Graviditet og spedbarnstid preges av endringer og overganger. Fra en dag til en annen får en ansvaret for å holde liv i et lite menneske, gi det omsorg, trygghet, kjærlighet, rammer og en flokk. Det kan være krevende for alle, men særlig om en har vokst opp med mangelfulle eller negative oppveksterfaringer og er redd for å videreføre vold, traumer eller vanskjøtsel.
Heidi Fjeldheim ved BUP ØR (Ahus) har sammen med forskere fra Ahus, Vestre Viken og UiO, forsket på terapeuters og gravide pasienters erfaringer med flergenerasjonsvansker, som vold, overgrep, traumer og vanskjøtsel, i terapi. Doktorgradstudiet undersøker 20 gravide pasienters erfaringer med å lete etter gode barndomsminner som kan brukes i eget foreldreskap, og 7 terapeuters terapierfaringer med generasjonsoverføringer i graviditet og sped- og småbarnstid.
Det vi fant ga grunn til behandlingsoptimisme, uten å undervurdere oppgaven. Endring av flergenerasjonsvansker kan være krevende for alle involverte (terapeuter, gravide, deres familier og babyer). Behovet for å være trygg nok til å kunne jobbe med det som er sårt og skremmende er felles. Terapeutene trengte støtte og veiledning for å holde hodet klart og hjertet varmt i møte med egne og pasienters sammensatte, ambivalente og motstridende følelser, tanker og erfaringer. Terapeuters empati og refleksjon er påvirkbare størrelser som har betydning for muligheten til å gjøre kloke behandlingsvalg.
Spesifikke terapitema kan forvirre og utfordre terapeuter og trigge bekymring, frykt og beskytterinstinkt. Et eksempel fra studien var når gravide kvinner, som har blitt sviktet av egne mødre i oppveksten, går fra å «ikke skulle ha noe mer med henne å gjøre» til å flytte inn hos sine mødre og overlate den nyfødte til henne. Helomvendingen skjedde gjerne ordløst, og det var vanskelig å jobbe med temaet i terapi, noe som skapte utfordringer i forholdet til pasienten. Å kunne jobbe med ambivalens pekte seg ut som viktig.
Å være usikker på hvordan kjærlighet mellom foreldre og barn kan se ut, er et vanskelig utgangspunkt for selv å gi kjærlighet som forelder. Vi prøvde derfor ut “Engleintervjuet”, som en måte å lete fram gode “unntaksminner” fra barndommen, hvor de hadde kjent seg trygge og elsket. Intervjuet viste seg å være en kraftfull døråpner inn til fortiden for mange av de gravide pasientene. For at ikke intervjuet skulle koste mer enn det smakte, pekte de gravide på behovet for en trygg ramme rundt utforskingen av barndomsminner. De var særlig opptatt av å bli ivaretatt når de strevde med å finne gode minner, eller det dukket opp vonde minner underveis eller etterpå.