Angst og depresjon er blant de vanligste psykiske problemene blant barn og unge. Ved tidlig innsats kan man forebygge at vanskene vokser seg større og blir vanskeligere å behandle. Til tross for at det finnes forebyggende tiltak med positiv effekt, er det få barn som mottar disse. Tiltakene som forskes frem når ikke ut til de fleste barn. Helsemyndighetene anbefaler at oppfølging av milde til moderate problemer skal skje i førstelinjetjenestene, som for eksempel skolehelsetjenesten. Men en av grunnene til at få barn mottar tilbud kan være at helsetjenestene har begrensede ressurser sammenlignet med tiden forskningsstøttede tiltak tar å levere. Derfor er det viktig at vi gjør tilbudene så effektive som mulig, samtidig som de er så lite ressurskrevende som nødvendig. Kunnskap om hvilke deler av tiltak som virker og ikke virker kan hjelpe til oss nærmere dette målet. Men lite forskning har hittil fokusert på virksomme elementer innen både behandling og tidlig innsats.
Som stipendiat i forskningsprosjektet Echo har Lisøy forsket på optimalisering av gruppetiltaket Mestrende barn. Tiltaket er for skolebarn med forhøyede symptomer på angst og depresjon. I tiltaket lærer blant annet barn seg mestringsstrategier for å takle engstelige og triste følelser. En tidligere studie har vist at Mestrende barn er lovende for å redusere symptomer. I Lisøys avhandling ble effekten tre elementer undersøkt. 701 fjerde til sjetteklassinger rundt om i Norge deltok i mestringsgrupper. Målet var å undersøke faktorer som potensielt kunne forbedre Mestrende barn ved å minske ressursbruk og samtidig vedlikeholde eller øke effekten på barnas symptomer. Prosjektet undersøkte om 16 timer gruppetimer med gruppeledere reduserte symptomer mer enn om barn gjorde halvparten av programmet hjemme på egenhånd som nettbasert selvhjelp. Videre undersøkte man hvorvidt det utgjorde en forskjell om foreldre møttes i 5 foreldregrupper for å lære strategier for å hjelpe barn med tristhet eller engstelighet. Foreldrene til halvparten av barna møttes i foreldregrupper, men foreldrene til den andre halvparten fikk en brosjyre hvor de kunne lese om slike strategier. Forskningsprosjektet undersøkte også effekten av et tilbakemeldingssystem brukt av barn for å gi ukentlig tilbakemelding om symptomene sine til gruppeledere. Hensikten med tilbakemeldingssystemet var at gruppeledere skulle kunne tilpasse hjelpen om symptomer ikke utviklet seg i riktig retning.
Barns symptomer ble målt ved hjelp av spørreskjemaer til foreldre og barn. Deltakerne besvarte spørreskjemaene tre ganger: før gruppestart, etter at gruppene var ferdige, og ett år senere. Funnene viste at barns symptomnivåer var redusert etter at de hadde deltatt i Mestrende barn grupper. Men det var ingen signifikante forskjeller i symptomene blant barn som hadde et rent gruppeformat versus barn som mottok gruppeformat blandet med nettbasert selvhjelp. De som hadde foreldre som deltok i foreldregrupper hadde heller ikke mindre symptomer enn barna med foreldre som fikk en brosjyre. Nedgangen i symptomer var også sammenlignbare for barn som brukte et tilbakemeldingssystem og de som ikke gjorde det.
Disse funnene kan bety at effekten av tilbud som er mindre ressurskrevende for helsetjenestene er sammenlignbar med tilbud som er mer ressurskrevende. Potensialet i dette er lovende. Om man kan oppnå like mye med færre ressurser kan man kan nå flere barn.