Hvert år gjennomgår ca. 10 000 foreldrepar i Norge samlivsbrudd. Har de barn under 16 år, er mekling obligatorisk. Denne avhandlingen utforsker og søker å utvide forståelsen av hva barns deltakelse i mekling innebærer for familiene.
Avhandlingen understreker viktigheten av å plassere barns deltakelse i mekling i en sosial og kulturell kontekst. Ved å se på familier som går igjennom et samlivsbrudd som en av mange måter å være familie på, kan kunnskap om vanlige familieliv hjelpe meklere og profesjonelle i møtet med familiene. Studiet foreslår spørsmål som kan styrke foreldrenes omsorgspraksiser og barnas utviklingsbetingelser, og fremhever nødvendigheten av å støtte barn i å skape mening til det som skjer rundt dem.
Skilsmisseforskning har tradisjonelt fokusert på familier med høy konflikt. De fleste foreldre håndterer derimot samlivsbruddet uten langvarige konflikter. Denne studien undersøker hvordan familier med lavt til moderat konfliktnivå forholder seg til mekling og skilsmisseprosessen. Studien er basert på kvalitative intervjuer med barn (6-12 år) og foreldre fra 15 familier, og har en sosiokulturell tilnærming der meningsskaping er sentralt. Barndomsstudier og barns agency har også vært viktige inspirasjonskilder. Intervjuene, inspirert av Livsformsintervjuet, utforsker konkrete hendelser og hvordan disse oppleves og forstås.
Resultatene viser at både foreldrenes invitasjoner til, og gjennomføringen av, barnas deltakelse i meklingen er preget av usikkerhet. Foreldrene var usikre på hvordan de skulle informere barna, og barna var lite forberedt. Meklingen lignet mer på en terapeutisk samtale, med fokus på barnas følelser. Beskyttelse av barna var prioritert av foreldrene. Dette ble mulig gjennom tillit og samarbeid mellom foreldrene. Barnas erfaringer og historier om skilsmisse ble påvirket av klassekamerater og media. Å ha en sammenhengende skilsmissehistorie å dele med andre sto fram som viktig. Manglende forståelse for hva som har skjedd kan skape problemer, og understreker betydningen av å rette fokus mot barnas meningsskaping. Det er også avgjørende å engasjere foreldrene i samtaler om hvordan omsorgsarbeidet både endres og videreføres etter samlivsbruddet.