Psykologer trenger trening i eksistensiell balansekunst

Psykologer skal hjelpe alle pasienter i et samfunn som blir mer og mer mangfoldig. Psykologen skal ikke påvirke sine pasienter politisk eller religiøst. En åpen holdning der alle pasienter føler seg like velkomne er avgjørende for å skape trygghet i terapirommet.
Samtidig skal psykologen åpne for refleksjoner som har å gjøre med de store spørsmålene om mening, tilhørighet, ansvar eller avskjed. Hva er meningen i et liv som går mot døden? Hvem hører jeg til når min demente mor ikke kjenner meg igjen lenger? Hva kan jeg stole på når verden er full av trusler? Slike spørsmål krever svar, og de berører ikke bare pasienten, men også psykologen selv, fordi det er spørsmål som angår alle mennesker. Religiøs tro er en av flere måter å besvare eksistensielle spørsmål på. Hvordan skal en psykolog da holde religion utenfor terapirommet uten å samtidig stenge ute en dimensjon som er viktig for mange?
Avhandlingen til Lars Mandelkow viser at mange psykologer er usikre når det gjelder religion eller spiritualitet i terapirommet. De er samtidig interesserte og åpne for tematikken, men nøler med å adressere den selv ovenfor pasientene. Pasientene nøler også, fordi det ofte er vanskelig å sette ord på religiøse eller spirituelle temaer og fordi psykologer vanligvis ikke er blant de som er spesielt positive til religion. Psykologistudiet på Norges universiteter forbereder ikke kandidatene i nevneverdig grad på det heller – religiøsitet og spiritualitet som menneskelig erfaring dekkes nesten ikke i timeplanen.
Men løsning trenger ikke å være vanskelig. Å spørre om kilder til mening i livet, om hvor håpet kan komme fra eller hvem som har det siste ansvaret, kan være en begynnelse. Å spørre om betydningen av tro i livsløpet kan også være viktig. Mange pasienter trenger oppmuntring til å snakke om tro. Men for å finne de rette ordene og ikke trå over etiske grenser, trenger psykologer også tid og anledning til å bli klar over sin egen livsfortelling når det kommer til religion. Dette kan begynne allerede på universitetet. Og forskningen viser: psykologistudentene i Norge er veldig interessert i tematikken.