Introduksjon
Gjennom å sammenligne informasjon fra de åtte innsamlingstidspunktene, har vi publisert funn om hvordan sosiale ferdigheter, problematferd og temperamentstrekk viser seg gjennom hele førskolealderen og til videregående skole (fra ett til 18 års alder), hvor stabil slik atferd er og hvilke forhold ved barnet, familien, skolen og oppvekstmiljøet som bidrar til at ferdigheter og psykiske plager utvikles og vedvarer.
Vi har også studert mestringsmåter og symptomer på angst og depresjon hos mødrene fra barna var halvannet år og foreløpig til de var åtte og et halvt.
I avsnittene under beskriver vi sentrale funn der TOPP-studien har frembrakt ny kunnskap. I det siste avsnittet presenterer vi funn fra den sjette spørreskjemarunden, om hvordan det er å være ungdom mellom 14- og 15 år.
1. Forstadier til psykiske plager vises tidlig
Helt til de siste årene har det vært lite kunnskap om hvordan tilpasningsvansker uttrykkes hos barn mellom ett og to år, hvorvidt problematferd kan deles inn i ulike typer fra de tidligste førskoleårene og hvilke typer atferd dette i så fall gjelder. Kunnskap om problematferd som kan regnes som forstadier til psykiske plager har vært mangelfull.
Resultater fra TOPP-studien viser at det er mulig å identifisere forstadier til psykiske plager allerede fra barn er halvannet år. Om lag en fjerdedel av barna med betydelige plager i halvannetårsalderen hadde fremdeles slike seks år senere.
Prosjektet har videre funnet fram til at problematferd som viser seg så vidt tidlig kan dels inn i fire typer ved halvannet års alderen. De ulike typene ligner på symptombilder som er funnet hos eldre førskolebarn: en type er knyttet til emosjonell problematferd (bekymret, trist og engstelig), to typer er kjennetegnet ved utagerende problematferd (uoppmerksom og irritabel og overaktiv) og en fjerde type er knyttet til generell umodenhet.
Disse funnene understreker hvor viktig det er å ha et godt utbygd helsestasjonstilbud som alle barn kan nyte godt av. I tillegg peker de på nødvendigheten av at nettopp dette kommunale tilbudet rustes ytterligere opp og tilføres mer kompetanse om barns psykiske helse, slik at personell knyttet til helsestasjonen ytterligere kan øke den forebyggende innsatsen på dette området, evt. henvise til behandling.
2. Problematferd hos ettåringer henger sammen med mødrenes symptomnivå på psykiske plager
Resultater fra TOPP-studien tyder på at problematferd hos barn på halvannet år primært er knyttet til mødrenes symptomnivå.
Virkningen av de fleste andre familieforhold er indirekte (gift/ikke gift, antall barn, flyttehyppighet, økonomiske problemer, yrkesdeltakelse, somatisk sykdom hos foreldrene og annet). Belastninger i familien synes først og fremst å påvirke småbarna via den virkningen de samme forholdene har på mødrenes symptomnivå.
Disse funnene tyder på at langt mer oppmerksomhet bør rettes mot mødre med psykiske plager for å forebygge at også barna utvikler slike.
3. Mødrenes symptomnivå på psykiske plager påvirkes av sosial støtte og barnepassordninger
Resultater fra TOPP-studien viser at symptomer på angst og depresjon hos mødre til halvannet år gamle barn er tett knyttet til sosial støtte- og belastningsforhold. Selv om de psykiske plagene også har noe å gjøre med bakgrunnsforhold som alder, økonomi og utdanning, tyder resultatene på at det meste av virkningen fra disse går via det støtte- og belastningsnivået som mødrene lever med i hverdagen.
Det er dermed viktig å søke etter mødre som får lite sosial støtte fra familie og venner. Mødrene kan være særlig utsatte dersom de er lite integrert i sine nærmiljøer og er dårlig integrert i arbeidslivet.
Våre funn tyder også på at bedre barnepassordninger reduserer mødrenes symptomnivå.
Psykiske plager kan påvirkes positivt gjennom å øke den emosjonelle og praktiske støtten man kan få ved å tilhøre en familie, et vennenettverk eller et støttende nabolag.
