Mange psykologiske rammeverk ser på inhibisjonsevnen, det å kunne avbryte handlinger vi har begynt på, som sentralt for fleksibel atferd. Inhibisjonsevnen ser ut til å variere på tvers av mennesker, situasjoner, sykdom og gjennom livet, og det er foreslått at denne variasjonen skyldes en spesiell krets i hjernen – en slags nevral stoppknapp vi kan trykke på når det vi er i ferd med å gjøre kanskje ikke er så hensiktsmessig likevel.
Det meste vi vet om inhibisjonsevnen og hvordan den utøves av hjernen er basert på psykologiske eksperimenter der man måler hjerneaktiviteten til personer som gjennomfører enkle oppgaver. All slik forskning er basert på antakelser om hvordan det vi holder på med i laboratoriet henger sammen med virkeligheten. I en ny doktorgradsavhandling ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo har Christina Thunberg sett nærmere på vanlige antakelser om inhibisjonsevnen, og sammen med kolleger har hun gjennomført en rekke studier for å se om disse antakelsene egentlig holder vann.
Resultatene viser at flere vanlige antakelser om hva vi måler med inhibisjonstester er grunnløse. Istedenfor å måle en stabil evne, så måler vi noe som varierer med dagsform. I tillegg er det ingen bevis for at denne variasjonen skyldes den nevrale stoppknappen - flere foreslåtte mål på inhibisjonsevnen i hjernen ser ut faktisk ut til å måle noe helt annet. Samlet viser altså funnene at mye av det vi tror om inhibisjonsevnen er feil, og at det er mye vi ikke vet om hvordan vi stopper egen atferd.