partnerlandstrategi for Myanmar (2021-2023) framhever fred, demokrati og menneskerettigheter som sentrale innsatsområder i dette samarbeidet. Strategien framhever også viktigheten av dialog og partnerskap mellom norske og myanmarske myndigheter. En vesentlig del av støtten gis som bidrag til statlig kapasitetsbygging, spesielt på unionsnivå. 

Dette stat-stat-partnerskapet og vektleggingen på statlig kapasitetsbygging står i klar kontrast til perioden før 2011, da aktiv sanksjonspolitikk ble kombinert med støtte til ikke-statlige politiske bevegelser som kjempet for demokrati og føderalisme.

Men hva slags partnerskap skal Norge fremme nå, når Myanmars myndigheter er underlagt et militærstyre? Er Norge villig og i stand til igjen å skifte støtten i retning av demokratiske krefter?

Og har Norge i så fall kunnskap og nettverk som kan sikre at slik bistand bidrar på en målrettet og effektiv måte til formell og reell demokratisering, på kort og lang sikt? Eller vil fokuset på statlig kapasitetsbygging bli videreført, selv under militærstyre? Den nåværende situasjonen tilsier at norske bistandsmyndigheter og offentlighet trenger en åpen og kunnskapsbasert debatt om omfang og innretting av norsk bistand til Myanmar. 

Mandag 1. februar fengslet militæret nasjonale og regionale politiske ledere fra landets utøvende makt, folkevalgte parlamentarikere i landets lovgivende forsamling, og ledere fra sivilsamfunnet. Slik stjal de makten fra Myanmars befolkning. Den 1. februar 2021 vil alltid stå som en trist dag i burmesisk historie. Kuppet er som et gufs fra fortiden, som viser at tiden er overmoden for å tenke nytt om norsk engasjementspolitikk overfor Myanmar. Det siste vi trenger er et skuldertrekk, og enda en realpolitisk strategi. Myanmars folkevalgte og de som nå er fengslet, fortjener bedre.  

Av Kristian Stokke
Publisert 4. feb. 2021 13:15 - Sist endret 4. feb. 2021 13:17