4. Det er særegne utviklingsveier til ulike typer av plager
Det har hittil vært lite forskning omkring hvilke temperamentstrekk og oppvekstforhold som bidrar til at barn som tidlig viser tegn på emosjonelle plager, utagerende atferd og spiseproblemer (forstadier til psykiske plager) utvikler slike på et senere tidspunkt.
Funn fra TOPP- studien tyder på at utviklingsveiene til emosjonelle plager og utagerende atferd hos barn er litt forskjellige. Noen temperamentstrekk og noen oppvekstforhold øker sannsynligheten for at begge disse hovedtyper av plager varer over tid, mens andre kun kan knyttes til symptomer på emosjonelle plager eller utagerende atferd. Hvilke forhold dette gjelder, varierte noe med barnas alder.
5. Konstante risikofaktorer bevarer barn symptomnivå
Resultater fra TOPP-studien viser at risikoforhold som allerede var til stede da barna var halvannet år fremdeles virket inn på deres symptomnivå tre år senere, uavhengig av endringer i temperamentstrekk og belastninger. Hovedfunnet er likevel at det kun var når risikoforholdene forble konstante at barnas symptomnivå forble på samme høye nivå. Dette indikerer at barns psykiske helse kan bedres dersom oppvekstmiljøet gjennomgår positive endringer.
Barn med vanskelig temperament som kom fra de mest belastede oppvekstmiljøene utviklet mest psykiske plager. Barnas problematferd kunne imidlertid minskes betraktelig dersom oppvekstmiljøet gjennomgikk positive endringer. Symptomene syntes å minske hos barn med utagerende atferd dersom mødrene fikk mer støtte fra partneren, og dersom barnets emosjonalitetsnivå sank. Tilsvarende sank nivået av emosjonelle plager hos barn dersom belastningsnivået i familien minsket.
6. Psykiske plager minker dersom de sosiale ferdighetene øker
Fram til de senere årene har det vært knapt med kunnskap om sammenhengen mellom sosiale ferdigheter og psykiske plager.
TOPP-studiens funn viser at en femtedel av barna med betydelige psykiske plager samtidig hadde god sosial kompetanse. En tilsvarende andel hadde lave skår på begge variablene.
Gode sosiale ferdigheter og psykiske plager synes derved ikke å være to motpoler og er ikke ensidig utelukkende. Likevel minsket forekomsten av plager når den sosiale kompetansen økte.
Forskerne bak TOPP fant også at utviklingsveiene til sosiale ferdigheter er forskjellige fra utviklingsveiene til psykiske plager. Utvikling av psykiske plager henger sammen med både familiebelastninger og mangel på sosial støtte, i tillegg til at slike plager er knyttet til høy temperamentsmessig emosjonalitet. Utvikling av sosiale ferdigheter henger i hovedsak sammen med god sosial støtte og lav temperamentsmessig sosialitet og lav skyhet. Utviklingen av sosial støtte synes å være relativt uavhengig av belastningsnivået i familien.
7. Problematferd hos åtteåringer er knyttet til den sosiale støtten mødrene hadde da barna var halvannet år
Barn som utviklet seg godt i familier med mange og langvarige belastninger, kom fra familier hvor mødrene hadde fått mye mer sosial støtte i de første årene i barnas liv enn det mødrene til de barna som klarte seg dårligere hadde. Disse mødrene hadde fått omsorg, respekt og hjelp både fra partner, familie og venner og ofte også fra naboer.
Dette støtter opp om våre anbefalinger om å arbeide for å øke barnefamiliers sosiale ressurser.
8. Hvordan er det å være ungdom på 14–15 år?
Høsten 2006 ga et stort antall ungdom og deres foreldre informasjon om hvordan det er å være ungdom på 14–15 år i dagens samfunn. Her er de viktigste resultatene fra analysene av 6. runde med spørreskjemaer til deltakerne i TOPP-studien:
Majoriteten av ungdommene i undersøkelsen hadde ikke symptomer på depresjon og angst, men i gjennomsnitt hadde hver fjerde ungdom de siste to ukene opplevd tristhet, ensomhet, lav selvfølelse, tretthet og uro. Mellom 10 og 20 prosent hadde perioder hvor de følte seg lite verdt, var lite glade og følte seg generelt ensomme.
