Sammendrag:
Sykefraværet i Norge økte klart fra 1993 frem til 2000-tallet og har blitt et sentralt stridstema i norsk offentlighet. En for sjenerøs sykepengeordning, et tøffere arbeidsliv, godtroende leger og endrede normer trekkes gjerne frem som årsaker til utviklingen. Denne oppgaven forsøker å analysere hvorvidt forvitring av holdninger og normer mot uberettiget sykefravær har ført til et høyere sykefravær i Norge.
Siden 1972 har Statistisk sentralbyrå gjennomført Arbeidskraftsundersøkelsen (AKU), som er representative utvalgsundersøkelser som kun registrerer sykefravær med varighet på en uke eller mer. Det AKU registrerte sykefraværet økte fra i underkant av 2,5 prosent i 1994 til 4 prosent i 2000. Fra år 2000 har SSB og NAV samarbeidet om utgivelsen av ”den sentrale sykefraværsstatistikken”. Dette sykefraværet økte fra et gjennomsnitt på 7,3 prosent for 2001, til i overkant av 8 prosent i 2003, før det falt brått til 6,8 prosent i 2005. Sykefraværet økte med visse svingninger til 7 prosent i 2010. Sykefraværet var på 6,6 prosent 3. kvartal 2011. Ulike analyser og modeller angir at den sterke veksten i sykefraværet fra midten av 90-tallet til begynnelsen av 2000-tallet delvis var et resultat av en større andel kvinner og eldre i arbeidsstyrken. Samtidig er ikke hele veksten forklart, noe som kan bety at det har skjedd en endring av holdninger og normer rundt sykefravær i tidsperioden.
For å kunne diskutere mulige normendringer er det viktig å ha en formening om hva normer er og hvordan normer virker. I oppgaven gjennomgås en spillteoretisk analyse av sosiale normers funksjon og virkemåte, som relateres til resultat fra eksperimentelle undersøkelser. Det kan synes som at grunnlaget for en effektiv norm avhenger at sykefraværet skaper eksternaliteter for andre nærstående personer, og at håndhevelsen av en effektiv norm avhenger av de andre personer klarer å koordinere troverdige sosiale sanksjoner mot normbryteren.
Det er vanskelig å bevise empirisk at mennesker påvirker hverandres adferd. Økonometrikeren Charles F. Manski har påvist problemer med å stadfeste sosiale normer ved bruk av lineære regresjonsmodeller. Det er lett å blande sammen sosiale normer, altså effekten av at for eksempel beboere i nabolaget påvirker hverandre gjennom sosial interaksjon, med såkalte korrelerte effekter og kontekstuelle effekter. Korrelerte effekter beskriver hvordan individuelle egenskaper ved andre gruppemedlemmer, og egenskaper ved det institusjonelle miljøet, påvirker et individs adferd, mens kontekstuelle effekter kommer av at eksogene individuelle egenskaper kan gi empiriske resultater i retning av at gruppeadferd og individuell adferd er lignende, uten at det nødvendigvis er sosial interaksjon blant beboerne. Likevel har de svenske forskerne Assar Lindbeck, Mårten Palme og Mats Persson utført en økonometrisk analyse av sykefraværsadferd i nabolag i Sverige, og mener å ha påvist at en sosial multiplikator øker individers sykefravær når naboene øker sitt sykefravær. Denne undersøkelsen gjennomgås og problematiseres i oppgaven.
Min analyse av sosiale normer synes å stå i motsetning til de svenske forskernes syn på hvordan normer virker. Av ulike sosiale felleskap er det ifølge min forståelse arbeidsplassen som er den sosiale arenaen hvor det er mest nærliggende å tenke seg at sosiale normer mot uberettiget sykefravær er i virkning. Det er den ansattes arbeidsoppgaver og helsetilstand som er kjernen i spørsmålet om sykefravær, og det er i første rekke arbeidsgiver og kollegaer som blir påvirket av den ansattes sykefravær. I nabolaget skaper en persons sykefravær få, om ingen, negative eksternaliteter for naboer og grunnlaget for eksistensen av en lokal sosial norm mot sykefravær vil derfor være svakt. Likevel kan det hende at den svenske undersøkelsen påviser en annen type norm. De påviste sykefraværsnormene synes å være veiledende for individene som bor i nabolag. De finner at sykefraværet øker når de sosiale båndene mellom nabolag og arbeidsplass øker; dersom det er vanlig å være sykefraværende, så vil individet etterligne andres adferd og bli mer sykefraværende selv.
Vi vet at det har skjedd en økning i sykefraværet som ikke er forklart. Det virker realistisk å anta at det finnes sosiale multiplikatorer ved endringer i sykefraværet, altså at individers sykefravær påvirkes dersom kollegaer eller naboers sykefravær endrer seg i gjennomsnitt. Samtidig er det også grunn til å tro at disse multiplikatorene vil virke i begge retninger. Individets sykefravær øker hvis nærstående personers sykefravær øker, men individets sykefravær reduseres også hvis de samme personene reduserer sitt sykefravær. Det finnes visse indisier på en mulig normendringsprosess; ungdom har både mer liberale holdninger til sykefravær og høyere sykefraværstilbøyelighet enn resten av befolkningen, mens økonometrisk analyse av sykefraværsadferd synes å finne at individer har lettere for å tilpasse seg ”dårlige” normer enn ”bedre” nomer.