English version of this page

Rusforskning på villspor

Hva er det som gjør at en pasient velger å avbryte et behandlingsopplegg for rusmisbruk? Det viser seg at forskerne har lett etter årsakene på feil sted.

– Vi må slutte å tenke at det er en defekt ved pasienten som gjør at vedkommende faller fra, sier Hanne H. Brorson. Fotoillustrasjon: Colourbox

Å sørge for en bedre rusbehandling i Norge er en av regjeringens klareste målsettinger. En viktig del av rusomsorgen er å hindre at pasienter faller ut av behandlingsopplegg. Frafallsprosenten i rusbehandling er høy, men de som greier å gjennomføre et behandlingsopplegg klarer seg jevnt over bedre etterpå enn de som faller fra. Vi mangler ikke forskning på frafall. Så hvorfor har ikke all denne forskningen hjulpet flere til å gjennomføre rusbehandling?

Bortkastet forskning

Hanne H. Brorson og kollegaer ved Psykologisk institutt har gått igjennom 20 år med studier av risikofaktorer for frafall hos rusavhengige pasienter. De sitter igjen med en god og en dårlig nyhet. Den dårlige er at veldig mye av forskningen på frafall har vært bortkastet.

‒ Hovedfunnet er at de siste 20 årene med forskning nesten bare har handlet om forhold ved pasienten – alder, kjønn, utdanning, sivilstatus og lignende. Og når man leter etter årsaker til frafall blant disse faktorene, finner man med få unntak ingenting. Det kan ha gått på bekostning av forskning på de faktorene som faktisk kan ha betydning, sier hun.

Nesten ingen av studiene Brorson og kollegene har gått gjennom, har undersøkt om pasienten avbryter behandlingen på grunn av terapeuten eller behandlingsopplegget.

Den gode nyheten er at det sannsynligvis er her de avgjørende faktorene ligger, og i motsetning til pasientens kjønn eller alder, kan vi faktisk gjøre noe med behandlingsopplegget.

Må studere behandlingen

‒ Noe som ser lovende ut, men som det har vært forsket lite på, er det vi kaller allianse. Du kan sammenligne det med å ha en god lærer: Mange kan huske en lærer de likte spesielt godt, fordi de likte måten læreren lærte bort stoffet på, læreren hadde en evne til å formidle hvorfor dette var viktig, og man fikk inntrykk av at læreren ville en vel. Sjansen var stor for at man fulgte ekstra godt med i disse timene og fikk noe ut av dem. Sånn er det også i behandling.

‒ Det interessante er at det er forsket mye på allianse hos andre pasientgrupper, men ikke hos ruspasienter. Innenfor rus har man isteden forsket på motivasjon. Forskjellen er at manglende motivasjon er noe man kan plassere hos pasienten, mens manglende allianse også handler om oss behandlere, sier Brorson.

En annen opplagt ting man bør forske mer på, er selve behandlingsopplegget. Kan det være noe i behandlingen som øker faren for at pasienten avbryter? Generell psykologisk forskning har vist at det er pasientens egen vurdering av behandlingen som har mest å si for om den blir vellykket eller ikke. Til sammenligning spiller behandlerens vurdering liten rolle.


Doktorgradsstipendiat Hanne H. Brorson. Foto: Steinar Taarn Sande

Pasienten vet best

‒ Terapeuter er generelt veldig dårlige til å identifisere hvem som får et godt utfall av behandling eller ikke. Det er en slags blindhet vi har, og det er naturligvis vanskelig å rette på feil når man ikke kan se dem. Men det viser seg at hvis behandlerne først får beskjed om at behandlingen ikke går så bra, så er de veldig flinke til å finne alternative tilnærminger som gir bedre resultat. Men da må vi altså systematisk følge med på hvordan pasientene har det i behandling. Det gjøres mye for andre pasientgrupper, men lite innenfor rusbehandling.

Nettopp slik behandlingsforskning er hun selv involvert i nå. En gang i uken får pasientene hun følger, tilgang til en datamaskin eller et nettbrett som de bruker til å svare på spørsmål om hvordan de har det. Hvordan er symptomene deres, hva slags forhold har de til seg selv og andre, hvordan mestrer de hverdagen sin? Så brukes statistikk til å finne ut om det går bedre eller verre enn før. 

‒ Noe av grunnen til at vi gjør dette, er at en vellykket behandling har visse kjennetegn, for eksempel at det skjer en stor endring tidlig i behandlingen. Hvis undersøkelsene viser at forløpet avviker fra dette mønsteret, så er det grunn til å endre på behandlingen, forklarer hun.

Helse eller moral?

Brorson spekulerer på om noe av grunnen til at forskning på rusavhengige har vært annerledes enn forskning på andre pasientgrupper, kan være at det først er de siste årene at rusavhengighet er blitt definert som et helseproblem. Tidligere har det vært mer vanlig å se på det som et moralsk og sosialt problem, og dermed noe rusmisbrukeren alene må ta ansvar for.

‒ Jeg tror det trengs et perspektivskifte. Vi må slutte å tenke at det er en defekt ved pasienten som gjør at vedkommende faller fra, og heller rette oppmerksomheten mot samspillet mellom pasient og behandling, sier Brorson.

Altså finnes det en rekke mulige veier til den gode rusbehandlingen helseminister Bent Høie ønsker seg. Men da må man slutte å bruke ressursene på forskning som ikke fører til noe.

Referanse

Brorson, Hanne Helene; Arnevik, Espen Kristian; Rand-Hendriksen, Kim & Duckert, Fanny (2013). Drop-out from addiction treatment: A systematic review of risk factors. Clinical Psychology Reviewdoi:10.1016/j.cpr.2013.07.007

Av Kjerstin Gjengedal
Publisert 24. mars 2014 08:00 - Sist endret 24. feb. 2016 14:00