Få ungdommer rapporter å ha deltatt i mer alvorlige normbrudd som å true til seg penger eller å ha gått med våpen. Det er likevel vanlig å bryte noen regler, og forekomsten øker i slutten av ungdomsårene.
Vektøking, slanking, misnøye med kropp og utseende er blant de viktigste sårbarhetsfaktorene for utvikling av spiseforstyrrelser. 29 prosent av jentene og 7 prosent av guttene i TOPP- studien oppga at de var opptatt av å bli tynnere. Det var langt flere jenter enn gutter som gikk på diett, og som trimmet for å gå ned i vekt. Nær halvparten av jentene og 19 prosent av guttene oppga at de var misfornøyd med kroppen sin.
Hver tredje 14–15 åring syntes at det var vanskelig å få venner. Mange var i tvil om andre likte dem. De fleste ungdommene oppga at de var empatiske og ansvarsbevisste, og mange hadde god selvtillit.
Om lag halvparten av ungdommene syntes at foreldrene var for mye borte fra hjemmet. En av tre sa at de har hatt for mye ansvar hjemme. Totalt fortalte 10 prosent av ungdommene at de i blant lever med svært alvorlige belastninger i hjemmet.
For å kunne snu negative utviklingsforløp, må vi intensivere arbeidet med å bistå multiproblemfamiliene og deres barn, og forsøke å oppspore familier som har problemer på en rekke felter samtidig. Det er nødvendig å sette inn adekvate forebyggende tiltak så tidlig som mulig i barnas liv.
Det er likevel viktig å merke seg at hovedparten av barna som utvikler betydelige psykisk plager og normbrytende atferd ikke kommer fra spesielle risikogrupper. Derfor er den største utfordringen i arbeidet å iverksette tiltak som forebygger problemutvikling hos barn flest og bedrer oppvekstmiljøet til alle barn.
Vi må øke kompetansen i kommunens tjenesteapparat om psykiske plager og lidelser hos barn og unge. Nye tiltak bør integreres i den ordinære virksomheten i helsestasjoner, barnehager og skoler, slik at personell knyttet til disse tjenestene kan øke den forebyggende og behandlende innsatsen.
9. Samboere og gifte par er mer tilfreds med livet
I studien fra 2012 har det blitt brukt spørreskjemadata fra 369 heteroseksuelle par i TOPP-studien, og sammenhenger mellom kvalitet i parforholdet, skilsmisse og generell tilfredshet med livet gjennom en femten-års periode har blitt undersøkt. Av de 369 parene som ble med i studien i 1993 hadde 88 (24 %) separert eller flyttet fra hverandre innen 2008. Generelt var de som hadde skilt lag mindre tilfredse med livet enn de som hadde holdt sammen. Men dette gjaldt ikke dem som kom fra parforhold med relativt store problemer. Blant disse var de som hadde skilt lag mest fornøyde med livet femten år etterpå.
Disse funnene tyder på at skilsmisse kan være positivt for livskvaliteten dersom parforholdet er svært problematisk.
Funnene viser at sammenhengen mellom skilsmisse og livstilfredshet er avhengig av graden av problemer i parforholdet. Dette er nyttig informasjon for dem som jobber med forebyggende arbeid for å fremme god psykisk helse i befolkningen. Resultatene er også viktige for dem som jobber med par som sliter.
Funnene er også nyttige sett i lys av tidligere forskning, der det har vært uenighet om hvor stor betydning parforholdet har for folks generelle livstilfredshet. Andre studier hevder at tilfredshet med både livet og parforholdet forklares mest av stabile personlighetsegenskaper (for eksempel om man generelt sett har en mer positiv eller negativ holdning til livet). Ved å ha undersøkt effekten av skilsmisse og den langvarige sammenhengen mellom kvalitet i parforholdet og livstilfredshet tyder resultatene i denne studien på at livstilfredshet ikke kan forklares av personlighetsegenskaper alene, men også av egenskaper ved parforholdet.
