I denne doktorgradsavhandlingen undersøkte jeg disse spørsmålene ved å fokusere på makrostrukturelle endringer i hjernen – som hvordan hjernens struktur krymper over tid, hvordan ulike hjerneområder kommuniserer med hverandre, og hvordan nevrokjemiske faktorer påvirker hukommelsesfunksjonen. Aldring er en svært individuell prosess, og noen opplever knapt endringer, mens andre får en markant nedgang i både hjernehelse og hukommelse. For å identifisere ulike aldringsforløp fulgte jeg forskningsdeltakerne over tid. Jeg fant at god hukommelse hos eldre var assosiert med bruk av kognitive strategier og effektiv kommunikasjon mellom hjerneområder – mønstre som ligner det vi ser hos yngre personer. I tillegg var opprettholdelse av hukommelsesfunksjon forbundet med bevaring av hjerneområder som ikke krympet over tid. Videre oppdaget jeg at nevroinflammasjon kan ha en beskyttende rolle. Spesielt var høyere nivåer av interleukin IL-8 assosiert med god hukommelse over tid, særlig hos personer med lite Alzheimers-patologi.
Til slutt undersøkte jeg om eldre kunne deles inn i grupper basert på hvor mye hjernen deres endret seg over tid. Jeg identifiserte fire grupper som varierte i hvor raskt de samme hjernestrukturene forandret seg. Personer med bedre kognitiv funksjon i utgangspunktet hadde lavere nivåer av Alzheimers-patologi og bevarte flere hjernestrukturer over tid. Samlet sett tyder funnene våre på at det å opprettholde god hjernehelse gjennom å minimere endringer i hjernens struktur, funksjon og kjemi – er avgjørende for å bevare hukommelsen med alderen.