Hvordan har det seg at spedbarn kan etterligne de voksnes ansiktsuttrykk allerede de første dagene og ukene av livet? Dette gjør babyene lenge før synssansen deres er tilstrekkelig utviklet til å se detaljer i omgivelsene.
Stikkordet er bevegelse, ifølge Svein Magnussen, professor emeritus ved Psykologisk institutt på Universitetet i Oslo.
Sammen med forskere ved Uppsala universitet og Eclipse Optics i Stockholm har han endelig greid å vise (for oss voksne) hvor mye et nyfødt barn egentlig kan se av omgivelsene sine.
Det viser seg at to til tre dager gamle spedbarn kan se ansikter og skille mellom ulike ansiktsuttrykk på en avstand av 30 centimeter. Dette tilsvarer den avstanden en ammende mor har til barnet sitt. Blir avstanden opp mot 60 centimeter, er bildet for utydelig til at barnet kan se ansikter og uttrykk.
Gammel idé
Selv om forskningen er rykende fersk, er ideen gammel. Det har seg nemlig slik at for omkring 15 år siden, så havnet professor Magnussen i diskusjon med noen kollegaer om hvordan man kunne teste om nyfødte barn virkelig kan oppfatte ansiktsuttrykk hos personene rundt seg.
De tenkte allerede da at dersom det virkelig stemmer at nyfødte barn kan se og etterligne ansiktsuttrykk, så kunne det skyldes at ansiktene beveget seg.
– Men den gangen hadde vi verken utstyret eller den tekniske kompetansen til å gjennomføre ideen vår. Først for et års tid siden tok vi den frem igjen. Dette resultatet bygger altså på en gammel idé som ingen andre har gjort noe med i mellomtiden, forteller han.
Fra stillbilder til levende bilder
Forskere som inntil nylig har prøvd å finne ut hva nyfødte barn egentlig kan se, har brukt stillbilder.
– Men i virkeligheten beveger jo verden seg, og vår idé var å bruke levende bilder, forteller psykologiprofessoren.
For å teste ideen måtte forskerne kombinere moderne simuleringsverktøy med tidligere kunnskap om nyfødte barns synssans (synsskarphet og kontrastfølsomhet), særlig fra atferdsstudier på 80-tallet.
Resultater fra disse studiene viser at hvis de presenterte barnet for en figur på en ellers grå bakgrunn, rettet barnet blikket mot denne figuren.
Striper
– Forskerne brukte figurer sammensatt av svarte og hvite striper. Ved å velge en viss bredde og tetthet på stripene, ville flaten framstå som jevnt grå, og da rettet ikke barnet blikket mot den. Hvis forskerne varierte stripebredden og tettheten, kunne de lage figurer, og finne hvor grensen gikk for hva barna rettet blikket mot, forteller Magnussen.
Denne kunnskapen gjorde det mulig å gjenskape spedbarnets visuelle verden ved å filtrere bort detaljer som vi vet at spedbarnet ikke kan se.
– I vår undersøkelse har vi benyttet moderne analysemetoder og filtrert videosekvenser av ansikter som endrer emosjonelle ansiktsuttrykk. De filtrerte videoene representerer hvordan verden ser ut for det nyfødte barnet, fortsetter Magnussen.
Lettere å se bevegelse
I forsøket er det brukt voksne forsøkspersoner. Forskerne stilte inn synsfeltet til de voksne slik at det tilsvarte synsegenskapene som det et spedbarn har.
– Vi bringer så å si det voksne synssystemet tilbake til det nyfødte spedbarnets, som er særdeles grovt og uten fargeinntrykk, sier Magnussen.
Forskerne gjorde videoopptak av ansikter som skiftet mellom forskjellige ansiktsuttrykk. Deretter filtrerte de vekk den informasjonen vi vet at nyfødte barn ikke kan oppfatte.
Så spilte de videoene for forsøkspersonene. Tanken var at dersom de voksne ikke klarer å oppfatte ansiktsuttrykkene, vil heller ikke de nyfødte barna klare det.
Resultatene viste at forsøkspersonene identifiserte uttrykkene riktig i tre av fire tilfeller, da de så videoen på 30 centimeters avstand. Da avstanden ble økt til 120 centimeter, gjettet forsøkspersonene på måfå.
Ut fra dette konkluderte forskerne med at grensen for å kunne skille mellom ansiktsuttrykk, ved hjelp av den visuelle informasjonen om nyfødte barns synsskarphet og kontrastfølsomhet, går ved omtrent 30 centimeter for en baby.
Slik ser babyen deg på 30 til 120 cm's avstand. Ansiktene uttrykker følelsene overrasket, glad,sint og nøytral. Video av Olof von Hofsten/ Eclipse Optics og Bruno Laeng/ UiO.
Fyller et hull i grunnmuren
– Det er viktig å huske at vi bare har undersøkt hvilken visuell informasjon som er tilgjengelig for spedbarnet, ikke hvordan de oppfatter den, påpeker Magnussen.
Tidligere har forskere prøvd å gjenskape barnets visuelle verden ved bare å ta et vanlig bilde og gjøre det uskarpt. Magnussen er forbauset over at ingen før dem har gjort bruk av den informasjonen som faktisk finnes om spedbarns synsegenskaper. Derfor er det først nå vi kan se hva babyen kan se.
For Magnussen og kollegaene hans var det godt å endelig få utført ideen som har ligget der i 15 år. Men han overlater til andre å bygge videre på resultatene.
– Alle vi som har utført denne studien, driver jo egentlig med andre ting nå. Det vi tenker, er at nå er en bit av grunnmuren på plass. Så får det bli opp til andre å følge opp dersom de vil, sier han.
Denne saken stod også i Forskning.no
Referanse
Svein Magnussen et al. "Simulating newborn face perception", Journal of Vision, doi: 10.1167/14.13.16, Summary.