10. Sjenerte barn får oftere emosjonelle vansker i ungdomstiden
En studie i TOPP-studien fra 2012 undersøkte hvor mye eller lite endringer det er i temperamentstrekket sjenanse gjennom barndommen (fra 1 1/2 år til 12–13 år). Studien undersøkte også hvor vidt sjenanse predikerte angst- og depresjonssymptomer og sosial kompetanse i ungdomsalder (12–13 år). Totalt ble 921 barn undersøkt med spørreskjema: Mødrene rapporterte barnets sjenansenivå gjennom barndommen (ved 1.5, 2.5, 4–5, 8–9 og 12–13 år), og både mødrene og barna rapporterte om angst- og depresjonssymptomer og sosial kompetanse da de var 12–13 år.
Resultatene viser til to forskjellige utviklingsperioder i sjenanse: Det var mer økning og større variasjon blant barna i småbarnsalder (fra 1.5 til 4-5 års alder) og kun svak økning og mindre variasjon etter 4-5 år og frem til ungdomsalder (13 år). Sjenanse fra 4-5 års alder og oppover, men ikke tidligere, predikerte et høyere nivå av både angstsymptomer og lavere sosial kompetanse i tidlig ungdomsalder, på tvers av informantene.
En mulig forklaring på hvorfor sjenanse øker og varierer mest i småbarnsalderen kan være at det er større variasjoner og mindre forutsigbarhet i små barns sosiale erfaringer i denne perioden (dvs. før starten av formell skolegang), slik at noen barn oftere opplever situasjoner der de kan bli sjenert. Selv om utviklingen flatet noe ut etter 4-5 års alder, økte sjenansenivået generelt gjennom barneårene. En grunn til dette kan være at barnet får større bevissthet rundt jevnaldrenes betydning når de nærmer seg tenårene – særlig situasjoner der de blir lett flaue fordi de føler at de blir dømt av andre.
Funnene er viktige ettersom de gir informasjon om hva som er typisk utvikling av temperamentstrekket sjenanse. Det er vanlig å bli mer sjenert i løpet av barneårene – særlig i småbarnsalder. I tillegg støtter resultatene hvor viktig det er å hjelpe veldig sjenerte barn til å bli mer utadvendte for å unngå økning i emosjonelle problemer, og for å utvikle bedre sosial kompetanse i ungdomsalder, sier Karevold.
Resultatene viser at 4-5-årsalder vil være en optimal tid å starte å hjelpe de mest sjenerte barna.
11. Nyansert kunnskap om barns personlighetsutvikling
Hvordan vi blir som voksne skimtes allerede i spedbarnsalder, ifølge ny doktoravhandling ved Psykologisk Institutt, Universitetet i Oslo. Viktige faktorer for personlighetsutvikling er tidlig temperament og det gjensidige samspill med foreldre og jevnaldrende.
Forsker Silje Bårdstu ved Folkehelseinstituttet har studert sammenhengen mellom hvor aktive, sosiale, sjenerte, selvregulerte og emosjonelle barn er fra tidlig barndom og hvordan de vurderer seg selv på de fem store personlighetsfaktorene Ekstroversjon, Nevrotisisme, Planmessighet, Medmenneskelighet og Åpenhet for nye erfaringer i ungdomsårene.
Datamaterialet er fra TOPP-studien ved Folkehelseinstituttet som har fulgt et representativt utvalg av over 900 norske barn med familier fra barna var 18 måneder gamle til 18 årsalderen.
Avkrefter myter om aktive og urolige barn
– Våre funn tyder på at barn med et gjennomgående høyt aktivitetsnivå ikke bare blir utadvendte og sosiale i ungdomsårene, men at de også synes å utvikle høy selvdisiplin og gjennomføringsevne.
– Dette er veldig interessant ettersom det motstrider tidligere antakelser om at høy aktivitet er en risikofaktor for senere atferds- og konsentrasjonsproblemer, forklarer Bårdstu.
Hvis de aktive barna får lov til å være seg selv og får ros og utløp for energien sin, har de alle forutsetninger for å klare seg bra. Men hvis disse barna har foreldre eller møter barnehagepedagoger med en helt annet og rolig personlighet, kan barna fort bli oppfattet som masete, uregjerlige og forsøkt dempet ned.
– Mange av disse barna har derfor en økt risiko for å bli feilaktig kategorisert med atferdsproblemer og lignende diagnoser.
– På denne måten kan en «mismatch» mellom personligheten til foreldrene, barnehagepersonell, lærere og barn kan være uheldig for barnets personlighetsutvikling, sier Silje Bårdstu
Miljøet spiller en rolle
Et viktig funn i hennes avhandling er at foreldre og jevnaldrende er med på å forme barns personlighet.
– Til eksempel viser våre funn at barn med sosiale tilpasningsvansker og humørsvingninger, de såkalt «vanskelige barna», tenderer mot å bli fiendtlige, humørsyke og lite empatiske i ungdomsårene, men at denne utviklingen kun gjaldt for de barna som hadde strenge og disiplinerende foreldre, sier Bårdstu.
– De «vanskelige» barna får ofte fryktelig mye kjeft, men funnene fra studien viser at det ikke hjelper å gi dem negativ respons. Det bidrar tvert imot til å forsterke en uheldig personlighetsutvikling, påpeker Bårdstu
– Disse barna trenger kanskje mest positiv respons av alle. Det gjelder å være tålmodig og møte disse barna med varme, ro og omsorg. Ofte er utageringen et tegn på engstelse og usikkerhet fremfor aggressivitet. De trenger derfor hjelp til å lære seg å regulere disse vanskelige følelsene, sier Bårdstu.
Sjenerte barn bør fanges opp tidlig
Funnene fra avhandlingen peker også mot at sjenerte barn risikerer å bli innadvendte og lite sosiale, eller engstelige og utrygge i nye situasjoner i ungdomsårene.
– De har en tendens til å lukke seg stadig mer vekk fra verden, og våre funn tyder på at mye av grunnen til dette skyldes at de oftere enn andre barn sliter på vennefronten, sier Bårdstu.
Mange av disse barna er egentlig sosialt anlagt og har veldig lyst til å leke med andre barn, men tør ikke. I motsetning til barn som trives i eget selskap, lider de sjenerte barna under følelsen av å være sosialt hemmet og befinner seg derfor ofte ufrivillig i utkanten av den sosiale leken.
Veldig sjenerte barn har stort utbytte av å trene på hvordan de kan tilnærme seg og leke med andre barn, slik at de kan opparbeide seg sosial kompetanse og oppleve mestring i sosiale situasjoner.
– De trenger rett og slett å øve seg på å være sosiale i mindre grupper, gjerne med flere sjenerte barn sammen, påpeker forskeren
Nettopp derfor bør de fanges opp tidlig. Her har barnehagepersonalet mulighet til å gjøre en stor forskjell, men dessverre får disse barna ofte mye mindre fokus og oppmerksomhet enn de mer høylytte og utagerende barna.
– De stille og sjenerte barna lager sjelden noe trøbbel hverken i familien eller i barnehage og skole, og blir ofte ikke fanget opp – men våre data viser at det bør de, sier Bårdstu.
Personlighet påvirker livsutfall
Personlighet er en av de mest avgjørende faktorene for hvordan det går med oss i livet. Det være seg psykisk og fysisk helse, arbeidskarriere, partnervalg og hvor lenge vi lever, ifølge Bårdstu.
– Derfor er det så viktig å forstå hvordan personlighet utvikler seg gjennom barne- og ungdomsårene, samt identifisere faktorene som bidrar til å forme oss som individer, understreker hun.
– Studien vår anskueliggjør også betydningen av at foreldre, barnehagepedagoger og lærere har kunnskap om ulike barns forskjellige behov, konkluderer Bårdstu.
Om denne siden
Vedrørende punkt 11: Dette er en oppsummering av doktoravhandlingen til Silje Bårdstu. Artiklene om de sjenerte barna og artikkelen om de «vanskelige» barna er i publikasjonslisten.